Når jeg i dag, noen år etter bruddet, tenker tilbake på den merkelige opplevelsen jeg hadde med psykopaten, så slår det meg hvor uvirkelig minnet om ham føles. Dere som nettopp har brutt eller sliter med troen på at livet blir levelig igjen skal vite at det blir levelig. Mye går tilbake som før, noe blir aldri som før, men livet går videre og psykopaten blir tiltakende fjern i vår bevissthet. Men sammen med distansen til psykopaten så legger det seg et mystisk slør over erfaringen som opplevelser med normale mennesker ikke får. En måte å beskrive det på er en drøm som føles ekstra virkelig og som man husker spesielt godt, men som likevel bare er en drøm. Opplevelsen med psykopaten er så løsrevet fra det hverdagslige livet at den ikke veves inn i vår tidslinje slik normale opplevelser blir, men istedet står alene som et selvstendig og makabert avvik. Dette avviket vil i begynnelsen fortone seg som meget ubehagelig og triggende, slik terrorvitner gjenopplever øyeblikket da bomben eksploderte. Dette er fersk PTSD som river i oss. Senere blir minnet noe annerledes. Ikke fullt så triggende lenger men desto mer ufattelig og man spør seg selv om psykopaten faktisk var der?
Han forsvant like fort som han kom. Relasjonen pågikk i kun seks måneder men var så intens at alt annet ble irrelevant. Det er mange metaforer for dette. En tornado kommer plutselig og uventet, kaster deg rundt i luften i et par minutter og forsvinner like brått som den kom. Når du lander så er alt omkring deg ommøblert. Omgivelsene er ikke til å kjenne igjen. Tornadoen har i løpet av meget kort tid gjort stor skade. Slik opptrer psykopaten. Tornadoer skjer, men jeg vil tippe at vitnene husker opplevelsen som meget uvirkelig fordi det skjedde så fort. Man var ikke forberedt på intensiteten, dramatikken og at slike naturfenomener kan forekomme. Man var heller ikke forberedt på hvor raskt tornadoen ble oppløst og fordampet. Tornadoen ble dannet og eksisterte bare en kort stund innen den døde. Men på den korte tiden den levde, så gjorde den enorm skade. Det samme skjedde med personen psykopaten konstruerte for å skade deg. Den personen levde kun et kort øyeblikk og eksisterer ikke lenger.
Et offer jeg snakket med fortalte at det føles uvirkelig at hun fant seg i den slags behandling. Hun har vondt for å fatte at hun lot seg forføre og mishandle på den måten. Dette er en annen form for uvirkelighetsfølelse som mange ofre opplever når det har gått en tid etter bruddet.
Selv om opplevelsen av uvirkelighet kan være ubehagelig, så er den et godt tegn. Det er flere grunner til at en følelse av uvirkelighet og realitetsbrist er et tegn på at du heles.
1) Din virkelighetssans normaliseres.
For det første er det et signal om at din virkelighetssans er normalisert eller i ferd med å normaliseres. Nå vet du hva som er normalt og hva som ikke kan betraktes som normalt. Intet ved psykopaten var normalt, og det uvirkelige skjæret er en indikator på at din virkelighetssans har falt på plass igjen. Mens relasjonen pågikk så virvlet vi rundt, var forvirret, analyserte alle utsagn og handlinger og ble hensatt i en hypnotisk tilstand som var hverken sunn eller normal. Denne er vi ute av nå. Jo mer jordfestet og stabile vi blir, dess mer uvirkelig blir minnet om psykopaten.
2) Du var i nærkontakt med galskap og ondskap.
For det andre så er den uvirkelige følelsen en indikator på at vi har vært i kontakt med galskap. Dere som fortsatt sliter med overbevisningen om at psykopaten faktisk er forstyrret har her ytterligere en bekreftelse til hjelp med å redusere tvilen. Et forstyrret sinn vil påvirke oss på denne måten. Et normalt sinn vil ikke gjøre det. Vi var i en kortere eller lengre periode i tett kontakt med ondskap og at vi i dag opplever uvirkelighet er en normal reaksjon på en slik kontakt.
3) Psykopaten viste deg en falsk personlighet.
For det tredje så er det en bekreftelse på at personligheten psykopaten skapte for oss ikke var ekte. I dag er hele psykopaten innhyllet i en slags mystisk dis og jeg er usikker på om han i det hele tatt eksisterte. Jeg vet han lever fortsatt og at hans kropp vandrer på denne jord. Likevel er uvirkelighetsopplevelsen så sterk at jeg har vondt for å fatte at han noengang var der. Satt vi virkelig i samme sofa? Snakket vi egentlig sammen? Tilbrakte vi overhodet tid sammen, eller er det noe jeg innbiller meg? Dette er en ubehagelig men sunn reaksjon på at den personen han var sammen med meg var kunstig og i dag er gått i oppløsning.
Akkurat som tornadoen.
Jeg vil minne på at neste kurskveld går av stabelen i Ålesund den 13. august. Se “arrangementer” på facebook siden for mer info, det er fortsatt ledige plasser. Møre og Romsdølinger har nå mulighet til å få svar på spørsmål, møte likesinnede og få støtte og bekreftelse av bloggforfatter og andre deltakere. Vel møtt.
Hei.
Er det andre byer enn Oslo/ Ålesund det er mulig for å møte andre som har vært i en ( eller flere ) relasjon som dette?
Hedda: hvis du har behov for å møte likesinnede, så kan du formulere en anonym “kontaktannonse” og legge den ut her under kommentarer. Beskriv litt om din situasjon og hvor du befinner deg. Jeg kan formidle kontakt.
Endnu et fantastisk indlæg og hvor er det en god sammenligning, det med tornadoen . Det er jo det vi alle er..ramt af en tornado. Hvor længe den var i vores liv er forskelligt, men den har udrettet stor skade for alle.
Min tornado befandt sig rundt om mig i næsten tredive år. I starten var det fantastisk vejr, ingen vind overhovedet..så kom der uvejr ind af og til, men der var også sol og godt vejr. Som årene gik voksede tornadoen og blev til sidst til en supertornado ( det var her masken falder ) og det var her jeg forsøgte at flygte. Tornadoen indhentede mig igen ca 6-8 gange. Skræmmende.
Jeg kunne tænke mig at høre om, hvad det gør ved ens krop og sind , at leve under det der kaldes ” bjerg og dal ” Jeg har selv levet på den måde med min P i mange år og da jeg endelig kom væk, var det fantastisk med den ro og ingen drama, der indfandt sig i mit liv. Alligevel kan jeg ligesom få den ide, at der mangler noget action i mit liv..ja, det er meget svært at forklare, for jeg er en meget rolig person, der aldrig kedede sig før mødet med P . Alle de sidste år med P drejede sig jo om ham, hans mærkelige påfund, drama, altid i aktivitet m.m. Hvad har det gjort ved mig at leve på den måde og er der nogen der har erfaringer med det ?
Det er uvirkelig å tenke på hvordan jeg lot meg bli behandlet så dårlig i så mange år. Jeg må innrømme at jeg sliter med en veldig skamfølelse over nettopp det, 10 mndr etter at jeg gikk. Like uvirkelig er P sin rettferdiggjøring av at jeg ble i så mange år; “…da var det neppe så ille som du påstår”. Men jeg prøvde å gå flere ganger, og har innsett at jeg ble manipulert tilbake. Det er vondt å erkjenne for seg selv!
Det er fantastisk hva en finner seg i etterhvert. Av misbruk,utnyttelse og løgner. Jeg ser nå i ettertid at jeg burde gått fra han når jeg tok han første gangen i grov løgn. Jeg klarte aldri stole på han,å magefølelsen min sa at dette er feil. Men likevel ble jeg. I mange år.
Å det at vi finner oss i så å si alt fra P etterhvert er skummelt. Jeg har alltid sagt at om partner ikke kan behandle barna mine bra så drar jeg. For de er det viktigste i livet mitt. Men likevel lot jeg han oppføre seg dårlig mot de. De villle ikke til han ,var nervøse og usikre. De viste ikke hvor de hadde han.Men jeg sa at vi skal dit. Noe jeg har utrolig dårlig samvittighet for i dag.
Han ga de aldri en klem eller nærhet.
Jeg tror P var sjalu på barna mine. Kan det stemme?
Godt at P ikke har barn. Håper han ikke får det heller. Som han sa flere ganger at han liker ikke barn før han kan kommunisere med de.
P da at han vil leve livet sitt uten forpliktelser. Så
Mary: “Jeg kunne tænke mig at høre om, hvad det gør ved ens krop og sind , at leve under det der kaldes ” bjerg og dal ”
Det vi kaller “berg- og dalbane” som er det norske ord for rollercoaster, den type karusell man finner i forlystelsesparker som beveger seg lynhurtig frem, opp og ned, er en metafor for følelseslivet til en som lever med en psykopat.
Det som skjer er at det konstant skilles ut adrenalin og stresstoffer. Disse stoffene er ment å bare skilles ut i meget korte perioder for å forsterke sansene våre og beskytte oss mot fare (“fight or flight”).
Men når man lever med en psykopat så skilles stoffene ut nærmest på permanent basis. Dette er meget skadelig og vil angripe organer. Autoimmune sykdommer kan utvikles, ledd- og muskelsmerter, hudlidelser og også alvorligere sykdommer som kreft.
Derfor er det så viktig å finne roen så hurtig som mulig etter bruddet. Det er imidlertid vanskelig, for disse stoffene fortsetter å utskilles selv etter at psykopaten er borte. Kroppen er på en måte blitt vant til det høye adrenalinnivået og mange ofre kan ha problemer med å finne roen.
For eksempel kan det gi utslag i at enkelte ofre fortsetter å søke drama etter psykopatens exit. Psykopaten er borte, men offeret fortsetter å dyrke dramatiske personligheter eller blir sågar den som selv rører opp drama. Et annet eksempel er at enkelte ofres aggresjonsnivå kan bli meget høyt etter psykopaten. Vi er sinte “på alt og alle” og blir lett hissige.
Kognitiv dissonans og vår indre ufred i søken etter svar etter bruddet sørger også for å holde adrenalinnivået høyt.
Den gode nyheten er at nivået langsomt vil falle og hos de fleste legge seg på et “før psykopaten” nivå etter et par år.
Tinna: det er vanlig å føle skam. Og skammen kan avløses av sinne. Skammen gjør at du føler du må rasjonalisere din oppførsel for deg selv og for de du føler skulle dømme deg; “men jeg forsøkte å gå flere ganger altså” eller “jeg godtok ikke mishandlingen den ene gangen altså, det er bare det at…. “. Dette er ditt indre som forsøker å bearbeide og leve med skammen.
Men du skal ikke skamme deg over at du håpet og ga relasjonen med en du elsket flere sjanser. Husk at du har vært i en relasjon med et romvesen, det finnes ingen sosiale regler for hvordan man skal forholde seg til et romvesen, gjør det vel? Hvordan kunne du vite hvordan du skulle respondere på et romvesens skikk og bruk? Psykopaten er en annen art enn oss. Han/hun er i tillegg ondsinnet med en skjult agenda. Du trenger derfor ikke å rettferdiggjøre din tid med psykopaten. Ikke for dine venner, ikke for oss her på bloggen og ikke for deg selv. Gå videre med rolig puls, rak rygg og hevet hode. Du er sterk som overlevde selve relasjonen og attpåtil ble fri.
Anonym45: “Jeg ser nå i ettertid at jeg burde gått fra han når jeg tok han første gangen i grov løgn. Jeg klarte aldri stole på han,å magefølelsen min sa at dette er feil. Men likevel ble jeg. I mange år.”
Ja. Dette er noe av det samme som Tinna skriver om over her. Vi må tilgi oss selv for at vi ikke tolket tegnene riktig i begynnelsen og reagerte på dem. Det var så mange mekanismer som bandt oss til psykopaten.
Det viktigste er at vi gikk til slutt. Selv om psykopaten var den som gikk, så er også dette en seier for offeret. Husk at vi ikke hadde grunn til å mistro psykopaten i starten. Da de røde flaggene begynte å dukke opp så er det normalt å se det an innen man tar en beslutning. Flaggene var ukjente for oss, og ukjente ting må man studere innen man konkluderer.
Din psykopat var definitivt sjalu på barna dine. Det er såre enkelt. Psykopaten er sjalu på alle som tar oppmerksomhet fra dem. Disse barna er dine og ikke psykopatens. Psykopaten er sågar sjalu på egne barn.
Så utrolig bra tekst igjen! Tusen takk! Det hjelper. Jeg har blitt hissig og fått høyt aggresjonsnivå hver gang jeg merker noe form for manipulasjon eller arrogant holdning. Eller et lite stikk i noen form. Nettopp kranglet med moren min i dag, og har så dårlig samvittighet. Men hun har noen trekk og som provoserer veldig, og later som hun mener alt i beste mening etterpå. Martyr lignende. Jeg har fått både betennelser i ryggen og hud problemer. Hadde konstant Berg og dalbane og flight mode med min p. Dette her forklarer jo alt igjen. Takk for all støttene tekster.
Tror det er dette som har gjort at jeg ikke har stolt på min egen dømmekraft i forhold til p. Går opp for meg mer og mer at moren min har endel p trekk, dominerende og ovenfra og ned holdning. Manipulerende også, og lager drama. Negativ og lett fornærmet, umulig å løse konflikter med. Mer covert for hun fremstår så snill. Ikke i nærheten av så drøyt som min eks P. Merker jeg har fått så mye unødvendig drama og blir lett stresset av henne. Er oppvokst med mye dårlige vibber. Igjen så ender jeg opp som den slemme siden jeg blir den sinte med reaksjon på kommentarer eller manipulering fra henne. Mye vanskelige greier som følger med dette her.
Mari: barn av psykopatiske foreldre har levd i en boble av uvitenhet og fornektelse, akkurat slik vi gjorde med den psykopatiske partneren. Disse barna elsker deres foreldre men opplever ofte i voksen alder en slags vemmelse mot en eller begge foreldre og forstår ikke hvorfor. Hvis man ikke vet hva det er snakk om så oppstår forvirring og dårlig samvittighet. Akkurat som den psykopatiske partneren så gir psykopatiske foreldre deres barn en opplevelse av at barna er gale.
Det er vanskelig å spotte den psykopatiske forelderen fordi de blander gode stunder inn i manipulasjonen og tåkeleggingen. I tillegg, med mindre man er syndebukkbarn (som blir åpenlyst devaluert) så setter psykopatiske foreldre bremsen på når det kommer til deres egne barn. Det betyr at de begrenser mishandlingen. Det vil dog likevel skje et maskefall hvis barnet er ekstra trassig eller konfronterende. Dette vil ofte skje først i voksen alder, da forventer den psykopatiske forelderen mer narsissistisk forsyning av “barnet”, i tillegg til at den voksne sønnen og datteren begynner å bli mer kritisk og selvtenkende.
Din mor kan ha psykopatiske trekk, være en narsissist eller sågar en fullbåren psykopat. Det kan kun du selv vurdere. Det finnes visse overlevelsesteknikker man bruker med psykopatiske foreldre som man ikke kan eller vil bryte kontakten med. Jeg vet ikke om du er klar over disse?
Jeg sliter så med angst… tre uker siden jeg stakk fra P/N (usikker hvilken kategori h*n hører hjemme) og innførte NK. Takk for alt denne bloggen lærte meg i ukene før,da mistanken kom om hva som kunne feile denne “personen” . Kikker meg stadig over skulderen,er redd for å gå ut på verandaen eller foran huset i tilfelle h*n står der ute etter unyttige forsøk på å få meg i tale…skulle ønske jeg kunne prata med noen i samme sit…
Anonym83: angst etter kun tre uker NK er vanlig, nærmest regelen. Så tidlig etter bruddet er man meget rå, sårbar, forvirret og i fare for å bryte NK. Det kan med rette kalles akuttfasen eller risikofasen. Jeg foreslår at du ringer hjelpetelefonen. Se info på bloggen. Jeg formidler også gjerne kontakt hvis en leser i lignende situasjon leser dette og ønsker å kontakte deg.
Tusen takk <3
Dette med vemmelse ovenfor foreldre med psykopatiske/narsissistiske trekk har jeg lurt mye på, men det er første gang jeg “hører” noen andre si det. Jeg synes denne foreldren er så ekkel. Nå har jeg ingen kontakt, men barna mine har sporadisk kontakt og jeg har da valgt å forholde meg til personen. Jeg får frysninger og kjenner på en dyp avsky. Ingen andre mennesker har jeg kjent slike følelser ovenfor, selv ikke de kjærestene jeg har hatt, med psykopatiske trekk. (Min forelder er narsissist) Kan du si litt mer om dette? (Vemmelse)
Takk for ditt svar. Denne vemmelsen har jeg, og får mye skyldfølelse. Akkurat sånn du beskriver så bra. Skal lese om disse teknikkene nå, er litt dårlig på å ikke reagere når noen tråkker over grenser nå. Men må prøve å ikke la noe gå innpå meg. For jeg sitter alltid igjen som syndebukken. Blir så sliten av henne, søstern min har også hatt mye følelsen av å bli avvist av henne. Så vet det ikke bare er meg. Har slitt mye med henne i oppveksten og hun er veldig misunnelig på meg, merker jeg.
Rebekka og Mari: Hvis vi tar utgangspunkt i den moderate P/N forelderen så vokser barnet ofte opp i den tro at barndommen har vært normal. Det har ikke foregått direkte mishandling og barnet har ikke manglet mat, klær eller leker (i motsetning til syndebukkbarnet som ofte blir materielt skadelidende). Men etterhvert som barnet blir eldre så forstår det at det aldri fikk emosjonelle behov dekket. Den manglende støtten fra den forstyrrede forelderen fortsetter inn i voksenlivet. Vanskelige valg skal tas, om utdannelse, valg av partner, økonomi o.l. men støtten uteblir, forelderen gir dårlig eller manglende rådgivning. Barnet – som nå er blitt voksent – støter på hindringer i livet og tenker “dette burde strengt tatt mamma/pappa fortalt meg og lært meg”. Det vokser fram et bilde av en meget egoistisk forelder og det voksne barnet oppdager at den forstyrrede forelderen mangler integritet. Sønnen/datteren slutter etterhvert å være stolt av forelderen og kjærligheten blandes med vemmelse/avsky og skam. Hvis sønnen/datteren i tillegg tilegner seg kunnskap om psykopati så ser han/hun at sjalusifabrikkering har forekommet og at forelderen i mange tilfeller bevisst har sabotert for menneskene rundt seg. Ofte har alkoholisme vært i bildet. Det går opp for sønnen/datteren at det aldri har vært elsket på normalt vis. Det voksne barnet fatter også at utilstrekkeligheten det har følt på hele livet kan spores tilbake til en dysfunksjonell forelder.
Vemmelsen er altså en blanding av skam, sinne, avsky, dårlig samvittighet og klandring i tillegg til en rest av kjærlighet til forelderen som liksom ikke vil gå helt bort. Det siste bidrar til en følelse av å ville “kaste opp” fordi følelsene blir så ambivalente at s/d ikke vet hvordan de skal forholde seg til forelderen. Tett kontakt med forelderen gir en følelse av forgiftning (som med alle psykopater) og de fleste forstår at de må distansere seg. Noen velger NK, andre velger LK avhengig av omstendighetene og graden av forstyrrelse.
Bloggforfatter: Jeg kjenner en ganske dysfunksjonell familie der mor alltid har prøvd/prøver å styre barna inn i sin ide om hva som er best for dem, Dette er høye idealer om det perfekte/ideelle i hennes øyne.Barna blir presset og presset til valg hun ønsker, og ikke det de selv vil. Hun maser og kontrollerer dem konstant. Det er som om hun er overbevist om at hun er innehaver av en slags gudegitt sannhet om hva som er best. De sliter og strever med med hennes urealistiske standard. Oppsetsighet blir straffet og lydighet premiert. De har aldri manglet noe materielt, og hun er veldig delaktig (etter at de ble litt store) i deres utdannelse og sosiale liv. Det er et veldig engasjement der, men samtidig lurer man veldig på om det ikke er mest for hennes egen del. MINE barn skal være vellykkede. Det må jo være sterkt narsissistisk å ville forme barn etter sitt eget hode (på de fleste områder), og ikke ta utgangspunkt i hvem barna faktisk er? De virker veldig forvirret av denne “omsorgen”.
kiki: Absolutt. I kjent psykopatisk ånd så er partneren/barna ikke egne individer, men en forlengelse av psykopaten selv.
Det betyr at partneren eller barna i psykopatens øyne “representerer” psykopaten utad. Mislykkethet hos barna tolereres derfor ikke, fordi det stiller psykopaten i et dårlig lys. Derav kommer noe av årsaken til kontrollbehovet.
Den N/P forelderen vil støtte kun så lenge barna gjør som han/hun sier. Ved selvstendige valg så faller støtten bort. Dette vises på typisk psykopatisk vis ved taushetskur eller andre virkemidler som gjør at barna ofte kommer krypende tilbake og ender opp med å gjøre som den psykopatiske forelderen ønsker. Slik ivaretas kontrollen. Ved manglende underkastelse (fra barnas side) så forlenges taushetskuren og kan pågå i flere år, eller forelderen tar i bruk andre virkemidler som svertekampanje, økonomiske sanksjoner e.l.
Bloggforfatter: Takk for svar. Jeg har klump i halsen, for dette er vondt. Damen jeg beskrev hører ikke på NOEN. Totalt i sitt eget hode, og familien fortviler. Hun straffer dem økonomisk og praktisk, og blamerer dem for venner hvis de ikke lystrer. Og lager et masehelvete av en annen verden. Prøver å moderere henne, men hun er overbevist om at hun har rett. I hennes øyne aksjonerer hun i det godes tjeneste. Åhhh!
kiki: Ja det er forferdelig. Disse barna vil bli skadelidende.
Kiki og bloggforfatter: Dette gjør vondt for meg og. Det er som å lese om min eks da vi var sammen. Han nærmest hånet den eldste da h*n la på seg litt i slutten av tenårene og sa f.eks høyt “det holder vel med mat på deg nå?” under en middag med storfamilien da tenåringen ønsket å forsyne seg en gang til. Da h*n valgte den “letteste” matematikken på videregående istedenfor realfagsmatte ble det heller ikke særlig populært. Det er mange slike ting som kommer opp i minnet for tiden. Og h*n har for tiden brutt kontakten med sin far/min eks, med begrunnelsen “Hva skal jeg med slike mennesker i livet mitt?”
Den yngste er mer i limbo, tror jeg. Lojal både mot meg og sin far. Men h*n ønsker heller ikke å være hos P for tiden. Alt jeg får gjort er å være der og å oppføre meg så normalt jeg kan, tenker jeg. Men det er trist hele greia. Den yngste har jo også fått høre det. Da h*n har kommet stolt hjem med 4 i et fag som for h*n er vanskelig, har jo også h*n fått høre “jaha, og du er fornøyd? Hva skulle til for at du skulle fått 5?”
Takk for utfyllende svar. Det traff blink hos meg. Det er en enorm forskjell på å få den forklaringen fra en som har levd noe av dette enn fra en som har lest seg til fakta rundt disse personlighetsforstyrrelsene og konsekvensene for menneskene rundt. Igjen: Takk.
Vet det er litt utenfor tema, men min P har vært hemmelighetsfull på facebook, har på en måte hatt et lite håp om at han skulle ønske å gå i familieterapi for å se om han forandret seg, men det har aldri blitt noe til. Sist han så datteren sin var han mer flørtene enn ellers og sa jentene mine osv. Før har han vært kaldere. Så sa jeg klart ifra om at jeg ikke vil at han sier sånn, jeg godtar at vi bare er venner, da kan du ikke si slike ting når du uansett ikke vil være en familie. Jeg må gå videre med livet mitt. Uken etter la han bilde på instagram med en jente, det sto bare summervibes, ikke noe romantisk, men en kompis skrev under, fint par. Var en felles venn som så det, jeg følger han ikke. MEN hvis P har ny kjæreste, hvorfor si slike ting til meg? Og jeg skal innrømme hun var søt, så det stikker. Men han har på en måte vært hyggeligere mot meg i det siste, kanskje pga den nye kjæresten? Kan ikke hjelpe å tenke, hva om han er snill og god mot henne? At han gir henne det jeg ønsket meg, er hun penere enn meg kanskje han behandler henne bedre fordi han er redd for å miste henne, er det meg det er noe galt med?osv. Men vet jo innerst inne det ikke er sånn, han sa jo så mye fint i begynnelsen av vårt forhold også. Det gikk 3 uker uten å spørre hvordan det går med datteren, fordi vi hadde vært mekling, hvor han også snakket stygt og sa jeg hadde fått ny mann, og han kan ikke være med en som sprer beina for hvem som helst, bare fordi jeg hadde hatt en vennine-kveld ute. Er selvfølgelig mye mer, men rart jeg likevel føler slik jeg gjør ifht ny dame osv. Vil jo ikke være sammen med han igjen etter alt. Hadde vært fint med et innlegg om dette etterhvert Psykopati.
Takk for en bra tekst og mange kloke og nyttige kommentarer ..
Jeg vil legge inn en tekst her jeg også, selv om den ikke har direkte med dette blogginnlegget å gjøre.
Jeg har en familierelasjon til en P/N, og det har jeg hatt i mange år, og det var først for ca 2 år siden, etter en spesiell hendelse at jeg virkelig begynte å snuse på og lese om P og N, ikke fordi symptomene dukket opp da, nei de hadde vært der hele tiden, scener, trusler, bebreidelser, løgner , smisk, humørsvingninger ..ja, dere kjenner alle til dette. Men jeg prøvde hele tiden å forklare det med andre ting, finne unnskyldninger, bortforklare, lukke øynene for, benekte o.s.v.
Etter denne hendelsen var det som om alt toppet seg, det tok helt av og jeg kunne ikke lenger bortforklare eller unnskylde, det ble for drøyt, det ble til galskap og jeg var i ferd med å bli syk.
Etter at jeg begynte å lese om P og N, skjønte jeg at her hørte dette hjemme, her kunne jeg plassere det, alt stemte, og det var som å lese om seg selv og min P. Og det var da min egen kamp startet også, min kamp for å overleve og jeg hadde så mye å jobbe med etter mange år hvor jeg hadde undertrykket meg selv, gått på tå hev og utslettet mine egne grenser og integritet. I tillegg til at jeg bar på et hav av skyldfølelse, skam, sinne, sorg og følelse av mindreverd, noe min P hadde klart å innprente i meg i løpet av mange år.
Nå begynner jeg å se “lyset” igjen, jeg er på god vei til å ta tilbake meg selv, jeg klarer å plassere mørket der det hører hjemme, nemlig hos P selv, jeg klarer å forstå med sjelen at det har ingenting med meg å gjøre, og uansett hva jeg sier eller gjør så vil det ikke endre noe.
Jeg har funnet gode metoder å bruke overfor P, og jeg synes selv jeg har blitt god på Gråsteinmetoden, jeg minimerer kontakten med P, og når jeg først setter en grense så står jeg på den 100 %, og ikke minst, jeg utleverer ingenting om meg selv, for jeg vet at alt vil bli brukt mot meg. Og så dette viktige til slutt, jeg forklarer eller forsvarer absolutt ingenting av det jeg mener, sier eller gjør, og her tror jeg nøkkelen ligger.
Så jeg begynte å granske dette med motiver, forklare og forsvare mer inngående. Og serlig dette med motiver og hvor mye min P bruker mine motiver mot meg
La meg forklare .. min P starter en “greie”, det er noe h*n ønsker å oppnå, eller at h*n er bare i dårlig humør og trenger utløp for møkka. H*n starter gjerne med å be om noe, gjerne en tjeneste, eller høre min mening om noe eller lufte en sak. Jeg responderer på det og kommer med et svar, dette svaret er stort sett alltid feil i P sine øyne, og h*n ber om en forklaring, ønsker at jeg skal forklare/fortelle hva jeg mente, hvorfor jeg mente eller gjorde det osv. Det som da skjer er at jeg utlevere motivene mine for P, som da setter igang å devaluere mine motiver samtidig som h*n idealiserer sine egne. Og det som er så utrolig fort gjort da, det er å gå i forsvar, forsvare sine motiver, eller prøve å forklare for ente gang hva du mente, og at du hadde gode hensikter. Men P vrir om på alt og bruker bare dette imot deg og svartmaler mer og mer, samtidig som h*n krever bedre forklaringer, andre forklaringer, for det er aldri akseptert eller bra nok. Til slutt sitter du igjen som ei vaskefille, totalt oppvridd, skjønner ikke opp ned på noe, hva startet det egentlig med, du husker ikke, for alt er snudd på hodet, du sitter igjen som den store stygge ulven igjen, er lei deg, sint og tviler på hele verden og serlig deg selv.
Det å diskutere om motiver er en skitten metode, men ganske så utspekulert måte en P får makt og kontroll på, for motiver kan nemlig ikke bevises. Men motivet kan endres alt etter som det passer P, og endre sine egne motiver det gjør P hele tiden, mens du pent må stå til rette for dine.
Da jeg oppdaget dette med bruk av den andres motiver, gikk det et nytt lys opp for meg, ikke bare hold tilbake opplysninger om deg selv, hold også tilbake dine motiver, for P vil bruke de mot deg, og svarte og devaluere motivene dine uansett hvor edle og gode de er, h*n vil tråkke de ned i søla og skitne de til.
Så da passer det å avslutte et langt innlegg med følgende, tror jeg har lest det på bloggen her .. “Å diskutere med en P er som å bryte med en gris, du blir garantert møkkete, grisen vinner og vil bare bryte mer” .. fritt etter hukommelsen 🙂
Da ønsker jeg alle en P og N fri tilværelse og ta vare på dere selv.
Anonymia: takk for din velskrevne historie som jeg håper mange leser.
Spesielt godt liker jeg denne setningen: “Og så dette viktige til slutt, jeg forklarer eller forsvarer absolutt ingenting av det jeg mener, sier eller gjør, og her tror jeg nøkkelen ligger.”.
Meget klokt 🙂
Anonym29: “MEN hvis P har ny kjæreste, hvorfor si slike ting til meg?” Han bryr seg ikke om henne og han bryr seg ikke om deg. Han bare spiller dere opp mot hverandre, slik får han narsissistisk forsyning fra dere begge. Min eks sendte meg meldinger med “søtnos” mens han var på date med sitt nye objekt.
Det er forferdelig tungt, men det er ingen vits i at du spekulerer i hvorfor han er hyggelig innimellom. En psykopat er kjent for å veksle veldig mellom varm og kald – det som på engelsk kalles “push pull”. Det følger ingen normal logikk. Jeg håper du med tid og kunnskap klarer å legge analyseringen på hyllen. Lykke til 🙂
Selv takk 🙂
Jeg har et godt tips til i helingsprosessen, for dere som søker nyttige tips der. …
Det er å skrive ned “Gode tanker til meg selv” , jeg skriver positive gode ting om meg selv ned, enten på mobilen ( kjekt for da har du de med overalt ) eller på pc eller en blokk
Det er små korte setninger som sier noe godt og positivt der du har vært mest såret/skadet av P, er eksempek kan være : “Jeg er et godt og empatisk menneske”, et annet eksempel kan vøre : “Jeg føler meg trygg og god i meg selv”.
Disse små setningene leser jeg for meg selv flere ganger om dagen og selv om det virker dumt og du ikke tror et ord på det i starten, så vil det synke inn… Og det hjelpet !
Jeg har også skrevet ned det jeg kaller : “Gode grenser for meg selv”, og det fungerer på samme måten, det er grenser jeg vil trene på å sette, disse leser jeg også opp for meg selv, eksempel kan være : “Jeg forventer å bli snakket til med respekt”, eller : “Jeg vet hvem og hva jeg er og jeg står opp for meg selv”.
Alle finner sine egne måter, men det å skrive generelt er et nyttig teapautisk virkemiddel.
Anonymia: helt enig.
Jeg er selvfølgelig enig med dere som skriver her inne, men av og til blir jeg likevel steik forbanna og helt klikkings forbanna ganger tusen som godtok alt, det værste av alt er at traumebåndet henger ved, dvs jeg kan ha romantiske tanker selv om vedkommende var ulv i fåreklær, ahhhhhhhhhhhhhhhhhh, av og til kan jeg være utrolig bitter, lei meg og har lyst til å gi en god F i alt, det er jo ingen der ute som forstår deg, de legger deg i ruin med store sår, du får attpåtil ikke hjelp eller forståelse. Nei, enkelte dager er pyton. Hva var det jeg ble bitt med siden det sitter så kraftig i? ikke vet jeg.
Ting skal ut, så blir det bedre etterpå, glad for alle som er på god vei videre uten bitterhet.
Anonymia, takk for et spennende innlegg som jeg kjenner jeg gjerne skulle forstått litt mer av. Jeg merker du toucher innom noe som trigger meg, men jeg er usikker på om jeg henger helt med. Jeg har selvfølgelig forståelse for at du anonymiserer innholdet I historien, men skulle gjerne sett at du forklarer litt mer. Kanskje lager et forenklet eksempel. Har du mulighet til dette?
Det jeg tenker på er setningen om »jeg forklarer eller forsvarer absolutt ingenting av det jeg mener, sier eller gjør, og her tror jeg nøkkelen ligger», og litt rundt hva du mener med motiv etc i forklaringen din 🙂
Hannah: du har all grunn til å være forbannet. Problemet er at kilden til sinnet vi opplever er ute av bildet. NK forhindrer at vi kan rette aggresjonen mot den som egentlig fortjener det.
Det som da skjer er at vi retter det enten mot oss selv eller mot utenforstående.
Selv har jeg merket høyt sinne mot personer som ikke har noe med min relasjon med P å gjøre, men som på et eller annet vis trigger meg. Det kan være arrogante eller ufine mennesker. Jeg finner meg ikke lenger i slik oppførsel, og av og til har jeg faktisk lyst til å angripe dem fysisk. Dette er skremmende og selvfølgelig ikke hensiktsmessig. Det er derfor viktig å finne andre utløp for aggresjon og bitterhet.
Mange oppgir trening som en perfekt måte å bli kvitt aggresjon på. Bevegelsen og intensiteten gjør at kroppen kvitter seg med den energien som sinne skaper og som man ikke får utløp for. I tillegg frigjør trening endorfiner som beroliger og har en motsatt effekt av aggresjon; lykke. Altså dobbel gevinst.
Du kan også bokse ut aggresjon på en vanlig pute eller en boksepute. Pass på at du ikke skader hånden. Skrik gjerne ut din frustrasjon. Dette kan gjøres i bilen eller i skogen hvor ingen hører deg.
Bitterhet må motarbeides på et dypere nivå. Tankegangen må forandres. Mange har nytte av takknemlighetsøvelser. Forsøk å være takknemlig over små og store ting som fungerer i livet ditt, for eksempel en god venn, at du klarer å betale regningene dine, at du fikk en gave, at du har luft i lungene, at du klarte å løse en konflikt på en god måte. På et senere tidspunkt vil du også være takknemlig for at psykopaten ikke er der lenger.
Skriveøvelser kan hjelpe mot både bitterhet og aggresjon.
Noen søker til steder som gir dem gode assosiasjoner og som senker hvilepulsen. For eksempel steder med gode minner fra barndommen – en tid før psykopaten. Forsøk å huske hvem du var før.
Husk at dette tar tid. Det viktige er at du faller ned på et roligere nivå. Ikke for andres skyld men for din egen, den konstante utskillelsen av adrenalin og stresshormoner er skadelig.
Lykke til 🙂
Jeg bare har så liten forståelse ( ingen ) over hvordan det går an, det har vært helt ekstremt, er som om jeg trekker til meg negative mennesker, kjærester og kommentarer som fluepapir, har rett til å være forbanna, kan bli så rasende at jeg har lyst til å oppsøke vedkommende, gi beskjed til helsevesenet over hva jeg har vært utsatt for, bli uføretrygdet resten av mitt liv og flytte fra Norge for godt. Til og med legen jeg skulle fått hjelp fra ble ufin og trodde ikke på meg. ( Det er ingenting med meg og min fortid som tilsier at jeg ikke har fortjent respekt,tvert i mot ). Jeg vurderer faktisk å gi opp. Aldri god nok uansett hva jeg gjør.
Petter; jeg tror det menes med at vi må finne styrke i oss selv til å stå opp for oss selv, at vi ikke trenger å unnskylde oss eller behovet for å utdype og forklare. Jeg har nemlig et problem her selv- jeg klarer ikke å bare si NEI, det passer ikke. Jeg må på en måte alltid ha en årsak til hvorfor jeg ikke kan stille opp på noe. Det må være en grunn for at ikke jeg f.eks kan ta den vakten som står å brenner- det blir selvutslettende til slutt fordi jeg går etterpå med dårlig samvittighet fordi jeg hadde ikke god nok grunn til å si nei. Så ringer jeg tilbake og sier det går fint likevel.
Empatiske sensitive mennesker er skrudd sammen slik tror jeg. Vi føler så mye og det føles ikke bra- skulle blitt en tanke mer kald eller likegyldig så hadde hvertfall jeg sluppet unna mange dårlige erfaringer.
Nå er jeg inne i den hyperreaktive fasen der jeg ikke stoler på en eneste ny sjel på denne jord bortsett fra gamle venner før N. Denne fasen har vart lenge for min del og jeg føler meg ikke komfortabel rundt folk lenger og klarer ikke være meg selv- usikker og flakker med blikket hele tiden- også jeg som var så utadvendt, glad og brydde meg så lite om hva andre måtte mene om meg. Trist!
Gode innlegg, kjenner meg også godt igjen. Takk for godt og langt svar, det oppklarer mye. Ang. forklaring, så fikk jeg bare høre at jeg var selvopptatt av p, eller at jeg bare klagde på han. Om jeg våget å forklare opp i hva jeg trodde var misforståelse. Om jeg fortalte kort hvorfor det er sårende, var det en tirade, og han satt og gjespet hånlig og himlet med øyne… Han ble et monster. Egentlig var det hele bare dritt kommentarer degradering av meg, for å sette meg ut, for skape utrygghet. Jeg satt ofte i sjokk over hvor frekke kommentarene hans var. Eks, slitsomt å forklare deg alt som skjer, du følger jo ikke med. Sluttet å snakke med deg for lenge siden ang sånne ting.. og må ikke tro jeg er int i det samme som vennene dine er.. gjør du ikke sånt hjemme, kan du ingenrting? ( vaskemaskinen var over halvfull av klær) Om jeg var likegyldig ble han så fornærmet, eller rasende. Skikkelig ovenfra og ned, og kom med et eller annet nytt kvalme for å sabotere for så skylde på meg for alt som gikk galt i forholdet. Så ja enig, ikke reagere er nok lurest. Da blir de så fornærmet. Det verste var at det å være kjip mot meg, tente han. Etter han hadde slengt ut kjipe kommentarer og mindregjort meg, tok han kvelertak osv. og skulle ha makten fysisk også. Klarer egentlig ikke skrive mer konkret. Egentlig vanskelig å takle å ha blitt så dårlig behandlet nå i ettertid. Etter det igjen så sa han bare, vi er så forskjellige vet du, vi har ingen god kommunikasjon. Ingenting ble jo oppklart og det ble mer og mer motvilje. Så om jeg sa imot noe eller /og forklarte meg, var jeg dramatisk og oversensitiv og fikk indirekte trusler om at det var slutten på forholdet. Han godtok ingen innvendinger.
Utrolig godt å slippe å være så forvirret, utrygg konstant, søvnen begynner å komme tilbake og slippe tanker og kverning rundt hva man har gjort feil og kan gjøre. Det er jo aldri en ordentlig kjæreste man mistet, man betydde ingenting. Om man blir behandlet som erstattelig, så ga det meg endelig styrke til å gå fra. Godt å slippe å være provosert, degradert og utslitt. Frustrert og ikke kunne vise det. Jeg og merker sinne mot uavhengig mennesker som trigger meg, ja spesielt arrogante eller ufine viktigper. Har endelig begynt å komme ut av traumebåndet, at den som plaget meg var den samme som lagde middag til meg samtidig. Innser mer og mer at det var falsk omsorg.
Mit indslag til ikke at forklare og uddybe overfor P: Da jeg til slut i forholdet med min narcissistiske P, var så drænet for energi, var frustreret, sorgfuld og gal, da aftalte vi et møde, hvor vi skulle have en alvorlig dialog omkring vores forhold. Inden dette møde, snakkede jeg med en ven, om hvordan jeg skulle gribe det an. Min ven foreslog mig, at jeg var neutral, nøgtern, faktuel og ikke viste alle de massive følelser jeg havde. Det var helt igennem imod min natur at snakke på den måde, men jeg forstod alvoren af det tip, min ven gav mig. (På det tidspunkt havde jeg ingen anelse om at min P var en N/P, men det vidste min ven sikkert)
Til mødet med N/P fremlagde jeg så det jeg havde at sige, i en meget neutral tone. Jeg lagde mine følelser og sårbarhed til side og afventede så en reaktion! OG DET KOM DER!!! Min N/P fik nærmest en sammenbrud, et narcissistisk show med tårer, raseri, kulde etc. Masken faldt og jeg havde aldrig oplevet ham på den måde tidligere. Jeg kunne overhovedet ikke kende ham. Og i dag kan jeg se, at der havde jeg afsløret ham og idet jeg var upåvirket, da knækkede det hele for ham. Det var som om, at da han ikke kunne læse mig eller kopiere mine følelser eller genkende min måde at være på, da faldt alt hans skuespil til jorden.
Det var en meget aparte oplevelse. Og jeg er den dag i dag, glad for at vennen gav mig det råd : Vær neutral, nøgtern og FAKTUEL og lad dig ikke styre af dine følelser ? over for en P
Sterk opplevelse du beskriver. Opplevde noe lignende en gang jeg ikke reagererte på krav etc fra p. Jeg oppførte meg litt arrogant tilbake. Det tålte han ikke. Det ble kraftig raseri med nesten voldelig oppførsel med trusler ang forholdet. Han skjelte meg ut i minst et kvarter og jeg ble redd for livet mitt. Ingen folk tilstedet, siden det var på hytta hans. Ingen unnskyldning heller i senere tid. Det var andre gangen jeg prøvde å gå etter den opplevelsen. Føltes som en fremmed person.
Min terapi vil bli ( som nevnt av fantastisk hi: trening ) ellers finner jeg det høyst beroligede og blokke ut toxic people på facebook.;)
Hvor er de dog utrolige ens vores N/ P , ja det er næsten uhyggeligt.
Noget jeg syntes der var svært og er stadig , er det med de to forskellige personer min P var. Jeg var dybt forelsket i den ene og den anden person, var jeg bange for og nærmest hadede. Hvornår P var den ene eller den anden…vidste jeg aldrig. Alt var så uforudsigeligt..det kan drive selv den stærkeste personlighed til vanvid. Jeg kunne lige være klar på en konfrontation med den mørke side og hovsa, så var det pludselig den anden side der viste sig.
Også efterfølgende ( da jeg blev forsøgt hentet ind til en ny omgang i karusellen ) var det jo den søde, sjove og charmerende side der var fremme hele tiden.
Jeg skrev en hel masse ned om alle de mærkelige episoder jeg havde været ude for og læste dem igennem, når jeg var ved at blive nostalgisk ..dette hjalp mig utroligt meget. Jeg kunne da se og føle, hvordan det var i virkeligheden, hvis min hjerne kun begyndte at tænke på de gode stunder.
Jeg har også læst alt igennem her på bloggen , indtil flere gange. Især indslaget fra marts 16 , har været utroligt godt for mig. Der står ( på en humoristisk måde ) lige netop det med de to forskellige masker, man hele tiden skal forholde sig til.
Aldrig før eller efter P , har jeg mødt et menneske, der kunne forandre sig så meget , på så kort tid og være så uforudsigelig. Jeg konfronterede ham med det i slutningen af vores forhold og han sagde bare..sådan er alle… Hvortil jeg svarede, nej det er de ikke ..du har brug for hjælp. Derpå gik han i raseri og talte ikke mere til mig den dag.