Tidligere denne måneden skrev jeg om hvordan vi blir avhengige av psykopaten. Dette er ikke ny viten for de fleste av oss, men i en avrusingsfase så kan det være godt å minnes på at man må være sterk. Tenk på din relasjon med psykopaten som en last du må bli kvitt. Selv om din kjærlighet til vedkommende var ekte, så var hans/hennes idealisering av deg ikke det. Dette er ikke en relasjon du har godt av å minnes med nostalgi. Det anbefales ikke å bære den med deg videre inn i livet som noe dyrebart du en gang hadde, men mistet. En relasjon med en psykopat er ikke tapt kjærlighet. Det er derfor viktig å bruke ord som “avhengighet” om relasjonen, “avrusing” om rehabiliteringen og “abstinenser” om kvalene du gjennomgår under rehabiliteringen og NK (null kontakt), ikke minst fordi en relasjon med en psykopat har mye til felles med alle usunne avhengigheter som kanskje gir en god rus men som på sikt kan drepe deg. En relasjon med en psykopat vil først og fremst drepe din sjel men vil i visse tilfeller også drepe deg fysisk, enten i form av mord, selvmord eller alvorlig sykdom som får slå rot fordi du sammen med psykopaten ikke har det bra og vanskjøtter din helse. Å være avhengig av psykopaten er like helsefarlig som alkoholisme, røyking eller misbruk av sterke rusmidler.
En tidligere alkoholiker vil se tilbake på sin alkoholisme som en vanskelig og flau tid, men vil føle seg løftet og styrket av å ha bestått en avrusing. Slik ønsker jeg at du også skal tenke om din tid med psykopaten; som et feilgrep, et avvik og noe du aldri vil gjenta. Psykopaten var en demon som forsøkte å korrumpere deg, fjerne dine gode egenskaper og din ærlighet, og etterlate deg som et dårlig menneske og en skygge av det lyset som du var. Likeledes vil jeg at du skal betrakte vellykket NK som å ha bestått en avrusing. La NK styrke deg og gjøre deg stolt av å plassere psykopat “flasken” på hyllen for godt.
Mange innringere i Hjelpetelefonen spør når er de klare for å treffe en ny partner? Hvis vi kan fortsette litt til med å sammenligne vår relasjon med psykopaten med alkoholisme, så vil jeg svare at du er klar til å treffe en ny partner når du oppfatter brus som like attraktivt som whisky. Når den tidligere alkoholikeren klarer å drikke brus på en fest uten å føle seg flat, så er han/hun i sannhet tørrlagt. Slik er det når man først har ruset seg på den meget hypnotiske og karismatiske psykopaten, så vil normale mennesker fortone seg som grå. Det blir vanskelig å fatte den samme interessen for normale mennesker kort tid etter et brudd med en psykopat, derfor må det gå en stund innen man overhodet tenker tanken om å finne en ny partner. Man har en omfattende jobb å gjøre med sin avhengighet og dette tar tid. Hvis en tidligere whiskydranker kaster seg for tidlig inn i partylivet så har han/hun ikke fått den nødvendige avstanden til – og avskyen for – alkohol. Sjansen er stor for at han/hun finner en erstatning som ligner på whisky og i stedet blir avhengig av vodka. “Men det er jo ikke whisky, så da er jeg jo kvitt min avhengighet!”. Nei, det fungerer ikke slik. Alkohol er alkohol. Det er derfor så viktig at vi lærer at en psykopat kan komme i mange innpakninger, ikke bare akkurat slik som vår psykopat var. Et objekt på avrusing som ikke har tatt seg den nødvendige tiden til å avruses, vil meget sannsynlig falle for en annen psykopat eller narsissist.
Jeg forstår dette behovet for “å finne en ny”. Vi tror at det vil lindre og distrahere oss fra den uutholdelige smerten hvis vi finner en annen flamme. Det er med andre ord et forsøk på å omgå den ubehagelige abstinensen. Jeg kan fortelle dere at jeg traff mine tre psykopater i 2002, 2012 og 2013. Legg merke til de to siste årstallene. Jeg var selvfølgelig ikke ferdig med psykopat nummer to da jeg traff nummer tre allerede året etter. Jeg avløste derfor nummer to med nummer tre. Lenge var jeg takknemlig overfor nummer tre fordi han fjernet nummer to fra min oppmerksomhet. Det viste seg imidlertid at nummer tre var enda verre enn nummer to. Jeg hadde ikke forstått betydningen av avrusing fra en psykopat. Derfor fant jeg bare mer av det samme. Rent kronologisk så var det han som fant meg, men hvis jeg hadde vært min avhengighet bevisst så hadde jeg stått imot hans tilnærmelser.
En avrusing kan ikke skje gradvis. Hvis du er en alkoholiker, så kan du ikke drikke mindre alkohol og tro at du kan styre en nedtrapping, for det kan du ikke. Det som skjer er at du mister kontrollen fordi du tvert imot trenger mer alkohol for å oppnå den samme ruseffekten. I stedet vil du lyve for deg selv og dine omgivelser; “joda, dette går bra, jeg har full kontroll” mens du stadig tar deg turer bak skapet på kjøkkenet for å “fylle på” i skjul. Den eneste veien å gå er det som på engelsk kalles “cold turkey”; en brå og definitiv slutt på tilgangen til kilden for rusen. Det er derfor abstinensene blir så sterke. Hormoner, adrenalin og stoffer i kroppen din har vendt seg til rusen og får sjokk når tilførselen stopper. Det samme skjer når vi innfører NK. Alle som har forsøkt, vet at det ikke nytter med “bare litt” kontakt med psykopaten. Faktisk gjør litt kontakt oss mer desperate enn NK – mange av oss husker med skrekk fortvilelsen vi opplevde da psykopaten begynte forkastingen og skrudde ned for oppmerksomheten de ga oss. Derfor er et brått og definitivt brudd nødvendig. Vær veldig oppmerksom på at hvis du er den som går, så kan psykopatens manglende respons på din exit oppleves som en avvisning. Dette får mange av oss til å bryte NK, fordi vi ikke klarer å stå i følelsen av avvisning – vi er nødt til å pirke borti psykopaten fordi han/hun oppfører seg som om de ikke har merket at vi er borte. Det er med andre ord vi som velger å gå, men ender opp med å føle oss avvist. Men merk at dette er en av abstinensens mange lurerier som leker med oss. Stå imot! Det går over når kroppens utskillelse av avhengighetsdannende stoffer legger seg på et normalt nivå.
Du kan heller ikke avruses mens du fortsatt befinner deg inne i vinmonopolets lokaler. La oss si at du forsøker å bli edru omgitt av spritflasker. Flaskene kan ikke fysisk åpnes, men du kan se dem hver dag og minnes på hvor sterk trang du har til å sette en av dem til munnen og la de dyrebare dråpene renne ned i halsen. Dette kan sammenlignes med dere som har innført NK, men fortsatt er omgitt av steder og mennesker som minner dere om psykopaten. Det er nesten ikke gjennomførbart hvis du fortsatt skal høre psykopaten omtalt og handle i den samme butikken hvor dere pleide å handle sammen. I beste fall så vil avrusingen da ta adskillig lengre tid. Selv om det er et stort steg, så er din helse i slike tilfeller ofte avhengig av at du flytter til nye omgivelser.
Å gå fra å drikke sprit til brus er et annet stort steg. Fordelen er at når du drikker brus så mister du ikke deg selv. Sprit gir deg sorte hull i hukommelsen, kan få deg til å danse på bordet naken eller andre ting som du senere vil angre på. Sprit kan få deg til å tvile på deg selv og gi deg fylleangst. Sprit kan gjøre deg utagerende og sjalu. På mange måter så tåkelegger sprit deg på samme måte som psykopaten gjør. Brus gjør ikke det. Hvis du drikker brus så mister du ikke kontrollen over deg selv. Du bevarer fatningen og dømmekraften. Brus er kanskje ikke like pirrende som sprit, men du får ingen ubehagelig hangover av brus. Jeg tror de fleste nå forstår at jeg ikke snakker om drikkbare væsker, men å lære å se fordelen ved å ha lyst på en normal partner fremfor et forstyrret og ondskapsfullt menneskelignende vesen.
NK består av abstinenser. Det krever styrke, kunnskap og utholdenhet for å leve med abstinensene til de går over. Uten styrke så fristes vi til å gi opp. Uten kunnskap så forstår vi ikke at vi er avhengige. Uten utholdenhet så makter vi ikke å gå hele veien men bryter sammen underveis. Abstinenser tar ikke livet av oss. Visse tiltak er nødvendige, for eksempel trenger alkoholikeren som innfører “cold turkey” sukker og krampestillende medikamenter. I NK trenger vi støtte og forståelse i tillegg til praktiske tiltak som nytt telefonnummer og unngåelse av felles kjente. Men når vi det er over så venter et nytt liv med klarsyn og velvære, både for objektet og alkoholikeren.
Jeg må bare fortelle om noe, nemlig at jeg har nå klart å blokkere P på alle kanaler der han kan nå meg. Jeg har til og med slettet en konto på et sosialt medie der han kunne tenkes å nå meg. Hadde jo en kanal åpen pga felles barn, som riktignok er i slutten av tenårene. Men: Jeg fikk rett og slett nok av å bli trakassert med meldinger som gikk fra elsk til hat, fra hans selvmordstrusler til lovprisninger av meg. Jeg lurer på hva han tenker nå – kanskje han i kjent stil tenker at jeg er kald, ond og kynisk og at jeg hjernevasker barna som knapt vil ha kontakt med ham..? Selv føler jeg en blanding av en enorm stolthet og en enorm angst. I tillegg føler jeg på en voldsom styrkefølelse jeg aldri har følt før; “jeg har nå gitt klar beskjed om at nok er nok!”. Pga yngstesønnens skolegang må jeg jo bli boende på samme sted som P i 2-3 år til, men jeg velger ikke å fokusere på det. Nå vil jeg heller kjenne på det positive med det jeg endelig har klart.
Tinna: Dette er en bragd. Vær stolt av den, og forsøk å slippe nysgjerrigheten for hvordan han oppfatter de stengte murene. Ikke forsøk å gå inn i hans hode. Hold deg i ditt eget, der du hører hjemme. Lykke til 🙂
Holdt på en stund med en mann jeg mistenker er en p eller n.
Har spurt etter svar på relasjonen, blitt frustrert når jeg ikke har fått svar. Det har han merket, og bruker min frustrasjon til å gå fra meg ( helt plutselig ) så snakker jeg med han om det, og han innrømmer at det var impulsivt og kommer krypende tilbake(?) sier han har følelser og det er derfor dette er vanskelig.
Men, hvordan kan et normalt menneske være så impulsivt at det går fra: ønsker deg lykke til videre, til og komme krypende tilbake på 20 minutter?
Sara: “Men, hvordan kan et normalt menneske være så impulsivt at det går fra: ønsker deg lykke til videre, til og komme krypende tilbake på 20 minutter?”
Dette er muligens ikke et normalt menneske. Jeg vil svare på ditt spørsmål i neste “spørsmål og svar” video.
Hei, jeg kom meg ut psykopatensklør i 2010. Stolt over at jeg klarte det. Er gift på ny, å har det godt med han. Men, det er et stort men her, å det er jentungen vår,( hun er medfødt en liten hjerneskade) henne har han klart å manipulere bort fra meg, slik at hun skal hate meg. Har kjempet i alle hjelpeinstanser, alt har vært dokumentert. Selv gamle venner av han, er kommet over på min side å prøver å hjelpe vårt felles barn. Mange ganger blir jeg i tvil om jeg valgte rett, da jeg endelig klarte å komme meg bort, da han klarte å manipulere bort vårt barn.
Anita: dette er hva psykopatene gjør. “Foreldrefientlighetsyndromet” er etterhvert blitt allmenkunnskap. Det er dog lite omtalt at det oftest står en forstyrret forelder bak en slik manipulasjon.
Denne bloggen handler ikke om å ha barn med en psykopat. Det er imidlertid mange som sitter i samme fellen som deg, og jeg har vurdert å fokusere på dette selv om jeg ikke har den erfaringen selv. I mellomtiden kan kanskje medlesere i samme situasjon hjelpe deg?
Takk, skal bli lærerikt! Virker som om hans følelser er styrt av humør, sier han har følelser for meg, men likevel er det lett for han og ønske meg lykke til videre, takk for og ha blitt kjent med deg!! Og så krype tilbake 20 min senere, det var min frustrasjon som gjorde at han ville gå. Men jeg fortalte at det var hans ustabilitet som skapte den. Joda, han så jo den.. nå er han plutselig på igjen, han er jo litt glad i meg.. jeg har en helt og sliter, så får smøre meg med tålmodighet på videoen 🐥🌷🌺☀️
Det var virkelig et godt indlæg det der…fantastisk og lige det jeg står i nu. Jeg er gået fra Gråsten til NK og har nu opretholdt NK i ca..8 mdr. Og det har været fantastisk. Min ex N har flere gange forsøgt at komme i kontakt med mig, men jeg har ikke svaret og nu har der været tavst i otte mdr.
Mit problem er nu , vores fælles datter er havnet i massive problemer og alle siger nu til mig …du må kontakte hendes far …men de ved jo ikke hvad han er …en coveret narcisist… Jeg svarer..nej han har snydt og bedraget mig, jeg vil ikke tale med ham mere…havde det været en normal skilsmisse, kunne vi have arbejdet sammen om dette problem, men det kan jeg jo ikke med en coveret narcisist , det er virkelig svært for mig .Endnu engang er det mig, som må klare de svære problemer, der af og til opstår med børn og unge.
Han har fået en ny familie..uden problemer…indtil videre…
Mary: det er ille at deres datter har problemer, men du må aldri involvere hennes far i ditt forsøk på å løse dem. Intet gavn vil komme av det. Det tror jeg du forstår. Derfor må du bare ignorere de som mener at han skal involveres. Og for å være ærlig, man skal være passe frekk for å belære deg hva du bør gjøre med din egen datter og ikke minst din eks. Det har nemlig ingen noe med.
Eg fikk masse mld av min p.til slutt så svarte eg ikke hn .å eg anmeldte hn i nov i fjor for grov vold.å nå har hn fått seg en ny dame .der hn ligger bilder av de to på sosiale medier .eg synes bare synd i ho.men tvile sterkt på hn kan gå fra å banke meg mange ganger til å være snill å omtenksom m ho nye?
A: du tenker riktig, det kan han ikke.
Derimot kan han spille en annen rolle enn han gjorde med deg. Psykopater er kameleoner som former seg etter den de er sammen med.
Du skriver så fantastisk bra: «Psykopaten var en demon som forsøkte å korrumpere deg, fjerne dine gode egenskaper og din ærlighet, og etterlate deg som et dårlig menneske og en skygge av det lyset som du var.».
Akkurat slik er det. Er så glad for styrken og kunnskapene og utholdenheten jeg får gjennom bloggen din. Og YouTube innleggene dine. God påske!
Oslojente: takk og god påske til deg 🙂
Jeg lurer på en ting. Er det sånn at de fleste forhenværende psykopat-ofre vil skjønne hva psykopaten var og hva de faktisk ble utsatt for? Eller finnes det et betydelig antall mennesker der ute som har vært objekter, blitt ødelagt men aldri helt vil forstå hva de har vært gjennom?
Anonym: Allmenkunnskapen om dette emnet sprer seg raskt, men er fortsatt i spedbarnsalderen. I den vestlige verden er dette synet på psykopati ikke eldre enn ca åtte år. De eldste forumene hvor psykopati blir diskutert på den måten som vi gjør her på bloggen er fra 2010.
Mitt gjett er at fortsatt så forstår de fleste objekter ikke hva som rammet dem. Noen har begått selvmord, mange er blitt uføre og alvorlig psykisk eller fysisk syke. En enorm mengde fungerer på et vis men går gjennom hverdagen post-forkastelse og tror at de har mistet deres livs kjærlighet og at det dessuten var deres skyld.
Fantastisk bra beskrevet!
Jeg har innført NK (tror jeg), men problemet er at jeg bor knapt en km fra min N/P. Vi har ikke barn sammen, men jeg har et barn som går på skole her vi bor, pappaen hennes bor her og hele hennes nettverk er her. Hennes ve og vel er selvsagt det viktigste å ivareta, det er jo min hovedoppgave som mor. Derfor må jeg bare handle på samme butikk som ham, se ham i nærområdet, støte på ham og høre andre omtale ham. Selv så hilser jeg ikke når jeg ser ham, bare later som om jeg ikke ser ham. Men alt dette betyr nok at jeg vil bruke lengere tid på min rehab 🙁
Hei, og takk for supert innlegg! Jeg kjenner meg så godt igjen i, hva du skriver. Jeg er dessverre midt oppi å jobbe med NK, ovenfor dette mennesket, da han er en rus, som er så vanskelig å komme vekk fra. Vi har akkurat vært på reise og i mitt hodet, så var det liksom det siste, for å få en bekreftelse på at dette mennesket ikke er normalt. Jeg har en stor frustrasjon over dette mennesket, da det har dukket opp så mye på denne turen. Som jeg vet ifra før av, så eier personen ingen empati, og kaller ting som å gråte: barnehage. Å gråte, gjør ikke denne personen, men hater når andre gjør det. Istedenfor å trøste, blir det kalt barnehage, og personen prøver å “kjøpe” meg tilbake, med fjoll og tull. Jeg forklarte at dette mennesket har oppført seg som barnehage mot meg flere ganger, ofte pr svar på sosiale medier, men da får jeg tilbake at det er ikke så rart, jeg er jo irriterende noen ganger. Alt er liksom min skyld. Og ett eksempel var det når jeg glemte veska mi på en restaurant, jeg sa at jeg kunne hente den alene, men skulle absolutt være med tilbake, og gikk helt veien og kritiserte meg for dette, og at jeg var så “hjerneskada ” som kunne glemme den igjen. Denne personen er glad i å håne andre; kritiserer ofte folk pga utseende. For å løfte seg selv opp antar jeg. Har veldig lyst til å innføre NK nå, men klarer jeg det? Er det noen med tips til meg der ute?
Ønsker alle en riktig god påske!
Lillemy: Ja, det kan bety at rehabiliteringen forløper som sirup. I de tilfellene man ikke har mulighet til å forlate stedene man delte med P, så må man “ta dem tilbake” og knytte nye minner til dem. Ikke unngå dem men oppsøk dem sammen med mennesker du liker og som gjør deg trygg. Lag nye opplevelser tilknyttet stedene som ikke handler om P, og fyll dem med latter og varme. Du kan også gjøre det alene og utføre en slags renselsesprosess. Det viktigste er at du ikke unngår dem for da kan en hel by bli et minefelt å bevege seg i.
Frustrert dame: jeg kan ikke se at denne personen er en psykopat utifra hva du skriver, men det spiller ingen rolle. Så lenge en person er giftig for deg, så er NK et legitimt utfall.
“Har veldig lyst til å innføre NK nå, men klarer jeg det?”
Dette vil jeg svare på i neste “spørsmål og svar” video.
Litt utenom tema, men det kan jo være noen kan anbefale noe?
holder på å lære meg om psykopati, narsissisme, borderline, sjekking og “hekt”/ varm og kald oppførsel. Her finnes det mye bra litteratur, men siden jeg stadig havner i relasjoner med forstyrrede mennesker lurer jeg på : Hva er normalt??
Har lest litt her på bloggen, at det som er normalt er at de ikke hekter deg på, men savner mer informasjon om det.
Så, hva er det “normale”? hva kjennetegner en god og normal relasjon ( gjerne i sjekkesituasjon ) men også normal.
Er så sliten og knust. Føler meg som det svakeste mennesket i verden. Har igjen hatt kontakt med vennen jeg mistenker å være P/N i noen uker, etter at han har brukt taushetskuren på meg i noen mnd. Skrev ærlig til han i dag at det plager meg at han overser meldinger i timesvis (12-20), selv om jeg vet han melder andre,og at det gjør meg usikker. Da ble han ?sinnsykt irritert? for at jeg ble ?sånn? fordi han brukte tid på å svare. Etter det har han ignorert alle meldinger, og som dere sikkert forstår, er det en håndfull. Han vet også at det er det verste han kan gjøre mot meg. Jeg vet at jeg ikke burde tillate dette å skje. Jeg vet at jeg burde innføre NK. Men jeg klarer det ikke. Jeg håper fremdeles at denne personen kun er ustabil pga andre problemer, og gir ham nye sjanser. Men igjen ligger jeg her og kommer ikke til å få sove, for tårene bare renner og renner. Igjen føles det som om hjertet mitt går i tusen knas. Og jeg føler meg som verdens dummeste person som gidder å ta opp tåpelige ting og ødelegge alt.
Beklager sytingen.
Trine: Føler med deg! Denne personen høres ut som om han henter forsyning av å behandle deg dårlig. Sier du hva som plager deg mest får du bare mer av det virker det som. Klarer du å bryte og innføre NK får du det bedre på sikt.
Ta vare på deg selv. Klem
Pia: “Så, hva er det “normale”? hva kjennetegner en god og normal relasjon ( gjerne i sjekkesituasjon ) men også normal.”
Mange gode spørsmål under denne teksten. Også dette vil jeg forsøke å svare på i neste “spørsmål og svar” video.
Hei Daniel. Jeg har fulgt bloggen din i snart 6 uker, og også sett dine YouTube-videoer. Jeg ble dumpet av min eksmann for 1 1/2 år siden, og hører til de som først i etterkant av bruddet har skjønt at jeg har levd sammen en psykopat i 24 år. Han var den typen som serverte meg kaffe og avis på sengen hver morgen, men som også har herset med meg og ydmyket meg på det verste i alle årene vi har levd sammen. Han fikk meg skikkelig hektet, og jeg har fullstendig fortrengt alle de forferdelige episodene jeg har opplevd – dette inkluderer psykiske hendelser, så vel som fysisk vold. Likevel tok det meg nesten 1 1/2 år å skjønne hva jeg har gjennomgått, og nå som du skriver om denne abstinensen etter psykopaten så er det akkurat det jeg opplever nå. Jeg har greid å kunne all kontakt med han siden sist sommer og jeg har endelig begynt å bli sint på han, og synes han er en ekkel person, men likevel så opptar han så mye av tankene og livet mitt at jeg begynner å bli ganske utslitt av det. I dag sitter jeg hjemme alene og tenker på påsken for to år siden da vi var sammen med barn og barnebarn på hytta vår ved kysten. Nå er hytta solgt og båtlivet for min del over Og jeg kjenner at det er vondt. Selv om det ikke er han jeg savner som person, så har jeg mistet et liv jeg trodde på, bare jeg sluttet å provosere han…tenk at jeg trodde det. Jeg vil du skal vite at det har hjulpet meg enormt å lese din blogg – det har endelig fått meg til å våkne. Samtidig vil jeg fortelle deg om mitt tilfelle nettopp fordi det varte over så mange år. Det var idylliseringsfase og devaluering hele tiden, og jeg trodde hele tiden på at det ville gå over. Men devalueringsmetodene hans ble bare verre og verre etter som årene gikk, og jeg fant meg i alt. Det verste av alt er at vi er høyt utdannet begge to – han er professor og jeg er førsteamanuensis og vi jobber på samme universitet. Jeg vil bare takke deg for at du har laget denne bloggen, og nå YouTube-videoene – det har vært svært avgjørende for at jeg endelig har begynt å komme meg litt videre. Jeg skulle ønske at jeg kunne få han helt ut av tankene mine etterhvert – men etter det du sier i din siste video, så vil jeg kanskje aldri komme dit?
Til AB.
Jeg har det akkurat ligesom dig . Sidder her i påsken helt alene og tænker på et par år tilbage, da vi havde gæster, barn og børnebørn på besøg og min ex N lavede det skønneste festmåltid. Det savner jeg lige nu. Det jeg ikke savner er, den dårlige stemning han skabte, de onde blikke på mig og hans venlighed til alle vores gæster. Jeg stod altid for oprydningen efter maden og han underholdte gæsterne. Efterfølgene når de var taget hjem, drak han videre, blev mere og mere sur eller tavs overfor mig. Jeg havde altid gjort noget forkert, sagt noget forkert…eller han kunne slet ikke sige, hvad han var sur over…det savner jeg ikke.
Jeg savner mit tidligere liv…men ikke ham…jeg blev nød til at flygte langt væk fra mit tidligere liv..han fik blot en stand in ..der nu lever som jeg levede, flot på overfladen , et helvede bag kulissen.
Alligevel sidder jeg her og savner det sociale liv fra før…alt skal opbygges på ny, det er hårdt…især på helligdage ( selvom min coveret narcisist altid ødelagde dem, på den ene eller anden måde )
Hei AB og Mary.
Så er vi altså flere som har over 20 år med en P… Jeg er også alene i påsken, kun litt omgang med noe nær familie innimellom. Prøver å hygge meg som best jeg kan, med bøker, film, frisk luft og litt trening. Jeg sliter voldsomt i disse dager. Føler meg nesten unormal, som ikke kan ha den drømmepåsken “alle andre” beskriver. Som jeg skrev i en kommentar lenger opp i dette innlegget, så har jeg nå klart å blokkere P på alle sosiale medier der han kan tenkes å nå meg. Og jeg har fått en sterk reaksjon i etterkant. Mye uro og hjertebank med tanker som spinner vilt i alle retninger. En blanding av dårlig samvittighet(!!) og en utrolig stolthet. Jeg savner heller ikke min P – livet vårt sammen var ikke bra. Jeg ser at jeg ble isolert og utsatt for utstrakt psykisk vold gjennom mange år. Kanskje det er det at det er en høytid nå og at følelsen av ensomhet blir verre. Min P var også slik at han laget dårlig stemning i høytider, det var som om han ikke tålte at vi andre kunne kose oss og nyte fridagene – da måtte han gjøre noe for å ødelegge.
Nå skulle jeg jo så gjerne ha lagt ut bilder fra “drømmepåskeferien” i inn- eller utland på sosiale medier. Isteden sitter jeg her og gråter og savner et sosialt nettverk jeg ikke har, og som jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å skaffe meg. Jeg er sliten av å være sterk hele tiden, og savner intenst noen som kunne “fange meg”, bare være der rett og slett. Det er bare det at jeg ikke tør å vise meg sårbar som den jeg er bak fasaden…
Hei Mary og Tinna. Det er godt å få støtte fra andre som har opplevd lignende ting som seg selv. Jeg prøver å leve så vanlig som mulig men jeg er sliten av at han fortsatt tar så stor del av livet mitt fordi jeg tenker så mye, og som dere også sier, spesielt i høytider. Jeg har det mye bedre enn for 1 1/2 år siden, men jeg har det veldig vondt fordi jeg føler veldig sterkt at jeg har kastet bort 24 år av livet mitt på et menneske som jeg satset så inderlig på. Endelig har jeg begynt å tenke på alt det vonde jeg har opplevd, og det er tøft. Det er skremmende å tenke på alt jeg har fortrengt. Han har ikke bare terrorisert meg psykisk, men han var også fysisk voldelig, og jeg fant meg i alt mulig. Han er i full gang med et nytt offer nå, så han lar meg heldigvis være i fred, men jeg frykter at jeg kommer til å gå meg på han enten i byen vi bor, eller aller verst på jobb.
Jeg og savner også det livet vi hadde – men ikke han. Jeg hadde et stort flott hus, hytte og båt, nå sitter jeg i en liten leilighet og alt vi hadde sammen er solgt. Men jeg savner ikke han, og det er en god følelse. Det verste er at jeg ikke kan fortelle noen om det. Ingen av vennene våre vet noe om dette, men jeg treffer de heller ikke så mye lenger. Man blir ikke inkludert på samme måte som da man var et par…. Det er som du sier Mary – alt skal bygges opp på nytt, og for meg så betyr det også å få nye venninner. Men jeg er heldig og har to flotte sønner, svigerdøtre og barnebarn som støtter meg. Men jeg har heller ikke fortalt de noe om hva jeg har opplevd. Jeg går til psykolog så der får jeg snakket en del, men jeg opplever ikke at hun vet så mye om hva det vil si å ha levd så lenge sammen med en psykopat, og hva det gjør med selvfølelsen for den som blir utsatt for dette. Derfor har denne bloggen vært svært viktig for meg. Han har nesten greid å knekke meg, så jeg sliter veldig med å komme meg ovenpå igjen. Altså 1 1/2 år har gått, tør jeg spørre hvor lenge siden det er dere har vært uten deres ex? Daniel sier i en av videoene sine på YouTube at vi alltid vil ha dette med oss, men at dersom vi greier å komme oss gjennom denne tiden vil vi kanskje bli klokere mennesker etterpå. Jeg håper i alle fall at jeg vil komme ut med at han etterhvert vil bli likegyldig for meg. Men jeg er ikke der ennå. Men heldigvis savner jeg ikke han lenger, jeg synes bare han er ekkel. Jeg har heller ikke vist meg sårbar for noen ennå – på jobb tror de at jeg er som før. Men jeg er ikke det inni meg. Jeg holder meg mye mer for meg selv, går ikke ut i lunsjpausen sammen med alle de andre, men går heller ut når det bare er noen få som sitter der. Jeg er begynt å få sosial angst, og det er ikke noe god følelse. Vel – dette ble kanskje litt trist, men jeg skal ha familiemiddag på mandag og gleder meg til det. Endelig har jeg greid å ta initiativ til å invitere noen hjem.
AB: Det jeg antar at Daniel mener med at vi alltid vil ha relasjonen til P med oss i livet, handler om at vi mennesker er skrudd sammen slik at vi alltid vil huske det som sjokkerte oss. Det ubehagelige og triste som vi aldri klarte å forstå fullt ut. For eksempel vil vi huske en bilulykke, en husbrann, eller andre traumatiske opplevelser. Vi vil huske dødsfall. Mens minnene om alt annet som skjedde i den samme tiden forsvinner raskt, så husker vi traumene. Til å begynne med oppleves traumene om igjen og om igjen hver gang kommer i kontakt med noe som trigger akkurat de minnene. Det kan være en lukt, en lyd, et bilde eller et sted. Hele året byr på en jevn påminnelse om det traumatiske som skjedde. En relasjon til en psykopat eller narsissist kan oppleves like traumatisk som noen av de tingene jeg nevner over. Nei da, ingen dør og for de fleste går livet sin vante gang på utsiden. Det syns ikke utenpå at du har opplevd nærhet til en psykopat. I noen tilfeller er det kanskje bare du (objektet) som kjenner sannheten. Men inni deg er det et kaos av sorg, sinne, savn, hat, kjærlighet, og ikke minst har man en rekke spørsmål man aldri vil få svar på. Man er kanskje på sitt aller dårligste hva gjelder selvtillit. Jeg har ofte sammenlignet et brudd med en psykopat med et uventet dødsfall; Man sitter igjen uten mulighet til å begripe hvorfor, fordi personen med fasiten er borte for all tid. Man blir dømt til å nærmest måtte slite av seg alle følelsene man hadde for vedkommende, og for noen blir det umulig. Sammenlignet med et dødsfall, så vet vi at en enke/enkemann vil få sympati og omsorg fra omverden. De har en grav å gå til. Minnene om den avdøde er mange og gode. Det “privilegiet” har ikke et objekt. Omverden vil si at du bør være glad til for at du ble kvitt han/henne, men de spør ikke hvordan det føles. For folk flest er det uforståelig at noen kan savne en person som forvoldte dem så mye smerte!
Mitt treårige forhold tok slutt en gang i 2007-08. De neste årene ble et sant helvete fordi han ikke aksepterte at jeg forlot han. Jeg lærte om og innførte deretter null kontakt for ca 3 år siden, og kan med hånden på hjerte si at jeg lever godt i dag med minnene om psykopaten. Det siste året har vært utfordrende på andre områder, men jeg har taklet det uten å kjenne på savn eller sinne overfor psykopaten. Han får ikke engang skylden for ting som går dårlig! Jeg er virkelig fri. Men det har tatt mange år! 🙂 Sannsynligvis vil jeg aldri glemme relasjonen jeg hadde, og jeg tror heller ikke at jeg skal det. Å ha vært i en relasjon til en psykopat har gitt meg uvurderlig kunnskap om skadelige mennesker, både i praksis men også gjennom fordypning i all fagkunnskap som fins om temaet. Jeg tror ikke man kan kalle seg friskmeldt før man innser at det man har stått for alltid vil være en del av livsbagasjen. Årene med en psykopat definerte meg som person helt til jeg skjønte at dette ikke handlet om meg, men om han. Det var han som hadde regien på alt og jeg tilpasset meg, også lenge etter at forholdet var over. Du skriver at du begynner å få sosial angst, og det er forståelig. Psykopaten ville elsket at sosial angst var resultatet. Men du skal ha familiemiddag, ikke sant? Du trosser skadene som han gav deg, og jeg er overbevist om at du er på riktig vei!:) Det vil ta tid. Kanskje vil du alltid huske nettopp dette forholdet. Men jeg heier på deg og er rimelig sikker på at du vil finne en måte å leve med erfaringen din slik at den ikke definerer deg men isteden blir en del av kunnskapen din. Fortsatt god påske!:)
Til Tinna og AB:
Ja så er vi tre der har overlevet en P i mere end 20 år ( 29 for mit vedkommende ) ikke så mærkeligt , at vi slider for at komme igennem helligdagene. Vi er sønderskudte efter så langt et samliv med en P og det tager lang tid. Ikke mindst fordi vores sociale liv også er ødelagt, indirekte af P . I mit tilfælde, fik han bare en ny statist i min rolle. Hun overtog huset ( jeg var så glad for ) tildels vores venner , men ikke mindst har hun også overtaget mit helvede…min ex P…hun ved det bare ikke endnu.
Det er to år siden jeg flygtede væk , og det går op og ned. Det der piner mig nu, er manglen på et socialt liv. Før var jeg meget social og vellidt og nu er jeg bare all alone in the World ..føler jeg ofte.
Derudover skete der det i dag, at mit NK til P blev brudt og det piner mig . Han kom igennem min barriere ( 8 mdr med NK ) og selvom jeg var Gråsten , piner det mig , at jeg snakkede med ham.
Han brugte et sårbart øjeblik , til kontakt. Han ved at barn og børnebørn er mit svage punkt…men op på hesten igen …
Jeg er så glad for denne her blog og tak til alle jer gode mennesker der bakker en op, uden jer var jeg lost …
Tanker i natten om psykopati/ ellers falske
Slik jeg vurderer det er det “tåken en sitter fast i ” den du trodde han/hun var som lurte deg til forelskelse. det er tåken som må slippe, en må ha evne til å se klart..men de har evne til og forgifte deg med søvndyssende tåke: futurefaking..og siden du som regel er en empat, kanskje du tror det beste om alle? lar deg føre videre av behagelige følelser, jo dypere er du i tåken dess mer traumebånd, det hele er jo egentlig som en hypnose, eller på en måte hjernevasking?
Bare egne refleksjoner.
Efter mange år med en coveret narcisist, er det også ligesom der opstår et tomt hul, som skal fyldes på ny . N tog så meget af ens tid..hvordan var humøret nu, er han sur, er der tavshed, er han glad osv…hele tiden var vi på vagt. Nu er det kun os selv og i starten er det en kæmpe befrielse. Senere går det så op for en , at man har ændret sig igennem alt det her. Det har jeg ihverttilfælde. Vi levede i et bjerg og dal forhold og det er ikke sundt. Nu er hverdagen normal, men det store tomme hul er svært at fylde. Jeg er havnet i en anden landsdel og er ved at bygge et nyt liv op. Har fået en dejlig lejlighed, et godt job og mit barn og børnebørn tæt på. Mine gamle venner ser jeg ikke ret tit , de bor langt væk og jeg har ikke…imodsætning til min ex N..fundet en ny kæreste. Jeg har også været bange for om jeg har udviklet social fobi…jeg orker ikke være så opsøgende længere. Alligevel går jeg på cafe alene, ud og får en drinks og prøver ikke at isolere mig. Det er vigtigt tror jeg, at komme ud i verden, når overskuddet er der.
Sorgen over ikke at kunne fortælle åbent om, hvad man har været i , sidder dybt. Desværre er der ikke mange psykologer der ved nok om narcissistisk personlighedsforstyrrelse , så her er heller ikke meget hjælp at hente. Det der har hjulpet mig mest , er denne blog. Tusind tak til Daniel og I andre der skriver her. God Påske til alle.
Jeg føler også veldig sterkt på ensomheten i kveld, og det tomrommet etter P/N og familie og vennene våre(de er alle borte etter brudd). Dager hvor vi skal be inn og bli bedt bort, og ingen ting hender, ikke fra min side heller dessverre, men er alene og alle drømmene som var der er det ikke blitt noe av. Forstår godt at nullkontakt kan brytes i høytidsdager. Drømmer om storfamilien og samlinger og kos og gode stemmer og latter og hygge og omsorg. Men når jeg tenker tilbake så var aldri virkeligheten med P/N som dette, og kunne heller aldri bli det. Veldig ustabilt humør hos P/N og jeg gikk på tå for jeg visste ikke hvor jeg hadde han fra dag til dag. Hvis jeg smilte så smilte jeg feil, hvis jeg pustet på han luktet jeg visst nok fryktelig vondt, hvis jeg sang så sang jeg feil og falskt, hvis jeg forsiktig med noe så var jeg redd alt annet også, hvis jeg kjørte bil så kjørte jeg på feil måte, lagde jeg mat så smakte den vondt, misstenkte jeg utroskap fordi han aldri kom hjem var jeg visst super sjalu og ikke til å holde ut med. Dette er ikke mye å savne ser jeg. Idealiseringen varte ikke så lenge i dette forholdet, men devaluering varte i mange mange år, og i de årene higet jeg etter å få den samme oppmerksomheten han ga andre som jeg hadde fått før. P/N sa en gang rett ut «Jeg forstår ikke hvorfor du savner meg, jeg som har vært så stygg med deg» Som Mary skriver over her «Sorgen over ikke at kunne fortælle åbent om, hvad man har været i , sidder dybt.» Dette kjenner jeg også så sterkt, sorgen er så stor. Men jeg er mer overbevis nå enn noen gang om at det å prate for mye med nye potensielle partnere er helt feil for fremtiden og harmonien i det nye. Skitten og ondskapen fra P/N må bli værende hos dem selv. Ikke med meg videre inn i noe nytt og fint. God påske, og ta vare på dere selv og hverandre:-)
Mary. : Du sitter dypt etter relasjon med en personlighetsforstyrrelse. Derfor er du her. Derfor er og sorgen paralell.
Kari: Det du skriver om at “Årene med en psykopat definerte meg som person helt til jeg skjønte at dette ikke handlet om meg, men om han” – det er noe jeg prøver å huske i mine tyngste stunder. Det at jeg ble behandlet slik, det er fordi han er en P – ikke fordi jeg fortjente det! Påsken har til tider vært blytung og full av angst, som jeg skriver et annet sted over her, men jeg har i det minste orket å komme meg ut en luftetur hver dag istedenfor å ligge inne i senga og gråte. Selv om det har vært fristende.
AB: Jeg forlot min P for halvannet år siden, noe han fortsatt ikke har godtatt eller akseptert.
Kjære Kari, Tinne, Mary, Pia, Juni og Monia. Takk for all støtte. Jeg har virkelig blitt rystet av å endelig forstått at jeg har levd sammen med en P/N i så mange år, og det er kunnskap fra denne bloggen som har fått meg til å skjønne hva jeg har opplevd. Jeg sliter med å forstå at jeg kunne elske han så høyt -til tross for alle berg- og dalbaner. For jeg gjorde det – elsket han virkelig veldig høyt, trodde jeg i alle fall. Nå lurer jeg på om det heller handlet om at jeg ble så avhengig av han. Jeg har nå vært gjennom en periode der jeg har gjenopplevd mye av alle det vonde jeg har opplevd, og det har vært en viktig men vond periode å gjennomgå. For det har vært MYE vondt, og jeg har virkelig vært i en tåke, slik du Pia beskriver. Jeg gleder meg til å komme ut av den helt. Men jeg har forstått det slik at dette kan ta mange år. Jeg er lettet over at det er over nå, men samtidig veldig lei meg for at jeg ikke skjønte dette tidligere, og selv tok inititativ til å komme meg ut av det. I stedet jobbet jeg så hardt for at vi skulle ha det bra, og satset alt på denne mannen. Så jeg sitter igjen med en vond opplevelse av å ha kastet bort så mange år av livet mitt. Det er nok det jeg må jobbe med framover. Men i morgen skal jeg ha barn og barnebarn på lammelår og det gleder jeg meg over. Ikke minst å endelig ha overskudd til å gjøre det. Takk enda en gang til alle sammen for at dere deler det dere har opplevd her på denne bloggen, og takk til Daniel – det du har skrevet om psykopati og kjærlighet på denne bloggen har vært til veldig stor hjelp for meg.
Kjære AB.
Jeg tenker at kjærlighet aldri er forgjeves, fordi den var ekte for OSS har vi menneskelige KVALITETER som giftige “mennesker” aldri kan oppnå. Så år kastet bort ( kan fortstå at det føles vanskelig, tenker jo slik selv ) er likevel en dyrkjøpt erfaring, en erfaring til enorm styrke.
Vi får jo mer kunskap, noen som vil falle for futurefaking igjen 😉 😉 ….. eller overdrevent smiger?? tror ikke det….
Håper du har hatt en fin påske! Mvh Pia.
Til AB.
Dejligt at høre at du har overskud til at have gæster. Jeg satsede også alt på mit forhold, men det var ikke gensidigt. Jeg kan læse at vi har været igennem de samme ting..utrolig ens vores exer er, som på samlebånd. Det der hjalp mig igennem de hårde tider, var denne blog. Jeg har læst alle indslagene igennem flere gange og 85 % passer på min ex , så jeg er ikke ud tvivl mere…han er en coveret narcisist…
Jeg har også ærgret mig over de bortkastede år, men nu ser jeg sådan på det, at de også har givet mig en viden og lærdom om denne forstyrrelse , som jeg ikke ellers ville have haft. Jeg tror også at jeg vil kunne bruge den lærdom på sigt, jeg ved bare ikke helt til hvad. Måske til at hjælpe andre i den samme situation.
Midt i den svære periode , jeg lige har været i ( pga helligdagene ) opdagede jeg noget fantastisk. Min ex N brød igennem min NK og først blev jeg gal på mig selv over at jeg svarede ham så pænt…pludselig gik det op for mig..han betyder ikke noget for mig mere, jeg er nærmest ligeglad og syntes han er en stakkels ..det er nyt. Det jeg savner er en illusion..mit tidligere liv, men uden ham. Han har ingen magt over mig mere, jeg er fri…
Jeg synes det er både flaut og nedverdigende at jeg ikke har så mye familie eller venner igjen etter forholder med P/N. Hvordan forklare dette for nye bekjentskaper uten å si for mye?? Noen som har tanker? Jeg har ryddet opp i usunne relasjoner etter at jeg begynte å lese her på bloggen og brutt med mange.
Juni: “Jeg synes det er både flaut og nedverdigende at jeg ikke har så mye familie eller venner igjen etter forholder med P/N. Hvordan forklare dette for nye bekjentskaper uten å si for mye??”
Det samme spørsmålet ble veldig aktuelt for meg da jeg skiftet arbeid. Jeg gikk fra en jobb der jeg uten problemer holdt omverden på avstand, til en jobb der alle var genuint interessert i alt om meg, hver eneste dag. På forhånd hadde jeg tenkt ut hvordan jeg skulle “unnskylde” meg for min evig single tilværelse, min private ensomhet og min manglende deltagelse på aktivitetsfronten. Hvorfor var jeg ikke aktiv på facebook, med bilder av vellykkede vennehelger? Hvorfor var jeg singel på n`te året? Jeg skriver “unnskylde” i anførsel fordi jeg trodde jeg måtte unnskylde meg. Jeg var overbevist om at sannheten ville bli så nedverdigende, ynkelig og absolutt ikke noe folk ville ønske å bli enda bedre kjent med. For at andre enn meg selv skulle forstå den tragiske bakgrunnen min, måtte jeg kanskje fortelle hele “min historie” som strakk seg fra psykopatens første dag i livet mitt og til nå. Altså en overdose om psykopatisk mishandling. Kanskje alle ville forstå meg da? Med andre ord startet jeg min nye arbeidstilværelse med å betvile mine nye kollegaers evne til forståelse og respekt. Men jeg tvilte enda mer på meg selv! På en måte så jeg litt ned på meg selv, og jeg avslørte at jeg hadde opparbeidet meg noen ubehagelige fordommer mot personer som av en eller annen grunn hadde mistet kontroll over egen tilværelse. Den oppdagelsen var vond, men allikevel veldig nyttig! Som jeg skrev i et svar til AB tidligere i tråden, så er det viktig å ikke la psykopatens handlinger definere deg som person. I så fall kunne jeg jo ha startet med å si at jeg var et viljeløst offer uten nevneverdig behov for å bli behandlet med respekt. Dette var psykopatens, og ikke mitt syn på meg. Jeg, som hadde vært en stayer! En sprudlende, positiv problemløser, med et stort hjerte for andre mennesker hadde blitt nedgradert av psykopaten til en betydningsløs stakkar. Fy faen så urettferdig! Jeg hadde jo forlatt den epoken i livet og sto godt på mine egne bein UTEN psykopaten. Jeg bestemte meg for å avvente situasjonen på den nye jobben. Kanskje ingen var så interessert i meg som jeg fryktet? Det stemte til en viss grad, for folk flest har mer enn nok med seg selv i starten. Allikevel valgte jeg å presentere meg som “en kreativ men litt sær problemløser under ombygging”! For sannheten var jo at jeg fremdeles var den samme, men jeg var i ferd med å bli til en mindre naiv, konfliktsky, uuttømmelig kilde til alle andres forlystelse. Jeg oppdaget at jeg ikke trengte å si så mye om kjærlighetslivet mitt, ikke annet enn at jeg var singel. Etter hvert ble spørsmålene mer rettet mot familie, ektefelle og den slags, og da sa jeg det som det var; Jeg har vært utsatt for et skadelig forhold og er fremdeles ikke klar for å dele meg med noen. Folk forsto! Spurte de mer inngående om forhold, svarte jeg at ombyggingen krevde at jeg ikke brukte tid på nettsjekkesteder, eller ute på byen for den saks skyld. Jeg sa også at jeg ikke hadde kontakt med mennesker som representerte aspekter i det skadelige forholdet. Det var jo sannheten, og sannheten takler de aller fleste bedre enn noe annet. Det har kanskje noe med måten sannheten legges frem på; Hvis du sier “Jeg har mistet alle på grunn av psykopaten” så opprettholder eller understreker du psykopatens makt i livet ditt. Hvis du sier at du ikke har kontakt med folk som representerer det skadelige, så tror jeg at andre bedømmer det som en klok handling og folk vil gi deg kreditt for det. Høres det riktig ut i dine ører…?
Til Juni : det er en meget svær problematik det der. Jeg bruger ikke på Facebook af samme årsager. Min ex N poster konstant billeder af et fantastisk liv ved jeg og jeg er nærmest ” død ” på det medie ( er på pga arbejdsmæssige forhold, ellers bruger jeg det ikke )
Jeg har fortalt mine nye kollegaer , at jeg var i et forhold til en mand , der udviklede sig til at blive to personer…en ude ..en hjemme og at den derhjemme var den mørke side. De ved også at det er en udfordring at flytte til en anden landsdel , andet har jeg ikke sagt.
Jeg er så social som jeg orker på det nye job og det er accepteret.
Mht Facebook er det svært , syntes jeg. Jeg orker ikke poste billeder, eller svare eller like noget. Jeg syntes det er så overfladisk og forstår egentlig ikke at folk gider bruge så meget tid på det. Det er jo et falsk billede af ens liv ( et eldorado for en narcisist ) Der er jo ingen der skriver..jeg er ensom lige nu..eller jeg har det dårligt..alt er så rosenrødt og flot.
Hvis man ikke er med i det show , opfatter ens omgangskreds en som mærkelig…det er blevet normalt at vise et billede udadtil og være en anden i virkeligheden…WELLCOME TO THE FACEBOOKSHOW , tror jeg der er skrevet om her på blokken.
Efter mange år med en psykopat, vil jeg hellere være alene, end at deltage i et overfladisk liv, sammen med overfladiske personer…
Hei Daniel
Fikk mange tanker og mye mental støtte da jeg i går leste alle kommentarene som er skrevet fra leserne i løpet av påsken.
Høytiden er en svært vanskelig tid- selv etter år med NK!
Mitt spørsmål til deg- som administrator av bloggen: er det mulig å få til treff mellom leserne- eks. oss “gamle” kvinner – som først har skjønt tegningen etter 20-30 år i utmattende samliv? Er det mulig- eller er det for risikabelt ?
Mange av oss sliter med reduserte vennekretser, mangel på noen som forstår hva vi har vært utsatt for, følelse av samhørighet etter lang tid med ensomme kamper…
tvilling: med jevne mellomrom får vi slike forespørsler. For dere som ikke ønsker å fremstå med fullt navn så fungerer jeg gjerne som formidler, så lenge det ikke blir for mange forespørsler.
Hvis du synes det er ok å vise hvem du er, så kan du selv lage en “kontaktannonse” under en av statusene på facebook.
Hvis du ønsker å være anonym så kan du spørre her. Fortell litt om deg selv, omtrentlig alder og omtrentlig bosted (minst fylke, helst distrikt) så kan interesserte skrive til [email protected].
Kari: Ja der tror jeg du er inne på noe viktig og riktig for selvfølelsen. At vi selv er bevisste for hva og hvordan vi legger frem vårt liv. Liten vinkling av måten ting blir lagt frem med stor betydning for mottager og oss selv. Og det å ha en formulering som løfter oss selv opp og bort fra P/N og ikke ned og inn i offer rollen!! Tror også det du sier om å avvente og se an blir riktig. Men nå i Påsken så har tankene på at jeg ikke har så mange kommet opp sterkere, og når jeg tenker på om jeg plutselig ønsket skulle ha bedt inn til vennefest/lag så hadde det ikke vært lange innbydelse lista og det føles så flaut og nedverdigende. Hva galt er det med deg liksom. Jeg selv vet jo grunnene, men ikke mange vil forstå uten kunnskap. Jeg tror også at om jeg stikker hull på verkebyllen av det vonde og forklarer og forklarer så vil jeg bare føle meg enda dårligere og kanskje til og med føle meg møkkete etterpå fordi det er jo ikke til å fatte for ande at en har blitt værende i så mye sykt og slemt og rart. Tror vi bare må brette opp armene og starte å bygge opp nye sunne og fine vennskap, sakte. Og la giften bli værende hos P/N. Jeg er også godt inne i ommøbleringen og når vi er dønn ærlige med oss selv så kommer det mye følelser og tanker. Tusen takk for svar Kari.
Jeg må bare takk og bukke sånn generelt her. Denne påsken har for meg vært tildels vond. Og da er det – misforstå meg rett – fint å “treffe” andre i samme situasjon her på bloggen.
Jeg har også, som deg Juni, slitt med det å ha så lite nettverk igjen etter P. Men når jeg tenker meg om, hadde P og jeg egentlig så stort nettverk i det hele tatt? Jeg tror at han, som en P/N, ikke er istand til å ha nære venner. Bekjente ja, og kanskje en slags fanklubb. Men nære venner? Nei. Til min glede har jeg nå merket meg hvem som har tatt kontakt med meg den siste måneden. Noen få venner som er genuint opptatt av hvordan jeg har det. Venner som er mine, som ikke kjenner P i det hele tatt. Venner som kanskje ikke kan ringe der og da, men som i det minste sender en liten melding eller en snap og spør hvordan det går. Så kanskje jeg er rikere enn jeg tror. Midt i det som føles som en elendighet av og til, så føler jeg meg også takknemlig av den grunn.
Mary: Ja dette er en sår og lei nøtt. Fordi for å kunne gå videre fri må vi jo løsrive oss fra P/N og flygende aper og også (tror jeg) giftige mennesker som ikke er P/N. Og hos meg er det snakk om mange (det er sikkert vanlig tror jeg) Når grensene våre blir tydeligere og vi kommer ut av tåka så renskes vennekretsen og familien samtidig, bare helt naturlig (parallelt med kunnskapen vi blant annet får her inne på bloggen), så forstår man at å kunne ha en fullstendig frihet fra P/N og flyvende aper og gamle venner som tar parti til P/N så nytter det ikke å liksom ha litt kontakt. Man må bort, helt. Og da tynnes rekken på innbydelse lita betraktelig. Og det er så sårt!! Jeg har valgt å gå ut av alle sosiale medier også, av flere grunner. Det bli som du sier for overfladisk for meg, og tillegg jeg må skjerme meg for flere P/N som overvåker. Da går man også glipp av en del av dagens sosiale «liv»
Ja der har du jo en kort og klar og bra forklaring som de fleste vil forstå om ditt tidligere forhold. Jeg har begynn å tenke at dette såre og vonde jeg har opplevd er noe som må deles med en god terapeut som kan emnet, eller å ha skype konsultasjoner med Daniel her på bloggen. Å skille dette vi har opplevd helt ut og bort fra vårt nye liv uten P/N. At vårt nye er lyst og rent, og snakke med kunnskapsrike mennesker om «verkebyllen»
Hei Daniel. Som Tvilling kan jeg også tenke meg å få til et treff.
Pia:
Jeg også lurer på det samme som deg. Hvor er normale menn? Jeg var ikke kontaktet av normale menn på dating sider heller. De som så ut normale fra profilen, aldri svarte tilbake. Jeg har truffet mange hyggelig menn i realt liv men de var ikke single.
Til Kiki :
Ja , det er et godt spørgsmål ..jeg tror der er mange antisociale mennesker på netdating. Mange af dem , kan lave om på sandheden, gøre sig bedre end de er osv. Jeg har været på datingside i 6 mdr nu og har kun dårlige erfaringer med det. Ud af alle de mænd jeg har kigget på , er der kun et fåtal jeg finder interessante. Dem jeg har skrevet til, er der ikke blevet noget ud af . Jeg syntes selv jeg er ser ok ud , dvs min selvtillid er ok. Den fik min ex P ikke vristet fra mig. Men når det kommer til selvværd, så er det nok ikke så stort…det fik han ødelagt ved, at jeg aldrig gjorde noget godt nok, han klagede altid på noget og det tror jeg betyder, at jeg ikke er så pågående og ihærdig som jeg var før. Jeg føler mig nemt afvist og det er ikke sjovt. Hvis jeg laver en aftale med nogen om noget og de aflyser…føler jeg mig såret. Det minder mig om mit samliv med min N , han aflyste altid vores aftaler, hvis noget mere interessant bød sig.. Det sidder dybt i mig endnu, jeg er kun interessant , hvis der ikke er noget bedre. Det er en hård erkendelse.
Jeg glemte lige at skrive noget morsomt jeg oplevede på netdating. En mand ( som virkede ok ) skrev at han var interesseret i mig og da jeg så skrev tilbage , skrev han at han var begyndt at skrive med en anden, men hvis det ikke blev til noget, ville han vende tilbage ha ha …..jeg kunne kun bruges , hvis den anden ikke ville…det mindede mig om min ex N.
Om drømmer: Jeg hadde et vondt mareritt i natt. Det var en venn som kom til meg å fortalt alvorlig at denne nye vennen min var helt lik mine tidligere P/N. Jeg måtte jo bare forstå dette, at jeg nok en gang bommet og tok fullstendig feil av mennesketypen. Det var brann og katastrofe rundt, men vennen tvang meg til å lytte, intenst og slapp meg ikke. Jeg har vært preget lenge av dette i dag.
Takk Pia og Mary. – det er godt å lese det dere skriver. Jeg gir meg enorm motivasjon til å tro at jeg skal greie å komme dit dere beskriver. Takk og takk igjen.
Kjære Daniel. Tusen takk for din siste YouTube-video nr 13. “Derfor tar det så lang tid å fatte at din eks er psykopat”, som jeg hørte på i går kveld. For meg var det en utrolig lettelse å høre det du sier. Jeg har strevd lenge med søvnproblemer (jeg ligger våken til langt på morgenkvisten uten å sovne), men i går kveld fant jeg en indre ro jeg ikke har hatt på lenge, og sovnet som et barn. Jeg har strevd med å skjønne at jeg kunne leve så lenge med en P/N uten å skjønne at det var dette det handlet om, først 1 1/2 år etter at han dumpet meg for sitt nye objekt, og jeg har hatt svært store problemer med å skjønne at jeg kunne akseptere alle de forferdelige opplevelsene jeg har vært utsatt for uten å skjønne at det faktisk var tydelig “røde flagg” som jeg burde ha reagert på, og gått fra han for mange år siden. Det har ikke akkurat bidratt til å styrke selvfølelsen min, som han har greid å nesten bryte ned helt. Så enda en gang takk – jeg kommer til å høre den igjen flere ganger. Dette innlegget hører kanskje ikke til her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skulle skrevet dette ellers. Jeg anbefaler denne videoen veldig, særlig for dere som har levd lenge med en P/M.
Mary: Det er alle damer som jeg kjenner eller “er på singel forum” sier samme som deg. Det ser ut at menn når de har barn fra før og vil ikke ha flere, har ikke lyst for varig nytt forhold. Fleste av single menn er ikke seriøse og overfladiske.
Best å spørre venner og familie, hvis de kjenner noen fra arbeidsplasser som er single.
Kikki, Mary, Pia: Jeg har også tenkt endel om dette med hvor og hvordan finne en ny partner. Nettforum er ikke aktuelt lengre for meg etter å ha prøvd dette så sitter også jeg med samme erfaringer som dere. Det meste er overfladisk, egosentrisk,useriøst og kortvarig og flakkende, og med store muligheter for å treffe på P/N. Tror mange nysingle liker å leve livet på den frie singel måten, uten å være bunnet. Noen liker dette livet så godt at det varer i årevis og noen går lei og søker bort fra det.
Jeg tror også at det tryggeste er å treffe mennesker igjennom naturlige kanaler, som venner, familie, nabolag, trening, aktiviteter, jobb osv. Så man kjenner noe mere til dem enn bak en skjerm og deres egne oppfattinger av dem selv.
Men jeg tror at det kan være lurt å se litt på oss selv først og måten vi selv faller for andre, hva vi selv leter etter i andre og være dette mere bevisst.
Til Juni : Der er du inde på noget vigtigt, hvad søger vi..jeg har søgt efter spændende, humoristiske og nok også charmerende mænd. Også vellidte mænd, altså nogle der var nemme at snakke med og nemt kom i kontakt med andre mennesker og ja, …det er nok også i den kattegori , at man løber ind i en P ( min coveret narcisist var ikke den første jeg er rendt ind i )
Nu har jeg meldt natdating fra ( jeg er ude af det om to uger ) men så var der pludselig en meget spændende person , som jeg nu skal på date med. Det er min første date nogensinde og jeg er nu hunderæd. Aner overhovedet ikke hvordan man gør ..og er bange for, at det slet ikke falder naturligt…hvis han ikke er noget for mig, ja så er det Real life jeg satser på..
Jeg har haft sådan en ensomheds følelse lige siden påske og jeg er hunderæd for , at min ex N har sat sig så dybe sår i mig, at jeg ligesom ikke kommer videre. Jeg har ondt af mig selv, syns alle andre er to og er ind imellem så bitter og gal på min ex over, at han skøjter afsted …uden anger, uden samvittighed . Jeg ved godt han indeni bare er et tomt hul, men sådan føler jeg mig af og til og jeg er ærgelig over , at han har fået den følelse over på mig nu. Jeg har ikke indtryk af, at det plager ham at være Tom…han farer bare endnu mere rundt og mærker det ikke
Til Mary:
Ja det å være mye mer bevisst hva vi selv ser etter er noe viktig tror jeg. Og bruke tid som bloggforfatter sier i siste video.Trekke oss litt tilbake med oss selv for å kjenne og å få bakkekontakt og bli klare i hode. Jeg har også falt for sånne typer menn tidligere som du nevner der!! Sjarm, humor, lette å komme i kontakt med, lette å prate med. Kanskje mye fordi jeg selv har en viss sjenanse i bunn, men samtidig har glede (og styrke, som de kan hente kraft fra) i meg. Så jeg tror jeg tiltrekker meg P/N og at jeg tiltrekkes også av deres oppførsel og være måte tidlig i relasjonen. Vel å merke før all kunnskap om P/N. Derfor har nå mitt blikk forandret seg på de jeg nå møter på min vei, pga kunnskap. Så hyggelig med en date! Ha bare på de riktige brillene. Lykke til og kos deg 🙂
Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å svare på spørsmålet mitt, på youtube.
( Blir ydmyk&veldig glad )
Ønsker deg en fin dag 🙂 🙂 🙂
Hei, takk for godt innlegg om avrusning og abstinenser etter brudd. Jeg har nå null kontakt med min eks N/P og all kontakt går via advokat. Må kommunisere noe fordi vi har en tenåringssønn sammen. Problemet er at jeg opplever at han sniker seg inn i livet mitt igjen bare ved at sønnen min forteller noe om ham. F eks at han skal på en festival med den nye dama i sommer. En festival vi pleide å gå på og som jeg har fortsatt å gå på etter bruddet, men ikke han. Eller at sønnen min forteller om meldingsutveksling med sin far. Slike små ting kan sette meg helt ut. Og det er – hold dere fast – 12 år siden bruddet! Men bortsett fra de første par årene så har vi fortsatt å gjøre ting sammen, både i ferier og høytider (også med våre foreldre), tror det begynte med nettopp det vanskelige med å være alene i slike stunder. Har mange venner, men de har alle vært i småbarnsfasen og vært opptatt med sitt i ferier/høytider (nå som barna begynner å bli større har de mer tid enn før). Vi har feriert på samme sted i Italia i syv år (platonisk, han har skapt mye uro i hverdagen, behandlet min sønn dårlig og han stadig vekk viste hvilken stor baby han er, han har ikke normale voksne reaksjoner på ting, men i feriene var han supersnill!) så jeg har vært beinhardt på at jeg ikke ville tilbake, selv om det heller aldri var et tema, vi snakket aldri om oss.I fjor høst fikk jeg, via min sønn, vite at min eks hadde fått seg dame, at hun hadde vært der på middag. Min eks sa ingenting til meg selv. Bare fire uker før dette hadde vi snakket om hyttetur til fjells som vi ofte gjorde på høsten. Min fornemmelse er at han likevel lenge har prøvd å få henne på kroken. Jeg hadde før denne nyheten kommet til et punkt der jeg innså at opprettholdelsen av relasjonen til eks N/P ikke var fruktbar. Jeg kom meg ikke videre. Men problemet var at jeg egentlig elsket ham hele tiden, men at jeg visste at han var så vanskelig å leve med. Og nå sitter jeg her og lurer på om jeg har kastet bort 26 år av livet mitt og hvordan jeg kan håndtere at han stadig kommer inn i livet mitt via min sønn …. Jeg føler at jeg er blitt kastet ut med søpla (i et annet innlegg beskriver du hvordan man bare er et møbel som skiftes ut – veldig god analogi, takk ). Rasjonelt så vet jeg at det er illusjonen om ham jeg har elsket/elsker, at jeg i grunn er glad for at han ikke er i livet mitt i hverdagen. Etter jevnlig besøk hos psykolog det siste halvåret har jeg plutselig skjønt at det ikke var min feil at det ble slutt, at alle som er i nærheten av ham vil være utilstrekkelige i hans øyne. Jeg trodde alltid det var jeg som ikke strakk til. At det var så synd på ham, at jeg måtte hjelpe ham. Han er en typisk alfahann, god jobb, høy inntekt, men usikker i sosiale situasjoner ( spesielt m mine venner). Leder og ikke usikker på jobb. Fine verdier, trodde jeg. Nå mer usikker. Også opptatt av fasade. Kan jeg be sønnen min ikke fortelle meg nor om hans nye liv eller ting som blir sagt mellom dem? Er redd min sønn da vil slutte å fortelle meg om dårlige hendelser også, ham har alltid luftet ut sine frustrasjoner overfor faren til meg, helt siden han var liten.
Susan: noen lesere som har råd til Susan?
Jeg vil i utgangspunktet si at ja, be din sønn slutte å informere deg om hans far. Problemet er at din sønn ikke vil forstå hvorfor og mest sannsynlig synes du er rar. Derfor må jeg tygge litt på denne. I mellomtiden kan andre lesere muligens hjelpe deg. Jeg vet mange er i samme situasjon.
Kjære bloggforfatter. Håper du snart vil skrive om psykopater som dater på nettet.Og som har et harem av damer via nettet selv om de er gifte med barn. Om hvordan de klarer å hekte disse damene kun via meldinger der de er overivrige og “på” hele tiden. Lurer også på om de kan være sexavhengige, siden det er det de vil ha og det som det dreier seg om. Hvordan er det å leve sammen med sånne folk? Jeg ble hektet av en sånn på denne måten. Denne personen “overtok” hele hodet mitt og tankene mine i 8 måneder. Jeg var i en euforisk rus når jeg fikk meldinger og nede i den dypeste bunn når jeg ikke hørte noe. Jeg traff ham 3 ganger og visste iallfall siste gangen hva jeg gikk til. Men jeg hadde ingen kontroll over meg selv her. Nå er det over og det er vondt. Men jeg trenger å forstå hva som driver dem til å holde på sånn. Er de kun sexavhengige eller er de psykopater?
Susan, vet ikke om jeg forstod alt helt riktig men bladde tilbake i innlegget ditt flere ganger, for helt i begynnelsen presiserte du at det idag var null kontakt og at alt gikk via advokat. Holdt fast ved det – selv om du tidligere har reist på ferier og slikt.
Jeg har ikke barn med min ex – men jeg bivånet over flere år min ex sine barn, hans behandling og hans eks på den andre siden. Vil råde deg til å la din sønn tømme seg for deg – og bite i deg reaksjonene – for etterhvert som NK gir sin virkning så vil dette gå mindre inn på deg og på sikt vil du bli likegyldig når traumebåndet er brutt. (men da må NK opprettholdes i sin helhet og ikke pin deg selv med litt koselig kontakt). Da vil du ovenfor sønnen din være den trygge, den han kan snakke med om alt – den det alltid er trygt å forholde seg til. Han er barn – du er voksen og med tålmodighet og styrke fra deg er det du som går seirende ut ovenfor han ved å tolerere alt han kommer med om p.
Det er min mening da…. men det er og basert på at P vil gjenta mønsteret – ja det gjør vondt når den nye er med men det er enn så lenge som sagt og P vil og ovenfor henne før eller siden bli vanskelig å leve med. Og din sønn vil være en del av det. Vær det trygge og stabile i hans liv- en han aldri er redd for å være fortrolig med. Din egen reaksjon vil bli mindre når du får avstand ved absolutt NK. Håper jeg oppfattet innlegget riktig -lykke til på den videre veien:)
Emmeline: tekst om nett dating kommer, men husk at det er veldig mange emner som skal dekkes og med kun 3-6 tekster per måned så kan det ta tid før nettopp “din” ønsketekst kommer.
Hei. Meget interessant lesing. Jeg kommer tilbake med et innlegg her bare jeg får summet meg.