Livet er et flipperspill

Du trodde kanskje at livet var “en dans på roser” eller “a box of chocolates”? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade – selv om Forest Gump har rett når han sier “you never know what you`re gonna get”. Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små “armer” kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; “her er jeg!”. Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg. 

 

 

28 kommentarer
    1. Tusen takk for kloke ord! De traff meg virkelig. Jeg er inne i en heller tung periode nå. Det er halvannet år siden bruddet, for noen uker siden innførte jeg NK – og dermed ble det stille fra P… Og det sa bare bam! For, jeg er så sliten og synes at nesten alt er skummelt for tiden! Er det fordi jeg nå føler at jeg kan slappe litt mer av og senke beredskapen litt? Det er akkurat som om kroppen endelig når fram med budskapet sitt nå når jeg kan slappe litt mer av; “Hallo – forstår du ikke hvor utmattet og redd du er? Du burde faktisk bare bli under det trygge pleddet ditt og la være å gjøre noe som helst!” Jeg har imidlertid – i samarbeid med min helt fantastiske fastlege – kommet fram til at det å krype fram fra pleddet av og til er en fin ting. Så får heller pleddet gjøre jobben sin innimellom, når jeg trenger hvile…
      Verre er det at jeg føler det er flaut å bli så nedkjørt, særlig overfor han jeg nå har et halvveis forhold til og som har fått vite litt av hva jeg har gått gjennom, men absolutt ikke alt. Jeg forstår ikke at det skal føles slik – for dette er jo ikke min feil i det hele tatt… Jeg skjønner ikke hva jeg skal si, og kanskje vil han som mange andre tenke at “du burde jo bare være glad for å være kvitt din eks”. Jo, det er jeg. Men dette er jo ikke som et vanlig brudd fra en normal person. Det er det som er problemet og som gjør at jeg får forklaringsproblemer. Jeg er rett og slett livredd for at min nye venn vil tenke at han backer ut av dette med meg pga min fortid med P og de “skavanker og skader” det har medført. Er det noen som har tanker å komme med??

    2. Tak for endnu et fantastisk indlæg…og igen, passer det med, hvordan jeg har det nu. Livet er som et spil, det har du ret i …problemet er med mit flipperspil, at den ene vinge har sat sig fast og alle bolde løber lige forbi…ha ha.godt vi har vores humør og kan lave lidt sjov, det fik vores P ikke taget fra os..
      Til Tinna : Vores situation ligner utrolig meget hinandens og vi følges næsten også ad i tidsregningen efter P .. 1,5 år og 2,0 . Jeg er dog i fuldt vigør og laver stort set de samme ting som jeg gjorde inden jeg blev forkastet af min P og blev sygemeldt i lang tid.Det værste jeg slider med er tomhed …ikke efter ham ..men jeg føler mig helt alene i verden. Det er jeg ikke, men i forhold til mit sociale liv før…er jeg amputeret. Før var jeg ensom i tosomheden og det var næsten værre. Min datter sagde kloge ord til mig..: lige meget hvor svært du har det nu…skal du tænke på, at du havde det endnu værre før.
      Det er som du siger Tinna, ikke et sædvanligt brud det her. Alle forventer at man er fit for fight igen og det er man bare ikke. Det tager lang tid og går op og ned. Vi har jo levet i psykisk terror i årevis og det er fantastisk at vi er kommet ud af det …ja, har overlevet det.
      Mht en ny partner, tror jeg at den rette nok skal komme lige pludselig og hvis dit nye forhold ikke kan holde til at du har det dårligt af og til, så er det ikke værd at holde på ..så er det ikke ham der er den heldige , der får lov til at tilbringe sit liv med dig.
      Varme tanker til dig .

    3. Mary:
      Ja, vi følger hverandre – virkelig! Det har jo tilsynelatende gått greit med meg hittil, men nå kom denne nedturen jeg ikke var forberedt på i det hele tatt. Hadde liksom trodd at NK ville medføre en følelse av lettelse, mer frihet osv. Jeg håper jeg snart er meg selv igjen. Det viktigste er kanskje å bruke den tiden jeg trenger uten dårlig samvittighet. Jeg jobber 50% nå og har en lege som er svært bestemt på at jeg MÅ bruke tid nå, tid til å hvile og samle krefter jeg egentlig trodde jeg hadde. Jeg føler meg også alene og ensom, men som du sier er det verre å være ensom i tosomheten…

    4. Jeg sliter veldig med det at kroppen og underbevisstheten ikke skjønner at «faren» er over. Jeg var veldig mye alene på slutten av forholdet til P. Nå er jeg alene av eget valg men jeg tar meg stadig i å forvente at noe plutselig og uforutsigbart skal skje før jeg ser meg rundt og kommer på at jeg er et helt annet sted. Det kommer ikke til å komme noen inn her, sint og i fistel for noe jeg har sagt eller gjort. Jeg er helt trygg her. Jeg har gode naboer og snille folk rundt meg her jeg er nå. Jeg har flyttet milevis vekk fra min ex. Likevel sitter den følelsen i idet jeg våkner om morgenen, idet jeg ser opp fra skjermen på iPaden, idet jeg går inn i et annet rom og er i mine egne tanker.
      For noen uker siden var det storm her. Det bråkte, smalt i bygningen og slamret i noen dører. «Hva er det han er så sint for nå?» fôr det gjennom tankene før jeg tok meg i det. Dette gjentok seg mange ganger i løpet av den natta som jeg satt våken gjennom stormen.
      Det er godt å ha ro rundt meg. Å ikke ha for mange mennesker, situasjoner og hendelser som krever oppmerksomhet. Det har jeg ikke kapasitet til å takle. Men selv denne rolige tilværelsen trigger meg. Jeg tror det trigger forventningene man alltid hadde om at noe fælt plutselig kunne hende. Man visste aldri om man kom til å skvette eller når. Man visste aldri hvilket humør han var i da han kom hjem. Man måtte alltid være forberedt på hva som helst.
      Jeg sliter med å få det til å slippe taket. Bare føle ro og fred i tilværelsen etter halvannet år. Jeg savner et klart og tydelig «faren over»-signal som underbevisstheten forstår.

    5. Til Reba :
      Ja vi slider når de er her og vi slider også når de ikke er her…er det ikke utroligt? Og de skænker ikke os en tanke, bare vi er ude af døren…skræmmende…de er for længst videre, smilende, glade og i gang med et nyt liv, en ny familie ..min psykolog sagde til mig at jeg var familiens ” klippe ” der havde stået der altid og hjulpet alt og alle ( og glemt mig selv ) og da stormen kom igen, igen måtte jeg tilsidst vælte om kuld. Min ex N var som et siv , sagde hun, han bøjede af i stormen , men rejste sig straks igen…Jeg var så syg og nedbrudt , at jeg ikke troede at den klippe nogensinde ville rejse sig igen.
      Det gjorde den dog og selvom den er blevet præget af vind og vejr, står den oprejst endnu…sivet vifter stadig for vinden ….

    6. MARY: Ja, sånn blir gjerne vår skjebne: Stå der som en klippe for så mange. P/N bare valser videre uten særlig tanke for andre enn seg selv og sine egne lyster. Dette samtidig som vi har den tunge jobben med å finne ut av hva vi har vært utsatt for og bygge oss selv opp. Det er relativt krevende, for å si det sånn. Jeg er enig med bloggforfatter at det er bortkastet å bli for defensiv etter bruddet, på den annen side er det viktig å lytte til hva en orker å utsette seg for også. Det er helt individuelt når en er klar for store endringer i livet. Mange av oss har et stort ansvar for andre og kan ikke tillate oss eksperimenter som kan få oss helt på felgen. Det kan faktisk ta lang tid før en kan/bør ta sjanser som kan ramme det skjøre byggverket. Det ansvaret P/N ikke tar havner hos oss. Den skaden de har forårsaket/forårsaker blir vår jobb å bøte på. Dette krever mye energi. Dette bare for å hevde at vi ikke kan stille for store krav til oss selv om å komme opp og hoppe for tidlig heller.

