Tilgivelse eller ikke tilgivelse

Ja, det er spørsmålet. Skal man tilgi? Trenger man å tilgi? Kan psykopatens handlinger overhodet tilgis? Hva skjer med objektet hvis det ikke makter – eller ikke velger – å tilgi? Finnes det alternativer til tilgivelse? Disse tankene ble avlet av spennende kommentarer i kommentarfeltet til et nylig innlegg. 

Jeg tror at aller først så må vi skille mellom begrepene akseptere og tolerere. Uavhengig av om tilgivelse velges eller ei, så er det viktig at vi i vårt indre aksepterer hva som skjedde med oss, men uten å tolerere.

Hvorfor akseptere? Fordi vi kan ikke forandre på det som har skjedd. Det skjedde. Punktum. Å ikke forsone seg med at det skjedde, vil bety at vi vil tilbringe resten av livet i en slags mental loop hvor vi bare går i ring. Vi vil forsøke å skape alternative utfall med våre sinn. “Hva hvis?”, “men…” og “jeg fatter ikke at…” vil kverne og kverne til vi risikerer å miste forstanden. Det er viktig å se at vi selv hadde makt og påvirkning i mange valg vi foretok i den psykopatiske relasjonen. Vi kan ikke slette at relasjonen skjedde. Vi har ikke ansvar for at psykopaten fant oss og krenket oss, men vi alene har ansvar for vår egen rehabilitering etter bruddet.

Hvorfor ikke tolerere? Fordi hvis vi tolererer så risikerer vi at syklusen gjentar seg, med en annen psykopat eller sågar med den samme psykopaten. Vi er nødt til å erkjenne mishandlingen som har skjedd. Aller helst bør vi bli sinte, meget sinte. Men velrettet klandring kan fortsatt ligge langt frem i tid for mange. Det er derfor viktig at vi erkjenner misbruk og mishandling her og nå, og umiddelbart reagerer hvis lignende behandling gjentar seg. Å se at mishandling har skjedd har først og fremst med egenverd å gjøre. Vi må lære oss å verdsette oss selv så høyt at vi ikke tolererer mishandling mot oss selv som vi ikke hadde tolerert mot noen vi er glad i. Slutt å absorber andres gift. Ingen har rett til å bruke deg som søppeldunk kun fordi du er snill og tolerant.

Når du har gjort deg noen tanker om begrepene toleranse og aksept, så kan du begynne å vurdere tilgivelse. Enkelte lesere har gitt uttrykk for at tilgivelse er den eneste veien å gå, og at uten å tilgi så blir man bitter. De presiserer at tilgivelse er for egen del og ikke for psykopatens. Spør deg selv om det er riktig for deg å tilgi.

Jeg tror spørsmålet om hvorvidt man er nødt til å tilgi for å gå videre henger sammen med blant annet filosofisk ståsted. Hvis man tror på tilfeldigheter og at ingenting er forutbestemt av skjebnen eller høyere makter så vil man lettere akseptere at den psykopatiske relasjonen skjedde, uten å ha behov for å tilgi. Så finnes det et spekter på vei mot de meget spirituelle. Blant dem som vil få store kvaler av å akseptere er for eksempel de som har stor tro på karma. De vil ha problemer med å forstå hvorfor en vanskelig og vond opplevelse som en psykopatisk relasjon skulle ramme nettopp dem. Det er også kanskje de spirituelle som har vanskeligst med å oppnå indre fred før de klarer å overbevise seg selv om at det går psykopaten dårlig. De vil søke etter en høyere mening med opplevelsen som muligens ikke er der og som de derfor aldri vil finne. Kanskje har disse objektene større gavn av å tilgi.

Forsøk å plassere deg selv på dette spekteret. Er du en pragmatiker eller mer spirituelt anlagt?

Blir du bitter av å ikke tilgi? Og hva skjer med vår evne og vilje til å tilgi, når psykopaten aldri ber om tilgivelse? Mange hevder med god grunn at tilgivelse er ment for dem som ber om den og samtidig viser at de ønsker å gjøre bot. Psykopaten gjør ingen av delene. 

Om man blir bitter tror jeg henger sammen med evnen til å akseptere. Kan du akseptere at du tilfeldigvis befant deg i psykopatens vei og ble objekt for hans/hennes oppmerksomhet? Kan du akseptere at det tilfeldigvis var du som fikk denne oppmerksomheten, og at devalueringen av deg ikke var personlig? Kan du akseptere at psykopaten er forstyrret og derfor ikke kan svare på dine ubesvarte spørsmål? Kan du akseptere at psykopaten er en løgner, og at relasjonen var falsk?

Hvis du gjerne vil tilgi men ikke får det til så spør deg selv hva som hindrer deg i å tilgi. Når du har identifisert hinderet så kan overveie om du kan gjøre noe med det. Lær å slippe det som ligger utenfor din kontroll og jobb med det som ligger innenfor din kontroll. Det sier seg selv at en slik søken må skje uten å bryte NK. Du må finne svar uten å kontakte psykopaten. Hva psykopaten gjør og tenker er nå fullstendig utenfor din kontroll. Kanskje klarer du ikke å tilgi uten å få en ektefølt unnskyldning fra ham/henne. Hvis svaret ikke finnes uten å kontakte psykopaten, så slipp spørsmålet.

En god grunn til å velge tilgivelse er når vi innser at vårt sinne og vår smerte ikke hjelper oss. Når vi over lang tid går og har det dårlig og er ulykkelige. Det er da bedre å tilgi enn for eksempel å lindre smerte med rusmidler eller andre avhengigheter, eller på andre måter begrense våre egne liv. Å tilgi kan redusere angst og depresjon. Legg da alle prinsipper om rettferdighet til side. Psykopaten har gjort utilgivelige ting og fortjener ikke din tilgivelse, men du tilgir for å få ditt eget liv på rett spor igjen. 

Hvis du velger å tilgi og tilgivelsen i seg selv medfører at du ser på psykopaten med mildere øyne, så ikke la din indre fred gjøre at du besvarer for eksempel en henvendelse fra psykopaten. Oppretthold NK selv om du ikke lenger er sint eller såret. Psykopaten trenger ikke å vite at han/hun er tilgitt. Tilgivelsen er for deg selv og ikke for ham/henne. Husk at tilgivelse ikke er det samme som å tolerere. Det er heller ikke det samme som å late som om intet har skjedd.

Hvis du alltid har vært en tilgivende person men oppdager at i forhold til psykopaten så står du bom fast, så tilgi deg selv. Du er ikke blitt et dårligere menneske. Husk at på psykopaten så kan vi ikke bruke de samme unnskyldningene som vi normalt bruker for å tilgi; “ingen er perfekt”, “alle kan oppføre seg dumt”, “jeg vet hvor vondt det er å ikke bli tilgitt, derfor tilgir jeg” eller “folk gjør så godt de kan” gjelder ikke om et rovdyr i menneskeform som med viten og vilje kreerte en falsk relasjon med oss for å skade oss. 

Kanskje er det viktigere å tilgi deg selv fordi du lot deg mishandle, enn det er å tilgi psykopaten for hans/hennes ugjerninger. Har du klart å identifisere hvem av dere det egentlig er du trenger å tilgi?

Ofte har vi problemer med å tilgi fordi vi føler oss underlegne. Å tilgi krever en viss grad av storhetsfølelse. Dette må ikke forveksles med grandiositet, som er et forstyrret trekk hos blant annet psykopaten. Men ofte opplever vi oss krenket – ikke fordi krenkelsen er så stor – men fordi vi føler oss maktesløse enten i forhold til selve krenkelsen eller i forhold til krenkeren. Musa føler seg unektelig mer truet når elefanten ikke respekterer den, enn når lusa ikke gjør det. Når vi opplever oss selv som ei mus sammen med et annet menneske så er noe i veien med selvfølelsen vår. Andre mennesker er likeverdige oss, ikke merverdige. Å forstå dette kan hjelpe oss til å tilgi – eller å akseptere uten å føle oss krenket. 

Har religiøst ståsted noe å si for din evne og vilje til å tilgi? Vil du kunne finne hjelp i bibelen eller i andre religiøse skrifter?

Vil det være lettere å tilgi hvis livet etter psykopaten bringer deg noe bedre enn hva du hadde? Kanskje treffer du en god partner, eller kanskje ser du stor lærdom og videre innsikt i din opplevelse med psykopaten. Har du klart å bygge opp livet ditt tilstrekkelig, slik at du til tross for smerten psykopaten forårsaket klarer å se noe positivt i det? Hvis du tror at et bedre liv vil hjelpe deg til å gå videre men ennå ikke har klart å oppnå det, så vet du hva du har å gjøre. 

Den spennende debatten må gjerne fortsette i kommentarfeltet under denne teksten.

Lesetips:

“Forgive for good” av Dr. Fred Luskin (2002)

“Forgiveness is a choice” av Robert Enright (2001)

 

 

11 kommentarer
    1. Hei. jeg kan aldri tilgi det stygge jeg er utsatt for. Men av en syk grunn synes jeg synd i og synes det er trist at slike folk finnes. Tenk å ha behov for å behandle andre stygt. (En voldsutøver har ikke rett til å be om tilgivelse, for han/hun skal ikke tilgis, deg gir dem bare rett til å forsette..,)
      Jeg må kun tilgi meg selv for å «være idiot» å bite på «tomme ord».
      Men gjett om jeg er på vakt for å gå i fellen igjen.

    2. Det er flere måter å definere tilgivelse på.
      Tidligere har jeg tenkt at å si at man tilgir noen uten å ønske å fortsette relasjonen ikke er egentlig tilgivelse. Men ser at mange bruker begrepet “tilgivelse” likevel. At man har lukket døren, men tilgir for sin egen sjelefreds skyld.
      Hvilke ord man bruker kan således være en smakssak. Jeg for min del nøyer meg med å si at jeg har lagt krenkelsene fra mine P/N bak meg. Jeg anser meg ferdig med det så langt det går. (jeg vil bære preg av det livet ut, og av og til har jeg problemer som følge av traumene de påførte meg,).
      Om vi kaller det tilgivelse for vår egen skyld, eller å ha lagt krenkende mennesker bak oss er i mine øyne ikke så viktig. Det viktige er at vi ikke lenger lar slike mennesker spise på oss og ødelegge våre dager med sin gift. Dette må vi motarbeide så godt vi kan. De har ingen rett til å definere oss. Bloggforfatter har tidligere skrevet et innlegg om at vi eier vår egen virkelighet. Det er viktig å fastholde. Her kan ikke hvemsomhelst komme å fortelle deg hvem du er eller hvordan du er. Du skal selv holde fast i din virkelighet.
      Den første tiden etter P/N hadde jeg et raseri som ga meg styrke til å utkjempe de nødvendige kamper. Det ga meg styrke (jeg skal faen ikke la meg knekke). Etterhvert som ting kom på avstand ble det viktig at vedkommende ikke skulle få fortsette å forgifte mitt sinn, og således fortsette å ødelegge meg.
      En klok person (Mandela?) har sagt at å være bitter er som å selv drikke gift hver dag i håp om å ramme andre. Dit skal vi ikke!

    3. God tekst som vanlig, men noe jeg tror mange tenker på, og som kanskje også er nødvendig å tenke gjennom for å komme seg videre. Jeg for min del måtte tenke gjennom disse spørsmålene mange ganger. Jeg var sint til å tilgi, forsynt til å være raus. Han hadde gjort så mye gjennom så mange år! Jeg hatet han. Men vi får ofte høre at det går kun ut over deg selv og ikke psykopaten.
      Det som ble min «mantra» og som jeg lærte meg å akseptere var at jeg var blitt lurt. Skikkelig lurt. Han gav seg ut for å være noe han overhodet ikke var, og lurte meg i mange år. Så måtte jeg tilgi meg selv, for å ha blitt lurt. Jeg såg på han som en tidstyn og en svindler noe som hjalp meg til å løfte meg seg selv på et vis. Hvem har ikke blitt lurt, og hva kan man gjøre med det. ?
      Jeg kan nå treffe begge mine P og klare meg veldig fint. Jeg har ingen følelser rundt svindlerne. Tror kanskje jeg har tatt fra dem, eller tilbake det menneskelige ved dem, håpet om endringene som skulle skje en gang i fremtiden, og det jeg engang trodde de var med p tenke sånn. Vet ikke, men det har funger veldig fint.

    4. Det handler om å forstå denne personlighetsforstyrrelse! Det tar tid. Med det som fundament, og takket være deg, Daniel, blir vi i stand til å leve videre❤

    5. Ja hva er/innebærer/definerer egentlig tilgivelse..
      Jeg kan Ikke tilgi P/N for sine utspekulerte og slemme handlinger gjort mot meg og mine. Jeg prøver så godt jeg kan å akseptere, men kan ikke tilgi.
      Å tilgi meg selv mine feil valg med P/N det klarer jeg (øver meg). Men å tilgi P/N som med viten og vilje skader andre får ingen tilgivelse hos meg.
      Og hva innebærer egentlig det å tilgi? Jeg tror ikke P/N selv har behov for å bli tilgitt, de har jo ikke gjort noe feil. Jeg har opplevd en P/N si stolt at P/N tilgir meg. «jeg har bestemt meg for å tilgi deg» for hva tenkte jeg, og forstod ingen ting. Det var P/N som hadde blitt borte i flere måneder etter at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne å gi en forklaring på noe (som omhandlet en personlig begivenhet til P/N sosialt) jeg måtte ta et vanskelig valg her og fortelle og jeg ikke kunne stille opp til denne begivenheten pga alvorlig sykdom, jeg prøvde å forklare så godt som jeg bare kunne at dette var en farlig ting for meg å bli med på. Dette likte P/N så dårlig at P/N avsluttet kontakten brått og jeg hørte ikke noe før etter et halvt år ca, hvor jeg da fikk høre at jeg må var tilgitt. Ingen spørsmål om min sykdom eller hvordan det gikk med meg. Men jeg måtte vite at jeg var tilgitt av P/N!
      Jeg kan ikke tilgi de som med vilje og uten anger tråkker på andre.

    6. Jeg prøver også å akseptere at jeg var utsatt for en psykisk mishandling som ikke var min feil. Det prøver jeg for min egen sjelefreds skyld, for at jeg skal komme meg videre i livet mitt, for å skape meg et godt liv. Men tilgi? Tolerere? Vanskelig. Jeg er imidlertid der at jeg tenker at jeg ikke får gjort noe med hvordan P fortsatt til tider trakasserer meg, at han finner sine veier (via felles barn) til tross for NK. Det jeg får gjort noe med, er hvordan jeg velger å reagere på ham, hvor mange krefter og hvor mye energi jeg velger å bruke på P. Jeg føler at han gjennom vårt lange vanskelige ekteskap slukte all min energi og alt mitt overskudd. Så jeg tenker mye på det for tiden. At også min P tidligere (dvs rett etter bruddet) fortalte meg at han tilga meg for det jeg hadde gjort, sier jo sitt.

    7. For min del så handler tilgivelse om at den andre part (her psykopaten) har erkjent at han har påført en skade på en annen person. Siden psykopaten kun projiserer over på den andre alle sine svakheter og ubehagelige følelser så er psykopaten feilfri og har ikke gjort noe galt. Derfor kommer jeg aldri til å tilgi psykopaten. For meg så handler tilgivelse om å “komme seg videre” og legge bak seg noe vondt som har skjedd og en erkjennelse fra de som er involvert.
      I stedet for å tilgi så jobber jeg med å forsone meg med det vonde jeg har opplevd og de ondskapsfulle handlinger som har blitt påført meg (og forsone meg med at psykopaten aldri kan tilgis). I dette arbeidet så er det mange følelser som skal bearbeides som både sinne, skam og fortvilelse. Samtidig er det godt å fokusere på hvordan egne tanker og tankemønstre kan endres slik at verden kan oppleves god igjen.
      Jeg tenker at det er viktig å tilgi seg selv, det er fort gjort å kjenne på både skyld og skam for det en har opplevd, men ved å starte prosessen med å tilgi seg selv er egen helingsprosess godt i gang.

    8. Jeg forlot min P gjennom 6 år for 15 år siden. Traumene han påførte meg har fulgt meg siden, og det er ikke før i de senere årene jeg har skjønt hva jeg egentlig ble utsatt for. Blant annet denne bloggen har gitt meg en god del aha-opplevelser, for ikke å snakke om effekten av å innføre NK, det lukket en stor energi-lekkasje.
      Jeg har analysert og grublet, og lett etter svar, og alltid havnet tilbake på at alt var min feil. Jeg burde ikke funnet meg i det, jeg burde sett varsel tegnene, og ikke minst burde jeg gått lenge før.
      Jeg flyttet etter at forholdet tok slutt, men da jeg etter mange år flyttet tilbake, begynte jeg å plages av panikk angst, redsel for å gå på butikken, rett og slett redsel for å møte på ham eller vennene hans eller familien. Og vi bor på et lite sted, så sjansene for det er store. Og jeg var sint og lei meg uten å skjønne hvorfor. Tilslutt tok jeg kontakt med psykolog for å få hjelp til å bearbeide alt.
      Jeg er en person som liker å tro at det finnes noe godt i alle, og at alle fortjener en sjanse. Og jeg tenkte veldig lenge, at målet med terapien var å klare å gå videre, men også å tilgi P. Men dess mer jeg fortalte terapeuten ( og etter hvert familie og venner ) om min egen historie fra forholdet dess vanskeligere ble det. I tillegg har jeg dagbøker fra den tiden vi var sammen, så alle hendelser og tanker er nedskrevet…Og plutselig hørte jeg hva jeg selv sa, og så hva jeg hadde skrevet.
      P har aldri gitt uttrykk for at han har gjort noe galt. Alt var min feil. Eller jeg overreagerte. Eller jeg drev ham til det pga mine personlige egenskaper. Jeg har skjønt for lenge siden at vi to har helt ulike versjoner av det som skjedde og han kommer aldri til å godkjenne min versjon.
      Tilslutt innså jeg at den jeg måtte tilgi var meg selv. Og det å skulle innse at man har vært utsatt for psykisk vold og voldtekt, det er fryktelig sårt. Og vondt. Og jeg har hatt et enormt raseri rettet mot P, og samtidig bebreidet meg selv fordi jeg burde ha skjønt bedre.
      Men i ettertid/ nå har jeg innsett at han har en personlighetsforstyrrelse. Og at det som hendte meg var ikke min feil. Jeg ble systematisk manipulert, misbrukt og brutt ned over tid, så sakte og snikende at jeg ikke skjønte hva som skjedde. Jeg hadde bare en følelse av at ting var galt, men jeg klarte aldri sette ord på det, for han kunne argumentere og vinne hver eneste diskusjon. Og tilslutt var det ingen ting igjen av meg, jeg var nesten utslettet. Men nå har jeg endelig fått tilbake ordene slik at jeg har fått fortalt MIN historie/versjon, og det har hjulpet.
      Det å ta innover meg hva som faktisk skjedde, og å tilgi meg selv , samt å innse at han er personlighetsforstyrret, det har gitt meg en ro. Jeg har sluttet å analysere og tenke tilbake på alt mulig. Svaret på hvorfor han gjorde sånn eller slik; han er syk. Og det var ikke min feil.
      Og nå er jeg ikke like sint på ham. Det betyr ikke at det han gjorde ikke gjør meg sint, men han betyr ikke like mye for meg lenger. Og med det har jeg heller ikke behov for å tilgi ham lenger.
      Takk for en støttende og lærerik blogg- og til alle som deler sine historier og erfaringer!

    9. Tilgivelse er ikke noe tema her; ei heller vil han noengang be om unnskyldning da han selv mener han er uskyldig og projiserer og rettferdiggjør alt ovenfor andre. NK er i mitt tilfelle lett å opprettholde da min P er under et stadig forlenget besøks- og kontaktforbud , men jeg vet jo at en dag vil dette oppheves og jeg må da stå i de samme utfordringene som mange har per idag. Jeg tilgir aldri men lærer meg å akseptere. At det skjedde, at han stjal x antall år av livet mitt, at det gikk utover mine nærmeste , at jeg har vært lengre nede enn noengang MEN hele tiden stått oppreist . Så jeg tilgir meg selv; jeg har alltid hatt mitt på det rene, mitt bidrag til forholdet var genuint og alt hva jeg «tålte» , tok imot og «fant meg i» begynner gradvis for meg å synke inn; både hvordan manipulasjonen faktisk var tilstede hele tiden uten at jeg så det, men vanskeligere er det å tilgi seg selv for å ha fortsatt etter at man så det; all aggresjonen man siden bærer på, den tidvise bitterheten som melder seg, det forferdelige båndet som river og sliter når man helst ville kuttet det tvert. Men når jeg oppdager at jeg selv har begynt å «snakke stygt til meg selv» ; indirekte og i det stille, at min egen opplevelse av meg selv er negativ selv om folk rundt meg sier noe annet, når jeg selv opplever en tomhet som i perioder kan grense til apati, og sist men ikke minst; jeg har for første gang opplevd å føle meg skadefro og hevnlysten ; at jeg nå ønsker en annen vondt; det innrømmer jeg, og det betyr at han har endret meg til noe jeg ikke før har vært. Det er grunn i seg selv til å aldri aldri noensinne tilgi ham. Det er Jungelloven som gjelder her, og det er «spis eller bli spist» jeg må tenke utifra. Avslutter med å si at livet har lært meg at selv i de mest meningsløse og forferdelige ting et menneske kan komme ut for er vi bygd for å tåle mye mer enn vi tror, og at det kan være vanskelig å se noen «mening» imens man står midt inne i en tornado, men senere; lengre frem kan man oppdage at lærdom og styrker man fikk har rustet en for noe i fremtiden og blir dermed ikke «meningsløst». Sier ikke at det da har vært verdt det , dyrekjøpt erfaring og man går med sine sår, men at alt kan brukes til noe postitivt på et senere tidspunkt ; det tror jeg virkelig på.

    10. Godt skrevet Dahlia, jeg kan kende mig selv utrolig godt i det du beskriver. Efter jeg kom væk fra P, prøvede han endnu engang at hoove mig tilbage. Det lykkedes ikke, men jeg fik sagt til ham, at det var hans væremåde overfor mig, der havde været medvirkende til, at jeg blev meget syg. Min krop havde i flere år forsøgt at fortælle mig, at der var noget helt galt. Jeg havde haft migræne, allergi og meget andet og endte med depression og angst. Min ex P kiggede galt på mig og svarede : Det vil jeg fandeme ikke have skyld for ! Han forsøgte at give mit arbejde skylden og ja, jeg havde også et krævende arbejde, men det var hans humørsvingninger, tavshedskure og utilregnelige væremåde der gjorde mig syg. Det er jeg ikke i tvivl om.
      I dag har jeg det samme type job og jeg har ikke været syg siden jeg forlod ham. Det fortæller alt.
      Om jeg kan tilgive ham for det han har gjort ? Nej det kan jeg ikke , men det siges jo at kun ved at tilgive kan man komme videre. Jeg har tilgivet mig selv og prøver at se det positive ved, de ting jeg har lært ved at bo så mange år sammen med et menneske med en personlighedsforstyrrelse. Alligevel slider jeg også med en masse eftervirkninger efter dette samliv …så Nej..på nuværende tidspunkt arbejder jeg hen imod ligegyldighed, mod den person der næsten fik mig helt ødelagt..

    11. At tilgivelse av en bedriten jævel skal være en nødvendighet om man skal klare å komme seg videre med livet sitt høres helt grotesk ut, for meg.
      Det stemmer overhode ikke og har ingen rot i virkeligheten men fremstår som fullstendig meningsløst, for meg.
      Må også tilføye at min holdning som tydelig bærer preget av “lettere forakt for tilgivelser”, kan for alt jeg vet like gjerne falle og bli til støv som å stå rakrygget i fremtid..
      Fremtiden i kraft av seg er den eneste sanndru i tid og rom, egnet til å bekjentgjøre utfall for hver den som lever og ser og hver den som ser for å forstå.
      Av erfaring vet jeg at den rette kunnskap og viten på underlig vis ledet min bane til riktig verktøy som igjen veiledet meg til dypere innsikt med utvidet horisont der jeg umiddelbart forsto at jeg var på feilspor og snudde tvert og fortsatte min ferd i motsatt retning.
      I ydmyk takknemlighet til gode mennesker med ryggrad og bein i nesa som besitter livsviktig og livreddende viten og kunnskap de gjerne deler med arme uvitende som skjelvende og livredde kommer vassende i klissent leire til langt over knærne, famlende i mørke i søken etter den samme trygge grunn som de selv søkte da de var så langt nede.
      All verdens takk og ære til dem. <3
      For sannelig om jeg vet hva livet skulle blitt til om det ikke var for dem..grøsss!
      Når man leser historier om de som står eller faller ved tilgivelsens nødvendige være for å komme seg videre så aksepterer man selvsagt at det har alt å si for dem, selvom man ikke hverken kan se eller forstå hvorfor og hvordan tilgivelse skal hjelpe noen å komme seg videre.
      Tidvis blir man ved å lure på hvorvidt deres ærlige oppriktighet på den ene siden reflekterer deres oppriktige ærlighet og om der er veiledende støttepunkter til den innerste materie av tilgivelsens (påståtte) verk, oppstilt for å granskes opp og ned i mente bit for bit i utallige runder før beslutninger..
      Eller kan det like gjerne være at de i full tiltro til fordums vel omtalte hedersutsagn (med eller uten dekning) i største selvfølge solte seg i sannhetens gyldne glans og skarpe stråler, dog uten rettmessig tilhørighet.
      Hederlige fordums utsagn som omfavnes i hengivenhet for deretter å gjemmes inn i det innerste hjerterom er et hovedkort fra naturen som bekrefter den aller mest menneskelige siden ved oss.
      Et eksempel: Om et samfunn der 90% av befolkningen var filosofer, mens restrerende 10 % var pålagt å dekke alle oppgaver på alle plan og områder, unntatt filosofien,
      ville dette samfunnet under alle omstendigheter kollapset innen kort tid og befolkningens desperasjon ville ledet til malstrømmer i retning selvutslettelse.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg