Psykopatisk forføring 3/3; Forkasting

Psykopaten er nå ferdig med å leke med deg, i form av devaluering. Psykopater elsker nye, skinnende og “ubrukte” ofre, og han/hun har antakelig funnet et nytt. Psykopaten planlegger nå en grande finale med deg – et passende øyeblikk til å la masken falle helt – og forlate deg. Han/hun vil gjøre det på den kaldeste og mest likegyldige måten de i sin sadistiske fantasi kan komme på. Dette lyder kanskje fordømmende og sensasjonelt, men det er meget viktig for din rehabilitering, at du – inn til kjernen, med hver eneste celle i kroppen – forstår at personen du elsker er alvorlig personlighetsforstyrret. Klinisk handler det om en diagnose, psykologisk handler det om ondskap. Det vil ta tid for deg å akseptere dette. Dette er normalt og kalles kognitiv dissonans (vi skal snakke mer om rehabilitering etter bruddet senere). Men først når du har erkjent kalde fakta, har du reell mulighet til å løsrive deg. Derfor er det nødvendig for meg som forfatter, og deg som leser, å kalle en spade for en spade.

Hvorfor har psykopaten gått lei av deg? Du har enten blitt så manipulert og svak at du ikke fungerer lenger. I så fall har du ikke lenger noen verdi for psykopaten. Eller du har begynt å tvile på ham/henne, stille for mange spørsmål; du kan ikke se forbi løgnene og de tomme løftene lenger.  Du er rett og slett blitt for sterk. Du har begynt å tenke selv, “sovestøvet” han/hun har kastet over deg begynner å miste effekten. Da skjønner psykopaten at han/hun vil få problemer fremover, og leken er over.

Var forkastelsen virkelig planlagt fra første dag dere møttes? Det finnes to teorier om dette.

1) Forkastelsen var ikke planlagt fra første dag. Psykopaten idealiserer deg fordi han/hun i starten tror at han/hun elsker deg. Psykopaten tror at han/hun endelig har funnet den idèelle partneren. Problemet er, at i alle relasjoner dukker det etterhvert opp “hverdagsproblemer”, hvor det oppstår uenigheter. Man oppdager egenskaper hos partneren som man ikke elsker. Man elsker likevel partneren som person. Normale mennesker takler dette på sunne måter, hvor man inngår kompromisser, gir og tar. Psykopaten tåler ikke at hans/hennes behov av og til må settes på vent, og at du ikke er en nikkedukke i ett og alt. Psykopatens ego er skjørt, og avhengig av hele tiden å være oppblåst. Psykopatens livspartner er den primære “narsissistiske forsyner” (eng. narcissistic supply) som sørger for å holde psykopatens egoballong oppblåst. Når psykopaten mister troen på at du mestrer oppgaven – noe du til enhver tid skal mestre – så vil han/hun begynne å devaluere deg og lete etter en ny, idèell partner – din erstatter – som er mer verdig den ærefulle oppgaven. Husk at psykopaten mener at alle som får lov til å ha nærkontakt med ham/henne, er heldige individer som bør være takknemlige kun i kraft av å få være i hans/hennes liv. Storm i tekoppen tolereres ikke. Dette henger sammen med hans/hennes grandiose selvbilde. Psykopaten kan aldri være alene, fordi han hele tiden er avhengig av å speile seg i en primær partner, for å holde sitt skjøre og grandiose selvbilde…. ja, nettopp grandiost!

2) Psykopatens selvbilde er ikke skjørt. Det er permanent oppblåst, og ingen kan stikke hull i ballongen. Psykopaten søker ikke en partner for å forsyne sitt ego – det behøves ikke. Psykopaten trenger en partner utelukkende for å manipulere, ødelegge og få utløp for sin sadisme. Du ble aldri idealisert i hans/hennes øyne, ditt forfall var planlagt fra starten. Psykopaten kan aldri være alene. Men ikke fordi han/hun er avhengig av andre for sitt eget selvbildes skyld. Han/hun føler seg tom innvendig hvis han/hun ikke har et “prosjekt” på gang – og prosjektet vil være å ødelegge andre. Endemålet er helt fra første øyeblikk forkasting.

Disse to teoriene vil man vekselsvis støte på. Noen forfattere og forskere er fortalere for den ene teorien, andre taler for den andre. Muligens vil den første teorien passe best for en narsissist, mens den andre teorien passer best for en fullblods psykopat.

Men for offeret spiller det egentlig ingen rolle, for utfallet er det samme; du vil bli forkastet, og det er ingenting du kan gjøre for å påvirke utfallet.  

De to teoriene har også til felles at uansett hvilken teori man tror på, så er psykopaten avhengig av et primært offer. Han/hun kan ikke være alene mellom to relasjoner. Faktisk vil han/hun oppleve en slik overgang som tortur. Psykopaten vil derfor beholde sitt gamle offer inntil han/hun er sikker på å ha sikret seg et nytt. Overlapping av relasjoner er derfor ikke bare vanlig, men regelen, når man har en nær relasjon til en psykopat.

Psykopaten tenker ikke på ditt velvære når han/hun forlater deg. Psykopaten har allerede sikret seg en ny vert å parasittere på. Motivet er selvisk og sadistisk. Han/hun vil forlate deg med en indre skadefryd lignende den barn føler, når de selv har fått en ny venn etter en krangel med deg, mens du sitter alene (Tuppen og Lillemor, men uten den avsluttende gjenforeningen). At du i tillegg er forvirret og desperat etter svar opplever psykopaten som en ekstra bonus.

Altså, for gjentakelsens skyld; i tillegg til å kunne flytte direkte inn i en ny relasjon – hvor beundringen (av psykopaten) og manipuleringen (av offeret) kan starte forfra, så vil psykopatens sadistiske skadefryd få næring fra et desperat og forlatt gammelt offer som er i ferd med å bryte sammen. Å vite at du er langt nede, sørger for at psykopaten flyter opp. Dine desperate rop om forståelse, medfølelse og avklaring blir brukt til sjalusifabrikkering, hvor psykopaten får “bevis” på hvor gal du er. Dette vil han/hun vise sitt nye offer, for å få ytterligere sympati; “Se! Hva var det jeg sa. Det er bra jeg slapp unna og fant deg!”. Samtidig, som en gunstig parallell, får psykopaten bekreftet hvor ettertraktet han/hun er – både i dine øyne OG fra det nye offeret. Igjen, dobbel gevinst. Det er i det hele tatt en sirkel hvor du har alt å tape, og psykopaten har alt å vinne.

Egentlig er den psykopatiske strategi genial, fra begynnelse til slutt, hvis målet er å ødelegge et menneske. Er du som offer virkelig dømt til å gå dukken, mens psykopaten upåvirket seiler videre? Når alt raser rundt deg, så kan det virke slik. Men nei. Alle har svake punkter, også psykopaten.

Det finnes en måte du kan “vinne” på, og det er å innføre NK (null kontakt). Det er meget viktig at du ikke tar kontakt på noen måte etter bruddet, eller reagerer emosjonelt på noe som helst av agn som psykopaten legger ut. Dette er imidlertid umulig å vite i starten, fordi man mest sannsynlig ikke vet at man har hatt en meget forstyrret person tett på livet. Man projiserer derfor normale tanker, reaksjoner og samvittighet over på psykopaten. Har du gått i denne fellen, så tilgi deg selv! Vi har alle sendt fortvilede meldinger til vår psykopat, i håp om lindring og avklaring. Du føler muligens skam for å ha opptrådt desperat i kjølvannet av bruddet. Du har kanskje følt deg som en gal og opptrådt som en gal – en person du ikke kjenner deg igjen i, og som du slettes ikke var innen du traff psykopaten. Men husk dette; det er normalt å reagere på galskap, MED galskap. En psykopat bryter ned offeret, forandrer det, og fabrikkerer desperasjon og dyp fortvilelse. At du har mistet deg selv fullstendig, er en sikker indikator på at du har blitt dypt berørt av en manipulator. Det er når du har forstått dette, at du må starte NK med psykopaten, og begynne å plukke opp bitene av deg selv igjen. BARE med NK kan du distansere deg emosjonelt fra dramaet, finne sinnsro, bli deg selv igjen og se hele den dysfunksjonelle relasjonen klart og tydelig.

I tillegg til at din egen helse kan reddes med NK, så er det her faktisk også en bonusgevinst til deg; psykopater hater å bli ignorert. Selv av gamle ofre. Og selv etter langt tid. Det er derfor aldri for sent å dedikere deg selv til NK. Den beste hevn mot en psykopat som har rasert livet ditt, er å glemme ham/henne, aldri se deg tilbake og fortsette livet ditt på best mulig måte. En psykopats store skrekk er å bli glemt. Det er ensbetydende med at de aldri var så viktige likevel, og rammer deres grandiose selvbilde. Hvis han/hun dessuten snapper opp informasjon om at du er faktisk ikke knust; du lever, ånder, jobber og har satt deg nye mål, så er din hevn komplett!

Men det var en digresjon. Tilbake til forkastingen. Psykopaten får som sagt maksimalt ut av å forlate deg på den mest kyniske, kalde og likegyldige måten som tenkelig er. Overraskelsesmomentet må være der, for å kunne forlate deg mest mulig nedbrutt. I tillegg til ovennevnte “gevinster” så ønsker psykopaten også at det er du som sitter igjen med all skyld for at relasjonen gikk til helvete. Skylden er selvfølgelig ikke din, men psykopaten vil etterlate deg med opplevelsen av slik skyld. Det er hans/hennes “avskjedsgave” til deg. Og det virker. En effektiv måte å gjøre dette på, er å fremprovosere en stor konfrontasjon, hvor du blir anklaget for noe (som psykopaten spinner opp), og dermed forlate deg i voldsomt raseri og drama, for å flytte rett inn til det nye offeret. Du blir stående igjen som et spørmålstegn, og selv tro på psykopatens fabrikkerte anklager. Du vil forsøke å reparere relasjonen, men dette er naturligvis nytteløst, for psykopaten ligger flere trekk foran deg. Han/hun har hele tiden spilt “mind games” med deg. Du har deltatt i et spill, når du trodde du deltok i en ærlig og gjensidig relasjon. Han/hun vil ikke svare på dine henvendelser etter bruddet. Du vil bli møtt med en mur av taushet, som ytterligere øker følelsen av skyld. Bare taushet (eng. silent treatment) alene kan gi offeret store psykiske plager og alvorlig nedsatt funksjonsevne. Dermed fortsetter mishandlingen, faktisk også etter at psykopaten har dratt.

“Narcissists are adept at brainwashing and manipulating people close to them so that the victims will take on the guilt. They blame the victim unjustly for causing them distress as a way of avoiding taking personal responsibility. It`s a slick, convenient way to demoralize a subject, while making the narcissist look superior. For narcissists, this particular mind game is honed to an art form.”  (fra “The object of my affection is in my reflection” av Rokelle Lerner)

Noen psykopater vil finne andre måter å forlate deg på. De har et enormt repertoir av dramatiske måter å gjøre deres exit (de har gjort dette før). Kanskje skjer det via sms, eller kanskje du kommer hjem en dag og finner at psykopaten – og alle hans/hennes ting (og kanskje også noen av dine) – er simpelthen borte. Ingen sms, intet brev, ingenting. Mange ofre forteller også at forkastingen skjedde like etter at offeret og psykopaten hadde hatt det fantastisk sammen, for eksempel dagen etter en flott ferie, en fin helg eller fantastisk sex. Uansett deres valg av utgang, så er målet å gjøre deg mest mulig forvirret.

Psykopaten forlater deg i emosjonelt kaos. Men husk dette; når psykopaten forkaster deg, så gir han/hun deg indirekte flere komplimenter;

-Du var ikke underdanig nok.

-Du har følelser (psykopaten hater å forholde seg til andres følelser, både positive og negative).

-Du så gjennom hans/hennes maske.

-Du kunne ikke lenger kontrolleres.

Fordi en psykopat tenker fullstendig polarisert i forhold til normale mennesker, så er hans/hennes misnøye med deg ironisk nok en berømmelse av dine styrker, ikke et angrep på dine svakheter.

 

Vi skal – for siste gang – besøke Per og Lise. Vi skal se hva som skjer når Per bestemmer seg for å forkaste Lise. 

Per hadde flyttet. En dag for et par måneder siden fortalte han Lise at han hadde fått et fristende jobbtilbud i en annen by, fem hundre kilometer unna. Han så seg nødt til å akseptere jobbtilbudet, det var for godt til å la glippe. Lise tok nyheten meget tungt, men av en eller annen grunn våget hun ikke å vise Per hvor dypt skuffelsen stakk. Men innimellom, under deres siste tid som naboer, hadde hun ikke helt klart å legge lokk på mørket som var kommet over henne. Hun elsket etterhvert Per så dypt, at hun ikke visste hvordan hun skulle klare å eksistere, uten ham i nærheten. Hun kunne ikke forklare det, men hun husket ikke lenger hvordan livet hennes var før hun traff Per, selv om de bare hadde vært naboer i tre måneder. Tre måneder! Og allerede var Per blitt hele hennes verden.

Den gangen, de siste dagene de tilbrakte sammen, så ble hun ofte taus. Hun forsøkte å være glad på Per sine vegne, han var jo selv så glad! Hvordan kunne han være så glad forresten, når han visste han skulle forlate henne? Hun fikk det ikke helt til å stemme. Men han forsikret henne flere ganger om at relasjonen de delte var spesiell, og avstand kunne ikke forandre på det. Han kunne si “Du, det du og jeg har, det handler ikke bare om tid og sted”. Eller Lise kunne si “Vi må ikke bli borte fra hverandre selv om du reiser”, og Per forsikret henne om at det ville de ikke. Hans utsagn ga Lise en slags ro, men hun følte likevel en nagende tvil om Per virkelig mente hva han sa. Han kunne også vise henne oppførsel som indikerte at han ikke hadde tålmodighet med henne. En gang de hadde spist middag sammen – en av de siste – så hadde Lise vært så mutt at han reagerte med irritasjon. “Nei, jeg har visst bedre ting å bruke den siste tiden min her på” sa han, og gikk.

Det var som om det ikke var plass til sorg eller triste følelser i Pers univers. 

Siden den dagen han dro så hadde de holdt tett kontakt, via chat og telefon. Per spurte et par ganger når hun hadde tenkt å besøke ham. Lise hadde en gang svart “når som helst du har lyst”. Hun fikk ingen respons på det. Lise anså likevel hans oppfordringer som grønt lys, til at hun kunne gå i gang med å planlegge et besøk. Det gikk faktisk ikke lang tid før det dukket opp en mulighet på jobben til Lise. Det skulle foregå en konferanse i Per sin by, og avdelingslederen oppfordret interesserte til å melde seg. Lise meldte seg sporenstreks. Hun var ikke spesielt engasjert i temaet for konferansen, men det var en gyllen mulighet til å se Per, til å gjenopplive litt av den gamle magien fra den tiden da de var naboer. Hvis Lise var helt ærlig med seg selv, så var hun livredd for å miste Per. Bare tanken ga henne angst. Hun ble av og til skremt av hvilken makt han hadde over hennes indre liv.

Avdelingslederen godtok Lises interesse, og hun ble registrert til konferansen. Lise kunne endelig fortelle Per at nå kom hun! Hun følte seg lettet og glad, for første gang på lenge, da hun kom hjem fra jobben den dagen. Nå gjenstod bare å fortelle Per de gode nyhetene, at endelig skulle de se hverandre igjen. Hun logget seg på facebook, og ventet til han også logget seg på, det pleide ikke å ta lang tid, for han var ofte pålogget.

Hjertet hennes slo et ekstra slag da navnet hans fikk en slik grønn prikk foran seg, som indikerer at han også var pålogget. “Hei” skrev Lise, med smilefjes. “Hallo!” svarte Per, som han pleide. Lise lot dem småsnakke litt om andre ting, før hun ville slippe overraskelsen. Da hun ikke kunne vente lenger skrev hun “Jeg har noe å fortelle deg!”. “Å? Hva da?” svarte Per. “Jeg kommer til deg” skrev Lise, “Jeg skal på konferanse med jobben, i din by” smilefjes smilefjes smilefjes. “Når da?” svarte Per. Intet smilefjes. Intet “Så gøy”. Lise ga ham datoene. Hun så ham skrive et svar, hjertet stoppet nesten å slå av spenning. Så lenge han skrev da? Hm. Nei, der kom det visst endelig, med den kjente plingelyden. Men svaret var ikke hva Lise hadde regnet med. Hun trodde hjertet faktisk stoppet å slå. Tiden sto stille. Hun hørte ingen lyder rundt seg lenger. Hun måtte blunke flere ganger, for hun var usikker på om hun leste riktig. Per hadde skrevet; “Men jeg har jo ei dame som jeg har sett hver dag de to siste månedene”.

Per forlot aldri Lise og deres by som følge av et bedre jobbtilbud. Per hadde funnet et nytt offer. Imidlertid holdt han Lise “på gress” inntil han var sikker på at den nye relasjonen var spikret.

Hvis ikke den nye relasjonen hadde fungert, så kunne han komme tilbake til Lise, og han hadde ikke engang trengt å fortelle at det overhodet fantes en annen kvinne, for Lise ville aldri oppdage det. Han kunne enkelt ha fortalt at den nye jobben ikke levet opp til forventningene, og Lise hadde tatt ham imot med åpne armer. Han holdt relasjonen med Lise “lun” ved å holde kontakten åpen, og gi henne akkurat nok oppmerksomhet eller smiger til at døren ikke ble lukket – fra hennes side. Når tiden var moden, så ville han selv lukke den. En psykopat skal ha full kontroll, og selv bestemme utgangen i forholdet. Denne måten å beholde makten over offeret samtidig som psykopaten langsomt trekker seg ut – nesten umerkelig – kalles på engelsk “dosing” (dosering), og har sitt navn fra hvordan psykopaten kalkulerer hvor mye han/hun minimum må “gi” for ikke å miste et offer som han/hun uansett har tenkt å forlate innen kort tid. 

Dette er slik psykopater “shopper” ofre, og overlapper relasjoner, for å sikre seg at de alltid har forsyning. Egne behov går alltid foran. En psykopat føler intet emosjonelt ansvar for offeret. Lise vil nå mest sannsynlig gå inn i en dyp forvirringstilstand og depresjon. Men det bryr ikke Per, han vil med sitt psykopatiske tankesett rettferdiggjøre sin opptreden overfor Lise. En psykopat resonnerer “det som føles best for meg, er også det moralsk riktige”.

Måten Per fortalte Lise om den nye partneren inneholder et sjokkelement. Hans informasjon om den nye kvinnen kom helt ut av det blå, og først etter at deres relasjon hadde pågått i to måneder, selv om Lise og Per hadde hatt tett kontakt helt siden han flyttet. Dette var ikke tilfeldig, og er et trekk ved psykopatisk forkasting som har til hensikt å forvolde mest mulig skade på det gamle offeret. Det er også et typisk eksempel på psykopatisk sadisme. 

Et par poster frem skal vi snakke mer om psykopatisk sadisme. Hva er det egentlig? Er det blodtørst, eller noe annet?

Men neste innlegg skal handle om noe litt annet. ALLE psykopatens ofre gjennomgår idealisering, devaluering og til slutt forkasting; enten “etter boka”, som en mikset affære, eller flere runder med alt. Men hvordan kan psykopaten etablere seg i mange år med enkelte ofre, mens andre gjennomgår hele IDF-syklusen på bare noen uker eller måneder?

 

 

 

Psykopatisk forføring 2/3; Devaluering

Hva skjer når psykopaten ikke lenger orker å late som om han/hun elsker deg?

Da starter det som idealiseringsfasen la grunnlaget for; devalueringen. Å bli psykopatisk devaluert er en nytelse for psykopaten, men et sant helvete for offeret.

Psykopaten er ikke lei av deg ennå, han/hun er bare lei av å ta hensyn til deg. I en psykopats sinn så skal alt dreie seg rundt ham/henne. Psykopaten skal ikke tjene noen; alle andre skal tjene psykopaten. Og nå er det din tur.

Devalueringsfasen starter når psykopaten vet at han/hun har fått deg på kroken, når han/hun vet at dine barrierer er brutt og du har “gitt deg hen”. Det skjer ofte i forbindelse med formelle fusjoner, som samboerskap, forlovelse, eller ekteskap. Mange ofre forteller at psykopatens maske falt nærmest over natten etter slike milepæler.

Psykopatens hensikt med devalueringen er mørk; du skal overgi din identitet til ham/henne, og psykopaten skal ha full kontroll over ditt liv. Du er ikke et menneske med egne ønsker, behov og grenser, du er psykopatens eiendel. Ditt selvbilde skal brytes ned, slik at du aldri opponerer mot psykopaten. Din livsglede provoserer psykopaten, for den minner ham/henne om noe de ikke selv er istand til å oppleve, så den skal også ødelegges. 

Psykopaten er på topp når du er på bunn, så da er det jo et selvsagt mål å sørge for at du er på bunn… til enhver tid. Tegn til lykke hos deg – etter idealiseringsfasen – vil ikke tolereres. Dette vil imidlertid psykopaten aldri fortelle deg direkte. Det er mye morsommere for ham/henne å spille et spill med deg, hvor han/hun legger ut et subtilt agn, og du reagerer med følelser. Du er fra nå av blitt en pipeleke for psykopaten, som piper følelser hver gang han/hun klemmer på den. Psykopaten elsker pipeleken sin.

Offeret går inn i denne delen av relasjonen med kjærlighet, full av håp om fremtiden, uvitende om hva som kommer. Idealiseringsfasen står friskt i minne. Offeret elsker psykopaten av hjerte og hals. De første tegnene på at alt ikke er som før, blir ofte ignorert. Normale mennesker forstår at hvetebrødsdagene ikke varer evig. Men etterhvert som devalueringen tiltar, så forsøker offeret å tilpasse seg psykopatens krav; offeret resonnerer at psykopaten ikke er som før, at offeret derfor sikkert har tråkket i salaten og tar på seg all skyld for psykopatens misnøye. Offeret resonnerer videre, at hvis han/hun gjør som psykopaten vil, så kommer idealiseringsfasen tilbake og alt vil bli like bra som før. Offeret forsøker å tilpasse seg den nye virkeligheten med forsvarmekanismer. Disse inkluderer rasjonalisering, fornektelse, idealisering av psykopaten (ja, faktisk omvendt projeksjon), forskyvning, undertrykkelse, sublimering og fortrengning. Faktisk blir alle de mest vanlige forsvarsmekanismene tatt i bruk hos offeret, etterhvert som den nye virkeligheten fjerner seg tiltakende fra hvordan begynnelsen med psykopaten fortonet seg. Alle forsvarsmekanismene har det til felles, at de forhindrer offeret i å se realiteten i øynene.

Om forsvarsmekanismer heter det; “Forsvarsmekanismer, fellesbetegnelse for intrapsykiske prosesser som den enkelte bruker for å avverge (forsvare seg mot) opplevelse av ubehagelig angst og spenning eller følelsesmessige konflikter så vel som indre eller ytre påkjenninger… () Personen selv er som regel ikke klar over at han tenderer til å bruke forsvarsmekanismer oftere enn andre… ()” (fra Store Medisinske Leksikon).

Etterhvert som devalueringsfasen eskalerer (dette kan skje over flere år), så vil angst, forvirring og desperasjon hos offeret tilta. Påkjenningen blir enorm, og den skjer både utenfra (fra psykopaten) og innenfra – hvor offeret kjemper en indre kamp hvor realiteten forsøker å trenge gjennom ønsket, troen og håpet om at relasjonen fortsatt er den samme som i idealiseringsfasen, og offeret vil strekke seg umenneskelig langt, til utmattelsens rand, for å gjenopprette dette. Dette er nøyaktig hva psykopaten ønsker.

Problemet er at idealiseringsfasen aldri kommer tilbake, for den var ikke ekte. Psykopaten spilte skuespill. Fremover vil offeret kun se glimt av den personen han/hun forelsket seg i. Og disse glimtene vil vare kortere og kortere, og vise seg sjeldnere og sjeldnere. Imidlertid er devalueringen så subtil, at offeret ikke klarer å sette fingeren på hva som skjer. Psykopaten fjerner nemlig ikke masken helt. Ikke ennå. Han/hun har mange år med “gøy” i sikte, og et helt arsenal med krumspring på lager.

Hvordan kan man vite at man er i ferd med å bli devaluert av en psykopat? Vi skal se nærmere på tre av de mest brukte teknikkene psykopaten bruker, for å gjøre offeret forvirret, usikkert og føyelig. 

Men først et råd. Hvis man opplever en konstant forvirringstilstand i en relasjon, så er dette et sikkert tegn på at man blir manipulert. Normale og sunne relasjoner skaper ikke slik forvirring. Og gjør de det, så blir forvirringen hurtig oppklart, fordi det er et gjensidig ønske om det. En psykopat vil aldri tilstrebe å oppklare forvirringen.

 

Sjalusifabrikkering (også kalt triangulering – eng. triangulation)

Så snart psykopaten vet at du er hektet på ham/henne, så vil han/hun begynne å gi deg en snikende fornemmelse av at relasjonen slettes ikke er spikret i stein. I tillegg til å subtilt true deg med brudd for at du skal føye deg ytterligere, så vil han/hun forsøke å vekke desperasjon i deg i form av sjalusi. Han/hun forteller deg muligens om tidligere kjærester, eller nåværende venner av det motsatte kjønn. Han/hun forteller om egenskaper tidligere kjærester hadde, som psykopaten ikke likte. I dette ligger det en implisitt trussel om at “sånn bør du ikke være”. Eller motsatt – om egenskaper som psykopaten likte – omtalt i et nostalgisk lys. Dette vil få deg til å tilstrebe å selv tilegne deg disse egenskapene.

Psykopaten viser deg kanskje desperate meldinger fra tidligere bekjentskaper, som fortsatt tikker inn på telefon og chat, kanskje med en kommentar som “se hva den tullingen skriver”, ledsaget av en nedlatende latter. Hva du ikke vet, er at psykopaten antakelig har en lang rekke med personer som – før deg – har gjennomgått nøyaktig det samme forføringsmønsteret, og som har blitt forkastet uten forklaring. Personer som er desperate etter en avklaring med psykopaten; en avklaring de aldri vil få. Men meldingene viser han/hun til deg. Implisitt ønsker psykopaten å gjøre deg sjalu – “se hvor ettertraktet jeg er, folk er jo desperate!”.

Han/hun triangulerer deg ikke bare med ekskjærester, det kan også være venner, familiemedlemmer, eller til og med familiehunden! Hvis psykopaten vil straffe deg, så fjerner han/hun oppmerksomhet fra deg, og gir den til andre. Han/hun kan straffe deg med taushet i dagesvis, samtidig som han/hun fører lange samtaler med hunden – og klapper den kjærlig i timesvis – mens du ser og hører det. Han/hun kan innynde seg hos din bror eller søster, og plutselig tilbringe mye tid med dem, mens du på hjemmebane blir ignorert.

Psykopaten kan også åpenlyst gå så langt, at han/hun innleder en relasjon med en ny elsker – mens dere fortsatt bor sammen! Psykopaten skammer seg sjelden over dette. Tvertimot, han/hun vil fortelle deg om den nye relasjonen, og attpåtil gi deg skylden for ikke å strekke til.

Hensikten med sjalusifabrikkering, er å heve sin egen verdi – i dine øyne – samtidig som din egen verdi senkes. Det ønskede resultatet er at du skal føye psykopaten ytterligere, for han/hun er så ettertraktet at du kan bli forlatt på et øyeblikk hvis du ikke underkaster deg.

 

Tåkelegging (eng. gaslighting)

Psykopaten lyver ofte. Han/hun vil også påstå at ting er sagt, som aldri er blitt sagt. Eller at det ble sagt på en annen måte enn hva som faktisk ble ytret. Han/hun kan også påstå at offeret har sagt eller gjort ting som aldri har skjedd. Hensikten med tåkelegging er å forvirre deg, få deg til å tvile på deg selv, og be om tilgivelse for ting du aldri har gjort. Det er den ultimate manipulering satt i system. Men det blir ofte gjort meget subtilt.

Hvordan kan dette utarte seg i praksis?

La oss gå tilbake til innlegget om “Psykopatens manglende selvinnsikt” fra juli. Der kunne vi lese om Per og Lise som nettopp var blitt naboer. Vi skal spinne litt videre på historien om Per og Lise (det kan være en fordel å lese det ovennevnte innlegg først).

Per og Lise har nå vært naboer i en måned. De har hatt mye kontakt, og selv om de ikke formelt er kjærester, så har Lise begynt å merke en kribling av å være sammen med Per. Pers til tider uforklarlige fakter blir fort glemt av Lise, for neste dag så har de det alltid så fint sammen.

I dag er det fredag, og de skal spise middag sammen i kveld. Lise skal lage forretten inne hos seg selv, og så ta den med til Per – som har lovet å stå for hovedretten. Lise gleder seg, hun aner romantiske undertoner! Hun tenkte i flere dager på hvilken forrett hun skulle by Per, og tok planleggingen av dette på høyeste alvor. Likevel falt hun på noe så ordinært som rekecocktail! Lise måtte smile litt av dette mens hun tilberedte delikatessen, det skulle nemlig bli den beste rekecocktailen Per hadde smakt – med hjemmelaget dressing til.

Til avtalt tidspunkt danderte hun rekecocktailen på beste vis på to tallerkener – da hun ikke eide de riktige glassene til denne retten. Men hun var meget fornøyd med resultatet – det så virkelig innbydende ut. Hun tok en snartur inn på badet for å finpusse utseendet før hun bar de to tallerkenene over til Per og ringte på. Per tok smilende imot både henne og tallerkenene og Lise fulgte husvarmt etter ham inn på kjøkkenet. Hun hadde allerede vært inne hos ham så mange ganger at hun hadde mistet tellingen, og følte seg hjemme der.

Men…. hva var det hun skimtet inne i stuen? Hun måtte stoppe opp og kikke en gang til. Der satt det jo et kvinnemenneske! Hun ble umiddelbart forvirret. Per la merke til forvirringen hennes, og presenterte med det samme kvinnen i stuen. “Ja dette er Mette. Mette, dette er Lise. Sånn, da er introduseringen unnagjort” sa han lystig og forsvant inn på kjøkkenet. Lise var for forbløffet til å hilse høflig på Mette. Hun stirret først på Mette, og deretter på Per. “Jamen….. dette visste jeg ikke” klarte hun å stotre fram, “jeg har bare laget to forretter”. Hun følte umiddelbart hvordan skuffelsen vokste i halsen. Hadde han virkelig invitert en tredjeperson, attpåtil et kvinnemenneske, til DERES middag?

“Jamen Lise, dette fortalte jeg deg jo på tirsdag, da vi gikk hjem fra matbutikken” sa Per. “Gjorde du?” svarte Lise, hun forsøkte å vri hukommelsen sin, men klarte ikke å huske denne beskjeden som Per påstod at han hadde gitt. Hun var sikker på at hun hadde husket noe så avgjørende. “Ja det gjorde jeg da” kommenterte Per selvsikkert. “Du har visst vært litt fraværende” sa han og blunket til Lise. Lise la merke til hvor overbevisende han lød. Hun var fortsatt sikker på at hun aldri hadde hørt denne beskjeden, og hun pleide å lytte intenst til alt Per fortalte henne. Men hun kan jo kanskje være litt åndfraværende av og til? Det hadde hun jo hørt før. Hun våget ikke å bestride Pers utsagn. Ikke nå. Ikke med Mette tilstede. Antakelig hadde han rett. Og det ville være uhøflig å vise Mette hvor skuffet hun var. Mette var jo uskyldig! Lise var nødt til å svelge skuffelsen.

“Jamen da så…. da får vi finne frem en tredje tallerken og så fordele litt av rekecocktailene på den” sa hun og klarte å presse frem et smil til Mette. Men skuffelsen ble sittende i halsen.

I denne hendelsen klarte Per – som vi tidligere har konstatert er en psykopat – å slå to fluer i en smekk. Han inviterte Mette til middagen, for å sjalusifabrikkere Lise med Mette. Han brukte også tåkelegging for å overbevise Lise om at hun allerede var klar over Mettes invitasjon, selv om Lise var sikker på at hun aldri var blitt informert om dette. Per oppnådde hva han hadde tiltenkt; Lise ble usikker på seg selv, og følte kraftig sjalusi.

 Vi skal ikke gi helt slipp på Per og Lise ennå. Vi skal spinne litt på historien over for å rette søkelyset på den tredje og siste devalueringstaktikken jeg ønsker å fremheve i dette innlegget.

Lises kveld var ødelagt, og da middagen var over bestemte Mette og Per seg for å ta en tur på byen. De ville ha Lise med men hun takket høflig nei. Hun følte behov for å fordøye den dårlige opplevelsen, og klarte ikke å opprettholde den overbærende fasaden lenger. Hun gikk inn til seg selv og gråt. Den natten fikk hun ikke sove, hun lå og vred seg mens tankene raste gjennom hodet. Hvordan kunne han ødelegge VÅR kveld på denne måten? Hvorfor inviterte han Mette også? Holder han ikke ut i selskap med meg alene? Fortalte han meg virkelig dette på forhånd? Å kalle Per en drittsekk akkurat nå var nærliggende for Lise, men mest av alt forsøkte hun å finne rasjonelle grunner til hva som hadde skjedd. Hun lå fortsatt våken og tenkte på dette da hun hørte en bil kjøre opp foran leilighetskomplekset. Klokken var litt over tre om natten, og hun visste det var Per da hun hørte ham løpe opp trappen til deres felles vis-a-vis avsats. Hun lå musestille. Hørte hun fire føtter, eller bare to?

Hun lå slik i kanskje ti minutter. Kom han alene, eller var Mette med? Ble Mette med ham inn? Sitter de nå inne hos ham og flørter med hverandre? Lise følte hun var i ferd med å bli smågal av hele seansen. Hvorfor gikk dette så inn på henne? Hun var nysgjerrig, kom aldri til å sovne, og stod likegodt opp. Hun tuslet bort til inngangsdøren hvor hun kunne se rett over til Per. Det var mørkt i gangen hans. Hun stod og diskuterte med seg selv. Skulle hun? Ville det være for påtrengende? Burde hun heller stole på ham? Hva hvis han så henne? Hennes nysgjerrighet vant diskusjonen. Hun tok på seg et par tøfler og en frakk over pyjamasen, åpnet døren og ruslet – så stille hun kunne – de tre meterne over til Per. Hun la ansiktet inntil vinduet i døren, tettet hendene rundt ansiktet og tittet inn. Hun kunne verken se eller høre noen der.  Det var helt mørkt. Hun må ha stått slik i maks noen sekunder før hun følte seg tilfredsstilt. Per må ha kommet alene, og han har gått rett i seng, for inne hos ham hørte hun ikke en lyd.

Hun returnerte til sengen sin, og denne gang sovnet hun.

Men hendelsen gjorde henne nedtrykt de neste dagene. Hun forsøkte å ignorere Per. Hun hatet ham ikke, det følte hun ikke noen grunn til, men middagshendelsen føltes ubehagelig og la seg som et slør over hennes vanligvis gode humør hele den neste uken. Per hadde vært inne hos henne en gang. Som forventet nevnte han ikke den ubehagelige kvelden, ei forsøkte han å beklage noe. Han ville bare fortelle at han skulle holde fest på lørdag, og at Lise var veldig velkommen. Lise svarte som sant var, at hun egentlig ikke hadde lyst. Men istedetfor å fortelle at det handlet om den ubehagelige middagen, så forklarte hun at det var fordi hun hadde jobbhelg, og kveldsvakt den lørdagen. Det stemte jo! Hun kunne ikke lyve om det, for Per bodde tre meter unna og ville kunne se om hun var hjemme eller ikke. 

Da lørdagskvelden kom gikk hun langsomt opp trappen til hennes og Pers felles avsats. Hun kunne høre latter, musikk og høylytte stemmer inne fra leiligheten hans. Festen var visst godt i gang. Hun gikk stille, redd for å bli oppdaget, og var glad for at ingen stod og røkte ute på avsatsen. Hun var trett, og gledet seg til å gå i seng. En del av henne hadde lyst til å stikke innom festen, for å være nær Per. Men hvorfor ønsket hun egentlig å være nær et menneske, som ga henne så mange forvirrende og ubehagelige følelser? Det var som om en magnetisk kraft trakk henne mot ham, nærmest mot hennes vilje. Hun rasjonaliserte bort tanken. Hun hadde jo uansett ikke kjøpt inn noen drikkevarer, og skulle på jobb igjen neste kveld. Hun trengte å hvile.

Men hun hadde knapt fått kledd av seg og satt seg godt til rette i sofaen med fjernkontrollen til fjernsynet i hånden, da det banket på døren. Kanskje det var noen fra festen som trengte noe? Hun reiste seg og gikk for å åpne døren. Det var Per. Hun kunne med det samme se at han var litt småfull. Han stod der med et stort smil, faktisk hadde hun aldri sett ham smile så bredt. Det slo henne at han visste nøyaktig når hun var ferdig på jobb, og tiden det ville ta henne å komme hjem. Han hadde jo turnusen hennes, med alle arbeidstidene. Han hadde insistert på å få en kopi av den. Han sa det var fordi det da var lettere å planlegge deres felles fritid. Lise husket at hun hadde følt seg smigret av denne litt uvanlige forespørselen.

“Kom innom en tur da”, sa Per forlokkende. “Uff, nei jeg orker ikke” sa Lise og forsøkte å fremtvinge en gjesp. “Men jeg hører dere har det moro der inne”. “Bare en liten tur” sa Per. Så sjarmerende han er, tenkte Lise. “Jeg skal jo jobbe i morgen” sa hun, og klarte ikke å skjule hvor glad hun var for at Per syntes det var så viktig å ha henne med på festen, til tross for at leiligheten hans var full av mennesker. “Du trenger ikke å drikke noe”, sa han. “Bare en liten tur?”. Han satte opp sine beste Bambi-øyne. Lise klarte ikke å stå imot. Den delen av henne som ønsket å være nær Per, vant. “Ok, en liten tur”, svarte hun. “Jeg er der om fem minutter”. Per nikket, smilte bredt, og gikk inn til seg selv.

Lise skyndte seg inn på badet, og skiftet til mer anstendige klær. Men noe heavy sminking hverken orket hun eller hadde tid til. Hun merket den kriblingen i magen som dukket opp hver gang hun visste hun skulle være sammen med Per.

Fem minutter senere banket hun på døren hos ham, men hun visste ingen ville høre det over all støyen og gikk bare inn. Hun var jo allerede så husvarm hos ham. Hun gikk inn i en stue full av mennesker og satt seg ned på en ledig stol ved siden av en mann hun hadde hilst på før. Per satt i sofaen mellom to damer med benene på bordet. Han smilte lurt. Det var noe skadefro over blikket hans, tenkte Lise. Han nikket anerkjennende til henne, tydelig fornøyd med at hun kom.

Lise nikket til de tilstedeværende og begynte å småsnakke med sidemannen, han hun hadde hilst på før. Det gikk noen minutter. Så reiste Per seg, og dempet musikken litt. Han ville visst si noe. Han stod der med glasset i hånden og kikket på Lise. “Jeg vil bare presentere dere for Lise” sa han så. De fremmøtte kikket på henne og nikket igjen. “Min gode nabo, som er så bekymret for meg at hun titter inn gjennom vinduet hos meg midt på natten etter at jeg har vært på byen. Hun skal vel passe på at jeg ikke tar hvem som helst med meg hjem”. Han blunket til henne, og gikk bort og klemte henne vennskapelig på skulderen.

Alle øynene stirret på Lise. Det ble stille i rommet, bortsett fra den lave musikken. Noen av øynene ble usikre, og kikket ned. Noen av smilene på de andre forsvant. Hva mente han med det? tenkte Lise. Hva tror de om meg nå, at jeg er en desperat stalker? Oppdaget han virkelig at jeg tittet gjennom vinduet den natten? Men Lise forholdt seg rolig. Heldigvis hadde hun evne til selvironi, og trakk bare på skuldrene. Musikken ble skrudd opp igjen, og folk begynte påny å rette oppmerksomheten mot hverandre, bort fra henne.

 

I denne historien ser vi en annen hyppig brukt devalueringsteknikk;

Latterliggjøring

Latterliggjøringen forekommer når offeret er alene med psykopaten, men allerhelst i offentlighet, slik som i denne historien om Per og Lise. Pers proklamering av at Lise hadde tittet gjennom vinduet hans var ingen tilfeldighet. Han hadde planlagt dette til minste detalj. Derfor insisterte han på at Lise skulle komme på festen. Men ikke for Lises selskaps skyld. Han ønsket å poengtere sin egen tiltrekningskraft overfor de andre gjestene ved å gjøre Lise til klovn. Han slo igjen to fluer i en smekk; hevet seg selv samtidig som offeret ble svertet. De fleste av psykopatens devalueringstaktikker inneholder disse to elementene, derav navnet devaluering.

Pers transgresjon (grenseoverskridelse) viser også psykopatisk sadisme – ønsket om å se offeret vri seg i skam (et eget innlegg om psykopatisk sadisme kommer senere). Å se offeret føle skyld og skam i offentlighet, gir psykopaten stor tilfredsstillelse. Per bryr seg lite om at Lise føler ubehag, hennes velferd er ikke i tankene hans. Men han vet godt hva han gjør, han vet forskjell på rett og galt og hvilke konsekvenser hans adferd har på andre, ellers hadde han ikke vært istand til å iscenesette devalueringen. Lise derimot har ennå ingen forutsetning for å se hva som ligger bak Pers mange krumspring. Lise vet ennå ingenting om psykopati, og kan ikke i sin villeste fantasi forestille seg at mannen som viser henne så mye interesse og oppmerksomhet, planlegger å ødelegge henne.

Det kommer hun imidlertid til å forstå senere. Men veien dit blir lang, og Lise kommer til å bruke mye tid og energi på å rasjonalisere hans oppførsel. Forsvarsmekanismene hennes kommer til å jobbe på høytrykk, lenge. Den gode nyheten er at hun kommer til å forstå til slutt.

Men først vil Per forkaste henne. Hvordan han gjør det skal vi se i neste innlegg.

Det finnes mange flere devalueringsteknikker, enn de tre jeg har nevnt her. Jeg oppfordrer leseren til å se på siden www.psykopaten.info for å lese om såkalte “røde flagg”. Lesere som er stødige i engelsk, vil også finne mye nyttig informasjon på engelskspråklige sider, såsom www.psychopathfree.com og www.narcissistsupport.com .

 

 

 

 

Psykopatisk forføring 1/3; Idealisering

Som sagt tidligere så følger psykopaten et bestemt erobringsmønster, basert på de tre stadiene idealisering, devaluering og til slutt forkasting. 

Psykopaten kan ikke holde fast på langvarige og stabile relasjoner. Alle relasjoner med psykopaten er dømt til å mislykkes. De er så fulle av drama, at hvis ikke psykopaten selv er klar til å forkaste offeret, så forlater offeret ham/henne først – av ren utmattelse. Uansett, resultatet er det samme – relasjonen dør.

Dette trestadie-mønsteret er likevel ikke spikret i stein. Noen ofre opplever en miks av idealisering og devaluering helt fra starten. Andre opplever vekselsvis idealisering og devaluering flere ganger, innen den endelige forkastingen.

Likevel er enden på visa alltid den samme, og det gjelder alle – også venner og familiemedlemmer. Psykopaten kan ikke forkaste familiemedlemmer på samme måte som venner og kjærester fordi han/hun livslangt er bundet til dem, men også søsken og foreldre eller barn av psykopaten opplever perioder med devalueringer, og “mini-forkastinger” hvor psykopaten en periode nekter å ha kontakt med sine familiemedlemmer. 

Relasjonen kan også være død, selv om man fortsatt befinner seg i den. Ektefeller – som har vært gift med psykopaten i mange år – la oss si 30 år, har kanskje i de siste 25 årene av ekteskapet befunnet seg i en kontinuerlig devaluerings-fase. Forkastingen synes aldri riktig å komme, dette handler om psykopatens behov for makt og kontroll. Han/hun er meget tålmodig og er ikke villig til å gi slipp på et offer uten videre. Psykopaten opplever ikke samlivet med et offer i devaluering som et helvete. Det er tross alt psykopaten som har iscenesatt hele farsen, og han/hun nyter resultatet. Dette er psykopatisk sadisme, noe vi skal komme tilbake til senere.

Så, hvordan (og hvorfor) følger psykopaten dette mønsteret?

La oss starte med idealiseringsfasen.

Noen ofre opplever at psykopaten “sirkulerer” rundt dem en stund, før han/hun tar kontakt. Andre opplever at psykopaten tar kontakt allerede første dag. Uansett lengden på oppvarmingen, så har psykopaten hurtig studert deg og funnet ut at du har en eller flere kvaliteter som psykopaten ønsker å utnytte, og psykopater er mestre i å spotte slike kvaliteter hos andre.

I hans/hennes øyne så handler det om svakheter. Men disse “svakhetene” er hva normale mennesker anser som høyverdige, såsom empati, ydmykhet, livsglede og evnen til kjærlighet. Dette viser hvor polarisert normale mennesker og psykopater tenker.

Men dette motivet vil psykopaten skjule i idealiseringsfasen. Hvis han/hun hadde vist deg sin egentlige personlighet ved første møte, så hadde det aldri blitt noen relasjon – du hadde løpt skrikende bort med veivende armer, så langt unna ham/henne du kunne løpe. 

Istedet innynder psykopaten seg hos deg på en sjarmerende måte. Han/hun vil være meget pågående, og snart beslaglegge all din fritid. Det vil plutselig strømme på med daglige sms-er og telefonoppringninger. Psykopaten vil vise at dere har mange ting felles, og snart gi deg en følelse av at dere hører sammen. Samtidig gir psykopaten deg en snikende fornemmelse av at “de andre er dumme, de er ikke like spesielle som oss”. Slik har du antakelig aldri tidligere tenkt. Du har vært åpen for alle, og aldri dømt noen innen du har hatt god grunn til det. Likevel vil du oppdage at du – noe motvillig – blir suget inn i dette tankesettet, men du ønsker ikke å fortelle psykopaten at du ikke er vant til å betrakte andre slik. Du vil ikke sette relasjonen i fare. Dette er ironisk nok også hva som legger deg åpen for psykopaten – du kan ikke tro at noen som vil være sammen med deg, har onde hensikter.

Det er i det hele tatt mange varsellamper som blinker allerede i idealiseringsfasen, men du ignorerer dem. Psykopaten distraherer deg og beslaglegger deg, så du får aldri tid til å stoppe opp og tenke “hva er det egentlig som skjer her?”. Dette er hva psykopaten regner med. 

Det aller største varselsignalet er når du tenker “dette er for godt til å være sant”. Når en voksen person med en rimelig mengde livserfaring tenker slik, så er det nettopp det. 

At relasjonen utvikler seg for fort, er et annet varselsignal. Det er ikke normalt å være så pågående når man knapt kjenner hverandre. Det er normalt å starte forsiktig; kjenne på hverandres grenser og ønsker – kort sagt å ha de sosiale antennene ute for hverandre, i tillegg til å lytte til seg selv. Fordi psykopaten er grenseløs, så har han/hun trått over dine grenser allerede fra starten, ved å beslaglegge deg uten å spørre deg om du egentlig synes det er i orden, det tar han/hun for gitt at du synes! Og å lytte til deg selv? Ja, det får du som sagt ikke tid til.

Psykopaten vil overøse deg med komplimenter. Det er – i idealiseringsfasen – ingen grenser for hvor perfekt du er. Og du klarer ikke annet enn å tro på hva han/hun sier, for psykopaten ønsker jo å være sammen med deg hele tiden! Hva offeret dessverre ikke har forutsetning for å forstå, er at det intense samværet ikke er som følge av psykopatens kjærlighet til deg, det er hans/hennes kartlegging av deg, for å finne ut hvilke strenger han/hun senere kan spille på for å devaluere deg.

Noen ofre opplever at psykopaten er meget hurtig ute med ytringer som “jeg elsker deg”, “vi er sjelevenner”, “la oss flytte sammen/forlove oss”. Det er dog en myte at alle psykopater bruker disse ordene. Det er avhengig av hvilken relasjon han/hun har bestemt seg for at dere skal ha. Det ligger kanskje ikke til rette for et romantisk forhold (kanskje er dere samme kjønn?). Men også venner av psykopaten opplever en idealiseringsfase, hvor kontakten er så intens at det oppleves som om dere beveger dere på grensen mellom vennskap og kjærlighet. Selv om seksualitet ikke er involvert, så kan dette oppleves som meget pirrende. Uansett blir man fanget og blindet av de store ordene en psykopat ytrer, og glemmer å se bak dem.

Psykopaten er flink til å bruke store ord. Han/hun kommer med mange løfter. I idealiseringsfasen vil han/hun også stå ved sine løfter, og fremstå som pålitelig. Når idealiseringsfasen er over, så vil løftene brytes. Først bare av og til, men senere vil de fleste løftene brytes, og psykopaten vil vise seg som hva han/hun egentlig er – upålitelig. Det vil imidlertid gå lang tid innen offeret ser denne “nye” sannheten, fordi førsteinntrykket står så sterkt. Ordene er tomme, men i idealiseringsfasen vil psykopaten bruke dem som et meget sterkt bindemiddel.

Psykopaten har en karisma som vanskelig kan forklares. Han/hun opplever seg genuint som spesiell og begavet. Dette stråles ut over hans/hennes omgivelser, og på en så overbevisende måte at offeret ikke kan annet enn å tro på psykopatens projiserte ekstraordinære betydning. Når han/hun i tillegg ønsker å inkludere nettopp deg i en slags hellig pakt, så skal man virkelig ha benene godt plantet på jorden for å klare å stå i mot. Det er nærmest umulig. Derfor kan nær sagt hvem som helst – uansett hvor ressurssterk man i utgangspunktet er – bli fanget av en psykopat. 

Hvilke teknikker er hyppig brukt i idealiseringsfasen?

Future faking

Dette er en meget effektiv teknikk i å binde deg til psykopaten. Han/hun vil tidlig ytre ting som indikerer at han/hun planlegger en fremtid sammen med deg. Det kan være utsagn som “neste sommer reiser vi til Kypros, jeg har alltid ønsket å dra dit”, eller “jeg ønsker at du deltar i bursdagen min når jeg blir 30 år, om elleve måneder”.

Når slike ting blir sagt tidlig, innen relasjonen føles etablert, så får det deg til å slappe av. Du blir smigret, samtidig som angsten for å miste denne karismatiske personen slipper. Hvorfor skulle du engste deg for å miste psykopaten, når han/hun gir inntrykk av å ønske å bli hos deg alltid? Når du i tillegg slapper av, så senkes grensene dine, du våger å vise deg sårbar. Du tør å fortelle psykopaten om dine drømmer og svakheter. Dette er livsfarlig, men det vet du ikke – for du føler deg så avvæpnet i hans/hennes samvær. Psykopaten ønsker nettopp denne avvæpningen – det åpner deg for ytterligere invasjon, og senere devaluering.

Den aller største effekten av future faking, og den mest tragiske, er at du våger å elske psykopaten. Normale mennesker gir ikke hjertet til hvem som helst. Men når psykopaten tar deg slik med storm, og tilsynelatende ønsker en framtid med deg, så oppleves det som trygt å “gi ham/henne ditt hjerte”. Dette er dessverre grunnlaget for all den lidelsen du senere vil oppleve i relasjonen. For når normale mennesker først gir seg hen til en annen person, sjelelig og emosjonelt, så er det meget vanskelig å trekke det tilbake. Dermed vil du senere strekke deg langt i å føye psykopaten, og unnskylde ham/henne, når devalueringen starter. Løftene psykopaten gir, gjør at du strekker deg mot at de skal bli innfrid. De blir hengende foran deg som en gulrot du dessverre aldri vil få tak i, for psykopaten har ingen planer om å innfri løftene. Derimot skaper håpet psykopaten sår i deg, om at de kanskje en gang blir fullbyrdet, en høyere toleranse for mishandling i ventetiden. Du tror at mishandlingen psykopaten utsetter deg for, blir belønnet til slutt – bare du viser deg tålmodig nok.

Sympati

“The most reliable sign, the most universal behavior of unscrupulous people is not directed, as one might imagine, at our fearfulness. It is, perversely, an appeal to our sympathy…….(!) Sociopaths have no regard whatsoever for the social contract, but they do know how to use it to their advantage. And all in all, I am sure that if the devil existed, he would want us to feel very sorry for him.”  (fra boken “The sociopath next door” av Martha Stout)

Mange ofre rapporterer at de i starten ikke engang følte seg tiltrukket av psykopaten, hverken psykisk eller fysisk. Men han/hun kontakter deg på en måte som oppleves som at han/hun trygler om din oppmerksomhet. Du har kanskje allerede lagt merke til at psykopaten har amputerte sosiale antenner, og opplever kanskje ham/henne som marginalisert. Fordi du har evnen til medfølelse, så lukker du ham/henne inn i varmen.

Psykopaten kan se på deg med bambi-øyne. De har i virkeligheten noe engleaktig over seg. De har også noe djevelsk over seg, som du også legger merke til ganske tidlig, men det er enklere å synes synd på, enn å mislike. Du tror virkelig at psykopaten trenger deg. Det uskyldsrene vesenet du ofte får se i starten, er manipulering, men også ekte. Psykopaten opplever seg som feilfri, og kan derfor fremtre som uskyldigheten selv. Dette til tross for at han/hun allerede da han traff deg, hadde mange sjeler på samvittigheten. Likevel lever han/hun uten snev av skyld og skam. Psykopatens indre uskyld er derfor ektefølt, men han/hun vil bruke den til å manipulere deg. Er det ikke ironisk?

Han/hun forteller deg muligens historier som gjør at du får ytterligere sympati. Det kan være triste historier fra oppveksten, eller noe som nylig har skjedd – et tragisk brudd med en gal eks. Dette avvæpner deg ytterligere, og du tenker kanskje “jeg skal ihvertfall aldri såre deg, hos meg er du trygg”. Dette tankesettet gjør deg mer lojal mot psykopaten enn du bør være, for du har jo lovet deg selv at du aldri vil såre ham/henne (og kanskje har du lovet psykopaten det også), du skal ihvertfall ikke oppføre deg som den gale eksen, og du kommer ikke til å forlate psykopaten – for han/hun trenger deg åpenbart. Dermed blir du værende i relasjonen lenge etter at mishandlingen har begynt, og lenge etter at du selv forstår at relasjonen er skadelig. Du er inne i en meget ond sirkel, hvor dine personlige grenser og prinsipper viskes tiltakende ut. Og dette selv om relasjonen er nokså nyfødt.

Psykopaten appellerer til ditt behov for å gi omsorg, og for å beskytte. Dette gjør at du senere i forholdet aksepterer mishandling i langt høyere grad enn hva som er normalt.

Noen ofre beskriver denne opplevelsen som å elske et barn. Det er barnet i psykopaten som tvinger frem en omsorgsrolle i offeret, og som gjør det så vanskelig å forlate psykopaten.

Uvitende om hele den skjulte agendaen, så har man utviklet sympati for djevelen.

Så skjer det noe rart. Fra å være den som gir psykopaten oppmerksomhet fordi han/hun synes å trygle om det, så er det plutselig du som er blitt avhengig av psykopatens oppmerksomhet og aksept. Dette synes å skje uten at du merker det, og nærmest over natten. Men plutselig har et skifte skjedd. Plutselig er det du som blir urolig og engstelig hvis han/hun ikke tar kontakt, plutselig har psykopaten all makt – over deg og over relasjonen. Plutselig er du den som trygler. Du er blitt desperat etter en person som du i starten faktisk følte deg overlegen. Du var ikke tiltrukket av ham/henne i starten, men plutselig er psykopaten blitt den mest sexy personen i verden. Ballen syntes å være i din banehalvdel i starten av relasjonen, men nå er den plutselig i hans/hennes. Hva har egentlig skjedd?

Du er blitt avhengig.

Ballen var aldri i din banehalvdel. Den var hele tiden i hans/hennes. Psykopaten spilte på din sympati for å manipulere deg til å slappe av og få tillit til ham/henne, og dette har psykopaten lyktes med big time! Du har nå knyttet din identitet, fremtid og følelse av velvære til psykopaten. Hans/hennes oppmerksomhet har nå blitt en rus, og hverdagen din har blitt redusert til jakten på neste skudd – oppmerksomhet og hengivenhetstegn fra ham/henne. Alt annet i livet ditt er blitt underordnet, og da mener jeg alt – inkludert jobb og barn. Du er nå villig til å utføre nær sagt hva som helst som psykopaten ber deg om.

Idealiseringsfasen er over, og den kommer aldri tilbake (bare glimtvis).  Idealisering er anstrengende for psykopaten, for han/hun må spille skuespill. Det ligger ikke i en psykopats natur å tenke på andre, slik han/hun så langt har gitt deg inntrykk av. Det som derimot er en psykopats natur, er å spille mind games, manipulere omgivelsene, og få sine egne behov dekket. Nå har psykopaten programmert deg føyelig, og han/hun skal høste fruktene av hva som er sådd. 

Idealiseringsfasen er – til tross for idyllen – den farligste av de tre stadiene. Uten å knytte deg til seg, så kommer aldri psykopaten videre til neste stadie. Idealiseringsfasens formål er nettopp dette; å hekte deg. Nå har psykopaten oppnådd målet, og har deg der hvor han/hun ønsket fra starten. Nå kan psykopaten endelig slappe av og vise sitt egentlige jeg. Nå begynner fornøyelsen for ham/henne.

Nå begynner devalueringen.

 

 

Intermezzo 2/2

Selv om Dr. Robert Hare er den psykopatiforskeren det refereres mest til i 2015, og hans arbeid brukes som diagnostisk verktøy, så er han langt ifra den eneste som har mye fornuftig å si om emnet. Han er heller ikke den første.

Det finnes mange forskere/teoretikere som har kastet viktig lys på psykopati. Jeg vil i denne posten benytte muligheten til å supplere Hares kriterier med en “second opinion”. Vi skal ikke se oss blinde på Hare alene. Å trekke frem alle som har arbeidet med psykopati er ikke mulig, selv om mange fortjener omtale, men jeg vil nevne èn; Hervey Cleckley (d. 1984). Cleckley var en amerikansk psykiater som allerede i 1941 publiserte verket “The mask of sanity”. Allerede den gang observerte Cleckley at en psykopat utad kan opptre normalt, men at under “normalitetsmasken” befinner det seg en alvorlig personlighetsforstyrrelse. “The mask of sanity” er i dag en klassiker, og selv om Cleckleys kriterier ikke lenger blir brukt til diagnose, så er de likevel anerkjente som viktige og riktige observasjoner. Cleckley listet opp 16 kriterier (til sammenligning listet Hare 20 kriterier). Noen av dem avviker fra Hare`s kriterier, andre overlapper, og atter andre er tilnærmet like. La oss se på dem;

-Overflatisk sjarme og gode intellektuelle evner.

-Fravær av vrangforestillinger og andre tegn på irrasjonell tenking.

-Fravær av nervøsitet og nevroser.

-Upålitelighet.

-Løgnaktig og falsk.

-Mangel på anger og skamfølelse.

-Mangelfullt motivert antisosial adferd (med dette menes at psykopaten utnytter/skader andre uten å ha rasjonell grunn til det – altså at ofrene er uskyldige).

-Dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring.

-Patologisk egosentrisitet og manglende evne til kjærlighet.

-Flatt og tynt følelsesliv.

-Manglende (selv)innsikt.

-Lite responsiv  i mellommenneskelige relasjoner.

-Underlig og frastøtende oppførsel, både i edru og i beruset tilstand.

-Gjennomfører sjelden trusler om selvmord.

-Upersonlig seksualliv.

-Manglende livsplanlegging.

 

Som vi kan se er ordlyden noe annerledes enn i Hare`s sjekkliste, men Cleckley fokuserte også på psykopatens manglende følelsesliv og løgnaktighet, samt impulsivitet (manglende livsplanlegging) og overflatisk sjarme. En psykopat var altså den samme i 1940, som i 1990 (Hare). Faktisk bygget Robert Hare sin sjekkliste på Cleckleys kriterier. En forskjell er imidlertid at mens Hare synes å fokusere mer på den kriminelle psykopaten/psykopaten på jobb, så er de fleste av Cleckleys kriterier basert på psykopatens mellommenneskelige aspekter. Cleckleys kriterier er i så måte mer interessante, når vi snakker om psykopaten i nære relasjoner.

Cleckley synes å observere at psykopaten er høyt intelligent (gode intellektuelle evner). Dette er noe senere forskere har vegret seg for å påstå. Man hører ofte “en psykopat kan være dum eller intellligent, akkurat som andre”. Ofre derimot, har ikke den samme oppfatningen, og rapporterer ofte at psykopaten syntes å være både smart, veltalende og meget praktisk løsningsorientert. Med andre ord; mer enn gjennomsnittlig intelligent. Jeg kan personlig bare slutte meg til denne oppfatningen, da jeg la merke til det samme ved “min” psykopat. Vedkommende var meget kjapp i replikken, og hadde raskt finurlige løsninger på ethvert praktisk problem som kunne oppstå. Jeg har derfor reflektert mye over dette. Min teori er personlig og støttes ikke av forskning eller publikasjoner jeg har lest. Det nærmeste jeg har kommet er Cleckleys kriterie. Men jeg tror at psykopaten er veltalende fordi hans/hennes taleflyt ikke forstyrres av følelser. En psykopat leter sjelden etter de riktige ordene, de nøler ikke når de snakker. talen kommer meget lett og selvsikkert. Derfor kan psykopaten også uttrykke så mange sårende og støtende ting, de blir nemlig ikke holdt tilbake i talen, på samme måte som normale mennesker gjør.

Det er enkelt å være veltalende, når man ikke har hensyn til andre i bakhodet, og derfor ikke trenger å overveie hva man sier.

Når man i tillegg er bombesikker på at hva man sier er berettiget, elsker å høre sin egen stemme, og har en selvtillit som bare en psykopat kan ha, så vil det i første “ørekast” lyde meget imponerende, reflektert og forlokkende for den ikke-psykopatiske tilhøreren.

Når det gjelder psykopatens tilsynelatende høye intelligens, så har jeg en teori også om dette. Jeg tror virkelig, at selv om det sikkert finnes dumme psykopater, så har psykopater generelt en intellektuell IQ over gjennomsnittet. Og dette mener jeg det finnes en logisk årsak til. Psykopaten mangler nemlig emosjonell intelligens. Som sagt tidligere, så er han/hun emosjonelt fargeblind. Men egentlig er fargeblindhet ikke dekkende; psykopaten er direkte følelsesblind. Og hva gjør en blind person? Jo, han/hun utvikler sine resterende sanser, som hørsel og lukt, mye skarpere enn de som også har synet i orden. Jeg tror at fordi psykopaten mangler en emosjonell veiviser, så blir han/hun desto skarpere intellektuelt.

Cleckley anerkjenner også noe annet som ikke kommer så tydelig frem hos Hare, nemlig psykopatens mangel på frykt. Vi skal ikke utbrodere dette her, men mange har observert hvordan psykopaten ikke lar seg påvirke av situasjoner som for normale mennesker er stressende, men derimot beholder ro og mak. 

Cleckley nevner rett ut at psykopaten er upålitelig – noe Hare også snakker om, men mer “bakt inn” i andre kriterier. For ofre i nære relasjoner derimot, vil “upålitelighet” ofte være det første ordet de tenker på, i retrospekt.

Det er også interessant at Cleckley våger å fokusere på psykopatens seksualliv, i en tid da dette fortsatt var tabu (1941). At han mente at psykopatens seksualliv er upersonlig, tror jeg mange ofre kjenner seg igjen i. Intimitet skaper ingen emosjonell tilknytning med en psykopat. 

Jeg vil også trekke frem Cleckleys observasjon av psykopatens manglende evne til å lære av erfaring. Hva det handler om, er at psykopaten vil gjenta det samme mønsteret igjen og igjen, uten å forandre strategi – selv om strategien mislykkes gang etter gang. Dette er særs interessant relatert til psykopatens offer i nære relasjoner – da psykopaten repeterende følger det samme erobringsmønsteret – idealisering, devaluering, forkasting. Selv om relasjonene havarerer en etter en så gjør han/hun nøyaktig det samme med neste offer! Dette erobringsmønsteret skal vi begynne på i neste post.

 

Men hva med narsissisten?

Det er viktig å dra inn andre forskere på psykopati, for å ha flere knagger å henge krokene på, i oppfattelsen av hvem man har en nær relasjon til. Men det er også viktig å ha i bakhodet at kanskje dreier det seg ikke om psykopati i det hele tatt. Sjansen er nemlig stor for at din dysfunksjonelle venn eller livspartner slettes ikke er psykopat, men en nær slektning; narsissist. Det finnes faktisk flere narsissister enn psykopater!

Narsissisme er i Norge ikke en egen diagnose. Den flokkes under samme paraply som psykopati, som en antisosial personlighetsforstyrrelse. I USA er imidlertid narsissisme en egen diagnose; narcissistic personality disorder. Mennesker med de samme symptomene finnes selvfølgelig i Norge også, de vil bare ikke få den samme diagnosen her.

Så hvilke kriterier må en person oppfylle for å få en slik diagnose i USA? Det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV-TR oppgir ni karakteristikker som alle skal vurderes ved en eventuell diagnose. De er (oversatt av meg):

-Har et grandiost bilde av sin egen viktighet (f.eks. overdriver talenter eller bedrifter, og forventer anerkjennelse for sin overlegenhet).

-Har fantasier om ubegrenset suksess, makt, intelligens, skjønnhet og/eller idèell kjærlighet.

-Tror fast på at han/hun er spesiell, unik og bare kan bli forstått av andre spesielle mennesker eller mennesker med høy status.

-Krever overdreven beundring.

-Har en fornemmelse av berettigelse, f.eks. urealistisk forventning om særbehandling og/eller automatisk imøtekommenhet fra andre. 

-Mellommenneskelig utnyttende, f.eks. utnytter andre for å dekke egne behov.

-Mangler empati, er uvillig til å anerkjenne eller identifisere seg med andres behov og følelser.

-Er ofte misunnelig på andre, eller tror at andre er misunnelig på ham/henne.

-Viser arrogant og nedlatende oppførsel og holdning.

 

Lyder kjent? Det er en grunn til det, narsissisme ligger farlig nær psykopati. Narsissisme befinner seg på en skala (mer enn psykopati gjør) fra den mildt rammede narsissisten (som kan fungere noe dysfunksjonelt i nære relasjoner, men tross alt fungere), til den hardt rammede maligne narsissisten. En malign narsissist vil være så godt som synonymt med en psykopat.

Så hva er egentlig forskjellen? Mange har forsøkt å forklare den hårfine variasjonen.

Etter å ha studert både psykopati og narsissisme en stund, så skal jeg ydmykt forsøke meg med mitt forslag til en forklaring.

Narsissisten er skjørere enn psykopaten. Under den tykke narsissistiske overflaten, befinner det seg en meget usikker og forvirret person. En narsissist er meget sårbar overfor andres avvisning (psykopaten er ikke sårbar på samme måte). En narsissist kan kjenne snev av skam og skyld, men disse følelsene blir hurtig nedkjempet av hans/hennes forstyrrede forsvarsmekanismer, og skyld blir istedet projisert over på offeret. De indre mekanismene som er i sving i narsissisten vil imidlertid være helt usynlige for offeret, og narsissisten vil i nære relasjoner fremstå som prototypen på en psykopat – effekten vil være den samme; ingen empati, grunne affekter og ingen tegn til skyld, skam eller anger. Det vil alltid være offerets skyld at narsissisten ikke blir beundret tilstrekkelig, selv om narsissisten ikke har gjort seg fortjent til slik beundring. Dette vil han eller hun imidlertid aldri erkjenne (manglende innsikt). 

Det er derfor ingen grunn til å bli værende i relasjonen, selv om din venn eller partner “bare” er en narsissist. Narsissisten manipulerer og skader sine ofre like alvorlig som psykopaten. Utnyttelse-aspektet er der, og narsissisten kan ikke elske andre noe dypere enn psykopaten kan. Det er derfor viktig for din mentale helse å trekke deg unna narsissisten, og opprette NK (null kontakt) – akkurat som med psykopaten.

Narsissisten har et ørlite større håp om behandling enn psykopaten har. Men dette krever først at hans/hennes narsissistiske forsvar bryter sammen. Dette skjer først når alle hans/hennes beundrere har forlatt ham/henne og dermed også narsissistens essensielle kilde til beundring og forsyning av hans/hennes oppblåste og falske selvbilde. Dette skjer ofte først når narsissisten når middagshøyden i alder. Det kan du ikke vente på! Narsissisten er meget skadelig for sine nærmeste, og å komme seg unna er eneste redning for deg.

Dette var altså mitt personlige og subjektive syn på forskjellen mellom en narsissist og en psykopat. Mange av innleggene i denne bloggen vil passe bedre på narsissisten enn på psykopaten. Jeg vil likevel – som sagt i åpningsinnlegget – for enkelhets skyld betegne alle referenser i teksten “psykopat”.

 

 

Intermezzo 1/2

Innen vi fortsetter med hva som kjennetegner en psykopats liv og virke i nære relasjoner, så tenkte jeg vi kunne stoppe opp for å gjenoppfriske og klargjøre et par ting.

I begynnelsen av august så etterspurte jeg tilbakemeldinger om bloggen, på bloggens tilhørende facebookside. Jeg fikk kun en tilbakemelding, men den inkluderte et viktig spørsmål. Den etterspurte min bakgrunn, og dermed hvor mye vekt leseren skulle legge på bloggens innhold (tilbakemeldingen kan leses i sin helhet på facebooksiden).

Det var et viktig spørsmål, et spørsmål jeg også har stilt meg selv flere ganger. Hvilken autoritet har jeg til å fortelle andre om psykopati? Hvorfor skal nettopp jeg være troverdig? 

La oss repetere med det samme, at kun autoriserte personer kan stille diagnose. Ikke engang terapeuter eller psykologer kan gjøre dette – kun psykiatere med full utdannelse og i tillegg med spesiale innenfor de antisosiale personlighetsforstyrrelsene. I samme sleng kan vi også repetere at det er skadelig å kaste begrepet “psykopati” rundt seg om mennesker man ikke liker eller synes å ha en ubehagelig oppførsel. Det er mange kriterier som skal oppfylles (lenger nede i denne posten skal vi repetere og utdype kriteriene). 

Denne viktige kjensgjerningen kan likevel ikke stå i veien for meget viktig folkeopplysning. Psykopatens nære ofre strever allerede nok med å forstå hvem det er de har en tett relasjon med. De unnskylder allerede psykopatens merkelige oppførsel, og skaden den påfører de nærmeste rundt ham/henne, inkludert offeret selv. Offeret er allerede manipulert til å ta på seg all skyld for ting som går galt i relasjonen. Det er essensielt at offeret våkner opp, og gjenkjenner tegnene på den skadelige symbiosen. Å gå til en terapeut eller psykolog hjelper sjelden, fordi det er en skremmende mangel på kunnskap om psykopati i fagkretser. En terapeut kan i verste fall gjøre vondt verre – den typiske vinklingen er “fokuser på deg selv, hva kan du gjøre annerledes?”, når offeret allerede har strukket seg maksimalt for å tilfredsstille psykopaten. Meget få terapeuter våger å plassere skylden der den hører hjemme – hos psykopaten. Også fordi de nøler med å vurdere andre enn den som faktisk møter til terapi – offeret. Og selv om psykopaten selv – mot alle odds – skulle stille opp til terapi, så ville det sjeldent føre til noen diagnose. Selv den moderne psykopatiforskningens far – Dr. Robert Hare – innrømmer at han selv kan bli lurt av enkelte psykopaters manipulering, maske og sjarme, til å tro at de er normale og friske mennesker. 

Psykopati er sjelden en juridisk problemstilling. De færreste psykopater myrder eller bryter loven. De vil aldri oppsøke hjelp frivillig, og de fleste beveger seg i samfunnet blant oss. Det er snakk om så mange som 50,000 fullblods psykopater i Norge alene (med utgangspunkt i den mest troverdige andelen på 1%). De færreste psykopater er blodtørstige, deres sadisme handler i hovedsak om gleden i å påføre andre emosjonell skade (et eget innlegg om psykopatisk sadisme vil komme senere). For å kunne fullbyrde denne makabre “fetisjen”, så er de avhengig av å knytte andre mennesker til seg. Kun tett kontakt med offeret gjør dem i stand til å få utløp for deres sadisme. Det vil utad se ut som vennskap, kjæresteforhold, samboerskap og ekteskap, men er i virkeligheten psykopatens våte drøm om å skade en annen person dypt og varig. Psykopati er derfor mer en “sak for hjertet” enn en juridisk problemstilling. Det er også derfor kun de nærmeste ofrene som vet hva det handler om, mer enn utdannet fagpersonell. Psykopatens virke er så langt fra normal oppførsel, at de færreste enn de som har stått i ilden har den minste mulighet til å forstå hva som foregår. Dette gjelder alle andre – inkludert fagpersoner. Faktum er at alle ofre har den relevante bakgrunn til å uttale seg. Noen orker å ta pennen fatt, andre ikke. Jeg har full forståelse for at mange ikke orker. Dette er et emne de fleste ofre ønsker å distansere seg fra, raskest mulig, og komme videre i det som er igjen av livet. Å skulle skrive om opplevelsen krever at man reflekterer over et meget ubehagelig kapittel i livet, som man helst skulle vært foruten.

I tillegg til min personlige opplevelse med en psykopat, så har jeg intenst studert psykopati litterært – i skrivende stund i 14 måneder. Det dreier seg om 20+ bøker, i tillegg til uttallige artikler, nettforum og blogger. Jeg våger å påstå at dette er mye mer enn hva de antisosiale personlighetsforstyrrelsene alene fyller i en utdannet psykiaters pensum.

Derfor våger jeg å uttale meg om psykopati. Til syvende og sist skriver jeg først og fremst for ofrene, og de vet hva det handler om. De vil ofte nikke anerkjennende til hva jeg skriver. Utenforstående som hittil har sluppet det skadelige møtet med en psykopat, er meget velkommen til å lese bloggen. Kanskje kan de snappe opp ett og annet, og dermed forhindre å gå i fella hvis en psykopat senere skulle dukke opp – også i deres liv. Men om de tror på hva som skrives, må være opp til dem selv. Det kan jeg ikke påvirke. Og jeg klandrer ingen utenforstående for å være skeptiske til at noe så fremmed som hva som formidles i denne bloggen, er sant. Jeg hadde ikke trodd det selv for bare to år siden! 

Nå, la oss repetere Dr. Hares “sjekkliste” for hva som kjennetegner en psykopat, og forsøke å utdype (overflatisk) hvordan kriteriene er synlige i en nær relasjon (merk; dette er ikke hva som står i behandleres manualer, det er min egen “oversettelse” til nære relasjoner).

-Glatthet/overflatisk sjarm. Dette er masken psykopaten fanger offeret med. Senere i relasjonen vil offeret glimtvis se denne sjarmen, avløst av hans/hennes egentlige jeg – den mørke siden (mot slutten av relasjonen vil offeret utelukkende se den mørke siden). Dette er også hva psykopaten presenterer for den utenforstående omverdenen hele tiden (normalitetsmasken). Offeret står derfor ofte alene om å ha sett den virkelige psykopaten.

-Storhetsidèer om egne evner og betydning. Psykopaten vil aldri nedgjøre seg selv – hverken overfor utenforstående eller for offeret. Selvironi er fraværende. Å oppleve seg som latterliggjort vil føre til sterkt hat mot vedkommende som psykopaten opplever som “forbryteren”. Han/hun vil derimot elske beundring og skryt, og trekkes mot kilden til beundringen. I nære relasjoner vil offeret merke at psykopaten opplever seg som overlegen ham/henne, for eksempel at alle aktiviteter skal foregå på psykopatens premisser, og hans/hennes behov er viktigere enn offerets. Offeret vil – i alle aspekter i relasjonen – føle seg “umyndiggjort”. 

-Behov for stimulering/lett for å kjede seg. Det skal foregå noe hele tiden, og psykopaten kan sjelden være i ro, eller alene. Noe så enkelt som å se en film i ro og mak, er vanskelig for psykopaten, han/hun må i tillegg stadig sjekke telefonen, pc`en, eller stimulere rastløsheten med andre gjøremål. I et større perspektiv så vil psykopaten ønske å skifte geografisk plassering (flytte), eller bytte jobb – fordi rutiner ikke stimulerer i lengden. I en nær relasjon så får det skjebnesvangre konsekvenser for offeret, når psykopaten plutselig går lei av ham/henne, og begynner sitt søk etter en ny relasjon. Det er dessverre uunngåelig at dette skjer.

-Patologisk lyving. Psykopaten er vant til dette fra han/hun var barn. Den unge psykopaten måtte ofte lyve seg fra ansvaret for rampestreker og andre ondskapsfulle handlinger han/hun hadde begått, for å unnslippe konsekvensene. Etterhvert ble det faktisk morsomt å lyve! Som voksen psykopat sitter løgnen derfor i ryggmargen, fordi han/hun har øvet seg og forfinet teknikken hele livet. Han/hun kan således lyve meget troverdig, og uten å avsløre den skam eller skyld som avslører normale mennesker når de lyver. I nære relasjoner så vil psykopaten lyve for å gjøre offeret mer føyelig. Det er dog en myte at psykopaten lyver ustanselig. Han/hun vil tale sannheten – når det gavner ham/henne å gjøre det.

-Bedragersk/manipulerende. Dette henger tett sammen med kriteriet over. I nære relasjoner vil offeret oppleve at psykopatens løfter brytes, og at hva han/hun sier ikke vises i gjerninger. Offeret har ikke annet enn en endeløs rekke med skuffelser i vente. Manipuleringen er enda mer skummel – den brukes over tid til å undergrave offerets personlighet og egenverd.

-Manglende anger eller skyldfølelse. Psykopaten vil aldri føle ekte anger for mishandlingen han/hun påfører offeret. Brutte løfter, svik, raseri og urettmessige anklager vil ikke oppleves som overgrep mot offeret, tvert i mot vil psykopaten oppleve seg berettiget til slik framtreden. Dette henger sammen med hans/hennes storhetsidè om egen betydning, samt at offeret er underlegent og foraktet.

-Grunne affekter. Denne burde uten tvil vært nummer èn – ihvertfall i nære relasjoner. Her ligger selve kimen i det relasjonelle bedraget. Psykopaten elsker ikke offeret, selv om han/hun later som – noen ganger i årevis. Psykopaten har ingen empati eller medfølelse med offeret (altså den han/hun betegner som “venn”, “kjæreste” eller “ektefelle”). Dette gjør psykopaten istand til nærmest ubegrenset manipulering og overgrep. Hva psykopaten og offeret opplever sammen – som kjærester eller venner – gjør ikke noe sjelelig inntrykk på psykopaten.

-Ufølsom/manglende empati. Spiller også sammen med flere av ovennevnte kriterier. Ufølsomheten skyldes ganske enkelt at psykopaten kan ikke føle. Han/hun kan derfor heller ikke gjenkjenne følelser hos offeret som psykopaten aldri har opplevet selv, og blir snarere irritert eller aggressiv av offerets forskjellige følelsesutbrudd (og dem blir det mange av etterhvert som psykopatens overgrep eskalerer). Psykopaten vil reagere med avvisning overfor alt han/hun ikke forstår – dette gjelder følelser i all sin prakt, da psykopaten er emosjonelt fargeblind. Fordi psykopaten aldri har opplevd mange følelser selv, så vil han/hun heller ikke være istand til å oppleve empati, når han/hun observerer disse fremmede følelsene hos andre. Han/hun vil snarere tro at offeret forsøker å manipulere ham/henne, fordi det er slik psykopaten selv opererer. 

-Parasittisk livsstil. Psykopaten er en parasitt på tre måter. 1) Økonomisk. Uten at det er et offisielt kriterie, så er psykopater ofte meget gjerrige. De hegner om sin egen økonomi og sine eiendeler, men tar gladelig for seg av offerets; hva som tilhører psykopaten er hans/hennes alene, og hva som tilhører offeret er begges – men ofte psykopatens alene dette også. Kun i starten av en relasjon, da psykopaten forsøker å innynde seg hos et nytt offer (idealiseringsfasen), så kan han/hun virke materielt sjenerøs. 2) Emosjonelt. Psykopaten er en emosjonell vampyr, hvor det handler om å suge til seg offerets empati, livsglede og kjærlighet – til fordel for seg selv. Psykopaten vil langsomt drepe sitt offer emosjonelt, akkurat som en parasitt dreper verten den suger livskraften ut av. 3) Etter bruddet. Psykopaten er ute av offerets liv for lenge siden, og all kontakt er brutt. Likevel tenker offeret på ham/henne daglig. Psykopaten er blitt en tvangstanke, eller sagt på annet vis – en parasitt på hjernen.

-Dårlig adferdskontroll. Vil i nære relasjoner vise seg som humørsvingninger og plutselige raserianfall.

-Promiskuøs seksuell adferd. Mange psykopater (muligens alle) er utro i langvarige relasjoner. Dette henger også sammen med psykopatens behov for stimuli og kjedsomhet. Psykopaten ønsker å prøve ut nye kropper/objekter. Han/hun vil ikke skamme seg over dette og vil glatt lyve til offeret for å skjule eller benekte utroskapet. 

-Tidlig adferdsproblemer. Dette vil ofte være usynlig for offeret, og avhengig av hva psykopaten selv forteller. Men fordi psykopater sjelden er ærlige omkring ting som setter dem i et dårlig lys, så vil dette forsøkes skjult. Informasjon om psykopaten fra tiden innen han traff offeret, kan imidlertid komme offeret for øret via psykopatens familiemedlemmer eller andre som har kjent ham/henne lenge.

-Mangel på realistiske fremtidsplaner. Til tross for psykopatens storhetsidèer, så klarer han/hun sjelden å være lojal mot langvarige prosjekter – hverken privat eller profesjonelt. Dette henger også sammen med behov for nye stimuli og kjedsomhet, og vil i nære relasjoner vise seg ved at psykopaten plutselig vil skifte jobb eller flytte til et annet sted, hvilket nødvendigvis innebærer at også offeret må gjøre det samme. Psykopaten kan lenge snakke om for eksempel “å flytte til Tønsberg, for der har jeg tilbud om en god jobb i tillegg til en god kompis”. Det kan gå så langt som at både psykopaten og offeret legger til rette for dette, sier opp jobbene sine og har funnet ny bolig i Tønsberg. Plutselig, en måned innen planlagt flytting, snur så psykopaten på flisa og sier “jeg har ombestemt meg, jeg vil flytte til Oslo”. 

-Impulsivitet. Henger sammen med ovenstående, dog med vekt på “mindre dramatiske” hendelser som at psykopaten plutselig bestemmer seg for at han/hun selv og offeret skal reise til Paris i morgen. Offeret må da kaste seg rundt for å ordne fri fra jobben, for å motsette seg psykopaten orker offeret ikke.Da venter en lang monolog om hvor “vanskelig” offeret er, og muligens en ukes taushet (eng. stonewalling) fra psykopatens side som straff.

-Uansvarlig adferd. Psykopaten passer barn – for eksempel nieser og nevøer, men “glemmer” å gi dem mat eller å kle dem ordentlig. Det samme kan skje med husdyr. I trafikken kan psykopaten ta risikable sjanser, som å kjøre for fort eller for lange strekninger uten hvile. Han/hun har uendelig tro på egne ferdigheter, men for offeret kan mange situasjoner oppleves som utrygge, spesielt hvis de sitter som passasjer i bilen!

-Tar ikke ansvar for egne handlinger. Dette kan egentlig sies kort – psykopater tar ikke ansvar for noe som helst av skader de påfører offeret. Dette gjelder især emosjonell skade. Hvorfor? Fordi den hele tiden var tilsiktet.

Mange kortvarige ekteskap eller samboerforhold. Psykopater kan ha langvarige relasjoner, hvis det er hensiktsmessig for ham/henne. Normalen er imidlertid hyppige relasjonsbrudd. Psykopaten har problemer med å pleie og vedlikeholde lange, dype og stabile relasjoner til noen. Dette fordi han/hun ikke har evnen til å knytte seg emosjonelt til andre mennesker. Men først og fremst handler det om psykopatens erobringsmønster, som følger et bestemt forløp; idealisering, devaluering og forkasting. Dette mønsteret gjentar seg både overfor venner og livspartnere, og er så forutsigbart at det synes å ligge i psykopatens DNA.  Jeg vil ikke skrive noe mer om dette her, for psykopatens erobringsmønster er det første vi skal ta fatt på i dybden, etter intermezzo-delen.

De tre siste kriteriene i Robert Hares sjekkliste er forbeholdt kriminelle psykopater i fengsel, og vil hverken være av direkte betydning for nære relasjoner, eller for de aller fleste psykopater – som tross alt befinner seg utenfor fengselsmurene. De er:

-Ungdomskriminalitet

-Vilkårsbrudd

-Kriminell karriere med flere typer lovbrudd.