    7. Vi er oss selv nærmest. Av den grunn er våre følelser de som vi kjenner på . I kjølevannet av mishandling er det derfor vanskelig å leve med seg selv. Det fordi vi har et ” langt lerret å bleke”. Det er så mye å forholde seg til. Det er så mye å erkjenne for å være i stand til å forhåpentligvis fortsette å leve slik livet bør leves. I det mellomrommet er isolasjonen. For meg er den noe jeg aksepterer med en sinnsro. En nødvendighet for å balansere den kontrast jeg eksisterte. I en mishandling er vi over i en eksistens. Tålmodighet har aldri noen gang møtt en større utfordring. Vi skal fra det å eksistere til å overleve for til endelig leve igjen. En P/N vil aldri oppleve det. Det fordi som vi vet, egenskapene eksisterer ikke i dem. Glade utenpå, men aldri ekte. Vi er i virkeligheten. De opplever aldri den.

    8. Jeg tenker i samme baner som siste innskriver. Det er over to år siden jeg brøt og innførte NK men jeg føler det er for tidlig å tenke på et nytt forhold. Jeg tenker også at det kan godt være jeg aldri kommer til å gå inn i et forhold igjen og kjenner at jeg synes det er helt ok. Jeg nyter tiden på egen hånd, suger inn naturopplevelser og kjenner på følelsen av at jeg kan gjøre som jeg vil utenom jobb. Det oppleves som et kjempestort privilegium og ikke som noe trist og tragisk. Jeg tror det generelt er underkommunisert i vårt samfunn at det faktisk er et privilegium å leve som selvstendig og fritt menneske og kjenne gleden ved klare seg selv. Jeg har heldigvis gode venner og det er sikkert derfor dette går såpass bra for meg.
      Det jeg imidlertid plages av innimellom og som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på meg av og til, er tanken på at det er jeg som har tatt feil hele tiden. At det er MEG som er P . At det er meg som er en dårlig person. En som har ødelagt andres , dvs P`s liv. Jeg kjenner at jeg kan bli veldig urolig over sånne tanker innimellom og tror kanskje det kan være en del av rehabiliterigsprosessen?. Men kan man bli sikker? Jeg føler at følelsene mine flipp-flopper frem og tilbake mhp dette temaet som stadig vender tilbake og det skremmer meg ganske mye. På grunn av dette er jeg jo heller ikke klar for noen ny relasjon selvsagt og jeg tviler på at jeg noengang vil være det….

