Disse tre begrepene kan lett flyte over i hverandre og bli forvirrende. Og til en viss grad så overlapper de hverandre. Når er det en forkasting og ikke en forlenget taushetskur? Og hva er “ghosting”, som jeg ikke har skrevet om før? La oss forsøke å skille dem i dag.
En taushetskur kan vare i alt fra timer til flere uker. En taushetskur er ment for å straffe. Før en taushetskur så har du gjort noe psykopaten eller narsissisten ikke liker og du skal “smake pisken”. Hensikten med taushetskuren er å gjøre deg mer føyelig og sende et signal om “ikke gjør dette igjen”. Men fordi psykopatens sinn er så forstyrret, så kan det være meget vanskelig å vite hva du har gjort som er så feil. Ofte er det ingen normal logikk i hva psykopaten anser som et overtramp fra din side. Det blir en gjettelek og siden psykopaten er nettopp taus, så får du ingen svar fra ham/henne. Til slutt gir du ofte opp og ber om unnskyldning for noe du ikke er sikker på hva er. En taushetskur kan være meget ubehagelig, spesielt hvis man bor under samme tak som psykopaten. Psykopaten er der i samme rom som deg, men ser rett gjennom deg som om du er usynlig. Hvis du forsøker å henvende deg så blir du fullstendig ignorert og får en iskald skulder. For objekter som er vant til slik behandling, for eksempel av psykopatiske foreldre eller en tidligere psykopatisk partner, så er en taushetskur nesten normal. Slike objekter har lært seg teknikker for å overkomme en taushetskur uten å bli desperate, for eksempel å finne på en distraksjon eller å forlate huset i håp om at “kuren” er over når de kommer hjem igjen. Noen har lært seg å si unnskyld så snart de merker at en taushetskur er i emning, bare for å bevare husfreden. Andre har lært seg å sette pris på en taushetskur fordi de da slipper å forholde seg til psykopaten.
Uansett mestringsteknikker så er en taushetskur en indikator på et virkelig forstyrret sinn. For hvor normalt er det egentlig å ignorere noen som henvender seg til deg som om de er luft, spesielt når dette er en nær venn, slektning, livspartner eller ditt eget barn? Det er ikke normalt i det hele tatt. De fleste mennesker får seg ikke til å ignorere andre mennesker på en slik arrogant måte, selv når de er fornærmet. Hvis du blir utsatt for noe du mistenker er en taushetskur, så la alarmen ule med det samme. Likevel er en taushetskur den mildeste av de tre “forsvinningsnumrene” som en psykopat kan utsette oss for.
“Ghosting” er et nytt begrep her på bloggen. Men nå begynner leserne å bli så kunnskapsrike at det er trygt å innføre ytterligere begreper uten å skape for stor forvirring. Når psykopaten ghoster så blir han/hun borte helt ut av det blå, akkurat som et spøkelse. Derfra har det også fått sitt navn. Noen tolker det også slik at det er objektet som blir behandlet som et spøkelse som ikke eksisterer og som psykopaten ser rett gjennom. Ghosting er alltid planlagt av psykopaten. Oftest har det ingen årsak som objektet kan forklare. Men det finnes et par risikomomenter hvor ghosting skjer oftere enn ellers. Ett moment er etter at objekt og psykopat har hatt det ekstra hyggelig en periode, en enkelt kveld eller kanskje etter en hyggelig ferietur eller langhelg på hytta. Når psykopaten ghoster etter hyggelig samvær så er det for å gjøre objektet ekstra forvirret og desperat. Et annet moment er etter en spesielt merkelig krangel hvor objektet ikke forstår hvorfor psykopaten plutselig begynte å krangle “for ingenting” og så forsvant. Sistnevnte er nettopp “for ingenting”. Når psykopaten har behov for å ghoste, så vil han/hun av og til iscenesette en årsak til å forsvinne, med andre ord vil de hisse seg opp og late som om de har en legitim grunn til å forlate deg. Psykopaten kan også plutselig proklamere at de har en syk tante eller at en venn som “de stod meget nær” har avgått ved døden, i all hast pakke en bag og dra. Objektet vil under en ghosting ikke få svar på meldinger eller telefonoppkall.
Ghosting kan ligne på en taushetskur. Især hvis man ikke bor under samme tak som psykopaten så kan ghosting lett forveksles med en forlenget taushetskur. Forskjellen ligger i at psykopaten “ghoster”, ikke for å straffe deg, men fordi han/hun har funnet et nytt objekt eller fordi du går gjennom en tung tid og det gidder ikke psykopaten å forholde seg til. En psykopat kan også ghoste for moro skyld, fordi det gir ham/henne god NF (narsissistisk forsyning) å se deg bli tiltakende desperat, ringe ofte og sende mange tekstmeldinger. Det siste mister imidlertid sin potens hvis en psykopat ghoster ofte, fordi objektet lærer seg “leken” og slutter å mase under fraværet.
Ghosting kan i utgangspunktet være en forkasting, men hvor det nye objektet ikke fungerer som psykopaten hadde tenkt og derfor returnerer han/hun til det gamle objektet. I disse tilfellene vil feilslått forkasting gå over i ghosting. Det kan også være snakk om et overgangsobjekt. Psykopaten vet at han/hun vil returnere til det faste objektet, men ønsker seg en dose frisk NF fra et intetanende objekt som psykopaten har tenkt å forkaste etter begrenset tid (uker eller måneder). I slike tilfeller kan psykopaten flytte inn hos overgangsobjektet mens han/hun ghoster langtidsobjektet. I de tilfellene hvor du gjennomgår kriser av ymse slag, som sykdom, oppsigelse eller dødsfall i nær familie, så vil psykopaten returnere når han/hun tror at du har kommet over det verste og ikke lenger trenger massiv støtte. En psykopat ønsker ikke og er heller ikke kapabel til å støtte noen. De vil at all støtte skal gå den andre veien og tilfalle dem.
En ghosting kan vare fra dager til måneder. Psykopaten vet å ikke bli borte så lenge at objektet løsriver seg emosjonelt og går videre. Typisk når en psykopat returnerer etter å ha ghostet, er å late som om ingenting har skjedd. Plutselig får objektet en uskyldig melding; “hvordan går det”, “trenger du fortsatt hjelp til å fikse trappen?” eller bare “hei”. Psykopaten vet at objektet er så glad for at psykopaten er tilbake, at objektet ikke våger å spørre inntil det mystiske fraværet. Men hvis objektet konfronterer psykopaten så har han/hun enten en unnskyldning klar, eller ghostingen går over i en taushetskur for å lære objektet å ikke stille spørsmål ved noe som psykopaten foretar seg.
Jeg husker da jeg selv ble ghostet av psykopat nummer to. Han valgte å ghoste etter å ha latt meg tro at vi skulle tilbringe en dag sammen. Jeg hørte aldri noe fra ham den dagen, selv om jeg satt og ventet på å avtale tidspunkt og møtested. Dette var ikke første gangen han brøt en avtale så jeg lot være å etterlyse ham. Etter åtte måneder kom det en tekstmelding om noe helt annet; “hadde jeg forstand på hvordan **** fungerer?”. Ingen erkjennelse av hvordan han hadde latt meg vente den dagen. Slik ser en klassisk ghosting ut.
