“Det er som om jeg trekker til meg negative mennesker, kjærester og kommentarer som fluepapir”

Debatten etter forrige innlegg avlet uvanlig mange gode og viktige kommentarer. Kommentarfeltet er ment for at leserne kan dele bruddstykker av deres historier, støtte hverandre og få utløp for frustrasjon. På den måten kan man slippe noe av dampen ut på konstruktivt vis istedet for å vende det mot seg selv. En av kommentatorene som slapp ut damp ytret overskriften til denne teksten. Vedkommende opplever et slags tiltakende kollektivt angrep utenfra. Er det slik at vi blir en skyteskive etter relasjonen med psykopaten? Eller er vi blitt paranoide? La oss snakke om det i dag.

Jeg tror mange opplever det samme som denne leseren. Omfanget av angrep i form av negativitet fra andre mennesker øker, både fra kjente og fremmede. Dette blir en belastning i en tid da ofrene trenger ro, trygghet og vennlighet. Det pussige er at det ikke skjer like etter bruddet men etter at det har gått en stund. Jeg vet ikke om alle opplever dette, men personlig så kan jeg nikke gjenkjennende til leserens utsagn. Jeg tror det finnes rasjonelle forklaringer på denne opplevelsen, i tillegg til forklaringer som er mindre “vitenskaplige”. La oss kort se på de rasjonelle forklaringene først.

Dine grenser blir merkbare for omgivelsene. Det betyr at du har begynt å ta dem i bruk og at de virker. Det betyr også at giftige mennesker reagerer på dem. Både kjente og fremmede vil vise sin misnøye med at du med ditt kroppspråk eller ord ikke finner deg i alt.

Du er blitt mer sensitiv for negative tilbakemeldinger. Vi er sårbare og sterke på samme tid etter opplevelsen med psykopaten. Styrken ligger i våre nye grenser og vaktholdet av disse. Sårbarheten ligger i at vi er blitt mindre avslappet i forhold til arroganse og direkte fiendtlighet fra omgivelsene og blir lettere trigget. Fiendtligheten øker på grunn av ovennevnte grenser og vi er da inne i en ond sirkel hvor vi tåler mindre fiendtlighet men samtidig opplever mer.

Universet returnerer det vi sender ut. Ja, slik er det. Dette lyder kanskje som en mindre rasjonell forklaring men egentlig er det ganske naturlig. Smiler vi til et annet menneske så får vi oftest et smil tilbake. Opptrer vi aggressivt så får vi aggresjon tilbake. Det handler om energi. Universet vil alltid forsøke å få balanse i regnskapet. Mange er bitre og sinte etter psykopaten. Det er naturlig at vi er det. Men for omgivelsene spiller det ingen rolle hva vi har vært gjennom, omgivelsene reagerer fortløpende og spontant på det vi kommuniserer. Vi kan ikke forvente at omgivelsene skal omstille seg etter vårt sinnelag. Bitter energi fra oss vil i en eller annen form slå tilbake på oss. 

Jeg har flere ganger snakket om at vi må kvitte oss med giftige personer i våre liv. Dette er essensielt for å heles. Men ingen kan stå alene. Du kan ikke vende deg mot hele verden. Verden har ingen skyld for din opplevelse med psykopaten. Strengt tatt har bare ett menneske den skylden, og det er psykopaten. Sørg for at du ikke blir stående igjen helt alene, ikke vend deg mot alle. I de tilfellene hvor det er nødvendig å skifte ut hele nettverket så er det viktig at du umiddelbart går aktivt i gang med å bygge opp et nytt. Ingen kan isolere seg, det blir vi bare ytterligere bitre og sinte av. 

Jeg vil nevne en mindre rasjonell årsak til opplevelsen av forøket negativitet mot oss etter at vi har våknet opp og lært. Jeg beveger meg med det litt inn i et alternativt univers. Jeg jobber i et felt hvor jeg kommer i kontakt med mange mennesker hver dag. Dette har jeg gjort i mange år og lenge før erfaringen med psykopaten. Det jeg opplever nå er at mennesker jeg aldri tidligere har møtt kan se på meg med det samme narsissistiske blikk som psykopaten ga meg hver gang masken falt; blikk som er fylt med så mye avsky og hat at nakkehårene reiser seg. Dette kan skje etter første kontakt og før et eneste ord er utvekslet, og akkurat dette fenomenet har jeg ingen rasjonell forklaring på.

De som er alternativt anlagt vil finne støtte for et slags kollektivt psykopatisk angrep mange steder på youtube og ellers på nettet. Flere ofre og terapeuter som publiserer er overbevist om at det dreier seg om et demonisk angrep. Jeg vil stille meg nøytral til om dette skal tolkes som reelle demoner eller brukes som metafor på psykopatene. Psykopater kan med rette kalles demoner, dog ikke nødvendigvis av det åndelige slaget. Det eneste som er sikkert er at det nå virker som om flere psykopater lar masken falle. Det er som om de “vet at jeg vet” og at masken faller umiddelbart ved første blikkontakt. Det er nifst og man skal være magesterk for å stå i det. 

Jeg pleier å fryse til is hver gang det skjer, ikke fysisk men psykisk. Den umiddelbare reaksjonen blir å trekke seg unna, noe jeg også gjør. Jeg merker smerter i musklene, i kjeven og klarer ikke å holde hodet kaldt. En annen leser i det samme kommentarfeltet som overskriften kommer fra, sier det slik:

“Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!”

Denne leseren beskriver en lignende reaksjon på omgang med mennesker, dog av en mer generell karakter. Personlig har jeg ingen problemer med å omgås venner, kolleger eller fremmede som jeg opplever som vennlige og varme. Men mennesker har blitt delt inn i to kategorier, “trygge” og “farlige” og jeg trekker umiddelbart slutninger om hvilken kategori nye mennesker jeg møter befinner seg i. Hva er dette? En ny og overnaturlig sans? Vrangforestillinger? En morbid forsvarsmekanisme? Jeg vet ikke og jeg har ingen forklaring. Det eneste som er sikkert er at det tilsynelatende har kommet for å bli. 

Noe vi kan forandre på er det enorme sinnet som av og til blusser opp. Den samme leseren som ytret overskriften, kommenterte også:

“av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i?” 

Ja. Dette raseriet har mange av oss merket. Jeg vil berolige alle som kjenner seg igjen i uttalelsen, at det er en normal reaksjon. Jeg vil gjengi mitt svar til denne leseren i sin helhet:

“Du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det. Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst. 
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon. 
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen – en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig.” 

Som jeg skriver i kommentaren så har jeg selv vært så sint – også på fremmede – at jeg har vært villig til å angripe dem fysisk. Jeg har ikke brydd meg om at motparten har vært større og sterkere, ei heller mindre og svakere. Jeg har uansett vært villig til å skade vedkommende. Mitt resonnement synes å ha vært i retning “nå er det nok. Opplever jeg fientlighet fra en eneste person til nå så flyr jeg på ham/henne”. Det er alvorlig når impulskontrollen blir så dårlig. Et slik angrep ville heller aldri være juridisk berettiget og jeg/du ville mest sannsynlig bli straffet for det. Det er derfor meget viktig at aggresjonen får utløp på annet vis. 

Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Mange har blitt angrepet hele livet. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.

Negative reaksjoner fra omgivelsene vil ikke opphøre selv om du har fått nok av dem. Tvert i mot, nå har vi diskutert at visse ting vi gjør faktisk kan forsterke omfanget av negative reaksjoner. Hva du må lære deg, er at fiendtlighet tilhører avsenderen. Når vi ikke direkte har fremprovosert den, så handler den ikke om oss. Den er ikke personlig. Hva du egentlig gjør når du reagerer på fiendtlighet med fiendtlighet, er at du overtar den andres skam og sinne. Du blir en kontainer, en søppelkasse og adopterer en annens tilstand, som aldri hadde noe med deg å gjøre. Det som da skjer er at du tar hendelsen med deg hjem og lar den spise av deg, mens motparten – som egentlig var den hatefulle – går hjem lettet.  Hvis motparten i tillegg er en psykopat, så gir du ham/henne nøyaktig hva de vil ha – en reaksjon.

Derfor, fremprovoser ikke fiendtlighet og den vil aldri handle om deg. Du kan med god samvittighet og med et smil om munnen si “dette får du bære selv” og snu ryggen til vedkommende. Slipp sinnet der og da, ikke ta det med deg hjem. La oss ikke ende opp bitre og alene. La oss heller blomstre. Ha som mål å bli et avbalansert menneske med sunne grenser. Vær elskelig og hjelpsom mot dem som vet å verdsette deg. La alle andre gå.  

19 kommentarer
    1. Kan virkelig skrive under på at trening gjør susen – om jeg er sint eller lei meg, trist eller glad. Og da helst ut i skogen, for å nyte stillheten i naturen. Føler at jeg får “nullstilt” både kropp og sjel bedre der enn i et treningsstudio for tiden. Jeg har gått og løpt utallige kilometre på skogsstier i vår og sommer! Men, det skal også sies at jeg har stått hjemme alene og kastet puter i gulvet av full kraft – i vilt raseri mot P…
      Jeg har også stor nytte av yoga, pusteøvelser og meditasjon, som jeg føler roer godt og hjelper meg å være tilstede her og nå, og som bremser tankekjøret ihvertfall jeg kan plages av både titt og ofte.

    2. Etter å ha lest dette tror jeg at jeg fremdeles er i en slags sjokkfase. Jeg klarer ikke være sint på h*n…jeg er mer hoderystende og det har ennå ikke gått opp for meg at denne personen jeg hadde kommet til å være så forelsket i,kunne forandre seg slik når jeg gjorde/sa noe feil. Hva hadde jeg gjort for å fortjene alle disse stygge ordene,disse beskyldningene. Hvorfor måtte h*n etterspørre og trygle etter støtte,jeg synes ikke jeg gjorde annet enn å være den beste utgaven av meg og gi all min kjærlighet og støtte… jeg kjenner ingen sinne og aggresjon..bare et veldig stort “hva skjedde”…

    3. Nå skal jeg si “med barnslighet” 🙂 du er min aller besteste venn på denne jord, vi er ganske like og utfra tekstene dine har vi opplevd mye av det samme.
      Jeg satt på bussen en dag og brått la jeg merke til en mann i voksen alder som stirret, han ble på en måte litt gjennomsiktig for meg, jeg reagerte derfor med litt “redsel” / ikke direkte men fikk fikk faktisk en trang til å komme meg vekk kjapt, dette merket han– han snudde seg og freste litt: ta det med ro! der jeg svarte nei og brøytet meg foran i bussen og satt helt fremme med sjåføren. Har aldri sett mannen igjen, og det er noen år siden nå.
      Jeg har fulgt med youtube videoer ( psykologer ) og de sier at man skal kvitte seg med alle “toxic” menneskene man har i sitt liv, dessverre har jeg vært veldig veldig uheldig og ser meg om etter en ny fremtid. Derfor kan du risikerer å ende opp helt alene, ser viktighet av nettverk slik du beskriver.
      Men, jeg er så sliten og lei av mennesker, jeg orker ikke pr dags dato og inngå nye relasjoner, og er blitt mer mistenksom enn jeg har godt av, i tillegg synes jeg en del er blitt så ressursvake fordi de forstår så lite (?) ikke misforstå meg, men jeg higer alltid etter mer kunnskap, mange forstår ikke sammenhenger. ( Når dette er sagt vil jeg påpekte at jeg har grunnleggende respekt for mennesker ) jeg er bare lei.
      Kjære hi, tusen hjertelig takk for dette innlegget og forståelse for min “damp”, av og til kan jeg tenke: ” kan de andre egentlig har vært utsatt for en psykopat når de er så rolige og virker så fornuftige om det”?? Har de kjent sårene som stikker mange år senere og traumebåndet som er seigt mange år senere? har de noengang vært såret langt inn i sjelen så det likevel åpnes/leges litt/åpnes/leges litt osv?? ( Dette er overhode ikke ment som krittikk eller at jeg ikke respekterer andres reaksjoner for det gjør jeg virkelig ) jeg får bare slike tanker av og til, målet er å slippe det for alltid, det er nemlig alvorlig, det føles som om du bare vil gi opp, reise til et annet land og la ting seile sin egen sjø. Livet må vel være mer enn negative mennesker, kulde, fordommer, psykopater, folk som ikke vil deg noe godt, og det å være usynlig. For det er slik jeg føler meg, usynlig.
      En som har you tube videoer ( soul gps ) snakker om at p hypniotiserer deg ( jeg vet ikke helt ) men merker jo at “relasjonen og kognitiv d” er vanskeligerer å bryte enn andre relasjoner/forhold jeg har vært i.
      For mange høres dette ut som tull, og jeg tror nesten man må oppleve det selv for og forstå det, som soul gps sier på youtube: ” Du er ikke gal ” 😉
      God helg! :0)

    4. At vi reagerer og føler ulikt etter psykopatens herjinger med oss er helt naturlig. Vi er forskjellige, og det er ingen som sitter på fasiten på hvordan en skal eller ikke skal reagere. Sorgens stadier kommer heller ikke i rett rekkefølge som kan følges som en oppskrift på sorg. Den hopper og spretter, tar pauser og kommer tilbake igjen med full styrke.
      Jeg tror det er så utrolig viktig å akseptere sine egne reaksjoner, gi deg selv lov til å føle og reagere ( bare ikke overfor P da naturligvis ).
      Tror også det er stor forskjell om man har vært et primær offer eller sekundær offer ..jeg har forresten valgt å bytte ut ordet “offer” med “målskive for psykopaten”. Jo, visst har vi vært offer for noe vi ikke visste hva var, noe stort og mørkt som har skviset livsgnisten ut av oss sakte men sikkert. Noe som har tatt fra oss lyset og erstattet det med mørke.
      Men personlig tror jeg at jeg nå har kommet til et punkt hvor jeg må gjøre det jeg kan for å gå ut av offer tanken og ta tilbake kontrollen og makten over meg selv, er villig til å prøve det jeg kan for å tette hullene i sjelen min.
      Jeg er i en familierelasjon til en P, og har vært det i mange mange år, og tror jeg stort sett har vært et sekundær offer ( sekundær målskive ) , jeg har heller ikke vært fysisk tett over tid på P, på mange år, så jeg føler at jeg har en sakte prosess med å løsrive meg og ta tilbake kontrollen over meg selv. Jeg jobber meg sakte men sikkert ut av det, men det som også skjer selvfølgelig, er at jeg stadig blir dratt eller forsøkt dratt inn i det igjen ( fullstendig null kontakt kan vanskelig gjennomføres ) . Men jeg føler jeg blir stetkere, selv om det er dager som er vonde som juling.
      Jeg har også erfaring med en P som partner, men det er veldig mange år siden, jeg skjønte ikke da at jeg var under et massivt psykopat angrep, så voldsomt at jeg kunne like gjerne vært død, ikke bare ble jeg truet på livet, jeg ble også forsøkt drept ved flere anledninger, det var fysisk og psykisk vold. Heldigvis var det noen “omstendigheter” her som hjalp meg med å få fysisk fjernet ham fra livet mitt. Men det helvete som kom skyllende inn over meg etterpå, det har jeg vel nesten ikke ord for i dag en gang. Jeg har blitt forsøkt kontaktet av vedkommende flere ganger gjennom livet. Men i dag, når jeg tenker på det nå, så føler jeg styrke.
      Det svarte blikket det snakkes om her, kjenner jeg godt, og det er vanskelig å beskrive det… øynene ( blikket ) til disse vurde nesten være nevnt som et kriterie for P. Og det er ikke bare det sorte hatefulle aggresive blikket, men også det uendelig tomme blikket, og det gjennomtrengelige blikket, det er som de scannet omgivelsene, du kjenner blikket i ryggen, det borer seg gjennom marg og bein ..
      Jeg tror det viktigste vi gjør er å dele informadjon, snakker høyt om overgrepene, plassere hatet der den hører hjemme, finne folk vi stoler på, skaffe kunnskap, finne gode måter å pleie oss selv på, skrive, trene, meditere, slå på puter eller hyle ut, det spiller ingen rolle.
      Bare vi gjør det som er godt for oss.

    5. Jeg prøvde å snakke “høyt om overgrpene fra p ” men ble ikke trodd, tror ikke folk helt har forstått (?) hva jeg snakket om, så jeg har gitt opp.
      Synes Norge virker lagt bak i tid når det kommer til terapauter og skikkelig behandling. Eller kanskje det er noe med byen jeg bor i? De sier Norge er et så godt land å leve i, men jeg synes det er mye kulde her på mange måter.
      At du over her ble forsøkt drept (?) høres helt villt ut, det skal ikke forundre meg, men lurer på hvilke type psykopat som går til det skrittet… Har tenkt tanke på å begynne og avsløre to for hjelpeapperatet, men er faktisk redd for “tunge reaksjoner” som folk ikke vil forstå… tenk hvis det går ut over liv og helse.
      Jeg håper virkelig det blir mer kunnskap om dette der ute.

    6. Noen snakker varmt om å eksponere P og N, andre sier at vi ikke må gjøre det. Selv er jeg delt, jeg mener oppriktig at vi har en plikt til å avsløre/eksponere der det er barn involvert.
      Vi kan ikke sitte med munnen lukket med vissheten om at barn utsettes for overgrep, det er jo nettopp det P og N vil, at vi skal tie. De truer oss til taushet, med trusler og overgrep, til slutt sitter vi skjelvende i en mørk krok og er livredde. Og P vinner igjen.
      Jeg er mer usikker når det kommer til eksponering/avsløring når det kun er et annet voksent menneske som er involvert. .. men mener vel at eksponering er på sin plass der også
      Disse menneskene er kapable til det meste. Alvorlighetsgraden av volden deres avhenger vel av hvor psykopatiske de er, hvor de befinner seg på skalaen. Ildspåsettelse og forsøk på drukning var de to mest tydelige forsøkene

    7. Flott og lærerikt innlegg. Du skriver “Det er forståelig at vi ikke orker flere stygge blikk eller negative kommentarer. Men vi er nødt til å legge vår egen krenkbarhet under lupen og jobbe med den. Vi har svelget og svelget. Men det er ikke slik at vi kan gjenvinne tapt ære for et helt liv. Verden fungerer ikke slik. Uansett hva du har opplevd så tilhører det fortiden. Nye situasjoner og nye mennesker har ingenting med din fortid å gjøre. Istedet for å laste din fremtid for din fortid, så se nye situasjoner som en mulighet til å prøve ut forskjellige alternative responsstrategier. Før eller siden så vil du finne en som passer ditt nye jeg.”
      Jeg har opplevd så mye dårlig behandling og tenker på det hver dag. Men jeg føler meg heldig som har overlevd og tenker meg sterk og glad. Dette er krevende, men gjør at mennesker behandler meg bra og jeg dem.
      For meg har det også hjulpet å ikke være bitter. Men tenke at det har formet meg til et roligere og bedre menneske.
      Takk for en veldig bra og lærerik blogg!

    8. Oslojente: takk for at du likte teksten.

      Dårlig behandling kan skade oss. Eller det kan gjøre oss til mishandlere selv. Eller det kan gjøre oss til meget gode og empatiske mennesker. Hvilken vei vi går har vi ikke alltid innflytelse over. Det eneste vi kan gjøre er mest mulig bevisste valg.

      Hvordan vi tenker bidrar til våre avgjørelser og ditt tankesett vil gi deg et best mulig liv; ” jeg føler meg heldig som har overlevd og tenker meg sterk og glad”. Ja. Selv om ingen klarer å flyte på ren takknemlighet hver eneste dag så er dette en meget viktig grunntanke. Vi er heldige som har overlevd. Det finnes mange former for død etter en psykopatisk relasjon og psykopatens tilbøyelighet til å myrde oss er den minste av dem. Større farer er sjeledød eller suicid. Så ja, vi er heldige som har overlevd!

    9. Anonym: jeg forstår ditt ønske om å eksponere psykopaten. Jeg kan love deg at jeg selv har hatt lyst til å rope det ut i megafon!

      Hva vi imidlertid glemmer er det utrolig lave kunnskapsnivået som finnes der ute, også blant dem som bør vite, som barnevern, helsevesen, politi etc. Sjansen er faktisk meget stor for at ikke en sjel vil høre på oss og istedet stille vår egen mentale kapasitet i tvil. Det ender med at det er vi selv som blir eksponert og når det i tillegg er for etater med slik makt over liv og helse…. vel, jeg tror det finnes eksempler på at ofrene selv både er blitt tvangsinnlagt og straffeforfulgt.

      Jeg tror det beste å gjøre er en stille spredning av kunnskap som gjør at informasjon og innsikt blir tilgjengelig nærmest rundt hvert gatehjørne. Slik heves allmenkunnskapen. En måte å gjøre det på er at ofre og andre med innsikt forteller deres historier og uten omsvøp, på nett, i medier og muntlig. Intet publikum er for lite. Gjør man det på en anonymisert måte så beholder man sin integritet samtidig som kunnskap spres. Gjøres det i form av ensvertekampanje så mister det sin troverdighet, selv om hva du forteller er sant. Bare mine tanker rundt dette 🙂

    10. Hallo! Enda et flott blogginnlegg, denne siden har bært meg igjennom årevis med fortvilelse. Nå er det slik at jeg har truffet en ny, fantastisk mann. I starten prøvde jeg å finne feil ved vedkommende, men jeg forsto fort at han var en god mann, uten baktanker og/eller dramatikk. Vi har vært ilag i 4 mnd nå, og jeg opplever innimellom “tilbakefall”, da det er noe som trigger meg ift. min P. Det kan være lukter, musikk, settinger, gamle bekjente osv. Det som da skjer, er at jeg stivner til og trekker meg unna. Jeg har fortalt min nåværende partner i korte trekk om hva jeg har vært igjennom tidligere, men jeg syntes det er så vanskelig å sette ord på det. Det var så mye, og jeg får straks klump i halsen når jeg skal prøve å forklare. Han er følgelig forståelsesfull, men han sier selv at det er vanskelig å hjelpe, ettersom han ikke forstår omfanget. Eksempelvis, så var jeg glad i seksuell nærkontakt tidligere, men noe har skjedd siden min relasjon med P. Den gangen, så brukte vi intimitet for å “fikse” en konflikt, eller hvis han forventet det. Jeg forbinder det ikke lenger med kjærlighet, som da har resultert i at jeg ikke klarer å koble av/ta initiativ når jeg er med kjæresten. Vi er kjærlige på alle andre områder, men det stopper der. Hva gjør jeg? Hva sier jeg? Livredd for at han tar det personlig, dette handler ikke om han, men om meg.

    11. Sigrid: takk for at du har fulgt bloggen så lenge.

      Mitt råd? Si minst mulig, Vårt behov for å snakke om vår opplevelse med psykopaten handler om oss selv. Det er ikke nødvendigvis din nye kjærestes behov å høre om dette.

      Jeg forstår ditt ønske om å vise hvem du er og hvor du kommer fra, men husk at det er to ting nye kjærester ikke liker å høre for mye om:

      -Hvor BRA vi hadde det med vår eks,
      -Hvor ILLE vi hadde det med vår eks.

      La din nye kjæreste spørre om de tingene han ønsker å vite om deg, ikke press på ham informasjon han ikke har bedt om. Jeg tror også at et voldsomt fokus på din eks psykopat holder deg fast i en tidligere relasjon i stedet for å flytte fokus der hvor det bør være nå – din nye relasjon. Du kan tvinge din hjerne til å tenke i nye baner. Tro meg, den vil like det. Vår hjerne er akkurat som oss møkk lei av å tenke på psykopaten. Den vil fryde seg over å få nye utfordringer.

      Lykke til med din nye kjæreste 🙂

    12. Sigrid: Det er ikke lett å rådgi andre, det som passer for en, passer ikke for en annen, men skulle jeg driste meg til å gi et råd så er det å tenke at du er ny og ubesudlet i verden. Det er bare du og han som eksisterer i øyeblikket. Han og du er nye og rene. Og så bare gir du deg hen. Ingen fortid , ingen fremtid, bare nå. You and I. Funker for meg. He, he. (Og han). Nå ble jeg litt personlig her.

    13. Hjertelig takk for svar. Jeg skal virkelig jobbe for at fortid er fortid, og ikke nåtid. Fokusere på nuet, og bare nyte. Igjen, takk for denne bloggen!

    14. Det er fullstendig uforståelig for meg hvordan de bare kan skifte mening over natta – bokstavelig talt i mitt tilfelle. Og det var ingen pen måte han avslutta det på heller. Jeg gikk rett i en sjokktilstand. Jeg blanda med å kalle han falsk, villedene og player, samtidig som jeg sa unnskyld i øst og vest for ting jeg trodde kunne være grunnen, kjøpte smågaver, konsertbilletter, inviterte han på idrettsarrangement… Ble helt tullerusk. Han svarte med korte iskalde meldinger på noen av meldingene før han blokkerte meg. Jeg var så hodestups forelska og trodde så det var gjensidig. Han sa det tross alt til meg først. Jeg inkluderte han i hele livet mitt. Vi var hos noen venner av meg få dager tidligere, de inviterte oss på spillkvelder, det takket han ja til. Alt virket så rosenrødt. Så bæm!!
      Deretter valgte han min rake motsetning og delte det offentlig få måneder senere.
      Men han poengterte jo at to måneder før han traff meg (han som tok initiativet) så hadde han dumpa forrige dame. Og han sa jo faktisk at han kun hadde gale ekser. Det ringte faktisk små bjeller da, men de valgte jeg å overse. Man kan jo være uheldig…

    15. Grå mus: vekslingen mellom kald og varm er en del av spillet. Dette er delvis bevisst og delvis ubevisst. Psykopaten leker med offeret, samtidig som han/hun ikke alltid vet hva de vil. Det er dette som får oss til å gå på eggeskall. Da han ga deg iskalde meldinger før han blokkerte deg så var det fordi han ville forkaste deg og helst fort. Antakelig hadde han allerede det nye offeret i sikte og du måtte raskt ut av bildet. Samtidig ville han gjøre deg mest mulig desperat og forvirret slik at du kunne fremstå som gal og en forfølger i det nye offerets øyne. Mangelen på samvittighet gjør at de kan gjøre dette uten å blunke, i hans øyne skyldte han deg ingenting, alle gavene han fikk av deg hadde han krav på (berettigelse) og uten takknemlighet. Jeg ønsker deg lykke til med NK og veien mot å finne tilbake til deg selv.

    16. Hmm gå tilbake til tiden før psykopaten!!! Den tiden eksisterer ikke. Jeg er født inn i det og har levd med det til i dag. Jeg kommer nok til å bruke resten av mitt liv på dette. Jeg er snart femti. Jeg har brutt med flere psykopater, men stadig vendt tilbake til min mor., narsissisten..Nå har jeg NK med henne.Igjen!! To uker. Det føles som en seier. Jeg har angst, men jeg skal ikke la meg knekke. Null kontakt 🙂

    17. Emmy: men der har du jo nettopp tiden før psykopaten og årsaken til ditt kjernesår; din mor. Vi kan ikke gjøre noe med fortiden men vi må forstå den. Hva tror du at du kan gjøre i dag, snart femti år gammel, for å bli mindre attraktiv for antisosiale mennesker?

    18. Når jeg skrev at jeg kommer til å bruke resten av mitt liv på det, så mente jeg ikke på antisosiale mennesker, men på å jobbe med meg selv..det er et veldig godt spørsmål. Jeg har tatt en del grep som å gjøre meg rusfri, være singel i x antall år (vente til jeg får bedre smak) Lære meg å se nyanser, jeg er velsig flink å lese folk for andre, kanskje jeg kan bli det også for meg selv. Takk for svar 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg