Derfor lar vi psykopaten mishandle oss

Det er dette som er så vanskelig å forklare for andre. Venner ser ofte tydelig hva som skjer, men mister respekten for oss fordi vi blir værende i relasjonen eller returnerer til psykopaten etter et tilsynelatende vellykket brudd. Hvorfor finner vi oss i misbruk og mishandling? Vi blir forklaringer skyldig. Vi kan ikke forklare det for omgivelsene, for vi forstår det knapt selv.

Det er forskjell på mishandling som skjer i en lang relasjon og mishandlingen som skjer umiddelbart etter at psykopaten ble kjent med oss. Når vi tolererer mishandling fra en psykopat eller narsissist etter å ha kjent vedkommende i lang tid, ofte flere år, så er det fordi vi har et velkjent traumebånd med vedkommende. Vi har en “historie” sammen og dette blir til en viss grad akseptert av omgivelsene så lenge mishandlingen ikke går over styr. Venner kan til og med overtale deg til å tolerere mishandlingen i stedet for å hjelpe deg med å løsrive deg; “sånn er det når man har kjent hverandre så lenge som dere har, de dårlige sidene kommer frem”, “dere gjør dumme ting med hverandre fordi relasjonen har nådd et dypere nivå”. Det er nesten logikk i det.

Mye mindre logisk er når vi aksepterer mishandling nærmest fra første dag.

Hvis en fremmed hadde angrepet deg verbalt og/eller fysisk så hadde du ikke unnskyldt vedkommende. Du hadde anmeldt vedkommende hvis angrepet var alvorlig nok. I alle tilfeller hadde du snudd ryggen til og gått. Du hadde aldri forsøkt å reparere relasjonen dere imellom, for det eksisterte ingen relasjon. Du hadde tvert imot vært glad for at vedkommende ikke var en del av ditt nettverk. Du hadde kanskje båret hendelsen med deg en liten stund, tenkt “herregud for en idiot”, blitt sint, skremt eller skuffet, men du hadde aldri tenkt kjærlige tanker om en fremmed person som angriper deg. Det hadde vært meget enkelt å legge personen bak deg med et lettelsens sukk.

Dette vet psykopaten. Psykopaten danner derfor en illusjon om en meget tett relasjon veldig fort. Det er derfor de er så intense i begynnelsen, de ønsker å få deg til å tro at de er genuint interessert i deg som person og at dere har en meningsfull relasjon gående. Grunnen til det er at vi faktisk lar oss misbruke av personer vi tror står oss nær, selv om det lyder utrolig. Vi forstår at når man har kjent en person i tyve år så vil det dukke opp ubehagelig oppførsel. Vi tror det er en del av det å ha en dyp relasjon. Vi tror sågar at det ikke bare er en uunngåelig konsekvens av en dyp relasjon, men et bevis på at relasjonen er dyp! Slik klarer vi å tolke misbruk som et kompliment; “han er sur fordi han er trygg på meg”, “hun kritiserer meg fordi hun har høyere forventninger til meg som står henne så nær”. Psykopaten lar oss tro at vi har kjent dem i tyve år, når vi bare har kjent dem i to uker og egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt. 

Jeg husker opplevelsen av å bli kurtisert av en mann som hatet meg. Det var så åpenbart, men likevel så forvirrende. Jeg var lykkelig samtidig som jeg hadde trang til å kaste opp. Dobbelsignalene gjorde meg fysisk dårlig. Har du hatt denne følelsen sammen med noen? Jeg kan nærmest garantere at vedkommende er en psykopat eller narsissist. 

Psykopaten vet at vi ikke lar oss mishandle av en fremmed. Vi låner ikke ut ti tusen kroner til en person vi nettopp har møtt. Men til psykopaten gjør vi det, fordi han/hun har fått oss til å tro at relasjonen er ekte og at den vil vare. Vi ønsker å gi noe tilbake for den enorme interessen psykopaten har vist oss. Vi “belønner” derfor psykopaten med vår tillit. Kanskje får han/hun låne bilen vår en helg, kanskje får de bo i vår leilighet mens vi er på ferie. Like viktig som tilliten vi gir til psykopaten er signaleffekten til omgivelsene. Vi er på null komma niks blitt stolte av denne personen som har bergtatt oss. Dessuten kan vi endelig fortelle våre venner og bekjente at vi er attraktive for noen; “jada, han har nærmest flyttet inn”, “vi ses daglig”, “jeg ga henne noen tusen for å dekorere stua mi, du skjønner vi er så gode venner nå”. Noen psykopater bruker din stolthet til å devaluere deg ved ikke å anerkjenne relasjonen. Det blir derfor et stort gap mellom din fremstilling av relasjonen og hva vennene dine observerer; “men, han har jo aldri nevnt deg på facebook eller lagt ut et bilde av dere” og “hvorfor vil hun aldri være sammen med deg offentlig?”. Husk at dette er bevisst taktikk fra psykopatens side. men vi skyver mistankene til side, for aldri har vi følt oss så nær noen.

Men dette er ikke en nær venn. Dette er faktisk en fremmed som angriper oss. Og vi tar vedkommende imot med åpne armer, gir ham/henne penger og gaver i tillegg til å tolerere humørsvingninger, foraktfulle blikk og nedverdigende kommentarer. Alt fordi vedkommende har fått oss til å tro at vi er sjelevenner, tvillingsjeler eller “meant to be”. Det er svindel, ikke annet. Vi går til sengs med fienden.

Selv om relasjonen bare varte i tre uker eller har pågått i tredve år, så var det slik det startet for de fleste. Likevel snudde vi ikke ryggen til og gikk, slik vi burde. Vi ble værende. Vi forelsket oss til og med i angriperen. Lær å forstå hvordan det skjedde. At det ikke var annet enn strategi fra psykopatens side. Strategi for å få innpass i våre liv og tilgang til våre ressurser. 

 

I forrige uke la jeg ut en spørreundersøkelse om hvorvidt leserne synes det er greit å omtale offentlige personer for psykopatiske eller nær-psykopatiske aktiviteter. Bakgrunnen var oppropet mot psykologen Turid Kavli, som skapte blandede reaksjoner hos leserne. 130 svarte på undersøkelsen. 64% svarte “ja, det er greit” og 36% svarte “nei, det er ikke greit”. Takk til alle som deltok.

Resultatet er med på å forme fremtidig eksponeringspolitikk på bloggen. Selv om flertallet mener at slik eksponering er greit, så er andelen skeptikere så høy at eksponering av offentlige personer vil holdes på et lavt nivå. Lesere må likevel være inneforstått med at det av og til vil skje. Jeg håper det er iorden at jeg benytter spørreundersøkelser flere ganger fremover, og takker på forhånd for deltakelse. 

33 kommentarer
    1. Jeg unnskyldte alltid P overfor andre. “Han er sliten, han har jobbet mye, han har sovet dårlig” osv. Den psykiske volden han utsatte meg for over mange år, var liksom greit pga disse unnskyldningene jeg fant på. At det skyldes et traumebånd, har jeg ikke forstått, eller hørt om, før jeg leste om det bl.a her på bloggen.
      I etterkant av bruddet har jeg gått i samtaler med en terapeut. Der har jeg snakket om det at jeg skammer meg fryktelig over alt jeg fant meg i. Hadde en venninne fortalt meg at noe tilsvarende hadde skjedd med henne, hadde jeg jo prøvd å si at hun burde komme seg vekk. Men da hadde vel kanskje hun kommet med tilsvarende unnskyldninger som meg… Uansett; terapeuten min har bedt meg tenke som så at jeg hadde en grunn til å bli, at jeg må skape meg en historie som gjør mening for meg. Ikke nødvendigvis at jeg ble pga manipuleringen, men at jeg ble pga barna som jeg tenkte mye på om ville klare seg sammen med sin far. At jeg valgte å bli for å beskytte dem, rett og slett.

    2. Eg kjenner meg så igjen at det er skummelt .eg sitter igjen m en gjeld på 500.000 kr pga min p.allerede etter et par mnd fikk hn meg t å ta opp lån fordi eg oppriktig trodde på hn å at hn va gla i meg å at vi hadde noe sammen .alt va bare et spill fra Hannes side.eg tenker tilbake nå å tenker eg va så naiv føle eg ,så dumsnill.men eg ble forelsket i hn .å eg sitter igjen m alt d vondt hn har påført meg å i tillegg en stor gjeld som hn nekter å bet på.hn lyger t politet i avhør å sier eg har fått masse kontanter av hn,noe som seff bare er tull!

    3. Igen, igen et rigtigt godt indlæg og noget vi alle her har tænkt rigtigt meget over. Jeg var en af dem der var sammen med psykopaten i rigtig lang tid… I næsten hele den periode, havde jeg to rigtigt gode veninder jeg talte med om alt.. De sagde netop..sådan er han jo…han har jo et hårdt job..han er da stresset osv… Da jeg begyndte at sige at han var en person ude og en anden hjemme , vidste de ikke helt hvad de skulle sige..jamen, han har det svært..Nej, svarede jeg, det der er ikke indenfor normalområdet ! Til sidst da devalueringen var en realitet , skærmede mine veninder mig når vi var sammen ( alle tre par incl. Psykopaten ) de arrangerede at vi piger skulle sidde ved den ene ende ved bordet og mændene ved den andre. Så kunne jeg være i fred for P. Den ene veninde så ret meget af masken, den anden opdagede ikke så meget..alligevel tror de ikke på, når jeg fortæller dem at P har en personlighedsforstyrrese…det er ligeso helt tabu…
      Jeg syntes ikke jeg fandt mig i mishandlingen, jeg tog kampen op , selvom jeg var syg til sidst. Men det er rigtigt at jeg blev i relationen alt for længe, men da anede jeg ikke noget om traumebånd og psykopati. Jeg havde tænkt at min P var alvorligt syg, siden han kunne opføre sig så forskelligt , alt efter hvem han var sammen med. Først efter jeg var flygtet googlede jeg personlighedsforstyrrelser og fandt frem til den der passede på ham..narcissistisk personlighedsforstyrrelse…

    4. Jeg er fast leser her, men velger å skrive som anonym nå. Jeg ønsker å spørre om hjelp ift min snart 17 år gamle datter som manipuleres voldsomt av sin far, min P. Hun bor etter eget ønske kun hos meg og har ikke overnattet hos ham på snart et år. Min andre datter på 20 bor også hos meg, men hun har brutt helt med P. Det er snart to år siden bruddet, og jeg har innført NK for lengst. Yngstedatteren min har sporadisk kontakt med sin far på meldinger og tlf, en sjelden treffes de for en lunsj. Hver gang hun har hatt kontakt, er hun sint – og hun tar det ut over meg og storesøsteren sin i form av raseri og en voldsom ordbruk. Det tar ofte et par dager før hun “lander” igjen. Hun forteller aldri hva de har snakket om (“det er vår sak!”), men ordbruk og sinnstilstand er merkbart forandret hver gang. Hun snakker heller ikke til sin søster om dette. Jeg vet at P overfor 17 åringen gjør et inntrykk av at han er ensom og alene, at jeg er ondskapsfull og kynisk. Han er et offer for min kulde. Antagelig bruker han hver eneste lille mulighet han har til å manipulere henne for å ramme meg i størst mulig grad. Er det bare å stå i det, ta imot? Det er veldig vondt for oss alle. Tenårene er jo ikke lette når det er “normale tilstander” heller, men med en P involvert er det ekstra vanskelig. Hvordan kan jeg takle dette? Jeg har forøvrig foreslått for 17 åringen at hun kan snakke med en terapeut e.l. om dette, men det vil hun absolutt ikke. Kan hende det er av lojalitet overfor P, hva vet jeg? At det ville føles som om hun svikter ham dersom hun setter ord på det hun opplever. Er det noen som har råd, eller som har opplevd noe tilsvarende? Jeg vet ingen andre steder jeg kan spørre, så jeg håper det er greit selv om det er utenfor tema i dette blogginnlegget.

    5. Anonym 10: Jeg anbefaler å fortelle din datter om hvem hennes far er. Skjønner det er vanskelig, men da er det lettere å forstå også noe å forholde seg til for henne. Med P er det bare negativt og intet annet.

    6. Anonym10: Jeg er i akkurat samme situation som dig. Med 2 teenagere der ser deres far, P, 1 gang om måneden. De er hemlighedsfulde, når de tager afsted og fortæller intet om besøget, når de kommer hjem. Jeg fornemmer de går i en anden verden, når de tager hen til deres far. Min søn (den yngste) er aggressiv og flabet når han kommer hjem igen, min datter ( den ældste) puster lettet ud, når hun kommer hjem fra besøg hos ham. Jeg har spurgt en terapeut, hvordan jeg skal forholde mig til mine børns meget lukkede attitude, før og efter besøg hos deres far. Terapeuten sagde, at vi som forældre skulle samarbejde og kommunikere ( og det er ikke muligt med P og NK) for ellers ville børnene lide skade, blive spaltet i deres personlighed!! Men alternativt give dem ro, omsorg, plads for frustrationer m.m. når de er hjemme. Rumme deres vrede, kulde, lukkethed m.m. Der hvor de slapper af, kan de få afløb for de mindre pæne sider. Jeg kan følge dig, det er BENHÅRDT at stå i!!!! Jeg følger også lige med her, om der kommer gode råd fra andre på bloggen.

    7. Til Anonym10: jeg har selv en far som er psykopat, og har søsken. Her har vi, i forskjellig tempo kuttet kontakt med han. Søsteren min var den første som gjorde dette da hun var 14 år, deretter når jeg fikk barn selv i starten av 20 årene og innså hva jeg ikke ønsket at mitt barn skulle få oppleve brøt kontakten med han. Mitt andre søsken brukte mye lenger tid (typ 4 år etter bruddet på mor og far) før jeg fikk en telefon gråtende (da h*n bodde sammen med faren vår) om å hente umiddelbart. Vi har alle måttet komme til det punktet hvor det var nok rett og slett. I tillegg trengte vi i forskjellig grad en betydelig bekreftelse på at det han gjorde mot oss var galt. Og når disse papirene sakte men sikkert kom frem så falt vi lenger og lenger fra han. Det var en lang prosess, og selvom vi ikke har noe kontakt med han nå, så prøver han til stadighet å kontakte oss, og hadde ikke vi hatt hverandre til å hjelpe og støtte hverandre opp så hadde vi ikke klart å stå i mot manipulasjonen fra faren vår. Få eldste datteren din til å prøve å komme «under huden» på søsteren sin, slik at de kan bli litt mer åpne mot hverandre. For deretter og sakte men sikkert legge frem beviser av artikler om hvordan psykopater opptrer, evt psykolog skriv om noen av dere går til det, om hvordan han har påvirket livene deres. Det vil kunne ta tid, og man må være tålmodig, det er tross alt faren deres. Og uansett hvor mye vi «barna» vil hate en av foreldrene våre grunnet slike ting så vil det alltid være en del av oss som uansett hva, vil elske den personen. Og derfor er det viktig med mye støtte rundt, men man må også tåle å stå i storm, for det er sårt og vanskelig å kutte kontakten, men definitivt SÅ verdt det når man endelig er kommet bort fra personen og ting begynner å roe seg, det er som å slippe et tonn av skuldrene og endelig føle at man kan være seg selv uten å være redd for å bli manipulert.
      Ønsker deg uansett masse lykke til og håper det ordner seg for dere. 🙂

    8. Takk for kommentarer. Jeg har jo forsøkt å snakke med yngste om P, men hun blir bare sint og går. På en måte er det jo greit at hun tar dette ut over meg, da jeg tenker at hun ikke hadde gjort det dersom hun ikke hadde følt seg trygg på meg. Jeg vet også at hun føler seg veldig alene ift P siden eldste har gjort det helt klart at hun ikke ønsker kontakt under noen omstendigheter. Som du skriver, Anonym21, å samarbeide med den andre forelderen når vedkommende er en P og NK er innført er jo utelukket. Så kanskje det beste er å stå i det, ta imot, være en “container” for all frustrasjonen, et sted der hun kan føle seg trygg tross alt – rett og slett en trygg havn. Jeg har gått i terapi og snakket litt om dette, og terapeuten sier han ikke blir bekymret over det han hører. Han mener det hadde vært verre om hun ikke hadde reagert i det hele tatt.

    9. til anonym10 kjenner meg igjen og min tenåring var så sint etter besøk hos far og i ettertid kom det frem att han fortalte henne hvor gal jeg var og ba henne om rapporter(hun var rundt 12 år)og lovte henne gull og grønne skoger bare hun flyttet til han.,Jeg valgte da å fortelle sannheten om trusler vi hadde fått fra jeg flyttet noen år før og hun sa da att jeg skulle fortalt sannheten tidligere,i det sørgelige er jeg gla jeg fortalte sannheten for par år etterpå overfalt han henne ,nå er hun snart 16 og han er ute av vårt liv

    10. Til ANONYM10 :
      Jeg tror også det vil tage noget tid, før din datter kan se, hvem hendes far egentlig er. Jeg ville ikke sige til hende, at jeg ved, hvilken forstyrrelse hendes far har. Det vil blot give hende antiparti mod dig. Hun er i en følsom alder, jeg ville selv lade hende finde ud af, at han ikke er der for hende. Det kan tage tid, men så er det hendes egen beslutning og det er vigtigt tror jeg.
      Min voksne datter var også meget påvirket af, at jeg flyttede fra hendes far. Hun besøgte ham tit i starten, da hun var bange for at han ikke kunne bo alene ( pga alkohol ) Han fandt dog hurtigt et andet offer og nu ses de ikke ret tit. Når min datter har været hos hendes far, har hun brug for at snakke ( hvilket kan være hårdt for mig ..da jeg prøver at gennemføre NK )
      Da jeg gik til psykolog snakkede jeg med hende om, at når jeg var væk fra P, var jeg overbevist om, at kontakten mellem far og datter ville ophøre, da de begge har svært ved at bevare kontakt til andre ( ude af øje ude af sind ) Psykologen sagde, at det ikke var mit problem længere, da de jo er voksne begge to. Det har altid været mig der var bindeled der…nu er det det nye offer…

    11. Anonym10: Jeg tror at hvor sterke trekkene til Psykopaten er (din P/N) som er viktig å tenke på når vi skal ta avgjørelser på om hva vi kan la barna våre være med på av samvær, og hva som vi forelder må stoppe.
      Av de P/N jeg har hatt i mitt liv så er det minst en som som jeg hadde totalt nektet all form for kontakt om jeg hadde hatt barn med han. Hvis denne P/N hadde vært barnefar hadde jeg fortalt mitt barn at far var en veldig syk mann, helt til barnet forstod. Og jeg hadde gjort alt jeg kunne for at P/N ikke hadde samvær med barnet.
      Men om barnefar ikke var like sterkt P som denne P/N så kan man kanskje gjøre som Mary sier, la barnet oppdage selv.
      Men jeg synes det er vanskelig å råde helt konkret fordi jeg mener det kommer an på hvor sterkt P/N forelder er, hvem barnet er og hele situasjonen unner et. Men ingen ønsker at barna har en P/N i sitt liv, med manipulasjon og skifter av humørstemninger og alt det fører med seg.
      Det er en balanse her i forhold til faren for at barnet kan ta avstand til den friske forelderen og det er jo veldig uheldig. Min erfaring er at det skal ingenting til før ungdommen går rett i kamp mot oss når de kommer hjem fra P/N. Å la de få god plass og godt med rom når de kommer hjem det trenger de. Og det viktigste er at du og barnet ikke miste den gode kontakten først og fremst. Om barnet har kontakt med P/N, så tror jeg at det er riktig å si ifra at oppførsel til P/N “ikke er greit» og «sånn gjør mann ikke» når problemene blir oppdaget av barnet, så barna vet at vi er uenige med P/N.
      Og så må jeg legge til at dette er en utrolig krevende og slitsom situasjon for oss å være i, så vi må huske på å ta vare på oss selv mitt oppi alt ansvaret vi står i ganske så alene, med å være den trygge, som barnet/ungdommen skal støtte seg til.

    12. Hei.
      Vet ikke helt om man skal tro på karma, men ( dette er anonymisert ) kort fortalt har jeg tidligere arbeidet med en narsisist, det mennesket gjorde livet mitt til et rent h i mange år, ble ikke trodd av legen, til slutt orket jeg ikke mer og sa opp selv. Først nå ( 1.5 år etter ) føler jeg meg klar til å satse jobbmessig igjen.
      På bursdagen min fikk jeg vite at narsissisten var under etterforskning ( trodde han/han skulle “vri” seg unna dette og ) nå, en god stund senere er det i nyhetsbilde at vedkommende har fått sin straff. ( Fortjent )
      Jeg ønsker alle mennesker godt, men den personen var så etter meg ( psykisk mobbing og trakkassering ) ( det er mer her, men forteller ikke hovedfokus grunnet anonymitet ) at det er fortjent. Lurer på om jeg har noen skytsengler, eller om det finnes karma?
      Føler det finnes rettferdighet der ute, tross alt.

    13. Jeg håper det er i orden at jeg stiller et spm som ikke er direkte relatert til tema i innlegget. Jeg har nylig forlatt min N, etter utallige forsøk. Vi var sammen i mange år, og jeg er bokstavligtalt ruinert. Det gjelder både arbeid, helse, økonomi og sosialt liv. Jeg føler meg likevel “klarere” enn på lang tid, og jeg har kun veldig korte blaff av tvil (noe som bekymrer meg, er fraværet av kjærlighetsorg et tegn på at det er jeg og ikke ham som er N feks).
      Dette er jo litt selvmotsigende, men hodet er ikke i tvil om at han er 100% covert N, jeg har lenge mistenkt noe slikt, men latt være å fordype meg i temaet da det ble umuig for meg å leve sammen med ham sålenge jeg forfulgte denne tanken.
      Mitt spørsmål gjelder dette med NK og narsisstisk forsyning, at de kan hente dette fra de “flygende apene” feks hvis han får vite at jeg sørger eller har andre reelle problemer, er det ikke bedre han får forsyner fra ting som allerede er der enn at han i desperasjon over mangel på informasjon lager nye vanskeligheter? Det er selvfølgelig ikke særlig hyggelig å tenke på at han godter seg over min “stakkarslighet” eller hva han oppfatter det som. Men for meg virker det bedre enn at han lager nye problemer for meg. Haken er jo selvsagt dette traumebåndet, at det tar lengre tid for ham å bli “lei” av meg så lenge han får forsyningen sin.
      Jeg har tidligere tenkt at så lenge jeg kommer meg bort fra ham verken kan eller vil han gjøre meg noe. At det er den daglige mishandlingen som skader meg. Etter å ha lest her inne er jeg i tvil, jeg begynner å bli bekymret for hva han kan stelle istand. Dersom han ønsker det kan han gjøre stor skade ved å kontakte diverse offentlige etater osv.
      Jeg forlot ham på eneste måten jeg kunne, og det tror jeg er den verst tenkelige måten jeg kunne gjøre det. Jeg flyttet ut mens han var på reise, og det må ha kommet som et sjokk på ham, jeg tror derfor han er rasende og ønsker hevn (uten at jeg vet dette, har ikke snakket med ham). Eneste “håpet” mitt er at han forventet det, noe som er en mulighet siden han gjorde noe ekstremt ondskapsfullt like før han dro.
      Det var likevel ikke denne episoden som fikk meg til å dra, jeg hadde bestem meg på forhånd, men det ga meg en slags “rett” til å flykte på den måten jeg gjorde.

    14. Det jeg tenker er : Hvis N tror jeg er lei meg, og godter seg over dette, så værsegod liksom.
      Jeg tror jeg har gjort mye mentalt forarbeid når det gjelder kjærligheten til ham, de andre gangene jeg har gått har jeg vært knust og kommet krypende tilbake. Nå er jeg ikke lei pga tapet av N, men jeg er vekselvis rasende, sjokkert, og knust over hva jeg har mistet. Jeg er også veldig skamfull over hvr langt jeg har latt det gå, hva jeg har funnet meg i, og hvordan jeg har neglisjert omgivelsene mine i disse årene. At jeg har blitt hos ham selv om jeg har visst at det ødelegger meg, og jeg slik ikke har hatt noe å gi til andre viktige personer i livet mitt. Og heller ikke klart å ta ansvar for egen helse, det påvirker jo ikke bare meg, men også resten av familien min, som virkelig er glade i meg og ønsker å hjelpe og være tilstede. Disse har jeg trukket unna, av forskjellige grunner, noen fordi N åpenlyst hatet dem, andre fordi jeg har føllt meg både gal og forstyrret og har hatt 0 overskudd. Isolasjonen har i mitt tilfelle vært selvalgt, tror jeg. Det ble for krevende å skulle manøvrere et sosialt liv og samtidig leve opp til N sine forventninger.

    15. Vigdis: er det en grunn til at du ikke kan innføre NK? Med NK gjort på riktig måte, så kan han verken se at du lider eller skade deg ytterligere. Da får flygende aper heller ikke tak i deg.

      Hvis det er slik at din P/N er av den farligere sorten og du ikke kan innføre NK så mener jeg at tanken din er god. De kan bli provosert av din suksess og da gå “all in” for å sabotere. Å gi inntrykk av at du har det fryktelig vondt kan derfor muligens tilfredsstille ham og bidra til at han lar deg være i fred, men husk at det også kan ha motsatt effekt; hvis han tror du er desperat etter avklaring eller kontakt, så kan han kontakte deg for å hente NF ut av din desperasjon.

      Men under alle omstendigheter så er NK best.

    16. Til bloggforfatter, takk for tilbakemelding. Jeg har ingen praktiske forpliktelser som forhindrer meg i NK. Jeg kjenner også at NK er det absolutt eneste løsning for meg. Jeg har heller ikke lyst til å verken se eller snakke med ham. Jeg har tidligere vært helt helt sikker på at NÅ er det slutt, men han klarer likevel å lure meg tilbake, å få MEG til å komme bedene tilbake. Og det starter alltid uskyldig, hvordan går det? Vet du hvor bla bla bla er? osv Og før jeg vet ordet av det er vi tilbake. Så NK er gull for meg.
      Men vi har jo bodd sammen lenge, og han har mye informasjon som han kan bruke til å skade meg om han vil. Vi bor også på et mindre sted (har ikke mulighet til å flytte) og det er i lengden umulig for meg å unngå felles bekjente uten å mure meg fullstendig inne.
      Takk igjen for svar, jeg kan ikke få sagt hvor mye denne bloggen har betydd for meg.

    17. Tusen takk igjen Daniel for veldig informativ informasjon. Jeg har ikke vært inne på bloggen eller YouTube-filmene dine på en stund, jeg har vært nødt til å ha en pause. Jeg synes det er ganske tøft både å lese og høre det du formidler…. men det har vært SÅ viktig for meg å få kjennskap til alt dette. Jeg har hatt store problemer med å erkjenne og forstå at jeg har latt meg bli mishandlet over 24 år uten å ha greid å skjønne hva som foregikk. Jeg har også store problemer med å forstå at jeg ikke gjorde noe med det selv for lenge siden….for jeg har funnet meg i svært alvorlige overgrep over lang tid, og det har vært svært tydelige, store “røde flagg” lenge som jeg burde ha sett. Så endte det med at det var han som gikk fra meg for 1 1/2 år siden, og jeg skjønte ingen ting…Jeg så det ikke komme i det hele tatt, så det ble et forferdelig sjokk for meg. Denne bloggen har vært svært viktig for meg for å få kunnskap og forståelse for hva jeg egentlig har vært utsatt for, og det du skriver om i dette innlegget er faktisk det jeg sliter mest med nå. Jeg går i terapi til en psykolog, og det har vært til stor hjelp, men hun er ikke noen ekspert innen dette med personlighetsforstyrrelser, så det ender gjerne med at jeg må fortelle om det jeg har lest, blant annet på denne bloggen. Men det er svært godt å snakke med henne om dette, det kan jeg jo ikke gjøre med noen andre. Jeg greier ikke å skjønne hvordan jeg kunne tro så blindt på alt han sa, og hvordan jeg kunne stole så blindt på han. Tar gjerne imot noen råd om hvordan jeg kan komme meg videre…Det går ut over både selvfølelse og selvtillit, og da er det akkurat det du skriver om i denne bloggen det handler om for meg…hvordan kunne jeg la meg bli mishandlet så lenge uten å trekke meg ut selv??

    18. AB: jeg forstår at det er tøft og at du må ta det “stykkevis og delt”.

      Du deler skjebne med mange som hadde lange relasjoner på 15 til 30 år.

      Det pussige er at man nesten tar like stor skade selv om man hadde betraktelig kortere relasjoner. Det er fordi det ikke er overgrepene i seg selv som er det verste, men at man fant seg i dem fra noen man stolte på og elsket.

      På mange måter så handler dette mer om oss selv enn om psykopaten. Det psykopaten gjorde var å bedra oss og få oss til å gi oss hen. Men for å fortsette tråden i teksten så hadde vi et valg da den første dårlige behandlingen oppstod (for mitt vedkommende så var det etter kun noen få dager). Der og da så kunne vi;

      1) Konfrontert P med den stygge kommentaren/det stygge blikket/avtalebruddet (eller fyll inn det som passer) og gitt vedkommende en mulighet til å forklare seg/be om unnskyldning/respektere oss bedre.

      2) Forlate relasjonen hvis P IKKE forklarte seg/ba om unnskyldning/ respekterte oss bedre da han/hun ble konfrontert.

      eller 3) bare bestemt oss for at dette ikke var godt nok og forlatt relasjonen uten noen konfrontasjon.

      Jeg tror at fordi vi ikke gjorde noe av det ovenstående er grunnen til at det er så vanskelig å leve videre med oss selv etter bruddet, og det gjelder både for deg som var sammen med P i 24 år og meg som var sammen med P i seks mnd. Vi klarte ikke å beskytte oss selv. Det føles feigt og integritetsløst. Når psykopaten da bare går videre uten å gi oss den oppreisningen vi fortjener, så forsterker det vår følelse av verdiløshet.

      Hvis vi hadde gjort en av de tre alternativene, så hadde det aldri gått så langt som det gjorde. Selvfølelsen vår hadde ikke blitt rammet.

      Vår (manglende) reaksjon er med andre ord mye av årsaken til at vi har det så dårlig. På plussiden så fungerte P som en viktig oppvekker slik at vi kan bli meget bevisst denne siden ved oss selv som trenger oppmerksomhet og styrking.

    19. Daniel:
      Min P unnskyldte seg og forklarte seg etter dårlig oppførsel særlig i begynnelsen. De kunne være gode og troverdige. Men unnskyldningene ble stadig dårligere og tok lengre tid før de dukket opp utover i relasjonen til de omtrent forsvant. Han brukte de for å få meg til å bli i relasjonen, for jeg reagerte på det han sa og gjorde og ville hatt vansker med å fortsette hvis han ikke unnskyldte seg. Jeg trodde derfor at han hadde samvittighet og empati. Tenkte at han bare hadde problemer med sinne og en røff måte å være på.
      Jeg er ikke i tvil om at han er P/N, selv om han var flink til å unnskylde seg når han forsto han måtte. Han brukte unnskyldningene sine i sitt spill med meg. Han påpekte mange ganger hvor flink han var til å unnskylde seg når han gjorde noe galt, og at jeg aldri gjorde det. Han kunne bruke det til å få meg til å unnskylde i situasjoner jeg ikke hadde gjort noe galt. Ved å spille på min samvittighet, få meg til å fremstå som en dårlig person som ikke kunne innrømme feil, mens han var den rause som alltid tok ansvar og kom med en unnskyldning der det var på sin plass. Det var ekkelt hvordan han fikk meg til å fremstå som noe jeg ikke er. Han fikk meg også til å unnskylde for ting jeg ikke egentlig forsto. Jeg kunne ikke fatte hva jeg hadde gjort eller sagt, men fordi han reagerte så voldsomt tenkte jeg at jeg måtte beklage. Det var manipulasjon.
      P var den som oppførte seg dårlig. Derfor var han den som unnskyldte seg mest. Og dette vridde han på til å få seg selv til å fremstå som den gode, han unnskyldte seg alltid og jeg aldri. Sannheten var at han til stadighet oppførte seg så dårlig og respektløst at han hele tiden hadde noe å beklage. Det i seg selv burde vært et stort rødt flagg.
      Unnskyldningene hans var ingenting verdt. Det han sa og gjorde igjen og igjen vitnet om total mangel på respekt for meg, manglende grenser for hva han kunne få seg til å si og gjøre mot andre og jeg burde ha løpt. Jeg burde ha verdsatt meg selv såpass at jeg ikke fant meg i det. Unnskyldningene ble brukt til å fremstå som normal. Men i normale relasjoner unnskylder man seg ikke for slike ting, for man gjør ikke og sier ikke slikt mot hverandre i det hele tatt.

    20. Eirin: ja, i idealiseringsfasen så vil psykopaten enten beklage for dårlig oppførsel eller oppføre seg så pent at det ikke er noe å beklage.

      Når devalueringen starter så stopper både den god oppførselen og beklagelsene.

    21. Takk Daniel for veldig godt svar. Jeg kjenner at det hjelper veldig å få mer kunnskap om dette så det du skriver om de tre valgmulighetene jeg egentlig kunne hatt, men som jeg ikke gjorde noe med er viktig. Det at jeg ikke gjorde noe tror jeg handlet om at jeg ønsket så sterkt at det skulle bli bra, så jeg tok ikke inn over meg, eller forholdt meg ikke til de overgrepene som foregikk. Så fikk han meg alltid til å tro at det var jeg som var problemet, at det var jeg som laget bråk. Og det verste av alt er at jeg faktisk har trodd det helt til nå….Det er kanskje et år siden jeg skjønte at han er en N/P, altså etter bruddet, og det fordi en kollega av han snakket med meg om det fordi han også tyranniserer flere av sine kolleger, eller ansatte (han er avdelingsleder på jobb). Å få mer kunnskap om N/P har vært svært viktig for meg, så du gjør en utrolig viktig jobb med denne bloggen og YouTube-videoene dine Daniel. Hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde det ikke gått 24 år. Jeg strever litt med å bli kvitt den vonde følelsen av å ha kastet bort 24 år av livet sitt….har du noen råd eller tanker om det?

    22. AB: det har jeg men vi har flere lesere på bloggen som var sammen med deres P/N i opp til 30 år. De har en erfaring som jeg ikke har. Jeg oppfordrer dere til å dele tanker med hverandre omkring dette med å “ha kastet bort tid”.

    23. Ja jeg forsto i ettertid, takket være denne bloggen, at det var idealisering og devaluering. Han unnskyldte seg i devalueringsfasen og, men kun når han forsto at han ellers ville miste meg for godt. Unnskyldningene da var ikke i nærheten av hva de var i idealiseringsfasen. Han kunne beklage samtidig som han ga meg skylden. Forvirrende og slitsomt.
      Takk for nok et godt innlegg. Uten denne bloggen kunne jeg fortsatt ha vært en brikke i det syke spillet til P.

    24. AB: Jeg sliter med det samme selv om det “bare” var 3 år. Slike tanker er forståelige. 24 år er en stor del av livet ditt. Men man kan ikke gå tilbake i tid og endre noe, derfor fører slike tanker kun til negative følelser som stjeler tid og energi fra her og nå.
      Man er nødt til å forsone seg med at skjedd er skjedd og tilgi seg selv for at man ble værende, mishandlet og lurt. På det tidspunktet visste du ikke bedre. Du var for dypt inni det og ting hadde gått så langt. Vær snill og forståelsesfull med deg selv. Sånn at du kan få det fint videre i livet ditt. For man kan få det fint igjen etter en psykopat uansett om det gikk 6 mnd eller 30 år.
      Du har et liv foran deg som er verdt å bruke krefter på. Og så lenge det er liv er det håp og muligheter. Sett pris på det du har nå. Du er fri, du slipper mishandling og en person som var umulig å ha med å gjøre. Nå kan du starte på nytt og velge å omgå kun mennesker som behandler deg like bra som du behandler dem. Det er ikke lett å være positiv etter det man har vært igjennom og årene som er tapt, men det er mye positivt der bare man leter og fokuserer på det. Gjerne med hjelp fra en terapeut.

    25. Til AB :
      Jeg har været sammen med min P i næsten 30 år og genkender mig i det med, at blive i relationen, selvom man bliver manipuleret og mishandlet. I mit tilfælde, med en coveret narcisist, foregik mishandlingen gradvis…dvs den tog til og til , indtil det var ren devaluering og det var helt forfærdentligt. I starten var der forskellige former for undskyldninger..blomster..sød adfærd..gaver..you name it og jeg troede at det var hans kejtede måde at undskylde på og da jeg er et rummeligt menneske kunne jeg godt rumme den kejtede person, der af og til opførte sig som et barn… Hvad jeg ikke vidste , på det tidspunkt var, at min mand led af en af de værste personlighedsforstyrrelser man kan have…psykopati..
      De dårlige perioder kom oftere og oftere og tit kom de lige før en ferie, en fest eller andet, så jeg tænkte tit..efter denne fest forlader jeg ham. Efter festen havde han så den gode maske på igen, og jeg tænkte ok…det er besværligt at flytte lige nu. Ca otte gange tog jeg afsted og han fik mig hovet ind igen de syv gange.
      Jeg har også haft en periode , hvor jeg tænkte at alle mine år var spildt..men nu tænker jeg at jeg har fået kendskab til personlighedsforstyrrelser, kan hjælpe andre og har udviklet mig..jeg prøver at vende tanken om..jeg har ikke mistet , men fået…jeg har læst mange bøger om at tænke positivt og også spirituelle bøger. Det har hjulpet mig.
      Vi gjorde det bedste vi kunne, da vi var sammen med P…under de mærkelige, umulige ting som P udsatte os for. Vi er enormt stærke og en trøst for mig er, jeg gav ham modspil og satte grænser i alle de år. Hvad jeg ikke vidste dengang var, at det måske bare yderligere har givet ham NF…men det har hjulpet på mit selvværd, at jeg sagde min mening, ligemeget om jeg vidste der kom en tavshedskur i flere dage…

    26. AB: Jeg tenker mye likt som Mary, og snur dette til at jeg har lært veldig mye. Og at kunnskapen den kan jeg velge å bruke positivt. Men jeg tenker også på at jeg er heldig som har fått de barna som jeg har fått, og at jeg har klart å beholde boligen min, og jeg setter også pris på at etter år med P/N så klarer jeg nå tydeligere nå å skille på gode venner og de som er overfladiske og ikke ekte interessert. Jeg har lært meg å sette mer grenser for meg selv, noe jeg ikke klarte så godt før min tid med P/N. Og ordet nei klarer jeg nå å si oftere. Så det å jobbe seg ut av opplevelsen med P/N har også med seg mye bra om vi snur litt på det. Jeg føler meg “fyldigere” på et vis, mer vis. Og det er jo fordi jeg har opplevd så mange år med P/N i livet.

    27. Eirin :
      Akkurat sånn var min P også. Unnskyldte og la seg flat i staten etter merkelig oppførsel, stygge kommentarer og overskridende atferd fordi jeg sa fra. Jeg kontrfonterte han jeg også og fortsatte å kjempe for min integritet i hele relasjonen som varte i mange år.
      Det jeg har tenkt over i ettertid er at merkelig atferd, grenseoverskridelser, mishandling og aggressjon kommer så ofte og stadig vekk overrumplende fra alle mulige utenkelige kanter .at man rett og slett bruker all sin kapasitet og energi på å prøve å forstå, bearbeide og forsvare seg i den grad at man blir helt utslitt og ender i en ond sirkel der P bare kan kjøre på og trykke deg stadig mer ned. Jeg følte ihvertfall at det var en utmattelseseksersise. Jeg leste et sted at å kjempe mot en P er som å rive rådhuset med bare hendene. Sånn føltes det for meg. Man blir lurt inn i en situasjon der man uansett vil tape. For mitt vedkommende utviklet det seg sånn at jeg brukte mengder med energi og kapasitet til å forholde meg til alle P sine krumsping og infame oppførsel. Jeg ble mer og mer sliten av å kjempe og å prøve å passe på min integritet. Dette førte igjen til at jeg hadde absolutt ingen fokus på meg selv siden all fokus gikk til å parere P og å være i konstant alarmberedskap. Det eneste dette førte til var total utmattelse og kroniske helseproblemer. Jeg opplevde at jeg kjempet og led samtidig som P bare satt der og lente seg tilbake og lo innvendig.
      Dette med å lene seg tilbake og le innvendig og spare sin energi/evt få mer pga min lidelse, er noe jeg har tenkt mye over i ettertid. Denne innstillingen til P. Jeg skjønte i ettertid at P faktisk ikke tok noenting på alvor når det gjaldt vår relasjon. Når man ikke gjør det risikerer men jo heller ingenting. Denne følelsen hadde jeg på en måte igjennom hele forholdet samtidig som det ble servert store ord og lovet grønne skoger. Full forvirring hos meg. Jeg tenker at i etterkant er det noe av det som gjør meg mest trist. P lurte meg til å tro at jeg var den store kjærligheten og jeg gikk rett på limpinnen og gikk inn i forholdet med liv og sjel mens han satt og så på og moret seg over at jeg sakte men sikkert sank dypere og dypere. Det at jeg kjempet var kanskje en fordel. Jeg vet ikke. Mulig det bare det førte til at jeg ble enda mer sliten. Situasjonen var jo slik at man kanskje greide å avverge et par hugg men samtidig kom det flere hugg fra andre kanter som man ikke greide å avverge. Så det er ikke sikkert man skal være trist fordi man ikke kjempet imot (nok). Man taper uansett og det eneste som kan redde en og gjøre det mulig å starte et nytt liv er null kontakt.

    28. Juni og DL; Kjenner meg igjen i dere begges fremstillinger og resonnementer.
      Vi ble lurt og manipulert. Etterhvert som tiden gikk ble det unormale normalt. Vi ble opptatt av å få hverdagen til å gå opp og å avverge kriser så godt vi kunne. Glede oss over lite og forvente lite. Plutselig kunne P/N være riktig så fantastisk og vi gledet oss som en sultende over et uventet måltid.
      Selv levde jeg på en berg og dalbane der det mest jævelige ble avløst av fantastiske opplevelser.
      Det er bare ikke bra å leve sånn. Uforutsigbart og slitsomt. Alltid å lure på hva som måtte vente rundt neste hjørne. Jeg vet at mange har hatt det mye verre enn meg, for jeg opplevde mye veldig bra også. Uansett så gikk jeg stresset og i beredskap mesteparten av tiden.
      Det verste for meg er faktisk hvordan han terroriserte meg etter bruddet. Det var et langt helvete. Helt utrolig. I hans øyne den verste krenkelse på jord at jeg gikk, og det etter alt han hadde gjort mot meg (og alt jeg hadde gjort for ham).
      Jeg tenker ikke så mye på at årene med ham var bortkastet, for jeg opplevde så mye fint med ham også, men at han skulle terrorisere meg så lenge etter bruddet, det var virkelig grusomt. Det tok også i mange år bort et hvert positivt minne om vår tid sammen.
      Nå har det gått såpass lang tid at jeg kan glede meg over de fine tingene sammen igjen. Det er godt for meg faktisk, Ikke alt var bare sorgen. Og når jeg ser på meg selv idag, som den jeg var, så skjønner jeg godt hvorfor jeg falt for ham og hvorfor jeg lot meg manipulere.
      Jeg var godtroende og så det beste i alle. Hadde alltid en fiks forklaring på hvorfor folk var underlige og ekle. Er ikke akkurat der lenger….

    29. Til anonym kl 1920:
      Som du så riktig skriver – det unormale ble normalt. Hovedoppgaven ble også for meg i mitt 20 år lange forhold til P å få hverdagen til å gå opp og å avverge kriser så godt jeg kunne. For krisene kunne dukke opp som troll av eske; pga smuler på kjøkkenbenken, rot i skoene i gangen, et par flekker på det nyvaskede badegulvet, for høy lyd på TV-en, you name it… Jeg ble også terrorisert og trakassert etter bruddet for snart 2 år siden. Gjennom felles barn som har bittelitt kontakt med ham får jeg inntrykk av at han fortsatt velter seg i selvmedlidenhet og er bitter og svært krenket etter bruddet. Han presterte til og med å skrive en melding til meg der han sa at han tilga meg for det jeg hadde gjort. Han ser med andre ord på seg selv som et offer for min kynisme og ondskap – han har da ikke gjort noe galt…?

    30. Kjære Daniel, Eirin, Mary, Juni, DL, anonym 19..20 og Tinna. Det gjør utrolig godt å lese det dere skriver så takk for at dere deler erfaringene deres på denne bloggen. Jeg kjenner meg igjen i alt dere skriver. Jeg tror kanskje min eks er en N, men er ikke sikker. Kanskje er han en coveret narcisist fordi mishandlingen begynte gradvis. (Vet noen av dere hva som er forskjellen?) Han kom også med blomster etterpå, og sørget for enorme oppturer etter å ha vært i det dypeste mørke. Jeg tenker mye på det dere skriver om at vi ikke visste bedre mens vi var i det og at det derfor var vanskelig for oss å se hva som foregikk, samtidig med de enorme “forsoningene” som jeg opplevde. Jeg har nok hatt en periode med depresjon denne våren og sommeren. Jeg synes det har vært en tøff periode med merkedager som 17. mai, lange friperioder med pinse, Kristi himmelfartsdag osv… I fjor på denne tiden holdt jeg på å slite meg ut med å selge hus og hytte, samt å finne et nytt sted å bo. Alt ble overlatt til meg, mens han selv reiste verden rundt med sitt nye objekt, på samme måte som han gjorde meg meg for 25 år siden…Jeg håper jeg en gang skal greie å gjøre som dere å se at jeg har opplevd mye fint også i disse årene, og at jeg er heldig som slipper alle berg og dalbanene mer. Men omgangskretsen har krympet veldig, våre felles venner er veldig opptatt av å vise at de vil ha et forhold til oss begge, og jeg kan jo ikke fortelle om dette til noen av de. Og det at jeg ikke kan snakke med noen andre enn psykologen min om dette synes jeg er slitsomt. Det vil si jeg har en barndomsvenninne som jeg snakker med, og hun er uunnværlig for meg. Hun sier til og med at det han har holdt på med faktisk er straffbart og at jeg burde anmelde han. Da mener hun de fysiske overgrepene. Det får meg i alle fall til å tenke på han som et monster, og det hjelper meg veldig. Min eks gjennomførte også en forferdelig skilsmisseprossess, liksom for å tyne det siste ut av meg, og etter bruddet har han begynt å sverte meg med de tingene han vet er det aller verste han kan gjøre mot meg og som han vet jeg tar meg ekstremt nær av. Det har gjort at jeg er blitt veldig redd for at han skal få nyss i at jeg faktisk tenker på han som en N/P. Jeg har innført NK siden bruddet for 1 år og 8 mnd siden, men traff på han en gang på jobb. Vi jobber i samme bedrift – som er kjempestor, og på hver vår avdeling, men jeg står i fare for å treffe på han flere ganger. Vel, takk igjen alle sammen. Det gjorde godt å skrive dette innlegget. Tror kanskje jeg skal greie å gå helgen i møte med positive tanker selv om jeg ikke har en eneste avtale…noen ganger er faktisk det OK også. God helg til alle :o)

    31. Jeg levde sammen med en narcissist i over 15 år og vi fikk to barn sammen. Jeg visste ikke hva narcissisme var, og fikk vite det av en psykiater etter jeg hadde forlatt ham. Tanken om at han var psykopat kom etter noen år, men han passet ikke til profilen, så jeg lot det ligge. Grunnen til at jeg fant ham attraktiv var at jeg selv hadde lavt selvverd. Jeg var det perfekte mål for en som ham og vi passet godt sammen på en ganske forskrudd måte. Jeg trengte ham. Det var karma på sitt aller beste, fordi han speilet tilbake til meg mitt eget dårlige selvbilde. Stort sett var det psykisk terror og trusler han kom med om han ikke fikk sin vilje. Et par ganger slo han meg, og et par ganger truet han med å brenne meg med sigaretten sin. For det meste holdt det med trusler, jeg var drit redd for å gjøre ham sint. Det vanskeligste var at han forventet at alle tenkte som ham, hvis ikke var man en idiot. Den ene dagen kunne han si det ene, den neste sa han det stikk motsatte og nektet for det første han hadde sagt. Så uansett hvor mye man forsøkte å gjøre ting riktig i hans øyne, så var det allikevel feil. Det værste er at jeg lot barna leve i dette, jeg hadde ikke styrke nok i meg til å forlate ham, men heldigvis har de klart seg godt allikevel og vi har snakket mye om tingene. De forstår at han har en psykisk lidelse som gjør at han lyver, stjeler, manipulerer og prøver å spille på deres skyldfølelse for å få sin vilje. De er bare glade for at de ikke lever med ham lenger, at de slipper å leve med stresset hans.
      Om jeg hater ham? Nei. Han har en lidelse. Han er som han er. Et produkt av sin egen mor.

    32. Til AB:
      Min ex P er en coveret narcisist, han operere i det skjulte og han er god til at jonglere rundt i forskellige masker . Han er den charmerende, hjælpsomme glade person udadtil og det var han også overfor mig i starten ( idealiseringsfasen ) . Der var kun små sprækker i masken, men det var ikke så ofte, så det var hurtig glemt. P var tit væk på rejser og jeg havde en fornemmelse af, at han havde andre end mig…men jeg kunne ikke bevise det. De dårlige perioder blev oftere og oftere og P var mere hjemme nu og nu bemærkede jeg at han var forskellige personer. Han så alting sort eller hvidt og som tiden gik begyndte devalueringen og tavshedskure i dagevis. Før var han hurtigt ovre sine sure perioder, men nu blev det så udtalt , så jeg vidste at der var noget helt galt med ham. Det var her jeg forsøgte at komme væk fra ham og det lykkedes desværre først ottende gang..
      Han operere stadig i det skjulte, ingen ved hvordan den mørke side er og det nye offer vil gennemgå det samme som mig. Jeg er spændt på, hvorlænge hun holder…
      Jeg har også haft enorm ensomhedsfølelse ind imellem og , som du kan læse her på bloggen , er det normalt efter bruddet med en P. Vi vil komme over det og kæmpe os ud af det også…når vi har overlevet en P …kan vi klare alt…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg