Med det så mener jeg å fortelle psykopaten at man vet hva han/hun har gjort, eventuelt også hva han/hun er og at man ikke finner seg i en slik behandling. Man vil gjøre det tydelig hvorfor man forlater relasjonen. Mange tror at fordi denne siste nødvendige oppvasken uteble, så kommer man ikke videre. Jeg forstår dette behovet. Når man er blitt dårlig behandlet av noen, så er det viktig for kropp og sjel å gi vedkommende en verbal overhaling innen man sier adjø for godt. Blir denne muligheten tatt fra oss så kan det gjøre oss syke. Man vil at vedkommende skal vite hva de har gjort galt. Man trenger å “toe sine hender”.
Bør man strebe etter å gjøre dette også med psykopaten? Det korte svaret er nei. Det er hovedsaklig to grunner til at dette er nytteløst.
1) Psykopaten får NF (narsissistisk forsyning) av din reaksjon. Det spiller ingen rolle om du er sint, gråtende eller skuffet. Alle emosjoner gir NF.
2) Psykopaten vet hva han/hun har gjort. Du behøver ikke å fortelle dem det. Husk at de fleste av psykopatens krumspring og bedrag er kalkulerte og planlagte.
La oss ta for oss den første årsaken. “Hva hvis jeg klarer å konfrontere psykopaten uten å vise følelser” spør du kanskje. Vel, selv om du gjør ditt beste forsøk så er det lite trolig at du klarer å være det steinansiktet som er nødvendig for at psykopaten ikke skal få NF ut av deg. Husk at relasjonen med psykopaten var en emosjonell berg- og dalbane. Det er en grunn til at vi ønsker vi kunne konfrontert vedkommende, og den involverer nettopp følelser. Du vil ikke klare å skjule dette ved veis ende. Psykopaten snapper opp den minste stemmebrist, ett sekunds flakkende blikk eller ørlite famling med hender. Jeg husker en telefonsamtale med min P. Jeg var lei meg for enda en svikefull ting han hadde gjort men forsøkte å være gråstein (jeg hadde på det tidspunktet aldri hørt om gråsteinmetoden, men jeg ønsket å skjule min skuffelse). Men han kommenterte lynkjapt “jeg synes du lyder nedfor?”. Det er fordi han lyttet etter noe, hva som helst, som kunne gi ham NF.
Vi kan også ta for oss den delen av en konfrontasjon hvor du forteller psykopaten at du har oppdaget at han/hun er en psykopat eller narsissist. Bør du gjøre det? Vi har jo etterhvert lært at især narsissisten frykter å bli avslørt for hva som befinner seg bak masken. Vi blir fortalt dette på youtube, i mange bøker og på nettsteder. Det kan derfor være fristende å fortelle ham/henne at du er ikke dum, du har vært en grundig og flittig detektiv og har funnet en alvorlig forstyrrelse som passer som hånd i hanske på ham/henne, og kanskje du sågar ønsker å indirekte true med å avsløre ditt funn for verden. Vel, for det første så tror jeg det er en myte at alle psykopater og narsissister går rundt og er vettskremte for å bli avslørt for hva de er. Jeg tror mange av dem er likeglade, og noen er direkte stolte av deres tilstand, enten de er klare over den formelle diagnosen eller ei. For det andre så kan vi ta et eksempel i form av den ultimate avsløringen, nemlig min bok (og forøvrig alle som har publisert noe om deres mishandlere). Selvfølgelig hadde jeg en liten skadefro drøm om å forkynne det for min P på ett eller annet vis at nå var hans oppførsel kringkastet for hele Norge. Jeg kunne jo sågar sendt ham en kopi, eventuelt anonymt (da kunne jo boken være sendt av hvem som helst selv om den var skrevet av meg). Men jeg må skyte inn at det aldri var en plan jeg ville sette ut i live, den ble aldri større enn en liten tanke som jeg moret meg med. En grunn er som jeg tidligere har fortalt, at jeg fryktet for represalier. En annen grunn var det en venn som minnet meg på. Han sa “tror du ikke bare han hadde fått en enorm mengde NF av å vite at det var skrevet en bok om ham?”. Jeg tror denne vennen har meget rett. Jeg tror at sjansen for et enormt raseri er reell. Men jeg tror også at vedkommende hadde fått blåst opp sitt ego noe voldsomt av en slik oppmerksomhet. For vi vet at psykopaten ikke føler skam. Han ville derfor aldri skammet seg over hva som står om ham i boken. Derimot hadde han følt seg meget betydningsfull.
Jeg kjenner en som også skriver en blogg om “sin” psykopat. Han forteller at psykopaten har oppdaget bloggen og sågar kontaktet ham. Psykopaten aksepterer bloggen men forsøker å styre noe av innholdet. Min venn lar seg selvfølgelig ikke styre, men det viser så tydelig hvordan en psykopat kan reagere på en slik omfattende og offentlig avsløring; nesten med stolthet og med ønske om å bidra og være “deleier”. Med andre ord, de vil ha en del av æren for at vi kan lage en blogg, bok eller andre former for publiseringer, på grunn av dem.
Mitt råd til deg som leser, er derfor å slå fra deg ethvert nagende ønske om å plukke opp telefonen og få lagt inn et siste sannhetens ord innen du innfører NK. Jeg vet hvordan det er, man formulerer en liten (eller stor) avskjedstale for sitt indre øre igjen og igjen. Legger til setninger, forandrer på gamle. Slik blir det en liten form for besettelse. Men nå vet du at en slik avskjedstale er nytteløst. I beste fall vil den fungere på normale mennesker; de som har samvittighet og evne til å reflektere over hva du sier. På psykopaten derimot, så vil dine veloverveide ord falle døde til jorden. Hva du istedet kan gjøre, er å skrive din flotte tale ned på papir. Du kan beholde den i en skuff eller du kan lese den høyt for deg selv i en liten renselseseremoni og deretter la den brenne opp (i en peis eller utendørs). Kanskje du har lyst til å ha en venn tilstede, det er opp til deg.
Deretter bør du tenke over hvorfor du har hatt et slik enormt behov for konfrontasjon. Dette skiller seg nemlig fra brudd med andre mennesker som har behandlet oss dårlig. I disse tilfellene har vi ikke hatt behov for å konfrontere dem, vi har bare vært glade for å få dem ut av livet og uten å ofre dem en eneste tanke gått videre. Vi har vært likeglade med hva de tenker etter at relasjonen var over. Hvorfor er det ikke slik med psykopaten? Jeg vil nå komme med noen forslag til hvorfor jeg tror det egentlig ikke handler om behov for en konfrontasjon, men et tildekket ønske om noe annet.
-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et ønske om avklaring. Vi håper at vi i en slik samtale skal få svar på noen av de vanskelige og forvirrende spørsmålene vi strir med. Jeg har tidligere skrevet en tekst om hvorfor vi aldri vil få den avklaringen vi så sårt ønsker oss av psykopaten. Jeg vil her kort repetere at psykopaten lyver og manipulerer. Han/hun har gjort det hele tiden og vil ikke plutselig bli ærlig og hederlig kun fordi du trenger en verdig avslutning. Psykopaten har aldri lindret noen av dine plager (kanskje bortsett fra helt i begynnelsen av idealiseringsfasen). Han/hun har derimot bevisst styrt relasjonen mot dens dramatiske endelikt. Tror du virkelig at det venter trøst og oppklarende ord, fra en som bevisst har styrt dere til avgrunnen?
-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men for hevn. Du bærer så mye sorg og smerte i deg på grunn av denne personen at du ønsker å se vedkommende brenne. Det blir fullstendig feil å se ham/henne gå videre som om du aldri eksisterte, når de etterlot deg som et vrak. I tillegg utviser de en manglende ydmykhet for deres oppførsel som kan få blodet til å koke. Husk at arrogansen er et uttrykk for deres forstyrrelse. Husk også at deres nye liv ikke er lykkelig på den måten du tror. De gjentar bare et manuskript hvor du tidligere spilte en rolle, men nå er skrevet ut. Nå er deres liv en ny episode med nye skuespillere. Det er en fantasiverden, et spill for galleriet. Du ønsker egentlig ikke å delta i noe slikt. Hvis du konsumeres av hevntanker, så råder jeg deg til å lese teksten om dette temaet fra desember 2015.
“I know that many survivors get temporary satisfaction from one-upping the narcissist in some way. However, this satisfaction is often short-lived because who wants to compete emotionally with someone who lacks empathy and remorse for a lifetime? In the long-term, we shouldn`t strive to get direct revenge on our pathological partners through physical or emotional retaliation because any attention, even negative attention, will stimulate the narcissist`s ego and ignite their narcissistic rage, causing them to up the ante on their manipulative, controlling and abusive antics. It also theoretically builds the case against you in any court case in which your narcissist is involved.” (fra “Becoming the narcissist`s nightmare” av Shahida Aradi)
-Det er ikke et behov for konfrontasjon, men et håp om gjenforening. Du tror at hvis du får sagt hva du har på hjertet, så vil psykopaten plutselig forstå hvor det gikk galt og proklamere at han/hun ønsker å fortsette relasjonen med deg. Vel, selv om det er sårt, så vil ikke dette skje. Det har samme årsak som ovenstående; det er ingen tilfeldighet at det har kommet til brudd, psykopaten har bevisst styrt dere dit. Av og til kommer psykopaten tilbake. Vi vet at for mange så repeterer syklusen seg, psykopaten kommer tilbake for å gjenta en kort idealisering, lang devaluering og enda en forkasting. Men han/hun kommer ikke tilbake for å bygge opp det livet sammen som du ønsker og trenger. Du skjønner, psykopaten elsker deg ikke. Han/hun liker deg ikke engang. Vedkommende har bare latet som for å trekke noen goder ut av deg. I realiteten forakter psykopaten deg på det sterkeste fordi du representerer lys der han/hun representerer mørke. Det vil aldri bli en gjensidig og kjærlig relasjon med en slik person.
Mine siste kontakter med psykopaten falt innenfor siste kategori. Jeg valgte mine ord med omhu i frykt for at de ville støte ham. Innerst inne ønsket jeg å formilde bruddet og dermed med et håp om at han snart ville snu og forstå at det var en feiltakelse å la meg gå så lett. Det skjedde dog aldri, og det plaget meg lenge at mine siste ord til ham var så vakre. Det fortjente han ikke. Men den gang visste jeg ikke hva han er. I dag har jeg forsonet meg med at jeg aldri fikk sagt sannheten. Egentlig burde jeg ikke sagt noe overhodet. Jeg er likevel fornøyd med at et ukvemsord aldri kom ut av min munn. Jeg har mitt på det tørre, og han har fått en umulig oppgave med å sverte meg uten å lyve og fantasere.
Uansett hva som ble den siste dialog mellom deg og psykopaten, så tror jeg du kan slå deg til ro med det. Det spiller ingen rolle hvilke avskjedsord du heller ønsket deg. Brudd måtte det bli uansett (selv om du ikke ønsket det den gang). Da spiller det liten rolle hvilke avskjedsord som ble brukt. Ingenting biter på psykopaten, annet enn dine følelser. La det gi deg en indre tilfredsstillelse at psykopaten aldri kan næres av deg igjen. Legg derfor behovet for konfrontasjon bak deg. Intet er et mer effektivt budskap til en psykopat, enn taushet.
Hvis du liker denne teksten og andre tekster på bloggen, så husk å klikke “liker”. Husk at det er antall likerklikk, reaksjoner og kommentarer som sprer tekstene. Facebook fungerer slik at jo flere reaksjoner, dess flere får se teksten. Dette gjelder også de som følger bloggen, teksten dukker ikke automatisk opp hos dem uten reaksjoner fra andre. Derfor er jeg takknemlig for “likes”. I tillegg til at det genererer visninger hos dere som følger bloggen, så vil den også dukke opp i feeden til deres venner. Slik sprer vi budskapet sammen, helt gratis. På forhånd takk.
Spot on igjen… Veldig lett gjenkjennelig! Jeg forlot min P for 15 mndr siden, noe han fortsatt ikke godtar. Antagelig er det fordi han ikke hadde regien selv, for forholdet vårt var virkelig ikke noe å skryte av på slutten. Via meldingsutvekslingen vår, og i samtaler rett etter bruddet, har jeg ihvertfall prøvd å konfrontere ham mange ganger. Fortalt ham hvordan jeg følte det opp gjennom årene da han kalte meg de verste ting, skjelte meg ut for det minste, tidde meg ihjel osv. Kunne like gjerne ha skvettet vann på gåsa. Svarene jeg har fått, er bare “ordsalat”, som du kaller det. Han elsker meg, jeg er hans livs kjærlighet, han har tilgitt meg(!!!), vi må prøve igjen, han gir aldri – aldri – opp, osv. Jeg har til og med fortalt ham at jeg oppfatter de nærmest daglige meldingene hans (som jeg ytterst sjelden svarer på) som trakassering. At jeg ikke elsker ham lenger. Svaret? Jeg oppfører meg unormalt.
Det er krevende å ta innover seg og forsøke å forsone seg med at P aldri vil forandre seg, at alt jeg sier kommer tilbake mot meg som en boomerang. Alt jeg sier eller gjør vil rett og slett bli brukt mot meg og projiseres over på meg. Jeg tror at ideen din om å skrive ned en “tale” og så brenne den opp er noe jeg vil gjøre etterhvert. Få ut sinne og raseri, rett og slett.
Tinna: ja. Noe som jeg ikke fikk nevnt i teksten er jo nettopp dette at psykopaten elsker når vi bruker mye energi på å forklare oss, når vi forteller hva de gjør med oss. De vil ofte til og med nikke og anerkjenne vår fortvilelse, slenge inn et “det forstår jeg” men de vil likevel aldri ta hva vi sier til etterretning. De har ingen interesse av å forbedre seg, men elsker at vi prøver så hardt å få dem til å forstå. Slik holder de oss i arbeid med å fokusere på dem.
Bloggforfatter: Enig. Våre bestrebelser for å forklare oss og hvordan vi har opplevd ting blir bare underholdning. De kan gjerne diskutere, og innimellom beklage, men alt er bare ordkløveri. Hvis du har forlatt dem vil de spille på hvor usigelig triste og nedfor de er. Får de ikke respons, nei vel, da blir tonen truende og sarkastisk. De vil ha kontroll over situasjonen! Det er ikke noe poeng i å begi seg inn i situasjoner der du bare blir drillet rundt. De vil ikke ha en fornuftig holdning til et brudd, de vil bare lage en masse kvalm. De vil ikke at det skal komme noe fornuftig ut av noe som helst. De vil bare skaffe seg NF – da som alltid ellers. Og metodene kan nok variere. Poenget er, de vil bare lage faen. Du får ikke noe fornuft eller noen verdig avslutning med dem. De kortslutter. Enten det var du eller de som gikk. De klarer ikke å oppføre seg voksent. Fordi de aldri har utviklet seg til å bli normale voksne personer. Bare planlegg brudd, stikk og NK, i den grad det er mulig.
Jeg konfronterte han . Fortalte at nå hadde jeg forstått allt han hadde drevet med. Det etter jeg tok han i utroskap og fikk han ut. Hans respons var en grusom latter. Helt forferdelig. Visste ikke engang eksisterte. Angrer på at jeg ga han den gleden.!!! Skrev også senere i en melding: Du er psykopat! Han vet uansett hva han bedriver! Det de er redd for er en ting: Å BLI EKSPONERT. DET ER HAN LIVREDD FOR. !!! OG LYVER TIL ANDRE OM DEN HAN ER . DET HAR JEG FÅTT MED MEG. SVART PÅ HVITT. Skulle ønske alle visste hvem han er. Da hadde han ” sultet” til døde.
“Jeg tror mange av dem er likeglade, og noen er direkte stolte av deres tilstand, enten de er klare over den formelle diagnosen eller ei.” Så bra og så riktig skrevet! Akkurat slik er det. Jeg vet at min eks elsket at flere la sjela si i å utrede han. En gang ringte han meg (flere år etter at det var slutt, men før jeg kunne noe om NK) og han var nærmest euforisk i andre enden. Noen hadde endelig satt rett diagnose på han! Han led av intet mindre enn sexavhengighet. Diagnosen fratok han all skyld og alt ansvar for alt han hadde påført meg av smerte i forholdet. Han var sexavhengig! Han var sprekkeferdig av stolthet og yr av glede over endelig å kunne bidra med noe han anså som en fornuftig forklaring på alt som hadde forårsaket mine lidelser. Alt ble fremlagt som om han hadde vunnet i lotto! Hadde han vært bare litt normal, ville han aldri jublet over en så ubehagelig diagnose. På spørsmål fra meg om han hadde oppsøkt fagfolk for å få tildelt diagnosen, svarte han unnvikende. Det var vist en ny (men akk så klok!) flamme som hadde sett et tv-program om sexavhengighet, og hun følte at det passet på han.
Jeg tror min eks vet at han har en personlighetsforstyrrelse. I mine øyne er han en skjult (covert) narsissist, men jeg vet at han gir blaffen i hva det kalles. Han sier akkurat det, at han gir blaffen i diagnoser. Han sier “la oss ikke bruke tid på bagateller, men prøv isteden å forstå mitt syn på problemet!”. Jeg har møtt han på hans aller mest “friske” og snakket med han om temaet. Det er bare det at det er umulig å forstå han, med mindre man er i stand til å forstå hvordan virkeligheten for en skjult narsissist ser ut. Man må tenke akkurat som en skjult narsissist for å forstå. Problemene som stadig oppstår for han er av samme karakter som problemene han følte på da han var sammen med meg; Folk er sinte på han, folk er mistenksomme, han blir beskyldt for det meste, og han blir ikke tatt med i betraktning fordi folk tror at han ikke stiller opp og tar ansvar. Han er ofte deprimert, og han klarer ikke å bli værende i forhold fordi han ikke føler “det rette” i forhold til forskjellige partnere. Hans virkelighet består av at han er uskyldsren, mens alle andre gjør sitt ytterste for å ødelegge for han. Joda, han forstår tidvis at det er han som forårsaker sinnet, mistenksomheten og lignende, han er jo ikke dum! Men alt har selvsagt en forklaring som ligger utenfor hans påvirkning. Man må ha veldig god tid for å orke og snakke med han om dette. Det er som en evig runddans, og man ender absolutt aldri opp med en konkret og ærlig innrømmelse, som om han var normal med et snev av selvinnsikt og samvittighet. Man kan ende opp med å syns synd på han, og da er veien kort til intim trøst. Vel, det skjer ikke for min del. Det var han som tok kontakt for å prate om sine “problemer” fordi jeg (i følge han) var den klokeste kvinnen han kjenner. At han velger “sin diagnose” som tema for å komme noen vei med meg, er et sikkert tegn på at han både er stolt over å være annerledes og så syk at han ikke bryr seg nevneverdig om alvoret i det.
Anonym: veldig bra formulert.
Monia: “Hans respons var en grusom latter. Helt forferdelig.”
Ja, ved et maskefall ser man hvem de egentlig er. Det skjer ofte ved et brudd, eller når de av ymse årsaker ikke lenger har interesse av å late som overfor objektet. Ofte ser man maskefallet i blikket deres men i ditt tilfelle var det altså en latter. Interessant.
“Å BLI EKSPONERT. DET ER HAN LIVREDD FOR.”
Det eksisterer en bred oppfatning om dette. Jeg leser og hører det stadigvekk. Men dere som tror dette må huske et par ting – hvis en person er redd for å bli avslørt for vedkommendes ugjerninger eller slette personlighet, så dreier det seg mest sannsynlig en normal person som oppfører seg dårlig. Det finnes mange med psykopatiske trekk, som likevel er normale. Ikke glem at bloggen handler om en gruppe alvorlige forstyrrelser som er kjennetegnet av grandiositet, manglende ydmykhet, manglende skam og en tro på at den forstyrrede er bedre enn andre. Vi snakker ikke om personer som har mindreverdighetskomplekser og liker å skryte av seg selv eller å hevde seg selv på bekostning av andre, det er innenfor normalen. En psykopat anser andre som betydningsløse maur. De er ikke redd for å bli avslørt av maurene. Derimot blir de irriterte hvis noen står i veien for manipulasjonene deres (for eksempel hvis et objekt blir advart) men det er noe helt annet enn å være redd.
Enkelte narsissister er muligens redd for å bli avslørt hvis de fortsatt har kontakt med grunnskammen som gjorde dem til narsissister da d evar meget små. Imidlertid er de fleste maligne narsissister og ALLE psykopater så skamløse at de ikke bryr seg hva andre tenker om dem. De fasadebygger og sverter, ja, men det er en del av leken. Ikke fordi de er redde.
Det jeg vet er at hans mor er redd for at han skal få vite at hun og jeg er i kontakt. Det har hun benektet til han. Det fordi hun fortalte at han hadde ringt henne og spurt om nettopp det. Vet han har drevet svertekampanje anng.meg. og vet allt det negative han fortalte meg om sine x forhold ikke er sannheten. Den gangen ba jeg om å få tlf.til disse håpløse x damene hans. Det fikk jeg ikke. Skjønner hvorfor han ikke ville jeg skulle snakke med dem. Det er på denne måten jeg mener han er redd. De vet jo hva de driver med. Til meg sa han at han var verdens beste. Bare å si det. Selvbildet så oppblåst at det går herifra til evighetn.
Et spørsmål; i hvor stor grad kan det være en arvelig komponent når det gjelder utvikling av narsissisme/psykopati? Eller er det mest miljømessige faktorer det skyldes? Grunnen til at jeg spør: Min eks svigermor (dvs moren til min P) har opp gjennom alle år vært i konflikt med mange i familien sin, hun er liksom “senteret” som alle kranglene spinner rundt. Selv framstiller hun seg selvsagt som helt uskyldig… Kan hennes sønn, dvs P, ha lært seg hennes destruktive oppførsel fra han var liten, eller er dette noe som har utviklet seg hos ham helt av seg selv?
Det samme gjelder min x . Han er lik sin far.
Igen en meget spændende og relevant debat. Min ex P indrømmede aldrig noget. Når han havde startet et skænderi og jeg feks sagde…hvad er det galt med dig, hvorfor opfører du dig sådan ..svarede han altid..hvis du syntes der er noget galt med mig, kan du bare gå..jeg er ligeglad..
Da jeg så endelig forlod ham og han fandt ud af at jeg denne gang ikke kom tilbage, begyndte han en ny idealiseringsrunde. Jeg vidste ikke noget om psykopati på dette tidspunkt og syntes det var meget mærkeligt , at han efter skilsmissen stadig prøvede at få mig tilbage. Jeg sagde til ham at jeg ikke kunne leve med hans humørsvingninger og da han ikke selv kunne se at han havde dem, var der ikke mere at tale om. Han indrømmede da at han godt kunne se at der ” var noget ” men at han så havde haft det altid og at han F…… Ikke skulle til en psykolog eller æde en masse piller.
En anden gang sagde han, at han havde kedet sig så meget på arbejdet, at han var gået på nettet og havde læst en masse om narcisister ( måske var det et Tel? ) jeg havde da fundet denne blog og var ved at få kundskab om psykopati og spurgte ham ..så ved du måske hvad forskellen er på en narcisist og en psykopat . Nej det vidste han faktisk ikke sagde han . Vi blev desværre her afbrudt og det var en af de sidste gange jeg talte med ham. Derefter indførte jeg gråstensmedtoden.
KARI: “Jeg vet at min eks elsket at flere la sjela si i å utrede han.”
Jeg vet ikke om dette er veldig vanlig, jeg tror ikke det, men uansett et godt eksempel på en psykopat som faller inn i “stolt av å være psykopat” sekken.
Det er ihvertfall en variant av hva Tinna og jeg snakket om lenger oppe, at de liker at vi er opptatt av dem, fokuserer på dem og at de holder alle rundt seg i arbeid, enten det er objektet, de flygende apene, familien, eller i ditt tilfelle – leger og terapeuter. Du kan jo også si at vi som objekter hele tiden forsøkte å utrede dem. Ikke i form av en diagnose i starten, men hvorfor de sa og gjorde merkelige ting. Kort sagt; de liker at noen forsøker å løse mysteriet dem.
Heller ikke min x innrømmet noe. Da jeg konfronterte han med det han hadde sagt, svarte han alltid: det har jeg aldri sagt. Også alvorlige trusler mot meg. F.eks skulle leie inn folk som skulle overfalle meg på vei hjem fra jobb. Idealiseringsrunden startet han med etter jeg fikk han ut av mitt hjem. Han elsket meg og det var oss to. Selv om han visste han nå var registrert hos politiet anng.vold og narkotikasalg. Jeg fikk også så mange ganger høre: hvis du ikke vil mer, så er det greit for meg. Men, da dagen kom og jeg hadde fått nok , var det ikke greit for han. Måtte få hjelp av andre for å få han ut. Hans humør var en evig Berg og dalbane. Men, ifølge han var det jeg som var slik. Husker undret meg hvordan hans humør så fort skiftet. Som regel fra veldig deprimert til plutselig veldig glad. Det var på sekundet.
For selvfølelsen tror jeg det er viktig å si i fra om egen mening, men jeg tror ikke at det er mulig å nå inn til P/N på den måten vi ønsker. Tror vi kan nå inn til en viss grad når vi sier ifra midt under relasjonen(som kan tas fram til oss selv og brukes til selvfølelsen i ettertid), men da lytter P/N kun for å bruke det vi sier til å spille/leke videre med oss, bruker den informasjonen vi gir ut mot oss, lese oss og for å leke videre med oss i en eller annen retning. Å si hva som feiler dem, tror jeg heller ikke gjør oss bedre innvendig. Tror ikke på å sverte P/N heller, men å si noe om egen mening (kort og forenklet) om egen mening en gang i løpet av relasjonen (ikke på slutten, da er de desperate for ikke å kunne redigere slutten selv) kan gi oss en form for løft i oss selv i ettertid. Så får det holde med det lille.
Med min ene P/N så prøvde jeg å forsiktig trekke meg bort med å si ifra pent, endte med overgrep og stygg sverting til min familie. P sa «ser du ikke at jeg gråter?» Jeg så ikke en tåre, bare rare ansiktsuttrykk.
En annen P/N jeg prøvde å fortelle at jeg var lei meg for måten P behandlet meg på, dette over tid, og jeg spurte om han forsto sin egen oppførsel, han svarte «ååå, nei, P hadde bare vært veldig lei seg i denne perioden» Jeg prøvde å få ut mer info men det var helt tomt, tomt, tomt i han, dette etter tid med sverting høylytt i sosial setting, maskefall, løgn, løfte opp og trykke ned, snu trill rundt på hodet mitt med lureri og hemmelig holding, smil og sverting og sinte øyne tullet sammen.
En annen P/N fikk maskefall av typen så jeg ble helt skremt til taushet etter å ha prøvd å forklare hva jeg følte.
Så det å si noe til P /N hjelper ingen ting er min erfaring. Men mitt behov i ettertid er stort for å si ifra til P/N om hvor vondt jeg hadde det. Jeg har veldig veldig veldig lyst, til å skrike, gråte og forklare og forklare det til dem. Og få forklaringer tilbake på alt jeg ikke forstår. Selv om fornuften vet at det ikke er lurt.
Anng.ditt svar til meg: handler denne bloggen om psykopater eller narrisiter?
Monia: den handler om alle antisosiale forstyrrelser.
Du skrev:hvis en person er redd for å bli avslørt …..osv.Så dreier det seg mest sannsynlig en normal person som oppfører seg dårlig… En p eller n vet hva de bedriver. Min x passer hele veien . Et under jeg lever. Han jobbet intens med å bryte meg ned og skille meg fra omverden. Ingenting ved han normalt anng.levesett og tenkemåte.Ikke jobb, bare futurefacing Jeg betalte allt. Var nærgående seksuellt anng.min mor og min søster. Prøvde seg også på mine venninner. Psykisk og fysisk vold . Oppførte seg som et barn da bare oss to sammen. Allikevel redd for å bli eksponert. Mener du dette er en normal person som oppfører seg dårlig?
Monia: det skal veldig mye til før en person oppfyller kriteriene for en antisosial forstyrrelse, herunder psykopati og narsissisme. Mange vil befinne seg et eller annet sted tett opp til en diagnose, men uten å være forstyrret. Disse menneskene vil til tross for sterke og skadelige trekk, falle inn under det psykiatriske normalitetsbegrepet.
Især psykopati blir ofte misbrukt og feilbrukt. Bloggens oppgave er å opplyse folk om hva som kjennetegner en psykopat og antisosial person. Det er opp til leseren å ta det derfra. Det er ikke min oppgave å stille diagnose på de enkelte personer leserne mistenker har en forstyrrelse.
Vel, jeg vet hva jeg har opplevet. Brukt over 1 år på å innse brutalitet som er langt over evne til å forstå anng.normalitet. Jeg synes du er utrolig dyktig, men lov til å være uenig. Det er innenfor normalen. Tenker en så programmert person anng.å overleve i vår verden er observant anng.det å bli gjennomskuet. Det er deres fallgruver.. .Uten oss er deres eksistens tilintetgjort. Vi er deres forsyning og derfor kan de ikke eksponeres.
Monia: det er forståelig å tenke slik. Frykt er imidlertid ikke en del av en psykopats eller en malign narsissists følelsesregister. Det er riktig at mange ikke liker å bli eksponert, men reaksjonen vil være i form av irritasjon og raseri. Eller – som jeg har skrevet tidligere – likegyldighet eller stolthet. Det er derfor feil når man hører at “psykopaten frykter eksponering” fordi mange objekter da tror at de kan gjøre psykopaten nervøs ved å true med en slik eksponering.
Psykopati: Når jeg skriver “Jeg vet at min eks elsket at flere la sjela si i å utrede han.”, så må jeg legge til at det er en overbevisningen jeg fikk spesielt i tiden han bedrev triangulering. Han hektet kvinner ved å være trengende og omsorgssøkende, og det var nok av kvinner som ønsket å hjelpe han. (Hva er det med oss kvinner?!) Han hadde alltid mange forskjellige problemer, og gjerne av psykisk (mystisk) karakter. Et sant skuespill! Og det var alltid nok av tilgjengelige, godt utdannede kvinner som alle hadde til felles at de ønsket å finne ut av det kaotiske følelseslivet hans. Han husket selvsagt ingenting av sin barndom, noe som ledet kvinner inn i de reneste detektivrollene i håp om å finne ut av hvem han egentlig var. Enkelt sett kan det virke som om han (gråtende) spurte “Hva feiler det meg?” og med det vekket han kvinnenes omsorgsfølelse og behov for å analysere han. Masser av NF! Jeg vet at han benyttet mine uttalelser/synspunkter vedr hans person i samtale med andre, og det på en måte som gjorde at han fremsto som en med ekstremt god selvinnsikt. Han framsto som smart ved å benytte andres analyser! Ingen tenkte “du må være psykopat!”. I hvert fall ikke før det hadde gått en god stund. Jeg tror påstanden om å være en sexavhengig er det nærmeste noen våget å komme sannheten, og akkurat det ble videreformidlet til meg som en smart forklaring på alt. Som om han var stolt av å ha kommet frem til akkurat det og forventet at jeg skulle berømme han for selvinnsikten. Når jeg mot alle odds ikke ble imponert, tilfalt ansvaret for diagnosen hans nye flamme. På den måten fikk han tråkket litt på henne, og samtidig gjort meg litt vondt også, og han slapp unna med kaoset han skapte ved å stadig dukke opp i livet mitt.
Det er ganske typisk for den skjulte narsissisten å stadig søke (trenge) andres synspunkter om seg selv, spesielt når dette ikke kommer naturlig i relasjonen. Den slags hever interessen for han/henne. Det spiller mindre rolle om det er noe ufordelaktig, så lenge han/hun oppnår fullt fokus. På dette området skiller den skjulte narsissisten seg veldig fra alle andre antisosiale diagnoser. Men, i mange tilfeller tror jeg min eks lo godt inni seg over hvor dumme alle var som brukte all sin tid på å prøve og forstå han, men det spilte jo ingen rolle så lenge han var i sentrum. Jeg antar at han så (og fortsatt ser) på seg selv som et geni.
KARI: “Han hektet kvinner ved å være trengende og omsorgssøkende, og det var nok av kvinner som ønsket å hjelpe han. (Hva er det med oss kvinner?!)”
Hehe, vi er også noen menn som lett går i den fella. Jeg har av og til hørt terapeuter si “skru ned empatimotoren” og jeg synes det er så godt uttrykk. For vi er nettopp for empatiske, vi synes for synd på, vi elsker for lett. Vi må spare empatien til de som fortjener den. Det betyr å ikke kaste oss over gud og hvermann for tidlig, men se det an inntil vedkommende har vist at de fortjener vår empati. De av oss som har for mye empati vil kjenne igjen det som kalles “empatismerter”. Det kan best beskrives som at vi bryr oss så mye om noen at det gir utslag i fysiske smerter, for eksempel trykk i hodet. I det hele tatt må de av oss som dette gjelder, lære oss å gi litt mer faen i andre, og bry oss mer om oss selv.
“Han husket selvsagt ingenting av sin barndom”. Dette har jeg faktisk hørt før. Psykopaten er på mange vis ikke tilstede i sin egen oppvekst. Det er fordi vi knytter minner og hendelser i vår fortid til følelser, nostalgi, kjærlighet – eller motsatt – skrekk. Disse følelsene har ikke psykopaten. Barndom og oppvekst blir derfor tørre erindringer og oppsummeringer uten innlevelse.
“Det er ganske typisk for den skjulte narsissisten å stadig søke (trenge) andres synspunkter om seg selv, spesielt når dette ikke kommer naturlig i relasjonen.”
Ja, det tror jeg du har rett i. Og dette er nok det nærmeste vi kommer en “frykt” for å bli eksponert, som Monia over her skriver om. Det skjulte narsissisten er kanskje mer enn noen annen antisosial opptatt av fasadebygging i form av sympati og beundring (mens den åpne narsissisten/psykopaten kanskje er mer opptatt av den materielle fasadebyggingen, som stort hus, dyr bil og prestisjetung jobb). Dette er såklart den skjulte narsissistens NF. Jeg tror dog ikke vi skal forveksle det med usikkerhet, for usikre er de ikke.
Leste det Maria skrev…. ho måtte betale alt ,ingen jobb hadde hn .slik hadde eg d å m min p,hn jobbet svart for naboen ,men så mistet hn jobben der etter et år.å da va d min feil.for hn mente eg hadde mast så masse på hn at hn ikke klarte å jobbe (noe som e feil) .hn kunne skrive masse mld t meg å ringe meg ,å eg reagerte ikke m sinne eller trusler .å eg beholdt min jobb.så ser ikke at eg va grunnen t d .hn hadde aldri penger .lovte eg skulle få penger igjen igjen å igjen å igjen .hn fikk meg t å ta opp masse lån,så kjøpte hn seg bare masse ting i mitt navn.så eg sitter igjen m en stor gjeld ,å hn slipper unna! Men ska prøve å få hjelp av advokat ! For eg finne meg ikke i at hn ska få slippe unna !
A: Ja. Dette henger sammen med at de har en parasittisk livsstil, som er ett av Robert Hares tyve kriterier for psykopati.
Parasittisk livsstil betyr i dette tilfelle at de benytter seg av andres finansielle ressurser. De bor gratis hos noen, de får tjenester utført gratis, de spiser gratis etc. Ofte har de selv ingen jobb men lever av partneren, eller kanskje foreldrene. De opplever ingen skam av å gjøre dette, som igjen henger sammen med et annet av Robert Hares kriterier som er berettigelse; de opplever at de har rett til fri tilgang til andres ressurser.
Tak for endnu en fin og vigtig tekst. Jeg tror at det er vigtigt at huske på, at P i vores liv, har vidt forskellige grader og omfang i deres forstyrrelse. Derfor har vi også varierende oplevelser, men også mange fælles oplevelser, fra hver vores P. Derfor kan jeg f.eks. ikke sige, at sådan og sådan er de bare. Jeg har eksempelvis været sammen med 2 vidt forskellige slags. Den sidste P jeg var i et længere forhold med, har en Narcissistisk personlighedsforstyrrelse. ( det har jeg sort på Hvidt) Han er bevidst om sin egen forstyrrelse, men jeg vil påstå at han også er ræd for at blive afsløret. ( jævnfør tema i tråd længere oppe) Hvis han blev afsløret, tror jeg at han ville miste sit job og flere kvinder ville dreje om på hælen. Da jeg i sidste del af vores forhold, afslørede forskellige ting omkring han, da vidste han at det var forbi. Han sagde da: Der gik nok for lang tid, før du fandt ud af, hvordan jeg egentlig er. Han havde altså forsøgt at skjule det, trods hans indblik i hans egen diagnose. Og jeg skulle åbenbart være med i en gættekonkurrence. Tænker at han forsøgte at skjule det, for at være ræd for at miste. For han har mistet mange i hans liv, har jeg senere fundet ud af.
Her er endnu noget jeg kan genkende fra min P , nemlig det med ikke at kunne huske noget fra sin barndom, ja hele sin fortid. Når jeg spurgte, fik jeg korte mærkelige svar , og hvis jeg spurgte yderligere ind, fik jeg ikke mere at vide. Det var ligesomom at han var helt blank der. Også spændende rejser eller ting vi havde oplevet sammen, gik hurtigt i glemmebogen. Hele tiden skulle der ske noget, nye oplevelser, nye mennesker, nye steder og først nu forstår jeg . P kunne ikke , som vi andre, nyde de ting der skete og ligesom oplade og leve længe på gode oplevelser. Det undrede mig også at når vi var på et fantastisk sted, alt var perfekt…kunne han ikke nyde det, eller slappe af. Han begyndte allerede at planlægge hvad der skulle ske næste dag, eller forsøgte at skabe drama og konflikt. Sikke et sølle liv !
Barndommen til P/N spurte jeg flere ganger om, fordi dette er en del av hele mennesket, så er det en naturlig del å prate om synes jeg, men det kom ikke særlig ut av de samtalene. Husker at jeg stusset mye over hvor lite de ga meg om denne tiden i livet kontra nåtid.
For i nåtid var det ingen grenser for hvor lenge og mye de pratet når det gjaldt skryt av seg selv, egen innsats, eller sverting av andre. Feks egne bra prestasjoner på jobb, egen gode helse og kropp, og også at andre skrøt av dem skrøt de av, og sine egne prestasjoner.
Ingen sa at de ikke husket egen barndom, men de åpnet seg ikke. Ingenting. Tomt. En fortalte at P/N ble innelåst i et kott og at forelder var gal og slem, en annen fortalte at P/N hadde ansvaret for hele familien som liten, var den som ordnet opp fordi de andre i familien var udugelige og late. Jeg spurte om hvordan P/N hadde det på skolen som liten, om søsken, og ellers med venner og annet hyggelig. Men ingen svar, stumt. Dette var alt som kom ut. Det var nesten vemmelig stille etter at jeg stilte sånne spørsmål, enda jeg mente det bare godt. Men å prate i timevis om jobb og eks kjærestene sine hadde P/N ingen hemninger eller grenser for å hva som ble sagt. Der fikk jeg vite så mye ekstra og privat at det gjorde vondt å høre på.
Og det snylte på andre kjenner jeg igjen, P/N ville betale minst mulig (i starten var P/N med på å betale) eller helst ikke noe for mat eller bolig, og P/N var gjeldsoffer. Når ting endte opp å ikke gå veien for å bo gratis stoppet de koselige ordene om meg og søt var jeg ikke lengre, men plutselig var jeg nå blitt vanskelig. Husker jeg tenkte: hva liker du egentlig med meg. Og dette bare uker etter ring på fingeren. Jeg forstod ingenting.
Hei.
Kan noen vennligst fortelle meg hva forkortelsene NK og NF og kanskje andre forkortelser som hyppig brukes her betyr.
Liker denne bloggen da jeg endelig har forstått at jeg er samboer med en psykopat, men orker ikke lese videre uten å kunne disse forkortelsene. På forhånd, takk for hjelpen 🙂
bekymret og redd: NK=Null Kontakt, NF=Narsissistisk forsyning. Disse forkortes fordi de brukes så hyppig. Av og til brukes også LK som står for Lav Kontakt.