Da vil jeg presentere nummer to av mine bekjente som har fått barn med en psykopat. Skribenten denne gang er en kvinne som fikk en sønn med en mann som i begynnelsen presenterte seg som drømmemannen. I teksten forteller hun om hele relasjonen, fra det første møtet og til han tok sitt eget liv. Derimellom ble sønnen født og en vanskelig tid med en kamp om sønnens psyke utspilte seg. Kommentarer vil bli besvart av tekstforfatteren og ikke av meg. Hun vil være tilgjengelig i morgen, og vil i kommentarfeltet kalle seg “Lise”.

Jeg var i starten av voksenlivet da jeg og Mr begynte å flørte. Han var gentleman, flørtete, veldig intelligent, veltalende og utrolig sjarmerende. Det var svært intenst og han bar meg mer eller mindre på gullstol den første tiden. Samtidig fikk jeg tidlig en magefølelse av at det var noe som skurret uten at jeg kunne sette fingeren på hva. Jeg var veldig usikker på oss – hadde jeg ekte følelser for han? Siden jeg ikke kunne forklare de rare følelsene endte jeg med å overse de og gikk inn i det som skulle bli starten på årelang berg og dalbane.

Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk jeg en ubeskrivelig følelse av at han og hans meninger var de viktigste for meg. Mannen kunne muntre meg opp, støtte meg, være min bestevenn i hele verden og samtidig rive meg ned på ett blunk. Det siste tok flere år før jeg begynte å innse. Jeg ble oppdratt til at ingen skulle vite om privatlivet vårt og siden vi var kjærester skulle jeg alltid støtte ham for enhver pris. Jeg måtte ikke finne på å motsi ham foran andre, da han ble sint, irettesatte meg for så å ignorere meg den dagen. Dagen derpå snudde han plutselig i humøret og alt var greit igjen.

Omtrent det eneste sosiale behovet jeg hadde var å være sammen med ham. Vi var stort sett hjemme, dro jeg utfor døra måtte jeg skrifte hvor jeg skulle, hvem jeg var sammen med og når jeg kom hjem. Var jeg lenge vekk ringte han flere ganger og kontrollerte hva jeg gjorde. I løpet av de første par årene mistet jeg de fleste av mine tidligere venner. Jeg tok ikke vare på de og de gadd ikke å sitte der og vente på meg. Med tiden har jeg virkelig innsett hvem de gode vennene mine er.  

Årene gikk og vi kom til et punkt i livet hvor vi var enige om å få barn. Forholdet var overhodet ikke perfekt. Jeg følte meg ikke lykkelig, men det hadde jeg heller ikke gjort på mange år. Dette var blitt helt normalt for meg. Vi ventet vår førstefødte og jeg var lykkelig – i den grad jeg kunne føle lykke. Barnefaren gledet seg veldig da han skrøt av det til andre, men var ikke like entusiastisk på hjemmebane.  Jeg observerte andre familier hvor fedre var med på svangerskapskontroller og fulgte ivrig med på utviklingen under svangerskapet. Denne kommende barnefaren var ikke interessert i å kjenne bevegelsene på magen heller. Det var på den tiden jeg begynte å undre meg litt over atferden til samboeren min. På den andre siden virket det som han gledet seg på sitt underlige vis. 

Da jeg lå på fødestua etter barnet var født fikk jeg en underlig følelse og sorg. Barnefaren var ikke så entusiastisk at det gjorde noe. Da besteforeldrene kom for å hilse på den nye verdensborgeren tok han seg sammen for å spille den perfekte pappa og kjæreste utad. Noen timer etter fødselen ble vi flyttet over til barselavdelingen og pappaen dro hjem. Vi så ikke mye til ham de kommende dagene på sykehuset. Han var hjemme og styrte med sitt.

