Når du ender opp et veldig, veldig mørkt sted

Det er en ting vi må passe oss for etter relasjonen med psykopaten, og det er å stå fast i rehabiliteringen. Å rehabiliteres er hardt arbeid. Man må være meget bevisst, ofte i mange år, før man har kommet til et godt sted og kan slappe av. Underveis kan man bli så sliten og desillusjonert at man blir stående og spinne i gjørme. Denne gjørmen kan bestå av bitterhet og opplevelsen av at verden er et svært urettferdig sted. Opplevelsen av urettferdighet kommer ikke bare fra psykopatens bedrag, men at vi ser en kontinuerlig form for angrep mot oss fra andre mennesker som er løsrevet fra psykopaten. Vi ser også mange spøkelser i vår fortid og dette kan få oss til å slå aggressivt tilbake mot både ekte og innbilte angrep i vår hverdag. 

Vi tror at vi har rett til å slå fra oss, for vi skal aldri mer finne oss i å bli utnyttet, devaluert eller tråkket på. Således slår vi ut, ikke bare mot mennesker som vedkommer oss men også mot mennesker som ikke vedkommer oss. Vi står i fare for å utvikle en form for paranoia hvor vi forestiller oss at gode mennesker og også mennesker som ikke kjenner oss, har en skjult agenda overfor oss. 

Jeg har en jobb hvor jeg møter mennesker i alle livsfaser og ofte i sykelige tilstander, både fysisk og mentalt. Jeg har også andre etater som kolleger, som ambulansepersonell og politi. Mengden mennesker jeg støter på er også flere enn i de fleste jobber, for det kan være snakk om opp til hundre mennesker som jeg må forholde meg til i løpet av en åtte timers vakt. Det sier seg selv at det da er veldig mange personligheter som skal håndteres; mange snille men også mange ikke fullt så ålreite. 

Hvis ikke man er trygt plantet i seg selv så kan omgang med mange mennesker oppleves som en stor belastning. Etter en relasjon med en psykopat så er selvopplevelsen i fri flyt og man vet en periode ikke hvem man er, for man skal finne seg selv på nytt. Når man ikke vet hvem man er så kan ikke angrep fra andre mennesker pareres på en god måte. Man vet ikke hvorfra man skal tolke angrepene. Den indre følelsesreguleringen er ikke på plass. 

Når man er trygg på seg selv så vet man hvilke angrep som er rasjonelle og hvilke som er irrasjonelle. De irrasjonelle angrepene klarer man effektivt å parere med det usynlige skjoldet som trygge mennesker har; man plasserer angrep og gift der det hører hjemme – hos avsenderen. Mange giftige men også fortvilte mennesker (for eksempel mennesker i krise) ønsker å plassere sin skam, frykt og usikkerhet over på en annen fordi de ikke kan bære det selv. Det er ikke mulig å plassere det på oss når vi har skjoldet oppe. Men når vi i overgangsfaser ikke vet hvem vi er, så er skjoldet nede. Alle angrepene treffer oss der vi er svake – i sinn og hjerte, vi bærer dem med oss, kverner på dem i dagevis og ergrer oss over at vi ikke klarte å parere dem på et vis som slo tilbake på avsenderen. Slik stjeler andre – også fremmede – vår positive energi. 

Når giftige mennesker klarer å projisere sin skam over på oss, så går vi rundt og føler oss som krenkede og dårlige mennesker. Vi bøyer hodet og forsøker å unngå øyekontakt. Vi mister vår ekthet. I alvorlige tilfeller så isolerer vi oss fra omverden fordi vi opplever den som fiendtlig. Har du lagt merke til hvordan mennesker med smerte og sårede dyr kan bli avvisende og aggressive? De sårede dyrene biter etter mennesker som nærmer seg dem. Mennesker med sterke smerter ønsker å lide i fred. De vil ikke forholde seg til andre mennesker, og både mennesker med gode og dårlige intensjoner blir viftet vekk. Slik reagerer vi også når vi er krenkede og sårbare. Vi opplever andre mennesker som forstyrrende, avskyelige og truende, og avviser dem. Vi tror det er selvbeskyttelse. Og det er det jo forsåvidt, men ikke den form for selvbeskyttelse som vil gavne oss i lengden. 

I en periode etter bruddet så endte jeg opp et veldig mørkt sted. Dette skjedde ikke umiddelbart etter bruddet, men etter et par år. Jeg ble plutselig selvbevisst og fikk det for meg at jeg var utsèendemessig mangelfull. Jeg mente derfor at andre mennesker behandlet meg dårlig fordi jeg var over gjennomsnittet heslig. På toppen av alt sammen så innbilte jeg meg at folk flest var homofobe. Etter å ha levd i førti år, så ble jeg for første gang overbevist om at folk behandlet meg dårlig som følge av seksuell diskriminering, og at jeg hadde rett til å reagere på det. 

Resultatet ble at jeg selv ble mer aggressiv mot andre. Jeg ble innvendig meget hissig, og noe av dette slapp også ut i dagslys. Jeg mente jeg hadde retten på min side; “ingen skal komme og tro at de kan behandle meg som søppel på grunn av min legning eller mitt utsèende”. Min indre retorikk om andre sjokkerte meg. Jeg begynte å tenke negativt om dem og inni meg kalte folk for “tufs”, “hore”, “idiot” eller “søppel” fordi jeg ikke lenger klarte å regulere mitt selvbilde autonomt. Min aggresjon forsvarte seg selv; “jeg har rett til å være sint fordi jeg er så sint!”. Ved flere anledninger måtte jeg styre min trang til å angripe folk fysisk. Jeg skulle ta igjen for et helt liv med urettferdig behandling. Så krenket følte jeg meg. Nå forstår jeg hvorfor folk som havner på sidelinjen i samfunnet ofte blir ekstremister eller kriminelle. De er krenket og klarer ikke å regulere krenkelsene emosjonelt.

Den uunngåelige konsekvensen av min harme ble selvfølgelig at jeg utad ble meget lite hyggelig. Jeg var i ferd med å havne et sted hvor min indre retorikk glapp ut av munnen og hvor jeg var villig til å rope “tufs” etter hvert menneske jeg var sint på (og det var mange). Selvfølgelig ble min uvennlige holdning merkbar av andre. De av dem som selv var aggressivt anlagt svarte med å bli ytterligere uvennlige mot meg, og slik er den onde sirkelen i gang, Det er en sirkel som kan resultere i eksplosjon, og hvis man er kommet inn i den så risikerer man å miste jobben eller sågar havne i fengsel fordi man mister besinnelsen.

Jeg kunne fortsatt med å rettferdiggjøre min harme. Jeg kunne blitt et meget sint menneske. Jeg kunne stått igjen helt alene og likevel mene jeg hadde rett til å blåse ut. For ja, homofobi eksisterer. Og ja, vi dømmer hverandre etter utsèende. Vi dømmer hverandre etter klesvalg. Vi dømmer hverandre etter ting som ikke har noe med vår opptreden eller karakter å gjøre. Slik er vi skrudd sammen. Fordommer kommer alltid til å eksistere. Pene mennesker har det på mange måter enklere enn mindre pene mennesker; de opplever oftere velvillighet og det er til og med bevist at pene mennesker får kortere fengselsstraffer. Det samme gjelder rike mennesker. Det er ikke rettferdig, men det er ikke noe jeg eller du som leser kan forandre med en enmanns-krig mot verden som til slutt bare vil sluke oss selv. Du vil fortsatt oppleve urettferdighet, men hvordan kan du være sikker på at motstanden du opplever er som følge av at du er utilstrekkelig i andres øyne? Det vet du ikke. Kanskje er hånlige mennesker misunnelige på deg. Kanskje er de sjalu. Kanskje de tror du er en sterk person som tåler deres projeksjoner, fordi du fremstår som rolig og trygg. Ofte har det ingenting med deg å gjøre. Har de da rett til å behandle deg nedverdigende? Nei, men hva vil (eller kan) du gjøre med andre menneskers dårlige holdninger? Ingenting. Det er vanskelig nok å forandre våre egne holdninger. Du skal dessuten ikke leve med andre mennesker, du skal leve med deg selv.

Vet dere forresten hvem som også opplever mer velvillighet enn andre? Mennesker som smiler og ler. Hvem smiler og ler? Mennesker som til tross for motgang føler seg privilegert og som gode mennesker. Mennesker som har nådd en høyere dimensjon i livet og som har overflod som kan deles ut til andre. “Ikke faen om jeg skal bli en smilende nikkedukke igjen, det var denne egenskapen som fikk meg i dette uføret. Jeg var for smilende og altfor snill” tenker du kanskje. Det er forståelig at du tenker slik. Og ja, det finnes mange som ønsker å tråkke på smilende mennesker. Men nå vet vi bedre hvem de er og kan legge dem bak oss. 

Vi legger dem bak oss ved å hurtig avskrive deres projeksjoner som deres egne og ikke våre. Vi fjerner dem fra facebook og deltar ikke i sosiale tilstelninger med dem. Vi lar oss ikke krenke av dem. Vi inkluderer dem ikke i fellesskapet. Vi gidder ikke lenger å “fikse” dem. Vi slutter å tro at de er sosialt utstøtt og at vi derfor må omfavne dem. Når vi blir verbalt angrepet av mennesker vi ikke kjenner, så kikker vi på dem som om de har to hoder og går stille videre. Når vi kommer hjem så er de glemt. Hvis mennesker vi liker avviser oss, så synes vi det er trist en liten stund men slutter så å fokusere på dem. Vi tar ikke avvisningen personlig.

Vet dere hvem som ikke smiler og ler? Berettigede mennesker. Antisosiale mennesker. Mennesker som aldri har opplevd motgang (ja, de finnes). Mennesker som ikke setter pris på noe, for de har alltid fått alt. Mennesker som er usikre og kommer fra et sted uten indre overflod, men med mentale mangelsykdommer. Det er med andre ord positivt med en viss mengde motgang. Vi blir både bedre og gladere av det – forutsatt at vi slutter å spinne i gjørmehullet. Av og til trenger man tauhjelp for å slutte å spinne. Av og til klarer man det selv, ved å vugge litt frem og tilbake – og så ta skikkelig sats. 

Vi skal fortsette med dette temaet på mandag.

 

Minner på at Hjelpetelefonen denne langhelgen har avvikende åpningstid og nummer. Telefonen er åpen i dag, i morgen og på mandag mellom klokken 12 og 24. Nummeret som skal benyttes er 48386589 (det vanlige nummeret vil disse dagene ikke bli besvart).

19 kommentarer
    1. ♡så god beskrivelse og nyttig å forstå i bearbeidelses fase. Føler også at det er veldig bra å skjerme seg selv. Det tar tid å akkseptere at man har vært utsatt for krenkelser og at følelsene er i reperasjonsfase. Å klare å snu fra avvisning til å erkjenne egne følelser er tøfft. Lærerik og støttende lesing du deler ♡

    2. Veldig godt reflektert og skrevet. Takk 🙂 De enormt varierende følelsene i reperasjonsfasen er kjempe viktig å føle på og få bearbeidet. Man vokser i det minste som person med alt man gjennomgår.

    3. Jeg vil tro at de fleste havner på et veldig mørkt sted etter at forholdet til P/N er over. Man er gjerne overbelastet med hendelser som knapt er mulig å håndtere psykisk. Samtidig vil omgivelsene knapt vite om hva man gjennomgår. Dette fører til at en blir sett skjevt på, samtidig som en selv overreagerer og er uvanlig mistenksom til folk rundt seg. En grusom situasjon hvor en selv kan ødelegge verdifulle relasjone rfordi en selv er ute av bane og reagerer på mye som ikke ville ha gjort særlig inntrykk ellers. Og så er det også det at når en selv utstråler en veldig sårbarhet, så kommer trollene strømmende til for å gjøre deg til et festmåltid. Det er etter min mening begge deler. Både at vi selv er overfølsomme, OG at vi er ekstra tiltrekkende for udyrene som gjerne vil spise på oss som ravende skadeskutte.

    4. Jeg vil minne på at det ikke er tillatt å bruke fullt navn i kommentarfeltet. Bruk gjerne fornavn, et alias eller bare “Anonym”. Dere som kommenterer ofte kan med fordel bruke et gjenkjennelig alias slik at andre opplever kontinuitet i deres kommentarer.

      Denne kommentaren ble lagt inn nettopp:
      Først og fremst; takk for informativ og reflektert blogg; som gjør det uforståelige forståelig og gir en følelsen av at man på ingen måte er alene. Jeg er en som fortsatt smiler og ler; alltid er glasset halv fullt, og oppi galskapen er jeg nå fysisk fri, har flyttet for meg selv, har friske glade barn som jeg vet har det bedre nå; vekk fra han, og klart de merker at mamma har det mye bedre. Mamma kan iblant slappe av nå, og mamma får sove. Men at det er prosess er tydelig; man ser seg over skulderen, er generelt skeptisk til alle og hvilken agenda de Ev måtte ha; er enklest å holde seg for seg selv. Slippe å måtte forklare, forsvare, høre på de lettvinte «jeg skjønner ikke hvorfor du var med han jeg, du skulle ha reist lenge før». Advokaten min sa her om dagen «du slår meg ikke som en som blir styrt av en sånn en». Jeg lot deg synke litt før tanken slo meg; det var slik det burde ha vært formulert fra min side: ingen er en «sånn» som blir styrt av psykopaten (jeg har smertelig fått erfare at det kan skje hvemsomhelst..) men jeg ER en sånn som klarer å reise fra ham; med alt det medfører! Og det er ikke reint lite!! Mao sterk ja; alternativet ville være å bli der, holde munnen, smile pent , og sakte men sikkert gå til grunne. Så jo; jeg er en «sånn en». En som samler alt av mot og krefter, blir til stadighet fascinert over hvor mye mennesker faktisk er istand til å tåle, og reiser fra mann, gård og grunn, helt alene, med alle konsekvenser og kamper som følger. Prøver å tenke at jeg må jobbe med meg selv når dette helvete en vakker dag er over ; men jeg er takknemlig, jeg er fri, jeg er sterk, jeg lever og jeg skal klare det her! På sikt er det jeg og barna som vinner; vi har muligheter og har det bra sammen. Han har ingenting annet enn sitt indre mørke, og hans historie vil gjenta seg. Men når det er sagt er det godt med slik lesing ; for jeg bekymrer meg iblant for hvordan man heretter skal forholde seg til andre mennesker. Jeg er 35 år og vil tørre å stole på folk igjen; om ikke nå så en eller annen gang. Takk for denne bloggen , for at du deler og tar deg tid. Og riktig god jul!

    5. Føle eg ikke komme meg noe videre eg .selv om det er flere mnd siden eg har hatt kontakt m hn .eg har anmeldt hn nå.å er i den prosessen .men ser bare mørkt på livet .jobber 50 prosent .får eg klarer ikke mer enn det.har jo nesten tatt over så masse.mens han sitter sikkert igjen å ikke tenker over alt d stygge hn gjorde mot meg .å ikke sliter på den måten eg gjør

    6. Jeg har gået og tænkt på noget, her i den seneste tid. Hvad gør man, hvis man bliver kontaktet af det nye objekt , og hun spørger om , hvordan ens tidligere samliv var med ex P ( har været sammen med P i mange år ) Det er pludselig blevet relevant for mig og min første tanke var…det vil jeg overhovedet ikke blandes ind i..jeg er endelig ved at komme ovenpå, væk fra det hele og starte et nyt liv op. Så er det min samvittighed kommer ind over og siger…kan du være det bekendt, ville jeg ikke gerne ha haft besked, da jeg ikke anede hvad jeg var op imod og tilsidst, hvad hvis hun bliver ligeså syg og nedbrudt som jeg var ?
      Jeg tænker ikke ret tit på P mere, føler jeg har et rigtigt godt liv nu….skal jeg også indføre NK overfor hende ?

    7. Mary: i utgangspunktet vil jeg si at NK med psykopaten definitivt også betyr NK med den nye partneren.

      Men så opplever mange det som nå skjer med deg, at den nye partneren begynner å ane mistanke og desperat søker bekreftelse hos andre. Det naturlige stedet å gå er til den forrige partneren (deg).

      Personlig så mener jeg vi da bør høre hva den nye partneren har å si. Den hjelpen hadde vi selv ønsket hvis vi hadde mulighet. Den hadde hjulpet oss til å gå ut av relasjonen raskere, innføre NK raskere og heles raskere.

      Jeg forstår at det er en belastning for deg, fordi du egentlig har lyst til å legge alt bak deg. Det har jeg også. Men nå har vi muligheten til å hjelpe. Jeg valgte å skrive blogg, du har mulighet til å hjelpe et annet objekt.

      Du har rett til å la være, det er opp til deg.

      Du skal ha et lite forbehold i bakhodet. Psykopatens nye partner er av og til selv forstyrret, og av og til grundig hjernevasket. Det er en liten mulighet for at det er snakk om en oversveving via en tredjeperson, at hun er sendt av P for å spionere på deg. Sjansen er liten, men fordi den er tilstede så bør du ikke starte med å fortelle alt du vet om P. Ikke la “kom deg vekk” være det første du sier. Still deg heller litt observerende, vær gråstein og la henne tale først. Da vil et eventuelt skuespill forhåpentligvis bli avslørt.

    8. Takk for er veldig godt innlegg. Jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg etter at jeg flyttet, men overreagerer på det meste. Selv når de nærmeste mente godt var det vanskelig å ikke bli sint fordi de ikke forsto. En aggressivitet som jeg skammer meg over men som jeg ikke kunne styre, og som også endet i gråt en periode.
      Det kritiske blikket på seg selv og en egentlig nedgradering av utseende og at man ikke er god nok for vanlige Mennesker.. vet ikke hvor mange tanker å teorier jeg har hatt om det. Det føltes godt å høre at dette er noe flere føler, tenker og gjør mot seg selv etter bruddet med P. Jeg følte meg veldig forvirret i den perioden, som om nervesystemet var utenpå.
      Takk for et godt innlegg.

    9. Til Mary.
      Jeg ble kontaktet av den nye partneren til min ex P/N. Hun var kommet til et punkt der ting skurret, og hun tvilte på sin egen dømmekraft. Det var et sjokk at hun tok kontakt, og det reaktiverte angst og frykt hos meg, men jeg valgte å fortelle min historie. Hun valgte å avslutte forholdet straks. Vi har pratet sammen i timevis i etterkant, og vedkommende er den ene personen som forstår meg best, for vi har vært utsatt for samme person. Samme løgnene, samme manipulasjonen, sinnet… Alle de tingene som han ikke viser utad. Utad er han tilsynelatende bunnsolid og sjarmerende.

    10. Takk for nok en fin og reflekterende tekst, det er virkelig til nytte når tankene blir tunge. Jeg er veldig enig med deg, og jeg har sluttet å irritere meg over urettferdighet i livet, for livet ER utettferdig, suck it up!
      Men jeg tror det vil ta tid å komme over min P/N, samt at selvtilliten min er knust. Jeg trodde virkelig han elsket meg, men nå vet jeg at alt var skuespill og derfor blir min konklusjon at jeg sikkert ikke er elskbar likevel. Jeg tør nok ikke gå inn i noe nytt forhold igjen noengang.
      Jeg lurer på, har du noen tekster om devaluering? Jeg opplevde ikke så mye av det de 5 årene sammen med ham, men ALT annet som beskriver en P/N stemmer utrolig godt. Noen syke episoder hadde jeg med ham, men det var få, men det var MYE lovebombing…… og bedrag!

    11. Tak til blogforfatter og Alterna for svar. Jeg vil foreberede mig selv på , hvad jeg gør når / hvis jeg bliver kontaktet af min ex P ‘s nye objekt . Der er både for og imod at fortælle hende om min viden. Der er barn og børnebørn at tage hensyn til og jeg ved ikke hvad min ex P kan finde på, hvis han bliver afsløret. Jeg tror han er meget presset i øjeblikket og han er ved at isolerer sig selv og det nye objekt helt.Han er meget overfladisk i hans sociale liv og hans nye objekt er vist ikke så social, så det meste foregår på de sociale medier, hvilket han er storforbruger af. Han forsøger oftere at kontakte mig ( selvom jeg ikke svarer ) og jeg tror han lure på om der er en dør på klem til en ny runde.

    12. Vibeche: det er tekster om devaluering både i starten av bloggen og i min bok.

      Men husk at devaluering ikke er en taktikk i seg selv. Det er sammensetningen av alle de manipulerende metodene psykopaten benytter seg av, som tilsammen blir devaluering.

      Såsom future faking, sjalusifabrikkering, taushetskur og humørsvingninger, samt mange andre. Mange av disse metodene finnes det egne tekster om på bloggen.

    13. Aha, da skjønner jeg! Da startet devalueringen allerede før vi hadde et offisielt forhold. Han var nemlig i et forhold da vi innledet vårt. Han kjørte dobbeltspill i godt over et halvt år, inntil hun andre avsluttet deres forhold. Dette fant jeg ut først etter jeg hadde flyttet sammen med ham. Men jeg tilga ham da han gråt sine arme tårer og lovte å vise meg hvilken fantastisk kjæreste og mann han skulle være for meg.

    14. Vibeche: “Da startet devalueringen allerede før vi hadde et offisielt forhold.”

      Ja, det er mulig. Noen opplever den klassiske idealisering-devaluering-forkasting i “riktig” rekkefølge. Andre opplever idealisering-devaluering-idealisering-devaluering-idealisering-devaluering-forkasting. Min psykopat gikk rett på devaluering, men ispedd smuler av idealisering. Det er mange varianter.

    15. Hvis jeg har forstått det riktig, så har idealisering og devaluering gått hånd i hånd gjennom hele forholdet. Helt til jeg “forkastet” ham. Jeg klarte ikke mer, det hadde gått for langt og det kom til et punkt hvor jeg skjønte at det forholdet aldri vil gjøre noe annet enn vondt. Han er bitter og sint fordi jeg forlot ham. Jeg har selvsagt skyld i alt og har ødelagt så utrolig mye for ham (mener han)
      Takk igjen for svar, det betyr så utrolig mye. Jeg drømte en fin og rar drøm om han i natt, så det har vært en tung dag i dag.

    16. Vibeche: ja det er et problem at vi fortsetter å drømme om dem, for det føles nesten som å bryte NK og kan sette oss ut hele påfølgende dag.

      Men drømmer om dem er uunngåelig, det er underbevisstheten som forsøker å fordøye alle sjokkene og inntrykkene.

    17. Ja, drømmene er uungåelig og vi må bare stå i de følelsene de gir oss, det er dessverre ingen snarveier å ta når følelser skal bearbeides. Det jeg tenker på nå, er at forhåpentligvis er det få av disse P/N som er pedofile, får frysninger av å tenke på hva de kan utsette barn for!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg