Våg å være alene

 

Denne hjerteskjærende kommentaren ble levert i kveld.

Jeg har haft to rigtigt svære dage, hvor jeg syntes at det hele er håbløst. Min før så store vennekreds er nu skrumpet ind til næsten ingenting og selvom det nu er to år siden jeg flygtede fra N/ P ( og over et år med gråstensmetoden ) synes jeg ikke at jeg kan få mit sociale liv til at fungere. Da jeg var sammen med N/P var det mig der var den sociale og holdt gang i alle venskaber og familierelationer, han brugte ikke ret meget tid på det. Nu er der jo så sket det at fælles venner, bekendte og hvem der ellers kiggede forbi…ligesom har valgt ham og det nye offer ( nu er det nok hende der holder gang i det ). De bor på det samme sted som vi gjorde og jeg er kommet til en helt anden landsdel, hvor man ikke bare finder nye venner. Jeg har været ret aktiv og udadvendt og har et dejligt arbejde og min familie tæt på, men jeg mangler SÅ meget det sociale liv, jeg havde før. Jeg har forsøgt Facebook, men her har min ex og mig så fælles venner og det er ikke godt. Så jeg overvejer også at droppe dem…men hvad har jeg så tilbage ? Er der nogen der har været i en lignende situation ?

Jeg tror svært mange befinner seg i en lignende situasjon. Det kan oppleves som om ringvirkningene av relasjonen med psykopaten er endeløse og at psykopaten går seirende ut av kampen. Det er vanskelig å se seg selv som et velfungerende menneske når man står igjen alene, slik forfatteren av denne kommentaren beskriver. Det er et nederlag å ikke lenger ha et fungerende nettverk, når vi tidligere var stolte av å omgi oss med mange mennesker som vi kunne dele vår tid med. Å bryte med mange venner er ikke enkelt når man er godt voksen. Enda vanskeligere kan det være å finne nye venner, for vi er så trette og slitne. Å tiltrekke seg mennesker krever positiv energi og engasjement, noe som er mangelvare når vi nettopp har blitt sentrifugert av psykopaten og i tillegg vært gjennom en tung skilsmisse fra våre gamle nettverk. Denne skilsmissen var dessuten i visse tilfeller meget stygg. Selv fikk jeg denne avskjedskommentaren fra en venn jeg brøt med; “ta kontakt når du blir klar i hodet igjen”. Hadde psykopaten rett tross alt? Er det vi som er gale?

Når alt føles håpløst så er det ekstra viktig å minne oss selv på hvorfor vi måtte bryte med så mange venner. Jeg har skrevet det før, men vil repetere hvem vi ikke lenger kan ha i livene våre etter bruddet med psykopaten.

-Flygende aper. Felles venner som er mer lojale mot psykopaten enn mot oss.

-Felles venner og bekjente som i utgangspunktet er lojale mot oss, men som vi vet at psykopaten med tid og stunder vil manipulere over på sin side. Hvorfor vente på det uunngåelige? Bryt med dem nå.

-Venner som ikke kjenner psykopaten, men som er giftige. Mest sannsynlig har vi mange av dem, spesielt de av oss som hele livet har fungert som “magneter” på utnyttere av ymse slag.

-Venner som vi ikke bryter med, men som selv bryter med oss. Disse vil jeg dele inn i to kategorier; uskyldige venner som blir skremt av at vi har forandret oss så mye, og giftige venner som merker våre nye grenser og forlater oss for å skade oss (ikke ulikt psykopatisk forkasting, bare på vennefronten).

Det kan være vanskelig å skille venn fra fiende når oppgjørets time kommer. Jeg har mange ganger vært i tvil om jeg forlot de riktige vennene. I svake øyeblikk har jeg også forsøkt å få noen av dem tilbake. Kastet jeg enkelte babyer ut med badevannet? Kanskje. Men akk, denne hjertesorgen er det viktig å legge bak seg. Når avgjørelsen er tatt, så stå ved den. Se fremover, ikke bakover. Ensomhet kan gjøre oss desperate og villige til å ta tilbake venner vi egentlig ikke hadde det bra sammen med. Men det samme gjelder for disse vennene som for psykopaten; det var en grunn til at du forlot dem. Minn deg selv på denne grunnen. Mange relasjoner tilhører fortiden og kan ikke gjenopplives. Slutt å forsøke. 

I ensomme stunder kan vi få følelsen av å ha tapt. Tapet av mange vennskap blir overveldende og slår innover oss som en tsunami. Det skjer så fort; det ene øyeblikket har du mange å henvende deg til, det neste står du alene. Vi føler oss sosialt mislykkede, og for å være ærlig; relasjoner er viktige, kanskje viktigere enn noe annet. Lite er viktigere enn å lykkes på den sosiale arena. Intet annet kan gjøre oss lykkelige. Følelsen av å tilhøre noen, enten et enkeltindivid eller en gruppe, er utrolig viktig for vår selvfølelse og opplevelse av at vi har en plass på denne jord. Nettopp derfor krever det mot å forlate relasjoner som ikke fungerer. Det er med andre ord ingen svakhet å bryte med dårlige vennskap, men en styrke å klare det. Mange våger ikke å ta steget og sitter heller fast i dysfunksjonelle vennskap fremfor å bli alene og utstøtt hvis de bryter dem. Ensomhet er noe av det mest skremmende som finnes.

I ensomme og desperate øyeblikk så har vi lett for å glorifisere det sosiale livet. Vi ønsker oss oftest hva vi ikke har og glemmer fordelene med det vi har. Men husk at ikke alle relasjoner er en dans på roser. Mange relasjoner koster mer enn de smaker. Det burde vi egentlig vite alt om, så hvorfor glemmer vi det? Er det da egentlig en slik forbannelse å være alene, som vi tror? 

Veldig få vil høylytt skryte “jeg har ingen venner!”. Å være venneløs forbindes med skam, at man er patetisk, et utskudd og at man har alvorlige lyter siden ingen vil være sammen med en. Slik fungerer den sosiale kodeks, at hvis man er alene så er det enda vanskeligere å finne nye venner, for andre vil kvie seg for å ta kontakt fordi de antar at noe er i veien med oss. Derfor er det så viktig å heve hodet og møte verden, selv om man er alene. Finn ro og trygghet i din alenehet. Da utstråler du noe helt annet enn sosial utstøting; nemlig at du er sterk og klarer deg fint alene. Dette er attraktivt. Derfor, skryt ikke av at du ikke har venner, men skryt av at du er din egen beste venn.

Jeg fikk en åpenbaring i høst. Jeg dro på singeltur sammen med omkring femten andre enslige mennesker. Ingen av oss kjente hverandre fra før. Jeg var spent på om jeg ville klare å blomstre på turen, men turen var dyr og jeg visste at jeg trengte den, derfor tvang jeg meg selv over den første og største vanskelige terskelen; å reise til flyplassen alene og oppsøke mine fremmede reisefeller foran gaten. Jeg husker jeg sirklet nervøst rundt dem i noen minutter innen jeg presenterte meg. Men etter dette initiale møtet så ble alt mye lettere og en uke senere så hadde jeg fått mange nye venner og gode opplevelser. Det var en enorm bekreftelse for selvtilliten å oppdage at “ja! jeg fungerer fortsatt sosialt”. Men nå skal jeg avsløre den største bekreftelsen. Tidligere var jeg opptatt av å “samle på” nye bekjentskaper. Jeg la dem til på facebook, organiserte reunions og var egentlig en sosial motor av de sjeldne. Jeg trodde jeg måtte bevare mennesker jeg hadde opplevd noe spesielt sammen med. Imidlertid var det også slik jeg slapp mange giftige mennesker inn i livet.

Men denne gang gjorde jeg annerledes, jeg beholdt ikke kontakten med en eneste en av dem. Ikke fordi jeg ikke likte dem, for det gjorde jeg. Men nå er det ikke lenger tilstrekkelig at jeg liker noen eller at de liker meg. Tanken er enkel; jeg hadde en fantastisk tur med disse menneskene, men ingen av dem passet meg så bra at jeg ville ha dem med videre. Dette er et tegn på at jeg begynner å bli mer selektiv og selvbeskyttende enn før. Er de ikke riktige for meg, så står jeg heller alene. Fremtidige psykopater får ikke innpass når man gjør nåløyet mindre. Det handler heller ikke bare om psykopater. Vi bruker verdifull tid på mennesker som ikke passer oss. Da vokser vi ikke, vi stagnerer. Og stagnere har vi ikke tid til. 

Jeg har kolleger og bekjente som har invitert meg med på ting. Jeg har takket nei, der jeg tidligere ville takket ja. Hvorfor? Fordi jeg nå ikke slipper hvem som helst inn i livet mitt. Jeg glemmer ikke at min relasjon med den siste psykopaten startet med at han ville gå en tur med meg. Tror jeg derfor at alle som vil gå tur med meg er psykopater? Nei. Jeg vil bare være meget trygg på dem først. Jeg trenger nemlig ikke å gå sammen med noen lenger. Jeg kan gå den turen alene.

Til deg som sliter; se deg omkring. Hvilke tilbud finnes i ditt nærområde? Finnes det en bridge klubb som søker nye spillere? Et bowling lag som mangler et medlem? En lokal gren av turistforeningen som vandrer i fjellet to ganger i året? Hiv deg på! Og gjør det UTEN å tro at du der vil finne din nye beste venn. Gjør det for å ha det fint sammen med andre noen dager i strekk, eller en kveld i uka. Og når du har kost deg med dine nye bridgevenner en kveld så ikke skill lag med “noen som vil være med på kafè i morgen?”. Si heller “dette var hyggelig, ses neste uke”. Da signalerer du at du liker å være sammen med andre, men også klarer deg fint uten.

Jeg har begynt å gå på kino alene. I begynnelsen var det vanskelig. Men nå nyter jeg det. Jeg kan velge film selv, og behøver ikke å se filmer jeg egentlig ikke har lyst til å se kun fordi det ikke er min tur til å velge. Kan jeg fortsatt gå på kino med andre? Jada. Det er ikke lenge siden jeg gjorde det. Men i dag gjør jeg det kun hvis det er en film jeg har lyst til å se.

Hvordan gjør man ting alene, som egentlig forbindes med fellesskap? Det handler om terskler. Første gang er verst, deretter blir det enklere. Jeg har lært å gå på kafè alene. Jeg tar nettbrettet med meg, Innimellom er jeg opptatt av nettbrettet. Andre ganger hever jeg hodet og ser uten blygsel på de andre gjestene. Eller jeg titter ut på det yrende livet i gaten. Jeg er ikke lenger redd for at folk skal tenke “se, han er på kafè alene”. Husk at folk flest først og fremst tenker på seg selv og ikke er opptatt av hva du gjør eller hvem du er. 

Jeg har fortsatt noen terskler som er for høye. Jeg har ennå ikke gått på restaurant alene. Jeg har også tilgode å reise til syden alene uten å være tilknyttet en gruppe. Dette er mulige fremtidige mål. Men for et par uker siden steg jeg over enda en terskel; jeg gikk på teater alene. Jeg har tidligere unnlatt å gå fordi jeg ikke har hatt teaterinteresserte venner. Men nå trenger jeg ikke lenger å ta hensyn til dem. Jeg vil gjøre hva jeg selv har lyst til, livet er kort. 

Selv om du er alene så tilhører du fortsatt verden. Hev hodet og se på den. Ikke vær redd for å møte fordømmende blikk. Når vi bøyer hodet og skammer oss i frykt for fordømmelse så er det vår egen fordømmelse av oss selv som vi projiserer over på andre. Andre mennesker fordømmer oss ikke, faktisk gir de faen i oss og det skal vi være glade for. Hvis du synes noen av forslagene mine over er uoverkommelige, så begynn helt på bunnen. Dra på piknik i skogen alene. Sett deg et sted hvor ingen ser deg. Gjør det ordentlig, med duk og god niste. Gi deg selv en god opplevelse, helt alene. På den måten vil du skape positive assosiasjoner til soloopplevelser.

Senere kan du legge pikniken til områder som er moderat trafikkert av mennesker, for eksempel en benk på en skogsvei. Sitt på den og les en bok. Hver gang noen passerer så våg å kikk opp og smil til dem, selv om du har lyst til å feste blikket ekstra hardt i boken. Mest sannsynlig så får du et smil tilbake. Dette inspirerer til å gjenta øyekontakt. Bruk boken som støttehjul i starten, noe du kan feste blikket i når å gjøre seg sårbar blir skummelt. Senere kan du prøve å sitte på benken uten bok. Vær oppmerksom på deg selv. Hva skjer når noen passerer og du ikke lenger har støttehjul i form av boken, kikker du istedet ned i bakken? Opp i luften? Blir hendene dine svette? Fomler du med vottene dine? Lær deg etterhvert å slappe fullstendig av hver gang noen passerer. Legg hendene rolig ned på siden. Vær oppmerksom på åndedrettet. Pust rolig.

En vakker dag setter kanskje noen seg ned ved siden av deg. Husk at det er en tillitserklæring. Da har du utstrålt så mye ro at en fremmed person våger å dele benk med deg. Våger du å gjengjelde tilliten? Våger du å utveksle noen ord med vedkommende?

Som avslutning så vil jeg slå et slag for dyrehold. Kjæledyr lindrer ensomhet. Selv foretrekker jeg hunder. Hunder har en tydelig personlighet, elsker deg ubetinget i tillegg til at du blir tvunget ut av huset minst en gang hver dag for å lufte dem. Hvis katt, undulat eller skilpadde er mer din greie, så er det også fint. Et dyr i huset gjør uansett at du føler deg mindre ensom. Hvis du lenge har vurdert å anskaffe deg et dyr så ikke nøl lenger. 

Ta steget. Hvis du ikke kan elske deg selv, hvordan i all verden kan du da elske en annen?

15 kommentarer
    1. Har fulgt med på denne bloggen en stund nå og må bare si,tusen tusen takk,den har virkelig vært min beste venn en stund nå.Det begynte med at jeg slet veldig med mitt forhold til P eller hva han er,og ble desperat etter å finne svar på hans oppførsel mot meg.Jeg tenkte ofte at det må finnes en forklaring eller en diagnose på dette forstyrrede mennesket,og da dumpet jeg borti denne bloggen,og hjelpe meg jeg fikk svar,må si jeg nesten ble skremt og fikk frysninger ofte av det jeg leste.Er nå nesten hundre prosent sikker på at han er psykopat.Har hatt ett av og på forhold til han ett års tid,bestående av: – løgner,historier så ekstreme at de var til å le av,alltid for å sette seg selv høyt,f:eks kjøpte meg to Ferrarier i dag,får de til uka,og de kom selfølgelig aldri.tror han må være lystløgner av verste sort.
      -utakknemlighet,jeg gjorde alt for han aldri ett takk,bare til svar at jeg var heldig som fikk tilbringe tid med han
      -økonomisk utnytting,måtte alltid legge ut for alt fikk aldri betaling tilbake
      -truet meg med vold hvis jeg ikke»oppførte» meg.
      -ekstremt kort lunte
      -veldig opptatt av status og å kjenne de rette menneskene,hadde ingen nære venner
      -kriminelt rulleblad
      -eiesyk og kontrollerende,ringte veldig mange ganger i løpet av dagen for å vite hva jeg gjorde
      -tok aldri hensyn til mine behov,så vi på TV så vi på det han ville se,ferdig med det
      -sa han var glad i meg som en robot skulle sagt det,totalt uten innlevelse og følelse
      -konstant sjalusifabrikkering med sin eks
      Kunne fortsatt på denne listen i evighet,men det som fikk øynene mine opp var den siste måneds hendelser.Han skulle flytte inn i ny leilighet og trengte ett sted å bo i ett par uker da var det bare å flytte inn til meg som den største selfølge,noe som så klart var greit for meg jeg var jo oppslukt av han og gledet meg til selskap.veldig hyggelig ble det jo ikke,igjen gjorde jeg alt for han,lagde mat,vasket klær,kjøpte det han trengte og igjen ikke ett takk,ikke engang når han flytta ut.så skulle han inn i sin nye leilighet og jeg hjalp til med alt,dum som jeg var,kjørte flyttelass og pakket ut alt.igjen ikke ett takk.så kom forkastningen,vi hadde planlagt en hyttetur på fjellet den helgen,og skulle reise på fredag etter jobb,så frem til noen dager alene bare oss,men det skjedde aldri,det ble helt taust og ikke har jeg hørt noe siden.en grusom måte å bli dumpa på,ikke første gang han gjør heller,men som jeg leser her så er det vist veldig «vanlig»med slike som han.det gjorde fryktelig vondt,men denne bloggen har hjulpet meg til å skjønne litt mer,og vet at uten den hadde ting vært mye verre.men lurer fortsatt på er han virkelig psykopat eller bare en vanlig drittsekk

    2. Det der kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Følte at jeg stod på bar bakke sosialt , i en liten boble for meg selv etter at jeg gikk ut av ekteskapet med P. Han holdt på med overvåkning, stalking, kontaktet gud og hvermann i vår vennekrets til og med folk jeg hadde studert med for 25 år siden! Jeg gikk ut av alle sosiale medier, skiftet e-poster, bygget opp en NC mur rundt meg og boblen min. Hørte bare bruddstykker HiST og her etterhvert. Tror enda han følger med på meg, det han kan. Jeg orket ikke «kjempe « for våre felles venner.. sa bare til noen at hvis de hadde med han å gjøre så kunneikke jeg ha noe å gjøre med dem. Men ja ganske ensom prosess… har heldigvis noen venninner som alltid har vært der og det er godt. Ellers treffer jeg nye folk gjennom jobb, trening og frivillig arbeid.. men er litt sliten og småskeptisk merker jeg .. har lært å sette pris på mitt eget selskap også, bare sitte og kjenne på roen jeg har i mitt nå p- frie liv. Det er deilig. Ikke lenger den people-pleaseren jeg pleide å være. Men det å tørre å ta plass, sette ord på egne behov og leve etter det, det er en ny greie – men det kjennes godt. Har også fått tette bånd til en gruppe damer jeg gikk i ATV gruppe med. De forstår på en helt annen måte, og jeg tror det å ha samme traumatiske opplevelser bak oss gjør at vi får et tettere vennskap enn « vanlige folk». Merker litt det samme når jeg leser kommentarfeltet og innleggene her pp bloggen. Det er så likt ! Kjenner igjen så mye! Takk for kjempegode innlegg, de er viktige i helingenog forståelsen av hva vi har vært gjennom. Gode tanker til dere alle.

    3. Etter et langt ekteskap med en N er tiden etterpå meget ensom. Min eks familie som jeg ikke lengre har kontakt med og felles venner som sier at de ønsker å være venn med begge men som jeg holder meg unna. Merker at jeg har blitt redd for å stole på felles venner og har hver gang jeg har fått invitasjon vært «opptatt akkurat da» og takket nei. Noen ganger føles det uutholdelig og ensomheten sliter på. Jeg bor utenfor Oslo og jeg tenker at det hadde vært fint med en venninne/venn som hadde opplevd det samme og som ville gå en tur eller på kafé. Hvordan kan man få til det?
      Håper det snart blir en ny samling/kurs av bloggeier i Oslo.
      Kan noen noen forklare hva en ATV gruppe er?

    4. Fantastisk innlegg! Jeg har alltid hatt en egenskap jeg har hatt mye bruk for det siste året – jeg trives i eget selskap. Å sitte på kafe med en bok eller avis i fred og ro har alltid vært fint, for å ta et eksempel. Slik sett har jeg en fordel. Men på den andre siden, jeg må også ta meg selv i nakken for å gå ut litt av og til når jeg har fri fra jobb. Gå tur i skogen, på trening osv. P og jeg hadde heller ikke så stort nettverk sammen, så slik sett har jeg jo en jobb å gjøre med å få kontakt med folk igjen.
      Kommentar til siste avsnitt; jeg har en katt, og det er vel bare hun i hele verden som vet alt om hvordan jeg har hatt det med P. Det er ikke få tårer pelsen hennes har tatt imot. Og hun værer det fortsatt hvis jeg har en dårlig dag; sitter plutselig og ser alvorlig på meg, kan komme bort og pirke forsiktig borti meg med poten.

    5. Marianne: Så flott at du har funnet denne bloggen!:) Du skriver at du lurer fortsatt på om han virkelig er psykopat, eller bare er en vanlig drittsekk. Jeg vil svare deg med et spørsmål; Spiller det virkelig noen rolle?! Kom deg bort fra vedkommende så fort du bare kan uansett. For selv om drittsekken mangler en tung diagnose, faglige termer og egen sjekkliste, så er resultatet det samme; Du blir utnyttet, du blir lurt, du blir truet og mishandlet…og da må du rett og slett komme deg bort! La oss snu på det og si, at innenfor diagnoserammen “psykopat” befinner det seg en mengde drittsekker, mennesker som sier og gjør akkurat som du beskriver i innlegget ditt. Det mest viktige er ikke hva du kaller dem, men hvordan du skal styre unna slike skadelige personer og/eller bli helt ferdige med dem. Nettopp derfor er det flott at du leser denne bloggen! 🙂
      Til blogginnehaveren vil jeg si tusen takk! Temaet “Våg å være alene” er kanskje ikke det mest spennende temaet å lese om for de som står med gryende mistanke om at noe er galt, eller for de som er midt i oppvåkningen og på vei ut av et skadelig forhold. Men til gjengjeld er det et viktig budskap til alle med tanke på bearbeidelse av sin egen situasjon. For ensomhetsfølelsen kan nok komme snikende før eller siden er jeg redd.
      Jeg er nesten der, i det du beskriver som å finne ro og trivsel i ditt eget selskap. Det har vært en humpete vei, med mange uforutsette og utfordrende smeller. Spesielt i det siste har jeg tatt meg i å kjenne på at jeg har det innmari bra også. Jeg har vært flink til å avvente omverden på en hyggelig måte. Jeg må ikke så mye, og jeg kan fint la være uten anger, akkurat slik du beskriver i forhold til nye folk man treffer. En kjempestor “hump” på veien var å bytte arbeid. Ikke bare byttet jeg fra selvstendig næringsdrivende over til kommunalt ansatt, men jeg gikk fra èn velkjent samarbeidspartner, til nesten 100 totalt fremmede kollegaer. Vi var alle totalt fremmede for hverandre. Alt vi hadde felles første dag var nettopp det at vi var alene blant fremmede, men målet var at vi skulle bli godt kjent og dra felles lass i felles retning. Det har vært tøft! Nå har det gått noen måneder og jeg kjenner stadig oftere at jeg fikser dagene mine. Eller, jeg fikser det som er viktig for meg i jobben, og så har jeg evnen til å la alt annet seile sin egen sjø. Men det neste “fjellet” jeg skal bestige (spesielt jobbmessig), er altså det som heter “På eget initiativ til glede/nytte for andre”. Og det er litt skremmende. For er det noe som er vanskelig, så er det dette med å bli bedømt. Andre vil se nøye og kritisk på meg, og jeg skal takle det uten å dø.
      Utfordringene går i hvert fall i riktig retning! 🙂

    6. Kari:tusen takk for en fin kommentar:) jeg må si meg helt enig det spiller ingen rolle hva han er og ikke er,det viktigste er å komme seg bort.Jeg er ferdig med han,min kjærlighet til han døde ganske kjapt etter den siste forkastelse.Men han har tråkket på meg,brukt og utnyttet meg og det er det jeg sliter med,jeg føler ikke noe savn etter han.Derfor lurer jeg på hva han er,for å prøve å forstå hvorfor noen vil skade noen som bare vil dem vel,

    7. Anonym: du kan legge inn en kommentar med anonyme data, som alder og interesser, så kan jeg formidle kontakt mellom deg og interesserte.

      ATV står blant annet for Alternativ til vold, mulig det er dette innleggene du har sett hentyder til.

      Jeg vet ikke om det blir nye kurs i Oslo, det har lenge vært lav deltakelse og da lønner det seg dårlig blant annet fordi jeg har måttet leie lokaler til disse arrangementene. Men vi får se om vinden snur.

    8. Anonym36: “Derfor lurer jeg på hva han er,for å prøve å forstå hvorfor noen vil skade noen som bare vil dem vel,”

      De gjør det fordi de kan. De har ingen moralske bremser. De er berettigede, overlegne og samvittighetsløse. Mange er også sadister. Når du ikke knytter deg til noen men tvert imot har det gøy med å manipulere og utnytte, så er det bare gøyalt tidsfordriv å få noen til å tro at du elsker dem. Når de attpåtil får materielle goder av bedraget så kan spillet gjerne pågå i flere år. Dette er vanskelig for normale mennesker å forstå. Du er tidlig i helingen men etterhvert vil brikkene falle bedre på plass (selv om vi aldri kommer til å forstå hundre prosent). Lykke til 🙂

    9. E: ” til og med folk jeg hadde studert med for 25 år siden!”

      Ja. Dette vil jeg at alle skal få med seg, for det gjorde også min. De har ingen grenser og kontakter folk som du kjenner men som de ikke kjenner selv. Det kan være for å hente opplysninger om deg, for å lyve om deg eller for å sabotere for deg. Derfor er det viktig at vi ikke forteller dem hvem vi har kontakt med. Med psykopaten og politiet sies det at “hva du forteller brukes mot deg” og dette er ett eksempel på det.

      Stå på 🙂

    10. Marianne: du forteller her om ekstrem utnytting og misbruk. Jeg ser du har fått et flott svar av Kari. Jeg vil bare tilslutte meg det. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at din eks har sterke psykopatiske trekk. Kom deg ut av dette. Lykke til 🙂

    11. Tak for endnu et godt indslag og for de gode svar og råd du altid giver, det hjælper bare så meget.
      Det slog mig, da jeg læste den sidste kommentar : ” De gør det fordi de kan ” Det sagde min ex ofte, når jeg sagde til ham..hvorfor gør du det der ? Så svarede han på en meget overlegen måde : “Fordi jeg kan ” Jeg svarede så altid tilbage…du kunne også lade være…Ligesom for at fortælle ham at der også var mulighed for at træffe et valg om feks at opføre sig anstændigt…Det hjalp imidlertid aldrig..han forstod simpelthen ikke hvad jeg mente. Det ser jeg nu var en håbløs opgave, som jeg desværre har brugt mange år på, til ingen verdens nytte…

    12. Jeg har gået og tænkt tilbage på mit samliv med P . Vi var sammen i næsten 30 år..De første tyve år var op og ned, men det var de sidste 10 år , min P for alvor viste sin mørke side. Jeg var gået med til at flytte til et lidt afsidesliggende sted, noget min P havde ønsket meget. Der skete så bare det, at selv der fandt jeg en rigtig god veninde tæt på og blev også gode venner med et par naboer. Nu har jeg så gået og tænkt om P bevidst har villet isolere mig, for at kunne starte forkastningen ? Er det muligt, at han har gået i alle de år og ventet på , at forkaste mig på en meget grusom måde ? Kan han virkelig være så beregnende ? Alt andet han foretog sig i sit liv , virkede tilfældigt og spontant. Min ex P var meget dårlig til at planlægge, alt foregik her og nu.
      Det lykkedes ikke for min ex P at ødelægge mig, jeg kom væk i tide..men på en måde føler jeg han har vundet, fordi jeg nu sidder alene i en anden landsdel , mens han skøjter afsted i sit liv..
      Jeg har altid været god til at være alene og jeg plejer at være stærk, men det er rigtigt ..det der blev skrevet her et sted…at efter at have været i P’s centrigfuge har man ikke overskud til at være så opsøgende som før.
      Jeg kunne godt tænke mig at vide noget mere om P’s isolation af sine objekter, er der noget information om dette emne ?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg