Ikke gjør noe overilt etter bruddet

Psykopaten hekter oss på en måte som normale mennesker ikke gjør. Et brudd med en normal partner kan etterlate oss i kjærlighetssorg og med praktiske utfordringer, men et brudd med en psykopat tar pusten fra oss. Vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. At vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus.  

Etter bruddet med en psykopat befinner vi oss i et oksygenfattig vakuum. Når vi ikke får nok surstoff, så er det lett å gjøre lite gjennomtenkte handlinger i ren panikk. Men jeg kan berolige alle med at oksygenet kommer tilbake. Etter over fire år med NK så har livet normalisert seg. Det er derfor så viktig å ha klart for seg at selv om livet i en periode går i oppløsning, så ikke gjør ting man senere kan angre på. Dette inkluderer som vi vet å kontakte psykopaten. Årsakene er mange og blir dyptgående behandlet ellers i bloggen.

Det finnes også noe alvorligere enn å kontakte psykopaten, og det er tankene om suicid (selvmord) som kan dukke opp hos mange. Psykopaten har med brudd eller forkasting fratatt oss selve meningen med livet, fordi vi til slutt kun levde for oppmerksomhet fra ham/henne. Mange av oss hadde allerede slitt med eksistensielle problemer lenge før vi traff psykopaten. Husk at psykopaten gjerne singler ut sårbare mennesker for å gjøre mest mulig skade. Når psykopaten forlater oss så er det derfor siste spiker i kisten for mange, som føler at ingenting de forsøker å bygge opp i livet blir vellykket. Tanken på å hvile seks fot under uten mer smerte eller sorg kan derfor friste mange. Det er like etter bruddet med psykopaten intet lys i tunnelen. Enkelte omsetter dessverre slike dystre tanker til handling.

Å kunne spille sørgende ekspartner til et objekt som har tatt sitt liv er en drømmekilde til NF for mange psykopater. Ikke bare kan de høste masse sympati under og etter begravelsen, de får i tillegg en enorm rus av å vite at de hadde en slik makt over noen at de kunne drive ham/henne til å ende sitt liv. Husk at de aldri elsket oss og heller aldri savner oss. Dette er onde og uverdige mennesker. La oss slå fast med det samme, at slike mennesker ender vi ikke våre liv for. Den gleden skal de ikke få. Fjern derfor selvmord fullstendig som alternativ. Fortell deg selv at alt du gjør etter bruddet, uansett hva, som ikke inkluderer å skade noen (deg selv eller andre) er en stor seier. For det er det.

Jeg ønsker likevel å kreve litt mer av deg som objekt. Legg listen enda litt høyere. Vi gjør nemlig mange selvdestruktive ting etter bruddet med psykopaten, som ikke innebærer selvmord. Ren likegyldighet for vår egen helse, fremtid eller velbefinnende kan ødelegge mye. Noen drikker eller røyker uhemmet fordi “det spiller ingen rolle hva det gjør med meg”. Noen kjører ekstra fort i bil fordi “hvis jeg kjører ut av veien så var det ikke med mening, men egentlig gjør det ikke noe”. Vi lar gamle og gode vennskap forvitre. Vi slutter å spise, eller vi spiser bare godteri og næringstom mat. Vi ødelegger våre relasjoner med foreldre, fordi vi er nødt til å la vår frustrasjon gå utover noen, nå når psykopaten er utenfor rekkevidde. Dette er alt selvdestruktiv adferd som kan være vanskelig å rette på, sågar irreversibelt, og som vi kan angre på eller se tilbake på som et pinlig kapittel når livene våre etter hvert normaliserer seg igjen.

Jeg vil også advare mot “rebound forhold”. Du er overhodet ikke klar. Ikke gå inn i et nytt partnerskap umiddelbart etter bruddet. Det er ikke rettferdig mot den nye partneren, og du har ikke godt av enda et nederlag når det igjen blir brudd. Det kan da bli vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er du som er gal og årsaken til at så mange relasjoner ryker. 

I slekt med “rebound forhold” ligger å rekontakte tilbakelagte relasjoner. Sammenlignet med psykopaten så vil de fleste normale mennesker fremstå som engler. Det betyr ikke at alle er bra for deg. Å bearbeide en psykopatisk relasjon er ensomt arbeid. I kaos og ensomhet så risikerer vi derfor å se gamle (og brutte) relasjoner i et nostalgisk men urealistisk lys, og forsøke å gjenåpne dem. Selv savnet jeg en gammel eks så mye at jeg kontaktet ham. Denne eksen var ikke psykopatisk men det var mange grunner til at det ikke fungerte mellom oss to. At jeg i et svakt øyeblikk kontaktet ham kan jeg i dag tilgi meg selv for, det var likevel en pinlig handling som ikke førte til noe positivt og som jeg burde unnlatt. Mitt råd er å la gamle skjeletter forbli gravlagt.

Jeg vil anbefale deg å ikke ta noen som helst av store avgjørelser de første to årene etter bruddet. Ikke bytt jobb (med mindre du jobber med psykopaten), ikke flytt (med mindre du må det for å opprettholde NK) eller gjør store økonomiske investeringer. Etter et brudd med psykopaten så opplever mange en slags eksistensiell rastløshet og vi tror at det er forandring vi trenger. Men forandringer i denne perioden kan overbelaste deg. Du trenger ro, trygghet og stabilitet etter bruddet fordi hele ditt indre arbeid er fokusert på rehabilitering. Du er derfor ikke i stand til for eksempel å opplæres i en ny jobb kort tid etter bruddet. Du vil oppleve at du ikke mestrer jobben og må kanskje si den opp; ytterligere et nederlag når vi sårt trenger seire fremfor flere tilbakeslag.

Til slutt vil jeg advare mot hevnaksjoner. Tankene om hevn kommer som regel ikke aller først. Umiddelbart etter bruddet er vi fortsatt i tåka hvor vi elsker psykopaten og er villige til å påta oss selv all skyld. Hevntankene kommer oftest parallelt med sinnet som vi opplever senere, når det går opp for oss hvem vi har hatt med å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv i en kort periode gikk og funderte på hvor lenge jeg måtte regne med å sitte i fengsel for å ta livet av kreket. Det var med andre ord ikke tanken på mord som skremte meg, men hvor mye tid jeg måtte regne med å bli frihetsfrarøvet (bare dette alene er et alvorlig faresignal om hvor langt man blir drevet bort fra sans og samling). Men det var spilt tid. Å analysere forskjellige hevnalternativer fjerner vårt fokus fra verdifull bevisstgjøring på vår egen rehabilitering. Ta derfor rådet fra en som har vært der; så snart voldsfantasiene dukker opp, så fokuser på noe annet. 

 

Siste del av “svertekampanjen” er ikke glemt og kommer snart. 

24 kommentarer
    1. Tusen takk Daniel. Dette innlegget beveget meg veldig. Jeg har vært igjennom det meste av det du skriver, bortsett fra at jeg ikke har tenkt så mye på hevn, og jeg har ennå ikke greid å bli så veldig sint. Jeg er bare forferdelig lei meg. Det er nå to år siden min P dumpet meg til fordel for en annen som det viser seg at han har hatt et forhold til bak ryggen min i et år uten at jeg merket noe. Dette etter 24 års samliv. Jeg sliter fortsatt med at jeg har det veldig vondt, og håper at jeg snart skal begynne å bli skikkelig sint på alt han har holdt på med. Jeg har svært god grunn til å være sint, jeg har opplevd veldig mye vondt i forholdet vårt som jeg har greid å fortrenge – samt at han har greid å få meg til å tro at alt var min feil. Det handler om både fysisk, psykisk og seksuelle overgrep. Han gjennomførte bruddet på verst tenkelig måte. Jeg synes det er viktig at du trekker fram hvor farlige disse menneskene kan være – jeg tror faktisk at min P ville ha vært veldig fornøyd med seg selv om jeg hadde valgt å ta livet av meg – noe jeg faktisk vurderte veldig alvorlig den første tiden. Heldigvis ble jeg fanget opp av fastlegen min som sendte meg på et kriseteam på DPS der jeg bor, og jeg fikk tett oppfølging over flere måneder. Jeg går fortsatt til psykolog. Når det gjelder å søke om separasjon og skilsmisse så måtte jeg gjøre begge deler. Nå nekter han å skrive under forkynnelsesbrev fra Fylkesmannen, så etter to år er jeg fortsatt ikke skilt. Skilsmissen er vedtatt, men den kan ikke iverksettes før han skriver under på at han har mottatt forkynnelse om vedtaket. Han har fortsatt ikke endret adresse i folkeregisteret og står oppført med vår felles adresse mens vi bodde sammen. Jeg opplever at han holder på slik for å straffe meg på verst mulig måte, også den måten han gjennomførte skilsmissen på. Det er nifst å oppleve at jeg har levd med et så ondskapsfullt menneske i så mange år, for det er det han har vært. Skikkelig ondskapsfull er han, og jeg har ikke skjønt det før etter bruddet. Mye av det jeg har lært om denne typen mennesker kan jeg takke deg for, både med boken din, denne bloggen og YouTube-videoene dine. Det har medført at jeg greier å tenke framover, greier å være på jobb, dvs at jeg har hatt perioder med sykemeldinger fordi jeg opplever å møte veggen innimellom. Men jeg opplever at det går framover. Jeg synes det er svært treffende det du skriver at vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. Og at vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus. Akkurat slik var min opplevelse. Det verste nå synes jeg er at jeg ikke kan snakke med noen om dette – bortsett fra psykologen min. Hun mener imidlertid at jeg må slutte å lese mer om dette nå – jeg må begynne å tenke framover å ikke fordype meg i alt som har vært. Dette synes jeg er vanskelig fordi det er nettopp det å få kunnskap om mekanismene rundt forstyrrede personer har vært svært viktig for meg for å komme dit jeg er kommet nå. Hadde jeg visst det jeg vet nå om psykopati på et tidligere tidspunkt er jeg overbevist om at jeg ville ha sett noen av alle de røde flaggene jeg har opplevd gjennom 24 år. Og her sitter jeg litt fast nå. Hvordan kunne jeg la alt dette skje over så lang tid uten å bryte ut av forholdet selv? Enda en gang takk for et svært godt innlegg på bloggen Daniel.

    2. Hei 🙂
      Kommer det også ikke an på offerets psykiske helse, hvor lenge relasjonen har vart og kunnskap om hvordan traumebåndet brytes?
      Holder på med det nødvendige arbeidet nå, bruker youtube/bøker som lærer meg hvordan jeg aktivt kan bryte båndet, har også tenkt å søke nye jobber, men relasjonen med p varte bare 1 års tid, det kan vel ha noe å si. Mishandlingen til p er jo også ulik ( noen er jo voldelige ) og varer i åresvis, kan tenke meg at slike relasjoner er tøffere. ( Med tanke på all tid, og hvis de har bodd med p ) som jeg ikke har, det er også geografisk avstand,det hjelper jo på.
      God helg 🙂

    3. Mia: en gang tenkte jeg at jeg ikke hadde rett til å føle meg mishandlet fordi min relasjon (den siste av dem) kun varte i seks mnd og jeg ble aldri slått.

      I dag har jeg fått venner og bekjente som hadde betydelig lengre relasjoner med P enn jeg hadde. Noen av dem ble så fysisk mishandlet at de trengte behandling på intensiv avdeling. Alle forteller at det ikke var den fysiske mishandlingen som var verst, det var traumebåndet som var verst.

      Jeg tror at psykopaten kan påføre et objekt alvorlig skade i løpet av meget kort tid, kun noen uker er tilstrekkelig.

    4. Takk for svar.
      Har stor respekt for alle som har vært gjennom mishandling, mine refleksjoner kommer jo av mangel på tilstrekkelig kunnskap på det området, og så har jeg et stort ønske om å skynde meg gjennom mishandlingen, det skal få ta sin tid, men samtidig så ønsker jeg ikke å kaste vekk mer tid på et forstyrret menneske som bare lekte med følelsene mine, og som nå driver med silent treatment.
      Men, det har vært en prossess, har slitt hele året, også med gråt, fordi jeg egentlig har visst og ignorert røde flagg, ble fort hektet. Får ikke håpe skaden min er så stor at jeg lurer meg selv i prosessen.
      Traumebåndet gnager her og, men også kd, likevel nekter jeg å la forstyrrede mennesker få ødelegge for meg mer, jeg nekter. Dette er sagt med respekt for deg, og andre berørte, det er kun mine egne refleksjoner. Bare jeg som “vil få det til”, tenker at jeg er laaaangt bedre, og at livet er for kort til at jeg skal gråte mer, selv om det sikkert kommer flere tårer.

    5. Hei,
      Så godt å se at du er tilbake – denne bloggen har betydd så utrolig mye for meg. TAKK – og dette innlegget traff meg. Var i 18 år gift med min P, dro ut for 4 år siden og har vært gjennom alt av deg du beskriver! Men jeg har de siste 2 årene skiftet jobb, leilighet, gått inn i et nytt forhold og nå kjennes det riktig! De par første årene var det som om jeg var i en boble, jobben, hjem, skøv unna de nærmeste vennene mine. Overspiste , drakk …. det er virkelig sant .. at tiden er vår beste venn. Jeg fikk diagnose ptsd og strever enda i dag med balansen .. når tankene bare ruller av gårde og lever sitt eget liv og « hvorfor kan jeg ikke bare være lykkelig nå» men det er som om nissen er med på lasset … enda nå kan jeg høre stemmen hans og jeg føler meg som et null , ikke får til noe, ikke er elskbar, ikke kan kjøre bil.. Som om jeg bare venter på at andre skal svikte meg også. Jeg ser på meg selv i speilet og har et lite arr på venstre kinn etter en gang han slo meg – så stygg og håpløs som jeg er også med det arret kommer ingen til å elske meg. Det er som om jeg kjemper avogtil med de ulike stemmene i meg, men du har så rett – den lille sinte inni meg som bare veeeet at han ville syns det var fantastisk om jeg tok livet mitt – « å det var det jeg visste, hun klarte seg ikke uten meg/ jeg sa hun var ustabil» NEI !! så mye glede skal jeg ikke gi han ! Hold ut folkens ! Fokuser på det som er godt i livet og step by step blir vi sterkere😊

    6. Til AB: Jeg tror det er ett gjengs problem at psykiatrien gjerne vil hale folk litt for raskt frem i prosessen, nesten som om de ikke aksepterer psykopatiproblematikken. Ikke alle i psykiatrien forstår at de pr definisjon har ett psykisk voldsoffer foran seg, slikt kan være viktig å få avklart. Du har høyst sannsynlig noe traumeproblematikk som så mange andre, forsikre deg om psykologen har vurdert en slik diagnose. Årsakene til traumeproblematikken (din livshistorie) er viktig å forstå for bedre å forstå de dagsaktuelle trigginger o.a. Å forstå og bli trygg på sin egen livshistorie er ganske essensielt for å finne balanse etter ett langt liv med en P, så ikke la deg forlede til å ta for lange skritt. Så lenge såret tyter av verk blir det bare verre av å sy det igjen.

    7. Tak for et rigtigt godt indlæg. Jeg forlod jo min psykopat, flyttede langt væk, fik nyt job, ny bolig ..ja mit liv slog en koldbøtte . Det har været en stor udfordring , men her tre år efter jeg forlod P , er jeg kommet langt i min rehabilitering. Jeg tænker ikke så meget på P mere, han fylder mindre og mindre i mit liv ( dog har vi barn og børnebørn sammen ) Jeg er inde i en periode, hvor jeg føler han er latterlig. De ting jeg af og til høre om ham, gennem min datter , får mig til at tænke..godt det ikke er mig der er i hans liv mere eller jeg bliver så taknemmelig over, at jeg er fri og har et godt liv nu…han gentager jo de samme ting igen og igen..helt forudsigeligt. Mit liv udvikler sig stødt og roligt og jeg er blevet stærkere og har fået lyst til en masse nye ting.
      Til AB: du skal ikke tænke på , at du har spildt alle de år ( jeg var 29 år sammen med P ) selvom det var hårdt , har det også lært os en masse og vi er blevet klogere på livet.. Det vigtigste er at vi kom væk i tide og at vi bliver stærkere og stærkere. Det er ikke alle der er så heldige. Grunden til vi ikke så de røde flag er jo, at vi er blevet manipuleret ud over alle grænser og fordi vi var ordentlige mennesker , der knoklede for at få et samliv med en psykopat til at fungere( vi vidste jo ikke at han var psykopat på det tidspunkt ) . Vi ved nu, med vores viden om psykopati, at den opgave er umulig…det er der INGEN der kan få til at fungere. Hvis vi dengang vidste hvad vi nu ved, var vi gået før..
      Det der har hjulpet mig er at tænke på…vi gjorde det bedste vi kunne, under de forudsætninger vi havde på det tidspunkt.

    8. AB: Jeg forstår ikke helt den skilsmissesaken din, for det er jo slik at fylkesmannen bare sender ut en forkynnelse, en informasjon, om skilsmissen, den skal da ikke underskrives, men det er 3 ukers klagefrist på den. Dersom han ikke klager innen fristen, får du skilsmissen innvilget når dere har vært separert så lenge. Så jeg kan ikke skjønne annet enn at du er skilt, om ikke det er sære ting her som er utenfor normal saksgang. Eksen min krevde separasjon og ordnet de papirene via sin advokat, men skilsmissen måtte jeg minsanten sende inn krav om selv 1 år senere. 🙂 Kanskje fordi han egentlig drev et kynisk spill og slett ikke hadde tenkt å fullføre skilsmissen. Hadde mine mistanker. Men selv snille jenter går lei til slutt. 🙂

    9. Viktige råd her, er så enig. Etter relasjoner med P/N er man alt annet enn harmonisk. Sett livet litt på pause er mitt råd, rens deg, bli hvor du er, reparer deg og slikk sårene dine rene. Finn tilbake til deg selv, og våg å stå alene, på dine egne ben. Bare DINE ben. For P/N sin gift setter seg så fast i oss. Vi må først få renset ut P/N av kropp og sinn, finne tilbake til oss selv og det gode som er bare oss. Etter P/N må vi finne oss selv igjen og det tar tid. Som å pusle sammen et stort krevende puslespill, hvor skal brikkene være. En dag har jeg puslet det ferdig. Ofte har vi giften til P/N med oss en god stund også, deres syke tankesett, deres slemme kommentarer. P/N sin gift hører til hos psykopaten men de prøver å lempe den over på oss.
      For meg var det å ha noe annet som var viktigere enn meg selv avgjørende for å holde meg rimelig i balanse, da klarte jeg dagene. Men inne i hodet så var det mye kaos, men kaoset jobbet jeg med da jeg hadde alene tid, og satte meg selv på vent frem til alenetimene mine. Så var det inn i skjerpings etter alene tid, og være der for de jeg var glad i.
      Vi må huske på at god tid og kunnskap og null kontakt er nøkkelen til helning, lage fred i tankene, og å komme i balanse.
      Husk å ta vare på deg selv nå, sa mange til meg, gjør noe bra for deg selv. Ja dette er viktig, men vanskelig å få til i et sånt tanke kjør og det enorme presset det er å kommet fri fra en P/N sin tidligere påvirkning som sitter i kroppen. Det letteste for meg var å være der for andre, det å ha noen andre vanlige mennesker som trengte meg og som var glad i meg. Da ble jeg tvunget til å holde meg rimelig stabil. Det å måtte ta seg av barn, hjem og jobb, noe viktigere enn meg selv.
      Jeg vil anbefale de som er midt i denne kaosperioden til å bruke kroppen, gå tur i skogen, kjør på en stille parkeringsplass og skrik deg hes, få det ut på en eller annen måte. Da holder man ut i noen timer igjen, så kan man igjen komme seg ut. Gå å se på nytt undertøy i butikken, prøv noen bukser eller lukt på kremer eller parfymer, jeg gikk mile vis og prøvde utallige klær som aldri ble kjøpt, men tiden gikk. Enda en dag, og enda en dag. En fot foran den andre. Å ta vare på, ja man prøver men det var ikke mye som ga meg glede eller fred, ingen ting lindret smerten eller tankekjøret. Ingen ny kjærlighet lindret heller, jeg havnet bare i nye usunne forhold. Så dette innlegget er så riktig. Å holde oss i ro der vi er til vi er i balanse inni oss igjen, men det tar litt tid må vi huske.
      Og endelig etter litt tid så åpnes dørene for oss på nytt med nye muligheter.
      Det vi kan ta frem som takknemlig etter å ha opplevd å ha hatt psykopati tett på kroppen og sett ondskapen, det er at vi har lært som menneske noe viktig, og vi kan bruke kunnskapen til å hjelpe andre en annen gang tilbake.
      Så denne tyngden av kunnskap jeg sitter på nå, etter tette møter med psykopati, velger jeg å snu til berikelse, ikke fratatt.

    10. Det blir bedre, mye bedre enn man forestiller seg den første tiden (årene, gjerne) etter P/N. Men man må jobbe med seg selv og oppsøke informasjon, som f.eks i denne bloggen.
      Likevel må man være forberedt på noen tilbakeslag. Jeg tenker at dette går både på selvverd og tanker om hva man har opplevd med P/N. Etter som årene går kan man ha “glemt” mye av det vonde og plutselig huske mye av det fine. Det var jo denne mixen som gjorde oss sprø i utgangspunktet, og fikk oss inn i en spiral av tro og mistro.
      Fikk ellers lyst til å minne om det kjempefine innlegget DINE GRENSER fra april 2016.
      Det har gitt meg mye. Det tar opp mange ting, også den ryddejobben vi har å gjøre med oss selv.

    11. Takk for alle gode kommentarer. Takk til MARY som sier at jeg ikke må bebreide meg selv for at jeg har kastet bort 24 år av mitt liv – men at det viktigste er at vi kom oss vekk i tide og at vi blir sterkere og sterkere. Nå ble jo jeg forlatt av min N, men takk for at du sier at grunnen til at vi ikke så de røde flaggene er at vi ble manipulert over alle grenser, fordi vi var ordentlige mennesker, som gjorde alt for at få til et samliv med en psykopat til at fungere (vi visste jo ikke at han var psykopat på det tidspunkt). Akkurat dette er det jeg trenger å høre – jeg har virkelig klandret meg selv for at jeg kunne la alt det jeg har opplevd skje over så mange år. Takk til BB som sier en del om hvordan psykiatrien ikke tar inn over seg dette med psykopati. Jeg må snakke med psykologen min om dette. For meg har det vært avgjørende å gå igjennom mine traumer – og få kunnskap om hvordan slikt kan skje, så ber hun meg om å slutte å lese mer om det nå…. Tenk framover sier hun. Takk til ELLI som sier Hold ut folkens ! Fokuser på det som er godt i livet og step by step blir vi sterkere. Som deg er jeg også overbevist om at min P ville syntes det ville vært fantastisk om jeg faktisk hadde tatt livet mitt da jeg var der. Og jeg er SÅ enig med deg i at NEI – så mye gleder skal jeg ikke gi han. Takk for at du sier at tiden er vår beste venn. Jeg også håper det, men det er altså gått to år for min del. Jeg brukte riktig nok et år for å bli ferdig med alt det praktiske rundt salg av leilighet/hytte, finne ny bolig og flytting så jeg tror kanskje jeg har fått den nedturen jeg er inne i nå pga at jeg endelig har fått tid til å tenke. Til deg ANO: Jeg har som sagt fått vedtak fra Fylkesmannen om skilsmisse, men de sier at det ikke kan iverksettes før han har skrevet under på at han er blitt kjent med vedtaket. Jeg vet jeg kommer til å bli helt skilt etterhvert men det har altså gått veldig lang tid. Nå har Fylkesmannen altså bedt rettsapparatet om hjelp for å få tak i han – de har prøvd å møte opp hjemme hos han for å forkynne vedtaket, men han er aldri hjemme når de kommer. Til slutt: takk for at dere deler deres opplevelser på denne bloggen. For meg er det bare SÅ godt å lese.

    12. Jeg skrev denne kommentaren under forrige innlegg fordi jeg ikke så at det var kommet et nytt.. Håper det er i orden at jeg poster det her.
      Jeg vet at det er mange ting jeg aldri vil forstå, men jeg klarer ikke å fordøye og legge alt bak meg.. Uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg ikke å aksepterer at jeg ikke forstår.. Er det noen som forstår hva jeg mener? Hvordan i alle dager kan P med fullt overlegg gjøre så mye stygt mot kone og barn.. Jeg har ikke vært annet enn snill og god mot han.
      Folk sier til meg at jeg bare må akseptere at jeg aldri vil forstå.. men jeg klarer det ikke!! Det nærmer seg 3 år siden jeg endelig klarte å komme meg bort og det spiser meg opp innvendig

    13. Til Slitenoglei : Jeg forstår dig og vi forstår dig…alle os der har været igennem det samme. Alle andre forstår det ikke og livet går videre, det er det der er så mærkeligt og ondt. Det er så hårdt at se, at han går videre i livet og alt ser ud til at lykkedes for ham…vi sidder sønderskudte tilbage..han har succes på alle planer SER DET UD TIL .. Men husk Facebook er ikke Real life og hans mørke side , kan han ikke skjule for sin primærpartner… Min var en coveret narcisist, hjælpsom, vellidt , arbejdede i sundhedsektoren og hjalp folk i nød…samtidig med, at han mishandlede mig derhjemme..Jeg er enig i, at det er værre med psykisk mishandling end fysisk. Min ex N kunne fryse mig ud af vores stue, samtidig med at vores venner så den sjove, charmerende fyr. Tilsidst kunne han dog ikke beholde masken på overfor dem heller og de så ham glimtvis som den jeg så. Det der gør mest ondt på mig lige nu, er at de stadig er hans heppekor og jeg har måttet droppe mange af mine rigtigt gode veninder fordi, de ville blive ved med, at være venner med os begge.
      Jeg har arbejdet rigtigt meget med mig selv de sidste tre år og først nu , kan jeg sige, at jeg er tæt på at være ligegyldig overfor hvad han foretager sig med sit nye offer.
      Det der har hjulpet mig er denne blog..tusind tak til dig Daniel og alle der skriver her..og så det at, jeg vil ikke bruge mere tid på fortiden nu, det er et forstyrret sind de har og vi kan ikke forstå det…vil aldrig komme til det. Han har sikkert ikke brugt ti minutter til at reflektere over mig og vores liv sammen..jeg har brugt 29 år …så nu er det slut…jeg vil bruge resten af mit liv, på gode oplevelser , uden personlighedsforstyrrede personer !

    14. Jeg sendte inn ett innlegg til dette tema som ikke ble lagt ut, og jeg forstår nå hvorfor. Det gikk etterpå plutselig opp for meg hvor lite jeg har tatt vare på meg selv, og mulig fortsatt ikke er så flink til.
      Tusen takk Daniel! Du fikk meg til å tenke over noe viktig. Selv verd og å ta vare på oss selv, ikke bare alle andre.

    15. Dette med å huske å ta vare på seg selv er veldig viktig, men det er ikke så lett å sette seg selv først hvis man ser at det resulterer i forverring for de man er glad i. I min situasjon så ble det ganske klart at barna (etter hvert voksne) fikk være mer i fred for følelsesstressende manipuleringer så lenge mor trodde jeg levde ett begredelig liv. Det var en vanskelig balansegang å få til uten å falle over i virkelig begredelighet innimellom. I fjor så unte jeg meg en to måneders Lofotentur med bobil og var med på en tredagers 40års-samling fra 9. klasse. Da jeg kom tilbake var det tydelig at P hadde mislikt turen ganske sterkt fordi det var skjedd en tydelig negativ holdningsendring hos barn og barnebarn. Etterpå har jeg vært delvis tilsidesatt, som om jeg er en P man bør holde fornuftig avstand til. The show goes on. Godt at det er flere og flere som arbeider med å spre kunnskap om problematikken.

    16. Takk Daniel for et godt innlegg igjen.
      Kjenner meg mye igjen i det du skriver om å bli desperat, eksistensiell rastløshet og hevntanker. Heldigvis har jeg aldri hatt reelle tanker om selvmord, men når man blir så sliten av tankekjøret, alle de følelsesmessige opp og nedturene og håp om forandring som ikke vil slippe taket, tenker man av og til at det hadde vært godt å få slippe.
      Skulle så gjerne ønsket at det virkelig fantes en av knapp, at en kunne bli likegyldig overfor personen som behandler oss så stygt. Hadde bare oppførselen som er så smålig, umoden og syk, vært nok til at en klarte å skru helt av. Men det er her hektet kommer inn i bildet. Og det falske håpet. Min P/N venn har nå i flere år, ignorert meg i kortere eller lengre perioder. Det kalles vel egentlig for The Silent Treatment. Og fordi jeg har vært så desperat etter en bekreftelse på vennskap og håpet i det lengste at denne personen ikke hadde en personlighetsforstyrrelse, har jeg ikke klart å innføre NK. Ja, jeg vet at jeg har pint meg selv og tillatt personen å mishandle meg. I år har vi kun hatt kontakt i totalt 7 uker. Resten av tiden har alle meldinger ligget uåpnet og jeg har ikke hørt noe. Lengste perioden varte fra april til september, 5 1/2 mnd.
      Nå er jeg bare sliten. Skal på vurderingssamtale hos psykolog og håper hun kan hjelpe til med å gi meg styrke til å innføre NK. Har desperat prøvd å få avklaring/avslutning fra den såkalte vennen min, og har sendt brev, sms, snap og messenger meldinger (ikke ofte eller mange, men i løpet av så mange mnd blir det noen). Har også ofte tanker om hevn, men det er ingenting jeg kan gjøre som vil ramme personen, jeg vet jo det! Han vil jo ikke bry seg, fordi han bryr seg jo ikke om meg. Og uansett hva han har gjort mot meg, ville jeg aldri sunket så lavt at jeg røpet hemmeligheter som kun jeg vet om.
      Det vanskeligste nå er den eksistensielle rastløsheten. Jeg vil ikke bo her lengre, men har hus og familie, så jeg kan ikke gjøre noe med det. Ønsker meg en ny jobb, for jeg føler at minnene sitter i veggene der jeg er nå, for det er denne jobben jeg har hatt gjennom hele realsjone. Jeg vil bare vekk til en plass der jeg ikke kan knytte vennskapet vårt opp mot minner. Jeg vil bare få tilbake livsgleden igjen, slutte å håpe på forandring og glemme denne bedritne personen.

    17. Jeg var også i et ca 20 år langt forhold til en P/N før jeg klarte å komme meg vekk for to år siden. Det første halvannet året klarte jeg meg bra synes jeg, selv om jeg hadde vanskelig for å tilgi meg selv for at jeg holdt ut så lenge. Det siste halvåret har vært vanskelig. Et lite paradoks det der – jeg har ny kjæreste, en helt normalt snill mann. Akkurat det har vært vanskelig å takle. Alt det jeg trodde var normalt i et forhold er jo ikke det! Jeg har gått og ventet på at min nye venn skal endre seg, vise sin destruktivitet, osv. Heldigvis er han veldig tålmodig, han spør om det er noe han lurer på og tar ofte initiativ til å snakke om det jeg har opplevd. Sier at jeg bare må gråte, “få det ut”. Jeg har jo også tenkt på om det vil bli for mye for ham å takle – kanskje han vil forlate meg, at det blir for tøft for ham? Det begynner å roe seg nå, jeg har jo vært der at jeg har blitt rørt til tårer omtrent bare han lager en tekopp til meg, ikke sant? Jeg har jo trodd at et destruktivt forhold er det normale, at absolutt alle har det slik jeg hadde det sammen med P/N. Først nå har jeg forstått at slik er det jo ikke.
      P/N holder fortsatt på med å kontakte meg, en kanal er åpen pga felles barn. Ellers svarer jeg ikke på noe. Han kjører løpet med å lage seg en flott fasade på sosiale medier, mens jeg kun ser en mann som er et tomt skall. Svarte øyne og ingen substans i det hele tatt. Han sverger på at han aldri skal gi seg, at jeg er hans livs kjærlighet. Hva jeg mener om saken, er tydeligvis ikke så nøye. Han nektet også å skrive under på div papirer ifm separasjon og skilsmisse, men ble til slutt oppsøkt av politiet for å få underskriften hans.

    18. Trine: det finnes en bok som heter : « the journey» av Meredith Miller/ hun hjelper mennesker etter ns misbruk. Verdt å sjekke ut, finnes på Amazon, også omtaler. Jeg følger den. 👍🏻

    19. Den gang ,d.v.s da jeg kom meg løs fra “grepet” følte jeg ………klarer ikke mer. Da : mot normalt , fordi jeg var fri . Vet nå den følelse var i kjølevannet av mishandling og sterk utholdenhet. Orket bare ikke mer. Virkeligheten,da jeg forstod den han er, var vanskeligere å leve med . Jeg var ” bare” nesten 3 år i psykopatens grep som vi ” marineres” i etterkant. Takk, igjen for utrolig godt innlegg.

    20. SLITENOGLEI: Jeg forstår din frustrasjon over at vi aldri kan komme inn i P/Ns hoder og se hva som foregår der. Der har jeg vært selv også, mange ganger. Men det går bare ikke, fordi de tenker ikke og føler ikke sånn som oss. Å kreve et svar på hvordan de tenker er som å si: Jeg får ikke fred før jeg forstår hvordan haien tenker, katten tenker eller hvordan noen kunne få til en månelanding. Går ikke. Slå deg til ro, og ta til deg den informasjonen du får f.eks her på bloggen,
      De tenker og føler bare ikke slik som oss. Deres hjerner er annerledes. De mangler noen nevrogene forbindelser i hjernen, og vel noe hjernemasse, som gjør at alt er fragmentert. Det de sier idag henger ikke på greip med det de sa igår. Hva de sier henger ikke sammen med hvordan de oppfører seg. Det går fra en konkret situasjon til en annen. Hva gagner det meg best nå å si eller gjøre? Ingen personlig etikk. Ingen ordentlige refleksjoner. Ingen egentlig logikk. Da lærer de heller ikke mye av hva de opplever.
      Mulig jeg er litt streng mot deg nå, men konsentrer deg om det du tross alt kan lære her, og slutt med å kreve et bedre svar. Da gjør du deg selv en tjeneste.
      Skulle du liksom også kreve et endelig svar på de dypeste eksistensielle spørmål også før du går videre?
      Ønsker deg alt godt.

    21. Det med å prøve forstå hvordan haien (og andre dyr) tenker var ett godt eksempel. Det er håpløst hvis man tenker ut i fra seg selv som ett normalt omsorgsfullt menneske. Men vi kan forstå haien og dens liv ganske godt hvis vi studerer den for hva det er, en hai. Jeg tror det er viktig å prøve å forholde seg til hva som ligger i psykopatens natur, så forstår vi lettere de handlinger som vi ikke har mulighet til å forstå tankene bak.

    22. SLITENOGLEI: Jeg har også kvernet fryktelig mye rundt det å få et ordentlig svar fra P/N. Kverner fortsatt av og til når jeg har dårlige perioder psykisk, men har landet på å forsøke å tenke at min eksmann har en personlighetsforstyrrelse som gjør at han ikke tenker og føler som andre. Han kommer aldri til å forandre seg. Om jeg prøver å få til en dialog med ham vil han uansett vende alt jeg sier mot meg slik at det rammer meg. Det vil alltid slå tilbake mot meg – uansett hva jeg gjør eller ikke gjør. I hans hode er pr definisjon alt min feil. Så; hvorfor fortsette å prøve? Jeg har brukt så mye energi på grubling etter svar, men jeg tror at jeg må finne svaret i meg selv, ikke hos han. Og svaret er det jeg har skrevet her; personlighetsforstyrrelsen.

    23. Til 05.11.2018 kl.22:08.
      Tusen takk for svar. Jeg digger den sammenlikningen, og det er faktisk helt sant det du sier. Jeg formulerte meg kanskje litt dårlig, jeg trenger ikke noen svar fra HAN – det har jeg gitt opp for lenge siden. Det jeg mener er at jeg forstår ikke hvorfor han gjør som han gjør. Hvorfor sier han at han elsker meg og alt han vil på denne jord er å få familien sin tilbake. Jeg vet jo at dette bare er løyn.
      Jeg har påpekt utallige ganger at hans ord og handlinger ikke samsvarer med hverandre. Han sier en ting – også går han å gjør det stikk motsatte.
      Jeg vet at jeg på en eller annen måte bare må akseptere at ting er som de er, men jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til..
      altså misforstå meg rett, men har en person downsyndrom eller er tilbakestående på noe vis – så forstår man jo hvorfor denne personen kanskje gjør og sier noen rare ting…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg