Psykopatisk sadisme – hva det er, og hva det ikke er

“Den klassiske definisjonen på en sadist er et menneske som opplever lyst eller tilfredsstillelse ved å ydmyke eller undertrykke andre mennesker eller å påføre dem smerte. Denne nytelsen av lidelsen i den andre, er typiske trekk ved narsissistiske, psykopatiske personligheter.” (fra wikipedia.no)

 Hvis noen plutselig spurte deg, “er en psykopat en sadist”, hva ville du svare?

Uten tid til å reflektere over spørsmålet, tror jeg de fleste av oss ville svart “Ja”. Og ikke bare det, men kanskje “Ja, uten tvil”. I den korte betenkningstiden vil ble tildelt, så hadde bilder av bestialske og skadefro mordere med masker og motorsager eller økser rullet forbi vårt indre øye. Kanskje bilder av voldelige kjærester som slår løs på samboeren i ren sjalusi, eller ydmykende seksualscener, hvor en mann eller kvinne med pisk i hånden og et smil om munnen, står dominerende over et nakent offer bundet til sengen på både hender og føtter.

Vi ville dobbeltsjekket med vårt indre kompass, bare for å være sikre. Men “Ja, uten tvil” ville blitt stående. 

Hva vi ikke ville dobbeltsjekket, var om de indre bildene av ultravoldelige mennesker som dukket opp, faktisk er en typisk psykopat. Vår kunnskap og vår refleks knyttet til denne personlighetsforstyrrelsen er dannet av fiksjon og sensasjonelle nyhetsoppslag. Det er når psykopaten myrder, når han/hun stenger sine nærmeste inne i kjelleren i flere år, når han/hun utfører terror mot uskyldige mennesker. Den virkelige psykopatien kommer aldri i nyhetene, den er for subtil. 

Svaret er at ja, psykopaten har sadistiske tilbøyeligheter.

Og nei, det er ikke nødvendigvis relatert til bildene av ultravoldelige monstre som dukker opp for vårt indre øye.

Selv om det er sant at psykopater har en sterkere tilbøyelighet for fysisk vold enn den øvrige befolkningen, så er ikke dette en indikator på sadisme. Dette har andre årsaker. Når en psykopat myrder, skader eller seksuelt undertrykker en person, så handler det mer om psykopatens behov for kontroll, makt og dominanse, enn psykopatisk sadisme.

Når en psykopat i tillegg til å myrde, attpåtil myrder gjentakende, parterer ofrene, konserverer kroppsdelene eller har sex med dem, så er heller ikke dette et tegn på psykopatisk sadisme. Hvis det er en psykopat som gjør dette, så har han/hun mest sannsynlig en tilleggsdiagnose. Det er ikke psykopati alene som får psykopaten til å utføre bestialske fysiske overgrep. 

“Epidemiologiske studier viser entydig at psykopati ofte opptrer sammen med andre psykiske lidelser (!)… ECA-studien fant at nesten 90% av de med psykopati hadde en annen samtidig psykisk lidelse (!)…. ECA-studien viste en hyppig sammenheng mellom psykopati og alkohol- og stoffmisbruk (!)…. Den klart vanligste og mest kompliserte samsykdommen ved psykopati er stoffmisbruk.”  (fra “Sjarmør og tyrann” av Alv Dahl og Aud Dalsegg)

Tilleggslidelser og avhengigheter er altså meget vanlig hos psykopater. Psykopatien opptrer sjelden alene. Det kan derfor være vanskelig å vite hvilken opptreden/tilbøyelighet hos psykopaten som skyldes psykopati, og hva som skyldes andre (uregistrerte) diagnoser. Men psykopatisk sadisme er ikke blodtørst. Det finnes 50,000 fullblods psykopater i Norge i dag. Hvis alle disse hadde et sterkt indre ønske om å myrde mennesker, så ville vi daglig høre om seriemordere og makabre hendelser – i Norge alene. Selv om kun et mindretall av disse femti tusen faktisk hadde levet ut deres blodtørstige lyster, så ville nyhetene likevel vært fulle av meget horrible kriminalsaker. Grunnen til at det (heldigvis) ikke er slik, er enkel; psykopater er ikke spesielt interesserte i blodsutgytelse.

Psykopatisk sadisme har et annet ansikt, og er knyttet til hva som på engelsk kalles “dupers delight”. På norsk kan det oversettes til noe sånt som “bedragerisk skadefryd” og handler om at psykopaten storkoser seg når han/hun får andre mennesker til å opptre som hans/hennes marionettdukker, hvor psykopaten trekker i trådene og menneskene rundt ham utviser en ønsket opptreden eller reaksjon. Å vite at psykopaten har slik makt over andre, gir ham henne den aller beste narsissistiske forsyning, og bidrar til å opprettholde det psykopatiske symptombilde av grandiositet og overlegenhet. At menneskene nær psykopaten gjør gode gjerninger for ham/henne av ren kjærlighet, ser ikke psykopaten som et tegn på styrke hos ofrene – at disse menneskene er selvstendige individer men likevel ønsker å tilfredsstille psykopaten av fri vilje. Psykopaten føler ingen takknemlighet eller økt emosjonell tilknytning til disse ofrene. Han/hun tror at ofrene opptrer som de gjør, fordi psykopaten har trukket i trådene og dermed er allmektig/omnipotent. Psykopaten ser på ofrene med indre avsky for at de er så lettmanipulerte. At ofrene ikke klarer å gjennomskue psykopaten og at normalitetsmasken dermed fungerer optimalt, gir psykopaten enorm tilfredsstillelse. Han/hun vil stadig strekke strikken lenger, for å se hvor langt ofrene er villige til å la seg lure. Han/hun vil derfor kreve MER, ikke mindre, selv når offeret har strukket seg maksimalt for å imøtekomme psykopatens behov. Når psykopaten til slutt har forårsaket og oppnådd emosjonell lidelse hos offeret, så elsker han/hun å observere resultatet. Dette er psykopatisk sadisme i et nøtteskall.

Psykopaten har derfor ingen interesse av blodbad, fordi han/hun er avhengig av levende ofre for å tilfredsstille sin sadistiske natur. Ikke bare må ofrene være levende, men de må oppholde seg tett på psykopaten, for at han/hun skal kunne manipulere dem. De må være en del av psykopatens liv. Psykopaten er derfor avhengig av å vekke tillit og sympati hos ofrene for å trekke dem til seg. I motsetning til normale mennesker, som foretrekker å ha minst mulig å gjøre med mennesker de misliker, så opererer psykopaten motsatt. Psykopaten ønsker å ha menneskene han/hun forakter, nærmere enn noen andre.

Dette er, når man tenker etter, om mulig enda mer hårreisende og gyselig enn makabre mord, og er i sannhet historien om edderkoppen som lokker til seg flua for å fange den i nettet og fortære den. 

Dette er ikke lett for offeret å oppdage før det har gått en stund og han/hun allerede sitter godt klistret i nettet. La oss se hvordan psykopatisk sadisme mellom en psykopat og ett offer kan utøves i praksis. Her kommer historien om Knut og Silje.

 Knut “traff” Silje på en datingside på internett. Det var umiddelbar klaff mellom de to. Etter få dager brukte de daglig flere timer på chatten, og hele ettermiddagen etter jobb ønsket Knut bare å prate med Silje. Oppgaver som husarbeid og matlaging føltes som en forstyrrelse, fordi de betød at han måtte sette Silje “på pause” en liten stund. Selv etter at de hadde sagt god natt til hverandre på nett, så føltes ikke det tilstrekkelig. De måtte ta hverandre med i seng, i form av fortsatte meldingsutvekslinger på sengekanten, via mobiltelefonen. Knut sovnet ofte med mobiltelefonen i hånden, der han hadde lagt den mens han ventet på neste svar fra Silje. Om morgenen lå alltid svaret der, noen bedre start på dagen kunne ikke Knut forestille seg. Silje gjorde ham glad på en måte han ikke trodde han ville få muligheten til å oppleve i godt voksen alder. Det føltes dobbelt så godt fordi gleden han selv opplevde, syntes å være gjensidig hos Silje.

De hadde allerede begynt å tilbringe enkelte helger sammen. Silje bodde hele to tusen kilometer fra Knut, langt nord i landet, men dette var ingen hindring for godvilje og et gjensidig ønske om å være mye sammen. De vekslet mellom å være gjest og vert. Det personlige samværet syntes å fungere like gnisningsfritt som relasjonen de hadde hatt på internett. Silje bergtok Knut. Han måtte innrømme at hun ikke var noen spesiell skjønnhet, men hun hadde en karisma og et kroppspråk som kompenserte for de manglende fysiske attributtene. Knut opplevde henne som uimotståelig.

