For et par dager siden var jeg på flyplassen i Ålesund. Jeg kjøpte en kaffe i kiosken. Jeg la merke til at kaffen var brunfarget og grumsete – en slik brunfarge som kaffe ikke skal ha. Kaffe skal være brunsort. Denne var for lys. Jeg tok den likevel med til betaling, men bemerket til dama i disken “jeg synes den ser grumsete ut”. Hun svarte “neida, den skal være slik”. Jeg slo meg ikke helt til ro med dette svaret. Jeg betalte likevel for kaffen og tok den med meg til venteområdet.
Hva skjedde? Da jeg smakte på kaffen så fikk jeg bekreftet min mistanke. Den var ikke god, den smakte beskt, bittert og hadde kaffegrut i seg. Jeg hadde altså hatt rett hele tiden.
Hvorfor stolte jeg ikke på min oppfatning helt fra starten, og lot kaffen stå igjen ved maskinen? Hvorfor kjøpte jeg den, til tross for en uggen følelse av at den ikke var slik den skal være?
Mange av oss er usikre på vår oppfattelse av virkeligheten. Noen av oss har dessuten vært slik hele livet. Vi har aldri vært påståelige og sjelden tatt opp kampen om noe. Det har ikke vært viktig for oss å vinne. Det har vært viktigere for oss å ha sjelefred og husro. Dette har med våre verdier å gjøre og det er ikke noe i veien med det, vi vil heller være venner enn å krangle. Problemet er når det har gjort oss så passive at vi ikke tar opp kampen når det er nødvendig. Det er også et problem når det har gjort oss vinglete og usikre.
Noen av oss er slik av natur. Vi kan ikke skylde på noen. Vi er empatiske og ikke laget for konkurranse. Andre er programmert slik fra barnsben av fordi vi aldri fikk vår virkelighet bekreftet av våre omsorgspersoner. Kanskje var deres virkelighet dominerende og vår egen underordnet. Kanskje fikk vi høre at voksnes virkelighet var den “ordentlige virkeligheten” og barns virkelighet var fantasi. Kanskje ble vi latterliggjort for vår oppfattelse av verden. Kanskje var du den yngste i din slekt og slik sett behandlet som “baby” av alle, selv langt opp i voksenlivet. Årsakene kan med andre ord være mange til at vi i dag fortsatt setter vår egen virkelighet til side for å la andres virkelighet få definisjonsmakten. Årsakene kan være mer eller mindre maligne. Uansett hvilke de er, så er det viktig at du tenker etter hvorfor det er slik i nettopp ditt tilfelle, hvis du kjenner deg igjen i dette.
Noe annet som skjer når vi ikke tar vår egen virkelighet på alvor er at vi da heller ikke tar våre egne behov seriøst. Alle andres behov går foran og vi tar gjerne dem på alvor, men ikke våre egne. Jeg husker da jeg var liten så tilbrakte familien ofte sommeren i bil rundt i Europa. Det ble ofte lange kjørestrekninger fordi vi hadde et program å følge – overnattingssteder skulle nås innen det ble for sent. Som barn måtte jeg ofte tisse, det var dog ikke alltid anledning til å stoppe bilmaratonet hver gang jeg hadde behov for å tisse. Det som da skjedde var at jeg som regel måtte holde meg inntil mine foreldre fant det for godt å stoppe et sted med toalett. Jeg fant meg i det. Jeg fant meg i det meste. Jeg var et behagelig barn for mine foreldre. Er det noe i veien å lære barn at umiddelbar behovstilfredsstillelse ikke alltid er mulig? Overhodet ikke. Men det som ofte skjer med kombinasjonen forsiktig barn/dominerende omsorgspersoner, er at barnet blir programmert til “egentlig må jeg ikke tisse, jeg må ikke tisse før min far/mor/NN sier at det er ok”. Det blir en skadelig kombinasjon selv om den ikke er ment slik. Barnet vokser opp til alltid å stille seg bakerst i køen uten evne eller vilje til å markere seg.
Slik legges veien åpen for psykopatisk invasjon. Psykopaten elsker slike ofre fordi de allerede er forhåndsprogrammert til å føye andre. Psykopaten vil gjerne bli føyet og trenger knapt å løfte en finger, for jobben er langt på vei allerede gjort.
Et offer som ikke stoler på sin egen virkelighet vil ha problemer med å ta de røde flaggene som etterhvert dukker opp, på alvor. Akkurat som kaffekoppen med grut så blir det litt sånn “jeg merker at alt ikke er som det skal være, men jeg kjøper det likevel”. For det er ikke nødvendigvis noe i veien med offerets intuisjon. Faktisk er den ofte mer velutviklet enn andres. Det er offerets tillit til den som er skakkjørt.
Et slik offer vil lett la seg overbevise om at blått er gult, for det har enorm tillit til andres oppfattelse av virkeligheten og tar sjelden opp kampen for å slåss om sin egen oppfattelse. Således åpnes muligheten for psykopatisk hjernevask. Hvordan foregår hjernevask?
Psykopaten elsker å rokke ved offerets virkelighetsoppfattelse. Hvis offeret allerede fra før psykopaten trådte inn har en skjør virkelighetsoppfattelse, så vil psykopatens jobb være enkel. Oppskriften er slik:
-Sørg for å få offeret til å vingle i troen på seg selv, andre og verden forøvrig.
-Når offerets virkelighetsoppfattelse er løs som gele, så kan psykopaten suge den ut med et sugerør.
-Offerets virkelighetsrom er nå tomt, og kan fylles med psykopatens egen virkelighet.
Hvordan skjer denne hjernevasken i praksis? La oss se på et eksempel. Psykopaten isolerer ofte offeret ved å få offeret til å betvile sine egne venner. I dette eksempelet så har offeret en venn som psykopaten ikke liker. Dette skjer ofte. Kanskje frykter psykopaten at vennen kan avsløre psykopaten, eller kanskje føler psykopaten seg underlegen denne vennen på et eller annet vis. Uansett ønsker ikke psykopaten at offeret skal ha kontakt med denne vennen. Psykopaten begynner derfor å snike en alternativ og negativ oppfattelse av denne vennen inn i offerets psyke. Det merkelige som da skjer er at selv om offeret har kjent denne vennen i femten år, og psykopaten har kjent den samme vennen i femten dager, så legger offeret mer vekt på psykopatens oppfattelse av denne vennen enn på sin egen. I begynnelsen klarer offeret å holde på sin egen virkelighet, men alt som skal til er for psykopaten å presse sin falske virkelighet litt lenger og litt hardere for at offerets egne virkelighetsoppfattelse viker. Til slutt gir offeret etter, lar seg overbevise, og kutter kontakten med den gamle vennen. På samme måte gjøres det når psykopaten overbeviser oss om at all motbør i relasjonen er vår skyld.
Så enkelt foregår hjernevask. Det skjer på individuelt nivå mellom psykopat og offer, eller på kollektivt nivå, for eksempel mellom en kultleder og sektmedlemmene eller mellom en politiker og en nasjon. Alt som trengs er å gjøre objektet usikker på sin egen virkelighet om noe for deretter å presse sin egen agenda inn.
Det er derfor så utrolig viktig å lære seg å stole på sin egen virkelighet. Ikke minst etter bruddet, da vi sliter med vår egen kognitive dissonans og vingler mellom å tro at psykopaten er normal og at han/hun er forstyrret. Vit at hva du opplevde er riktig. Du så det med egne øyne, hørte det med egne ører, følte det med egne sanser. Vi søker ofte bekreftelse fra andre, men ikke gi definisjonsmakten til noen som ikke engang så hva du så.
For ikke lenge siden så jeg en episode av den populære TV-serien “Skam”. I episoden satt karakterene Isak og Sana på skolen og samarbeidet om et spørreskjema. Ved et spørsmål ble de to uenige. Isak mente svaret var “a”, Sana mente det var “d”. Den empatiske men vinglete personligheten Isak forsøkte å argumentere for sitt syn med å si “stol på meg, det er a”. Sana derimot responderte “jeg stoler på meg selv, det er d”.
Vær Sana. Stol på deg selv. Du trenger ikke å bli påståelig, ingen liker sta personer, de blir uspiselige. Men vit inni deg når du har rett. Du trenger ikke ta opp kampen med alle som forsøker å rokke ved din virkelighet. Men du kan stoppe deres innflytelse på deg. Du kan si “du tar feil” og forlate diskusjonen. Du kan møte andres virkelighet med et skuldertrekk. Du trenger ikke å adoptere den.
Ved å stole på seg selv så risikerer du av og til å ta feil. Men hva så? Du får ikke mer rett av å hele tiden overlate virkeligheten til andre. Hvis du har oppført deg bedrevitende og blir avslørt i å ta feil, så si “jeg tok feil” og gå videre. Ikke la det hindre deg i å stole på deg selv neste gang.
Om noen dager så har bloggen 2 års fødselsdag. I den anledning vil jeg at vi skal feire hverandre. Alle som liker OG deler denne teksten på facebook, deltar i trekningen om ett eksemplar av boken “Psykopati og kjærlighet”. Boken sendes gratis, også til utlandet. Vinneren trekkes på bloggens bursdag 3. juli. Ved å delta samtykker du at blogginnehaver kan se hvem som deler. Pass på at personverninnstillingene dine gjør det mulig for meg å se at du deler.
Jeg kjenner meg veldig igjen i dine beskrivelser av denne overforståelsesfulle, konfliktskye typen. Jeg antar at det skyldes både medfødte tendenser og forhold under oppveksten. Det var personer både i familien og blant venninner som man bare ikke kom noen vei med. Hadde de bestemt seg for noe skulle det være sånn, ellers fikk du bråk. Det gjorde nok noe med min selvtillit å i ung alder prøve å stå opp for meg selv til ingen nytte. Heldigvis har jeg kommet meg betraktelig. Har jobbet med meg selv og egne grenser. De som ikke respekterer dem blir unngått i den grad det er mulig. Jeg er ikke lenger villig til å unnskylde folk på samme måte som før. (Så jo hvor det førte meg. Jeg skriver tross alt på denne bloggen ; )).
Kom forresten på at jeg leste et sted at dette med P ikke er at vi nødvendigvis tror på alt de sier om oss og andre/annet, men at de får oss til å tvile på oss selv og gruble. Denne tilstanden av tvil og grubling sliter oss ned og stjeler livskraften vi skulle ha brukt på viktigere ting.
kiki: “Kom forresten på at jeg leste et sted at dette med P ikke er at vi nødvendigvis tror på alt de sier om oss og andre/annet”
Dette er riktig. Ett eksempel er svertekampanjen. De vet at svertingen er basert på løgner om ofrene. De vet også at de har mishandlet ofrene. De vet at etter bruddet så har offeret et stort behov for å snakke om hva som har skjedd ham/henne. Det er derfor de er meget hurtig ute med å sverte, for å komme offeret i forkjøpet.
Tenker på alle disse selvoppfatningene man har hatt. Feks har du tenkt at du er slank, brukelig pen og velkledd, hensynsfull mot andre og flink til å omgås forskjellige folk. Så kommer P og skal ha det til at du er tykk, mindre pen og ufikst kledd. Du er en stor egoist og en tulling sosialt. Du har fremdeles en vekt, et speil og gode relasjoner til de fleste. Likevel begynner du å lure på om det er noe i alle disse negative karakteristikkene til P. Du begynner rett og slett å bruke masse energi på å gruble på om det er noe i dette. Det er vel dette som er en kognitiv dissonans. Du blir manipulert inn i en tilstand av tvil, både på hva som er sannheten om deg selv og P.
kiki: det er definitivt kognitiv dissonans, forårsaket av manipulasjon. KD er når en virkelighet må vike for en annen. En dyktig manipulator klarer dette på kort tid.
Forestill deg hva som skjer for eksempel når en kultleder klarer å overbevise sekten om at jorden går under en bestemt dato.
Spot on! Da jeg ble kjent med P hadde jeg hatt min beste venninne nær sagt hele livet. På et eller annet vis avslørte hun P, noe han merket. Han begynte sakte å komme med stikk om henne til meg, noe som gjorde at jeg vendte meg vekk, jeg trodde på han. I 20 år hadde hun og jeg kun sporadisk kontakt. Nå, 9 mndr etter mitt brudd med P, er vi tilbake der vi var. Og hun ser at det var P sin feil, ikke min. Det er fantastisk å ha fått henne tilbake.
Kan forresten meddele at jeg har brukt gråsteinsmetoden med suksess. Det var nødvendig pga barn å møte P på en kafé, der han i offentlighet satt og gråt mens jeg pustet med magen og unngikk å la meg rive med. Hva skjedde? Han ble irritert og jeg ble anklaget for å opptre kald og kynisk. Var meget fornøyd med meg selv da krokodilletårene hans i tillegg forsvant på magisk vis…
Tinna: hehe, solskinnshistorie om kafeturen, takk for den 🙂 Mange lesere trenger å se at det nytter.
Er så mye som dukker opp når en leser her inne. Som en stusset over når en var i forholdet å,men valgte å overse. P hadde en sånn robot gressklipper. En gang med noen dagers mellomrom hadde den begynt å gå av seg selv. Begge gangene etter at jeg dro på jobb før han. Klipperen hadde da klippet over sin egen kantledning. Første gangen det skjedde fikk jeg en meld om jeg hadde slått den på. Hva jeg ikke hadde gjort. Andre gangen ett par dager etter fikk jeg å en meld om jeg hadde slått den på igjen. Det var ikke lenge etter jeg hadde dratt på jobb. Jeg ringte tilbake å sa at jeg hadde ikke slått den på. Tok bare på meg sko å rett i bilen sa jeg. Men P mente at det var jeg som måtte ha slått den på,for den kunne ikke bare begynne å gå av seg selv. Så om jeg hadde gjort det for å spøke så var det en veldig dårlig spøk,sa han,for nå måtte han ordne opp så mye i å med at ledningen var klippet av to ganger på rad. Hvor jeg forsvarte meg så godt jeg kunne,men han mente fortsatt at det var meg..
Jeg var ikke i nærheten av klipperen.
Eneste jeg tenker er at han må ha gjort det selv for å kunne gi meg skylda for no…
I en diskusjon en gang spurte han om jeg hadde vært like vanskelig med min forrige. “Ja” sa jo jeg,for at han ikke skulle føle skyld. Så P sa at om han ringte å spurte min forrige så hadde han fått svaret på at jeg ikke var god. Hvor jeg sa ja igjen. Det er godt å høre sa han.
Når jeg hadde behov for å snakke om ting som kanskje var litt vanskelig sa P at han var ingen psykolog så jeg fikk ringe en om jeg hadde behov for å snakke med noen. I normale forhold så er det jo partneren en søker trøst og støtte i. Så det var mye jeg ikke turde snakke med han om. Så jeg holdt det heller inni meg,fordi jeg var redd for hvordan han møtte meg. Det er spesielt!
Anonym45: “Eneste jeg tenker er at han må ha gjort det selv for å kunne gi meg skylda for no.”
Ikke utenkelig!
Når P var syk så var det utrolig vanskelig å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Sykdom som forkjølelse osv.. Han lå i senga å ville ikke ha no spørsmål om mat,drikke å om hvordan det gikk.. å ville være helt alene. Lærte jo etterhvert at jeg ikke skulle spørre om disse tingene. Han ble så sint når jeg gjorde det. Så jeg tenkte da gjør jeg som han sier. Så når jeg da spiste uten å spørre om han ville ha så ble det galt å.. så da ble han sint for det å. Men han kunne ringe/melde meg når jeg var på tur hjem fra jobb å si “du som er den snilleste jeg kjenner kunne du stopper på butikken å kjøpe med no som frister” Å jeg tenkte at nå er han blid,men det var ønsketenkning.
Husker jeg spurte en gang da jeg var syk å spurte om han kunne stoppe å kjøpe cola.. men det gjorde han ikke…For han likte ikke butikker..
Anonym45: for en nusselig liten sak han er.
Psykopati: Fantastisk!
Tinna: Godtveksrmpel på at gråsteinmetoden er så bra og at den fungeret. Jeg hadde selv trent på metoden en stund, uten å helt føle at jeg fikk det riktig til. Helt til jeg havnet i en skikkelig scene med svartmaling, offerrolle, og krokodilletårer fra P.
Jeg satt helt rolig (påutsiden vel og merke ) og kunne betrakte det hele fra utsiden, jeg trakk ikke en mine, bare svarte med enstavelses ord, rassonelt og kort der jeg måtte.
Da snur P, og angriper meg, borte er offerrollen og krokodilletårene. P kaller meg ufølsom, avstumpet, likegyldig til andres lidelse, selvopptatt og egoistisk. H*n lurer på og har vel egentlig lurt hele livet på om jeg egentlig er autistisk, for det er da ikke mulig å være så ubetørt uten å være aitist. Jeg forholder meg like rolig, i gen reaksjoner, bare saklig nøkternhet. Mens jeg nå jubler innvendig, jeg er så stolt, sto,t av meg selv for at jeg fikk bevist fra P srlv for at jeg behersket gråsteinmetoden, for en seier for en oppdagelse.
Ville bare dele mitt gjennombrudd som gråstein ! 🙂
ANONYM45: Ja, dette vekket gode minner… Min P forlangte å bli trøstet og pleiet som en baby ved den minste forkjølelse. Og jeg? Jeg ble forlatt alene med 41 i feber og med en livstruende infeksjon (viste det seg). Da jeg så kom på sykehus overlot han barna til barnevakt og dro utenlands med elskerinnen sin. Han trodde etterpå at det fantes tilgivelse. Men den gang ei. Han hadde nesten drept meg. Men, pyttsann… Hadde nesten fortrengt dette. Så grusomt var det.
Anonymia: takk for enda en bekreftelse på at dette fungerer.
kiki: Jeg vet faktisk ikke hva min P ville jeg.. For det første ville han være i fred å så ble jo det feil også,om jeg lot han være det.
Han sa flere ganger at jeg var en kald og følelsesløs person når det kom til sykdom.
De ser seg ikke selv i det hele tatt…
ANONYM45: De vil ikke noe annet enn å drille oss rundt .Damned if you do, and damned if you don/t. Bare noe kaldt og egosentrisk møl alt sammen. Typisk at de kalte oss kalde osv. Det er å projisere sine egne feil og ondskap over på andre (oss). Vi må være glade over å ha overlevd og være kvitt dem.
kiki: Det er skremmende hva vi lot dem gjøre og hva vi godtok. Men jeg (vi) klarte ikke se det da,for vi hadde vel blitt manipulert såpass at vi ikke viste selv hva som var “rett og galt”
Jeg ser ting mye klarere nå etter at jeg innførte NK… Men fortsatt vanskelig.
ANONYM45: egentlig godtok vi ingenting av dårlig behandling. Vi ble manipulert og lurt inn i en felle, og vi mistet oss selv. Så er det på tide å reise kjerringa, gå videre og finne seg selv igjen. Det er vel ikke så lenge siden du kom løs? Det tar litt tid å bli mentalt og emosjonelt fri fra dem.Men det går bedre med litt tid. Hold fast på NK. Denne typen vil aldri bli noe bedre eller gi deg hva du trenger.
kiki: Etter 8 år,å mange brudd,tilbake hver eneste gang fordi jeg ikke klarte holde meg unna.. Men nå har jeg klart 9 uker med NK👍
Men har innsett at det kommer til å ta tid.Var jo en person en brukte absolutt all sin tid på,uansett om jeg var hos han eller hjemme hos meg selv uten han. Opptok meg hele tiden uansett. Slappet liksom aldri helt av. P tok mye energi. Skjønte det ikke da. Blir nesten sliten nå når en tenker på hvordan det var.
At denne typen aldri blir no bedre er helt sikkert.
At de ikke blir slitne selv av å holde på sånn. Å at de klarer å gjøre sånn mot noen de tilbringer så mye tid med. Men det kan vi nok aldri klare å forstå.
ANONYM45; Ja, jeg vet. De har en egen evne til å suge ut en hver energi og tankevirksomhet. Derfor blir også tomrommet stort. Man får abstinenser omtrent som ved røykeslutt. Men du vet at han ikke er bra for deg. Du vet bare ikke hva du skal fylle tomrommet med ennå. Det kommer! gi deg selv tid. Finn etterhvert ut noe bedre å bruke tiden på.Du vet at han er en slask som ikke er verdt dine krefter. Hvis han kom inni stuen din nå, ville du blitt glad? Nei! Det er bare en tapt drøm.
Tenker på hvordan P snakket til meg flere ganger.
“Hold kjeft,skam deg,nå bør du være forsiktig med hva du sier,legg deg og sov ellers! Jeg burde tatt opp på lydopptak hvordan du snakker” Å forferdelig mye banning.
Å hvordan han svarte selgere på telefon,når han ringte Tlfselskap,posten når pakker ble forsinket,ol… Han kjeftet de opp. Jeg husker de få gangene vi var ute å spiste å lignende at jeg håpte alt var “perfekt” eller så ble det jo kritikk.
Jeg var i en alvorlig bilulykke for noen år siden. Skjedde da en møtende bil kjørte forbi. Så jeg er fortsatt veldig obs på møtende biler. Dette viste han. Så vi kjørte i litt kø hvor han ble så irriter å sa “jævla bilister”å slengte seg ut for å kjøre forbi. Kom inn igjen like før vi møtte bilen. “Ble du redd nå” sa han..
Barna mine var å med i den bilulykken,hvor han ene sier en kveld vi var hos P. ” Hvis vi hadde dødd i den ulykken så kunne ikke vi kost oss nå”
Så kom det fra P.. “Jeg kunne kost meg… For jeg var ikke med”
Når jeg begynte senere en han på jobb å kunne sove litt lenger,så kom han flere ganger tilbake på soverommet etter å ha vært på badet å slo på lyset for han skulle ha noe klær.. Å da fikk ikke jeg sove mer. Han kunne helt klart ha funnet de klærne mer diskré enn å slå på alt lys.. Men det var å sikkert bare for å være lei…
Anonymia: Så bra! Det ble ihvertfall en skikkelig aha-opplevelse for meg da han reagerte så og si “etter boka”.
Andre som har blitt flinkere med grensesetting etter p misbruk? fått så mye kunnskap nå at jeg merker forskjell, litt stolt:)
Faren er at “man kanskje blir overivrig i grensesetting” (?) samtidig så skal jo man som innlegget over ” kjenne sin egen virkelighet ” ts, gikk du tilbake med kaffen?
slike ting..
møtte på en voksen mann i dag, stod og pantet flasker på butikken, han så på meg og sa: “klarer du det der”? jeg svarte bare tilbake: “ser det slik ut “??
han svarte : å jada, du er jo riktig flink ( som om man snakker til et barn )
men han “virket litt mutt i masken” etterpå.
Jeg har begynt å ta igjen, kan virke som en bagatell for andre, men for meg er det et riktig skritt på veien til å bli 100 prosent fri.
Nina: Ja, man kan bli overivrig. Man kan også bli respektløs og uhøflig, og det er ikke hva grensesetting betyr.
Man er sint etter relasjonen med psykopaten, men dette bør få utløsning innvendig og ikke på omgivelsene.
Vi må også passe på at vi ikke mister oss selv fullstendig, altså den gode og varme personen vi var. Det meste av den vi var er verdt å slåss for og bevare.
Ellers har du all grunn til å være stolt over at grensesetting går lettere. Det stemmer faktisk, det blir enklere med mengdetrening 🙂
Vel.. bemerkelsesmessig mange menn som behandler meg som et lite barn, det er nok, uansett hvor respektløs eller hard på grenser jeg blir.
De står ikke og spørr meg om jeg kan pante flasker uten at det får konsekvenser, all negativ adferd rettet mor meg får nemlig det, konsekvenser.
1/2:
Jeg har alltid fått høre av venner at jeg er så “sterk” og integritetsfull, likevel er sannheten at jeg er fryktelig veik når det gjelder å la andres virkelighet og historier få overkjøre mine egne. Det er en ryggmargsrefleks jeg har fått inn fra barnsben av; samme hvor sterk jeg føler at min egen virkelighet er, så bukker jeg under for andres. Jeg kommer fra en familie der narsissisten – den ene forelderen – er navet alt kretser rundt, og etter at jeg har lest meg opp på psykopati og i samme slengen destruktive familiedynamikker, har jeg skjønt at jeg var den klassiske scapegoaten i familien: egentlig en varslertype som reagerer på urettferdighet, men samtidig ved hjelp av undertrykkingen så innmari svak og innstilt på at andre egentlig har mer rett til sine følelsers gyldighet enn jeg selv har.
For meg som for en del andre ble min store P-erfaring en oppvåkning der jeg etter hvert begynte å identifisere hvordan jeg har svømt i gift siden jeg var ganske liten. Etter to års rehabilitering etter P, — den store P, for det har jo vært mange egentlig — har jeg nå begynt å bryte med deler av min familie. Sikkert også ganske vanlig for de av oss som omsider erkjenner den sammenhengen. Jeg vil nødig gi min erfaring med P noen ære i seg selv, men for meg ble det også en oppvåkning: Styrken jeg måtte mobilisere i og med NK innebar også at jeg har innsett at jeg fortjener bedre enn den behandlingen jeg får fra familien. Dynamikken er veldig sånn “å, nå har Karla driti på draget igjen”, og jeg framstilles som egoistisk og manipulerende av mine eldre søsken når jeg setter grenser og sier nei til helt enkle, bagatellmessige ting. Det tok meg lang tid å innse at det de sier, ikke stemmer med min oppførsel: jeg er ettergivende, veik og setter andres behov foran meg selv; jeg er mye negativt, men på ingen måte egoistisk og manipulerende. Jeg ble som yngstesøster født inn i en familie der alt egentlig hadde gått til helvete allerde (jeg skulle visst redde mine foreldres ekteskap ved å bli født), og jeg opplevde at jeg mine foreldre på en måte skjøv meg foran deres svært giftige samliv. De kranglet og slo hverandre (!), jeg var seks år og gråt og ropte “hold opp, hold opp, ikke slå!” — og fikk høre senere at min forslåtte mor på butikken sa til nabokona: “det er bare Karla som setter seg sånn opp mot faren sin!” da hun stilte spørsmål ved husbråket hun hadde hørt kvelden før. Og sånn var det alltid, jeg ble brukt som unnskylding for alt som var feil ved familien helt fra jeg var altalt for ung til å kunne være skyldig i noe som helst. Jeg husker også ting som at jeg ropte til faren min at han var “slem” og “måtte slutte” da han gikk løs på eldste søsteren min; i etterkant fikk jeg skylda fordi jeg hadde “gjort alt så mye verre for alle” ved å protestere. Da var jeg sju år gammel og hadde reagert på å være vitne til vold. Og sånne historier gikk det i, jeg ble alltid fremstilt som den skyldige for mine foreldres mishandling av hverandre og barna. Det ble på en måte en sannhet i familien at jeg var “vanskelig” (“vanskelig, men interessant”). Jeg vet at vi alle søsknene egentlig er ofre for våre foreldre; både jeg og eldstesøster ble slått (bror gikk klar av en eller annen grunn, “gullunge”?) men for meg har mishandlingen fått en forlengelse i mine søsken etter at vi ble voksne: det har alltid vært lett for dem også å skylde på meg.
2/2: Jeg flyttet utenlands som voksen og klarte å skape meg en slags identitet og gjorde det bra utdannelsesmessig, men så flyttet jeg hjem som 25-åring og trodde (dessverre) at jeg nå kunne takle og forholde meg til min familie, som jeg tross alt følte kjærlighet for. Det viste seg å være naivt, og jeg gled rett inn i scapegoat-rollen igjen uten å skjønne det selv, og lot alle fortelle meg at jeg ødela for mor og far, som helt på egen hånd hadde blitt skilt siden sist, og nektet å se hverandre. Far nektet å komme i min brors bryllup. Det ble vridd til å være min feil, fordi jeg ikke hadde sett min fars behov i tilstrekkelig grad. Jeg har ennå ikke skjønt hva sammenhengen var der, jeg hadde ingenting med ham å gjøre da han tok avgjørelsen om å drite i det bryllupet. Jeg har likevel hatt en absurd tilbøyelighet til å tro dem: trodd at jeg var egoistisk og hadde mye å hente på å skjerpe meg, bli et bedre menneske; jeg prøvde å bli (enda) mer empatisk og hjelpsom. Men når jeg snekret min fars vindskier fikk jeg kjeft fordi jeg ikke vasket gulvet hans. Da jeg omsider klarte å gjøre meg selv helt uklanderlig ved både å vaske og snekre, ble jeg systematisk kritisert for å ha vært egoistisk nok til å ha bodd utenlands i fem år. Og så videre. Det var umulig for meg å gjøre noe rett.
Og fordi jeg var glad i dem og følte empati med dem, lot jeg alt passere og prøvde hele tiden å forbedre meg.
Jeg forteller dette fordi jeg ser hvordan dette la brosteinene for P. Det er sikkert mange fra dysfunskjonelle familier lar seg herse i overkant lenge med av P, fordi de tross alt er så vant til det fra hjemmefronten og mishandlingen ikke “stikket seg ut” selv om man føler at noe er galt. Jeg så det hele tiden, men var så vant til at ting ble stabilt for en stakket stund hvis jeg erkjente at alt var min skyld. Jeg har alltid egentlig protestert, både mot den narsissistiske familiestrukturen og mot Ps behandling, men min kjærlighet for disse menneskene har alltid gjort at mine kritiske protester ikke har vært nok — ei heller for meg selv. Jeg har alltid endt opp med å gi etter og ta selvkritikk på de mest absurde steder. Sånn var det også med P: Jeg merket så godt at noe skurret, men lot hans klager og beskyldninger overstyre min magefølelse og tok til meg all kritikk og lovet å forbedre meg.
Med dette vil jeg si at innlegget over er SÅ VIKTIG. Jeg har alltid visst det jeg ikke har latt slippe til. Jeg prøver å stole på meg selv nå, “svaret er d!”. Sånn skal jeg holde på fra nå av.
Til sist vil jeg litt uoffisielt spørre om noen har erfaring med gråsteinsmetoden overfor søsken og foreldre. Jeg vet det er litt på siden av temaet for denne bloggen — jeg setter pris på at temaet akkurat her er nære kjærlighetsrelasjoner — men hvis noen har erfaringer med søskenbrudd hører jeg dem gjerne.
Takk igjen til bloggforfatter.
Karla: takk for en god og sterk historie. Jeg håper mange lesere tar seg tid til å lese den, den er godt skrevet.
Ingenting er “på siden” på bloggen; slektninger, venner og kolleger er også tema.
Det du egentlig beskriver her, er skam. Mange empatiske mennesker har skambelagte personligheter, dannet fra barnsben av.
Jeg vil gjerne fortelle en liten historie om hvordan slik skam uttrykker seg.
En gang bodde jeg i en leilighet som var så ny at ikke alle funksjoner i leiligheten var ferdig installert. Det manglet diverse elektroniske koblinger etc.
En dag etter at jeg hadde hatt nattevakt lå jeg og sov. Plutselig våknet jeg av at vaktmesteren stod på soverommet mitt. Han ønsket å gjøre noe arbeid i leiligheten og hadde låst seg selv inn da han trodde jeg ikke var hjemme.
Min umiddelbare reaksjon var å bli flau. Hvorfor? Jeg synes det var pinlig at han “tok meg” i å sove midt på dagen. Han fant meg jo i en sårbar situasjon, halvnaken og forvirret. Jeg syntes også det var vanskelig å se ham i øynene i etterkant, som om jeg hadde noe å skamme meg over. Jeg syntes den måten å “møtes på” var meget pinlig.
Legg merke til at dette er reaksjonen til en skambelagt personlighet! Den er dysfunksjonell og usunn. Dere som kjenner dere igjen i denne reaksjonen vil ha et visst element av skam i deres personlighet.
Her er den sunne måten å reagere på: vaktmesteren hadde uten tillatelse låst seg inn i min leilighet. Det er vanlig å varsle om slik på forhånd. Man kan ikke ta for gitt at ingen er hjemme, kun fordi ingen svarer når man ringer på. Beboeren kan stå i dusjen, eller – som i mitt tilfelle – sove. I tillegg forstyrret han min sårt tiltrengte hvile.
Dette er ingenting å hisse seg opp over, men hvis noen skal skamme seg eller beklage, så er det personen som trengte seg på. I dette tilfelle vaktmesteren. Det er med andre ord både mer rasjonelt og mer selvbeskyttende å bli irritert enn flau i en slik situasjon.
Jeg ønsker at alle som lider av skambelagte personligheter skal trene seg i å reagere sunt og funksjonelt, og ta deres egne behov og virkelighet på alvor. En måte og trene sin mentalitet på er å på teoretisk nivå ta for seg hendelser lik den jeg beskriver over, og reflektere over mer hensiktsmessige måter å hevde sin virkelighet på.
Lykke til 🙂
Kjenner meg litt igjen i dette med å være skambelagt. Jeg har ikke en slik historie som Karla . Verken jeg eller mine søsken ble utpekt som syndebukk eller gullunge. Vi ble heller ikke utsatt for slike urimeligheter som hun beskriver. Det var en oppdragelse som var mer subtilt undertrykkende. Vi skulle mestre mer og skjønne mer enn hva alderen tilsa. Alle feil ble slått ned på, vi skulle ha visst bedre.Forventningene til oss var høye, og innvendinger ble lite akseptert. Antar at dette var skamfremkallende. At du ikke ble forstått i særlig grad og alltid kunne ha vært bedre.
Senere som ung var jeg rask til godta andres kritikk av meg på ting som jeg senere så var helt urimelig. Jeg kunne feks være i kjempehumør og være morsom og underholdende. Da kunne jeg få høre, nå tenker jeg på en spesiell venninne, at jeg var for frempå og tok for mye plass. Dette tok jeg meg nær av, istedenfor å avfeie det som misunnelse og sjalusi, som det jo var. Mange slike episoder av forskjellige slag som jeg i dag ser at egentlig var for å trykke meg ned og manipulere meg til å føle meg dårlig om meg selv. Det er det overskriften på innlegget går på: Være for svak til å holde fast ved sin egen oppfattelse av virkeligheten, eller sagt på en annen måte – at man var litt lett manipulerbar. Men jeg husker også at jeg stilte meg tvilende også, og godtok ikke umiddelbart kritikken. Men det var inni meg. Jeg skulle ha smelt tilbake. Var den andre liksom så perfekt? Hvem var det til å hakke på meg?
Til Karla.
Tusen takk for teksten din! Sett bort fra fysisk mishandling var det som om noen satte ord på min historie. Det gjorde inntrykk.
Jeg har ryddet opp i vennekrets og avsluttet et forhold med en P (der har vært flere). Jeg har heller ingen kontakt med den av foreldrene mine som er narsissistisk. Det har vært en lang vei å gå, men jeg har innsett at denne foreldren måtte ut om jeg skulle
1) slutte å invitere dårlige mennesker inn i livet mitt, det være seg venner eller kjærester
2) ha noen verdi i meg selv i eget liv.
Å godta å bli behandlet dårlig får så mange utslag og i mange år var det meg som var vanskelig. Men når jeg snudde på bildet og satte andre personer inn i min rolle, var jeg soleklar på at dette var forhold som ingen skulle måtte leve med.
Det er vanskeligere med søsken. De vet hva de har med å gjøre (en narsissist) men ønsker også kontakt. Jeg var syndebukken og en annet søsken var “the golden child”. Når vi deler minner ser jeg at der har vært like mye utrygghet og overtråkk hos den som var inne i varmen. Jeg visste tross alt at jeg ikke var elsket og aldri ville få noen omsorg eller støtte. Vi har blitt og blir spilt ut mot hverandre av narsissisten og det river opp dype sår i meg hver gang. Så lenge vi (søskene) snakker om alle andre ting, går det greit. Jeg har mistet så mange og har behov for en familie, selv om det aldri blir slik jeg hadde ønsket at det var.
Jeg tror det var den kjente, jødiske psykologen Berthold Grunfeld (nå død) som sa i et intervju jeg så en gang, som ble spurt om hvordan det var å være uten familie. Han valgte å se det slik: Det fine med det, er jo at jeg kan velge hvem som er min familie.
Klem til deg Karla. Det er en viktig forskjell mellom å være vanskelig og ha det vanskelig.
Nu har vi lært en masse om psykopati , blandt andet her på bloggen og man har indtryk af, at jo mere man lærer , des mere uopdaget er der stadig som vi ikke ved , eller helt forstår . Jeg undrer mig over, hvornår går det op for en P/N at han eller hun er en P/ N ? Der gik mange år før jeg fandt ud af at min X havde en personlighedsforstyrrelse og jeg tror ikke min P har studeret en masse om det emne…Nu da de ikke har selvinsigt, ved de da at de har sådan en personlighedsforstyrrelse eller fortrænger de det ? Ved de at de bliver nød til at gentage den samme cyklus igen og igen, eller tror de at de er de ” normale ” og vi er de forstyrrede. Hvor bevidste er de ? Vi øver os jo i at tro på vores egen virkelighed…men hvordan har de det med den virkelighed de lever i ?
Mary: det finnes “oppegående” psykopater som HG Tudor og Sam Vaknin som vet hva de er. Antakelig finnes det også en del flere. Jeg har hørt ofre beskrive hvordan deres psykopater har uttalt “jeg tror jeg mangler samvittighet” eller sågar “jeg er en psykopat” men at de synes at dette ikke er et handikap eller at de til og med er stolte av det.
De aller fleste tror jeg imidlertid ikke har noen anelse. De er like kunnskapsløse om forstyrrelser som vi selv var innen vi begynte å søke informasjon. De har minimal selvinnsikt og det eneste de bryr seg om er at de føler seg bedre enn andre (grandiose) og at de trenger NF (narsissistisk forsyning).
Psykopatene befinner seg også på et intelligensspekter akkurat som oss andre, hvorav noen er meget intelligente og noen er meget dumme. De fleste er et sted i mellom.
“Ved de at de bliver nød til at gentage den samme cyklus igen og igen, eller tror de at de er de ” normale ” og vi er de forstyrrede.”
Nei og nei. Det sies at et godt tegn på galskap er å gjenta den samme adferden igjen og igjen, men tro på et annet utfall. Dette synes å gjelde psykopaten. De gjentar den samme syklusen og tror at de denne gangen har funnet det ideelle offeret. Selv om relasjonene havarerer hver eneste gang så lærer de ingenting. Fordi de ikke reflekterer, så bruker de nøyaktig den samme oppskriften i neste relasjon.
De merker at de er annerledes men samtidig kan de ikke forestille seg hvordan normale mennesker tenker. De tror ofrene manipulerer akkurat som de selv gjør. Jeg husker hvordan min P ble rasende hvis jeg snakket om en eks. Antakelig trodde han at jeg hadde til hensikt å sjalusifabrikkere akkurat slik han selv gjorde. Så det kan virke som om de innerst inne tror at alle er som dem – altså psykopater.
“Vi øver os jo i at tro på vores egen virkelighed…men hvordan har de det med den virkelighed de lever i ?”
Mest sannsynlig omvendt. Ofrene har en meget god virkelighetsoppfatning men velger å ikke tro på den. Psykopaten har en skjev virkelighetsoppfatning – nærmest vrangforestillinger (dog ikke på samme måte som sinnslidende har) – og velger å tro på den. Du får ikke en psykopat til å bearbeide deres virkelighetsoppfatning, de er meget skråsikre. Det er intet i veien med dem.
Min p viste det nok selv. Veldig klok desverre. Han sa engang at han ikke ble tilknyttet, og hvis han ikke hadde hatt en datter så hadde han vært enda verre. Jeg trodde han elsket meg i begynnelsen, og derfor ønsket å være med meg. Men det var slett ikke spikret, fant jeg jo ut. Jeg var veldig kostbar mot han i begynnelsen, og merket etterhvert at han mistet tålmodigheten og raste pga han måtte idealisere meg lenger enn antatt. Han trodde også at jeg manipulere han med å gråte foreks. Forsto ikke følelser. Han visste også at han hadde ekstremt stort ego. Dette var han stolt av. Trodde aldri han hadde urimelige krav. Aldri var det hans feil. Alt på hans premisser, men ingen selvinnsikt der.
Mari: “merket etterhvert at han mistet tålmodigheten og raste pga han måtte idealisere meg lenger enn antatt.”
Ja, idealiseringsfasen er anstrengende for dem, og mot deres natur.
Kan ein psykopat endre legning?
Hadde ei venninne som eg har kjent i mange mange år, plutselig dumpa ho sin daværende samboer og blei sammen med ei jente som ho seinere gifta seg med, eg ante ingenting om at ho likte begge kjønn før dette skjedde, og me var veldig nære! no har ho dumpa ho og blitt sammen med han andre igjen. Blir forvirra.. Me er ikkje venninner lengre, men eg hugsa ho var veldig konkurranseinnstilt, me fekk begge barn samtidig og ho skulle alltid skryte av barnet sitt og kor langt det var kommet i utvikling i forhold til mitt etc, mitt barn var nokre mnd eldre, og eg følte at ho pressa sitt til å ligge på barnet mitt sitt nivå eller bedre..
Dette barnet blei seinere tatt hånd om av bv, kor det da blei bevist at det fekk for mykje ansvar å forholde seg til i forhold til alderen..
Uansett, kvitta meg med denne venninna da ho plutselig forandra seg og eg ikkje lengre følte at eg kjente ho igjen, ho begynte å røyke og forandra væremåte, slutta å jobbe etc, no idag har eg fått høre at ho har slutta å røyke, begynt å jobbe igjen, og bytta tilbake til den gamle partneren..
Er dette psykopatisk opptreden?
Silly: “Kan ein psykopat endre legning?”
Ja. Det vil si, jeg tror det er rettere å si at de ikke har noen legning. De har ikke seksualitet. De er seksuelle, men uten seksualitet. De bedriver ikke elskov, de masturberer på en partner. Deres primærbehov er narsissistisk forsyning og det er helt andre faktorer enn kjønn som avgjør hvorvidt man er den forsyneren de trenger der og da.
Har alltid lurt på om min mor er psykopat. Det er ganske jævlig. I yngre dager lurte jeg på om hun er dum eller ond. For hun har aldri oppført seg som en mor. Aldri ekte omsorg. Jeg lurer på om dere andre har hatt det sånn. Fundert over om det handler om dumskap eller følelsesmessig avstumpethet.
Til anonym: Ja, jeg har i mange år lurt på om faren min var dum som ikke viste noe selvinnsikt eller empati. Jeg unnskyldte stygg oppførsel med at han ikke hadde så gode sosiale antenner, og at han har blitt mye hakket på av sin mor (noe han fortalte meg da jeg bare var et barn – og han visste at jeg hadde et godt forhold til henne). Jeg prøvde til og med å hjelpe ham med å føle seg trygg, rose ham, forsterke hans gode sider. Fra jeg var liten følte jeg et ansvar for hans følelser.
Samtidig hatet jeg ham fordi han var så grusomt rasende (svart blikk og brølende stemme), dominerende, nedlatende, arrogant, selvopptatt og han fikk meg til å tvile på meg selv. Jeg har “vært for nærtagen og følsom” og virkelig trodd at jeg er annerledes enn de fleste andre. Jeg har hatt mye skamfølelse pga dette.
Nå i voksen alder, brøt jeg kontakten med ham for 1,5 år siden. I denne perioden har det blitt helt, helt tydelig for meg at han er en P. Det er helt utrolig hvor mye han har sluppet unna med. Etter at det kom fram at han hadde vært både utro og voldelig mot min mor, som han var gift med i 30 år, sa broren hans til meg at “han er jo dum, ikke ond”. Jeg sa klart ifra hva jeg mente om den saken! Man er ikke “bare dum” når man slår og sparker kona si, i tillegg til å holde på med psykisk nedbryting. For å fatte meg i korthet: jeg har ingen kontakt med farssiden, som tok mer og mer fars parti og viste sine sanne jeg og at jeg ikke kunne stole på noen av dem. Snakk om dysfunksjonell familie full av narsissistiske trekk. Helt umulig å forholde seg til, og de kan ikke bare beskrives som dumme. Det har vært en svært tøff periode å bryte med halve familien min, men jeg har mange gode mennesker i livet mitt som jeg ønsker å fokusere på. Jeg vet ikke om det er flere enn moren din du reagerer på. Hos meg skulle det en familiekrise til for at maskene skulle falle og at det usunne “samspillet” skulle bli flombelyst. For en giftig suppe!
Jeg sliter sånn med NK nå. Skikkelig dårlig dager. Ingen forstår heller. Og jeg husker nesten bare det gode, spenningen og forelskelsen. Jeg har aldri følt sånn tiltrekning med noen før. Nesten som jeg var hypnotisert. Nå er det 2 mnd NK. Før det var det minst 8 mnd med gråsteinmetoden, og taushetskurer jeg brukte til å våkne opp.
Er det mulig at en person som har alle trekkene til en p, har følelser alikevel, men bare er sær, vanskelig å komme innpå og alltid er i forsvar pga sårbarhet? Men alle ting tyder jo på det ikke var noen tilknytning der. Han hadde jo vært mer menneskelig mot meg da. Han har jo gått fra sikkert 20 forhold før meg. Prøver printe dette inn i tankene mine. Er det ofte foreks kjendiser som er høye på seg selv oppfører seg som en p, men ikke er det? ( kontroll manipulering Kommandering taushetskurer, alt på sine premisser degradering devaluering onde kommentarer spydigheter hissige gretten raseriutbrudd)
Ser at den bloggen her startet samtidig som jeg møtte p. Lurer på om folk generelt våkner opp om emnet nå. Og ikke bare tror det er Hollywood form for P. Gråsteinmetoden kom litt naturlig egentlig, visste ikke at det var en metode da jeg latet som jeg kjedelig for han, og at livet mitt bare var småbarnsliv osv,( ingen forsyning å hente)
Mari: “Er det mulig at en person som har alle trekkene til en p, har følelser alikevel, men bare er sær, vanskelig å komme innpå og alltid er i forsvar pga sårbarhet?”
Nei. En person som har alle trekkene er maksimalt psykopatisk og meget farlig. Sågar en person som har noen av trekkene men ikke mange nok til å tilfredsstille en diagnose, vil være meget ubehagelig å ha en relasjon med.
Kjendiser vil ofte være narsissister for de elsker opperksomheten. Men langtfra alle. Du kan nesten se hvem de er. Det finnes kjendiser som er kjente som følge av ekte bragder og ekte talent, og som ikke er spesielt opptatt av rampelyset men som fortsetter å fokusere på jobben de gjør fremfor å komme i avisen. Disse er sunne og normale individer.
Men så har vi en mengde kjendiser som egentlig ikke har utrettet noe, men som likevel stikker seg frem i alle medier. Disse vil ofte ha narsissistiske trekk. Ekte psykopater finner man i større grad der hvor makt er en del av jobben, altså i lederstillinger og ikke nødvendigvis som “kjendiser”. Dog vil en psykopat gjerne opptre i mediene for å ta æren for en bragd som han/hun ikke nødvendigvis har utrettet selv. De tar gjerne æren fra andre eller alene selv om det står et hardtarbeidende team bak dem.
Vi må også være klare på at det finnes psykopater med ekte talenter, for eksempel musikere.
Mari: Ok. Det er nå du må stole på din virkelighet. Husk at det er en grunn til at du brøt og at du søkte frem nettsider som denne bloggen. Er man i en normal relasjon, så gjør man ikke det.
Mari: det er en global oppvåkningsbevegelse på gang, som kun er noen få år gammel. Det startet i USA rundt 2010. Men fortsatt er allmenkunnskapen så lav at psykopaten ikke vil ha problemer med å finne nye ofre.
Tusen takk for svar, det sier vel alt ja. Må bare ta meg sammen. Kraftig abstinenser. ( Mer kvantitet enn kvalitet, litt talent er vel der. Han har brukt sin posisjon til å satt seg selv i typisk makt posisjoner som leder i flere styrer.) Er også med på absolutt alt av goder og arrangementer som tilbys gjennom dette. Beundring fans og oppmerksomhet, samt nye supplys er vel motivasjonen.
Til datter av p.
Takk for fin og veldig nyttig kommentar. Mine familiemedlemmer snur seg etter vinden. Flere av dem er meget vanskelige (p/n)? Så lenge de tror de kommer unna med det. Når jeg konfronterer dem meg deres egne meninger har de plutselig skiftet oppfatning. For de står ikke for meninger de fronter. Jeg kom med tilbud til dem om å gi meg noen millioner for å bli ferdige med en krangel om hytta. Da vendte de seg om i alle mulige retninger gitt. Desperate begynte de å ringe meg. Da jeg ikke svarte, skiftet de strategi. Dritt lei av sånn oppførsel.
TIL DATTER AV P
Er veldig glad for innlegget du skrev, det har gitt meg mye. Skal skrive et lengre svar etter hvert om dette. Vil bare si tusen takk for at du delte så ærlig av dine erfaringer med slike familiemedlemmer. Alle rotter seg sammen i ulike konstellasjoner, og jeg blir alltid syndebukk. Men ikke nå lenger. Jeg har tatt på meg ærlighetens briller.
Til Anonym: Takk, jeg har begynt å dele mer av mine erfaringer. Jeg føler med deg, for det er veldig forvirrende, frustrerende og utmattende å være i en slik familie. Folk som man stolte på og åpnet seg for, men som bråsnudde og brukte alt jeg sa imot meg. De sa også ting om hverandre, men jeg har bestemt meg for å ikke falle ned på deres nivå. Dessuten vil jeg ikke ha kontakt med dem.
Jeg har lært mye av å lese denne bloggen, samt lese faglitteratur om personlighetsforstyrrelser. Med null kontakt har jeg fått det bedre. Var en periode jeg var fysisk dårlig av den psykiske belastningen. Jeg kunne motta sms og epost når som helst, hvor de åpenbart prøvde å emosjonelt presse meg til å gjøre som de ville. Min fars mor ville ha kontroll, noe hun ikke fikk. Hun fremstiller seg selv som et kjempeoffer og bruker sjalusifabrikering, triangulering og gaslighting for alt det er verdt. Jeg måtte blokkere dem alle, var direkte usunt å motta. Det var en åpenbaring å lese om familier med narsissistiske trekk! Kjente godt igjen det med syndebukk/gullunge og hvordan alle til enhver tid er nødt til å leve opp til foreldrenes forventninger og krav – og måtte gjøre seg fortjent til “kjærlighet”. Men som du sier, det blir aldri bra nok for dem!
Kjempebra at du ser klarere hva som foregår. Lykke til videre. Det kan bli knalltøft å stå imot, men min erfaring er at det er verdt det. For endelig kan jeg heller bruke tiden på gode folk som virkelig bryr seg, og jeg kan gi mer til mine nære og kjære når jeg har det trygt og fint.
Jeg vil bare takke for en fantastisk blogg. Hver gang jeg sliter med tanker og nedstemthet leser jeg igjennom innleggene. Blir som en støtte og se at jeg ikke trenger føle skam for alle grenser som har blitt trampet på. Er nylig utav ett forhold hvor det treffer så til de grader i flere av innleggene. Jeg var nedbrutt og sliten, men klarte å bli sterkere før jeg fattet mot og dro. Har opprettet NK, men blir kontaktet på finurlige vis uansett. Det er ikke rart man blir sliten. Velger uansett ved hjelp av denne bloggen å se at jeg bare blir sterkere og at det vil bli bedre. Takk igjen.
Jeg vil bare si takk for at denne bloggen finnes!
Her snakkes det jo om ting jeg lever med daglig og har gjort i 24 år. Halve livet, ganske nøyaktig! Jeg har ikke rukket å lese alle innlegg, men det skal jeg gjøre! Det finnes en trøst i at noen vet hva dette handler om. Jeg har f.eks aldri hørt om Gråstein Metoden før jeg tilfeldig fant denne bloggen, og det beskriver min måte å takle hverdagen på! Jeg må bare holde ut, jeg har ikke noe valg. Det er en lang historie.
Jeg skal ikke komme med hele den sørgelige suppa nå, men kan fortelle at jeg skilte meg fra han etter 15 års ekteskap, men ble tvunget tilbake et år senere fordi han vendte barna mine mot meg. Barna er det viktigste! Det er også økonomiske årsaker som gjør at jeg ikke kommer meg ut. Har gjort noen mindre kloke valg i livet, og de får jeg leve med.
Men Gråstein metoden har gjort meg sterkere. Jeg holder han unna ved å være rolig og kald. Og å ikke gi han noe av meg selv. Ikke sex, og ikke nærhet. Vil ikke røre han! Ikke noe følelser i det hele tatt.
Det som undrer meg, er hvordan han vil fortsatt være sammen med meg når jeg er slik…
Men jeg ER jo egentlig ikke slik! Det er slitsomt.
Jeg liker ikke den personen jeg er sammen med han!
En og annen krangel kan det bli, men sitter alltid igjen med en forvirret, ubehagelig følelse etterpå. Mens han går og legger seg og sovner direkte!
Kjente igjen noe som var skrevet om at gamle venner blir svertet og etterhvert skviset ut, og etter så mange år har jeg ingen nære venner i det hele tatt. Til og med familien min blir mislikt. Spesielt min mor. Men hun liker han ikke spesielt godt, og det legger hun ikke skjul på.
Det er vanskeligere å bryte ut når man ikke har et nettverk, og heller ikke er økonomisk uavhengig.
Mesteparten av tiden har jeg også en begrenset mulighet til å komme meg noe sted. Vi bor på et ganske øde sted, og han sørger for at jeg ikke har bil som er kjørbar.
Barna er store, de fleste har flyttet ut, men ikke alle. Det er viktig at jeg følger opp dem, føler jeg, men ser jo at det er litt feil å “gjemme meg” bak det.
Jeg håper bare inderlig, at de ikke har tatt skade av å vokse opp med han. Han har gjort mye merkelige ting opp igjennom årene, og ikke vist dem noe særlig kjærlighet. Ikke ekte sådan.
Han lover, selvfølgelig, at han skal ordne opp i ting, men det blir alltid skjøvet på, og han glir unna som en slimål. Hver eneste gang! Jeg har tatt han i løgn mange ganger, men han greier ofte å overbevise meg om at det bare er utsatt til ditt eller datt.
Ja. Man skammer seg jo!
Fordi man lar noen trampe på seg som dette. Og ikke greier å ta tak i det på en måte som fungerer!
Til tider føler jeg meg som en dritt som egentlig ikke burde ha livets rett!
Andre dager bare lukker jeg alt ute (eller inne) og bare forsøker å nyte øyeblikk.
Vel. Dette ble lenger enn planlagt, men det bare rant ut. Her har jeg funnet flere i samme båt, så jeg kommer tilbake!