Herre, gi meg sinnsro til å akseptere hva jeg ikke kan forandre
Styrke til å forandre hva jeg kan
Og visdom til å se forskjellen
– fra “Bønn om ro” av Reinhold Niebuhr
Rehabiliteringen etter en psykopat handler om å akseptere at hvem psykopaten er og hva han/hun sa til oss og gjorde med oss, det kan vi ikke forandre. Det hjelper ikke å jage etter ham/henne for svar. Det hjelper heller ikke å lete etter dypere meninger som ikke er der. Det skjedde bare. Du har ingen skyld. Du befant deg bare på feil sted til feil tidspunkt. Du stod i veien da en buss kom farende i enorm fart. Den traff deg. Den hadde rast forbi enten du stod der eller ei. Hadde du ikke stått der så hadde den fortsatt inntil den traff en annen. Det var ingenting spesielt ved deg, annet enn at du stod i veien. Bussen bryr seg ikke om hvem du er.
Noe du kan kontrollere, er å passe på at du ikke står i veien neste gang. Se deg om til begge sider. Neste gang vil du se bussen komme på god avstand, trekke til siden og la bussen fare forbi. Dette er innenfor din kontroll. Lær deg å forstå at du kunne ikke hindre bussen i å komme. Du kunne heller ikke forhindre at den raste videre og kjørte på en annen etter at den traff deg. Bussen har ingen interesse av å tilbringe livet sitt med deg, kun fordi du sto i kjørebanen da den kom. Busser tenker ikke slik. Bussen er utenfor din kontroll, den har ingen bremser. Men du kan kontrollere hvor du posisjonerer deg. Aksepter at du ikke styrer bussen, men du styrer deg selv. La det bli en refleks i deg å hoppe til siden hver gang du ser en buss komme mot deg i full fart. Det er jo det naturlige å gjøre, er det ikke?
I dag skal vi snakke om et emne jeg kom i tanke om etter en leserkommentar. Leseren fortalte om hvordan hennes psykopat syntes å virke så interessert på tekstmeldinger, men hver gang hun hadde personlig samvær med ham så fikk hun den kalde skulder. Denne psykopaten lokket henne til å besøke ham, men når hun oppsøkte ham personlig så fikk hun opplevelsen av at han ikke ønsket henne der.
Dette er psykopatens “push pull” og egentlig et meget sterkt psykopatisk kriterie. Så sterkt er det at hvis en person gir deg følelsen av å trekke deg til seg med den ene hånden og samtidig skyve deg fra seg med den andre, så kan du trygt være sikker på at denne personen bør du holde deg unna. Umiddelbart kan det virke som et bevisst og manipulativt trekk for å forvirre oss, men enda mer handler det om psykopatens hat/kjærlighetsforhold til primærobjektet. Han/hun er avhengig av et primærobjekt å hente NF (narsissistisk forsyning) fra, samtidig hater han/hun å være så sterkt avhengig av noen. Forakten for sin egen avhengighet projiseres over på objektet, slik at objektet får en opplevelse av at psykopaten ikke ønsker det samværet som han/hun selv har bedt om.
Psykopaten forakter også objektet som person. Slik sett er det personlig, selv om vi ofte hører at vi aldri må ta en psykopatisk devaluering personlig, noe jeg også selv illustrerer med bussen over her. Men psykopaten kan ikke velge hvem som helst som primærobjekt. Han/hun vil ikke kunne ekstrahere NF ut av egoistiske personer eller personer med sterke grenser. Vi ble derfor utvalgt for våre spesielt gode personlige egenskaper, vår varme, vår toleranse og vår sjenerøsitet. Psykopaten foraktet oss for våre egenskaper fordi han/hun er avhengig av dem. I tillegg besitter vi en menneskelighet som han/hun ikke besitter selv. Dette skapte misunnelse på oss. Psykopaten – som har et grandiost selvbilde – klarer ikke å håndtere denne cocktailen av misunnelse og følelsen av at noen har noe som han/hun ikke har selv. Dette brygger opp til en foraktfull devaluering av objektet og situasjonen kan faktisk bli meget farlig.
På tekst derimot så slipper psykopaten å konfronteres med det ubehagelige personlige nærværet av menneskelige egenskaper som han/hun ikke har selv. Via mobilteksting eller chat på nett så kan han hun slappe av og i ro og mak fremstå som normal. Mange objekter opplevde at psykopaten var både mer sjarmerende og troverdig på tekst. Dette er ikke tilfeldig. Det er forunderlig hvor lett det er å la seg forføre av ord og smileys. Mange psykopater mestrer ordenes makt til fingerspissene. De skriver gjerne lange tekstmeldinger, ikke bare “ok” eller “ses”. De tar seg tid til å respondere ordentlig slik at objekter føler seg “sett” selv om de aldri har møtt psykopaten ansikt til ansikt. Ihvertfall i begynnelsen. Vi som objekter tolker meldingene ikke bare som at psykopaten er interessert i oss, men også at han/hun er normal. Forvirringen og fortvilelsen er derfor stor når det personlige samværet overhodet ikke samsvarer med det inntrykket psykopaten ga oss på tekst.
Det oppleves som om det ikke er samme person som sendte oss glade tekstmeldinger hele dagen, men som knapt gidder å si hei til oss når vi står på døren. Husk at psykopaten ikke har sosiale antenner. Dette er ikke synlig på tekst, for hvem som helst kan virke normal på tekst. For eksempel orker ikke mennesker med sosial fobi å ha personlig omgang med folk, men kommuniserer utmerket på tekst. Psykopaten har ikke sosial fobi, men heller ikke sosiale evner. De vil fremstå som klossete, pågående eller manèrløse sammen med andre. Det er ikke kun primærobjektet som har denne opplevelsen. Alle ser det. Forskjellen er at de fleste kun ser psykopaten av og til og derfor ser mellom fingrene med oppførselen. Det veies opp med at psykopaten har en sjarmerende og underholdende side som er forbeholdt gjester og bekjente, mens primærobjektet etterhvert kun ser skyggesiden.
Men på tekst kan psykopaten briljere og leve ut illusjonen om egen person som en som alle elsker. Dine positive og entusiastiske svar bidrar til denne illusjonen, og løfter psykopaten opp. Derfor kan man ha meget hyggelige samtaler med psykopaten på tekst. Samtaler av den sorten som du går og tenker på lenge etter at de er avsluttet, og du gleder deg til neste samtale. Personlig er det kanskje de nettbaserte chattene med psykopaten som jeg savner mest. Der var han søt, fremstod som normal, fornuftig og kjærlig og vi kunne prate lenge. Disse samtalene skapte også mest kognitiv dissonans i meg når den tjukke dama sang og showet var over. Jeg tenkte ofte tilbake på disse skriftlige samtalene og fikk dem ikke til å rime med at han har en slik alvorlig personlighetsforstyrrelse. Slik sett så forsinket hans skriftlige formidlingsevne min rehabilitering. Det er når jeg betraktet den personlige opplevelsen av ham, når vi stod ansikt til ansikt, når vi gjorde aktiviteter sammen, når vi jobbet sammen eller befant oss i samme rom at rehabiliteringen skjøt fart. Den opplevelsen var helt annerledes enn mannen jeg tekstet med. Mannen jeg var i samme rom med, var skremmende og ekkel. Jeg husker også at jeg aldri våget å ringe ham, selv om jeg hadde lyst. Noe fortalte meg at han ikke likte det. Selv så ringte han meg kun to ganger. I dag vet jeg at hvis jeg tror at jeg har en nær relasjon med noen men ikke våger å ringe dem, så er det ingen relasjon, det er en manipulasjon.
Med dette i mente så er det intet mysterium at psykopatene trekker mot møteplasser på nett. Andelen psykopater på nettdating vil være eksepsjonell høy. I tillegg vil de være mye mer aktive på slike fora enn normale mennesker. De vil være pålogget flere ganger om dagen, og ofte sjonglere ti eller tyve objekter simultant. Med psykopatens vilje og evne til å formulere lange og sjarmerende meldinger så er det ikke vanskelig for ham/henne å finne objekter på nett. Psykopaten er imidlertid uvillig til å forlate den trygge posisjonen fra sofakroken, hvor han/hun kan manipulere og hente NF uten å behøve å se objektene i øynene. Psykopatens manglende sosiale evner tatt i betraktning, så forklarer dette hvorfor objektene ofte har problemer med å overtale psykopaten til en reell date. Med en psykopat så kan man chatte i årevis uten noengang å møtes. En psykopat kan man forelske seg i via tekst alene. Og plutselig så kan nettpsykopaten forkaste objektet akkurat som i det virkelige liv. Alt dette er alvorlige røde flagg og noe vi skal gå dypere inn i senere i høst.
Veldig bra skrevet
Det stemmer 100 prosent hva du skriver. Min N var salgssjef (jeg har ikke kontakt med ham lenger) og jeg tror at han hadde en narc harem på nettet. Han avlyste hver gang vi planlagte å treffe hverandre. Jeg tror at han var flink å prate IRL pga jobben hans krever sosiale egenskaper og sjarm. Men vet ikke hvordan han er på nært hold med damer (hjemme hos ham eller henne). Jeg ble forelsket i ham via teksting. Dating sider er full av P/N. Jeg ble aldri kontakte av normale der.
Jeg kjenner dette veldig godt igjen, men samtidig ikke, derfor er jeg usikker på om det var «push pull» jeg ble utsatt for. I starten var jeg vanvittig usikker på ham. Når vi var sammen en sjelden gang, var det love bombing på høyt nivå, men etterpå tok det laaang tid før jeg hørte noe fra ham. Jeg turte ikke kontakte ham, for det var noe som likevel gjorde meg usikker på om han ville like det. Når det så hadde gått en stund, tok jeg likevel kontakt og formidlet at jeg var frustrert og ikke skjønte hva som foregikk siden jeg ikke hørte noe fra ham. Da skrev han lange fine meldinger til meg om hvor godt han likte meg, at han var like usikker på meg som jeg var på ham og at han hadde fått følelser for meg. Noen ganger også fremtidsvisjoner som «når jeg tok meg selv i gå rundt i huset for å se hvor jeg kunne få plass til et soverom til (jeg har ett barn), så skjønte jeg at jeg følte alt for mye alt for fort». Etter slike meldinger tenkte jeg at vi skulle prate om dette neste gang vi møttes, men det skjedde ikke. Han var intens men ikke intim (som du også har skrevet om) Så kunne det etter personlig møte gå et par uker til jeg hørte fra ham igjen, og det samme skjedde på ny! Jeg formidlet min frustrasjon, han skrev fantastiske og lange meldinger til meg. Men jeg turte ikke ringe ham, følte alltid på meg at det ikke var velkomment. I ettertid har jeg fått vite at han egentlig var sammen med en annen på den tiden, et forhold som vedvarte en god stund etter vi begynte å møtes nesten daglig. Men det var alltid love bombing når vi var sammen, helt til det ble slutt etter fem år, så lenge jeg oppfylte hans ønsker og føyde ham.
Lillemy
Hva du beskriver her er en typisk Narsistisk mann.
Endnu et vældigt godt indlæg, som omhandler noget jeg kender vældig godt fra min ex N. Han kunne være tavs og sur hjemme , tog på nattevagt uden et ord og så pludselig begyndte tekstmeldingerne. Det var nu den glade, sjove charmerende maske der skrev og jeg troede længe , at det var hans måde at sige, at han havde fortrudt sin tidligere væremåde på..Det viste sig så, at den sure, tavse side igen var der når han var hjemme igen. Da min ex N kom på Facebook åbnede der sig et helt univers for ham, nu kunne han leve sit hemmelige liv helt ud. Han havde så mange venner på FB og bare han havde snakket to ord med en flot pige, blev de venner der. Han blev lynhurtigt afhængig og nød den opmærksomhed og beundring han fik gennem det. Han sad med næsen i mobilen konstant, havde ipaden i gang også og bagved kværnede tv….pyha…jeg bliver helt dårlig når jeg tænker på, at jeg var en del af det liv..hvor er det skønt at være fri for.
Han nød at snakke i mobil med spændende mennesker og så snart samtalen var slut, var han den sure , gale tavse person overfor mig. Personer der er så forskellige, alt efter hvem de er sammen med , må absolut lide af en personlighedsforstyrrelse. Det kunne vi andre ikke klare, at skifte personlighed som vi andre skifter strømper…
Kiki
Takk for respons 🙂 Det føles godt å få bekreftet at også andre tenker det samme som meg ang atferden hans. Min familie og venner mener at jeg overreagerer og at jeg har gitt avkall på en fantastisk mann, til tross for at han gjennom hele forholdet (mest sannsynlig) har vært utro med x antall damer. Han hadde betalte medlemskap på sexdate sider. Han sier medlemskapene var opprettet før vi ble sammen, men han hadde glemt de inntil rett før jeg oppdaget at han chattet med -og avtalte møter med andre på disse nettstedene. Han gikk bak ryggen min, men han plaget meg aldri, bortsett fra noen få episoder når han var beruset. Jeg har skjønt det som at psykopater liker å plage primærkilden sin når de kjeder seg ol? Han var sjalu og kontrollerende, men jeg lot meg lett føye for jeg ønsket å gjøre ham trygg og sikker på min kjærlighet (dumme meg). Han behandlet meg som en prinsesse, som om jeg betydde hele verden for ham, inntil jeg oppdaget utroskapen. Da var det som å skru på en bryter og han ble totalt forandret! Krenket, sint, kald og behandlet meg som luft.
Det nærmer seg et år siden jeg flyttet fra ham nå, og det går bedre og bedre, men et sånt svik over flere år setter sine spor.
Jeg kjenner meg SÅ igjen av mye av dette. Jeg møtte ikke min eks via et datingforum, men jeg ble oppmerksom på ham via en nettside for folk som deler visse interesser, og som av og til arrangere IRL-treff. Min eks briljerte i samtaler på dette nettforumet. Alle så ut til å like hans persona på forumet, og jeg ble positivt oppmerksom på ham lenge før vi møttes i virkeligheten. Han skrev tilsynelatende vart, følsomt og med aldeles briljante treffende metaforer. Da vi omsider møttes på et av pubtreffene, var dette noe av det som gjorde at jeg tok kontakt med ham. Nå var han også i IRL vilt idealiserende i starten, men et tankekors er at mye av den innledende love bombingen, og hele resten av forholdet, foregikk via tekst. Både via messenger-funksjonen på forumet, og etter hvert over på iMessage. Jeg er en skriveglad person og var antagelig lett å lure inn i en tekstlig, “dyp” relasjon med mange, mange særdeles LANGE meldinger der jeg virkelig følte at vi bondet dypt og eksistensielt.
Da ble det lettere for meg, tror jeg, å bortforklare røde flagg som dukket opp i virkeligheten. En av våre første “krangler”, da jeg satte en klar grense for ham og begynte å trekke meg unna etter å ha følt et intenst ubehag etter en IRL-samtale, var det via lange e-poster vi skværet opp, og det var sånn han trakk meg inn i nettet sitt påny. Hvordan kunne en person som skrev så langt og tilsynelatende følsomt, være farlig? Omtrent sånn tenkte jeg, jeg hadde ikke noe begrep om å skulle skille mellom skrift-personaen hans og den jeg møtte IRL.
Hele resten av relasjonen, også via devaluering og hans nye innfisking av meg, var preget av enormt lange tekstmeldinger. Da han hadde “slått opp med meg” og jeg var knust, og han begynte å fiske meg inn igjen, husker jeg at jeg skrev til ham at jeg savnet tekstsamtalene våre så enormt. Han skrev “ja. det er ingen andre enn deg jeg klarer å ha sånne samtaler med.” Og jeg gikk fem på. Selv om IRL-fornedringen fortsatte; han manipulerte meg, gaslightet (lot som han hadde fortalt meg ting han aldri hadde fortalt, tok penger av meg som han sa at jeg måtte ha lagt et annet sted og mange andre ting), sjalusfabrikerte (kom f.eks. “ulykkelig” hjem og fortalte meg at han hadde prøvd seg på en annen, for deretter å invitere denne andre kvinnen til sin bursdag og flørte med henne uka etter etc.), og ydmyket meg foran andre. Han truet med å ta livet av seg hver gang jeg gjorde spede forsøk på å sette grenser, han ble rasende for ingenting dersom jeg var syk og sengeliggende og tvang meg da gjerne til å stå opp og rydde, og han igangsatte bakvaskelser og skit mot mine nærmeste venner for å få meg isolert vekk fra dem. Samtidig var han som regel “øm” og “forståelsesfull” via tekst, og klarte der mer enn noe annet sted å trykke på de rette knappene. Jeg klarte virkelig ikke å skille mellom de to tingene, og i dissonansen valgte jeg å tro på det gode.
En gang så gikk jeg bort til ham da han sov til langt utpå formiddagen og strøk ham over hodet for å vekke ham mykt. Da satte han seg brått opp i senga, så på meg med et svart blikk og dyttet meg hardt vekk så jeg falt inn mot veggen og slo meg. Det bidro til en oppvekker som, sammen med mye annen eskalering, førte til at jeg gikk fra ham, selv om hver eneste celle i kroppen skrek at jeg ikke skulle gjøre det, han trengte meg. Jeg trodde fortsatt i det lengste at den personen han var i tekst, overskrev de andre tingene han hadde gjort mot meg. Det tok meg nesten lengre tid enn alt det andre å innse at den tekstbestevennen jeg hadde hatt så lenge, også bare var fake. Først da jeg klarte å ta det innover meg, klarte jeg å begynne rehabiliteringen.
Jeg går i terapi nå, og har foreløpig ikke snakket om min eks, men mye om skammen jeg ble pålagt som barn av min narsissistiske far. Terapeuten min er opptatt av at det er en skam jeg bærer med meg og som på mange måter er en del av meg, og ber meg forsøke å identifisere ting i nåtiden der det kommer til uttrykk. Jeg har faktisk foreløpig ikke vært klar til å begynne å trekke min eks inn i bildet i terapirommet, selv om jeg selvsagt skjønner at det henger sammen. Kan skammen henge sammen med viljen til/behovet for å insistere på at det er det gode som teller, ikke det negative? At jeg tar til takke med det jeg får og skal være glad for det, mens det negative lagres i en slags “dette fortjener jeg by default” boks? Nå skrev jeg meg litt bort på slutten her, men takk uansett for et godt innlegg om teksten som kanal for P/N-personer, jeg tror det dessverre er farlig i sånne sammenhenger at tekst og IRL flyter såpass sammen, særlig hvis man er sårbar for å la tomme komplimenter og love bombing overskrive de reelle erfaringene.
Jeg synes egentlig at min P og eksmann skriver på en syk måte også. Jeg har en kanal åpen pga felles barn, men han svarer ikke på noe av det jeg skriver til ham om barna. Han bidrar heller med jevnlige meldinger a la “Jeg gir meg aldri i livet. Du er mitt livs kjærlighet og det må du forstå snart. Du må innse at vi er ment for hverandre”. Dette svarer jeg ikke på – dermed svarer ikke han på noe av det jeg skriver om barna heller. Det er så sykt som det går an. Vil legge til at det er 2 år siden jeg gikk fra P.
Nylig fikk jeg meg ny kjæreste, en rolig og sindig fyr som har tatt all min “bagasje” med stoisk ro. P har fått vite om ham via et av våre felles barn. Jeg mistenker at h*n opptrer som en flyvende ape og blir manipulert av sin far. Etter at P fikk vite om dette, har mengden meldinger tatt av litt igjen. Men det var vel ikke annet å vente. Å vite hvordan jeg skal takle vårt barn, som blir sint bare jeg nevner P, er verre.
Åhhh, så oppklarende. Så da er ikke målet fysiske treff med sex, men rett og slett spillet? Jeg ser for meg de som er avhengige av gaming og som går helt inn i denne verdenen. Blir det tilsvarende for disse som nettdater? Jeg var involvert med en sånn person i 2 år. På disse årene traff jeg ham 4 ganger. Han var veldig ivrig på at vi skulle treffes og maste enormt. Rett før vi skulle treffes så kom han med formaninger om at vi ikke måtte få følelse o.l. eller han utsatte det eller måtte jobbe. Hadde det vært opp til meg hadde vi truffet hverandre mye hyppigere. På treffet måtte han forte seg og det var rett på sak med sex. Så når han var ferdig så måtte han hjem. Så det tyder på at egentlig så var ikke målet fysiske treff med sex, det var bare noe han ble “tvunget” til av objektet? Etter mine treff med min P, så var det taushetskur i mange uker før han sendte en uskyldig melding. Var han sint eller hadde samvittighetskvaler pga treffet da? Så sånn som jeg forstår det så er greia/leken å chatte med mange på nettet samtidig for å se om han klarer å lokke noen i fella – akkurat som et virituelt krigsspill på nettet. Min P hadde familie og små barn og full jobb – tenker han må ha bruke vanvittig mye tid på dette. Jeg hadde klikket i vinkel hvis min partner hadde sittet med nesen oppi telefonen/nettbrettet hele kveldene. Blir de aldri fersket i dette, eller er det egentlig uskyldig gaming og ikke sett på som utroskap eller psykisk terror av empatiske mennesker?
Men er de egentlig psykopater? Jeg tenker at de selv må være offer for et hekt de er fanget i og ikke kommer seg ut av. Akkurat som noen er avhengige av dataspill eller trening. Jeg var også involvert med en sånn type for mange år siden. Jeg lærte ham aldri å kjenne ordentlig, men han gir et veldig sympatisk inntrykk med mange venner på Facebook og morsomme og ordentlige kommentarer. De lever vel med denne skjulte siden akkurat som noen har en skjult skambelagt side som ikke helt tåler offentlighetens lys? Jeg tenker også at de egentlig må være ulykkelige og utilfredse i dette livet sitt. Eller?
Er et år siden d ble slutt m min p.men d eg fremdeles ikke skjønner den dag i dag.er at m meg så va han aldri kjærlig ,kysset aldri,nesten ingen kos eller noe.men nå er han sammen m en ny en,å der ligger hn å ho ut bilder av at de holder hender ,kysser hverandre .eg skjønne d ikke bare .hva var d m meg som gjorde at hn ik gjorde slike ting ? Men nå gjør hn alt d eg ville fra når et va sammen m hn så gjør hn d m ho nye? De går fjelltur sammen osv.eg foreslo alt d m hn .men hn fann alltid på en unnskyldning .
Min x satt hverken med nettbrett eller mobil. Dette la han fra seg ett sted og påstod at han bevilget all sin tid og oppmerksomhet til meg. Men det måtte jeg gjøre for ham også, legge «skjermen» bort et sted og ikke bruke tid på sånt når jeg var sammen med ham. Derimot hadde han et kontor i huset, og måtte ofte sitte der på kveldene for å jobbe. Han satt der lenge etter jeg hadde lagt meg, han hadde mye «jobb» å gjøre hjemmefra. Jeg jobber turnus, dermed hadde han et par kvelder i uka hvor jeg ikke var hjemme. En gang overrasket jeg ham med å komme hjem en time tidligere enn vanlig fra kveldsvakt. Da tok jeg ham på fersken i å sitte med laptopen på fanget og se på veldig pornografiske bilder av seg selv og en dame(r). Jeg trodde det var bilder av ham og x?en hans, men nå vet jeg ikke lenger. Han påstod at han drev å slettet bilder mens jeg var på jobb. Han måtte bo på hotell et par netter da, men med sine velformulerte lange meldinger klarte han å lokke meg inn igjen. Jeg burde gått da…..
TINNA: Føler med deg. Psykopaten som far etter bruddet er et helvete. Løgner, manipulasjon og mer eller mindre innpakkede trusler ovenfor barna er bare så vondt. Ofte blir barna så forvirret at de ikke vet hva de skal tro. P er jo kjent for å være overbevisende.
Det er vondt når P driver sitt spill og skal sette alle opp mot hverandre. Snuser opp informasjon fra barna og bruker dette mot mor for å lage usikkerhet og drama.
Tror desverre ikke at vi kan skjerma barna helt mot dette. Må bare prøve å være mest mulig tillitsskapende selv og svare for seg hvis man blir konfrontert med direkte løgner. Man kan rett og slett ikke leve med hva som helst på seg. Det blir en evig balansegang i hva man må si fra om og hva en bare må la være. Veldig slitsomt for alle.
Sliter fremdeles med dette selv, selv om barna er voksne nå. De er på en måte oppvokst i en konfliktssone og bærer preg av det. Uansett kan man gruble over om en kunne ha gjort noe annerledes. Nå er vi jo faktisk bare mennesker vi også. Det må være godt nok å ha gjort sitt beste.
A: du kan ha vært et overgangsobjekt, slik som jeg også var.
“Min” P var ekspert på korte tekstmeldinger, akkurat sjeldne og upersonlige nok til å hekte meg. I dag høres det helt merkelig ut at slikt kan skape hekt, men det gjorde det. I ettertid ser jeg at alt ved P var likedan: kort, uforutsigbart, intenst og upersonlig. Det er en gåte for meg hvordan jeg kunne falle for vedkommende. Takk for nok en god tekst. Tidligere har jeg tenkt at P var ekstremt klønete, etter å ha lest denne bloggteksten, innser jeg at jeg tok feil. Der også.
Til A: Jeg kunne skrevet akkurat det samme som deg, og jeg har også stilt meg selv de samme spørsmålene. Alt jeg ville, alt jeg ønsket og higet etter, alt P påstod å ikke stå for, ikke bry seg om, ikke interessere seg for, som var viktig for meg, det ble klint utover sosiale medier sammen med det nye objektet. Det ble til slutt helt absurd å bevitne det, kanskje enda mer fordi P inntil da aldri hadde vært privat på sin profil og, både ovenfor meg og et tidligere objekt, var nedlatende ovenfor folk som lot sitt privatliv blottes på sosiale medier. Innfør null kontakt, steng alle kommunikasjonskanaler, kvitt deg med flyvende aper, følg alle råd som denne bloggen gir deg. Det er vanskelig, men det er livreddende. For det du nå bevitner er endel av P’s spill, og det er et ondskapsfullt spill. Fjern deg selv fra P’s spillebrett.
Til Tussi: Jeg har også grublet på slikt, men konkluderte til slutt med at det ikke er viktig for meg. Det viktige er at relasjonen til vedkommende førte meg hit, til denne bloggen. Det sier alt og mer til for meg…
Jeg leser dette om og om igjen. Skriver med en kar som jeg begynte og skrive med i februar. Vi har enda ikke vaert paa date. Jeg har truffet ham en gang fordi jeg dukket opp et sted jeg visste han skulle. Han var blid og grei da vi moettes, men sjenert? Stiv og keitete. Et hav av spoersmaal i etterkant paa melding om hva jeg synes. Foer dette proevde jeg aa ringe ham. Veldig stiv og rar da og. Utover dette har det kun vaert skriving. Der sparer han seg ikke… alt fra hyggelige familieting til sexmeldin ger. Vi har skrevet mange tusen meldinger siden februar. Jeg har “slaatt opp” med ham flere ganger. Jeg sier dette er ikke normalt. Han henter meg inn igjen. Jeg spoer “hva skal du med meg”? Han snakker om noe annet.
Jeg begynner aa tone ned. Leser denne artikkelen om og om igjen. Jeg synes det gjoer vondt, men lettere aa “forstaa”. Men det som er saa innmari trist er at han er bare en i rekken av “saanne”… Jeg er som en magnet. Vaert gift med en, og datet et par – skrevet med et par… Gjoer meg redd for aa ikke finne noen.
Hei, jeg ønsker bare å si at jeg er så utrolig takknemlig for at denne bloggen finnes. Både bloggforfatter og dere som kommenterer: Dere aner ikke hvor mye dere har hjulpet meg de siste månedene! Takk!! Det er nå noen måneder siden jeg brøt med min x (eller egentlig var det han som gikk, men jeg tror han ble veldig overrasket da jeg tok det alvorlig og ikke tryglet ham om å komme tilbake). Noen dager føler jeg meg sterkere enn før og helt fri, og noen dager føler jeg meg helt ødelagt og nedbrutt og har et sterkt behov for å gruble over det absurde forholdet jeg var en del av og forstå hva det var som traff meg. Da er bloggen til stor hjelp og støtte. Selv om jeg ikke unner noen å bli utsatt for det vi har vært igjennom, så er det virkelig en uvurdelig trøst å vite at det finnes andre som forstår…. Nå har jeg i løpet av sommeren vært inne og lest nesten alle innlegg og kommentarer her inne, og det som virkelig slår meg er hvor mange likhetstrekk disse P-ene har. For eksempel leste jeg nettopp innlegget om ordsalat, og å lese eksempelet på en sms-samtale som er gjengitt der var nesten akkurat som å skrolle tilbake i chatten mellom meg og min x (noe jeg ofte gjorde i ettertid, for å prøve å forstå hva samtalen egentlig handlet om, hvorfor det var umulig å etablere noen som helst form for ordentlig kommunikasjon, hva som gikk galt? Men det ble jeg selvfølgelig aldri klok på….). For min del var dette kanskje det verste i forholdet, og det var det som gjorde at jeg til slutt valgte å gå, i kombinasjon med en dårlig magefølelse som var til stede helt fra begynnelsen av. Jeg opplevde kun få ganger å bli forkastet IRL, men veldig ofte på sms eller annen chat. Jeg anstrengte meg hele tiden for å være saklig i diskusjonen, for å forklare hva jeg mente og følte på en enkel og forståelig måte, men fikk bare kryptiske bortforklaringer og vage (eller mindre vage, alt ettersom) beskyldninger til svar. Utrolig forvirrende, fordi vi kunne ha det helt fint og hyggelig sammen bare timer i forveien, og så plutselig, uten forvarsel, tikket det inn en tekstmelding… Så for min del var det aldri slik at han virket mer normal på tekst enn IRL. Antakelig rakk han aldri å slippe masken helt med meg.
Det var ingenting som egentlig var normalt med de tekstmeldingene jeg utvekslet med min P iallfall. Det begynte riktignok normalt, men etter 2 dager så eskalerte meldingene til på bli på kanten og sexfikserte. Jeg hadde maaaaange røde flagg og var kjempeskeptisk, men ville ikke virke prippen og sart. Dermed tullet jeg litt, siden jeg syns litt synd på ham som ikke hadde normale sperrer. Og når han så jeg “tålte” det, så var det ingen hemninger. Kjente til ham fra før, men hadde ikke opplevd den siden før. Utrolig så fort noe som er så spesielt og merkelig kan bli så “normalt”. Også plutselig er man så hektet/forelsket som man aldri før har vært. I ettertid når jeg leser disse meldingene så ser jeg at de er på repeat. Det var det samme som gikk igjen hele tiden på de 2 årene jeg var involvert med ham
Foreløpige svar på spørreundersøkelsen relatert til denne teksten.
44% opplevde at psykopaten var mest normal på sms/chat/mail
31% opplevde at psykopaten var mest normal i telefonen
25% opplevde at psykopaten var mest normal under personlig samvær