Han reagerte derfor med stor begeistring da Silje syntes det var på tide at de flyttet sammen. Selv om de på det tidspunktet bare hadde kjent hverandre i tre måneder, så føltes idèen helt naturlig for Knut. Denne sjansen var en “once in a lifetime” og han hadde ikke tenkt å ødelegge den ved å dvele. Noen sjanser må man ta for å vinne, tenkte Knut, og begynte med de praktiske forberedelsene for å flytte de to hundre milene nordover. Han følte dog ikke at han gamblet med noe. Han stolte hundreogti prosent på Silje. Aldri hadde han følt seg så sikker på at noe var riktig.

Oppsigelsestiden i hans gamle jobb var tre måneder, og han opplevde ventetiden som sirup. Men han brukte den til å forberede seg mentalt på å flytte til en fremmed landsdel og et fremmed folkeferd. Ny jobb i Siljes by hadde han fått. Alt klaffet. Det opplevdes nesten for godt til å være sant. Silje var så støttende og oppmuntrende. Knut var så giret at han ærlig talt ikke reflekterte så mye over at han forlot et godt etablert liv med et meget trofast og lojalt nettverk. Selv om han ikke ønsket å såre sine venner, så var han villig til å slippe alt det gamle og trygge, for Siljes skyld.

Da det bare var en måned igjen til flyttedato, så kontaktet Silje ham. De måtte snakke sammen, skrev hun i en sms. Knut ringte henne så snart han var hjemme fra jobb. Silje hadde dårlige nyheter å fortelle. Hun skulle omplasseres i jobben, til en by lenger sør. Dette var noe ledelsen hadde insistert på, selv om hun hadde protestert og forklart for dem situasjonen med Knut. “Men det er bare midlertidig” sa Silje, “jeg kommer tilbake, og du kan bruke ventetiden til å finne deg til rette i byen vår”. Hun lo. Hun tok så lett på det, tenkte Knut. Forstod hun ikke at denne nyheten raserte hele hans verden? Men hennes reaksjon fikk ham til å tvile på sin egen reaksjon. Når hun syntes å ta nyheten med slik sinnsro, overreagerte han da? Reaksjonene deres var så motstridige at det forvirret Knut. Han opplevde en indre storm av situasjonen, men Silje tok det hele med knusende ro. Kanskje var det fordi hun visste at dette ville ordne seg til slutt og de ville bli sammen som planlagt, rasjonaliserte Knut.

Uansett, Knut hadde intet valg. Han hadde jo sagt opp sin gamle jobb, og underskrevet kontrakt i den nye. Han måtte reise nordover. Han visste det ville bli forferdelig å komme til en ny by helt alene, uten Silje til å ta imot ham. Men Silje hadde heller intet valg, sa han til seg selv igjen og igjen. Silje ville aldri godtatt dette hvis hun hadde hatt noen innflytelse på situasjonen. Han forsøkte å berolige seg selv.

Flyttedagen kom og opprant. Knut befant seg plutselig helt alene i en kald og forblåst by langt nord. Det var mørkt, og stormet snø da han omsider landet på den lille lokale flyplassen. Trøtt og omtåket sørget han for transport til det nye arbeidsstedet, som også formidlet bolig. Han satt på seg en høflig fasade da han hilste på et par av sine framtidige kolleger, men faktum var at han innvendig opplevde en ulidelig smerte av påkjenningen det var å måtte flytte hit, uten Silje. Han følte seg ensom og forvirret.

Silje derimot, syntes å være godt fornøyd med sitt nye liv. Ihvertfall så det slik ut på facebook. Hun la stadig ut bilder og statusoppdateringer om hvor fint hun hadde det. Knut begynte å føle seg feig, stakkarslig og svak til sammenligning. Hvorfor kunne han ikke ta situasjonen med det samme pågangsmotet som Silje? De hadde jo begge flyttet inn i det ukjente. Hvorfor tok han dette så tungt, når Silje tok det så “sporty”? De var jo gjensidig forelsket. Var det noe galt med ham?

Noe Knut la merke til og stusset litt over, var at hver dag Silje hadde lagt ut en ekstra positiv status om sitt nye liv på facebook, så kontaktet hun ham og ville prate. Silje var i ekstra godt humør disse dagene. 

Ukene ble til måneder, som igjen ble til et halvt år. Silje tok stadig sjeldnere kontakt, og Knut nesten aldri. Ofte når han gjorde det, så svarte hun uansett ikke. Hun unnskyldte seg med at det også for henne var mye å sette seg inn i, i en ny by og i en ny jobb. Knut ville ikke klandre henne. Han var redd for å “gynge båten”. Relasjonen begynte å bli skjør av at de ikke bodde sammen, tid og geografisk avstand. Knut måtte ofte bruke en enorm mengde krefter på å ikke bekymre seg for hvordan relasjonen deres ville utvikle seg fremover. Han var redd for å miste Silje, men ville ikke belaste henne med bekymringene sine. Han hadde en opplevelse av at Silje ikke likte negative følelser, og at hun – i de tilfellene hvor han følte behov for å vise sin nedtrykkethet – ikke ville snakke med ham. Han forsøkte derfor å begrense kontakten med Silje. Han opplevde det faktisk enklere å lide og sørge i ensomhet. Han kontaktet Silje bare når han var i greit humør. Og Silje snakket aldri om å komme tilbake til byen. Han var begynt å avskrive relasjonen deres. Faktisk var han begynt å finne sin egen rytme med disse nordlendingene, hans nye kolleger og nettverk. De var riktig så trivelige. Han begynte å delta i flere sosiale tilstelninger, istedetfor å sitte hjemme og vente på henvendelser fra Silje. På en slik tilstelning ble han kjent med en person fra Siljes gamle arbeidsplass. Han fant en god tone med denne kvinnen, og våget å fortelle at han kjente Silje og at hun faktisk var årsaken til at han flyttet til byen. Han fortalte hvor leit det var at ledelsen tvangsomplasserte henne. “Tvangsomplasserte?” svarte kvinnen undrende. “Silje ba da selv om å bli omplassert. Jeg husker det godt. Hun gjorde faktisk et stort nummer av det, og truet med å slutte hos oss hvis hun ikke fikk gjennomført denne omplasseringen”.

Jeg velger å kutte historien her. Vi kan nå forestille oss sjokket og vantroen Knut opplever. Jeg kan avsløre at han nå sakte men sikkert klarer å nøste opp i Siljes løgner og bedrag. Han vil forstå hva han hittil ikke har forstått; hva en psykopat er, og at Silje er en.

Hvilke psykopatiske sadistiske motiver viser Silje i denne historien? 

En psykopat er villig til å gå meget langt for å lure og manipulere et intetanende offer. Gevinsten for psykopaten er som sagt enorm, hvis manipulasjonen kan forårsake emosjonell og eksistensiell lidelse hos offeret. Dette er motivasjon for psykopaten til å spille skuespill i månedsvis, i noen tilfeller årevis.

Silje fikk så stor tilfredsstillelse av å se Knut lide, at hun var villig til å forlate hjembyen for å oppnå dette. Som psykopater flest, så betraktet Silje et oppbrudd fra jobb og hjem som noe nytt og spennende. Psykopater kjeder seg raskt i samme rutiner over lang tid. For Silje var det derfor å slå to fluer i en smekk da hun lokket Knut inn i emosjonell svindel, samtidig som hun selv fikk brutt monotonien med en ny start et annet sted. Å forlate kjente og trygge nettverk skaper ikke angst eller tvil i en psykopat, for en psykopat knytter seg ikke emosjonelt til noen. 

At Knut forandret sin tilværelse radikalt for hennes skyld, spiller liten rolle for Silje. Hun har ingen samvittighet eller empatisk knagg å henge denne kjensgjerningen på. Hun resonnerer som psykopater flest; “hvis et offer er villig til å la seg lure, så fortjener de konsekvensene”.

Silje la skylden for omplasseringen hennes på ledelsen i bedriften, selv om det var hun selv som ba om den. Psykopater tar intet ansvar for egne handlinger, og lyver lett. De har også en evne til å selv tro på egne løgner. De vet rent kognitivt hva de har sagt og gjort, hva som er sant og usant, men de klarer alltid å rettferdiggjøre sine ugjerninger. På den måten “tror de deres egne løgner”. I ekstreme tilfeller, har psykopaten kapasitet til rett og slett å omskrive hele historien for deres indre øye. Siljes psykopatiske indre mekanismer tillater derfor at hun lyver til Knut uten å oppleve dårlig samvittighet eller skyld, selv når løgnen innebærer enormt mellommenneskelig bedrag. Likevel vet psykopaten forskjell på hva som er moralsk rett og galt, ellers hadde ikke Silje gjort noen som helst innsats for å lyve til Knut. 

I historien kan vi videre se hvordan Silje opprettholdt kontakten med Knut en god stund etter samlivsbruddet, og at hun især kontaktet ham på dager hvor hun hadde lagt ut euforiske statusoppdateringer på sosiale medier. Knut opplevde dette som et tegn på at Silje fortsatt tenkte på ham og brydde seg om ham. Men dette var ikke årsaken til Siljes henvendelser. Psykopaten liker å observere lidelsen hans/hennes opptreden har forårsaket hos offeret; at offeret blir nedbrutt, savner psykopaten og sågar trygler om forståelse eller avklaring. Dette fungerer som meget verdifull narsissistisk forsyning for psykopaten,  og er for psykopaten en indikator på hvor viktig han/hun er.

Siljes “tilfeldige” kontakt i forbindelse med de nevnte statusoppdateringene, var derfor hennes måte å monitorere Knuts lidelse på. Hans sårbarhet ga henne verdifull næring. Hennes positive statuser på facebook var for å strø salt i Knut sitt sår. At hennes manipulasjoner kunne forårsake så stor lidelse hos et annet menneske, frydet Silje enormt. Alt var kalkulert fra Silje sin side, helt fra første kontakt på datingsiden på nett.

For å minne oss selv på Hare`s sjekkliste for psykopati (se posten “Intermezzo 1/2”), så oppfyller Silje flere av kriteriene i denne historien alene. Hun viser;

-Glatthet/overflatisk sjarme

-Behov for stimulering/lett for å kjede seg

-Patologisk lyving

-Bedragersk/manipulerende

-Manglende anger eller skyldfølelse

-Grunne affekter

-Ufølsom/manglende empati

-Mangel på realistiske framtidsplaner

-Impulsivitet

-Tar ikke ansvar for egne handlinger

-Kortvarige relasjoner

I dette øyeblikksbilde av sitt liv, så viser Silje allerede 11 av 20 psykopatiske kriterier. Ihvertfall slik jeg ser det. Ser du det samme? Du kan jo gjøre det til en liten øvelse, å selv relatere de forskjellige punktene til historien. Hvor i historien avslører Silje sine psykopatiske karakteristika?

Denne historien var altså et eksempel på hvordan psykopaten kan få utløp for sin sadisme i en nær relasjon. Dette er ikke stoff for barne-tv. Samtidig slår det hull på myten om at psykopaten til slutt alltid dreper sin nærmeste familie med øks og ishakke. Mitt ønske er å legge myten om Hannibal Lecter død. Hannibal Lecter er ingen normal psykopat, og Hollywood ødelegger mye med sine forsøk på å profilere psykopater. Det lager alvorlige feilmarginer i folks psyke omkring hvordan en psykopat egentlig ser ut, og hvordan å gjenkjenne ham/henne.

Et naturlig spørsmål å stille i den forbindelsen blir; hvis psykopaten ikke er blodtørstig, hvor farlig er psykopaten da egentlig? Det er tydelig at psykopaten ikke er verdens beste lekekompis, men behøver man egentlig å frykte ham/henne, som i frykte for sitt liv?

Dette skal forsøkes besvart i neste post.

 

Taushetskuren – psykopatens favorittstraff

Psykopaten er ofte misfornøyd. Den foretrukne (og ofte den eneste) som får merke dette, er du som har en nær relasjon med ham/henne. Din status kan være ektefelle, kjæreste, søsken, forelder, barn eller nær venn. Det underlige er, at statusen betyr ingenting for psykopaten. I hans/hennes øyne er det ingenting spesielt ved deg, selv om du har en nær status i livet hans/hennes. Psykopaten elsker ingen.

Hvis ting ikke går psykopatens vei (og det gjør de ofte ikke, for han/hun har høye krav til alt) så er det nettopp DU som får merke dette. Psykopaten har mange måter å straffe deg på. Det kan være økonomisk sulteforing, trusler, raseri, utroskap eller gi deg dårlig samvittighet. Psykopatens foretrukne straff, er imidlertid “taushetskuren”.

Taushetskuren (eng. silent treatment) skal kurere hva psykopaten oppfatter som obsternasighet hos deg. Det kan være at han/hun ikke får sin vilje igjennom, eller at du ikke viser deg så lojal som han/hun krever at du skal være. Det kan være at du har insistert på å besøke dine gamle venner eller din familie. Det kan være at du har nektet å bidra til en økonomisk investering som du oppfatter som risikabel eller det rene vanvidd, men som psykopaten er overbevist om vil gi gevinst (i så fall kun for ham/henne). Det kan være at du har reagert normalt på et av psykopatens mange krumspring. Du har dermed vist at du har personlige grenser. Du er ikke en del av psykopaten, som han/hun kan manipulere. Dette tolererer psykopaten ikke. Tanken bak taushetskuren er at du skal føye deg bedre.

Taushetskuren skal sette deg på plass. Den varer inntil du kommer krypende tilbake, ber om tilgivelse, og neste gang tolererer mer av psykopatens dårlige behandling av deg. Taushetskuren er en måte å “programmere” deg på, å forme deg etter psykopatens ønske om hvordan du skal være – slik keramikeren former en vase på dreiebordet.

Hvis dere bor under samme tak, så vil psykopaten ignorere deg mens dere sitter i samme rom og ligger i samme seng. Dette kan pågå i dagevis. Bor dere ikke sammen, så blir det i en periode slutt på all elektronisk kontakt. Normale mennesker forstår innerst inne at taushetskuren er umoden og manipulerende, men gir til slutt etter for å bevare husfreden og relasjonen. Psykopaten har også en evne til å gi deg dårlig samvittighet, og få deg til å tvile på din virkelighetssans. I utgangspunktet visste du tydelig forskjell på rett og galt, men med psykopaten blir alt snudd opp ned. Til slutt kan beklagelsen du gir faktisk oppleves som ekte, for psykopaten har overbevist deg om at du tar feil.

Vær klar over at to ting er viktigere for psykopaten, enn noe annet;

-Å ha kontroll

-Å vinne

Psykopaten ønsker å vinne en disputt for enhver pris, og du vil alltid tape. Dette er fordi psykopaten har konkurrert hele livet, og vil alltid være mer kampklar enn deg. Normale og empatiske mennesker har intet behov for konkurranse, og spesielt ikke med den personen man anser som sin livspartner. Slik tenker ikke psykopaten, han/hun konkurrerer også med de som elsker ham/henne.

Hvis du reflekterer over din relasjon med psykopaten (og det har du antakelig gjort – mye!), så oppdager du kanskje at det meste (kanskje alt) av hans/hennes uforklarlige oppførsel kan spores tilbake til disse to primære drivkreftene; å vinne og å ha kontroll.

Det er når ett av (eller begge) disse to psykopatiske balansefaktorene trues, at du blir straffet av psykopaten. 

Den ultimate straffen kommer først når relasjonen er over. Det er også ofte først etter relasjonens opphør, at offeret våkner opp, “kommer ut av tåka”, og ser all manipulasjonen og spillet som har foregått, i all dets prakt. Det er som å få solskinn i ansiktet etter å ha vært innelukket i en kjeller over lang tid.

I forrige post snakket vi om såkalte “oversvevinger” i kjølvannet av bruddet med en psykopat. Vi har også snakket om psykopatens evne til å forkaste tidligere ofre. Det kan synes som at en forkasting er endelig og definitiv. Det er ingen tvil om at psykopaten ikke savner tidligere ofre, på samme måte som et normalt menneske nostalgisk kan savne en ekspartner eller en god venn. Psykopaten har intet emosjonelt minne, som ville vekke slik nostalgi om tidligere relasjoner.

Likevel synes psykopaten å poppe opp på et eller annet vis, i tidligere ofres liv, i form av direkte eller indirekte oversvevinger.

Ofrene vil så gjerne tro, at oversvevingene handler om at psykopaten innerst inne savner offeret. Hvis det er snakk om indirekte oversvevinger, så rasjonaliserer offeret ofte at “han/hun vet de har oppført seg dårlig mot meg, men er for skamfulle til å ta direkte kontakt. Jeg er ikke forkastet likevel”.

Dette er dessverre en feiltolkning. Psykopaten føler ingen skam.

Oversvevingene handler om kontroll, og å holde spillet med det tidligere offeret gående.

Sannheten er at du ER forkastet. Men en forkastelse behøver ikke å være så definitiv som den høres ut. Mange psykopater “resirkulerer” tidligere ofre, og forkaster dem flere ganger! Når en psykopat klarer å lokke et tidligere offer tilbake inn i relasjonen, så er det for å gjenta det samme mønsteret; idealisere, devaulere og forkaste, med tiltakende dårligere idealisering, og mer brutal forkasting.

Et langtidsobjekt returnerer til psykopaten i gjennomsnitt syv ganger, innen et gjennombrudd skjer, og båndet blir brutt for godt.

Hvis offeret var den som i sin tid avsluttet relasjonen, så kan psykopaten lokke offeret tilbake inn i relasjonen, bare for at “manuskriptet” skal få en annen avslutning. Psykopaten tolererer ikke at offeret forlot ham/henne på eget initiativ. Slutten må forandres, slik at relasjonen avsluttes på psykopatens premisser. Som sagt flere ganger tidligere, psykopaten skal bestemme både inngangen og utgangen av relasjonen.

Skjer ikke dette ifølge psykopatens plan, så er sjansen stor for at du aldri er blitt forkastet, selv om psykopaten aldri har kontaktet deg igjen. Det oppleves som en brutal forkasting, fordi offeret gjennomgår en ufattelig lidelse av ikke å få noen som helst bekreftelse fra psykopaten. Men sannheten er ofte at det istedet er snakk om en eneste lang taushetskur. Psykopaten har ikke glemt deg. Du skal bare straffes inntil du kommer krypende tilbake, og selv om du gjør det – så er det lite trolig at du får noen respons. Taushetskuren fortsetter. Den kan i noen tilfeller pågå i årevis. Psykopaten er meget tålmodig, hvis det handler om å vinne. Det som for deg er ekte følelser for et annet menneske, er for psykopaten en konkurranse. 

Psykopaten ønsker med taushetskuren å så tvil og usikkerhet i deg. Det er en bevisst handling fra hans/hennes side. Det tilsiktede budskapet er “du har gjort noe alvorlig galt, og er ikke verdt noe for meg. Dine følelser betyr ingenting. Jeg vil ikke anerkjenne at du eksisterer”. Det er en meget arrogant og samvittighetsløs handling.

DIN samvittighet derimot, skal tortureres; 

“The abusive individual, whether narcissistic or sociopathic, exploits this natural psychological frailty. For this reason (and others) he will prize the silent treatment  for its capacity to sow insecurity, dread, even terror, in its intended target.” (Steve Becker – www.powercommunicating.com)

Som jeg skrev i forrige post, så gikk jeg selv i atten måneder og trodde at min psykopat hadde forlatt meg for godt, innen jeg oppdaget at jeg ble overvåket.

Det slo meg den gang jeg oppdaget overvåkingen, at grunnen til at jeg aldri fikk noen respons fra min psykopat var at vedkommende selv aldri hadde godkjent bruddet. Å respondere på min beslutning om brudd, ville for psykopaten være det samme som å si “ok, jeg aksepterer det”. Men psykopaten aksepterer ingenting han eller hun selv ikke har tatt initiativet til. Tausheten er da ikke bare en straff, men også en markering av at “du tar feil, vi har fortsatt en relasjon, inntil jeg sier vi ikke har det”. 

Derfor er det meget sannsynlig at psykopaten igjen vil dukke opp i livet ditt. Inntil det skjer, så må du bruke taushetskuren psykopaten “foreskriver” deg til din egen fordel. Bruk tiden til å komme ut av tåka, til å lese og lære om manipulasjon og psykopatens modus operandi. Stå bedre rustet når lengselen etter psykopaten river som verst. Stå bedre rustet til å stå imot den dagen psykopaten faktisk dukker opp igjen.

Å ignorere en person som bare vil det beste for deg er ikke normalt. Det er mishandling.

Å NYTE å ignorere en person som bare vil det beste for deg, er sadisme.

Neste innlegg vil handle om nettopp dette; psykopatisk sadisme. 

 

Hva skjer hvis DU forlater psykopaten først, og hva er en “oversveving”?

I denne posten vil jeg kombinere to spørsmål som umiddelbart synes å ikke ha noe til felles, men i psykopatiske relasjoner er de unektelig knyttet sammen.

Først, hva skjer egentlig når du forlater psykopaten innen han/hun forkaster deg? Du er kanskje så utmattet og forvirret av løgner, brutte løfter og et spill du ikke forstår, at du velger å trekke deg ut, selv om å avslutte relasjonen kanskje er det siste du ønsker.

Du forstår kanskje ennå ikke at du har en relasjon til et personlighetsforstyrret menneske. Du er kanskje til og med redd for å miste vedkommende. Men du vet at “noe skurrer” og at relasjonen er skadelig for deg. Hele livet ditt handler om psykopaten, og du er redusert til hans/hennes pipeleke. Du velger å bruke dine siste krefter på å trekke deg ut.

Svaret er vanskelig. Alt kan skje – fra fullstendig ignorering, til omfattende forfølgelse. Det eneste som er sikkert, er at psykopaten liker det dårlig.

Psykopaten hater hva du har gjort, fordi det har forpurret hans/hennes planer om å komme deg i forkjøpet. Det er også en påminnelse om at “normalitetsmasken” han/hun bærer ikke fungerer optimalt, og at du ikke lot deg lure i lengden. Dette oppfatter psykopaten som en grov fornærmelse. 

Alle narsissister ser avvisning som et angrep på hele deres person. Fullblods psykopater takler avvisning bedre. De trenger deg ikke i deres liv for annet enn underholdningen du gir dem – av makten og kontrollen de har over deg. Men også fullblods psykopater hater å miste noen de har betraktet som sin eiendel. Både narsissister og psykopater misliker sterkt å se deg gå videre i livet, upåaktet, uten dem. Det signalerer at de ikke er så omnipotente (allmektige) som de tror de er.

Selvfølgelig går du ikke upåaktet videre. Etterspillet etter en relasjon med en psykopat – kort eller lang – er noe av det tyngste et menneske kan utsettes for.

Ofre som ble forkastet misunner ofte ofre som selv klarte å bryte båndet, fordi de ønsker de selv tok kontrollen i egne hender – ihvertfall èn gang i løpet av relasjonen. Det ville gi dem en følelse av selvbestemmelse (noe man sjelden har i relasjonen med en psykopat). Men ofre som selv klarte å løsrive seg fra psykopaten, kan bevitne at de i etterkant av bruddet slettes ikke har hatt det enkelt.

Når psykopaten ignorerer deg etter at du har forlatt ham/henne, så er det fordi de ønsker å straffe deg for hva du har gjort. De ønsker å signalere at du ikke betød noenting, og du blir møtt med taushet hvis du skulle finne på å kontakte dem. Kanskje ønsker du å forklare situasjonen, eller i det minste få en anerkjennelse av at dere hadde en relasjon. Dette får du ikke. Psykopaten velger oftest ignorering som “straffemetode” hvis han/hun har funnet seg et nytt offer. Hvis psykopaten opprettholder kontakten, og lokker deg tilbake inn i relasjonen med løfter om bot og bedring, så er det med en skjult agenda om å straffe deg lenger frem.

Mitt råd er å ikke kontakte dem på noen som helst måte etter at du har tatt din avgjørelse om brudd. Dine oppringinger og meldinger fungerer bare som ytterligere underholdning for psykopaten – en bekreftelse på at de fortsatt har makt over deg. Hvis du i tillegg er meget emosjonell, så har du virkelig gitt dem bursdag, julaften og milliongevinst på en og samme dag. Å se deg lide gir dem næring. Derfor; ikke gi dem næring i form av emosjonelle utbrudd. Du er ikke forpliktet til å gi dem en forklaring på hvorfor du forlot dem og blokkerte dem på sosiale medier. De vet hvorfor du gikk. De vet de har mishandlet deg. De ønsker imidlertid å fortsette “spillet”.

Hvis du har gjort dette, så tilgi deg selv! Det er aldri for sent å innføre NK. Du kan ha vaklet, angret på bruddet, forsøkt å reparere skaden. Men husk at skaden aldri var påført av deg, den var påført av psykopaten. Du trodde du hadde med et normalt menneske å gjøre, og at ærlig dialog var løsningen, men med en psykopat er dette ikke mulig.

En person jeg ikke husker navnet på, uttalte en gang; det er modig å forlate en usunn relasjon, selv om du snubler på vei ut.

Å snuble kan i dette tilfelle bety at du et øyeblikk angret og tok kontakt. Kanskje du et øyeblikk forgjeves forsøkte å be om tilgivelse. Men det er enderesultatet som er det viktigste – at du klarte å bryte båndet til slutt, selv om det tok litt tid. Du er modig som går.

Så til dette med “oversveving”, hva betyr det?

På engelsk finnes et uttrykk spesifikt for psykopatiske relasjoner, det heter “hoover” og er når psykopaten i etterkant av bruddet kontakter deg. Dette er meget vanlig. Begrepet “hoover” er tatt fra “å støvsuge” (hovering) og skjer når psykopaten forsøker å suge deg tilbake – inn i dramaet. Det kan være at han/hun ringer deg, sender seg meldinger, eller faktisk banker på døra di, og lover bot og bedring for å lokke deg tilbake inn i relasjonen.

Men det kan også være at det plutselig detter inn en sms som sier “Hei, hvordan går det?”. Eller at han/hun plutselig – flere år etter bruddet – kontakter deg på bursdagen din (en bursdag han/hun kanskje “glemte” mens dere fortsatt hadde en relasjon) for å si “gratulerer med dagen”. Dette er ikke nødvendigvis for å suge deg inn i relasjonen, derimot for å sørge for at du ikke skal ha mulighet til å glemme psykopaten og komme videre i livet. Dette er også en “hoover”.

I jakten på en dekkende norsk oversettelse til dette fenomenet, så har jeg falt på “oversveving”. Dette fordi kontakten kan være enten i direkte form, som sola som skinner rett på deg fra en skyfri himmel. Eller den kan være indirekte, gjemt bak skyene. Du ser den ikke, men den er der. Den svever over deg og overvåker deg. Dette er meget vanlig psykopatisk opptreden etter et brudd, enten du ble forkastet eller selv forlot psykopaten. La meg forklare hvordan.

For eksempel kan det skje at psykopaten kontakter dine venner istedetfor deg. På den måten vet han/hun at deres tilstedeværelse kommer deg for øre. Dette er en av mange grunner til at du også må kutte ut felles venner og bekjente etter bruddet, bortsett fra venner som du vet er lojale mot deg (men dette er et annet tema, for en annen post).

Psykopaten kan også finne på å ringe deg fra ukjente eller skjulte numre, for så å legge på når du svarer. Det er ikke uvanlig at han/hun har flere sim-kort, med numre du ikke kjenner til. Han/hun kan også låne venners telefoner til dette formålet. 

Kun fantasien setter grenser for hvordan psykopaten vil finne på å oversveve deg. Hensikten med oversvevingen er å få en reaksjon fra deg, at du igjen kontakter ham/henne. Men gjør du dette så vil du mest sannsynlig ikke få svar. Det er en barnslig og infam lek, men utført av voksne mennesker, og som det er meget viktig at du ikke deltar i.

Mange ofre oppdager ikke at de blir oversvevet av psykopaten. Det kan gå mange år uten kontakt, og offeret er sikker på at psykopaten har glemt ham/henne. I noen tilfeller vil dette være fakta. Men mange ofre som tror de er glemt, blir faktisk oversvevet – uten at de vet det.

Hva har oversveving med å forlate psykopaten å gjøre? For en gangs skyld skal jeg fortelle et stykke fra min egen erfaring med “min” psykopat, for å belyse dette.

Jeg er en av dem som forlot psykopaten innen vedkommende fikk sjansen til å forkaste meg. Jeg visste ingenting om psykopati den gang, eller at jeg snart ville bli forkastet. Jeg visste bare at jeg var sliten og utmattet etter en lang rekke med skuffelser og løftebrudd. Jeg merket også at vedkommende begynte å minske oppmerksomheten han/hun ga meg (jeg ble devaluert), men kastet fortsatt “smuler” til meg innimellom.

Jeg merket også en voksende følelse av avsky mot psykopaten. Jeg ville ikke finne meg i smuler, etter all oppmerksomheten og løftene psykopaten hadde gitt meg. Jeg hadde gitt mitt hjerte til vedkommende, men merket at han/hun nå forsøkte å omdirigere meg til “fanklubben”. Men jeg ville ikke være en av hans/hennes mange beundrere, etter å ha stått i sentrum siden vi møttes. 

Så det var med en blanding av utmattelse og irritasjon (kanskje ønsket jeg å straffe psykopaten?) at jeg slettet vedkommende som venn på facebook. Men det var også med meget tungt hjerte. Jeg elsket psykopaten høyere enn noe annet menneske, og jeg gråt da jeg klikket på “slett” symbolet. For å være ærlig, så føltes det som om jeg kuttet strømtilførselen til min egen respirator. Så avhengig var jeg blitt av psykopaten, og livredd for å miste vedkommende.

Jeg fikk ingen reaksjon fra psykopaten i begynnelsen. Dette opplevde jeg som tungt, men tok det med fatning fordi jeg i starten var viljesterk og bestemt. Derimot fikk jeg en venneforespørsel fra psykopatens beste venn, som jeg godtok, fordi jeg også kjente vedkommende. Vi hadde vært kollegaer, og det var naturlig å godta venneforespørselen (hva jeg i etterkant har forstått, er at vår felles venn var instruert av psykopaten til å legge meg til som venn. Vår felles venn skulle spionere på min profil på vegne av psykopaten, da psykopaten selv ikke lenger hadde adgang. Dette var en indirekte oversveving).

Etter en måned ringte det fra et ukjent nummer. Jeg husker at det ringte lenge, kanskje i to minutter, og jeg var på nippet til å svare. Men jeg svarte ikke. Istedet slo jeg telefonen på “lydløs” fordi jeg var halvsovende i sengen. Senere gikk jeg inn på gule sider og søkte opp nummeret. Det tilhørte psykopaten. Det var altså ikke skjult, men psykopaten hadde fått nytt nummer og satset på å “ta meg på sengen” (noe jeg også bokstavelig talt ble). Det fulgte ingen sms eller melding etter oppringingen.

Jeg ringte aldri psykopaten tilbake. Jeg tror jeg hadde brast i gråt om jeg hørte vedkommendes stemme, da lengselen var enorm. Men jeg sendte en meget respektfull sms hvor jeg forklarte hvorfor vi ikke lenger kunne være venner. Jeg fikk intet svar på den.

Det gikk to måneder, hvor jeg hanglet gjennom dagligdagen. Jeg fungerte på et vis, men jeg husker denne perioden dårlig, mest som i en tåke. Jeg klarte å gå på jobb, men det var også alt. Jeg orket ikke å være sosial, og lå mest i sengen i en døs. Jeg elsket dette mennesket så intenst. Jeg trodde jeg hadde gjort noe alvorlig galt, siden psykopaten reagerte med slik øredøvende taushet. Til slutt orket jeg ikke pinselen lenger og ga etter. Jeg bestemte meg for å be psykopaten om tilgivelse for “forbrytelsen” min. Jeg var sikker på at psykopaten ville tilgi meg, og at jeg deretter ville få det bedre igjen. Jeg visste innerst inne, at jeg ikke hadde gjort noe å be om tilgivelse for, men jeg bare måtte ha denne personen tilbake i livet mitt igjen! Jeg var en heroinavhengig i abstinens, og å gjenopprette kontakten med psykopaten var skuddet jeg trengte.

Jeg skrev en hjerteskjærende melding, hvor jeg fortalte hvor mye jeg savnet vedkommende og at jeg tok på meg all skyld for bruddet. Jeg minnet vedkommende på hvor gode venner vi hadde vært, og fortsatt var i mine øyne, og at hvis psykopaten ønsket å fortsette vennskapet, så var jeg klar som et egg!

Jeg gjorde altså nettopp det, man ikke bør gjøre.

Jeg appellerte til psykopatens hjerte. Jeg visste ennå ikke, at et hjerte har vedkommende ikke.

Igjen, intet svar.

Dette var første gang jeg tenkte “ondskap” om psykopaten. Jeg hadde altså skrevet en melding – nærmest på selvmords rand – til en som hadde utgitt seg for å være en meget god venn (idealiseringsfasen), og vedkommende svarte ikke. Ingen medfølelse å spore. Var vedkommende beredt til å se meg lide, eller ta mitt eget liv, uten å løfte fingeren? Jeg begynte å ane at det ikke var jeg som var gal, men psykopaten. Jeg begynte å “våkne opp”.

Denne hendelsen er hva som førte meg inn på psykopati-sporet, hvor jeg begynte å oppsøke informasjon om denne forstyrrelsen. Først for å få avkreftet at psykopaten faktisk er psykopatisk. Det kunne han/hun da vitterlig ikke være? Det kunne da ikke skje meg å møte en slik, det skjer bare på film. Eller? Dessuten, vedkommende hadde aldri stukket meg med kniv og partert meg!

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva psykopati egentlig handler om, ledet på ville veier av sensasjonelle mordhistorier og skrekkfilmer fra Hollywood. Men jo mer jeg leste og lærte, desto mer falt brikkene på plass og til slutt (etter flere måneder) måtte jeg bare innse realiteten. Jeg hadde hatt en relasjon til en psykopat – den farligste personlighetsforstyrrelsen et menneske kan ha.

Jeg plukket opp restene av meg selv, og med min nye viten fortsatte mitt liv som best jeg kunne. Det meste ble lettere med tiden. Jeg begynte å glede meg over ting igjen, som å lese en bok og se en film. Og innimellom kunne jeg også le hjertelig. Jeg oppsøkte venner. Men jeg tenkte fortsatt på psykopaten hver eneste dag, og fortsatte å lære om psykopati. Det ble en stund en besettelse å få bekreftelse på at det var dette det dreide seg om. Bekreftelse hadde jeg fått allerede, jeg kunne bare ikke få nok bekreftelse.

Månedene ble til ett år. Og enda mer. Jeg hørte aldri noe fra psykopaten igjen. Og selv om en del av meg ønsket å høre fra vedkommende – å vite at jeg i det minste betydde NOE, så gikk livet videre. Solen stod opp hver dag som før. Jeg var sikker på at jeg var glemt. Jeg var sikker på at jeg var fri, enten jeg ville eller ikke.

Som sagt fortsatte jeg å lese og lære om psykopati. En dag fulgte jeg en tråd på et amerikansk nettforum om de mange oversvevingsteknikkene psykopater bruker. Der hadde ofre flere absurde historier å fortelle. Blant annet at datakyndige psykopatiske ekser hadde hacket ofrenes kontoer på sosiale medier, og dermed kunne se alt ofrene skrev og foretok seg. Dette var skremmende syntes jeg. Men jeg ble nesten litt misunnelig på ofre som ble oversvevet på så mange kreative måter, for jeg opplevde aldri noe slik. Jeg måtte ha vært ekstra forglemmelig for psykopaten, tenkte jeg. Men jeg visste også at mangelen på livstegn fra min psykopat ga meg en sårt tiltrengt ro og distanse, og at jeg dermed hadde et fortrinn.

Men så leste jeg at det er meget vanlig at blokkerte psykopater oppretter falske profiler på sosiale medier, for dermed å kunne overvåke ofrenes profil “via bakveien”. Jeg lærte at disse profilene ville poppe opp på listen over “mennesker du kanskje kjenner”, og hvor man kan finne denne listen.

Jeg letet dette fram på min egen facebook profil. Og der, HELT ØVERST, sågar over mennesker jeg hadde tyve eller flere felles venner med, lå det en slik profil. En falsk profil er en profil med tullenavn og tulleprofilbilde. En profil som ikke har noen venner (for den blir brukt til overvåking, ikke sosiale formål), og ingen synlig aktivitet. En slik profil lå helt øverst på min forslagsliste over folk jeg kanskje kjenner, hvilket betydde at denne profilen ofte hadde vært pålogget og tittet på nettopp min facebook.

Jeg studerte denne profilen nærmere. Det var meget sparsomt med opplysninger, men to ting avslørte at min psykopat var ansiktet bak profilen. Den ene opplysningen var opprettelsesdatoen – som var kort tid etter at jeg selv blokkerte vedkommende. Den andre avslørende opplysningen var den eneste synlige aktiviteten som profilen var brukt til, og det var å sjikanere en sportsutøver innenfor en sportsgren som jeg vet min psykopat er meget opptatt av.

Bingo! 

Det føltes utrolig. Der hadde jeg gått i atten måneder, bombesikker på at min psykopat hadde glemt meg, også var jeg overvåket hele tiden.

Poenget med min historie, er å illustrere at ofre som tror de er forkastet og glemt, ikke nødvendigvis er det. Hvis psykopaten ønsker å straffe deg med taushet, så ønsker han/hun ikke å gi deg tilfredsstillelsen av å kontakte deg direkte. Dette ville indikere at du fortsatt er “spesiell” for ham/henne. Fordi psykopaten selv hater å bli ignorert, så er det også slik han/hun vil straffe sine ofre. Istedet finner de alternative metoder hvor de kan følge med deg.

Ofre skal ikke oppleve paranoia av dette. Men spekteret psykopaten har over kreative måter å oversveve tidligere ofre, overgår normale menneskers fantasi. 

Til syvende og sist handler det om offerets oppriktige ønske om å bli fri. I starten etter et brudd med psykopaten er det normalt å desperat ønske ham/henne tilbake. Offeret venter og håper på en oversveving som ofte aldri kommer. Det er bare menneskelig å ønske at man blir husket av en person som var så viktig for deg. At du gjorde inntrykk et eller annet sted. At alt du ga av tid, kjærlighet og tjenester en dag vil bli husket og gjengjeldt. Det kan gå så langt som at man faktisk ønsker å bli forfulgt.

Derfor er det så viktig å huske dette; en oversveving er ikke et kompliment til offeret.

En oversveving, enten direkte eller indirekte, er ikke annet enn en psykopats arrogante påminnelse om at han/hun fortsatt har makt over deg. Det er ikke et tegn på at han/hun savner deg, elsker deg, eller angrer på noe han/hun har gjort. Det er et forsøk på å spenne ben på din streben etter å gå videre i livet – uten psykopaten.

Hvem gjør slikt? Ikke en venn. Ikke en som elsker deg. Det er din fiende som ville finne på dette.

Husk det, neste gang du håper på et livstegn fra psykopaten.

Derfor – blokker, blokker, blokker. NK NK NK!!!! Slett dine profiler på sosiale medier om nødvendig. Kutt kontakten med alle felles venner. Ikke oppsøk steder du tror psykopaten kan befinne seg, eller steder dere oppsøkte sammen som vekker nostalgi i deg. Nostalgien er ekte, men opplevelsen den er grunnet på var falsk. Ikke la psykopaten slippe til.

Fokuser på deg selv, les og lær. Studer psykopati til krampa tar deg, hvis det er hva som skal til for å få deg til å forstå at personen du elsker, vil deg vondt. Når du er kommet dit, så vil du betrakte en oversveving med avsky og likegyldighet. 

Først da er du endelig fri fra psykopaten. Trollet sprekker når du sier dets navn. Psykopaten sprekker når du ikke sier dets navn. Han/hun vrir seg i frustrasjon, når de ikke lenger eksisterer i dine øyne. Når du er likegyldig. La det bli ditt mål.

 

 

 

 

Welcome to…. The Facebook Show!!

Psykopaten kan ofte gjenkjennes i hans/hennes bruk av sosiale medier. Å anse en person som psykopat gjennom hans/hennes opptreden på sosiale medier alene er imidlertid ikke tilstrekkelig. Mange normale personer bruker facebook, twitter, instagram og snapchat til å “pynte på virkeligheten”. Det er når man allerede kjenner til mange røde flagg fra personlig omgang med psykopaten, at å lære kjennetegnene på hvordan psykopaten bruker sosiale medier kan brukes som en troverdig bekreftelse på hva man allerede mistenker.

Sosiale medier tiltrekker seg psykopater som en fruktbolle trekker fluer.

Det er en drømmearena, hvor psykopaten kan projisere et perfekt bilde av sitt liv, og samtidig få masse narsissistisk forsyning – i form av komplimenter og “likes”.

Det er en arena hvor psykopaten legger ut om hvor perfekt jobb, bolig, ferie, familie og kjæresteforhold han/hun har. 

For psykopaten er alt en konkurranse. Alt han/hun har, skal være bedre enn hva alle andre har. På sosiale medier kan psykopaten “toppe” sine venner, i håp om å gjøre dem misunnelige på ham/henne. Dette vil, i sin tur, skape masse beundring for psykopaten. Dette er ihvertfall hva psykopaten tenker, for han/hun projiserer sitt eget verdensbilde over på sine omgivelser, og tror at alle andre også konkurrerer hele tiden. Dette stemmer selvsagt ikke, normale og sunne mennesker har intet behov for å konkurrere, og føler heller ikke misunnelse for hva psykopaten har. I beste fall ønsker normale mennesker ham/henne det beste, og synes det er fint at psykopaten er fornøyd med livet. Men den vanligste reaksjonen er at selvforherligelsen blir for voldsom, og man reagerer med mistro og avsmak. Slik oppnår psykopaten å skyve normale mennesker fra seg, stikk imot hans/hennes hensikt. De eneste som lojalt fortsetter å komplimentere psykopaten, er hans/hennes “fanklubb” – en gruppe tilhengere som tilber alt psykopaten foretar seg. Fanklubben består av forskjellige typer mennesker som alle fyller en utnyttende funksjon i psykopatens liv. Menneskene som utgjør fanklubben er nødvendigvis ikke selv personlighetsforstyrret, men de er alle manipulert av psykopaten.

Hvordan kan man “spotte” en psykopat på sosiale medier?

-En psykopat vil poste ofte. Sjelden går det mange dager mellom hver status eller nye bilde.

-Statusene og bildene vil bære preg av selvforherligelse. Alt handler om psykopaten selv, og alt som fungerer perfekt i hans/hennes liv. Psykopaten vil sjelden eller aldri poste frustrasjoner eller selvironiske innlegg. Det vil også sjelden handle om samfunnsrelaterte saker – psykopaten evner ikke å se utover sin egen private boble. I de tilfellene hvor psykopaten fokuserer på noe annet enn seg selv, så handler det om saker som er “inn”; de riktige merkene på tøy og teknologi, kule kjendiser eller hederlige og politisk korrekte samfunnssaker – alt for å sette psykopaten selv i et hipt og godt lys; at han/hun har de riktige smakene og holdningene, og nærmest krever å beundres for dette. Hvis noen våger å være uenige i en status, så blir vedkommende ofte latterliggjort i kommentarfeltet, enten av psykopaten selv eller av medlemmer i fanklubben. Sjikanering av enkeltindivider fra psykopatens facebook-profil er ikke uvanlig.

-“Selfies” vil være hyppige, og ofte med bar hud. Profilbilder på facebook avløses ofte av nye selfies, profilbilder blir ikke værende lenge. Sjelden legger han/hun ut bilder av seg selv,fotografert av andre. De er sjelden bra nok. Bildene er tatt av ham/henne selv, og er ikke tilfeldige. Med selfies kan psykopaten kontrollere fotograferingen, og ta så mange bilder som nødvendig for å finne det riktige bildet til sin profil.

-Statuser og bilder vil alltid fiske etter “likes”. Men psykopaten liker eller kommenterer sjelden andres bilder og statuser. Han/hun svarer også sjelden på kommentarer eller spørsmål stilet direkte til ham/henne. Husk; det er psykopaten som skal beundres. Han/hun vil sjelden gjengjelde beundringen (hvis man har muligheten til å studere for eksempel psykopatens facebook-profil over tid, så vil man legge merke til at venner som kommenterer psykopaten hyppig, ofte skiftes ut. De gir opp, av mangel på feedback fra psykopaten. og erstattes av ny forsyning).

-Psykopaten skryter gjerne av seg selv. 

-Mange har skyhøye antall “venner”; de aksepterer venneforespørsler fra nær sagt hvem som helst. Unntaksvis kan psykopaten foretrekke en mindre og mer intim gruppe følgere, som beundrer ham/henne desto høyere og dypere.

Sammenlagt er alt dette hva jeg velger å kalle “The Facebook Show”.

Og….

….det er alt en illusjon

Som sagt er alt en konkurranse for psykopaten. Når alt i livet er en konkurranse, så betyr det også at man aldri kan få nok. Det vil alltid være noen som har mer, bedre og større. Psykopaten jager etter dette, hele livet. Han/hun vil aldri bli fornøyd, hverken med jobben, kjæresten, økonomien eller mengde beundring. Den enorme tilfredsheten som fremstilles via sosiale medier, er derfor en konstruksjon – et luftslott – designet for å fremme opphøyning og misunnelse – ikke som en indikator på psykopatens uslåelige lykke.

Vi som har eller har hatt en intim relasjon med psykopaten, vet at glansbildet som formidles via sosiale medier, ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi har sett og følt psykopatens humørsvingninger og frustrasjoner på kroppen, og vet at han/hun ofte ikke var fornøyd. Likevel skjedde det samme den gangen som nå – sosiale medier skulle under ingen omstendigheter speile sprekker i fasaden.

En gang var vi kanskje selv blant dem som beundret psykopaten på sosiale medier. Vi “likte” og vi kommenterte. Vi var en del av heppegjengen, fordi vi ikke visste bedre. Vi ønsket å støtte ham/henne, og underbygge hans/hennes følelse av velvære og suksess. Kanskje fikk vi ingenting igjen – der som i vår virkelige relasjon. Men vi støttet opp likevel.

I dag vet vi at jaget etter beundring drives av hans/hennes personlighetsforstyrrelse. Det blir etter denne erkjennelsen absurd å studere psykopatens bruk av sosiale medier. Vi vet i dag hva som befinner seg bak fasaden; tomhet, manipulering og en ond og skadefro sjel. Vi må derfor ikke la oss lure eller bedra. Heller ikke når….

…..psykopatens sosiale medier brukes til sjalusifabrikkering

Ett av psykopatens favorittformål med sosiale medier, er å gjøre forkastede ekser og venner sjalu og desperate. Hans/hennes nye relasjon med en livspartner kringkastes omfattende og meget hurtig. Med dette oppnår psykopaten å få den nye partneren til å føle seg spesielt verdsatt, samtidig som du – som nylig forkastet partner – føler deg ekstra devaluert. Det er en vinn-vinn situasjon for psykopaten.

Dette oppleves som sann tortur for den forkastede. Spørsmålene er mange og overbelaster hjernen, de blir til tvangstanker og kan drive en person til vanvidd – akkurat slik psykopaten regner med; hvordan kan psykopaten gå videre så fort? Hvorfor fikk jeg ingen reell avslutning på relasjonen? Betydde jeg ingenting?

Og kanskje aller viktigst; hvorfor gjennomgår ikke den nye partneren den samme mishandlingen som jeg gjorde?

Nå er det ikke slik, at vi egentlig ønsker at en ny partner skal mishandles. Men å se den nye relasjonen tilsynelatende så perfekt og lykkelig, undergraver vår hardt opparbeidete (men akk så skjøre) visshet om at vår psykopatiske eks faktisk er en psykopat. Tvilen blir kastet på oss igjen som en boomerang; er han ikke psykopat likevel? Var det bare jeg som fikk den dårlige behandlingen? Hva er galt med meg?. Dette er normalt, men husk at det er slik psykopaten ønsker at du skal tenke.

Vi kan med en gang slå fast at den nye partneren vil gjennomgå akkurat det samme som deg. Kanskje vil det ta lenger tid. Kanskje vil mishandlingen anta andre former. Men det vil skje.

Den nye partneren er ikke annet enn ny narsissistisk forsyning. Hvis han/hun får bli i relasjonen lenger enn du fikk, så er det fordi du avslørte psykopaten raskere (ellers hadde du ikke vært her på denne bloggen), og han/hun føyer seg bedre. Ingenting handler om kjærlighet i en psykopats univers, bare utnyttelse.

Det er verdt å gjenta at ingen person kan gå fra å mishandle en partner i en relasjon, til plutselig og mirakuløst å bli en hederlig og elskende partner i den neste.

Ingen mennesker har verdi for psykopaten i kraft av seg selv. Bare nytteverdi, som objekter.

En psykopat kan ikke forandres. Han/hun vil være en psykopat fra vugge til grav.

Uansett vil du aldri få svar på hvordan mishandlingen i den nye relasjonen vil fortone seg. Du er ikke lenger en del av psykopatens liv, og vil aldri igjen få et innblikk bak fasaden. Og som vi vet; en psykopat opererer best bak lukkede dører. Derfor er dine spørsmål nytteløse, og fungerer bare som selvdestruksjon – en indre kvern som aldri vil stoppe.

Det beste du kan gjøre, er å blokkere psykopaten på alle sosiale medier. På denne måten beskytter du deg selv fra terroriserende indre fantasi, samtidig som psykopaten forstår at han/hun ikke kan nå deg via denne kanalen. Det vil ta tid, men med tid og stunder føler du likegyldighet overfor hva som skjer eller ikke skjer i psykopatens nye relasjon.

Forsøk å se det som en prestasjon at du er ute av psykopatens liv.

“There is only one thing to do when you suspect or know you are dealing with a psychopathic individual, and that is to run for the hills, and personally own, understand, and resist all the gravitational pulls back toward this individual. The psychopath with whom you are involved will never change, and any and all hope you have that he will is misguided.

So… get out. Get away. Stay away. Get help to address the gravitational pull back. Never look back, other than with gratitude, and a feeling of accomplishment, that you chose to escape.”

(fra “The inner world of the psychopath” av Steve Becker)

 

 

 

 

 

 

 

Langtidsobjekt versus Overgangsobjekt

Tankene i dette innlegget er primært hentet fra boken “Psychopath Free” av Jackson Mackenzie

 

Psykopater etablerer seg. De gifter seg, får barn, og kan leve med samme offer i mange år.

De gjør dette av mange årsaker, men kjærlighet er ikke en av dem. Kanskje er det for fasadens skyld – at de utad kan skryte på seg et normalt og stabilt familieliv. Kanskje har offeret noe de intenst ønsker å utnytte, som penger, status eller et eksepsjonelt godt utsèende. Kanskje nyter psykopaten å trekke “spillet” og manipuleringen ut i langdrag – å dosere giften ut i mindre doser, over lengre tid, hekte offeret dypere, og dermed ødelegge sterkere.

Et langtidsoffer er imidlertid mye arbeid for psykopaten. De må spille skuespill overfor sin egen familie, svigerfamilie, venner og bekjente. De har mer gift i seg enn de kan pøse ut. Hadde de forløst all giften ved hvert stikk, så ville dette vekket mistanke hos omgivelsene. Psykopaten i en langtidsrelasjon må derfor holde igjen. Dette liker psykopaten ikke.

Mellom to langvarige og “stabile” forhold, så søker de derfor et overgangsobjekt – en kortvarig og mer intens relasjon hvor de kan få en kvikk rus av å manipulere, forgifte og dominere et offer over en kort periode, innen de etablerer seg med et mer passende langtidsoffer.

Et overgangsobjekt vil få en “lat” idealiseringsfase med mange store ord og tomme løfter, men ingen reell handling. Psykopaten vet allerede fra starten at han/hun ikke har tenkt å etablere seg med overgangsobjektet, han/hun har kanskje ikke funnet langtidsobjektet ennå, men vet at det ikke vil bli deg.

Psykopaten vil derfor ikke bruke penger på deg – ingen ferier eller dyre middager på restaurant. Pengene sparer han/hun til offeret han/hun virkelig har tenkt å satse på.

Det blir heller ingen offentlig anerkjennelse av din relasjon med psykopaten. Dere gjør kanskje mange aktiviteter sammen, og møtes hver eneste dag. Men når psykopaten legger ut bilder og statuser av deres aktiviteter, så blir du utelukket. Psykopaten gir gjennom sosiale medier inntrykk av at han/hun besteg den fjelltoppen alene. Du blir ikke nevnt, som om du aldri var med. Psykopaten klikker aldri “liker” på dine statuser, fordi dette vil være en erkjennelse av at dere kjenner hverandre. Psykopaten kan ikke gi dette inntrykket, for han/hun har planlagt en ekstra brutal forkasting av deg, og ved å offentlig erkjenne at dere kjenner hverandre, så vil omgivelsene begynne å stille spørsmål når du plutselig er borte. Istedet kan psykopaten etter bruddet påstå at dere aldri kjente hverandre spesielt godt, at du er “gal” når du forsøker å reparere relasjonen. Fordi det ikke finnes spor av deg på sosiale medier, så vil psykopaten bli trodd.

Overgangsobjektet vil oppleve en konsentrert dose gift og manipulering, over relativt kort tid (noen uker eller måneder) sammenlignet med langtidsobjektet. Til tross for den konsentrerte mishandlingen så klarer psykopaten å fange overgangsofferet; oppmerksomheten psykopaten gir vil være intens og større enn noe annet han/hun tidligere har opplevet. Den korte idealiseringsfasen vil vare lenge nok til at offeret utvikler en dyp tilknytning og kjærlighet til psykopaten. Men det er en meget forvirrende opplevelse, for psykopaten har dårlig tid, og må mikse idealisering med devaluering for å tømme seg for gift.

Likevel – den store mishandlingen uteblir. Det er sjelden eller aldri fysisk vold inne i bildet, og overgangsobjektet har problemer med å gjenkjenne den mishandlingen som faktisk skjer som overgrep. Dette bidrar til å overbevise offeret om at det har oppstått en kjærlighetsrelasjon med psykopaten. Men så plutselig – nærmest ut av det blå – blir overgangsobjektet forlatt; revet ut av idealiseringsfasen på en eksepsjonell brutal måte, og det er her opplevelsen av psykopaten skiller seg fra den langtidsobjektet opplever.

Langtidsobjektet har levd med psykopaten i mange år, og blitt alvorlig nedbrutt. Langtidsobjektet ønsker å unnslippe, men opplever det som vanskelig, fordi psykopaten ikke lar det skje. Langtidsobjektet elsker ikke lenger psykopaten. Når bruddet er et faktum, så opplever langtidsobjektet også forfølging i langt høyere grad enn overgangsobjektet gjør.

Overgangsobjektet derimot blir – som sagt – revet ut av idealiseringsfasen “uten varsel”, og blir stående igjen i den tro at han/hun har mistet sitt livs kjærlighet. Det kommer aldri noen forklaring eller “gode ord” fra psykopaten, som kunne hjulpet overgangsobjektet med å leve videre med indre sinnsro. Overgangsobjektet hører kanskje aldri fra psykopaten igjen etter bruddet, og tilbringer mange år – kanskje resten av livet – med skyldfølelse, skam og sorg, overbevist om at han/hun gjorde noe galt som drev psykopaten bort og fikk psykopaten til å velge en annen partner. 

Overgangsobjektet kan bare sitte og observere at psykopaten kjapt finner et nytt offer hvor relasjonen plutselig blir publisert; psykopaten poster lykkelige bilder av seg selv og sin nye erobring på sosiale medier – en anerkjennelse av relasjonen som overgangsobjektet aldri fikk. Spørsmålene er tunge og forblir ubesvarte; “Hvorfor var jeg ikke god nok?”, “”Hvordan kan NN gi den nye alt som jeg ble lovet, når jeg aldri fikk noe?”, “Hvorfor fikk jeg aldri noen erkjennelse av relasjonen, skammet NN seg over meg?”.

Slike spørsmål blir ofte tvangstanker i kjølvannet av forkastingen. Det går på selvbildet og forstanden løs. 

Men altså, den store forskjellen i de to ofrenes reaksjon på bruddet med psykopaten bunner i at;

-Langtidsobjektet har opplevet langvarig mishandling og elsker derfor ikke psykopaten lenger. Langtidsofferet ønsker å unnslippe relasjonen, og planlegger flukt. Etter bruddet ønsker langtidsobjektet å være i fred for psykopaten, men blir (oftest) forfulgt.

-Overgangsobjektet har ikke opplevet den mest alvorlige mishandlingen (og ikke over lang tid) og elsker derfor psykopaten intenst. Overgangsobjektet ønsker å bli værende i relasjonen for enhver pris. Men bruddet skjer ut av det blå, og offeret hører sjelden noe fra psykopaten igjen. Med andre ord; ingen forfølging. Psykopater er spesielt likegyldige overfor overgangsobjekter.

Overgangsobjektet vil lenge etter bruddet oppleve en magnetisk dragning mot psykopaten, som langtidsobjektet ikke gjør.

Det er altså to meget polariserte opplevelser, men begge er intenst sjelsdrepende – på hver sin måte. Overgangsobjektet kan bli like ødelagt og hemmet i sin videre livsførsel som langtidsobjektet blir, selv om relasjonen med psykopaten varte betydelig kortere.

 

Til slutt kommer noen trøstende ord til overgangsobjektet, som kanskje følte seg spesielt refusert

Hvem er psykopatens foretrukne overgangsobjekt?

Høysensitive personer (heretter HSP) utgjør cirka en femdel av befolkningen. De er altså en “stor minoritet”. Å være høysensitiv innebærer at man er ekstra sensitiv overfor signalene andre mennesker sender ut. HSP opplever alle følelser sterkere enn resten av befolkningen, det være seg glede, sorg eller smerte. Høysensitive er også ekstra empatiske. De er ikke nødvendigvis snillere enn andre, men har mer diffuse personlige grenser, og er villige til å gi mye av seg selv uten å forvente det samme tilbake fra den som mottar. På grunn av de overutviklede sosiale antennene, så sliter HSP oftere med sosial angst, dette fordi de rett og slett mottar andres “radiobølger” hele tiden – ufiltrert – og blir lett overstimulert av sosialt samvær.

HSP er psykopatens våte drøm. De vil oppleve torturen psykopaten utsetter ham/henne for sterkere og hurtigere enn andre. De er også enklere å innynde seg hos på grunn av de uklare personlige grensene; psykopaten trenger ikke å jobbe så hardt.

Men hva psykopaten også vet, er at han/hun ikke kan beholde det høysensitive offeret lenge. Fordi HSP opplever alt så mye sterkere, så vil de til slutt oppdage psykopatens spill, og bevisst eller ubevisst spytte giften tilbake i hans/hennes ansikt. Dette handler ikke om at HSP er mer intelligente eller årvåkne enn andre mennesker, men at HSP reagerer sterkere på signalene psykopaten sender ut, og til slutt stiller spørsmål ved den forvirrende opplevelsen. Der hvor andre mennesker har evnen til å reagere på unormal oppførsel med et skuldertrekk, så vil HSP lide mer, analysere dypere og til slutt finne svaret på mellommenneskelige avvik.

Psykopaten bruker derfor HSP som overgangsobjekter – en “quick fix” med makt og kontroll, innen han/hun etablerer seg med sitt valgte langtidsobjekt – et objekt som ikke er like “morsomt” å leke med som HSP, men som kan holdes i sjakk lenger.

Av og til blir imidlertid et intendert overgangsobjekt til et langtidsobjekt. Det kan være at offeret (eller psykopaten) blir gravid, og at de derfor må etablere et langsiktig samarbeid som psykopaten aldri hadde til hensikt å gjøre. Et langtidsforhold mellom en HSP og en psykopat ender ofte i spesielt horrible devalueringer og forkastinger, hvor fysisk vold er regelen snarere enn unntaket. Dette skjer fordi en HSP – over tid – ofte blir en særdeles god observatør av psykopaten, og evner å forutse hans/hennes neste trekk. En HSP vil også raskt utvikle en indre forakt for psykopaten, og utvise en motstand som psykopaten ikke tolererer. 

Du ble ikke et overgangsobjekt fordi du var utilstrekkelig. Psykopaten forlot deg fordi han/hun erkjente at du ville avsløre dem i det lange løp.

Feilen var aldri din. Du hadde med en alvorlig forstyrret person å gjøre.