Sirupsnippen

Det nærmer seg jul, derfor synes jeg vi i dag skal droppe maset om psykopati og istedet inngående diskutere julebakst!

Neida, vi skal jo ikke det. Psykopater tar ikke ferie (faktisk gjør de sitt beste for å ødelegge den), og det skal ikke vi heller – i hvert fall ikke ennå.

Sirupsnippen er min egen betegnelse på de fire elementene i en psykopatisk relasjon som gjør at etterarbeidet er så vanskelig og tar så lang tid, i forhold til normale brudd.

Hvilke ingredienser finnes i psykopatiske relasjoner, som ikke er vanlige i andre relasjoner?

En sirupsnipp har fire hjørner. I stedet for sirup, mel, pepper og sukker, så består den psykopatiske sirupsnippen av;

-Kjærlighet

-Bedrag

-Avhengighet

-Det psykopatiske bånd

De fleste normale relasjoner inneholder bare ett av disse elementene; kjærlighet. Enkelte ikke-psykopatiske men usunne relasjoner inneholder også bedrag og/eller avhengighet. Psykolog Sissel Gran presiserer i sin bok “Hekta på kjærlighet” at man kan utvikle et “hekt” eller en avhengighet, til en normal person hvis visse avhengighetsskapende faktorer er tilstede i relasjonen.

Men bare en psykopatisk relasjon inneholder alle fire elementene. Er det da merkelig at etterarbeidet blir komplisert, og fremskrider som sirup? Slettes ikke.  

Bare det å skille klinten fra hveten – å forstå hva som er hva, er et enormt arbeid for offeret. Og inntil man forstår at man har hatt en relasjon til en psykopat, nærmest umulig.

Jeg husker selv min desperate famling i starten. Jeg merket at sorgbearbeidelsen etter bruddet med psykopaten ikke var normal. Jeg gråt mye mer enn jeg hadde gjort etter andre brudd. Tankekvernen jobbet på høyere gir. Jeg hadde ingen glede av sosialt samvær lenger. Alt tok mye lenger tid. Jeg trodde jeg var blitt mentalt syk. Jeg studerte alt fra besettelse via separasjonsangst til psykoser. Fokuset lå hele tiden på meg, at problemet var mitt og mitt alene. Slik tenkte jeg i omtrent fire måneder etter bruddet. Nærmest ved en tilfeldighet datt jeg innom en artikkel om psykopati. Jeg syntes at mange av kriteriene lå skummelt nær oppførselen til min psykopat. Men jeg nektet fortsatt å se vedkommende som feilbarlig. Faktisk føltes det både tryggere og sannere å anse meg selv som den syke – som den som hadde skapt problemene i relasjonen. Jeg ble dog nysgjerrig, og studerte psykopatien dypere. I begynnelsen var det for å forsikre meg om at min forhenværende venn ikke var “en slik”.

Til slutt var bevisene så mange og overveldende at jeg ikke kunne benekte det lenger. Brikkene falt på plass med et brak, som et puslespill hvor hver brikke veide flere kilo. Forsvarsmekanismene mine kollapset endelig. Jeg måtte innse at det var aldri jeg som var gal, klengete eller svak. Jeg ble programmert slik. Av en personlighetsforstyrret Dracula.

Oppnøstingsarbeidet kunne begynne. Hva var hva, i det følelseskaoset jeg daglig levde i?

Kjærlighet

Flere bøker og nettsider om psykopati og narsissisme, forteller deg at “det var ikke kjærlighet, det var avhengighet”. Dette har nesten blitt en gjentakende klisjè, og etter mitt syn både feil og skadelig. Skal dette trøste noen? Slik jeg ser det, underminerer dette mantraet offerets kontroll over seg selv, og reduserer ham/henne til en siklende heroin-zombie som fulgte psykopaten uten egen vilje for å få sitt neste skudd.

Det er riktig at avhengighet er en del av den psykopatiske sirupsnippen, men det er også kjærligheten.

Kjærligheten var ekte, i hvert fall fra din side, og skal således behandles varsomt og med respekt i etterarbeidet. Du elsket dette mennesket, som du ikke kunne vite ville tråkke på din kjærlighet og bruke den mot deg. Du følte omsorg og omtanke. Hjertet ditt svulmet. Du var stolt av psykopaten, han/hun var ditt lys. Du hadde tillit til vedkommende og hans/hennes nærvær ga plutselig livet ditt en mening det aldri hadde hatt før.

At du ikke lenger skal ha kontakt med en person som du var så dypt involvert i, er hjerteskjærende. Du ønsker å strekke deg etter denne personen, så blir du plutselig fortalt av en fagperson (eller en “forståsegpåer” som jeg) at vedkommende er alvorlig forstyrret og NULL KONTAKT er noe du må innføre for å redde ditt eget skinn. Plutselig er det fyfy å kontakte personen du elsker, og forbudt å forsøke og reparere relasjonen (er ikke dette normalt et hederlig mål?). Det er brutalt og forvirrende. Det er likevel essensielt at NK innføres, selv om du ikke forstår det ennå. Det er forståelig at du fortsatt elsker psykopaten. Du bør likevel innføre NK med en gang, senere vil du forstå hvorfor det er viktig. Gjør du dette i omvendt rekkefølge, så kan det forsinke din rehabilitering betraktelig og føre til mange skadelige interaksjoner med psykopaten underveis.

Personen du elsker må du dessverre fjerne deg fra. 

Men altså, kjærligheten din er ekte og du skal sørge over et tap av en person som var en stor del av ditt liv. Selv om psykopaten ikke elsket deg, så elsket du ham/henne. Sorgarbeidet etter tapt kjærlighet er meget tungt, og samtidig det enkleste – og eneste sosialt anerkjente – av de fire elementene i sirupsnippen.

Å fortelle andre at man har kjærlighetssorg, blir av andre akseptert. Det er noe de kan kjenne seg igjen i. De fleste har hatt kjærlighetssorg, og er villige til å støtte deg og veilede deg ut av sorgprosessen i en begrenset periode. Selv de som aldri har lidd av kjærlighetssorg, anerkjenner at det eksisterer som et vanlig fenomen.

Det er når du i tillegg forteller at du er kjemisk avhengig av denne personen og dessuten traumatisert av det psykopatiske bånd, at venner, bekjente og familie mentalt vil rygge ut av støtteapparatet omkring deg.

Mange ofre gjør derfor klokt i å holde denne viten for seg selv. Dessverre er det slik. Oppnøstingsarbeidet blir bare tyngre av at du føler deg uglesett og mistrodd av omgivelsene, og at du må forklare noe som for de fleste er science fiction. Søk heller støtte og bekreftelse på nettforum og blogger som andre psykopati-overlevende frekventerer. 

Så, sørg over din tapte kjærlighet uten skam. Sørg ikke over at du mistet den, men sørg over at den aldri var der! Ikke la noen fortelle deg at du ikke skal ofre en eneste tåre på en slik skadelig person. Kjærligheten kan ikke bare skrus av, fordi du oppdager at vedkommende er syk. Det finnes ingen snarvei, sorgen må gjennomarbeides.

Ren komplikasjonsfri kjærlighetssorg alene tar lang tid. Du har hatt det før, og vet hvor krevende det er. Denne gang skal du i tillegg kjempe med tre andre mentale monstre.

Bedrag

En viktig del av oppvåkningen – å komme ut av tåka – består av å innse og akseptere at store deler av din relasjon (kanskje hele relasjonen) var et bedrag. Løgn. Illusjon. Tomme løfter. Future faking. Et luftslott.

Bare dette alene tar eksepsjonell lang tid å fatte. Det er så langt fra den virkeligheten du trodde du befant deg i, at du kan gå rundt i sjokktilstand i månedsvis. Du blir i denne perioden fjern og innadvendt. At andre henvender seg direkte til deg, oppfatter du bare som distansert summing. Du faller ofte i staver. Å betjene et arbeid som krever dyp konsentrasjon vil i denne perioden være uhensiktsmessig, og kanskje farlig. Du vil oppleve at det blir vanskelig å imøtekomme andres behov, for eksempel blir omsorgen for små barn vanskelig. Du trenger mye alenetid. Andre menneskers behov oppleves som forstyrrende, og du kan reagere med humørsvingninger – som du senere får dårlig samvittighet for, og som du i tillegg blir skremt av, for du kjenner ikke deg selv igjen i dem. Vær klar over at dette er normalt! Tankestormen vil aldri gi deg svar på hvorfor psykopaten bedro deg så omfattende, men du vil med tid og kunnskap akseptere at det er slik. Med tiden vil denne aksepten være tilstrekkelig til at du klarer å legge tankestormen bak deg, og fortsette ditt liv mest mulig uforstyrret.

Et lite tips for når fikseringen er ekstra hemmende; hver gang det tunge “hvorfor?” spørsmålet dukker opp, så svar deg selv “fordi han/hun er forstyrret”. De fleste av psykopatens uforklarlige krumspring kan faktisk forklares med dette. Tren deg selv. Gjenta. “Fordi han/hun er forstyrret”. I stedet for å falle i staver i timesvis over selv de minste detaljer i din samhandling med psykopaten, så svar deg selv “fordi han/hun er forstyrret”, og sett strek. Spørsmålene vil dukke opp igjen, ofte flere ganger daglig. Men gjenta det samme; “fordi han/hun er forstyrret”. Til slutt aksepterer hjernen din at svaret er så enkelt.

Avhengighet

Den intense opplevelsen man får av å være gjenstand for en psykopats “idealisering” (jeg bruker gåseøyne, fordi det er tvilsomt at psykopaten noen gang idealiserte oss. Snarere var det snakk om intens oppmerksomhet for å kunne manipulere), er annerledes enn noen opplevelse et normalt menneske kan gi deg. Å bli inkludert i en psykopats grandiose syn på seg selv og nærmest inngå i en pakt hvor begge sammen går opp i en høyere enhet, følelsen av ekstrem lojalitet som kun en psykopat gir deg og det skarpe søkelyset han/hun setter på deg. Du har aldri følt deg så spesiell. Det kan beskrives som magisk. 

Og det er avhengighetsdannende.

Akkurat som rusen fra heroin, ekstremsport eller pengespill så setter den psykopatiske oppmerksomheten i gang en kjemisk kjedereaksjon som gjør at du søker å oppnå magien igjen. Din oppførsel vil forandre seg når du legger strategier for hvordan magien kan gjenopplives. Du er ikke lenger deg selv, men en misbruker på jakt etter rusen. Du begynner å planlegge hverdagen etter dette. Du vet at psykopaten er kilden til rusfølelsen, du blir derfor avhengig av ham/henne. Psykopaten opptrer som både langeren og selve rusmiddelet i en og samme person.

Etter bruddet så er ikke avhengigheten den delen som det tar lengst tid å komme over, men det er uten tvil den tøffeste. Du vil gjennomgå akkurat de samme abstinenssymptomene som en misbruker som forsøker å kvitte seg med heroinavhengigheten; du vil bli rastløs, irritabel og sågar utvikle influensasymptomer som feberfølelse og et intenst sug etter psykopaten. Den mest voldsomme avhengigheten er over etter kort tid, men det krever at du avstår fra all kontakt under avvenningstiden. Akkurat som at en heroinmisbruker ikke kan sette bare et lite skudd, eller en alkoholiker ikke kan smake bare litt whiskey, så må du under ingen omstendigheter kontakte psykopaten eller oppsøke informasjon om han/henne. Hvis han/hun kontakter deg, så må du ikke svare. Hvis du hører hans/hennes stemme, eller inngår i en serie med sms-utvekslinger, så kastes du tilbake inn i avhengigheten på rekordtid, og må starte på nytt. Selv når du klarer å unngå kontakt, så vil tankene dine kretse rundt psykopaten nesten ustanselig, dag og natt.

Å komme ut av et avhengighetsforhold med en psykopat er knalltøft. Jeg våger å påstå at heroinmisbrukeren har det enklere.

De tre delene av sirupsnippen vi så langt har drøftet krever enorm styrke av offeret for å komme gjennom. Og det aller sterkeste bindemiddelet gjenstår;

Det psykopatiske bånd

Det eksisterer et spesielt bånd mellom deg og din psykopat, men det er ikke et kjærlighetsbånd. Det er et dominansebånd.

Dette blir enkelte steder omtalt som “traumebånd”. Det blir også av og til forvekslet med “Stockholm-syndromet”. 

Bare for å få Stockholm-syndromet unna først som sist; meget kort fortalt så stammer denne diagnosen fra et bankran i Stockholm en gang på 70-tallet, hvor noen ranere holdt noen gisler fanget over et lengrevarende tidsrom, jeg tror det var noen dager.  Under denne tiden knyttet gislene seg til ranerne på en slik måte at etter at situasjonen ble oppløst så giftet enkelte gisler seg med ranerne. Det er et kompleks syndrom som interesserte finner masse stoff om på nett, hvis de googler det.

Mange psykopatofre er overbevist om at de har hatt eller fortsatt lider av Stockholm-syndromet. Mange fagfolk mener også dette, hvilket betyr at ofrene blir behandlet for noe jeg mener de ikke har. Jeg mener både ofrene og terapeutene feilaktig forveksler dette med det psykopatiske bånd.

Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe som for meg ikke rimer med å klebe Stockholm-syndromet på psykopati-ofre. Det er noe helt annet å være i en gisselsituasjon med fremmede ranere i noen dager, enn å utvikle et personlig bånd med en psykopat over flere måneder, hvor hvert trekk er regissert av psykopaten og hvor den interrelasjonelle utnyttelsen er målet; ikke å rane penger fra en offentlig institusjon. Jeg tror hele skurringen for meg ligger i at en som har Stockholm-syndromet vet at det er en fange, når offeret for en psykopat tror at det er fritt, og tror at hver tanke og handling utspringer fra offerets frie vilje – selv om det er manipulert. Jeg understreker at dette er min personlige mening.

Uansett, det psykopatiske bånd, hva er det? Patrick Carnes beskriver det i boken “The betrayal bond” som en lenke/kjede av tillit som knytter deg til en person som er farlig, mishandlende og giftig.

Hvordan vet du at du har dannet et psykopatisk bånd med en person?

Når du kjenner deg igjen i det meste av dette;

-Når de nærmeste rundt deg reagerer negativt på din relasjon med psykopaten, men du dekker over, unnskylder og forsvarer.

-Når psykopaten viser et mønster hvor han eller hun ikke leverer, men du likevel fortsetter å håpe at løftene skal innfris.

-Når det er repetitive og ødeleggende krangler som ingen vinner.

-Når andre er forbauset og forskrekket av hvordan du blir behandlet, men du er det ikke selv.

-Når du er besatt av å bevise at noen tar feil, som kritiserer relasjonen du har med psykopaten.

-Når du sitter fast fordi du vet at hva psykopaten gjør er destruktivt, men du tror du ikke kan forandre det.

-Når du er lojal mot psykopaten selv om du holder hemmeligheter for ham/henne som kan skade andre.

-Når du i stedet for å flykte faktisk forsøker å komme nærmere psykopaten, i håp om at han/hun da skal stoppe mishandlingen.

-Når psykopatens karisma, talent eller bidrag gjør at du overser nedverdigende, utnyttende og destruktive handlinger.

-Når du ikke klarer å løsrive deg fra psykopaten, selv om du har mistet tillit til ham/henne, ikke liker ham/henne eller bryr deg om denne personen.

-Når du faktisk savner relasjonen med psykopaten og ser tilbake på det med nostalgi, selv om relasjonen var forferdelig og nesten ødela deg.

-Når du skjuler psykopatens ødeleggende handlinger mot deg fordi han/hun også har gjort gode ting.

-Når din relasjon med psykopaten har en historie med brutte løfter og avtaler som du blir bedt om å overse.

(fra “The betrayal bond”).

En av mange metoder psykopaten bruker for å opprette båndet, er hva som kalles “intermitterende premiering”. I korthet handler det om intens og udelt oppmerksomhet i starten, som deretter blir dosert, tilbakeholdt og etterhvert vekselsvis avløst av devaluering. Den intermitterende belønningen – hvor psykopaten viser glimt av en elskende, hengiven og sjenerøs person – kommer fullstendig uavhengig av hva offeret gjør eller ikke gjør og er således helt uberegnelig. Offeret kan aldri vite hva det må gjøre for å hente frem den hengivne psykopaten og samtidig legge lokk på den devaluerende psykopaten. Offeret famler derfor i blinde, men vil gjøre hva det tror er riktig og best for å beholde den milde psykopaten lengst mulig, og det er oftest i form av å være selvutslettende og tjenende.

Det psykopatiske bånd trenger relativt lang tid for å næres, utvikles og feste seg. Men når det sitter så er det meget slitesterkt og noe et offer kan slite i årevis for å bryte seg fri fra, selv når NK er inngått og opprettholdt. Det er det psykopatiske bånd (og ikke avhengighet) som er årsaken til den mystiske magnetiske dragningen mot psykopaten lenge etter relasjonens opphør, som mange ofre beskriver. Som beskrevet av Carnes; du klarer ikke å løsrive deg selv om du har mistillit til psykopaten, misliker ham/henne og vet at relasjonen er skadelig for deg.

Dette innlegget begynner å bli langt. Det er mye mer å fortelle om det psykopatiske bånd, men interesserte kan selv oppsøke nærmere informasjon. Hensikten med dette innlegget var å gjøre oppmerksom på de fire elementene som utgjør hva jeg velger å kalle sirupsnippen. Konseptet har jeg utviklet selv for å gjøre det enklere for deg å huske hva du har å kjempe med, når smerten og motløsheten raser som verst. Husk ordet “sirupsnipp”, så husker du at sirupsnitten har ett hjørne for hvert element du skal gjennom, i tillegg til å minne deg på at rehabiliteringen vil ta lang tid. Så ikke stress. Jobb med, ikke mot. Gjennom, ikke utenom. Ikke bli utålmodig eller frustrert over at det går for langsomt, da får du et problem i tillegg til de du allerede har.

Du er ikke gal, selv om du ikke klarer å se logikken i at du skal tenke så lenge på en person som ikke var bra for deg. Det er en grunn til det. Bearbeidingsprosessen etter en psykopatisk relasjon er monumental. Ikke la det ta motet fra deg. Se heller hvert framskritt som en liten seier. Hvis det en dag plutselig har gått et par timer siden forrige gang du tenkte på psykopaten, så klapp deg selv på skulderen. Så plutselig klarer du å nyte en roman, uten at opplevelsen blir forstyrret av tanker om psykopaten, gi deg selv et klapp på skulderen. Så, en lørdag, så klarer du å more deg med vennene en kveld uten å tenke på psykopaten. Du klarer til og med å drikke litt alkohol uten å begynne å gråte. Klapp deg selv på skulderen.

Så kommer Dagen med stor D. Kanskje har det gått ett år. Kanskje to. Kanskje tre. Det spiller egentlig ingen rolle. Men plutselig virker psykopaten fjern for deg. Du bryr deg egentlig ikke om hva vedkommende gjør lenger. Hvem er han/hun sammen med nå? Og hvor? Nei, tenk… det vet du faktisk ikke. Og det å ikke vite eller ha kontroll på hva psykopaten foretar seg skaper ingen emosjonelle bølger i deg lenger. Du er endelig likegyldig. Du er fri.

Og på veien dit har du brutt deg løs fra et psykopatisk bånd, du har sjekket ut av avhengighets-klinikken og er nykter, du har reparert hjertet ditt etter sorgen og du stiller ikke lenger et eneste “hvorfor” spørsmål. Du har gjort en monumental jobb!

Klapp deg selv på skulderen.

 

 

  

 

 

Når det er over

Plutselig en dag sitter du der. Relasjonen med psykopaten er brått over. Hva skjedde egentlig?

Kanskje ble du forkastet. Høyst sannsynlig på meget brutalt og giftig vis. Kanskje var psykopatens “avskjedsgave” til deg et oppkast uten sidestykke om alle dine dårlige sider, og at det var din skyld – og din alene – at relasjonen tok kvelden. Uten mulighet til å forsvare deg, eller en rasjonell dialog mellom to voksne mennesker, så ble psykopaten borte. Dine tekstmeldinger og telefonoppkall forblir ubesvart.

I enkelte tilfeller så forduftet psykopaten uten drama. Ingen fanfare eller ord. Han/hun sluttet bare å kontakte deg, og sluttet også å besvare dine henvendelser.

Kanskje var du den som gikk. Kanskje var du blitt syk av all giften. Kanskje var du mishandlet så mye, at det stod mellom å gå eller døden, og du brukte dine siste krefter på å gå. Kanskje var det ikke gått fullt så langt, men du var så sliten og nedbrutt av brutte løfter og forvirrende oppførsel fra psykopatens side, at du forstod at din forstand, indre balanse og livsgnist stod på spill. Du kunne ikke bli værende. Selv om å gå var det siste du ville.

Om du selv forlot psykopaten eller om du ble forkastet spiller ingen rolle. Man skulle tro at å forlate psykopaten gir offeret en tilfredsstillende følelse av kontroll. Men slik er det ikke. Opplevelsen av forvirring og desperasjon er like stor uansett. Det var intet normalt ved denne relasjonen, og derfor er det heller intet normalt ved bruddet.

Dagene og ukene like etter bruddet utgjør akuttfasen i “etterbruddstiden”. Pinselen er enorm og på sitt verste, og ufattelig for mennesker som ikke har vært gjennom et opphør av en psykopatisk relasjon. Dette er ikke vanlig kjærlighetssorg, hvor man sørger over en tapt kjærlighet men fortsatt har gode minner og lykkeønskninger til å hjelpe seg videre samt en forståelse av hvorfor det endte i brudd. Slik avklaring får man ikke fra psykopaten. Han/hun er så ukontaktbar etter bruddet, at offeret faktisk tror at det har begått et overgrep mot relasjonen av gigantisk målestokk, for å fortjene en slik kald og kynisk skulder fra psykopaten.

Dette er nøyaktig hva psykopaten vil. Alt av skam, skyld og savn han/hun egentlig bør føle selv, blir lastet over på deg. Du skal bære alle psykopatens negative følelser og egenskaper. Dette er psykopatisk projeksjon.

Alt dette blir for mye for deg å bære alene. Du har mest lyst til å ligge i fosterstilling i sengen. Du bare gråter. Du tar ikke til deg næring og evnen til egenomsorg er fullstendig fraværende. Utenforstående, familie og venner, forstår ikke hvorfor du tar bruddet så tungt (og når sant skal sies, du forstår det ennå ikke selv). Det har du da ikke gjort før? Den manglende forståelsen fra andre gjør at du isolerer deg. Du vil være alene.

Samtidig har du et enormt behov for svar. Spørsmålene bare velter rundt i hodet ditt. Du forstår at ingenting i relasjonen er hva du trodde det var. Derfor får spørsmålene dine ingen knagger å henge på. De fortsetter dermed å velte rundt i hodet. Det er denne opplevelsen som gjør at du tror du holder på å bli gal.

På grunn av de ubesvarte spørsmålene så har du enormt talebehov. Men hvem skal du snakke med? De samme vennene som du for kort tid siden fortalte hvor fantastisk relasjonen din med psykopaten var? Hvordan vil de kunne forstå den plutselige helomvendingen?

Du klamrer deg kanskje til en eller to ekstra nære venner, hvis du overhodet har venner igjen etter at relasjonen med psykopaten slukte hele din tilværelse. Venner som er bekymret for deg, og lytter til deg så godt de kan. Men du opplever at selv ikke disse nære vennene forstår deg optimalt. Du får kanskje høre “hvis han/hun var slikt et monster, så skal du bare være glad for å ha sluppet unna. Kle på deg nå og bli med ut i frisk luft!”.

Men du er så langtfra glad som du kan bli. Det eneste du ønsker, er å få psykopaten tilbake inn i livet ditt. Du opplever at du kan ikke puste uten ham/henne, ja… du kan faktisk ikke eksistere. Hele din identitet, fremtid og livsglede var knyttet til ham/henne. Du kvikner til i glimt, da du i tankestormen øyner håp og tror at relasjonen kan reddes! Du får det ikke til å stemme at det bare slås en strek over alt dere hadde sammen. Du er sikker på at psykopaten også innerst inne har det slik. Alt kan reddes og bli som før, hvis du bare legger deg flat nok! Disse tankene gir deg en liten opptur.

Du er desperat etter lindring, og tror at den eneste som kan lindre, er han/hun som forårsaket smerten i utgangspunktet. Du er klar over at psykopaten ikke alltid var snill, men han/hun var din klippe – du vil ha det kjente og trygge tilbake.

Det er nå du forsøker å strekke deg etter psykopaten. Du kontakter psykopaten og kanskje i desperasjon også hans/hennes familie, men får intet svar. Den manglende responsen gir deg et sjokk, hvorfor vil ikke psykopaten samarbeide? Du begynner virkelig å frykte for deg selv. Du føler at det er DU som forfølger og forgriper deg på andres personlige grenser. Slik har du aldri oppført deg tidligere. Begynner du faktisk å miste forstanden?

Så skjer det. Når du trodde ting ikke kunne bli vondere, så titter du på psykopatens facebook-profil. Kanskje for å få svar, kanskje for nostalgiens skyld, kanskje fordi det nå er den eneste muligheten til å føle deg “nær” ham/henne. Der! Både som profilbilde og forsidebilde, så poserer psykopaten sammen med den nye partneren. Og psykopaten har aldri sett lykkeligere ut!

Og du har aldri vært mer suicidal. Hva som har vært din siste rest av håp forsvinner som dugg for solen. Du vet ikke lenger høyre fra venstre, natt fra dag eller julaften fra sankthansaften. Ikke betyr det noe heller, hele ditt livsgrunnlag er blitt revet vekk fra under føttene dine. Ingenting gir mening lenger, ei heller har noe mening.

Det positive? Du er nå på ditt aller aller dypeste. Herfra går det bare oppover, men veien blir lang og tung.

Dine verste fiender i rehabiliteringen fra en psykopatisk relasjon, heter kognitiv dissonans og abstinens.

Dine beste venner heter kunnskap og null kontakt.

Vi skal se nærmere på disse fire elementene i de kommende innleggene, og vi starter med vennene.

Din vei fra å være “offer” til å bli en “overlevende” har begynt. Du har ingen forutsetning for å forstå det akkurat nå. Akkurat nå har du det like topp, som hvis hjertet ditt ble revet ut av brysthulen – med en teskje som kirurgisk instrument. Men i den andre enden vil du være takknemlig for at bruddet skjedde.

Du vil også forstå at bruddet var uunngåelig, og aldri din skyld. Det kunne ikke endt annerledes;

“Once the relationship is over, you may still be second-guessing everything you do. You may be thinking, “If only I had done this-or that.” Be assured that no matter what you did or didn`t do, your narcissistic partner would have started dismantling you. Your relationship didn`t end because of anything that happened. It ended because of who and what your partner is.”  (fra boken “Help! I`m in love with a narcissist” av Steven Carter og Julia Sokol)

 

Å svømme i gift

Så langt i bloggen har jeg primært fokusert på kjennetegn ved psykopaten som ikke alltid fanges opp av diagnose-kriterier. Hares sjekkliste er et viktig verktøy, men hverken denne eller andre “røde flagg” klarer å beskrive selve opplevelsen av å leve sammen med en psykopat. Hvordan oppleves det for de nærmeste, å være mottakerne av karakteristikaene som Robert Hare og andre fagfolk snakker om? Hvordan oppleves det å være den som psykopaten primært speiler seg i?

Psykopater er som sagt ikke asosiale, de er svært sosiale. De trenger et publikum. De kan ha store nettverk og være meget populære. Det som skiller deres nettverk fra normale nettverk, er nesten ikke merkbart. Men de synes å behandle sine venner og bekjente mer som en fanklubb, enn likeverdige mennesker. Og enda mer finurlig, medlemmene i nettverket både opplever og oppfører seg faktisk også mer som “fans” enn som venner av psykopaten. Man skal ha god kjennskap til psykopaten og hans/hennes krets for å fange opp dette. Man må stå litt utenfor og observere, og følge hans/hennes opptreden både personlig og på sosiale medier over tid.

En ting som er sikkert er at alle som kommer innenfor en viss radius – tett på psykopaten, vil merke hans/hennes forstyrrelse i form av gift. Psykopaten klarer ikke å la være å manipulere mennesker som kommer for nær. Det er en del av personlighetsforstyrrelsen at han/hun ikke kan stå imot denne fristelsen. Derfor blir både familiemedlemmer, kjærester og nære venner deltakere i psykopatens intriger og drama.

Som sagt har vi så langt snakket mest om psykopatens kjennetegn. Å forstå hvordan en psykopat opererer, er livsviktig for å kunne beskytte seg selv og forlate relasjonen hvis mulig. Det er essensielt å vite at dette ikke bare er en tykkhudet person som har “vanskelig for å vise følelser”, ikke har sosiale antenner eller ikke klarer å styre humøret sitt. Det er heller ikke snakk om en ufølsom og insensitiv drittsekk. Det er derimot snakk om en emosjonell vampyr, som suger livsenergi av sine ofre istedetfor blod. Og når offeret er tomt, så går vampyren videre til neste bytte uten å se seg tilbake.

Vi skal etterhvert forlate dette ensidige fokuset på kjennetegn, og bevege oss mer over i offerets tilværelse etter bruddet – etter at psykopaten er ute av bildet. Kampen er dessverre ikke over bare fordi kontakten med psykopaten er brutt. Det er nå den virkelige erkjennelsen og bearbeidingen begynner.

Jeg kan dessverre ikke gå i dybden på alt som kjennetegner en psykopat. Det er så mange “røde flagg”, og leseren kan selv søke på nettet etter flere karakteristika, for eksempel på www.psykopaten.info eller på utenlandske nettsider. Noen karakteristika er viktigere enn andre. Det kan være interessant og finurlig å lese at “psykopater foretrekker mørk sjokolade” eller “psykopaten gjesper ikke”. Men dette er komplett unyttig viten i offerets desperate jakt etter svar på hva som skjedde i en meget forvirrende relasjon. Personlig lurer jeg på hvorfor det overhodet forskes på slik. Hva kan det brukes til? Jeg oppfordrer leseren til å forsøke å beholde en sunn skepsis når du kaster deg ut i den jungel av informasjon som finnes om psykopati. Husk at ikke alt er troverdig eller relevant.

Det finnes noen viktige kjennetegn vi tidligere ikke har diskutert i større grad. Jeg har tidligere nevnt at psykopatens motivasjon består av kun to faktorer; å vinne og å ha kontroll, og at hele hans/hennes repertoir for opptreden har dette som mål. På samme måte kan man kalle psykopatens karakteristika som redskaper for å nå dette målet. Redskapene er mange, men på samme måte kan alle kokes ned til kun en karakteristikk; berettigelse. Med berettigelse menes at psykopaten mener han/hun har rett til å slippe unna med lyssky og umoralsk oppførsel, fordi han/hun er spesiell og har en høyere verdi enn andre. Slik psykopatisk selvberettigelse er “morskriterie” og utgangspunkt for alle de andre kjennetegnene, og innebærer at psykopaten aldri føler anger eller skyld, ikke trenger å vise takknemlighet eller å be om forlatelse når han/hun trår over andres grenser. Og det gjør de ofte, for en psykopat respekterer ikke et “nei”. Psykopaten har ikke antenner til å forstå de sosiale signalene som forteller dem at de skal trekke seg unna når de trår noen for nær. Dette kan føre dem inn i potensielt farlige situasjoner hvis de invaderer mennesker med klare personlige grenser. Men fra empatiske mennesker med uklare grenser, så vil ingen slike signaler sendes ut. Psykopaten kan dermed invadere fritt. Psykopaten resonnerer at han/hun ikke trenger å respektere noen som ikke krever det, for noen innlært og automatisk respekt for andre mennesker på generell basis har psykopaten ikke.

Jeg husker hvordan jeg uten stor protest aksepterte det som jeg i dag kaller “det store bedraget” psykopaten utsatte meg for, fordi jeg var sikker på at det ville komme en form for kompensasjon på et senere tidspunkt. Jeg var også redd for å miste psykopaten, og godtok/ignorerte derfor flere overtramp enn jeg normalt ville ha gjort. Vel, jeg ventet og ventet, men noen kompensasjon kom aldri. Istedet for å vise seg ydmyk eller angrende, så fortsatte psykopaten å mishandle meg. Når jeg tenker etter i dag, så kunne psykopaten knapt åpne munnen uten at det datt ut en krenkelse av varierende sort. Det er vanskelig i retrospekt å forstå hvordan jeg kunne elske dette mennesket så dypt.

Det å kunne bedra noen og – istedet for å gjøre bot – faktisk fortsette å krenke er et godt eksempel på psykopatisk berettigelse. Psykopaten føler han/hun har rett til å oppføre seg så til de grader arrogant. Og de regner med å slippe unna med det. Det er skamløst og for normale mennesker selve definisjonen på frekkhet. Det er ett av mange elementer som skiller “oss” fra “dem”.

Offeret ser ikke dette like tydelig som omgivelsene gjør. Offeret befinner seg – foreløpig – i en slags transe, hvor det eneste som er viktig er å få tak i den gulroten som psykopaten lar henge like utenfor rekkevidde. “Hvis bare jeg tolererer litt mer, venter litt lenger, er litt snillere……. så når jeg gulroten”. Offeret svømmer etter denne gulroten uten å slippe den med blikket. Hadde han/hun løftet blikket bare et øyeblikk, fått litt sidesyn og dermed overblikk, så hadde han/hun oppdaget at de svømmer i gift. Den eneste måten å få dette sidesynet og overblikket på, er å slippe gulroten av syne. Og den eneste måten å slippe gulroten av syne på, er å trekke seg bort fra psykopaten. Man kan ikke stå nær psykopaten, og samtidig ha overblikk. Psykopaten manipulerer som sagt alle som kommer for nær, og klarer du å løsrive deg for så senere å tilnærme deg psykopaten så kommer du igjen under transe.

Offeret forveksler intensitet med intimitet. Det er enkelt å tro at fordi psykopaten er så intens og pågående, så ønsker vedkommende emosjonell, psykisk og fysisk intimitet. Dessverre er det ikke slik. I boken “The betrayal bond” snakker forfatter Patrick Carnes om såkalte “high intensity, low warmth”-relasjoner, hvor risikoen for fremtidig svik og bedrag er meget stort. Intense relasjoner, hvor den upålitelige er pådriveren, hvor opplevelsen av trygghet og omsorg er lav og følelsen av forvirring høy. En psykopatisk relasjon vil ofte kunne beskrives slik.

I boken “Living and loving after betrayal” skriver forfatteren Steven Stosny tilsvarende om hvordan man kan lære seg å gjenkjenne relasjoner med høy risiko for fremtidig bedrag, innen relasjonen får dypt fotfeste. Uten å nevne psykopati spesifikt så trekker han frem åtte “tidlige varselsignaler” som kan avsløre en sviker. Disse åtte er ifølge ham;

-En som tidlig legger skylden på andre for alle feilgrep i hans/hennes liv.

-En som tidlig viser avsky eller forakt for andre mennesker.

-Berettigelse. En som tidlig viser at han/hun bør ha særrettigheter.

-Overlegenhet. Overdreven selvtillit, ofte markert ved å nedverdige andre.

-Sarkasme som foretrukken humorform. Brukt på en måte som avslører ufølsomhet.

-Subtil sjalusi. Relasjonen er så ny at partneren ikke sier noe direkte, men viser ubehag hvis du viser andre mye oppmerksomhet.

-Hastverk. Kan også kalles intensitet. Den nye partneren er meget rask med å foreslå forlovelse, samboerskap eller love noe du synes det er altfor tidlig å forplikte seg til.

-Barnslig lekenhet og hengivenhet. Kan virke forførende i en gryende romantisk relasjon, men er et tegn på umodenhet hos partneren. Spesielt når du senere bevitner en berettigelse og utålmodighet du tidligere bare har observert hos små barn.

Lyder dette kjent? Stosny ønsker at leseren skal lære seg disse tidlige varselsignalene å kjenne, for å kunne trekke seg ut av relasjonen mens den fortsatt befinner seg på dating-stadiet.

De fleste av oss som leser her visste dessverre ikke dette mens det ennå var tid. Vi ble manipulert, rundlurt og fanget. Men den positive nyheten er at sjansen er liten for at det vil skje igjen. Vi er ikke bare blitt bevisste, men hyperbevisste, eller “grundig vaksinert” som ei venninne av meg en gang uttrykte det.

En gang skulle jeg bake en kake til meg selv og psykopaten. Det var psykopatens favorittkake. Jeg elsket å gjøre slike ting for vedkommende, for å vise at jeg satt pris på vedkommendes selskap. Kaken ble laget i en langpanne. Det ble med andre ord mye kake, og mye mer enn psykopaten og jeg klarte å spise ved bare en anledning. Vel, psykopaten kom som planlagt, og etter endt kakespising så gikk vedkommende straks i gang med å planlegge hva “vi” skulle bruke resten av kaken til, og når “vi” skulle spise den. Den gang husker jeg at hjertet mitt gjorde et hopp av glede. Jeg solte meg i glansen over at psykopaten likte kaken min så godt, og at vedkommende mente vi snart skulle være sammen igjen for å spise resten av kaken. Jeg klarte ikke å se den selvberettigelse psykopaten faktisk avslørte i hele dets prakt, når vedkommende bestemte hva “vi” skulle gjøre med kaken – som faktisk var min. Psykopaten hadde ikke nærvær nok eller godt nok utviklede sosiale antenner til å kjenne sin besøkstid. Psykopaten var ikke takknemlig for å bli invitert til kun en del av kaken, men anså det som selvsagt å skulle få servert hele kaken – i flere omganger. Det er i det hele tatt ganske karakteristisk at psykopaten “eier” ikke bare offeret, men også alt som offeret eier!

Dette inkluderer også offerets penger, og mange ofre har bemerket at psykopaten gladelig lot offeret betale ikke bare felles utgifter (som restaurantbesøk, kino o.l.) men også klarte å manipulere offeret til å betale psykopatens egne regninger eller låne ham/henne penger, ofte store beløp.  Pengene går etter bruddet som regel tapt.

Psykopaten er ikke takknemlig for noe han/hun får av ting, mat eller penger, eller tjenester offeret gjør for ham/henne. Psykopaten vil aldri sette pris på at offeret “strekker seg litt lenger” av pur kjærlighet. Psykopaten vil aldri se kaffe på sengen, servering av favorittretten eller å ofre familiesammenkomsten for å være sammen med psykopaten, som de kjærlighetserklæringene de faktisk er. Utakknemligheten avledes ut fra nettopp berettigelse. Oppofrelsen fra offerets side er noe psykopaten mener han/hun har krav på i lys av sin grandiositet, og har derfor ingen grunn til å være takknemlig. Derfor kan offeret gi og gi til det faller om av utmattelse, uten at psykopaten ser noen grunn til å gjengjelde. 

Psykopaten kan heller aldri be om unnskyldning. Ikke oppriktig, og ikke fra hjertet. Jeg husker at hver gang “min” psykopat oppførte seg spesielt dårlig, så ble vedkommende borte en stund. Etter noen dager dukket psykopaten opp som om ingenting hadde hendt. Transgresjonen(e) ble aldri nevnt. Vi har tidligere i bloggen snakket om såkalt “abuse amnesia” hvor det virker som om psykopaten ikke husker eller forstår at han/hun har oppført seg grenseoverskridende. Dette fenomenet blir også kalt “reset button” som er når psykopaten, etter eget forgodtbefinnende, “nullstiller” relasjonen og ingenting av hva som frem til det tidspunktet har skjedd betyr noe lenger. Det er akkurat som i et spill, hvor man bare kan slette tidligere historie og starte på nytt. Offeret blir aldri konsultert om dette, det skjer alene i psykopatens hode, men psykopaten forventer likevel at offeret “spiller med” og aldri bringer tidligere overgrep på bane igjen. Jeg forstår ikke de indre mekanismene bak dette, og kan derfor ikke forklare hva som skjer i psykopatens hode (den dagen jeg klarer det, så er jeg blitt psykopat selv), men mye tyder på at psykopaten lever i en fantasiverden, hvor vi andre spiller roller han/hun har tildelt oss. Hvis vi avviker fra hans/hennes manuskript for mye, så blir vi forkastet og erstattet. Uten forklaring. Hvorfor skulle vi trenge forklaring, når vi bare er figurer i et manuskript eller i et spill? Mye tyder også  på at psykopaten til en viss grad vet når han/hun har gått for langt, og trekker seg ut i kortere eller lengre perioder. Psykopaten kommer tilbake når han/hun tror at ting har roet seg og ønsker å trykke på “reset” knappen, men noen ektefølt forståelse eller unnskyldning får offeret aldri. Psykopaten tar på ingen måte ansvar for sine handlinger. 

All denne giften sliter offeret ut. Eneste løsning er utgang. Hvis ikke offeret blir forkastet, så forlater han/hun selv psykopaten. Ingen normale mennesker blir værende i en relasjon med en psykopat, det er rett og slett kontraindisert. Det normale kan ikke sameksistere med det unormale. Blir en normal person værende for lenge i en relasjon med en psykopat, så blir vedkommende svekket og syk. Kun et offer som selv er forstyrret, kan trives i en relasjon med en psykopat. Dette er ikke for å sykeliggjøre de som har hatt en langtidsrelasjon med en psykopat. Sjansen er stor for at det har vært en meget forvirrende og utmattende opplevelse. Dette er et sikkert tegn på at offeret har reagert normalt og innenfor sunne rammer.

Noe psykopaten ikke forstår, er at hvis offeret velger å forlate ham/henne så er det som siste utvei. Psykopaten tror at offeret spiller et spill, slik psykopaten selv gjør. Psykopaten forstår ikke at offeret er fullstendig utslitt og i dyp sorg. Å forstå normale mennesker er for psykopaten like umulig som vice versa. Og av alle normale fenomener så forstår psykopaten kjærlighet dårligst. Å forlate psykopaten kan derfor være meget vanskelig, spesielt hvis offeret fortsatt elsker psykopaten. Men psykopaten vil aldri se at han/hun har gjort noe som drev offeret bort. Dette krever selvinnsikt, og det har psykopaten ikke. Istedet fortsetter psykopaten spillet, enten ved å ignorere offeret fullstendig eller ved å forfølge. Uansett hva som ville gitt offeret indre fred og sinnsro etter bruddet, så gjør psykopaten det motsatte. 

Med dette setter jeg litt punktum for den delen av bloggen som primært handler om psykopaten. Heretter blir hovedfokus på hva som skjer med offeret etter bruddet. Neste innlegg vil handle om nettopp dette – selve bruddet med psykopaten.

Psykopatisk speiling

Det finnes et psykopatisk kjennetegn, som jeg sålangt ikke har våget å berøre noe særlig. Jeg berørte såvidt dette kjennetegnet i posten om “normalitetsmasken”. Det handler om hvordan psykopaten speiler ofrene, og overtar personlighetene deres – spesielt i starten av relasjonen.

Det er flere grunner til at jeg har holdt emnet litt på avstand. En av dem er at jeg hadde problemer med å forstå hvordan speiling faktisk foregår, og jeg vegret meg for å uttale meg om noe jeg ikke skjønte. At psykopaten faktisk transformerer seg selv til å bli prikk lik offeret? Noe slikt kunne jeg aldri huske skjedde med min psykopat. Jeg kunne heller ikke forestille meg hvordan en slik speiling kan skje. Selv med all den sjokkerende informasjonen om psykopati jeg allerede hadde lest, så virket speiling fremmed og uforklarlig. Ikke bare virket det fremmed, men også som et meget skremmende emne. Det fikk meg til å tenke på skrekkfilmen “The skeleton key”, hvor ei ung dame søker stilling som hjemmehjelp hos et gammelt søskenpar – en bror og en søster -i de amerikanske sørstatene. Hele settingen med et gammelt herrskapshus, plantasjer og sumper skapte virkelig en grøssende ramme rundt fortellingen. Vel, den unge hjemmehjelpen forstår etterhvert at ikke alt er som det skal være hos det gamle søskenparet. Broren er den mest hjelpetrengende av dem og han kan i tillegg ikke snakke. Han har bare et skremt uttrykk i ansiktet. 

Det viser seg at søsteren holder dem begge unge ved hjelp av et gammelt satanistisk rituale. Når kroppen hennes blir gammel og i ferd med å dø, så kan hun ved hjelp av dette ritualet bytte kropp med yngre mennesker, som hun lokker til hjemmet deres, slik at hennes sjel overtar den yngre kroppen og dermed kan leve videre i den, mens sjelen til den unge personen hvis kropp hun stjeler/snylter/parasitterer på (lyder kjent?) må overta den gamle kroppen som snart skal dø. Den unge hjemmehjelpen forstår at hun nå står for tur.

Skremmende ja. Det skal vise seg, at psykopatens måte å speile sine ofre på er nesten like skremmende, og dessuten ikke en film. Det skjer faktisk.

Jeg bestemte meg for å sette meg bedre inn i dette fenomenet, som visstnok skal være et psykopatisk hovedkriterie – altså på den måten at mange kriterier og kjennetegn ikke oppleves av alle ofre, men at dette skulle være et av dem som er meget universelt.

En liten digresjon her, angående såkalte hovedkriterier. Etterhvert som man blir mer begjærlig etter viten og utvider søkeradiusen på informasjon om psykopati, kanskje man begynner å lese utenlandske bøker og nettsider, nettforum og kun fantasien setter grenser for hvor man oppsøker informasjon, så vil man ofte lese meget bastante påstander som for eksempel at “psykopaten er en patologisk løgner og lyver så snart han/hun åpner munnen”. Jeg vil oppfordre leseren til å ta slike påstander med en klype salt. Jeg vet for eksempel at min psykopat løy nesten aldri. Jeg er sikker på at jeg selv løy like ofte som psykopaten gjorde. I en tidlig fase så vil man kunne oppleve usikkerhet av å lese slike bastante påstander. Det kan få offeret til å tenke “ok, min partner oppfyller alle andre kriterier, men altså ikke denne som visstnok skal være så vanlig – noe alle psykopater har eller gjør. Jeg blir derfor usikker på om min partner er forstyrret”. Dette er en skummel tankegang og ganske enkelt vranglære fra kildene. Din partner kan meget godt ha en personlighetsforstyrrelse, selv uten ett eller flere av disse “hovedkjennetegnene”. Det er helhetsbildet som er viktig. Min psykopat løy som sagt ikke ofte, men når det kom til det store bedraget, så løy vedkommende glatt og uten betenkeligheter, på ekte psykopatisk vis. Men nok om det. Tilbake til speilingen.

Speiling skiller seg fra de forskjellige maskene psykopaten tar på, ved at maskene går mer på humør, stemningsleie og talemåte, og kan skifte flere ganger om dagen. Når psykopaten speiler et offer, så gjennomsyrer det hele personligheten, helt inn til verdier, interesser og tankesett – de spesifikke tingene som gjør oss unike og som for normale mennesker nærmest er uforanderlige. Som et rovdyr med evnen til å skifte ham, så kan psykopaten overta offerets personlighet, og i tilfelle av en langtidsrelasjon – spille dette skuespillet i flere år. 

Normale mennesker kan ikke gjøre dette, fordi vår egen personlighet sitter mye fastere enn psykopatens. Vi kan til en viss grad imitere andre mennesker. Det er også normalt å “late som” man er noe man ikke er i en kort periode, kanskje i en nyforelsket situasjon, eller for å imponere. Men normale mennesker klarer dette bare i begrenset omfang, og i begrenset tid. Før eller senere vil imitasjonen stange hodet mot vår egen grunnlagte personlighet. Det er også – stort sett – vår egen personlighet vi foretrekker, å forsøke å være en annen vil skape ubehag og fremmedfølelse i oss etter kort tid. En speiling lignende den psykopatiske vil derfor være hverken ønskelig eller mulig for normale mennesker.

For psykopaten derimot, er det både ønskelig, mulig og en ren nødvendighet. Som tidligere forklart så mangler psykopaten en sterk og trygg opplevelse av seg selv. Hans/hennes identitet er flyktig og flytende. Psykopaten er også grenseløs og har problemer med å forstå hvor han/hun stopper, og offeret starter. Denne grenseløsheten kombinert med at psykopatens identitetsfølelse egentlig bare er et sort hull, gjør at det er meget enkelt å overta en annens levesett, verdier og holdninger. Kort sagt; å bli en annen. Begynner dette å bli litt skummelt? Det synes ihvertfall jeg, og dette er bare starten.

Psykopaten speiler offeret for å tilpasse seg det, og dermed hekte det. Dette er jaktinstinktet til et rovdyr i menneskedrakt. Psykopaten kan selvfølgelig ikke vise sitt egentlige indre eller sin sanne agenda. Istedet skreddersyr psykopaten et image som virker tiltrekkende for nettopp den personen psykopaten har siktet seg ut som offer. Det blir som de kjøttetende plantene, som utsondrer en spesiell duft som tiltrekker seg fluene de har tenkt å fortære. Psykopaten ønsker å signalere overfor offeret, at “vi er like, vi er kompatible. Du kan stole på meg, det er trygt å legge ditt liv i mine hender”. Det er overhodet ikke trygt å gi seg hen til psykopaten, men speilingen er meget effektiv og offeret opplever det genuint ikke bare trygt – men også magisk, å være nær psykopaten. 

I mange tilfeller vil speilingen være så gjennomført at offeret nærmest opplever psykopaten som en “tapt tvilling” eller “en sjelevenn” hvor alt fra bekledning via matvaner til favorittsanger er helt likt. I andre tilfeller – som i mitt eget – gjenkjenner offeret ikke seg selv i speilingen. Offeret synes ikke han/hun har spesielt mye til felles med psykopaten. Fordi dette skjedde med meg, så trodde jeg lenge at jeg aldri ble speilet i særlig grad. I slike tilfeller kan det skje at psykopatens innsats i speilingen er “lat”, eller at psykopaten har mistolket offeret og dermed også speiler feil.

Grunnen til at jeg til slutt oppfattet at jeg faktisk ble speilet – ihvertfall til en viss grad – var at jeg begynte å legge merke til hvordan psykopaten oppførte seg overfor andre enn meg. Psykopatens opptreden var da fullstendig annerledes. Jeg begynte å oppleve psykopaten som lite kongruent, og undret meg over hvem denne personen egentlig var, selv om jeg trodde jeg kjente vedkommende. Akkurat dette – den snikende fornemmelsen av at du trodde du kjente psykopaten, men så begynner å tvile – selv langt inn i relasjonen – er et tegn på at du har blitt speilet. Dette skjer ikke med normale mennesker, du vil se noe gjenkjennelig i dem uansett hvilken setting de befinner seg i, hvem de er sammen med, eller hvor utrygge eller usikre de føler seg. Psykopaten derimot, vil gi deg følelsen av å være en fremmed. Dette er speilingen som av og til slår sprekker. 

Mange ofre opplever etter bruddet at psykopaten synes å være en helt annen sammen med den nye partneren. Psykopatens relasjon med en ny partner er i det hele tatt noe mange ofre sliter med å komme over, og det er mange grunner til det. En av dem er nettopp dette; at psykopaten er “blitt en annen” eller blitt ny – akkurat som om han/hun har fått en indre “makeover”. Psykopatens nye relasjon skal ikke vies mye plass her (det fortjener et eget innlegg senere), men poenget jeg vil fremheve er at når offeret opplever at psykopaten plutselig er blitt en annen sammen med en ny kjæreste så er ikke denne fornemmelsen tilfeldig. Den er til å stole på, og det er fordi psykopaten nå speiler den nye partneren – en person som antakelig er helt annerledes enn deg. Dermed blir psykopaten også annerledes. 

Ok – er alle med så langt? Da skal vi ta fatt på den vanskeligste og samtidig den skumleste delen av speilingen. Her er det fint å holde tunga rett i munnen, både for meg som forteller og for deg som leser. 

Speiling handler ikke bare om at psykopaten tilstreber å bli lik deg. Hele speilingsprosessen ender med at offeret og psykopaten bytter personlighet.

Utgangspunktet er en sjelelig tom psykopat, som ønsker seg indre påfyll. Han/hun ønsker den livsenergien som normale mennesker har. Psykopatens humør og følelsesliv er samstemt med hans/hennes indre – tomt.

Offeret derimot er glad, optimistisk og sympatisk, med masse kjærlighet å gi. Offeret har en livsglede og -energi som psykopaten ønsker å tilegne seg. Samtidig hater psykopaten disse egenskapene, og ønsker å ødelegge bæreren av dem – altså offeret.

Psykopaten studerer offeret for å kartlegge hans/hennes personlighet, slik at speilingen treffer spikeren best mulig på hodet. Psykopaten forbereder seg til kontakt (invasjon).

Etter førstegangskontakt, så inngår psykopaten og offeret meget hurtig i en relasjon som offeret opplever som romantisk og magisk. Psykopaten parasitterer gradvis på offerets livsenergi, som offeret da motsatt blir tømt for. Men offeret merker ikke dette umiddelbart. Psykopaten har kastet sitt sovestøv over offeret, som ikke får offeret til å sove (tvertimot – de fleste ofre opplever relasjonen med psykopaten som en monstrøs berg- og dalbane. Spennende i starten, så etterhvert et mareritt), men offeret blir forblindet for den utarmingen og overføring av livsenergi – fra offer til psykopat – som faktisk skjer.

Et stykke ut i relasjonen så opplever offeret seg tiltakende utmattet. Psykopaten derimot, har aldri vært så oppladet. Psykopaten er virkelig på topp, samtidig som offeret nærmer seg bunnen.

Til slutt ender relasjonen. Psykopaten har allerede funnet seg en ny partner, og sosiale medier og felles venner avslører at psykopaten “virker lykkeligere enn noen gang”. Han/hun har fått et oppsving av livsenergi og synes å overøse den nye partneren med kjærlighet. Psykopatens fremtid virker optimistisk.

Lyder ikke dette kjent? Var det ikke nettopp slik offeret følte seg innen han/hun traff psykopaten?

Men hvordan har offeret det nå, etter at den meget utmattende relasjonen er over?

Ofre beskriver ofte at de har “mistet seg selv” etter en relasjon med en psykopat. Identiteten deres synes å være borte, og de føler seg tomme innvendig. Ingenting synes å glede dem lenger, og andre mennesker irriterer dem plutselig. Ofrene beskriver at de er blitt avvisende, irritable og plutselig føler avsmak for mennesker de alltid har hatt glede av og hjertevarme for. De har ikke lenger kjærlighet å gi noen.

Er det ikke nettopp slik psykopaten hadde det, innen han/hun traff offeret? 

Det virker utad som om et slags overnaturlig rollebytte har skjedd; offeret er blitt til psykopaten, og psykopaten er blitt til offeret.

Akkurat som den unge hjemmehjelpen i “The skeleton key”. Skummelt, ikke sant?

Sannheten er at et rollebytte faktisk har skjedd. Men det vil ikke vare. Det virkelige liv er ikke en film, og naturen sørger for at egenskaper som midlertidig har vært tapt, finner tilbake til sine naturlige innehavere. En empatisk person vil alltid være empatisk, og en psykopat vil alltid være psykopat. Akkurat som at du med tiden til hjelp finner tilbake til deg selv igjen, så renner også energien psykopaten stjal fra deg ut av ham/henne. Derfor er psykopaten dømt til å gjenta det samme mønsteret igjen og igjen, med nye offer. Psykopaten blir utladet, og må hele tiden stjele livsenergi fra nye ofre. Han/hun har nemlig ingen selvoppholdelsesdrift, slik normale mennesker har. Man kan si at normale mennesker går på solcelle energi – av og til utladet, men hele tiden fornybart. Psykopaten derimot, går på fossilt brennstoff, som er en meget tung og ikke-fornybar energikilde.

Husk det, hvis du sitter der nyforlatt, tom og gledesløs, mens du ser psykopaten danse avgårde med hans/hennes nye partner.

Du tror du sitter fast og har stagnert i din lidelse, mens psykopaten allerede har ristet det vonde av seg, synes å blomstre og attpåtil forandret seg!

Sannheten er faktisk motsatt.

Psykopaten kan ikke forandre seg. Han/hun gjentar det samme mønsteret igjen og igjen. Han hun lærer ikke av erfaring, og har derfor ingen evne til å handle annerledes. Forandringen du ser, er speiling av den nye partneren.

Du derimot, kommer til å vokse på denne opplevelsen. Post traumatisk stress blir til post traumatisk vekst! Og du vil komme ut av den psykopatiske opplevelsen som en sterkere og bedre versjon av deg selv. 

Du vinner, til slutt.

 

 

 

 

Er det synd på psykopaten?

Vi skal fortsette litt med den filosofiske tonen i forrige innlegg.

Der spurte vi, hvor farlig er psykopaten?

Jeg konkluderte at følelsen av frykt – enten den er grunnløs eller ikke – står i veien for din rehabilitering etter psykopaten. I tillegg til frykt så finnes det en annen følelse som er en like stor trussel for å heles; kjærlighet.

Å fortsatt føle kjærlighet for psykopaten etter bruddet er dessverre meget vanlig. Selv om man har forstått at relasjonen er skadelig, og har klart å løsrive seg (eller blitt forkastet) så er det meget vanskelig å slutte å elske psykopaten. Kjærligheten man har til en psykopat, er ikke rendyrket kjærlighet. Den er blandet med avhengighet og noe som kalles det psykopatiske bånd (eller “traumebånd”) og er derfor meget slitesterk. Dette skal vi snakke mer om senere. 

Tett beslektet med kjærlighet er følelsen av sympati.

For mange kan denne følelsen være ekstremt vanskelig å riste av seg, selv etter bruddet, og selv etter at man begynner å komme ut av tåka og forstå at man har hatt nærkontakt med en psykopat.

Vi føler sympati fordi vi er empatiske og elskende mennesker. Dette er i det hele tatt hovedårsaken til at psykopaten singlet oss ut til å begynne med.

I tillegg opplevde mange at psykopaten brukte sympati som “hektemiddel”. Psykopaten fortalte kanskje historier som vekket sympatien i deg, eller opptrådte på en måte som fikk hjertet ditt til å svelle. 

Min psykopat fortalte aldri historier eller gjorde seg “stakkarslig”. Vedkommende hadde aldri masken på når vi to var alene, hvilket betyr at jeg så den ekte psykopaten bak masken nærmest fra starten. Om dette var skremmende? Både ja og nei. Jeg ante ikke den gangen hva det var jeg observerte.

Psykopaten klarte likevel å hekte meg og spille på min sympati – nærmest uten å si et ord, men med en opptreden som var vekselsvis engleaktig, Jeg oppfattet psykopaten som en meget oppsøkende person, en som forsøkte desperat å “passe inn”, en som opplevde seg selv som marginalisert. Jeg tror at dette ikke var en manipulasjon men ekte. Dette var alt som skulle til for at jeg utviklet sterk sympati. En sympati jeg fortsatt kan kjenne på den dag i dag, lenge etter bruddet. 

Så derfor til spørsmålet, er det synd på psykopaten?

En psykopat er slave av sin tilstand. Han/hun kan ikke forandre seg, og er dømt til et liv hvor de bare opplever overflatiske glimt av følelsene som normale mennesker har. Det betyr at psykopaten aldri føler glede, smerte, sorg, kjærlighet eller takknemlighet i noen skala av betydning. Det blir et meget fargeløst og kjedelig liv. Psykopaten er dømt til å gjenta det samme mønsteret, igjen og igjen. Idealisering, devaluering, forkasting. Han/hun må hele tiden ha større, bedre, nyere. 

Derfor er psykopaten hele tiden søkende. Hele tiden på farten. Hele tiden opptatt med et eller annet. Han/hun er løven i “Trollmannen fra Oz” på leting etter hjertet sitt. Løven ønsket seg mot. Psykopaten ønsker seg livsglede – det han/hun ser vi andre har, men ikke opplever selv. 

Det pågår en diskutabel oppfatning blant terapeuter og fagfolk om at især narsissister opplevde en omfattende omsorgssvikt som barn. At denne omsorgssvikten, som må ha nærmet seg en størrelsesorden av traumatisk art, forårsaket en personlighetsforstyrrelse. Hele dette bildet av psykopaten som muligens traumatisert som liten, sammen med et handikappet og søkende voksenliv, gir grobunn for følelse av medynk, sympati, empati og medfølelse for psykopaten.

Når vi som elsker psykopaten oppdager hva som feiler våre kjære, så sveller hjertet – igjen! Vi blir dels sjokkerte, dels validert, men også dels sorgtunge. Å vite at den personen vi elsker har en “diagnose” kan forsterke vår følelse av sympati. I starten tenker vi kanskje sågar “men JEG elsker ham/henne så dypt. Selv om ingen andre har klart det hittil, så kan min kjærlighet forandre ham/henne og redde relasjonen vår”.

Dette skjer fordi vi ennå ikke har lært nok om psykopati. Og fordi vi lenge skal slite med noe som kalles kognitiv dissonans.

Kogntitiv dissonans er når hjernen vår utkjemper et slag med seg selv. Vår nye viten om psykopaten kjemper mot hva vi fortsatt ønsker og håper er sant – at psykopaten elsket oss. Det blir en kamp mellom følelser og fakta. Fakta vinner til slutt, men kampen er lang og meget slitsom. Den kan pågå i flere år, og oppleves som et ping-pong spill hvor ditt personlige standpunkt kan skifte flere ganger i løpet av samme dag. Kognitiv dissonans er så omfattende at jeg tror emnet skal få sitt eget innlegg på et senere tidspunkt. 

Når vi synes synd på en person, så ønsker vi å bygge denne personen opp. Det er antakelig slik vi har oppført oss i hele relasjonen med psykopaten, vi har ønsket å bygge han/henne opp og har derfor også akseptert og tolerert mye mishandling, slik man har en høyere toleranse for svakere personers nykker og aggresjon. Denne holdningen av sympati for psykopaten tar vi muligens også med oss ut av relasjonen, og gir næring selv etter opphør av all kontakt. Vel, skjer dette, så har vi gjort en grov feil hele tiden, dog uten å vite det. Vi har forsøkt å bygge opp en person, hvis selvbilde allerede fra før er overdimensjonert! Psykopatens grandiose selvbilde er selve motoren bak mange av hans/hennes overgrep mot andre mennesker, og vi har vært med på å støtte og underbygge dette. Derfor – hvis ikke du har klart å legge sympatien for psykopaten død tidligere, så gjør det nå.

Til syvende og sist så står følelsen av sympati i veien for vår egen helbredelse. Vår kjærlighet til psykopaten arbeider mot oss.

Når sympati for psykopaten trenger seg på, så må vi alltid ha klart for oss at:

-Det er ingenting i veien med psykopatens intellekt, han/hun er fullt klar over hva de gjør.

-Psykopaten kan ikke forandres. Din sympati eller kjærlighet hjelper ikke. Psykopaten ønsker å forbli som han/hun er, fordi de føler seg overlegne.

-Psykopaten har helt bevisst ført deg bak lyset, lekt med dine følelser og med viten og vilje bedratt deg emosjonelt, psykisk og eksistensielt.

-Psykopaten forakter deg.

-Alt du og psykopaten hadde sammen, var skuespill.

Når alt dette virkelig går opp for oss, så er det vanskelig å føle noe som helst av sympati for dette mennesket som kalte seg vår venn. Hvis ikke dette er nok til å vippe oss av pinnen, så fortjener vi virkelig en hederspris som tidenes mest tolerante, alternativt “tidenes dørmatte”.

Men slapp av, det ER nok til å kvele siste rest av sympati. Vi må bare forstå det først. Ta det innover oss. Og når vi gjør det, så faller vi ofte i en ny felle; når sympati blir erstattet med følelser av hat, sinne og bitterhet. 

Selv om hat og bitterhet er en mer naturlig reaksjon på psykopatens opptreden enn sympati, så har begge disse følelsene til felles at de handler om psykopaten.

Din helbredelse kretser fortsatt rundt en annen person, og ikke rundt den som skal helbredes – deg.

Og da menes det ikke at du er den som har vært syk. Men det er du som skal finne veien tilbake til livet. Den veien må handle om deg, ikke psykopaten.

Når psykopaten ikke lenger er en del av ditt liv, så spiller det ingen rolle hva han/hun gjør eller tenker om deg. Det spiller heller ingen rolle hva du selv gjør eller tenker om ham/henne – det vil uansett ikke ha noen innflytelse på psykopaten. Du vil veksle mellom de to standpunktene at psykopaten skal “våkne opp” og innse at du er den eneste riktige og komme tilbake, OG ønske om hevn. Dette er kognitiv dissonans som river deg i fillebiter. 

Men det er uinteressant hva du ønsker. Psykopaten hører deg ikke lenger. 

Å være bitter mot en psykopat, er som å selv drikke gift men håpe at det skader ham/henne (ukjent sitat, noe omskrevet av meg). 

Det positive med psykopaten ute av bildet, er at du kan lide og heles i ditt eget tempo. Du trenger ikke lenger “være oppegående” for psykopatens skyld. Du kan nå være tro mot dine følelser. Leve gjennom dem, ikke utenom. Du kan tillate deg å ha dårlige dager. I samlivet med psykopaten så lærte vi oss å legge lokk på mange følelser. Følelser psykopaten ikke likte eller tillot og fikk oss til å skamme oss over. Det behøver vi ikke lenger. 

Dette inkluderer hat og bitterhet. Det er en fase du må gjennom. Ikke vær redd for å kjenne på den. Men ikke bli sittende fast i den.

For den følelsen vi ønsker å sitte igjen med, når alt er spist, er likegyldighet. 

Hvor farlig er psykopaten?

Dette innlegget blir av en mer reflektiv og hypotetisk art.

Det finnes ingen måleenhet som kan fortelle oss hvor farlig vår respektive psykopat er.

For enkelte ofre er psykopaten meget farlig, de har opplevd livstruende situasjoner for psykopatens hånd, og i sjeldne tilfeller har de mistet livet. Det er ingen tvil om at et menneske som ikke har evne til empati og medfølelse, kan få seg til å gjøre hva som helst uten innsikt, refleksjon eller anger – i teorien. For oss som aldri led under fysisk mishandling – det er ingen tvil om at psykopatene har vært farlige for vår sjel, livsglede og sunne fornuft. Når jeg spør hvor farlig psykopaten er, så snakker jeg imidlertid om hvor direkte livstruende psykopaten er.

Uten at jeg vil bagatellisere opplevelsene til ofre som har vært utsatt for livstruende situasjoner, så vil jeg i dette spørsmålet se det store bildet, og her er det viktig å holde tunga rett i munnen og benene godt plantet på jorda, for vi er grundig foret med sensasjonelle historier om psykopater som myrder, voldtar og terroriserer.

Så kommer vi til det punktet i vår egen rehabilitering, hvor vi oppdager at også vi har hatt en nær relasjon med en psykopat.

Det første som da naturligvis dukker opp i vår fantasi, er de sensasjonelle historiene vi har lest, sett og hørt. Vel, for å være direkte – disse historiene hjelper oss ikke nå. Josef Fritzl, Hannibal Lecter, Ted Bundy må i dette tilfellet gå og legge seg. Også bøker gitt ut av ofre for psykopater kan gjøre vondt verre. Ofrene for de alvorligste psykopatiske overgrepene fortjener vår empati og vår oppmerksomhet, men når vi skal håndtere vår egen situasjon med psykopaten, så hjelper det ikke med ofre som forteller oss hvordan de ble banket gule og blå, hengt opp i kroker og stengt inne på soverommet i atten år.

Hvorfor hjelper det oss ikke? Fordi disse historiene tilhører mindretallet.

De fleste av oss ble ikke fysisk mishandlet. Vi ble ikke engang isolert fra våre nettverk. Vi hadde likevel en relasjon til en psykopat, og vedkommende oppnådde å utrette stor skade på oss. Det hjelper oss derfor ikke i vår jakt på sårt tiltrengt bekreftelse og validering, å lese de verste offerhistoriene, fordi det får oss til å tvile på vår egen sannhet; om vår mishandler faktisk er en psykopat. Vi opplevde jo ikke den grove mishandlingen som det blir fokusert så mye på.

Og hvis tvilen sår frø i oss, da kommer selvbebreidelsen tilbake som en boomerang, “hvis han/hun ikke var psykopat, da må han/hun ha vært innenfor normalen, og jeg må ha vært medskyldig i å fremprovosere giften”.

Å lese slike sensasjonelle historier er også skadelig av en annen årsak, fordi vi ved å lese de skumleste historiene tror at vår psykopat da nødvendigvis også er kapabel til å utgjøre en like stor trussel mot oss.

Problemet for mange er, at i etterkant av bruddet, så vokser bildet av psykopaten i vårt indre, slik at det som en gang “bare” var en ubehagelig men harmløs person, etterhvert som tiden går tiltakende blir til et monster. Dette er også et problem med NK (null kontakt). Selv om NK er nærmest obligatorisk for å kunne komme videre i livet, så gjør den økende tidshorisonten at vårt realistiske bilde av psykopaten som vi en gang tilbrakte vår dagligdag med, blir tiltakende preget av fantasi.

Til slutt er monsterbildet av psykopaten i vårt indre vokst seg så stort at vi nesten ikke kan sove om natten lenger. Vi opplever angst og uro på dagtid, og har mareritt om natten. Familieliv og jobb blir skadelidende. Og alt på grunn av en indre demon. En demon som kanskje ikke lenger kontakter oss eller har interesse av oss. Men demonen lever videre i vårt indre.

Jeg vil advare mot å lage et problem som ikke lenger er der. Ofre har mange ting å slite med i etterkant av en relasjon med en psykopat. Vi skal ha vår virkelighetssans, vårt sosiale liv og vår selvverd tilbake. Ofrene har mye på tallerkenen. At man i tillegg skal være redd for en person som kanskje ikke lenger er der, trenger vi ikke. 

Å lese og lære om psykopati er viktig for å forstå hvordan man har blitt manipulert, og for å plassere skylden der den hører hjemme – hos psykopaten – når han/hun antakelig har brukt mange ressurser på å plassere den hos deg. Men all kunnskapen vi tilegner oss, har altså den baksiden at vi tillegger nettopp vår psykopat mer truende egenskaper enn han/hun faktisk er i besittelse av.

For faktum er, at mange mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser er feige.

De er avhengig av “røyk og speiler” – effekter som enten skal gjøre agendaen deres diffus (røyklegging) og dermed oss som ofre usikre og utrygge, eller effekter som forsterker skremselselementet (speiling) de ønsker å ramme oss med. At psykopaten liker å skremme sine ofre er sikkert, men de fleste har ikke så mye mer å by på, enn nettopp effekter. Taushetskuren er en slik røyk-og-speile-effekt. Det er en skrekk psykopaten setter i deg, i trygg avstand, og uten å løfte en finger. Og den er like feig som den er skummel. Det samme gjelder truende oversvevinger.

Hvis du sitter hjemme i din stue, og merker at angsten vokser fordi du har lest så mye skremmende om psykopaten, så forsøk å tenk etter hvordan nettopp din psykopat var.

Hvordan var det å oppholde seg i nærheten av ham/henne? Var det ubehagelig? Hvis ja, var det en reell grunn til det, eller var det mer en fornemmelse? Var du noengang i direkte livsfare?

Jeg husker selv hvordan jeg ofte følte ubehag i nærheten av min psykopat. Vedkommende var ofte aggressiv, og det kunne virkelig være minebelagt å bevege seg i samme rom. Jeg husker også at psykopaten en gang var parat til å angripe meg fysisk. Men jeg klarte å avverge det, og det skjedde bare denne ene gangen.

Hva jeg også husker, er det usikre, stakkarslige og unnvikende kroppspråket psykopaten fikk, den eneste gangen jeg noengang opponerte mot vedkommende. Psykopaten ble da langtfra skummel. Tvertimot, vedkommende ble ynkelig. Så lite skulle det altså til, for å sette psykopaten ut av spill.

Og det er hva han/hun egentlig er. Ynkelig.

Empatiske mennesker og især HSP (høysensitive personer) har en evne til å føle sterkt ubehag omkring mennesker med negativ energi. Dette er en meget verdifull intuisjon å ha, spesielt rundt psykopater. Men det betyr ikke at du er i livsfare.

Har ikke psykopaten vært en trussel for ditt liv under relasjonen, så er sjansen liten for at han/hun plutselig blir det etter bruddet.

Så, vær forsiktig. Unngå kontakt med psykopaten. Men dette er først og fremst for å unngå psykisk nedsmelting hos deg selv, ikke fordi han/hun kommer til å skade deg fysisk. Det vil finnes nok av mennesker, til og med fagpersoner og tidligere ofre, som velmenende (men ikke alltid hensiktsmessig) er mer enn villige til å fortelle deg hvor farlig din psykopat er.

Men ikke bli paranoid. Ikke la deg hemme i din livsførsel. Ikke se spøkelser på høylys dag. Det er bare deg selv som vil tape på det. 

Din psykopat er kanskje djevelsk, men like begrenset i sin menneskelige drakt som du er. Han/hun har ikke overnaturlige evner. 

Ta makten over ditt liv tilbake.