En ghosting kan overlappe en forkasting. Vi har sett hvordan en tiltenkt forkasting kan bli til ghosting. En langvarig ghosting kan også bli en forkasting på den måten at psykopaten ghoster så lenge at enten 1) objektet går videre, eller 2) psykopaten finner et nytt primærobjekt. Som kjent så forkaster psykopaten objektet hvis han/hun finner et nytt objekt. Sjelden før, for han/hun er avhengig av kontinuerlig tilførsel av NF. En forkasting er psykopatens måte å dumpe objektet på. Å dumpe er en ufin måte å bryte en relasjon. Å dumpe er likevel normalt. En forkasting gjøres på en enda styggere måte enn dumping, ved at psykopaten lar objektet tro at alt er som normalt nærmest til det minuttet hvor han/hun har forsikret seg om at det nye objektet fungerer som ønsket. Psykopaten vil da bryte relasjonen med det gamle objektet fullstendig og uten forklaring.
Det er noe ekstra ondskapsfullt i å la et menneske tro at man har en dyp, tett og ekte relasjon på gang, forlate det uten forklaring og deretter gi inntrykk av at vedkommende er en “stalker” kun fordi han/hun har knyttet seg til deg og ønsker en forklaring på forsvinningsnummeret ditt. Det er et forstyrret sinn som vil gjøre slik. Forstyrret og farlig.
Husk at makten ligger i objektets hender til sist. NK er mektigere enn en forkasting. En forkasting er brutal men ikke definitiv. Hvis du noengang har vært i en psykopats fokus som primærobjekt, så eier han/hun deg og kan returnere når som helst. Det skal du ikke vente på. NK sørger for at psykopaten aldri kan returnere til deg og nyte din godhet og kjærlighet på nytt, og hjelper deg med å gå videre.
Jeg håper dette gjør det enklere for leseren å skille taushetskur, ghosting og forkasting fra hverandre.
Til dere som venter på “Juni”s ønsketekst så kan jeg forsikre at den vil komme.
Min p kunne straffe meg ved å ikke svare meg på mld gjerne noen timer eller maks en dag.men uansett hvor mye vi hadde kranglet ,å hn kunne svare meg … nå er d over,vi er ferdige .så va d alltid hn som tok kontakt m meg å sa … ok om du lære deg å oppføre deg så kan vi prøve igjen .slik holdt hn på maaaaange ganger .det va veldi slitsomt merket eg slik hn holdt på.
Fantastisk godt indslag, Daniel…Tavshedskuren kender jeg så godt igen og hvor har du ret i, at så snart man bliver udsat for den…drop relationen..det er så nedværdigende at blive udsat for den. Jeg var målløs første gang og som du skriver , så rigtigt, man finder måder at reagere på , for at mindske ubehaget. Gosthing ved jeg ikke helt om jeg har oplevet..men min ex N , tog tit på forretningsrejse, kursus eller rejser der var relateret til hans mange skiftende hobbies… Det der med at forsvinde, når man var syg eller havde det svært..kender jeg utrolig godt . Flere gange, hvor jeg var syg, tog han på kursus og var væk , selvom jeg var syg. Den ene gang tog han endda den eneste tube tandpasta med som var i huset..jeg var syg, isoleret og kunne ikke få fat i en ny ..ha ha , ja nu er det nærmest bare komisk, men den gang var det bare prikken over i et…
Forkastning, tror jeg han lagde op til inden jeg flygtede væk..han var så modbydelig til sidst..jeg var syg og nedbrudt og forkastningen var virkelig forfærdentligt.
Jeg havde været syg længe med depression og angst, havde forladt ham, men vendte tilbage ( for 7 gang ) kunne ikke klare mig uden ham ( troede jeg ) Det var honeymoon da jeg kom hjem igen, han havde købt blomster og han sagde : alt andet er ligemeget, det er dig jeg vil ha…Honeymoon varede ca fem uger, så brød helvedet løs..jeg blev ikke frisk så hurtigt som han forventede og så begyndte forkastningen. Den psykriatiske sygeplejerske jeg var tilknyttet sagde, at jeg ikke blev rask før jeg kom væk…og det lykkedes mig at bruge de sidste kræfter på at komme væk, starte et nyt liv et andet sted…og kæmpe mig op igen… Jeg var heldig, han var tæt på at få mig helt ødelagt…
Han var hurtigt videre, jeg kæmper stadig…men jeg er glad for han ikke fik mig knækket..Jeg VIL klare det og håber på, at kunne være ligeglad med, hvad han foretager sig. Der er jeg desværre ikke endnu…men jeg arbejder på det…
Til andre vil jeg sige, kom væk…hvis tavshedskuren bliver brugt imod dig..kom væk ! Som Daniel så rigtigt siger, er det så unormalt , så man ikke skal acceptere det…det er et kæmpe rødt flag.
Taushetskur var helt normalt for meg å forholde meg til. Taushet og kulde, og kjenner godt igjen dette med å finne måter som gjorde at jeg forholdt meg til taushets helvete. For dette er et helvete å ha innpå kroppen. Grusomt. Men helt normalt og vanlig sammen med en P/N. Og jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg gjorde galt alle de gangene. Hundre vis minst gjennom nesten to tiår. Jeg lærte meg å ordne mine egne ting under stille tiden. Det var grusomt å gå forbi han når han var sånn. Kulden var så stor og hatet så tydelig, jeg fikk gåsehud og frysninger. Den iskalde kulden var verst. At noen kan være så iskald som P/N er helt uforståelig. Jeg ryddet huset og fikk ut frustrasjonen på den måten, jeg prøvde å være taus tilbake (men det var vanskelig og unaturlig) Jeg pyntet meg, jeg løftet haken og prøvde å være stolt (det hjalp litt, da ofte etter en stund uti kuren, sammen med å rydde huset og ordne alt praktisk), P/N sa det rett ut «det er så deilig når du er sur for da rydder du» dette mens P/N satt kun i sofaen under hele kuren sin. Gikk stumt på jobb, kom stum hjem, over så og svarte ikke, dro bare ut på noe uten å si hva, ble borte og jeg visste ikke når han kom hjem. Fytterakkern så lei meg og sint jeg var på han, men jeg viste det sjeldent. Det turte jeg ikke, for jeg visste ikke hva som kom om jeg gikk i mot P/N, kanskje han sa han skulle flytte, hvor udugelig jeg var, eller så fjern jeg var, så redd jeg var, eller så teite klær jeg gikk med, måten jeg pratet på, måten jeg smilte på, måten jeg gikk på, hvordan ørene var, lukten av meg var ille osv) De gangene jeg gikk i mot (tidligere i relasjonen) ble han bare mere sint og kranglete, det spant og spant til jeg ga meg. Så det beste var å tie, eller å gjøre krumspring som fikk han blid litt fortere. Krype. Da ble det fortere husfred. Oy som jeg er glad for å slippe taushets helvete nå i livet mitt.
Ghosting vet jeg ikke helt og må tenke igjennom.
Forkasting: Ja det hendte da jeg ikke gjorde som N ønsket. Han ble holdt utenfor en veldig solende sosial samling. Dette utløste narsistisk raseri, et enormt raseri og utsagn som ikke er til å forstå, og endte med forkasting i samme runde.
Jeg ble også utsatt for taushetskur de gangene jeg gjorde noe P ikke likte. Aldri hei, ha det eller svar på noen av mine henvendelsene. Han satt bare taus og iskald i sofaen. Om telefonen hans ringte, så svarte han, var blid, lo og snakket svært så hyggelig med den som ringte. Så i det han sa ha det og la på, var det som at hans virkelige jeg liksom kom på plass igjen. Han ble på nytt taus og isende kald. Det var så ekkelt! Til slutt ble det også for meg normalt å forholde meg til dette. Jeg strevde og strevde, holdt huset rent og ryddig for eksempel – det var en av tingene han kunne finne på å eksplodere for. Om badet var gullende rent, kunne det alltids være noen smuler på kjøkkenet å bråke for. Slik skrudde han meg sakte men sikkert nedover og nedover.
Til Tinna : Ja lige præcis, det der med tlf der ringer og ex N er helt anderledes glad og venligmidt i en tavshedskur det er virkelig provokerende. Når jeg kommenterede dette , var det bare ordsalat, sort blik, eller han forlod simpelthen rummet.
Af mærkelige ting jeg skulle, for ikke at provokere ham var ..at åbne vinduet når man var i bad selvom der var udluftning …koge vand i elkedel inden man kogte feks pasta i en gryde..sølvpapir over boller, der skulle varmes ( så gik det hurtigere påstod han ) alligevel gjorde jeg for det meste ikke alle disse mærkelige ting. Ofte udløste det tavshedskur , men alligevel ville jeg ikke gøre alle disse mærkelige ting. Jeg sagde til ham..du gør det på en måde, jeg gør det på en anden…ej, hvor blev han sur. Nu kan jeg smile af det..jeg sagde ofte til ham..du tror du kan styre mig med dit sure sind, nu går jeg en tur og forventer at stemningen er bedre når jeg kommer hjem. Det skete dog sjældent..han kunne være tavs i dagevis..
Jeg tænkte at hans mærkelige væremåde ikke havde noget med mig at gøre og at jeg ikke blev påvirket af det. Det gjorde jeg dog alligevel..man kan ikke bo sammen med en, der overser en, ikke svarer en og en der ikke vil sige hvad der er galt, så man kan gøre noget ved det.
Jeg forstår ikke at jeg ikke kan glemme alt og komme videre…tænk al den psykisk terror man har været ude for, og så alligevel bliver man helt ude af den, når barn og børnebørn fortæller hvor glad og forelsket han er nu.
Jeg tror det er fordi jeg elskede den person højt, som han viser det nye offer og andre og hadede den person han blev til, overfor mig…det er svært, bare jeg kunne glemme ham, så hurtigt som han kan glemme mig. Men det kan han jo kun fordi han er forstyrret…
Det var et etterlengtet innlegg. Ghosting er nesten ikke til å forstå. Men jeg tror man må ha det skadelige forholdet på god avstand, før man oppriktig kan skille mellom opplevd ghosting, taushetskur og forkastelse. Alle tre “teknikkene” oppleves som et nokså likt mønster når det står på som verst, og objektets reaksjoner består selvsagt av mange negative følelser. Det er ikke uvanlig å føle panikk, sinne, redsel og sorg i en total forvirring, og i slike tilstander kommer man sjelden frem til fornuftige resonnementer. Man må heller ikke glemme at objektet (i fullstendig uvitenhet) forholder seg til P/N som om han/hun har en normale hjerne, og sånn sett vil objektet ikke bare rasjonalisere P/Ns hensikter, men også tvile på sin egen rolle. All faenskapen som en P/N (og i særdeleshet en skjult narsissist) innehar i sin personlighet, kommer sjelden til syne i separate bolker gjennom forholdet. De sper på jevnt og trutt i alle sine handlinger, nesten som når man sper en saus med kraft og fløte til den smaker absolutt helt perfekt. Å sortere hva som er hva, er ikke mulig med mindre man er en fornuftig ekspert. Taushetskur og ghosting var min eks sine “spesialiteter”, men jeg ble aldri forkastet permanent. Det vanskeligste var å begripe hvordan han kunne gå fra en tilnærmet lik idyllisk situasjon og til en ghosting over natten, for så å dukke opp igjen etter noen uker som om ingen ting hadde hendt. Gjerne med noe han hadde lånt av meg, eller med en løsning på et eller annet vi hadde snakket om tidligere. Mest ekstremt var da han dukket opp med fullt skiutstyr, fordi jeg hadde ønsket meg det for to år siden! Altså, jeg reagerte! Jeg var livredd, knust og fly forbannet på en gang. Han kunne ikke bare komme hjem til meg som om ingenting hadde skjedd, når sannheten var at jeg hadde vært på grensen til sammenbrudd etter uker uten livstegn. Men joda, det kunne han. Han klarte å vri hjernen min trill rundt med ordsalater, reidealisering og future faking, og det var til og med anledninger der jeg påtok meg skyld og ansvar fordi selvtilliten min tilsa at det måtte være meg det var noe galt med. Etter hvert ble jeg forvandlet til en ekstrem detektiv, samtidig som jeg lot meg involvere på nytt i forholdet. Det var ikke spesielt sunt. Men sånn er det å være et objekt for en psykopatisk person. Jeg tror ikke lenger at forholdet vårt handlet så mye om at jeg elsket han, men mer om hans evner til å forvirre, manipulere og misbruke. Han låste meg fast i troen på at jeg ikke kunne leve uten mishandlingen hans. Det skulle virkelig vært straffbart! 🙂
Veldig bra skrevet.. Måte du skriver er så bra at barna kan forstå det hva disse begrepene er.
Det var ikke bare mine to ekser men de på dating sider også viste tegn til taushetsskur, ghosting, forkasting i rask tempo, osv. Nå kan jeg oppdage disse trekkene hos normale og P/N veldig fort. Selv om noen normale folk har noen narc egenskaper som de bruker for å manipulere og kontrollere. Eneste forskjell er at de har selektiv empati som P/N ikke har…for eks. for noen av sine familie medlemmer eller kjæledyr eller noen venner eller grupper.
Nå er det så deilig å være alene etter så mye kunnskap om psykologi 🙂
Kari. Ja, det skulle vært straffbart.
Hvorfor svarer ingen på hjelpetelefonen? De gangene jeg ringer er det aldri svar. Pls, jeg trenger å snakke med noen som forstår.
T: Hvilket nummer ringer du, og følger du åpningstiden?
Jeg går alltid inn på bloggen å sjekker åpningstider. Har ringt etter kl 16 i dag som et eksempel. Ringer begge nummer som står der.
Hei, kjære bloggforfatter: Nå har jeg sett på noen av vloggene dine.
Ikke alle ennå, men jeg bet meg særlig fast i den der du hevder at man blir dummere av samliv med en P, og jeg kjente meg veldig igjen (nå skjønner jeg at jeg er veldig utenfor tema på denne bloggteksten, men likevel… Du har selv sagt at bloggen ikke er et demokrati, men et diktatur, og da bestemmer du jo selv om dette kommer med 🙂
Det jeg ville frem til er at du har forbasket rett. Jeg var selv en skoleflink person som gikk for å være ganske smart i hodet. Etterhvert som jeg var sammen med P følte jeg meg mer og mer usikker, og følte meg bare dummere og dummere. Jeg gjennomførte et krevende studium, men likevel.. Han var en intelligent fyr, men som du sier så hadde han ikke evne til selvstendige, dype refleksjoner. Han hadde ikke noen egentlig intelektualitet. Mye av det han hevdet som sitt eget var klipp og lim fra ting han hadde lest eller hørt andre si.
Dette er noe jeg har fått lide under lenge: At en sånn person har fått prege meg og gjort meg usikker på meg selv og min egen vurderingsevne i så mange år. Dette er jo også bare noe av hva de kan gjøre med en.
T: Ok.
Skriv mail med ditt tlfnummer til [email protected] så vil jeg be en av telefonvaktene om å ringe deg opp innenfor åpningstiden.
Anonym: ja, dette er en kombinasjon av psykisk nedbrytning og at man rent kognitivt ikke blir stimulert.
I tillegg vil stresshormoner – som vi kontinuerlig har et høyt nivå av sammen med en psykopat – gi oss en “hjerneskade” som hemmer vår utvikling (som opphører når nivået faller igjen etter NK).
Det er skræmmende læsning det her…måske det meste skræmmende jeg har læst på denne blog…en hjerneskade , som hæmmer vores udvikling, virkelig forfærdentligt.
Min ex forsøgte at få mig til at lade være med, at debattere spændende emner, når vi var ude blandt andre. Blev diskussionen spændende og lidt dyb, sagde han noget som..nu må den snak stoppe, vi kan jo ikke løse hele verdenssituationen, eller han forlod selskabet og var sur på mig bagefter. Hver gang han ikke kunne være med i en diskution ( og det var tit da han ikke havde selvstændige meninger og holdninger ) prøvede han at dreje samtalen over på noget om ham , hans altid nye og spændende hobbies. Og det mest mærkelige var, at folk tit var overbærende og stoppede og snakkede om noget andet. Heldigvis havde jeg et spændende arbejde, hvor jeg kunne få intellektuelt input og gode veninder jeg kunne udvikle mig sammen med.
Narcisisten kunne jeg bruge til praktiske ting, rejser ( som tit blev ødelagt ) og familiebesøg ( som også tit blev ødelagt ) Det han også gav mig. Var samværet med venner ( der også var par ) Dette er forsvundet nu, da jeg er single. Nu invitere de min ex og hans nye offer.
Det får mig til at føle mig ensom, hun er blevet min stand in…nu er det hende der gør alt arbejdet med at holde sammen på det hele og nu er det hende der får tavshedskur, silent treatment og alt det det medfører, at have en narcisist tæt på.
Savner jeg det…nej…hvorfor er jeg så ikke bare glad og fri ? …fordi narcisisten næsten havde fået mig knækket…men det skal være løgn, jeg vil ikke bruge resten af mit liv på, at være ulykkelig …den glæde skal han ikke få og han har jo nok at være beskæftiget med…idealisering, devaluering og forkastning…hvor det nye offer er på skalaen ? Jeg vil sige ( med mit kendskab til psykologi ) i slutningen af idealisering og i begyndelsen af en evaluering……godt det ikke er mig !
Jeg funderer og lurer på noe..
Kan et objekt stoppe/reversere en påtenkt og påbegynt Ghosting?
Juni: det kommer helt an på hva psykopaten ghoster for.
Hvis ghostingen er fordi han/hun er iferd med å kurtisere et nytt primærobjekt, så er det tvilsomt at det gamle objektet kan stoppe eller reversere det. Da må det gamle objektet “fornye” seg ganske markant for å vise seg mer spennende enn et nytt og skinnende objekt (anbefales ikke, ghosting/forkasting er tross alt en velsignelse i forkledning).
Men hvis p ghoster for moro skyld, så kan objektet forkorte ghostingen for eksempel ved å ikke reagere (ikke ringe eller sende sms-er “hvor er du?”). Da kan p oppfatte ghostingen som forsyningsløs, avbryte og komme sluntrende tilbake.
Juni OG bloggforfatter: Ja, akkurat slik fungerer ghosting i praksis! Bare et lite eksempel: Min eks gav meg en forsinket julegave (i januar), og gaven var en kostbar reise den forestående sommeren. Gaven var i følge min eks et plaster på såret fordi han hadde vært så fraværende hele julen. Han beholdt billetter og brosjyrer hos seg, men sammen la vi planer og vi hadde det veldig bra i den perioden. Faktisk følte jeg glede hele våren, selv om min eks kunne være vanskelig. Sommerferien var booket og klar, og jeg gledet meg vilt! Jeg var mest sannsynlig mer velvillig og ettergivende mot han i denne perioden, enn noen gang tidligere. For en gangs skyld følte jeg at han var dønn ærlig om noe som skulle skje et stykke inn i fremtiden. Jeg hadde jo sett en reell billett og en brosjyre! Da ferien nærmet seg ble han allikevel mer og mer fraværende. Han gjorde etter hvert så mye stygt mot meg, at redselen for at dette skulle overskygge hele reisen gikk over i en slags panikkfølelse. To dager før avreise, forsvant han. Først en måned seinere dukket han opp igjen med en sms der han beskrev hvor mye han misunte meg min normale sommer som måtte ha vært rene idyllen i forhold til hva han hadde måttet utstå. Som om min sommer hadde vært normal?! Som om det liksom var synd på han? Den sommeren tilbragte jeg på internett i en kaotisk jakt for å finne han, og jeg fant han tilslutt på det som hadde vært “vår” ferietur, men med et annet objekt. Jeg tok kontakt med objektet, som var like uvitende om meg som jeg hadde vært om henne. Det ble etter hvert avslørt at “plasteret på såret” fra han til meg, i realiteten var en julegave fra det nye objekt til han. Han hadde ikke betalt ei krone! Jeg følte meg så til de grader lurt, men mest av alt mistet jeg fullstendig fotfestet fordi jeg ble tvunget til å kjenne på den forferdelige sjalusien overfor det andre objektet. Hun fortalte at reisen ble kjøpt gjennom hennes arbeidsgiver, at de hadde lagt alle planene i romjula, men at de ut over vinteren ble uenige fordi han tidvis var så fraværende og kritisk mot henne. At han i det hele tatt hadde blitt med henne på tross av problemene de hadde, tok hun som et tegn på at han allikevel var veldig glad i henne. Det hele var ikke til å tro! Ghostingen mot meg to dager før reisen, var selvsagt planlagt av han. Det var umulig for meg å opprettholde en mer verdifull narsissistisk forsyning i forhold til det andre objektet, som jo hadde betalt HELE ferien hans. Hun ble derfor viktigere enn meg, om ikke annet så rent økonomisk. Samme oppskrift på ghosting ble fulgt flere ganger før jeg kom meg ut av det, og han hadde flere parallelle forhold og nok av potensielle NF-kilder. Men jeg ferdig med å klandre meg selv. Jeg har virkelig lært.
Kari: Herlighet for en historie! Det er så utrolig å lese, og allikevel langt fra unikt. Heldigvis for meg har jeg aldri opplevd noe slikt selv, men det finnes jo varianter av ghosting i større eller mindre grad… Må forresten si at. dine kommentarer her i bloggen er veldig lærerike – takk!
Tinna: Jeg er glad for at min erfaring kan sees på som lærerik, da kommer det noe nyttig ut av det! 🙂 Ghostinghistorier som den jeg beskriver ovenfor, ble merkelig nok tilgitt av meg. Som om jeg aksepterte å bli behandlet stygt. Slik kan det se ut for utenforstående. Istedenfor å bare konkludere tvert med at han var en uærlig jævel som ikke ville meg vel, så viklet jeg meg inn i et falskt håp om at jeg kanskje tok feil. Han beviste stadig at jeg ikke tok feil. Men uansett hvor forberedt jeg var, både med tanke på at jeg mistenkte noe, jeg var detektiv døgnet rundt og jeg var veldig ofte redd, ja så klarte jeg aldri å forutse hvor ille det egentlig kom til å bli. Fantasien min og magefølelsen stoppet ved “antatt utro”, og for å være utro må man jo også lyve. Jeg burde ha gått min vei basert på mistanken! Men jeg hadde ingen forutsetning for å forstå at utroskapen og løgnene bare var som en liten bisetning i et nøye utstudert plott der hans ambisjoner var å ødelegge meg (og andre) mentalt, for veldig lang tid fremover. Jeg forberedte meg mer eller mindre ubevist på min egen reaksjon (sinne, jeg skulle gjøre det slutt, hate, trekke han i gjennom en offentlig gapestokk) DERSOM mistankene mine var reelle! Jeg tvilte med andre ord på min egen dømmekraft. Jeg var naiv! Men jeg var aldri forberedt på sjokket, den vantroe følelsen og sorgen. Savnet av en normal tilværelse slik jeg faktisk hadde blitt forespeilet da vi møttes første gang. Jeg var heller ikke forberedt på at jeg kom til å ville dekke over han, forsvare han og sloss med andre for å beholde han. Jeg var ikke forberedt på at jeg måtte ta skylden for alt. At han var så til de grader illojal, falsk, utspekulert og sleip, at han egentlig ønsket meg død og i så fall ville det være noe jeg valgte selv. Han ville slippe unna. Det var ikke til å fatte den gang. Man kan enkelt si at man MÅ stole på sin egen magefølelse og ikke avvente i tvil, før man forlater en mistenkelig person. Er det grums i førsteinntrykket, ja så ta det på alvor og gå. Gir man en N/P muligheter til å manipulere, ja så har man tapt. Dessverre er det ofte slik med en P/N, at man ikke alltid forstår at det er grums man opplever. Man får kanskje litt medfølelse, man senker garden fordi han/hun virker ufarlig, man ser på grumset han/hun utbroderer som en form for god selvinnsikt eller selvironi, og man har jo sansen for det. Særlig i kombinasjon med et godt utseende, troverdige historier fra fortiden, og glimt i øyet. Man bedømmer folk ofte på bakgrunn av fortid, og fortiden for en P/N kan være akkurat det du har sagt at du liker. Men, spør vedkommende (på første date) om fremtidsplaner, spør hvor de befinner seg om et år, eller ti år, eller kun om noen måneder. Spør konkret om sommerferien! De vil bli svar skyldig! For en P/N er nemlig planen at du skal skissere fremtiden for dem. Det er opp til deg hvor bra han/hun kommer til å ha det, og hvordan det skal gå for seg kommer helt an på deg, dine interesser og din økonomi. Det er mitt aller beste tips! 🙂
Er inne i min fjerde periode med taushetskur/ghosting fra min venn som jeg er så glad i. Og jeg blir forferdelig deprimert av det, har ingen livsglede og alle mine tanker dreier seg om dette negative.
De 3 første årene vi var venner, var fine, men all kontakt var på hans premisser, da han er mye yngre enn meg og jeg fungerte som en voksen støtte i en utfordrende hverdag for en ung voksen. De 2 siste årene har jeg opplevd taushetskurer 4 ganger i lengre perioder (2-4 mnd) Denne gang hadde vi kontakt i 5 uker, men også da kunne han ignorere meld i 24 timer og vise null interesse på sosiale medier (kun mot meg).
Jeg ga tydelig beskjed om at venner ikke behandler hverandre slik, og da kom det en melding om at han har det så jævlig at han skal legge mobilen på hylla og ta pause fra sosiale medier. Det gjorde han selvfølgelig ikke. Så jeg ga beskjed om at jeg forsto at det kun var meg han ikke ville ha kontakt med. Ingen svar selvfølgelig. Jeg prøver igjen å få kontakt en uke etter. Så får jeg bare beskjed om å gi faen, det er nok nå. Ok, hva er nok? Jeg sitter som et spørsmålstegn. Er det for å kneble meg? Få meg til å holde kjeft? Videre har han slettet meg på Instagram og snap, men ikke facebook. Han vet veldig godt at jeg synes dette er forferdelig vondt og smertefullt, for det har jeg fortalt ham flere ganger, og så har han lovet å aldri gjør det mer! Så han vet hva min svakhet er.
Men sorgen er så stor over å oppleve dette igjen. Jeg vet jeg må kutte ut dette vennskapet som ikke gir meg annet enn smerte, men jeg klarer ikke tanken på å miste ham. Han er som et bonus barn for meg, og dermed blir dette så altoppslukende. Han er jo ikke mitt barn, han er bare en venn som aldri egentlig gir meg noe, men som bare tar og tar, og gir tilbake med grusom taushet, ignorering og avvisning. Hva gjør dere for å overleve slike perioder? Hvordan kan jeg klare å få livsgleden og humøret tilbake?
Mange tusen takk til bloggforfatter som gjør en utrolig bra jobb med å informere om dette emnet. Denne blogg er en livredder for meg! Jeg følger med hver dag, har gjort det i en lengre periode. Jeg finner trøst her og støtte på tunge dager etter bruddet med p. Og masse kunnskap som gjorde at det uforståelige om min eks ble forståelig på et vis. Nå ser jeg ting for hva det er. Også takk til dere som deler historiene deres i kommentarfeltet!
Når det gjelder at P/N forsvinner (i en eller annen form) merker jeg at dette er veldig vanskelig å huske. Det er mulig at dette har vært noe av det vanskeligste jeg har opplevd, at de man er glad i forsvinner, og derfor så hindres jeg i å huske, at det er for vondt til å tas vare på i hukommelsen.
Noe har jeg klart å få frem, men spesielt en «forsvinning» er helt borte. I løpet av dette forhold til N på noen år var det en periode midt i, på ca en måned, som han var borte, og jeg klarer ikke huske hvordan det gikk til.. bare at jeg var veldig trist og frustrert, det var vondt, men jeg husker ikke hvordan han ble borte og hvem som sa hva. Jeg husker ingen ting fra det.
Så husker jeg forsvinning fra en P/N som var litt til å fra forhold. Vi var ikke så tette, men likevel så betydde han jo litt for meg. Han forandret personlighet fra feminin til maskulin i starten på forholdet for å passe bedre inn. Han var en grenseløs person, veldig På i starten. En ting jeg stusset på var at han en gang sa at han ikke var snill (dessverre lyttet jeg ikke til signalene jeg fikk) Etter noen fine dager sammen fulgte han meg til tåget, kysset meg vel hjem og jeg husker han snakket om at han ville ta meg med til hytta til jobben som han hadde tilgang til. Så ble han borte, jeg hørte ingen ting på en god stund. Jeg sendte mange meld til han uten å få svar. Etter mange dager fikk jeg et svar(kort) for så å bli borte i et år ca. Da jeg fikk en ny meld så var det som om ingen ting hadde hendt. Og jeg ble så glad, han trengte bare å knipse så kom jeg tilbake. Uff. Er dette et Ghosting tro?
Så har jeg uendelig med historier om en annen P/N som forsvant i timesvis, men aldri dage vis. Når P/N var på helgeturer og ukesturer var det ingen svar på telefon, og de gangene han svarte var han sur og jeg plaget han, å si god natt eller å si noe hyggelig til meg var helt uaktuelt, jeg var bare en plage. Når jeg oppførte meg som han ønsket var han ganske blid. Men dette forholdet hadde ikke mye idealisering, men veldig mye annet av kjennetegnene for en P/N er jo der. Jo mer jeg lærer om emnet, jo mer blir denne en tydeligere P/N for meg, men idealiseringen får jeg ikke til å passe, jeg higet etter oppmerksomhet, det fikk alle andre. Jeg var et langtids objekt her.
Jeg tenker også samtidig på at om en man har et forhold til og blitt glad i og har det uten tvil superfint med, bare sier takk for seg brått og overraskende men med en forklaring, så er ikke dette en Ghosting? I en Ghosting eller forkasting, så vil vel ikke personen ta seg bryet/tid til å møte deg for å gi en forklaring? I en forkasting er det kulde fra P/N, og i en Ghosting null forklaring under forsvinningen som jeg tolker dette..
Det med at blive forladt, på den ene eller den anden måde, er noget der rammer en dybt og meget svært at komme over. Jeg har problemer med det stadigvæk, selvom det er over to år siden jeg forlod P. Jeg føler ofte at folk ” forlader ” mig..er meget obs på om de kun vil mig, indtil de finder noget sjovere ( det gjorde min P ) og tomheds følelsen jeg har , hænger også sammen med det tror jeg. Min P forlod mig ofte i korte eller længere perioder , når han havde fundet på spændende projekter, kurser, rejser eller andet og da var jeg alene om at passe alt derhjemme. Jeg var så glad for, da jeg forlod P , at jeg nu var fri for den følelse af forladthed og ensomhed. Alligevel har den følelse desværre fulgt med mig og jeg kæmper stadig for at blive den kvit. Selvom den stadig er der, er den dog væk i længere og længere perioder …men uhyggeligt at en P gør så meget skade på krop og sjæl..
Juni: det er ikke ghosting når en person forklarer hvorfor han/hun går. Også selv om det skjer brått.
Juni: “Er dette et Ghosting tro?”. Ja, dette lyder som en ghosting.
Juni: “Så har jeg uendelig med historier om en annen P/N som forsvant i timesvis, men aldri dage vis.”
Å “forsvinne” i timevis er normalt. For eksempel svarer man ikke alltid på tekstmeldinger øyeblikkelig, det er normalt at det kan ta noen timer å svare, innen man ser meldingen eller innen det passer seg å svare.
Eirin: selv takk for at du leser.
Juni: Jeg skal ikke påstå at jeg er ekspert på antisosiale teknikker. Jeg kan mest om min egen opplevelse med en skjult (covert) narsissist. Men som bloggforfatteren sier i hovedinnlegget, så er teknikkene ghosting, taushetskur og forkasting nokså tydelige tegn på at utøveren har en viss forstyrret personlighet. Ingen 100 % normal person dumper sin antatt kjære uten et eneste forvarsel. Ingen normal person blir sporløst borte uten en forståelig indikasjon på at noe er i gjære, eller i det minste en forklaring umiddelbart etter. I hvert fall ikke med dagens kommunikasjonsmuligheter. Dette gjelder for kjærester, nære kollegaer, venner og familie. Man gjør definitivt ikke slikt uten at det foreligger en forklaring, eller i det minste en liten indikasjon på hva som kommer til å skje eller kan ha skjedd. Mangler dette så kan det være at utøveren rett og slett er en P/N som bedriver ghosting. Er personen en P/N, så får man ingen normale signaler på hva som i virkeligheten skjer. I mitt tilfelle ante jeg for eksempel ingen ting om flere parallelle forhold, men jeg MISTENKTE at han var uærlig. Mistanker skal tas på alvor! Mistanker får deg til å bli detektiv, og blir du detektiv så er det definitivt noe alvorlig galt med forholdet og man må rett og slett komme seg unna. Man skal ikke gjøre som meg, som på dagtid bagatelliserte mistanken slik at forholdet fortsatte, mens jeg var detektiv om natten. Jeg husker at jeg tenkte at min eks måtte være verdens mest uheldige person fordi han alltid hadde de underligste unnskyldningene for ikke å opptre som avtalt eller forventet. Jeg er sikker på at han lo godt inni seg hver gang jeg aksepterte alt tullet han kom med. Noen ganger hadde han ingen forklaring i det hel tatt. Det var som om ingenting hadde skjedd og han var like uanfektet. I tillegg til gjentagelseshyppighet, manglende forståelse for mine reaksjoner og følelser, kontinuerlige forsøk på å forvirre min opplevelse av virkeligheten (typisk påstand fra min eks; “Var det ikke du som ønsket litt tid for deg selv kanskje..?!”) og ikke minst hans sinne dersom han opplevde at jeg “tok igjen”, var alle indikasjoner på at han var personlighetsforstyrret. Opplever man at man blir holdt på uforståelig og grunnløs avstand, man får ikke svar på noen slags kontaktforsøk, man blir verken tatt på eller snakket til eller med selv om man er i samme rom, ja da kan det tenkes at man er et offer for en taushetskur. Jeg opplevde etter hvert taushetskuren hans som så provoserende at jeg faktisk ble superforbanna. Jeg skjønte ikke at det var HELE hensikten hans! Han ville ha meg til “å klikke”, for det underbygget påstanden hans om at det var jeg som var gal, noe som igjen gav han en “gyldig grunn” til å idealisere et nytt objekt. Dette var planlagt. I tillegg hadde min eks en ondskapsfull tvist på det hele. Som straff for at jeg faktisk hadde blitt sint, lurte han meg for eksempel hjem til seg selv igjen, med løfte om vi skulle prate skikkelig ut, og bli venner. Det var ingen tidfestet avtale. Jeg kunne bare komme når jeg ville. Men han kjente meg så godt og visste at jeg ville ta tak i situasjonen med en gang. Da jeg kom dit, var allerede hans nye objekt avslappet på plass i sofaen. Nei, vi snakker ikke uker i mellom hendelsene. Det var en dag, maks to. Det nye objektet forsvant i løpet av kort tid, mens skadene i mitt sinn ble lappet sammen med trøst, nye løfter og ny idealisering. Alt dette kunne jeg ha sluppet unna dersom jeg hadde tatt min første mistanke på alvor. Har man fått en negativ mistanke, så har man grunn god nok til å holde betydelig avstand.
Til Trine som spør hva man skal gjøre for å få livsgleden til bake. Nullkontakt! Dette tar tid. Det tar tid å finne roen i seg selv, slutte å tenke på P og finne ut hva man selv ønsker i livet. Etter at man har brukt tid med en P er hele fokuset på han/henne og man har helt eller delvis utslettet egne ønsker og behov.
I tiden etter bruddet hadde jeg det forferdelig. Det var et tankekjør og abstinenslignende symptomer som ikke lignet på noe annet jeg har opplevd. Alt i meg skrek etter å gå tilbake til kilden som faktisk var grunnen til at jeg hadde det slik. Dette er den store ironien. At man ønsker trøst/omsorg/støtte fra det ene «mennesket» som har forårsaket helvetet man befinner seg i.
Men nullkontakt er den eneste veien man kan gå for å bli fri og få livsgleden tilbake. Tiden det tar kan virke langsom og smertefull, men smerten er tegn på at du beveger deg i rett retning! Husk på det hver gang det føles uutholdelig: Det blir bedre!
Jeg møtte på min X-P ansikt til ansikt etter to år uten kontakt for en tid tilbake. Blikkene våre møttes i noe som lignet en evighet. Det rare var at jeg kunne ikke kjenne han igjen. Hjernen min prosesserte på høygir: Hva er det jeg ser på? Til slutt skjønte vi det begge to, tror jeg (Han virket like uvitende som meg) og det kom et slags skeivt smil fra han og jeg kjente jeg gjorde en «smilende» grimase tilbake. Der og da kjente jeg bare at jeg måtte komme meg bort. Senere har jeg hastet forbi han ved to-tre ulike anledninger og det fantastiske er at jeg kjenner ingenting. Absolutt nada. Jeg kan aldri si at jeg hadde kunnet stanse og slå av en prat, uten at det hadde påvirket meg, men jeg kommer heller aldri til å finne det ut. Han er ikke verdt det. Ikke etter noen av møtene brukte jeg noe tid eller energi på å analysere/tenke på at jeg hadde møtt han. Det var så herlig!
Til slutt vil jeg bare støtte dere andre i det dere sier om at man trenger ingen bevis på om personen er en P eller ikke. Ikke under noen omstendighet burde man bli værende i et forhold der redsel/mistenksomhet/smerte er en del av hverdagen. Ikke bli værende for å finne ut hva som er sant. Du får aldri vite. Det kan være en tung avgjørelse å ta, fordi vi så veldig trenger å vite -tror vi. Det er en annen stor løgn vi forteller oss selv. Vi trenger ikke å vite, vi trenger å la P bli værende for seg selv med alle løgner, intriger, svik og halve sannheter. Vi har ikke noe eierforhold eller ansvar i forhold til dette. Slipp taket og gå videre, med haka opp!
Jeg vil anbefale innleggene til SelfLoveU på YouTube.
Jeg har et lite spørsmål angående ‘no contact’. Jeg har i forhold til en ganske utpreget narsissist (tidligere venn) valgt å gjennomføre grey rock/low contact over lengre tid. Jeg gjorde dette med tanke på hvor ‘ustabil’/potensielt skadelig denne personen er. Det viser seg dog at denne personen stadig vender tilbake, så jeg vurderer nå ‘no contact’. Bør jeg kort si at jeg ikke ønsker mer kontakt for så å innføre ‘no contact’, slik at denne personen vet hvor jeg står? Altså bare si det uten noe mer forklaring. Eller er dette egentlig ikke noe poeng med tanke på nye ‘hoover-forsøk’ å gjøre dette klart? Bør jeg i så fall bare ghoste denne personen? Forsvinne uten å si noe? Hva er den beste metoden å forlate en slik person på? Noen erfaringer med hvordan man går frem med slikt?
Nyas: dette er også stoff til en “spørsmål og svar” vlog. Jeg vil svare deg i neste you tube video.
Takk for det. Tanken bak dette spørsmålet er om hoover-forsøkene vil fortsette i større grad om jeg ikke ‘gjør det slutt’/sier noe. Kanskje tror personen at det da fortsatt er en åpning. På en annen side sier man vel noe ved å bare forsvinne og, så det spiller kanskje ingen rolle. Vil følge med på videoen.
Uha, jeg har haft en svær dag i dag.. Har overvejet hjælpetelefon, men den er på norsk, så ved ikke rigtigt. Min datter og børnebørn er på besøg hos min ex N og vi skulle i aften have hygget os og været på restaurant når de kom hjem i aften.. Dette blev forpurret af min ex, så de kommer først hjem i morgen. Jeg har virkelig gjort mange gode ting for mig selv disse helligdage, men tit sniger den tanke sig ind…du er helt alene, han har ny familie, du har ikke det sociale liv han har ( på overfladen ) Han fik huset, ny spændende dame, nye spændende børn og jeg sidder her med alt bøvlet ( ved ikke hvad det hedder på norsk ) de problemer min datter står i, er jeg ene om at klare, han hjælper ikke. Han snuppede også vennerne og veninderne ..ja, det er rædsomt..Det er næsten som det var dengang jeg var sammen med ham. Ja, jeg har min frihed og den er jeg meget glad for, jeg er fri for alle de onde ting , men jeg føler mig så ensom og alene i verden. Han er i sit es …hører desværre noget fra vores datte , hun går til psykolog pga ham. Hvorfor er det ham der er den heldige ..som livet tilsmiler og hvorfor kan jeg ikke bare komme videre med nye spændende personer…så jeg kan glemme ham..
Jeg syntes ikke jeg har fortjent at ha det så ondt.
Håber på lidt trøst og opbakning . ( helligdage og ferier er værst for mig, der plejede vi altid at lave noget samme..nu er jeg bare mig ! )
Mary: husk at du kan ikke forandre ham, men du kan forandre din ensomhet – DEN regjerer du selv over.
Bruk bloggen som krykker til å komme deg ut i verden men ikke la krykkene stå ubrukte i et hjørne i stuen. Du skal altså selv gjøre noe aktivt for å bruke dem. Litt personlig spørsmål, men hvordan er din økonomi? Har du penger til å kaste deg på en gruppereise? Høyskoleopphold for voksne?
Tak for de kloge ord om krykkerne, det er så rigtigt som det er skrevet. Min økonomi er ok, taget i betragtning at man har været ramt af en P, og har også tænkt i de baner. Syntes bare jeg af og til stadig er så skrøbelig, så er bange for at pengene er spildte og at jeg føler mig endnu mere ensom der..
MARY: Jeg er også ensom, selv i selskap med andre. Men det går bedre nå enn før. Jeg har tatt kurser i emner som interesserer meg, og jeg deltar på seminarer eller går på arrangementer som fenger min nysgjerrighet og interesse. Fritiden fylles altså med aktiviteter som interesserer meg og jeg møter folk som deler interessene og nysgjerrigheten min. Har jeg fått nye venner gjennom dette? Nei. Men jeg har fått et nytt liv, et som bare er mitt og ikke styrt av P eller mine følelser for P. Og jeg har fått gode bekjente, ny kunnskap, og opplever stor frihet og økt selvtillit med det.
Ghosting. Takk. Det forklarer mye!
Til OGSÅANONYM:
Tak for dit gode svar..ja, det er også det jeg bruger min tid på..egne interesser. Men mærkeligt pludselig at kunne bruge al tid på sig selv. Før tog min ex N stort set al min tid. Han holdt mig i gang hele tiden, på den ene eller anden måde. Jeg tror det er derfor at ensomheden af og til rammer mig…
Jeg prøver også hver dag at sige til mig selv, at jeg ikke har mistet noget , men fået noget..nemlig min frihed og den er ubetaleligt…alligevel er det en sorg at miste de gode ting fra mit tidligere liv…modsat narcisisten kan vi jo ikke bare slå en streg over fortiden og bare fortsætte uden savn og sorg.
For en fantastisk blogg. Den har åpnet øynene mine og forklart meg ting jeg overhode ikke kunne forstått uten å ha lest om det her. Min P begynte å sende meldinger til meg på Messenger. Jeg kjente til ham 20 år før det, men hadde ikke lagt noe spesielt godt merke til ham. Dessuten var han nesten 10 år yngre. Meldingene var hyppige og var vekselsvis ømme, fine og grove. Jeg hadde så mange røde flagg og var så overrasket og kjempeskeptisk, men snart var jeg hektet på en euforisk rus. Han ville vi skulle treffes, og jeg bare visste jeg måtte se dette mennesket. Vi traff hverandre etter 14 dager. Da var det løst snakk, kjempeklining, så løst snakk igjen og litt kaldt stemning. Det var det. Etterpå var meldingene ikke like hyppige og P var ikke like øm som han var i begynnelsen. Når jeg leser meldingene i ettertid, ser jeg at jeg virket ganske så forelsket og hektet etter treffet vårt, så da kunne han slappe av litt mer. Han la aldri skjul på at han ville ha sex. Jeg var like sikker på at det skulle han ikke få uansett, men jeg spilte med. Jeg svarte litt ironisk, men han tok det nok for god fisk. Så skulle vi treffes igjen, men da dukket han ikke opp og sendte ingen melding før sendt på kvelden. Jeg tenkte vi kunne møtes i bilen min og bare snakke, jeg ville forstå greia hans. Men ingen P kom. Da han sendte melding at han ikke fikk det til den dagen 4 timer etterpå, svarte jeg at han skulle slutte å sende meg meldinger – jeg forsto ikke greia hans. Så hørte jeg ikke noe mer før etter 3 uker. Da ønsket han meg god jul. Jeg var så glad og lykkelig over å høre fra ham igjen, at jeg svarte. Så var vi igang med meldingene igjen. De gikk alltid ut på det samme. Han startet meldingene med at vi snart måtte treffes og jeg svarte. Så etter en god stund ble det endelig bestemt nytt treff. Det er det merkeligste jeg noen gang har vært borti. Vi traff hverandre i traileren hans, og da jeg kom inn i den var det helt mørkt der. Han hadde trukket for gardinene, så jeg kunne ikke se ham. Og det var rett på sak. Han var ikke interessert i å snakke, og ikke interessert i å skru på lyset (jeg spurte om det for jeg ville se ham). Og denne gangen maste han sånn at han fikk viljen sin. Etterpå var han ferdig og helt kald mot meg. Da måtte han hjem ganske fort. Må nevne at jeg har mann og barn, og han hadde også kone og 4 små barn. Etter denne seansen hørte jeg ikke et ord før det hadde gått 1,5 måned. Så plutselig kom det en melding om det gikk bra med meg. Så var det på an igjen med meldinger. Det gikk i det samme om at treffet hadde vært så bra og at han ville ha meg igjen. Den siste meldingen jeg fikk gikk på at vi burde hatt en hel natt sammen på hotell. Så helt taust. Har ikke hørt et ord mer, utenom at han “vinket” til meg på Messenger. Kanskje det var et farvel fra ham? Så når har han vel ghostet meg eller forkastet meg for godt. Det gjør jo enormt vondt, noe alle som leser denne bloggen kjenner til. Men jeg prøver å fokusere på at smerten er som rier når en skal føde. Det er topper som er grusomt vonde, men så er det noen pauser der en er glad og lykkelig og kan puste ut litt før neste ri kommer. Og samtidig akseptere at uansett så var ikke dette noe som var “ment to be”. Jeg likte ham egentlig ikke når jeg snakket med ham om vanlige ting. Han var litt skrytete og snakket veldig mye. Men det var den gode euforiske rusen jeg fikk av ham som jeg savner så enormt mye. Håper at hver “vond ri” jeg kommer til, så er det et steg lenger til at jeg ikke savner ham, meldingene hans og rusen han ga meg lenger. Men det er den mest absurde hendelsen jeg har vært borti i hele mitt liv. Og jeg tenker at hvis jeg ikke hadde lest om dette på denne bloggen, så hadde jeg ikke forstått NOEN TING.
Kari: Misstanke.. ja sammen med en P/N så er det mye misstanke, dårlig magefølelse og et behov for å løse mysterier. Jeg hadde misstanke omtrent hele tiden. Men også det at P/N ble borte så ofte var så vondt. Han ble borte og jeg ble fortalt hvor super sjalu jeg var og hvor gal og tykk og dum i hodet jeg var.
Nå i ettertid kan jeg ikke forstå at jeg godtok å leve i dette. Jeg gikk grundig igjennom hva som kunne være galt med meg under tiden i forholdet. Jeg prøvde å jobbe meg selv til en bedre utgave av meg, men jeg forsto ikke helt hva jeg gjorde galt. Fordi hver gang jeg jobbet med sider P/N fortalte med meg var gale og helt«duste», så stemte det ikke helt inni meg og i min virkelighet… så jeg klarte ikke å tro helt på han, heldig vis. Hadde jeg kunnet noe om P/N og hvordan de opererer så kunne jeg tidligere ha sett et mønsteret. Noen ganger tenker jeg at om jeg (i en tenkt situasjon) hadde blitt satt tilbake i situasjonen og klart å leve i dette på nytt med min nye kunnskap om P/N så kunne det vært en interessant forskning. Men det er ikke mulig å gjennomføre, det er valget mellom å ødelegges eller å bli frisk som menneske. Årene sammen med min P/N var fylt av misstenksomhet. Da vår lille var baby kom(noe av det vondeste jeg har opplevd er at barnefar ikke ønsket å kjenne på magen min. Han kjente rett og slett ikke på magen. Tenk å ikke ønske å kjenne på den deilige varme huden med liv inni? Jeg var visstnok en utrolig masete kjerring som ønsket at han skulle kjenne på liv og spark fra en baby, dette var/er så sårt for meg), kom han sjelden hjem før etter normal leggetid for voksne. Å ikke trenge å være sammen med oss eller gjøre hyggelige ting med oss var en stor gåte for meg. I mitt hode hjerteskjærende.
P/N ble borte med motsatt kjønn på fester, ikke komme hjem, og bare dro fra oss (timer), ingen forklaring etterpå eller før, telefoner trenert.
Ingen behov for koselige middager eller koseprat. Å ikke komme hjem fra byen før solen står opp, kalle meg gal for ting jeg ikke forstod noe av, enda jeg prøvde så godt jeg kunne å være et godt menneske.
Men idealiseringen er det lite om ingen ting av her, det tenker jeg mye over for tiden.
Det har vært mye verbale trusler i ettertid (dette var før kunnskap om P/N og har nå LK), og det jeg kan se er at etter noen av disse periodene med de styggeste episodene så var det en gang han ringte meg å la seg så flat og myk og sa at han aldri hadde kommet over meg og bruddet med meg. Dette stemte over hode ikke med den stemmen som snakket til meg med trusler bare uker før. Når det gjelder idealiseringen jeg synes mangler her, så kan jeg også se tilbake at når jeg oppførte meg som P/N ønsket, de riktige klærne og var blid og utadvendt på den måten han likte, så viste han noen ganger at han likte meg. Og akkurat da jeg hadde født kom det noen fine ord til meg. Ellers tror jeg ikke han likte meg i det hele tatt.
P/N var som en hyggelig person mot andre, mens på tomannshånd med meg var det ikke mulig å få normale kjærlige samtaler, eller nærhet som stryk og sitte inntil og gode ord (sex ville P/N ha ofte), det gikk i taushet kulde og trykke meg ned med ord og holdning, og når vi var sammen med andre trykket han meg ned på ironisk vis, pakket inn i humor og latterliggjøring, og de andre skulle gjerne også le med, da ble det enda morsommere for P/N.
Og jeg kjenner godt igjen dette med at P/N «skaper» krangel for å kunne stikke av. Det er også noe av det jeg «misstenker»
Mary: Jeg kjenner også veldig på følelsen av å bli forlatt som du skriver litt over her. Det har satt så dype spor i meg. P/n forsvant så ofte, i en eller annen form, det å «forsvinne inn i en taushetskur» er jo også å forsvinne, og det å reise ut av huset uten forklaringer før eller etter og ingen livstegn og gjerne i sinne var også så vondt. Det hendte ikke en eller to ganger, men dette var en gjenganger nermest ukentlig. En «normal» situasjon som var (ER fortsatt kjenner jeg) som et åpent stort blødende sår…
Hvor dro P/n? Hva gjorde han?, og hver gang han kom hjem eller de få gangene han tok telefonen så var jeg så uendelig lettet. Følelse messing berg og dal bane.
Jeg tror dette har satt dype spor i meg. Når jeg nå møter nye mennesker på min vei nå, så blir jeg ikke overasket om de forsvinner igjen. Med eller uten forklaring, alt er vondt! Det har blitt til at begge deler er vondt og frustrerende. Mulig jeg ikke tatt tak i akkurat dette som arbeids emne nok enda, at dette må jobbes mer med.. at det å bli forlatt er noe en må gå igjennom og kjenne litt dypere på.
Kjenner på dette emnet i forbindelse med å våge å gi meg hen til nye mennesker i livet. Er de ærlige med meg? Er de ekte? Mister jeg dem? Når mister jeg? Men en ting har jeg kommet frem til, og det er at uansett Mary, så har vi oss selv. Jeg ønsker ikke å forlate meg selv, og det i seg selv er en god følelse. Jeg vil alltid være der for meg (og andre, men det er en annen historie)
Dette gjelder ikke bare for kjærester , det kan og oppleves i nære vennskap.