    9. Til Tinna: Takene mine om det du spør om: Da mitt forhold til min siste P/N var endelig over var jeg fullstendig utslitt, men holdt meg oppe kun av ren viljestyrke. Det var rundt sommerferie tid. Da min første ferie uke startet så ble jeg på et knips brått syk (sterk forkjølelse) det sa bare «Bam» (som du sier). Jeg lå rett ut i en uke. Orket nesten ikke løfte på kroppen. Jeg tror at kroppen måtte bare ha hvile, og siden det var ferie så til lot den selv å slappe av. Hodet visste at kroppen kunne hvile og alt gikk automatisk, jeg klarte ikke å overstyre. Om jeg ikke hadde hatt ferie, så hadde nok vilje styrken og staheten presset kroppen enda lengre. Jeg tror det er god kommunikasjon mellom hode og tankene våre og kroppen ellers. Og jeg tror den sender oss signaler hele tiden på hvordan den har det og hva den trenger ikke trenger, vi må bare lytte. Så jeg tror vi må tillate oss å bare få være i fred en stund etter P/N, og la kroppen styre litt selv. Så får vi la fornuften ta over etter en stund når tiden er inne.
      Tiden uten P/N er så stille, så lite drama, så lite idealisering, ingen telefoner, ingen nye stygge ord. Veldig nytt og uvandt. Jeg kjenner til tider på at en liten liten del av meg savner den intense beundringen av meg, det var så deilig å høre hvor fantastisk fin fin jeg var. Men også enda vondere i påfølgende periode med devalueringen. Det er ikke det samme i det nye bekjentskapet som jeg så vidt har begynt på. Det er bare helt vanlig liksom. Og sunt tror jeg. Jeg er ikke i en rosa sky, eller bæres på gull stol, og godt er det. Jeg tenker at det også er mange måter å hvile seg på, og la kropp og sinn få hente seg inn. Man må bare finne den måten som er rett for en selv. Som løfter deg rolig opp og ikke forlenger det vonde og tomme. Jeg tror at jeg for alltid vil bære en sterk sorg over alt det vonde jeg har opplevd med mine P/N, men så gjelder det å heller snu sorg til kunnskap, som kan brukes til noe. Da er det ikke forgjeves. Men tomt etter P/N ja. Heldig vis klarer ikke sunne mennesker å fylle hele det store sorte hullet. Men kanskje mange sunne mennesker tilsammen klarer det.
      Flaut.. (jeg kjenner på flauhet selv) da jeg tenker at en god mann har respekt for mennesker som har opplevd traumer og de som ligger nede men prøver å reise seg så godt en kan. Kanskje han ikke vet hvordan han skal gå frem..?
      «jeg skjønner ikke hva jeg skal si..»
      Åå jeg føler så med deg Tinna. Jeg har det sånn også. Men jeg tror ikke vi skal si så mye at det fører til at vi føler oss skitne og avkledde. Det gjør oss ikke godt. Om vi ønsker å si mye, så tror jeg det må vente lenge i så fall. Jeg tror vi burde si noe, men som Kari sa i forrige innlegg til meg, dette med å avvente. Avvente forklaringene, det synes jeg var kloke ord. Kanskje vi burde sette oss ned å skrive noen få settinger også, som vi planlagt på forhånd, hva vi ønsker si. I korte trekk hva som er viktig at han vet. Feks «min eks var en ute og en annen hjemme» som Mary sa. Det er noe de fleste forstår er vanskelig å forholde seg til. Eller at han forandret seg fra uke til uke, en uke positiv for neste uke å bli negativ. Og at det var frustrerende å forholde seg til, at det skapte en gå på nåler stemning. Tror mange vil klare å forstå dette. Men jeg tror ikke de vil forstå så godt som vi ønsker, for da må man kjenne det på kroppen selv. Først da vil vi møte mennesker med den forståelsen vi innerst inne søker etter. Derfor vil vi nok mest sannsynlig føle oss tomme og ensomme etter å ha åpnet oss helt om vi hadde latt det renne helt over av info til mennesker vi møter på vår vei. Å jo mer nære de er jo vondere er det å ikke få forklart, eller gi dem den forklaringen som igjen vil gi oss ro.

    10. Blogforfatter: Yes, sikke et flipperspil, så fint, jordnært og metaforisk du beskriver det! Dog er det ikke bare points man mister, når man er røget i forhold til en P. De sidste 4 år efter endt forhold, har jeg mærket at hele mit verdensbillede har ændret sig, min helse ( til det værre), kroniske smerter, min tillid tilmennesker, min uskyld, min livsglæde og oplevet angst og isolation, som jeg aldrig har oplevet før. Så det var helvedes forgår, stue og baghave jeg satsede på dengang jeg mødte P. Jeg kæmper til stadighed med at rense mig, komme ud, komme videre og igang. Men i en noget anden udgave end før jeg mødte P. Og til Monia: fint skriv fra dig. At finde en accept og balance i helingen, gør det også mere accepterende for mig. Jeg har en følelse af at denne heling er min helt egen hemmlighed, jeg må erkende at det kun er de meget få der forstår. Og så leve med det, mens jeg kærer om mig selv, ved at sætte små sjælelige plastre på.

    11. Juni: Gratulerer. Din kommentar er nummer 3000 som er lagt inn her. Din premie er å formulere et tema som jeg vil behandle i en tekst eller video. Du kan gjøre ditt valg kjent her eller du kan sende det på mail til [email protected].

    12. Juni:
      Takk for mange kloke ord. Jeg tror jeg bare må la kroppen styre nå. Hvile når den ønsker det, gå tur i frisk luft eller trene når det føles naturlig, shoppe eller gå på kafe hvis det er riktig, hva som helst! Jeg kjenner så godt igjen det du beskriver i ditt nye bekjentskap. Ingen dyrkelse, ingen røde roser, ingen rosa skyer. Bare helt vanlig, liksom… Bli forsiktig kjent med hverandre, god tid. Kanskje det er det som er uvant. Jeg blir stadig litt satt ut av det som faktisk oppleves som genuin godhet, interesse og omtanke. Ting andre mennesker uten vår erfaring kanskje tar som en selvfølge… Og forresten; gratulerer med kommentar nr 3000. Er spent på hva du velger som tema!

    13. åååå…. nei men så hyggelig!! Ja det skal jeg tenke nøye igjennom. Tusen Takk:-)) Nå følte jeg meg heldig:-)

    14. Ja, nu skriver jeg igen..Jeg har det bare så svært lige for tiden, og jeg forstår det ikke… Over to år er gået, jeg er fri..NK er indført og jeg har fået en hverdag til at fungere i mit nye liv…Hvorfor får jeg det så stadigt så dårligt ? Er det normalt ? Jeg er tom og trist indeni og jeg syntes det er svært at få mit sociale liv på skinner igen. I starten , efter ex N , var der meget hjælp at hente.. folk hjalp mig, jeg blev inviteret til mange ting…nu sidder jeg bare her alene syntes jeg. Jeg er måske heller ikke selv så opsøgende, føler nærmest jeg er en klods om benet på andre…ja , jeg syntes det er hårdt.
      Jeg er også begyndt at savne de gode ting ved mit forhold, min ex N fandt på så mange ting hele tiden ( det var også en belastning ) men min hjerne prøver ligesom at snyde mig og siger…du har mistet al det spændende…der er kun ensomhed og tomhed tilbage…du har fået psykopatens problem, han er glad og aktiv ..som du var engang… Kan du svare på det Daniel , eller er der andre der har været igennem det ? Jeg føler snart , at denne blogg , er den eneste jeg kan hente hjælp og trøst i…

    15. Til DL: Det du plages av innimellom er: bivirkningen av P. Det får det også til å gå “kaldt nedover din rygg.” P er kulde. P er fink til å overføre seg på objektet.D.v.s P er flink til å manipulere deg til å tro det er din feil . P er en bivirkning du aldri må glemme, derfor må du bruke den til å justere deg selv for å komme i balanse.P er minus og du er plus . Da har du riktig fortegn

    16. Takk for svar OGSÅANONYM og MONIA. Det betyr mye. Jeg tenker at jeg kan få sånne tanker på grunn av at P har greid å få meg til å grunnleggende tvile på meg selv og at det igjen fører til at jeg ikke greier å ta et varig standpunkt og bli stående der. Sånn og sånn er det liksom. Plutselig er det ikke sånn allikevel. Jeg vakler innvendig. Det er mangel på selvfølelse som gjør seg gjeldende tror jeg. Og mangel på tillit til meg selv. Når man føler seg så svak etter å ha vært igjennom forholdet til en P så er det vanskelig å ikke begynne å tvile på seg selv.
      Når man i tillegg selvsagt har blitt beskyldt for å være en P av vedkommende både direkte og mer subtilt har det brent seg inn i bevisstheten og dukker opp som en mulig sannhet i svake perioder tror jeg.
      Det er derfor uvurderlig hjelp å snakke med folk som har opplevd liknende forhold. Min erfaring er at andre ikke skjønner hva men snakker om og heller ikke ønsker å høre om en virkelighet som er så vrang og opp ned. Det er ubehagelig å høre om og jeg tror det er derfor man ikke blir trodd når man forteller til folk som ikke har opplevd forhold til en P på kroppen selv.
      Jeg skjønner derfor meget godt at folk er usikre og redde ved tanken på å gå inn i et nytt forhold. det er jo vanlig å dele personlig informasjon med en kjæreste men når man har en P i bagasjon som siste erfaring blir man selvsagt redd for å skremme den nye bort. Man kan kanskje håpe på å treffe en som er klok nok til å takle å høre noe av det man har vært igjennom. Det er jo mange folk som selv har vært borti sånne folk og vet hva de er. Kanskje det hadde vært den beste nye kjæresten. Jeg tror ihvertfall at en potensiell ny kjæreste for de som ser etter det må være klok og moden for å forstå noe av disse erfaringene og ettervirkningene som man sitter med. Det er ikkenoen arena for “nybegynnere” å takle akkurat.

    17. Bloggforfatter:
      Tusen takk for muligheten til å formulere et tema.
      Hvordan skal jeg som et sansende og høysensitivt objekt klare å rense min kropp og min Sjel fri for psykopatens innvandring?
      Det gjelder både langt tilbake i tid med null kontakt, og lav kontakt, og andre vi møter tilfeldig på vår vei nå og i fremtiden. Min evne til å holde det jeg sanser utenfor kroppen min er lik null. Alle opplevelser går rett inn i marg og bein. På godt og vondt. På godt er det jo bra, men når det gjelder forstyrrede mennesker er dette veldig uheldig. Fornuften vet, men kulden og mørket til psykopaten sniker seg inn en vei jeg ikke makter å stoppe. Jeg har ikke redskap til å stoppe, og i dagene og noen ganger mange uker, etterpå er jeg i ubalanse, enda jeg sitter på så enormt mye kunnskap nå. Da kommer behovet for å prate, og å dele det jeg har følt på. Og dette tapper meg for energi.
      Så det optimale måtte jo være å stoppe dette gufset og den kulden som er pakket inn i smil og smisk og stikk FØR den når min kropp og mitt sinn? Hvordan skal jeg klare dette?
      Gråsteinmetoden klarer å stoppe noe så møte med P/N blir mildest mulig, men problemet er at sansene jobber videre i dager og uker fordi jeg føler så mye. Og med de jeg har NK med, så kan jeg oppleve at bare en liten tanke tilbake på hendelser setter seg ut i kroppen med det samme. Og tankene mine og hodet mitt har jeg jo med meg hele tiden så jeg kommer ikke unna.
      Jeg ønsker meg en fremtid med tankene Mine for Meg, fylt med de jeg er glade i, gode opplevelser, og fri for P/N og alt de har gjort mot meg.

    18. Jeg vil høre om du Daniel, kan skrive / fortælle noget mere om de forskellige lag , man ligesom skal have skrællet af , i rehabiliteten efter en psykopat. Jeg syntes den fase , jeg er i nu..to et halvt år efter P…måske er den vanskeligste. I starten var der mange der hjalp en , det gik fremad med mange ting ( selvom det også var hårdt ) Men denne tomhed, der nu sniger sig ind på en, ja nærmest lammer en helt, den er virkelig slem. Jeg føler mig tit værdiløs, ensom og får ofte den tanke , at alle andre skøjter afsted med 120 i timen, mens jeg kommer trillende langsomt i nødsporet..
      Min ex P har ny familie, han har overtaget familiefesterne ( da jeg har indført N K ) og han har stadig den sjove, charmerende, hjælpsomme maske på udadtil . I denne her periode er jeg så gal på ham, over den måde han har behandlet mig på..ja næsten hadefuld og det irriterer mig, at han stadig er så meget i mine tanker. Det irriterer mig også at han kunne finde en ny..kort tid efter jeg flygtede…og at de er sammen endnu..( jeg ved godt at bag hjemmets døre, er det helt sikkert den samme cyklus, P kører )
      Hvorfor er jeg ikke bare ligeglad og kommer videre ? Det er jeg også udadtil og jeg gør hvad jeg kan for ikke at sidde fast i sorgen.
      Hvad gør I andre med børn og børnebørns fødselsdage , efter i har indført N K…Jeg syntes det er svært at sige til et lille barn , at man ikke kommer til deres fødselsdag..men det er jo ikke muligt med N K . P tropper altid op til festerne , glad og munter med sin nye familie og viser..hvor fantastisk hans liv er nu. Jeg prøver at finde på gode ting for mig selv de dage, men jeg kommer jo til at stå som hende den bitre ex, der ikke engang kommer til sine børnebørns fødselsdag..

    19. Mary: det er mange måter å se dette på, og alle har et snev av sannhet i seg.

      -Psykopaten har tatt vår livsenergi og næret seg på den, mens vi sitter tappet igjen. Dette er den dystreste og mest grøsser-aktige erkjennelsen, tenk “Body snatchers”. Det er likevel logisk, for psykopaten er en parasitt. En parasitt klenger seg fast inntil verten er vissen. Da løsriver parasitten seg og finner en ny vert.

      -Vi er blitt en annen etter psykopaten. En tristere, men også klokere og dypere versjon av oss selv.

      -Vi savner psykopaten fordi vi elsker de som mishandler oss. Dette er noe vi må jobbe med. Mange av oss har elsket dårlige slektninger og venner hele livet. Vi har trodd at det skal være slik. Vi har ikke lært å tiltrekke oss sunne og velmenende mennesker. Tung, men viktig jobb. I mellomtiden er vi ensomme, fordi vi er nødt til å lære oss å være alene fremfor å være sammen med gift.

    20. Mary: husk at venner er villige til å støtte oss i en begrenset periode, men når de etter rimelig tid ser at vi fortsatt sitter “stuck” så gir de opp. Noen vil forlate oss.

      Dette er forståelig. De fleste vet ikke hva psykopatisk misbruk innebærer og de kan ikke fortsette å støtte oss til evig tid.

      Mitt råd er derfor å slutte å snakke om dette til venner som man ønsker å bevare. Bruk bloggen eller andre nettbaserte fora til støtte og forståelse.

      Du Mary er nede i en dal nå. Det finnes ingen mirakelkur. Dette må du bare stå av. Men her på bloggen så vet alle hvordan du har det og ikke minst hvorfor. Livet er ikke over. To og et halvt år etter bruddet er ikke lenge. Jeg husker at jeg på det tidspunktet fortsatt følte meg veldig nær min P. Forsøk å ikke la ham ta så stor plass. I den fasen du er nå så hjelper det med distraksjoner d.v.s. andre aktiviteter som gir deg mindre tid til å tenke på ham.

    21. Tak Daniel, for dit gode svar . Det er rigtigt alt det du siger, jeg syntes bare at to et halvt år er lang tid , men det kan jeg forstå at det ikke er i denne her sammenhæng.

    22. Juni: For et spennende tema! Dette kommer jeg til å lese med stor interesse!
      Mary: Jeg synes også dette med et sosialt liv er vanskelig. Synes det å ta kontakt med nye mennesker er skummelt – for hva skal jeg snakke om? Jeg har alltid vært introvert, høysensitiv… Sjenert ble jeg visst kalt da jeg var liten. Jeg har vært og er fortsatt redd for ikke å være bra nok. Følelsen av ensomhet har de siste par ukene vært overveldende. De siste dagene har jeg, som jeg skrev over her, latt kroppen styre. Jeg har sovet og hvilt. Trent når jeg har orket det. Lest bøker. Og i går dro jeg til byen, helt alene. Gikk rundt, kikket og koste meg, rakk et kjapt møte med min nye venn som var på jobb, og til min store forbauselse gikk jeg til slutt på restaurant helt alene. Ikke noe fancy – kun en pizza-restaurant. Men jeg gjorde det. Og jeg fant ut at jeg klarte å kose meg i eget selskap. Det var en milepæl å finne ut at jeg faktisk ga blaffen i de som kastet små medfølende blikk i smug – ja, det var noen som gjorde det! One small step for me…
      Noe annet som har hjulpet meg, er lett trening og Yin yoga, som er yoga med fokus på ro, stillhet og pust (søk på YouTube!). Å føle at jeg puster ut det som er vondt og vanskelig er smertefullt, men godt etterpå.

    23. Mange tak til dig også Tinna, du har altid et godt råd at dele ud af. Jeg var faktisk på min første date nogensinde den anden dag .Det var meget grænseoverskridende og han var slet ikke så pæn som på billederne og han snakkede næsten kun om sig selv. Jeg takkede pænt farvel efter to timers snak og sikke en befrielse det var , at kunne sige fra der og bare gå.. Ja , yoga har også hjulpet mig og jeg har også læst mange bøger…alene på restaurant , skal jeg tage mod til..
      Det er mærkeligt sådan at være nede i et hul nu, det havde jeg ikke forventet…syns ellers lige det gik bedre, men det kan jeg også forstå at du er.
      Jeg er begyndt at savne alle de ting jeg gjorde før ( sammen med min P ) og min hjerne ved godt at stemningen ofte var dårlig imens vi gjorde ting sammen..men det er ligesom at lige nu, er jeg nostalgisk over alle de spændende ting vi lavede sammen ( min x fandt på rigtigt mange ting, han var næsten aldrig i ro ) I starten , da jeg forlod ham, nød jeg at være fri for alle de påfund…hvad er der så lige der sker nu ? Ja, det er nok som Daniel siger, ingen nemme genveje..vi må stå imod og prøve at være aktive, så vi ikke sidder her og får ondt af os selv.

    24. Marry og juni; dere beskriver også mine «innvendige følelser» så godt og jeg opplever meg selv også slik. Introvert og hypersensitiv.
      Jeg tenker at «bare vent litt du så vil gleden finne frem igjen».
      Men jeg har begynt å bli litt redd for at jeg selv har satt meg i en type «offer-situasjon». Jeg skal utdype det så godt jeg kan… jeg har tidligere tenkt at det var mye eller mest han som gjorde meg vondt og at han er ansvarlig for at ting ble som de ble.
      Men de siste dagene så har jeg grublet på om ikke jeg har vært for ivrig til å dra meg selv ned…mer ned enn hva som er nødvendig. Jeg har fortsatt heftige kvernetanker- så mye og ofte at jeg ikke stoler på en sjel lengre etter alt det stygge jeg har vært gjennom, men nå ser jeg at dette fører meg ingensteder…eller jo lengre ned.
      Jeg er den som brøt…til slutt…
      Jeg er den forhatte
      Okay så må jeg finne meg i det også kan jeg ikke gruble mer på hvordan jeg kan være for å endre på det synspunktet. Jeg vil ikke være stuck her no mer. Jeg er faktisk ikke ansvarlig for andre enn meg selv-og DET er uvant tankegang for en som setter seg selv sist, overalt.
      følelser har alltid vært vanskelig for meg for de har fått ha veldig liten plass i relasjonen med P/N, men det er på vei til å snu, jeg kjenner det på meg.
      Takk bloggerdaniel!

    25. Pia: Værsågod.

      ” jeg har begynt å bli litt redd for at jeg selv har satt meg i en type «offer-situasjon»”

      Dette er selvfølgelig verdt å gruble på. For selv om psykopaten må ta ansvar for sitt, så er vi kanskje fortsatt der at vi oppsøker relasjoner hvor vi kan bli misbrukt og med rette kan kalle oss ofre. “Stakkars meg, jeg har rett til å være ulykkelig, ingenting går min vei”. Er vi egentlig redde for å være genuint lykkelige? Eller er vi redde for å ta ansvar for våre egne liv? Tror vi at så snart noe går vår vei, så blir det brutt ned? De av dere som mistenker at dere er der bør sette dere ned et rolig sted og tenke over hvorfor dere er komfortable med “stakkars meg” rollen. Dette er ikke unormalt, men det er usunt og noe man bør komme seg ut av.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg