Det gikk så fort i starten. At du hadde et elendig forhold til din mor, stusset jeg ikke så mye på ? jeg husker bare at jeg syntes hun var forferdelig spesiell og vanskelig å forstå seg på. Og hvorfor var det så mye krangling og konflikter hjemme hos dere? Det var bråk, hyl og skrik om den minste ting, og aldri den harmoniske roen jeg var vant til, slik vi hadde det hjemme der jeg vokste opp.
Du ga uttrykk for at du var så inderlig forelsket i meg. Du dyrket meg. Jeg fikk blomster og gaver, du bar meg på hendene. Vi flyttet fort sammen, vi fikk barn. Jeg husker du så veldig gjerne ville ha barn, selv om vi var ganske unge. Jeg ser nå at vi fikk barn altfor tidlig i forholdet. Kan hende det var etter at eldstemann ble født at du begynte å endre deg. Jeg vet ikke, men jeg husker at jeg tidlig ble alene med alt ansvaret. Du var på jobb, på kurs ? alltid var det noe. Jeg stod opp med barnet vårt hver eneste morgen etter netter med lite søvn ? du var for sliten til å orke det, sa du. Og jeg var jo «bare» hjemme med barnet, hvorfor kunne ikke jeg stå opp da? Av og til gråt jeg fordi jeg følte meg totalt utslitt. Du skjønte ikke hva jeg klaget over, ba meg slutte å sutre. Kalte meg sutrete kjerring. Hva f… hadde jeg å klage over? Hadde jeg ikke både mann, barn og tak over hodet? Ikke hadde vi dårlig råd heller. Det var en sannhet i den argumentasjonen som jeg ikke kunne si imot. ?Noe? i meg sa allikevel at det ikke var riktig, det du argumenterte med. Jeg så andre stolte pappaer gå på lekeplassen med barna sine, noe du aldri gjorde. Men å diskutere med deg var vanskelig allerede da. Da du satte de intense øynene dine i meg, det intense blikket der du knapt nok blunket, da var det vanskelig for meg å fortsette diskusjonen. Og jeg ville jo ikke lage bråk og være vanskelig. Det hadde allerede hendt et par ganger at du tiet meg ihjel et par dager om gangen hvis jeg hadde gjort eller sagt noe du mente var galt.
Vi giftet oss og fikk et barn til. Jeg trodde vi var lykkelige. Jeg jobbet redusert, var fortsatt mye alene med barna. Jeg husket at jeg ofte tenkte på at du var så sint hjemme, mens ute blant folk var du verdens hyggeligste mann. Jeg tenkte ofte at jeg måtte ta feil, du var da ikke slik jeg tenkte? Denne vittige, morsomme og interesserte mannen ? var det samme mann som jeg var gift med? Vi virket sikkert som et drømmepar for andre som så oss sammen. Det eneste som var likt hele tiden, var øynene dine. Smilet nådde dem aldri, og de var liksom alltid så mørke. Jeg tilpasset meg mer og mer. Prøvde å holde huset og ungene i perfekt stand, så du ikke skulle ha noe å klage over. Skyndte meg hjem fra jobb hver dag, aldri ut på middag eller lønningspils med kolleger. Måtte hjem ? hadde kommet dit at jeg måtte det for å unngå kjeft og mistenkeliggjøring. For jeg ble visst aldri bra nok for deg. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men du ga tydelig uttrykk for at det ikke var bra nok. Alltid var det en eller annen feil med meg ? eller det jeg hadde gjort. For om jeg hadde vasket fra gulv til tak i et rom, kunne du allikevel finne noe å pirke på et annet sted ? ?møkkakjerring? kunne du skrike til meg. ?Her går du hjemme hele dagen og drar deg, og så klarer du ikke engang å holde huset rent og ryddig? Du er lat, det er det du er! Mens jeg jobber og sliter hele døgnet nærmest, så gir du blaffen i alt! Typisk deg!? Du klarte å plante skyldfølelsen i meg, å bruke min evig dårlige samvittighet for det den var verdt. Du begynte å true med å kaste meg ut hvis jeg ikke tok meg sammen. Og da skulle du sørge for at jeg aldri fikk se ungene igjen.
Jeg tenkte at du hadde rett, at jeg måtte skjerpe meg. Alt det stygge du kalte meg ? det var kanskje min egen skyld at jeg ble kalt det? Skulle jeg ha oppført meg annerledes? Du visste nøyaktig, med millimeterpresisjon, hvor du skulle sikte for å treffe da du kritiserte kroppen min for å være dvask og utrent. Du snakket lite pent om familien min, de var liksom ikke bra nok for deg. Å være med til dem på besøk var noe du ikke ønsket. Da fikk heller barna og jeg dra alene. Du hadde da bedre ting å gjøre. Magefølelsen min skrek til meg at dette var galt og at jeg måtte vekk. Kroppen begynte å si fra, jeg fikk angstsymptomer og ble deprimert. Tok meg i å ønske at du kunne slå meg, så jeg kunne gå til politiet og vise fram blåmerkene. Jeg hadde jo ikke noen merker å vise fram slik det var. Bare den innvendige smerten, og den tenkte jeg at ikke var like mye verdt som det å vise fram blåmerker. Innimellom hadde vi gode stunder. Og det ga meg litt å leve for, tenke på. Men bare fram til neste gang det var bråk. Ofte mens du var på jobb og jeg hadde fri, ringte du hjem. Var det for å kontrollere meg? For å sjekke at jeg ikke ?hadde meg med noen?? Du kunne ringe meg på jobben og ? ?ville bare høre at du var der?. Om jeg fortalte om morsomme meningsutvekslinger og lærerike diskusjoner med mannlige kolleger, ble du mistenksom. «Jeg vet nok hva du holder på med på jobb,» sa du, og så satte du de intense svarte øynene dine i meg.
Hvor ble livet mitt av? Gleden? Var det slik det skulle være? Kunne det være at alle som hadde stiftet familie, hadde det slik? Jeg vet ikke hvordan jeg kunne gjøre det, hva som var grunnen til at jeg gjorde det. Men jeg gikk på biblioteket. Jeg har alltid vært glad i å sitte der, lese litt, kikke i dagens aviser, låne en bok eller to. Denne gang lånte jeg bøker om psykopati og narsissisme, i all hemmelighet ? livredd for at du skulle finne dem gjemte jeg dem under noen klær i skapet mitt. Og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg forstod omsider på en eller annen måte at det ikke var min feil, at det ikke var meg det var noe galt med. Jeg leste om projisering, at det egentlig var deg selv du snakket om når du skjelte meg ut for dette og hint. Jeg leste på diverse nettsteder at du aldri kom til å forandre deg. Det tok lang tid å bygge seg opp. Psykisk, fysisk. Det tok flere år. Men det kostet, og på slutten var jeg et vrak. Rett og slett. Jeg hang knapt nok sammen. Men omsider flyktet jeg. Hals over hode. På forhånd hadde jeg snakket med både lege og en advokat jeg hadde fått anbefalt. Noen venner hjalp meg. De hadde leid en leilighet til meg. Dit dro jeg. Uten ungene, uten noe annet enn det jeg stod og gikk i. Kampen etterpå har vært hard. Du har trenert absolutt alt. Trøsten er at det går fint med ungene. De er store, og hadde sagt at de ønsket at vi skulle skilles. De hadde fått med seg mer enn jeg trodde, selv om jeg prøvde å spille den glade mammaen så godt jeg kunne. De bor annenhver uke etter eget ønske ? de er så store at de kan bestemme det selv. Du, derimot, skjønte ingenting. Hvordan kunne jeg? Hva galt hadde du gjort? Du framstilte deg selv som et offer for min utspekulerte kulde, ondskap og egoisme.
Du trakasserte meg etterpå. Du sendte mange meldinger, blomster og gaver. Visste jeg ikke at jeg var drømmekvinnen din, din evige kjærlighet? Du elsket meg inntil vanvidd, savnet meg så du nesten ble ødelagt. På samme måte som da vi var unge, så idealiserte du meg nå også. Men jeg gikk ikke på det denne gangen. Hvorfor skulle jeg? Hvorfor skulle du klare å overtale meg denne gangen? Jeg, som knapt hadde fått en blomsterkvast siden vi var unge og nyforelsket? Jeg svarte ikke på noe, lot meg ikke manipulere. Og dermed fikk pipen en annen lyd. Du påstod at du var livstruende syk for å få meg på kroken. Da jeg spurte deg inngående om hvilke konkrete undersøkelser som skulle gjøres, hadde du ikke svar å komme med. Du ble sint isteden. Du hørte ikke på at jeg kun ville ha kontakt om ungene. Jeg sa at jeg ville be om besøksforbud dersom du ikke sluttet. Det har du brukt mot meg etterpå, jeg har truet deg sier du. Du har sagt at du skal gå til retten fordi jeg har ærekrenket deg. Du har trenert separasjonen og skilsmissen, nektet å skrive under. Du har trenert skiftet og skylder dette på min advokat. Du har plutselig ingen penger på konto. Du manipulerer og trykker på de knappene du vet gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet. Du er sjalu og forlanger å vite om jeg har en annen, om utroskap er grunnen til at jeg har gått. Du legger all skyld på meg og ser ikke din oppførsel gjennom alle år fra et annet perspektiv enn ditt. Du sier at du elsker meg, men også at du hater meg. Jeg gjør alt for at du skal hate meg, sier du. Samtidig kan du dukke opp i diverse sosiale medier og framstår der som verdens hyggeligste mann. Folk som bare kjenner godsiden din, tilber deg nærmest. Men jeg ser dem ? øynene dine. De avslører deg. Om du fortsetter i samme stil så kommer du til å ødelegge forholdet til ungene dine, om du ikke alt har gjort det. Men du ser det ikke. Hvis de en gang bryter kontakten med deg, så vet jeg at du kommer til å skylde på meg. Du kommer til å beskylde meg for å ha manipulert dem. At du opp gjennom årene har behandlet dem stygt og bedrevet psykisk vold mot dem som du har gjort mot meg, det ser du ikke. At din oppførsel etter bruddet tilsier at du er alvorlig personlighetsforstyrret, det vil du jo aldri forstå eller innse. Det har jeg forstått etter å ha lest meg opp på temaet. Svart-hvitt-tenkningen din, enten er man med deg eller mot deg ? alle brikker faller en etter en på sin plass.
Jeg har tenkt mye på det, hva gjorde at jeg tiltrakk meg deg? Hva ved meg gjorde at jeg ble et offer? Kanskje min grunnleggende usikkerhet og sårbarhet, redselen for ikke å være bra nok. Den evig dårlige samvittigheten min, kanskje? Kunne du «være» den, på samme måte som et rovdyr værer et bytte? Jeg var ny i byen med ny jobb, kjente ikke så mange. På en eller annen måte følte jeg meg trygg sammen med deg, som framstod som en verdensmann. Da du i starten idealiserte meg og overøste meg med gaver, blomster og fine ord ? da var jeg solgt. At jeg sakte men sikkert deretter ble «skrudd ned», forstod jeg ikke. Men mange rundt meg har sett og forstått. Noen har betrodd meg at de har reagert på blikket ditt, måten du forsøkte å være morsom på, på min bekostning. At du aldri var med på barnas fritidsaktiviteter ble også stusset over. Det var jo så mye annet som var viktigere. Din trening og dine fritidsaktiviteter, for eksempel. Jeg er blitt spurt hvordan jeg har hatt det, men jeg benektet at jeg hadde det vondt. Jeg hadde det jo vondt, der jeg vandret rundt på eggeskall for å unngå å lage konflikter og bråk. For om det ble bråk, var det jo alltid min skyld, ikke sant? Å ta opp kampen, det satt langt inne. Uten støttespillere som aldri ga meg opp, hadde jeg ikke klart det. Alt i alt har jeg det ganske bra nå, selv om de mørke dagene med mye uro og angst fortsatt er tilstede. Jeg er redd for å møte på deg, for av praktiske årsaker bor vi fortsatt på samme sted. Så jeg begrenser meg i hverdagen. Handler på ulike butikker fra gang til gang. Ser meg en ekstra gang over skulderen. Slapper aldri helt av. Slik er det blitt. Men jeg har møtt en snill mann nylig, en som ikke idealiserer meg, som ikke har noe imot at vi tar det veldig sakte og forsiktig for å bli kjent. Som ikke har latt seg skremme av det jeg har fortalt om hva jeg har gått gjennom. Det er vanskelig, for du har gjort meg så mistenksom overfor andre. Jeg overanalyserer alt som sies og alt som gjøres. Jeg er redd for å si og gjøre ting feil, for ikke å være bra nok. Jeg tror at nesten alle har en stygg baktanke med det de gjør. Det er vanskelig å stole på andre, å tro at noen faktisk vil meg vel – uten baktanker. Det er vanskelig å tro på at min nye venn vil meg vel, at han mener det uten forbehold når han sier at han er blitt så glad i meg. «Det tar tid,» sa en kollega som har gått gjennom noe av det samme som meg ? «du må bare gi det tid, og så vil det gå seg til for deg også.» Jeg velger å tro på det. Men å føle lykke uten et mørkt bakteppe er nytt for meg. Det er som om jeg venter på å bli straffet på en eller annen måte, fordi jeg tillater meg å kjenne på noe som er godt for meg. Allikevel begynner jeg nå å få tro på at livet har noe fint å by på for meg også.
Anonym
SH
For en sterk, gripende historie. Jeg fikk hjertebank av å lese. Alt du har vært igjennom og allikevel kommet deg videre i livet.
Jeg ønsker deg inderlig et godt, rolig liv framover. Og jeg tror livet har mye fint å by på for deg.
En sterk historie! Den forklarer godt hva en psykopat er. Ønsker deg alt godt!
Ønsker deg alt godt!
Takk for at du deler med oss, sterkt å lese. Ønsker deg lykke til og alt godt!
Ære være din gode kollega som ga deg rådet om å gi det tid. Det høres kanskje enkelt ut, dette med å gi det tid. Særlig når situasjonen var så alvorlig. Men tiden er på alle måter din venn, som blir til din styrke og din fordel. I motsetning til psykopaten, vil du endres til å bli en klokere person. Du vil trekke opp nye og mer tydelige grenser for hva du finner deg i. Spesielt i relasjon med andre. Du vil revurdere hvem du vil omgås i livet ditt. Du vil med tiden kunne tilegne deg kunnskap for på den måten å få et ærlig og riktig perspektiv på hva du har stått i. Med tiden vil du utvikle en styrket magefølelse som hjelper deg til å luke bort folk med dårlige hensikter. Akkurat nå virker alt og alle farlige, man er hudløs og redd. Men, med tiden.. Bruk tiden godt, og gi deg selv masser av kredit for at du forlot drittsekken.
Veldig godt fortalt og gjenkjennelig historie, selv om min var grovere utfra hva som fremkommer her. Ikke for det ,det er ille nok iallefall. Ønsker deg og barna det aller beste!
Tak for en virkelig stærk historie. Den minder utrolig meget om min. Jeg havde også tænkt på at indsende min historie, men er lidt bange for at blive genkendt. Denne historie giver mig flash back og jeg tænker på, om ikke den ligner de fleste andre her på bloggens oplevelser. Det er meget ens , det vi har været ude for, ja det er virkelig som om de er lavet på samlebånd , de mennesker med denne personlighedsforstyrrelse. Især det med at efter vi var flygtet væk, prøvede de en ny runde med idealisering. Lige der viser forstyrrelsen sig tydeligt syntes jeg .
Takk for tilbakemeldingene på min historie. Det var sterkt å se den “på trykk”, og jeg ble nesten rystet til margen da jeg leste den her på bloggen og så svart på hvitt hva jeg er blitt utsatt for.
Det du skriver om magefølelse, Kari, det synes jeg at jeg kan merke. Jeg har luket vekk enkelte personer allerede, og jeg savner dem ikke! Ja, jeg føler meg hudløs og redd, men allikevel sterkere på samme tid. En rar følelse. Min eksmann er forutsigbar og står selvfølgelig på stedet hvil når han fremdeles framstiller seg som et offer, idealiserer meg og til og med gratulerer meg med bryllupsdagen på en melding(!). Han vet at jeg har en ny venn, og jeg regnet med at meldingsmengden kom til å øke da han fikk vite det. Det stemte. Allikevel er det ubehagelig, og jeg regner med at jeg må se meg over skulderen i lang tid framover. Hvis noen lurer på hvorfor han kan sende meg meldinger, er det pga felles barn.
Takk til ANONYM for en veldig sterk historie som jeg kjenner igjen veldig godt. Forskjellen er at jeg var mye eldre da jeg traff min ex N, jeg var akkurat fylt 35 år, jeg var nyskilt med to barn på 5 og 8 år, og min mor døde svært uventet på en dramatisk måte, alt skjedde i. løpet av to måneder. Så jeg var så sårbar da han idealiserte meg med oppmerksomhet, blomster og gaver og lovet meg den tryggheten som jeg så sårt trengte. I etterkant har jeg skjønt at han har brukt mye tid på å plukke ut akkurat meg som sitt nye objekt. Og i dag vet jeg at alt skjedde etter oppskriften på hvordan de går fram for å vinne sitt nye objekt. Vi ble samboere etter et halvt år, med tre gutter til sammen, (vi fikk heldigvis ingen sammen) og vi giftet oss etter tre år. Da begynte de skikkelige nedturene, allerede dagen etter bryllupet vårt. Jeg hadde stusset over flere episoder før det, men jeg glattet over med å tenke at alle har jo litt problemer i forholdet sitt, så ønsket jeg så veldig at vi skulle ha det bra, og at vi skulle bli en sammensveiset og fin familie. Og som du ANONYM beskriver så fikk han meg til å tro at det var min egen feil at det ble så mye uenighet og ufred. Og han brukte alle metoder som jeg har lest om nå i etterkant, men som jeg ikke hadde noe som helst kunnskap om den gangen. Det var psykisk trakassering, fysiske og seksuelle overgrep, og det er svært alvorlige ting jeg har opplevd. Jeg har som Mary tenkt å fortelle min historie på denne bloggen å beskrive i detalj det jeg har opplevd, men er redd for å bli gjenkjent. Jeg fant meg i det altfor lenge, noe som har gjort at jeg har vanskelig for å ikke klandre meg selv for at jeg kunne la det skje. Derfor kunne min historie kanskje kunne bidratt til at andre fikk åpnet øynene mye tidligere enn hva jeg gjorde, men jeg tør altså ikke. Ønsker deg lykke til videre, du er på riktig vei for å komme videre.