Dagene på barselavdelingen var starten på ensomheten. Jeg hadde følt meg alene flere ganger tidligere i forholdet vårt, men aldri på dette viset. Nå følte jeg meg virkelig alene og nå hadde jeg ansvaret for en liten baby. Min sønn. Vår sønn. Jeg ble mer og mer forelsket i min lille prins og jeg vokste med rollen. Dagene på sykehuset ble lange og jeg var utmattet. Jeg tok ikke imot spesielt med besøk av den enkle grunn at jeg klarte ikke. Jeg hadde nok med meg selv, prinsen jeg skulle bli kjent med og alle tankene som kom angående barnefaren. Den nybakte pappaen så vi et par timer om dagen. Familien min reagerte og jeg unnskyldte ham selvsagt, som jeg alltid gjorde.

Da vi kom hjem fra sykehuset slet jeg lenge med ammingen, var totalt i manko på søvn og visste nesten ikke opp ned på meg selv. Da prinsen var to-tre uker gammel fikk jeg høre fra mannen i mitt liv at han likte meg bedre tidligere da jeg gjorde alt for ham.

Jeg gikk lenge i ei boble. Jeg var sliten og ulykkelig. Barnefaren viste lite og ingen interesse for sønnen. Det hendte seg selvsagt for å gjøre meg fornøyd, men det var det. Prinsen elsket å leke med pappaen sin. Det var så spesielt og rørende langt inni hjertet de fine stundene de hadde. De gangene han var pappa og kjæreste levde jeg lenge på. Utover det var det mye diskusjoner mellom oss. Jeg fortalte deler til den nærmeste familien og vennene mine om hva som foregikk hjemme hos oss- men det skulle ta lang tid før det rant fullstendig over hos meg. Sa de noe stygt gikk jeg automatisk i forsvarsmodus  og forsvarte ham.

Månedene gikk og jeg var mye alene sammen med mini døgnet rundt. Samboeren min oppvartet meg når det passet han, for å holde meg nøyaktig der han ville. Trodde han. Besteforeldrene hentet mini av og til på trilletur slik at jeg kunne hvile, mens barnefaren imponerte stadig mindre og mindre. Han ville helst ikke være alene med guttungen. Det er ikke mange bleiene som ble skiftet av pappaen eller bading om kveldene. Kan telle på en hånd eller to frem til vi flyttet fra hverandre, hvor mange ganger faren sto opp med sønnen på morgenen eller gikk ut for å leke kun de to. Vi gjorde sjelden noe som helst sammen som en familie på tre heller.

Da prinsen ble såpass stor at han registrerte hva som skjedde hjemme, den dårlige stemningen, fraværende far, jeg som ble mer og mer apatisk, frustrert og sint, fikk jeg nok. Nå var det tide å ta et oppgjør og komme meg ut av dette destruktive forholdet.  Jeg hadde lenge blitt truet med at om jeg flytter så skal guttungen bo sammen med faren sin, han skal beholde huset og det eneste jeg eier er klærne mine. Jeg visste at når jeg tok steget og flyttet så ville det bryte ut krig. Det måtte jeg være psykisk klar for. Det eneste som var viktig for meg var lille. Jeg visste at jeg måtte være smartere enn barnefaren for å kunne kjempe for sønnen vår. Hvorfor skal barnefaren ha mye samvær med sønnen når han ikke viser interesse for ungen sin? Han kjenner ikke engang sin egen sønn selv om vi har bodd under samme tak i flere år. Hva gjør jeg nå?

De gangene jeg tidligere ble kastet ut flyttet jeg alltid tilbake, siden han lovte å ta seg sammen. Da jeg pakket tingene og dro visste jeg at nå trenger jeg og mini hjelp. Mr x er en mann som alltid skal ha rett og gir seg ikke før han vinner. Mannen kjente alle mine styrker og svakheter og visste nøyaktig hvilke knapper han kunne trykke på for at jeg skulle reagere som han ville. Var jeg irritert uten at det var spennende ble jeg ignorert. Jeg elsket de gode sidene hans, men jeg var ulykkelig, deprimert og hadde fått angst opp gjennom tiden.

Jeg hadde rett i at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg flyttet. Det virket som det var først da jeg skulle begynne den langsomme prosessen og bli kjent med eksen min. I tiden som kom ble jeg overrasket gang på gang og fylt av en enorm angst.

Det ble enormt med kaos etter at jeg flytta og i året som kom. Guttungen ble brukt for alt han er verdt som en inngangsport til meg. Hver gang han funderte på noe angående samvær med ungen så måtte jeg svare. Han kunne snakke ett minutt om sønnen og 30 minutter om alt mulig annet når han fikk meg i tale. Jeg har aldri hørt så mye ufine ting verken før eller siden som i den perioden. I tillegg ble jeg observert for bevegelsene mine. Hadde jeg barnevakt grunnet jobb eller fordi jeg begynte å få meg noe som kunne ligne på sosialt liv så fikk jeg høre det. Svarte jeg ikke på mobilen dukket han uanmeldt opp på døra da han trodde jeg var hjemme igjen- ville inn og prate. Etter enhver krig snudde han og kom med krokodilletårene sine, ville inn til meg og prate da også, så jeg skulle få frem empatien og omsorgen for ham. En av mine største svakheter er sårbare og ydmyke mennesker.

Mr x fant seg en dame dager etter jeg flyttet ut av huset. Jeg var ekstremt sjalu på deres glansbilde forhold. Hun er vakker, godt utdannet, smilende, jeg var illsint og ble enda mer knust. Hva galt er det med meg? Hvorfor er han blitt drømmemannen og gjør masse aktiviteter sammen med henne? Det viste seg i ettertid at det var selvsagt bare skuespill. Følelsen jeg etterhvert fikk er at han skulle prøve å bryte meg ned, siden jeg flytta fra ham. Deres forhold var langt i fra bra den perioden de var sammen.

Da de to turtelduene flyttet sammen så fortsatte marerittet. Ikke bare for meg, men nå skulle mini også få oppleve all ustabiliteten. Det første møtet på Bufetat til rådgivning var noen måneder etter første mekling. Det var som å sitte med en totalt fremmed og iskald mann ved siden av meg som nå ville ha økt samvær med sønnen og jobbe mot 50-50. Han leste opp fra en bok om ting jeg hadde sagt og gjort og nå ville han ha økt samvær med sønnen. Tårene mine rant og jeg var dypt fortvilet. Hva skjedde nå? Hva med mini sitt beste? I løpet av årene frem til nå har han ikke imponert meg i farsrollen. Jeg mistenkte at han ville redusere barnebidraget i tillegg til at fasade var svært viktig for denne mannen. Han må jo vise frem sønnen og ny-dama.

Frem til nå har ikke faren hatt samvær. Han har kommet på besøk til oss for å se sønnen. Det endte opp med at han fikk begynne å ha de to dagene som har stått på papiret i flere måneder, for å overbevise meg med tanke på historien vår.  Etter møtet ble all verdens sorger sluppet løs nok engang. Jeg lærte noe den dagen. Fra nå av måtte jeg skrive ned hva vi diskuterte og alle gangene han herja med meg. Det tok ikke lang tid før jeg ga opp siden det var så evig mye hver uke og helst flere ganger i uka. I stedet hadde jeg perioder hvor jeg nedskrev mini sine reaksjoner etter samvær hos faren, slik at jeg hadde konkrete hendelser å diskutere når jeg nektet 50/50.

Etter dette var det en lang periode hvor han ikke ville møtes på Bufetat til møter. Han jobbet istedet iherdig med privat å prate meg til rette og imponere meg med bilder om hvor fint de to har det. Mannen har tatt seg sammen og er pappa nå. Bare se på bildene hvor fornøyd lille er. Jeg godtok det ikke. Skulle vi diskutere samværsøkning måtte det skje med en tredjepart til stedet. Vi hadde evige diskusjoner, samværsabotasje og i det hele tatt nok som det var. Vi møttes til flere møter gjennom årene hvor han fikk gradvis økt samvær, men jeg godtok aldri i nærheten av 50/50.

Ved siste møtet ble jeg truet med at han hadde funnet advokat og skulle ta meg til retten for delt foreldreomsorg. Jeg svarte at det er helt i orden, da skal jeg finne en egen advokat. I tillegg fortalte jeg at han kan sjekke opp reglene for utgiftene han får ved en evt 50/50. Det ble slutt på denne diskusjonen etter dette.

Vi prøvde i flere år å få til et samvær som skulle fungere for mini, og våre behov. Det var det jeg følte i alle fall. Far sitt behov. Ettersom årene gikk ble atferden til mini mer og mer utfordrende. Han begynte tidlig å utagere fysisk mot meg, dette ble med tiden en daglig trend. Han var rastløs, fikk rare uvaner, indre uro, slet sosialt med barn, daglig humørsvingninger, rutinene hjemme var utfordrende og livet var ikke harmonisk. Jeg var innom tanken på både ADHD og flere diagnoser på gutten som var så annerledes enn de andre barna. Faren benektet denne typen atferd hos ham, men etterhvert begynte både jeg og barnehagen å se et mønster. Guttungen slet mer i samværsovergangene og roet seg litt på den lange perioden hjemme hos meg.

Samtidig som barnehagen begynte med å kartlegge mini og innkalte oss til møter begynte jeg selv å forstå ting. Jeg kom til et punkt hvor jeg fikk nok. Jeg hadde lest meg opp på psykopati på internett og innså nok engang at det er en grunn til hvorfor man anbefaler nullkontakt. Jeg måtte gjøre meg like interessant som en grå mus som alltid satt hjemme. Jobbet iherdig med å la kommunikasjon om samvær gå gjennom sms, som bevis på samværsabotasje. Og like som mye bevis på at jeg prøvde å være løsningsorientert og samarbeidsvillig. På denne måten fikk mini dra hjem til meg når han selv ville. Ei langhelg ble kuttet ned til langt kortere samværstid. Plutselig en dag nektet lille fullstendig å dra dit på samvær, det var tydelig i både reaksjonen og det han fortalte selv.

Igjen sto jeg ved ei veiskille og kjente kampen i meg. Det var gått noen år siden bruddet, ergo har barnefaren hatt flere år på å få dette til å fungere. I tiden etter bruddet lærte jeg meg selv og sønnen vår bedre å kjenne. Men den avstanden og skuespillet jeg selv har drevet med overfor barnefaren skal ikke være nødvendig. Nå vil ikke mini dra til faren, ungen sin atferd må jobbes med og vi trenger hjelp. Nå var jeg klar til kampen for full foreldrerett. Jeg kan ikke sende ungen dit mer. Det endte opp med at jeg med hjertet i halsen kontaktet barnevernet, politiet, Bufetat og advokat for råd og veiledning videre. Jeg fortalte alle hvordan det er hos oss og la ikke skjul på noe. Heller ikke mine egne svakheter. Vi fikk anbefalt besøksforbud mens jeg gjorde meg klar til kamp om full foreldrerett. En tid senere det året tok mannen livet sitt.

Tiden deretter var selvfølgelig beinhard, men for å holde fokuset på mini – gikk det ikke mange månedene før han begynte å utvikle seg igjen i normal retning, ble mer harmonisk og sluttet fullstendig med utageringen. Sakte men sikkert ble han en totalt forandret gutt.

Tankene i ettertid er å alltid ta samværsdiskusjonen gjennom Bufetat. Hold alltid fokuset på barnets beste. Vær saklig. Reflekter rundt barnets relasjoner, reaksjoner, hverdagsmønster og psykiske helse. Dokumenter alt samvær på sms. Blir dere enige om noe muntlig skal det bekreftes på sms. Dokumenter alle reaksjoner til barnet i en egen bok. Ha god dialog med barnehage/skole. Vær åpen om utfordringer og egne svakheter. Våg å be om hjelp selv om det sitter ufattelig langt inne og det føles som man gjør noe alvorlig ulovlig – ha tillit til systemet! Selv om det gikk som det gjorde nå ble jeg påminnet av terapeuten min om at alle voksne er ansvarlig for sitt eget liv og psykiske helse.