Psykopatens normalitetsmaske

Susanne og Trine har kjent hverandre i noen måneder. De ble kjent på en bar, en bar for homofile. Susanne husker kvelden godt, da det virket som om Trine fulgte henne med øynene hele kvelden. Det var første gang Susanne hadde våget seg ut en lørdagskveld, etter bruddet med sin tidligere kjæreste. Susanne var fortsatt i sorg, men mente at det var på tide å leve normalt igjen.

Trine satt sammen med en gruppe venner i et hjørne, og hver gang Susanne kikket mot dette bordet, så fikk hun øyekontakt med Trine. Trine hadde et intenst blikk som fikk Susanne til å umiddelbart se bort, men øyekontakten var der et sekund eller to. Etter et par timer med denne “blikkleken” så kom Trine bort til Susanne og satte seg ned ved siden av henne i baren. De to snakket sammen resten av barens åpningstid. Trine gjorde det tidlig klart at hun ikke var lesbisk som Susanne, men at hun hadde homofile venner som hun likte å gå ut sammen med. Susanne slo da fort fra seg tanken om at samtalen kunne utvikle seg til en flørt.

Men da baren stengte og de to skulle skille lag, så ville Trine likevel ha Susannes telefonnummer. Trine ga uttrykk for at hun hadde satt pris på samtalen og gjerne ville møte Susanne igjen. “Fylleprat” tenkte Susanne, men følte seg smigret fordi Trine hadde en uimotståelig utstråling. Susanne ga Trine nummeret sitt.

Trine tok kontakt igjen allerede neste dag. De to møttes, og i flere uker hadde de kontakt nesten daglig. Susanne satt stor pris på hva hun opplevde som en dyp og gryende relasjon. Det var noe overflatisk ved Trine, men dette reflekterte ikke Susanne mye over. Det var jo tydelig at Trine var interessert i henne – om ikke romantisk så ihvertfall som en meget trofast venn! Susanne klarte heller ikke å unngå å legge merke til at selv om de bare var venner, så beveget de seg i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, og hun merket at det var Trine som førte dem inn på det sporet – for Susanne var livredd for å gå for langt, i frykt for å ødelegge det fine vennskapet. Hun var også sikker på at et romantisk forhold mellom de to ikke var mulig, for i løpet av noen uker så hadde Trine flørtet med – og hatt sex med – flere gutter og menn.

Susanne oppfattet Trine som en litt alvorlig type. Trine kunne være småmorsom, men lo aldri hjertelig av noe. Trine var sosial og pågående, men virket samtidig litt nedtrykt. Susanne følte et voldsomt behov for å lindre, men spurte aldri direkte inntil hva som muligens plaget Trine. Susanne merket at det gikk en grense for hva hun kunne snakke med Trine om – at hvis hun tok opp slike emner, så ville Trine korte henne av. Susanne forble derfor taus, men forsøkte å lindre Trines udefinerbare smerte ved å være så snill og positiv hun kunne. Derfor sa Susanne aldri nei hvis Trine ønsket samvær, og hun lærte fort å bake Trines favorittkake – gulrotkake – så ofte som mulig. Denne spiste Trine med stor appetitt, og Susanne nøt at Trine likte kaken hennes.

En dag dro Trine på ferie, og var utenbys i tre uker. Dette var så langt det lengste Susanne og Trine hadde vært borte fra hverandre, og Susanne savnet Trine fælt under fraværet. Hun gledet seg stort til Trine kom tilbake til byen, og de hadde avtalt å møtes allerede dagen etter hjemkomsten. Da ville Susanne lage middag til dem, og selvfølgelig – gulrotkake. 

Da tidspunktet nærmet seg trippet Susanne forventningsfullt rundt i stua mens hun la siste hånd på borddekningen. Presis på slaget til avtalt tidspunkt ringte det på døra. Susanne åpnet og det var Trine. Trines ansikt lyste opp i et stort smil da de så hverandre, og Susanne følte hjertet gjøre et hopp! For så glad hadde hun aldri sett Trine, hun rakk akkurat å bli meget glad for at Trine også hadde savnet henne så mye, da noe skjedde med ansiktet til Trine – det skiftet på et øyeblikk uttrykk fullstendig. Det store smilet og blide tonefallet forsvant, og ansiktstrekkene la seg i gamle folder – til det alvorlige ansiktet som Susanne var vant til å se. Susanne skvatt litt men bare innvendig, og ristet det fort av seg. Hun tok istedet Trine i sine armer for å vise sin gjensynsglede og ønske henne velkommen hjem igjen.

Som vi tidligere har snakket om, så mangler psykopaten en indre kjerne, en egen identitet – et “jeg”. Dette gjør at psykopatens indre er i fri flyt – antakelig oppleves det som kaotisk – for psykopaten er avhengig av andre for å få sjelelig påfyll. Fordi psykopaten ikke har en egen identitet, så må han/hun late som de har nettopp dette, og at de er som alle oss andre. Vi sier at psykopaten har en “normalitetsmaske” – et ansikt utad som han/hun viser til de fleste, bortsett fra de aller nærmeste som glimtvis får se den tomme og mørke innsiden til psykopaten.

Men egentlig handler det ikke om bare en maske, men mange. Psykopaten kan sjonglere flere forskjellige masker, avhengig av hvem han/hun er sammen med. Dette gjør psykopaten til en fremragende skuespiller. Han/hun kan lure sine omgivelser i mange år. Kollegaer og fjerne venner fatter aldri mistanke om at noe er galt, for de har sett en stabil og sjarmerende side av psykopaten over lang tid. Psykopaten er en kameleon.

Av og til glemmer imidlertid psykopaten å sette på seg “riktig maske”. Som vi ser i historien om Trine og Susanne, så observerte Susanne dette en brøkdel av et sekund. Trine hadde vært lenge borte fra Susanne for første gang – tre uker – og under fraværet hadde hun vært sammen med andre venner, som hun bar andre masker for, og et øyeblikk glemte Trine hvilken maske hun pleide å bære når hun var sammen med Susanne. Observasjonen av dette ga Susanne et lite ubehag, men fordi Susanne ikke har tidligere referanserammer for en antisosial personlighetsforstyrrelse, så ristet hun det av seg, rasjonaliserte det bort, og fokuserte på at Trine skulle føle seg velkommen etter det lange fraværet. Susanne forstod ikke hva hun så, hun vet ikke at Trine er psykopat.

I det hele tatt kan det være svært vanskelig for offeret å fange opp nettopp dette trekket ved psykopaten. Andre trekk vil være tydeligere, og føre til brudd. Ofte ser offeret dette trekket først i etterkant.

Susanne hører til flertallet da hun ikke gjenkjenner trekkene. Å tenke at den du har en dyp relasjon med ikke er seg selv, er ubegripelig for de fleste. Psykopaten kan som sagt lure sine omgivelser i lang tid, til og med livspartneren. Ofre som har delt bolig og seng med en psykopat, kan imidlertid i retrospekt fortelle om hvordan psykopaten – tidlig om morgenen og nyvåken – kunne se tomt og uforstående på offeret – som om offeret var en fremmed. Dette varte bare et øyeblikk, inntil psykopaten våknet og ristet den “riktige” masken på plass. Dette kan skje selv om samboerskapet har vart i flere år, og gir alltid offeret et udefinerbart ubehag. Psykopaten kan altså spille skuespill med sine nærmeste meget lenge.

Noen ofre opplever at relasjonen går bedre i de periodene hvor man ikke ser psykopaten daglig, men har en avstandsrelasjon. Når kontakten primært foregår via chat eller sms, får ofrene ofte følelsen av at de forholder seg til en normal og rasjonell person. Psykopaten blir da ofte unnskyldt med at “det var visst bare en vanskelig fase han/hun hadde” og at alt nå har ordnet seg. Dette er dessverre en illusjon. Det er lettere for en psykopat å opptre normalt via tekst, da han/hun grundigere kan tenke gjennom ordene de ønsker å formidle. Ofrene opplever til deres store fortvilelse at når de igjen møter psykopaten ansikt-til ansikt, så er den samme forakten og giften tilbake. Dette gjelder også telefonsamtaler og skype (jeg husker selv hvordan “min” psykopat kunne finne på å ringe meg, og avslutte samtalen med “nei, jeg har visst bedre ting å bruke pengene på”). Så snart kontakten igjen er ansikt-til-ansikt, eller stemme-til-stemme, så vil psykopaten ikke klare å unngå å devaluere deg.

Ofre legger også merke til at psykopaten synes å være en annen i sosialt samvær med flere, enn han/hun er alene sammen med offeret. Det er ikke uvanlig at normale mennesker tar seg sammen for å virke ekstra livlige i sosiale lag, enn når de er alene sammen med familien. I psykopatisk forstand antar imidlertid dette maskeskiftet helt andre dimensjoner. 

Etter et brudd, hvor offeret fortsatt har tilgang til psykopatens sosiale medier, eller fortsatt har direkte kontakt med psykopaten selv, får offeret ofte en ubehagelig fornemmelse av å ikke kjenne psykopaten igjen. “Er dette virkelig ham/henne jeg nettopp har delt seng med i ett år? Jeg trodde jeg kjente ham/henne, men de oppførte seg da aldri slik som nå”. Fornemmelsen er antakelig riktig, fordi psykopaten forvandler seg til en annen med sitt nye offer – en som passer til ham/henne. 

Ikke bare bærer psykopaten forskjellige masker avhengig av hvem han/hun er sammen med. Han/hun kan sågar bytte ut hele sin personlighet (dette har ingenting med schizofrenisk spalting å gjøre). Dette skjer oftest i starten av et nytt forhold. Når psykopaten har fanget seg et nytt offer, så kan han/hun faktisk overta det nye offerets personlighet. Dette for å signalisere “du og jeg er like. Vi er ment å være sammen”. Dette kalles speiling.

Det er ikke alltid umiddelbart gjenkjennelig for offeret at en speiling foregår. I historien om Trine og Susanne, så kjente ikke Susanne seg selv i Trines speiling av henne. Susanne observerte at Trine virket nedrykt og alvorlig, men la ikke merke til parallellen til sin egen nedbrutthet. Dette var fordi Susanne heller ikke var seg selv i den første perioden hun hadde kontakt med Trine. Susanne var nedtrykt av kjærlighetssorg, men det var ikke slik Susanne normalt oppførte seg. Susanne var normalt glad og sprudlende. Derfor kjente hun ikke seg selv igjen i Trines speiling av henne. Og Trine – som kun hadde sett den sørgende Susanne – speilet henne derfor feil.

Psykopaten kan gå så langt i å adoptere offerets personlighet, at de nærmest skifter seksuell legning. Som vi også ser i historien om Susanne og Trine, så opplevde Susanne at Trine styrte vennskapet inn i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet, til tross for at Susanne ikke ønsket dette. Susanne ønsket at relasjonen skulle være dyp og langsiktig, og ønsket ikke å ødelegge dette. Hun ønsket ikke noen romantisk relasjon med Trine. Hva Susanne ønsket, var en god venn etter sin kjærlighetssorg. Også her slo Trines speiling av Susanne feil. Selv om psykopaten nærmest har en sjette sans i å plukke opp offerets følelser og behov, så oppfanger psykopaten følelsene kun rent kognitivt – altså overflatisk. Hvordan følelsene rent faktisk oppleves for offeret klarer psykopaten aldri å fange opp. Dette fordi psykopaten aldri har opplevd ekte kjærlighetssorg (grunne affekter), og ikke har evnen til fullt og helt å stille seg i offerets sko. Psykopaten fanger opp det som synes utenpå, men kan aldri forstå det komplekse som ligger bak offerets uttrykk og utsagn. 

Dette skiller normale mennesker fra de antisosiale personlighetene. Dette er empati – noe de fleste av oss har, og skal være glade for.

 

Nå blir det stille fra denne kanten i noen uker, fordi forfatteren skal ha ferie. Mot slutten av august fortsetter vi, og skal da ta fatt på de forskjellige stadiene i psykopatisk forføring. Så får vi bare håpe at forfatteren er den samme etter ferien, i motsetning til Trine.

 

 

Om å knytte seg til andre mennesker

Jeg fikk nettopp en telefon fra en venn. Vi snakket i halvannen time. Denne vennen har jeg ikke kjent lenge. En kort periode var vi kollegaer, og tilbrakte meget kort tid sammen ansikt til ansikt – bare oss to. Likevel har vennskapet vokst siden den ene av oss forlot arbeidsplassen. Kontakten foregår nå via chat på internett, eller – allerhelst – i telefonen.

Om noen dager kommer en annen venn på besøk. En venn jeg har kjent i snart 20 år, men vi har ikke sett hverandre på fem år, og begge gleder seg stort til gjensynet. 

Hvordan kunne jeg få så god og givende kontakt med den første vennen, etter bare noen timer sammen? Og den andre vennen; hvordan har det seg at vi bare kan plukke opp tråden etter flere år uten kontakt, som om ingenting har hendt?

Det handler om relasjoner, og først og fremst evnen til å knytte seg til andre mennesker. Når vi tilbringer tid sammen med andre, så blir vi umiddelbart en del av den andres liv. Man har berørt hverandre. Det kan ikke reverseres – møtet har skjedd – og man kan aldri igjen bli fullstendig fremmede for hverandre, også selv om det bare ble med det ene møtet.

Den første vennen i telefonen, ble en venn fordi det var gjensidig kjemi og velvillighet. At vi hadde tilbrakt lite tid sammen var uvesentlig, fordi vi gjorde gjensidig inntrykk på hverandre. Det ble ganske snart skapt en relasjon, hvor vi ikke lenger hverken kunne eller ønsket å være likegyldige til hverandre.

Den andre vennen kommer på besøk fordi relasjonen allerede er der. Den ble grunnlagt for mange år siden. Det kunne gå ytterligere fem år uten kontakt, men relasjonen ville fortsatt være der. Jeg kunne ha ringt denne vennen i 2020, uten at han hadde sagt “hvem er du?”. Han hadde umiddelbart dratt kjensel på meg. Dette fordi når en relasjon først er skapt, så kan den ikke reverseres.

Selvfølgelig kan man ikke knytte seg til alle mennesker man møter. Altfor mange mennesker passerer gjennom livene våre, og de fleste gjør bare en engangsvisitt. Noen ønsker man ikke å knytte seg til fordi de ikke gjør inntrykk, andre er bare “skip som møtes i natten”. Det er et bevisst og ubevisst fravalg av mennesker man gjør. Det er heller ikke mulig å holde kontakten med flere hundre mennesker man har møtt opp igjennom årene. Tilfeldighetene råder også over hvem man ender opp med som mer permanente kontaktpunkter.

Men vi kan knytte oss til andre hvis vi vil, fordi vi har evnen til det.

Psykopaten har ikke denne evnen. Det spiller ingen rolle hvor mange timer, uker, måneder eller år man har tilbrakt med vedkommende. Når forholdet er over, så vender han/hun deg ryggen som om du aldri har eksistert. Du får ingen verdig avslutning på relasjonen. Du får ikke engang en anerkjennelse av at det i det hele tatt var en relasjon. 

Det er dette som tar så lang tid for ofrene å fatte – fordi man tilbrakte så mye tid med psykopaten. Man opplevde så mye sammen, pratet så mye, delte så mye. Hvordan i all verden kan psykopaten bare ignorere dette, dumpe deg med et skuldertrekk og gå videre?

Nettopp tid er av stor betydning her. Psykopaten er pågående når han/hun har funnet seg et offer. Du får sjelden noe pusterom når du først er singlet ut, psykopaten krever all din tid med aktiviteter og samvær. Antakelig har du aldri tilbrakt så mye tid sammen med et annet menneske, over et så kort tidsrom. Dette bidrar naturlig nok til at offeret føler seg spesielt utvalgt, blir smigret og etterhvert både forelsket og avhengig av den intense oppmerksomheten. Offeret tror at en dyp og varig relasjon er skapt.

Men når bruddet er et faktum, oppdager man langsomt men sikkert at man aldri var viktig for psykopaten.

Hvordan kan noe som betydde så mye for deg, bety så lite for ham/henne?

Det henger sammen med psykopatens syn på deg som mindreverdig. Dere var aldri likeverdige i hans/hennes øyne. Du var bytte og han/hun var jeger. En katt knytter seg ikke følelsesmessig til musa, selv om jakten krever at de to har nærkontakt. Det henger også sammen med at du var et objekt. Du var ikke et menneske med egne grenser, ønsker og behov – du var en forlengelse av psykopaten, som en ekstra kroppsdel. Psykopaten klarer ikke å skille mellom deg og meg. Han/hun er grenseløs, derav den intense og pågående oppmerksomheten. For deg betød relasjonen at du endelig hadde funnet drømmeprinsen eller -prinsessen. For psykopaten handlet det om en invasjon, for å utvide sitt eget territorium. Du var en del av psykopaten. Da han forlot deg, så var det ikke et annet menneske han/hun skar av, men en trassig kroppsdel.

Til syvende og sist handler det om at psykopaten ikke har noen kontakt med seg selv (se innlegget om “psykopatens manglende selvinnsikt”). Man må ha fundamental, dyp og stabil kontakt med seg selv, for å oppnå den samme dype kontakten med andre.

Som sagt er det ofte først etter bruddet man blir klar over at tilknytningen var en illusjon. Psykopaten forlater deg med ingenting, og tar aldri kontakt igjen. Det er en myte at alle psykopater forfølger sine ofre etter bruddet – mer om dette litt senere i dette innlegget.

Du sitter igjen med savn, dyp sorg og fortvilelse – ja rent sagt desperasjon. Du ser på bilder av dere to på sydentur, og gråter. For deg var dette en dyp og meningsfull relasjon. Du sender kanskje såre meldinger til psykopaten med håp om lindring, men får intet svar. Det er fullstendig ubegripelig at psykopaten bare har visket deg ut, etter alt dere hadde sammen. Kan det virkelig være tilfelle?

Den harde og triste sannhet er at ja – det kan det.

Når du ikke lenger utfyller en funksjon for psykopaten, så har han/hun rent faktisk mentalt visket deg ut. Han/hun savner ikke deg, eller hva dere delte sammen. Og enda mer ufattelig; du ble ikke visket ut som følge av bruddet, du var aldri i en relasjon med psykopaten i det hele tatt. Psykopaten følte aldri noen tilknytning til deg mens dere var sammen, snakket om alt, dro på turer, koset, kysset eller hadde sex. Intimitet hjelper ikke.

Mange ofre uttaler i retrospekt at “det kunne like gjerne vært hvem som helst som satt der”. Og dette er langt på vei riktig. Man tilbrakte mye tid sammen, men tidsmengde har ingenting å si når psykopaten aldri var tilkoblet deg. Dere satt på hver deres side av bordet daglig, men psykopaten var mer opptatt av telefonen sin enn av deg. Han/hun hverken så eller hørte deg som et eget individ. Du utfylte bare en rolle han/hun gjerne vil ha besatt i sitt nåværende manuskript.

Når det har gått en tid siden bruddet, og du har lagt den tøffeste sorgen bak deg, så kan du likevel fortsatt falle i staver, minnes psykopaten, og undre “tenker han/hun av og til på meg?”.

Igjen er svaret nedslående. Nei – psykopaten minnes deg ikke. Ihvertfall ikke på samme måte som normale mennesker erindrer. Dette henger sammen med hvordan vi lagrer minner. Vi har en vanvittig mengde minner lagret, etter et mangeårig liv. Alle våre syn, samtaler og opplevelser er lagret i hjernen. Likevel går det meste i glemmeboken. Men ikke alt, enkelte minner synes å dukke opp nærmest av seg selv, uten at vi gjorde noe bevisst for å hente dem frem. Hvorfor er det slik?

Det er fordi vi best husker følelsesbetonte hendelser. Hvis alt vi har opplevd i livet skulle erindres hele tiden, så ville bevisstheten bli overbelastet. Hendelser som gjorde spesielt inntrykk på oss og var meget følelsessterke, er derimot så enkle å hente frem at det føles som minnene dukker opp av seg selv. Men ofte er det fordi vi i nuet gjør noe som vi assosierer med minnene. Vi glemmer ikke ekskjærester, fordi vi hadde mange gode – og noen dårlige – opplevelser med dem. Fellesnevneren er at det var følelser involvert, og dette fargelegger minnene.

Fordi psykopaten aldri var følelsesmessig involvert i oss, så henter han/hun heller ikke frem minnene om deg, hverken bevisst eller ubevisst. Minnene har ingen betydning for ham/henne. De er like viktige som da han/hun kjøpte melk i 2004. Man husker ikke slikt. Man husker ikke engang at man kjøpte melk forrige måned. Fordi selve handlingen “å kjøpe melk” ikke aktiverer følelser i deg, så husker du ikke at du kjøpte melk for en måned siden. Tilsvarende aktiverer relasjonen med deg ingen følelser i psykopaten. Derfor er du glemt – selv om bruddet skjedde forrige måned. 

Og derfor kontakter han/hun deg heller ikke. I deres sinn er det over, ikke noe mer å spekulere over. At du lider og er desperat etter svar, er irrelevant for dem. Hvis de i tillegg har funnet seg et nytt offer, så er de så oppslukt av deres nye erobring (som de en gang var med deg), at dine stadige meldinger og desperate bønn om svar oppleves som en mygg rundt øret. De vifter deg bort. 

De føler intet ansvar for din emosjonelle helse, selv om det er de som har ødelagt den.

Så til spørsmålet “det stemmer da ikke at psykopater glemmer sine ofre, alle vet at psykopater forfølger sine ofre etter bruddet?”.

Det er en myte at psykopater ikke bryter båndet til sine ofre. I de tilfellene, hvor forfølgelse (stalking) faktisk skjer, så dreier det seg om at psykopaten ser på offeret som sin eiendel – en forlengelse av seg selv – en uregjerlig kroppsdel som ikke bør ha sin egen vilje. Dette tolererer psykopaten ikke.

Dette skjer først og fremst hvis offeret var den som tok initiativet til bruddet.

Ingen forlater en psykopat ustraffet, han/hun skal styre både inngangen og utgangen i relasjonen.

Forfølgelsen vil nesten alltid opphøre, så snart psykopaten finner seg et nytt offer.

Så har vi de tilfellene, hvor offeret har blitt dumpet under – eller kort tid etter – idealiseringsfasen. Offeret har opplevd relativt lite vold, men tvertimot blitt satt på en pidestall av en sjarmerende og oppmerksom psykopat. Plutselig blir offeret dumpet.

Det er en hjerteskjærende situasjon, hvor offeret ikke ønsker å slippe unna, men intenst og desperat venter på livstegn fra psykopaten; at han/hun skal innse at bruddet var et feilgrep og vende tilbake.

Disse ofrene vil vente forgjeves.

Psykopaten er meget flink til å spille på dine svakheter og redsler. Hvis du ønsker å unnslippe og bryte all kontakt, så vil psykopaten muligvis forfølge deg. Hvis du derimot lengter etter psykopaten, og mest av alt ønsker å gjenopprette relasjonen, så hører du ikke et pip.

Det kan gå måneder, til og med år uten kontakt. Plutselig en dag tikker det inn en sms fra psykopaten, hvor det står “Hei! Hvordan går det? Beklager at jeg ikke har kontaktet deg på to år, vet jeg såret deg. Har savnet deg”.

Psykopaten har aldri savnet deg. Han/hun vil bare ikke at du skal komme videre i livet. De har mest sannsynlig glemt hvem du er, men kontrollen de hadde over deg glemmer de aldri, og du skal ikke få lov til å glemme den heller.

Henvendelser fra psykopaten etter bruddet handler ikke om tilknytning, for det var aldri en relasjon.

Offeret bør se på psykopatens taushet som en “velsignelse i forkledning”. Den skaper en sårt tiltrengt avstand mellom dere, hvor du kan bryte båndet, sørge ferdig, se klarere, lære å forstå hva som har skjedd, og til slutt stå bedre rustet hvis det en dag skulle komme en slik sms….

…… til ikke å svare.