Vi kjører på også i dag. Jeg vil plukke opp tråden med Hare-serien. Denne har jeg ikke fokusert på siden november ifjor. Derfor en kort påminnelse om hva den handler om; moderne psykopati diagnostisering er basert på tyve kriterier utarbeidet av kanadieren Dr. Robert Hare. Vi fokuserer på disse kriteriene for å minne oss selv på at bloggen handler om en ekte forstyrrelse og ikke om mennesker vi ikke liker eller som har behandlet oss dårlig.
Vi har kommet til nummer seks i rekken; manglende anger eller skyldfølelse. For de av oss som har hatt nærkontakt med en ekte psykopat, så er dette kriteriet plankekjøring. Vi har merket deres manglende anger inn i beinet, og opptil flere ganger.
“Psychopaths show a stunning lack of concern for the devastating effects their actions have on others. Often they are completely fortright about the matter, calmly stating that they have no sense of guilt, are not sorry for the pain and destruction they have caused, and that there is no reason for them to be concerned.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)
Psykopaten vet forskjell på rett og galt. Enkelte tror at psykopaten ikke har moralsk sans og det med rette, siden de opptrer antimoralsk. Men dette er en misforståelse, psykopaten er fullt klar over hva som forventes av dem. De er ikke småbarn og vi må ikke unnskylde deres handlinger ved å infantilisere deres agenda. Psykopaten vet at hva han/hun gjør er uakseptabelt – men de bryr seg ikke.
Vi må se kriteriene i sammenheng med hverandre. Psykopaten har et grandiost selvbilde, som betyr at de opplever seg selv som bedre og viktigere enn andre. De ser ned på oss. Det er lite trolig at en arrogant konge noengang vil ta personlig ansvar for hvordan han behandler hoffet. Psykopaten ser ingen grunn til å føle skyld for hans/hennes handlinger, vi som ofre skal bare godta dem og allerhelst oppmuntre dem til å gjøre akkurat som de synes.
Anger krever innsikt, refleksjon og samvittighet. Det har psykopaten ikke. Dog vet psykopaten når de har gått for langt, de tilstreber jo å gjøre det. Den eneste grunnen til at de noensinne bremser mishandlingen og sågar sier “unnskyld” er hvis de står i fare for å miste verdifull narsissistisk forsyning. Angeren er dog ikke ekte, og hvis psykopaten har rukket å finne et nytt offer så får du ingen henvendelse overhodet, for da trenger de ikke lenger den forsyningen du ga dem. Dette indikerer at de ikke opplever ekte anger. Hadde psykopaten opplevd ektefølt uselvisk anger så hadde han/hun bedt om unnskyldning og oppklaring uavhengig av om det var en ny partner i bildet eller ei.
Når det grandiose selvbildet mikses med kriteriet om berettigelse, så sier det seg selv at psykopaten ikke føler skyld, I egne øyne har han/hun rett til å brøyte seg fram akkurat som de synes, og vi andre skal helst bare bukke og neie for å få lov til å bli værende i deres nærhet. Dette er ikke holdninger du ønsker å ha i ditt liv. Denne kruttønna av en miks gjør psykopaten istand til å gjøre hva som helst uten å føle skyld, inkludert å myrde.
Psykopaten synes å unnskylde deres manglende skyldfølelse ved å påstå at det hemmer dem, at det er en samfunnsskapt regel som ikke gavner noen.
“”Guilt?” he remarked in prison, “It`s this mechanism we use to control people. It`s an illusion. It`s a kind of social control mechanism, and it`s very unhealthy. It does terrible things to our bodies.” – sitat av Ted Bundy, psykopat og seriemorder (fra “Without conscience”).
En psykopat forstår med andre ord ikke at skyld kommer naturlig, innenfra i normale mennesker. Jeg tror mange psykopater tenker som Bundy, at det faktisk er en lov laget for å kontrollere oss, på samme måte som menneskeskapt juss. Psykopaten vil tilstrebe å motarbeide slike sosiale “lover”, derav den psykiatriske betegnelsen antisosial forstyrrelse.
Psykopaten har også en fantastisk evne til å rasjonalisere og unnskylde deres egne overgrep. Psykopaten tar aldri ansvar for noe han/hun har gjort som har skadelige konsekvenser for andre.
“Psychopaths` lack of remorse or guilt is associated with a remarkable ability to rationalize their behavior and to shrug off personal responsibility for actions that cause shock and dissapointment to family, friends, associates, and others who have played by the rules. Usually they have handy excuses for their behavior, and in some cases they deny that it happened at all.” (fra “Without conscience”)
Forstyrrelsen kan få psykopaten til å ikke bare fraskrive seg alt ansvar, men sågar skylde deres handlinger på andre – omstendigheter eller mennesker. I deres øyne er de selv ofre.
“Jeg er blitt gjort til en drittsekk og syndebukk. Når jeg tenker etter så er jeg mer et offer enn en overgriper” uttalte John Wayne Gacy mens han sonet for å ha myrdet 33 unge gutter og menn. “Jeg elsket henne dypt. Jeg savner henne så mye. Det som skjedde var en tragedie. Jeg mistet min elsker og min beste venn. Hvorfor tenker ingen på hva jeg går gjennom?” ytret tannlegen Kenneth Johnson etter å ha klubbet sin kone til døde på deres bryllupsreise. Jodi Arias myrdet i 2008 sin elsker Travis Alexander. Få minutter innen hun nesten kuttet av hodet hans med en kniv, så tok hun et bilde av ham i dusjen. Hun ville forevige øyeblikket innen livet hans var over. Senere elsket hun all oppmerksomheten hun fikk under rettsaken. Hennes største frykt var å bli isolert i fengselet – alt i tråd med hva vi vet at en psykopat frykter allermest; å ikke ha et publikum de kan trekke narsissistisk forsyning fra.
Det er viktig å huske at selv om våre respektive psykopater ikke har myrdet og mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre det, så deler de dette tankesettet.
I andre tilfeller vil psykopaten argumentere at ofrene hadde gavn og nytte av psykopatens svik og bedrag. En psykopat kan for eksempel uten anger stjele verdifulle gjenstander og forsvare handlingen med at offeret vil få alt – eller mer – tilbake på forsikringen. Emosjonelt bedrag kan unnskyldes med at “han/hun lærte en verdifull lekse om ikke å være så naiv, jeg gjorde dem en tjeneste”.
Jeg oppfordrer alle som ikke allerede har gjort det til å studere de offisielle kriteriene for psykopati. Vi må tilstrebe at de riktige menneskene blir stemplet og ingen andre. Studer også gjerne kriteriene for en narsissistisk personlighetsforstyrrelse.
Jeg pleier også å oppmuntre leserne, spesielt nye lesere, til å skrive ned eksempler på at din partner, eks, venn, kollega eller slektning oppfyller kriteriet. Dette for å hjelpe deg i NK eller eventuelt gråstein-metoden og i kampen mot kognitiv dissonans.
Jeg kan begynne.
-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han kunne si meget grove ting om meg – til meg – og neste gang vi hadde kontakt late som om intet urett var sagt. Jeg skulle bare akseptere krenkelsen. Han angret ikke fordi han kort tid etter kunne krenke meg igjen.
-Jeg vet at min P mangler skyldfølelse da han lovet ting som han aldri holdt. Han lot som om han aldri lovet disse tingene. Han lot meg gjennomgå enorme kvaler som konsekvens av ting han hadde lovet. Han angret ikke på dette, da jeg aldri fikk medfølelse eller beklagelse for kvalene jeg gjennomgikk.
Skriv dine egne eksempler ned i en bok som du henter frem hver gang du begynner å tvile på din egen oppfattelse av din relasjon med psykopaten eller narsissisten.
Min P manglet skyldfølelse og anger på mye.
En gang tok jeg opp hvorfor han hadde vært utro med “hun”.. Han ble så sint. Så han tok hardt tak i meg og rev sunt klærne mine og skrek til meg at nå fikk jeg holde kjeft. Så gikk han ut. Kom tilbake kjapt å sa “kom kom her” å tok meg med i senga. Hvor han la hodet på bringen min.. Nesten for å få trøst selv. Å sa “vi glemmer dette,ikke meningen men du får meg så sint. Nå går vi å ser på TV og koser oss” Jeg var så redd,skalv og gjennomvåt av svette,at jeg sa jeg bare skulle dusje først. Jeg orket ikke noe godis og fikk høre at skulle ikke vi kose oss?” Han oppførte seg som ingenting hadde skjedd…
Nå sist jul skulle ikke jeg være hos P. Men skulle være der lille julaften. Jeg skulle jobbe den dagen,P skulle ha fri. Hvor han spurte om jeg kunne handle inn for han til jul etter jobb. Jeg skulle jobbe til 16.30,å vi vet alle at det er fler i butikken den dagen før jul og på det tidspunktet. Så jeg sa han kanskje kunne gjøre det selv i og med at han haddd fri. Han trengte ikke no mat heller han,sa han. Så det var ikke så farlig. Han ble irritert for at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg fikk selvfølgelig dårlig samvittighet og ba han dagen etter om å sende handleliste på SMS.
Jeg fikk ikke no takk en gang da jeg kom hjem 11/2time senere pga handling for han.
Da jeg av en venninne ble gjort oppmerksom på at hun trodde min kjæreste var en P, gikk jeg og hun sammen gjennom kriteriene for å kunne stille “diagnosen” på han. Vi kunne hake ut MANGE, nok til at jeg skjønte at min P nok hadde en personlighetsforstyrrelse……..
Og kriteriet om manglende skyld og anger, var akkurat den siste haken jeg trengte for å komme meg bort. Da hadde han vært utro IGJEN, og nok en gang var det min egen skyld… Helt til det siste av vårt 8 år lange forhold, sa han aldri unnskyld eller noe om at han angret at han til stadighet kontaktet og var i kontakt med andre jenter…Hver gang det ble tatt opp og kom frem i lyset, var det alltid unnskyldninger om meg, og oppdiktede historier om hva jeg hadde gjort mot han, som førte til at han var utro… Jeg som aldri har sagt et skjevt ord eller oppført meg dårlig eller noe?? Men han klarte hele tiden og vri ting, slik at jeg kom dårlig ut av det…… og jeg gikk i fella og ble knust hver gang….. Det henger vel med i historien at da jeg møtte han, var han gift og utro med meg…. Og den gangen var den eks-konen som var så fryktelig og et forferdelig menneske måtte jeg vite. I ettertid har det kommet frem at eks-konen er en utrolig hyggelig og snill dame…. Jeg syns så synd på henne idag, og føler meg helt forferdelig i ettertid, som var med på å bryte deres ekteskap……. Men han lurte på den tiden da både henne og meg… Så historien gjentar seg….. Men vil den gjenta seg igjen mon tro??? Nå har han mistet ansikt utad i den lille byen her, og flere vet hvordan han er…. Vil han nok en gang være utro?? Det har jo aldri vært hans skyld eller han har aldri følt anger med noe av det han har gjort…………….
Jeg kjenner meg godt igjen i alt som skrives i bloggen. Har aldri følt meg så ensom i et forhold før, og ja den ensomhets følelsen ble verre ettersom slemme ting han sa. Jeg er i NK nå. Skal psyke meg opp til å blokke nr hans også, ettersom tekstmeldinger har begynt å komme. Om at han har vært på fest etc.. bare for å røske i meg.
Jeg vet at min p manglet skyldfølelse, med å sette på reset på forholdet, hver gang han lagde krangle for å unnslippe ansvar i forholdet, han fant bare på grunner for å rettferdiggjøre devaluering av meg. Han ga meg forventninger om fremtid og flere reiser men snek seg unna i tide. Han krevde alt av meg, at jeg skulle ofre livet mitt som jeg kjente det, mens han likeglad kunne fortsette som før med sin egenrådighet. Han svek meg for å gi meg forventninger om et gjensidig forhold, men gadd ikke kompromisse, heller tvert imot – jeg ble straffet for å kreve omsorg tilbake. Han hadde heller ingen skyldfølelse for å kalle meg patetisk, drama, sensitiv, (indirekte)dum eller latterliggjøre det jeg sa, klage og kritisere alt med meg. Han kjente meg ikke engang, og satt ikke pris på noe av det unike med meg heller. Han hadde ingen skyldfølelse for å la meg være helt alene så lenge det var kule ting i sitt liv som skjedde, da trengte han ikke meg. Jeg skulle akseptere hele den mystiske og hemmelighetsfulle livet hans med tureer og alltid reiser, uten å kunne si fra. Han gadd ikke si at han savnet meg engang etterhvert. Han ville jeg skulle føle jeg kom sist med vilje, og bare være takknemlig for hans selskap. Han trengte hele tiden beundring fra andre, så når han kjedet seg med bare meg, ble han sur på meg for at det ikke var flere sammen tilstede! For han trengte nemlig å være sosial. Selvom han gjorde ting på egen hånd de fem andre dagene i uken. Noe jeg ikke klagde på engang. Han var iallefall utro på det feltet- alle andre fikk oppmerksomhet enn meg. Jeg ble ignorert på fester, som jeg ble overtalt til å bli med på. Han snakket med alle andre enn meg. Jeg kjente ingen fra før. han skulle bare vise meg fram på en måte, som en trofe el. at han også kunne være i forhold. Jeg fikk stadig følelsen av å bli brukt.
De festene ble jeg ikke sur for engang, men fordet var jeg drama. Ingenting jeg gjorde var bra nok og skulle gi meg skyldfølelse konstant, for hver slemme, sarkastiske ting han gjorde, var det fordi jeg ikke hadde, eller hadde gjort ditt og datt. Jeg sov ikke på ett år pga forvirring, og utmattende tanker om hva jeg hadde gjort eller kunne gjøre anderledes, om han hadde blitt med meg hvis jeg ble mildere etc. Jeg har en tung tid jeg også. tenker på han hvert minutt eller sekund faktisk. Irriterer meg at jeg falt sånn for den selvsikre, macho mannen som jeg trodde var så varm og lun og hadde funnet sin store kjærlighet, nemlig meg. Han var alt annet enn lun, og fikk meg til å føle meg bare som irriterende. Han stilte aldri opp, og innerst inne stolte jeg ikke på han. I tillegg latet han som, at han var sår for mine følelser siden jeg av og til slo døren etter meg under krangel, men hadde ingen skyldfølelse for hva han hadde sagt forut. Et eks- han forsto ikke at det såret meg å si til meg, at han skulle flytte med en han kunne snakke med. Det kunne han jo ikke med meg. Jeg ble så lei meg at jeg slang døren etter meg senere på kvelden. Dermed min skyld. Reset.
-og tusen takk for all tiden din med blogg og svar. Den hjelper meg masse og jeg leser daglig for å styrke meg opp.
Mari:
Så interessant å lese din historie om hvordan han var mot deg i sosiale lag, for det er som et ekko…….. Min var også slik!! Hvis jeg var stille og rolig på fest, var han sur og mutt mot meg fordi jeg var stille og han sa han ble flau av meg fordi jeg var så tafatt og lite livlig……… Og hvis jeg var munter, livlig og glad, ja da kjeftet han fordi jeg var flørtete, altfor utadvent og han ble sååå flau av meg, fordi han syns jeg oppførte meg som ei hore…..
Samme med klær… Han oppfordret meg til å bli mer utfordrende og classy i stilen, for han syns jeg var kjedelig…. Men om jeg hadde en topp med kløft eller kort skjørt…. Ja, da ble han rasende og lurte på om jeg var på utkikk etter en ny kjæreste…….
Og dette er bare etpar eksempler… Jeg har tonnevis………….
Et til….: Jeg elsker mat og har kurver… Og vil som alle damer gjerne være slank…. Men med min mat-glade tilværelse, så blir det noen ekstra kilo på kroppen….. Så sitter jeg da og koser meg med mat.. Og han kommenterer: Skal du alltid spise så mye? Du har jo ønske om å bli slank….?? Oki… så lager jeg salat og prøver å spise mindre og sunnere. Da får jeg følgende: Er du blitt kanin også nå da?? Damer som spiser lite er ikke akkurat sjarmerende skal du vite!!
Er det rart jeg gikk ut av forholdet med en total forvirring på hvem jeg egentlig var som menneske?? Og jeg har enda ikke funnet ut av det…… Jeg er helt splittet og små-“gal”……
Slitsomme og vanskelig situasjoner vi har vært i. Uforutsigbart. Han høres ikke god ut heller. Min p ble sur bare jeg snakket tilslutt. Om munter hadde jeg adhd, om jeg spurte han et spm var jeg kontrollerende og sjalu, om sa imot han var jeg drama, om fortalte noe, var det en tirade, om jeg skiftet tema, og ikke lot han styre emner, fikk jeg kjeft for å hoppe i samtalen. Om han ikke svarte eller himlet med øyne var det fordi jeg sa noe teit. Om jeg var lei meg var jeg selvmedlidende, om jeg sa jeg var litt trøtt, så klagde jeg bare. For noen giftige folk. Er såå vondt å bli krenket av en så nær person. Jeg innså at det umulig kunne være kjærlighet når stadig så kjip. Fikk utrygghet konstant, akkurat som adrenalinet mitt sa løp og kom deg vekk. Sikkert derfor jeg dro fra han i slike raseri krangler. Jeg ble redd. Så for meg en djevel etterhvert ved siden av meg. Han ligner faktisk på en.
Ja, Gud, så tøft det har vært!!! En god klem til alle som har hatt slike relasjoner og et stort takk til blogg-forfatter som forener oss og gjør oss sterkere sammen… 🙂
Og tilbake til temaet… Jeg fikk aldri noe unnskyld og jeg så aldri antydning til anger over hakkingen og den nedverdigende oppførselen hans… og når jeg på slutten av forholdet spurte om han noen gang tenkte over at han såret meg… Så sa han alltid, at det burde jeg spørre meg selv om, for jeg måtte da vite selv hvordan jeg oppførte meg eller hvor merkelig jeg var … Tenk deg godt om før du spør meg om slike dumme spørsmål igjen, sa han…
Ble satt tilbake i dag. På den festen han var på, snakket han med hun jeg jobber med. (Samme fest jeg fikk SMS om..) De snakker vanligvis ikke sammen. Jeg dro ikke på festen pga NK. Hun fortalte i dag at han var i farta og hadde vært så godt humør. Så han hadde tydeligvis skrudd på sjarmen for henne. Har han gjort det med vilje? Bare for at han vet det kommer fram til meg? Hun vet bare litt om humørsvingningene hans, men skjønte ikke alvoret såklart. Jeg fikk skikkelig set back. Har så lyst til å heve meg over det og bli likegyldig til hvem han sjarmerer. Samme person snakket han stygt om en gang og jeg forsvarte henne. Han syntes hun så rar ut..og hun kunne han aldri vært sammen med. Jeg fikk da høre jeg ikke var på lag, når Ikke enig. Han var skikkelig sjåvinistisk tror jeg nå i ettertid. Han tror kvinner er helt stereotypiske, dette røper han litt i bøkene sine også, alltid en dårlig mor eller litt enkel dame som ikke forstår osv. Misforstått kvinne syn på en måte. Merket det litt med meg også, med at han skulle holde meg nede.
De P/N jeg har kjent har vært forskjellige, men alle har hatt til felles en meget manipulerende væremåte. Dette innbefatter også det å legge skylden på andre for egne feil og dårlig oppførsel. Det har ikke vært måte på “gode” bortforklaringer og selvrettferdige forklaringer på hvorfor de har gjort/sagt det de har. Innrømmelser har kun kommet når de har stått ovenfor muligheten av å bli forlatt. Da gjelder dette bare der og da. Etter en liten god periode anså de visst at alt var gjemt og glemt, og så var det videre i samme spor. De bare vet ikke hva redelighet innebærer. De tror visst at det bare er å slukke brannen der og da. Så er det som om ingenting har skjedd. At det faktisk har satt store spor i den andre skjønner de ikke. For det har jo ikke gått inn på dem. De bryr seg virkelig ikke om andre enn seg selv, men liker å hevde at du er selvopptatt. Projiserer glatt ansvaret over på deg.Vil forvirre og få andre til å få skyldfølelse for ting de selv har forårsaket. Tror at de bare ikke har evnen til skyldfølelse eller respekt for andre.
Mari: “Jeg fikk skikkelig set back.”
Dette vet du allerede, men jeg vil likevel minne på at det er slike reaksjoner NK er ment å forhindre. Det er flott at du ikke dro på festen. Men du bør også informere dine venner om at du ikke ønsker noen informasjon om P. Det gjør noe med oss når vi får vite slike ting, og det er ikke bra.
Hvis dine felles venner ikke respekterer ditt ønske om full “radio silence” så må du kutte kontakten også med dem.
“Han var skikkelig sjåvinistisk tror jeg nå i ettertid. Han tror kvinner er helt stereotypiske, dette røper han litt i bøkene sine også, alltid en dårlig mor eller litt enkel dame som ikke forstår osv. Misforstått kvinne syn på en måte.”
Av respekt for at bloggen har lesere av begge kjønn så vil jeg påpeke at det ikke handler om sjåvinistisk kvinnesyn eller mannsyn. Det handler om psykopati. Psykopaten er hevet over alle. Kjønn er underordnet. Så er det jo slik at kvinner selvfølgelig blir hovedofrene for en mannlig psykopat akkurat som menn blir det for en kvinnelig psykopat. Noe mer ligger det ikke i dette. Alle er narsissistisk forsyning, psykopaten tenker ikke “sjåvinisme” eller “sexisme” utover dette.
kiki: “De bare vet ikke hva redelighet innebærer”
Godt forklart i en liten setning.
En liten digresjon.
Etter “litt kontakt” med p etter mange år bestemte vi oss for og møtes. ( det kommer aldri til å skje for mitt vedkommende, ikke hørt en lyd etter det, noe som er like greit ) Hvertfall, min p har en bestemt form for musikksmak, og legger denne ut:
se på youtube ( Sabre,stray&Halogenix nix (ivy lab 9 Feat Frank Carter-111-Obligue-offical video.
Teksten er slik:
You think that love is one
But then it comes and darling all you have are memories
You say it hurts too mutch
Theres no one left to trust your broken heart has nothing left
Would you rather live pretend
believing you can win so end up crying every single night
Om den den var ment for meg eller ikke, får jeg aldri vite, men gjennom tekst og musikkvideo ser vi gjennom øyne til en psykopat.
Og fikk det bekreftet, det er bare et spill.
MARI: Alt de driver med er spill. At de snakker ned om folk som ikke er i rommet her og nå, er normalt. Men den de snakker ned om overfor deg, kan være et av deres neste bytter. Så hva han sa til deg om denne damen på festen er null verdt. Det har ingen konsistens, egentlig. De vender seg bare rundt og henvender seg til dem de kan få glede av her og nå. De har ingen meninger som stikker dypt.
De er heller ikke sjåvinister ift. kjønn i det hele tatt, for de forakter mennesker på et langt mer generelt grunnlag. Jeg så på min P som mannssjåvinist en gang i tiden, men jeg har etter hvert sett at det handler ikke om kvinnehat. Men et mer generalisert menneskehat. De lurer ikke bare kvinner/menn som partnere, men også venner at samme kjønn eller motsatt kjønn, og barna deres uavhengig av kjønn. Så jeg vil protestere sterkt mot bruken av sjåvinisme i denne sammenhengen.
Takk for svar. Jeg blir bare så kvalm av den overfladiske oppførselen. Selvsikker går han rundt å flørter med kvinner halvparten av alderen sin. Sjåvinistisk mener jeg det å baksnakke utseende på kvinner som ikke er pene eller tynne. Han baksnakket ikke menn om utseende. Han ser på kvinner som mulige sexpartnere tydeligvis.Men det er vel forakt for mennesker som er hovedaskpektet. Mente også å være brutal og truende fysisk, og seksuelt. Jeg føler meg ihvertfall overkjørt. Ja ett par nære kompiser av han sa han var vanskelig og kjiping. Om han kom litt sent, avlyste han hele avtalen tilbake. En jobb-venninne av han advarte meg litt også. Hun hadde vel sett hvordan forholdene hans gikk. Tålte ikke en eneste hverdag eller minste kritikk tilbake. Jeg er så sint for at jeg ble lurt inn i dette.
Jeg var sammen med en psykopat som var kristen. Vel, oppførselen hans var alt annet enn det. Han gikk så langt seksualitet hele tiden at jeg som også var kristen fikk gudsforholdet mitt ødelagt… han hadde ingen dårlig samvittighet overfor det, eller de overgrepene han utsatte meg for… han prøvde til og med å overtale meg til at bibelen ikke var klar på hvor sånne grenser går, og rettferdiggjorde så seg selv… fryktelig!
Mari:
Min P var også veldig opptatt av oppmerksomhet fra damer. Og veldig opptatt av å få jenter på kroken…..Spesielt damer med en litt utfordrende opptreden og gjerne de peneste i lokalet…. I ettertid har jeg fått vite av de han var utro med, at han var veldig seksuelt fiksert i praten og opptatt av å få komplimenter på utseendet og av penis… (som han villig sendte bilde av). Noen av disse kvinnene ble også svært såret, fordi han veldig fort mistet interessen for de, mens de var forelsket og trodde et forhold var på gang…… Dette har vært min ex-kjæreste sitt mønster siden tidlig ten-årene. Han er nå 45…. Når det da ble slutt, pga. av løgner og utroskap, og jeg var knust av sorg, forundret det meg altså hvor lite empati og følelse han hadde for meg og for det han hadde gjort. Det var akkurat som om at 8 års forhold ikke hadde eksistert, og at jeg var som en fremmed som hadde meg selv å takke. Der var INGEN anger å spore, ingen vel-menende og gode ord å få…. Ikke et snev av empati for meg…. Og da satt jeg rett foran han og gråt….
Jeg lurer på hvordan jeg kan skille mellom Asperger og psykopati/narsissisme ?
Takk for svar, det er så godt å vite noen forstår alt det vonde man har vært gjennom, og høre deres erfaringer. Ikke rart man blir gal og sjalu av slik triangulering og mangel på oppmerksomhet. Vet selv jeg er ganske tolerant om jeg føler meg elsket, sånn som i begynnelsen foreks. Sånne usikre følelser blir jo kraftig forsterket når oppmerksomheten blir tatt vekk, og en blir tatt for gitt. I tillegg blir en tyrannisert med kritikk og klaging, og det er vel ikke akkurat grobunn for å føle seg særlig trygg og ivaretatt. Jeg prøver å huske at jeg var alt annet enn glad når vi var sammen. Det meste var beskymringer, forvirring og evig frykt for å bli forlatt. Følte kulde gufs og magefølelsen sa ting skurret kraftig. Jeg fikk panikk angst og ble kvalm til tider. Jeg ble skikkelig svimmel, og helt utslitt, av å slites frem og tilbake og alltid bli kastet ut i kulden, hver gang vi nærmet oss noe bra. Jeg tror ikke han var utro fysisk i de to årene, men på alle andre måter, han skulle ha beundring og oppmerksomhet av mange og ofte. Han ga knapt oppmerksomhet til meg etterhvert, han var hyggelig og morsom til venner og venninner, og jeg ble bare gammelt skrap. Han fikk meg til å føle meg iveien, irriterende, utilstrekkelig og helt udugelig. Han sa knapt noe fint etter første året. Jeg ble feid bort. Jeg innser at jeg ikke klarte å gi mer kjærlighet og at jeg ikke orket å ha det så skjørt. Er glad jeg kom meg ut denne gangen, før jeg hadde akseptert smuler og andre kvinner. Ingenting overrasker meg lenger av slemme handlinger. Kom foresten på det skannede blikket han hadde på flyvertinner i flyet hjem fra vår ferie sammen. Han sa ingen ting til meg hele flyturen, han var totalt arrogant og gretten mot meg i seks timer. Hyggelig avslutning på en ferie ja.. Det rare er at han sa også det med skjørt, at vi var så skjøre, at han ikke fikset mitt drama, det må være fordi jeg ikke godtok den dårlig behandlingen, ikke føyde meg og ikke alltid gikk på eggeskall, hvor han ville ha meg. Slik at han følte han mistet kontrollen?
Anonym: det er ingen sammenheng. Les mer på bloggen så forstår du forskjellen.
Tommel opp for deg, du er virkelig et godt menneske med mye kunnskap.
Mari: ” Jeg prøver å huske at jeg var alt annet enn glad når vi var sammen.”
Det er veldig lurt. Skriftlige nedtegnelser kan hjelpe deg med det. Noen førte dagbok under relasjonen og skrev disse opplevelsene ned “in real time” men det er ikke for sent å notere hendelsene i ettertid. Sett deg ned et sted du ikke blir forstyrret og la tankene vandre tilbake. I mange tilfeller vil den ubehagelige opplevelsen du beskriver bli tydelig som om det skjedde i går. Skriv den da ned.
Ofte var det vi i dag husker som nostalgi faktisk meget stressende den gang det foregikk. Vi var konstant usikre, famlende og redde. Det var aldri ro over relasjonen, vi fikk aldri indre fred. Det var ikke kjærlighet. Derimot var det meget intenst og det føltes som om psykopaten blåste liv i følelseslivet vårt. Vi forvekslet det med kjærlighet, men egentlig var det en opplevelse av at sansene våre ble forsterket fordi vi satt på kanten av stolen og var i konstant beredskap.
Du fortsetter å beskrive gode erindringer av både sjalusifabrikkering, taushetskur og alt det andre psykopaten utsetter offeret for. Dine kommentarer er meget nyttige for andre lesere 🙂
Tusen takk for svar. Det er så sant det! ?At det var sansene som var forsterket siden man alltid er på beredskap, ikke fordi man er så forelsket! Takk for godt poeng igjen. Pluss at alt var en illusjon, terper og terper på det. Noe skurrer jo også ettersom man innert inne sikkert vet at man ikke er elsket på ekte vis. Man vil bare ikke innse det. Og prøver å tyde alle signaler om dette. Jeg klarer NK nå, ettersom jeg vet det ikke er noen fremtid, han har ingenting bra å tilby meg, tvert imot bare smerte og sløsing av tid. I tillegg er det noe med at når man føler seg så lite ivaretatt, og lite spesiell blir det bare umulig å gi lenger, jeg er stolt av at jeg gikk når han snek seg ut av relasjonen. Han er sikkert i sjokk nå, siden han er så vant til at jeg alltid skal reparere oss.
Jeg kjenner meg igjen i alt som skrives her på bloggen. Alt. Min P/N er en kvinne, mitt helvete har vart i ca 3 år. Trodde jeg var ute for en tid tilbake, men havnet dessverre i garnet igjen. Kjenner ikke meg selv igjen, fra å være en oppegående, kreativ, og noenlunde sterk person føler jeg meg nå som nærmest et tomt skall. Helt på felgen. Helt i frø. Fatter nesten ikke hvordan jeg kunne gå i en sånn felle. Fikk akkurat diagnosen “Dystymi”, som er en kronisk depresjon, og da er det vel ikke akkurat til noe hjelp, noe sjakktrekk å bli værende i et “forhold” med et slikt uhyre, vil jeg tro.. Men det er en slags trøst og lindring i det å gå inn her og lese denne bloggen, tusen tusen takk til bloggforfatteren for den fantastiske jobben han gjør! Jeg har et håp om å bli “levende” igjen en dag, men kan saktens begynne å lure noen ganger. Ønsker alle en P/N-fri helg!
Mari: “Noe skurrer jo også ettersom man innerst inne sikkert vet at man ikke er elsket på ekte vis.”
Ja. Dvs man tror det, man velger å håpe og tro det beste. Men stadig flere røde flagg er umulige å ignorere. Til slutt bryter forsvarsmekanismene (hos oss) som fornektelse og rasjonalisering sammen og vi stirrer sannheten i hvitøyet.
Terje: velkommen til bloggen. Det er leit å høre om din diagnose. Jeg håper bloggen og dine medlesere kan hjelpe deg til å innføre full NK. Hold ut 🙂
Det er godt mulig jeg trekker konklusjoner litt for langt, men kan det være slik at den mangelfulle angeren hos psykopaten egentlig er en form for sadisme? At psykopaten, som vet at handlingen han/hun foretar seg er skadelig for offeret, allikevel gjennomfører handlingen fordi lidelsene hos offeret utløser en form for velvære hos psykopaten? Psykopaten koser seg maksimalt over å ha knust et menneske, og da blir jo anger fullstendig meningsløst, ikke sant? Grunnen til at jeg tenker slik, er fordi min eks gjorde seg stor umak med å lede meg inn i situasjoner som var ødeleggende for meg. Han la ut åte, han plantet mistanker, og han var ikke spesielt diskre heller. Måten han opererte på var like enkel som den var smart; Jeg ikke kunne unngå å fatte en form for mistanke, men jeg mistenkte aldri at det var hans vilje. Jeg ble etter hvert så forvirret at alt virket mistenkelig. Alt han foretok seg gikk hårfint under radaren, og min radar utvidet søksområdet i takt med handlingene hans. Handlingene eskalerte hva gjaldt umoral, og han ble gradvis en unormal personlighet uten at jeg klarte å se den gangen at det var dette som skjedde. Jeg har sett det klart i ettertid. Han observerte reaksjonen min på en intens måte. Han gråt. Dersom jeg ikke klarte å gråte, var det negativt i hans øyne. Jeg fremsto som en iskald fisk og akkurat det rettferdiggjorde at han hadde måttet være for eksempel utro. Men ofte følte jeg sjokk, en slags lammende apati som ikke slapp taket fordi han var over og rundt meg hele tiden etter at skaden var skjedd. Han sa han ikke turte forlate meg alene fordi jeg kunne skade meg. Han beklaget veldig at jeg hadde det vondt. Han forsto meg så forbannet godt! Han sa han forsto at jeg hadde det vondt fordi jeg elsket han! På en side var han mishandleren, på en annen var han den beste personen man kunne komme til når man hadde blitt psykisk mishandlet av den man elsket. Smerten jeg opplevde var ifølge han min egen store svakhet. Jeg var altfor følsom. Han kunne jo ikke vite at jeg ville oppdage/avsløre/forfølge mistankene jeg påsto at jeg hadde fått. Noen ganger trakk han det så langt som til å undre seg høyt over min mentale tilstand. Han fjernet seg fullstendig fra alt ansvar. Han ba absolutt aldri om unnskyld. Han hadde aldri ment at jeg skulle bli skadelidende. Men han trøstet meg, dro meg opp igjen. I mine øyne er dette sadisme.
KARI: Velkommen tilbake 🙂
“Det er godt mulig jeg trekker konklusjoner litt for langt, men kan det være slik at den mangelfulle angeren hos psykopaten egentlig er en form for sadisme?”
Absolutt. Vi har tidligere snakket om psykopatisk sabotasje, blant annet i teksten “vennen og jobben som forsvant”. I de tilfellene hvor psykopaten bevisst har spent ben på oss, så vil anger heller ikke være tilstede. Jeg tror det er enklest å si at psykopaten aldri angrer, uansett. Offerets lidelse vil alltid gi verdifull narsissistisk forsyning, enten den er tilstrebet eller ei.
Kari: Det er en god del sadisme i dem. De er skadefro. Jeg har hørt og sett dem. De ler seg ihjel av pur glede over andres ulykke. Intet tenner livsgnisten mer enn negative hendelser hos andre. Folk de kaller venner, ler seg ihjel om de får snusen i problemer av noe slag. Det er sjokkerende og uappettitelig å være tilstede ved sånne anledninger. Så vet du at de krøller seg av latter bak din rygg hvis du opplever noe negativt, selv om de holder masken ovenfor deg sålenge du er der. De mangler ofte glede og hater å se ekte glede hos andre. Men å glede seg over andres tap/ulykke det kan de til fulle! For noen folk.
Er det flere enn meg som følte kuldegufs? At når man var sammen med p, så fikk man panikkanfall og måtte vekk? Merket at jeg tenkte mye på hvor kald stemning det ble av sånne kommentarer og grettenhet og sorte blikk. Jeg følte meg utrygg og ikke vel etterhvert. Det er vel en sikker indikator at det er forstyrrelse da? Jeg har skrevet ned mye konkret av slemme utgangen og utbrudd, men det hjelper ikke på følelsene mine. De er der jo fordet! Må holde tak i at jeg var lett erstattelig og bare til nytte og bruk for han, at jeg ikke var viktig eller spesiell. Trodde lenge han var i forsvar mot meg, siden jeg slang døren etter meg når ble for mye avvising mot meg. Derfor sitter jo jeg igjen med duste skyldfølelse for at jeg sviktet. Selvom det ikke var rart akkurat. Jeg ga jo ikke alt av meg heller siden det var så mange røde flagg. Og når jeg først etterkom krav fra han ble de jo snudd på hodet. Som foreks, du må ta mer insiativ, så gjorde jeg dette, men da ville han ikke alikevel, siden det var på mine premisser. De vil jo bare det motsatte som offeret konstant, så det stemmer jo. Jeg holdt derfor igjen på mye av mitt sosiale liv for han og inkluderte han ikke helt i livet mitt. Så er jo forklaring at han ga opp også. Men ga jo han all min tid og følelser. Han trakk jo vekk tiden sin med meg, og jeg kom sist. Det var jo det jeg fryktet som faktisk hendte.
Vi har vel alle merket dette kulde gufset fra dem .Enten P/N var kjæreste eller venn/venninne.Vi forsøkte å tilpasse oss, men da ble det også holdt mot oss. Før vi ble oss det bevisst, begynte vi en forsiktighets politikk mot dem, og vi lot være å betro oss for mye til dem. Vi tilpasset væremåten før vi kunne uttale for oss selv at vi egentlig ikke stolte på dem. Vår magefølelse hadde rett! Jeg er idag glad for alt jeg ikke har involvert
mine P/N i. Disse falske, troløse typer.
Ja det er sant. Skal være sjeleglad og lettet for at man er ute av det. Fikk bare et nostalgisk øyeblikk og abstinens. Setter på assc Direct og leser her når det skjer, hjelper mye. Takk for svar!
En P er så hinsides berettiget de sykeste ting, det er alltid alle andre sin skyld, aldri deres skyld. En P sårer, trakkaserer, manipulerer, utøver psykisk og fysisk vold, lurer, juger, hater og krenker konstant. Men det er aldri, aldri deres skyld.
De viser av og til falsk “anger”, ved å tone ned mishandlingen en periode og fremstå som “snille”. Bare fordi de selv ser og skjønner at de kanskje har gått over streken og derfor trenger å dra offeret inn igjen, men det er bare å anse som en pause.
De vender tilbake igjen og igjen etter mishandling og krenkelser som om ingenting har skjedd, medcslett mine. Og er vi så dumme å konfrontere dem med dette, så er helvete løs igjen.
De er offer og bøddel i en og samme person, alt etter hva som passer deres agenda, de svartmaler og utnyttet uskyldige mennesker, og håner og hatet snillhet og godhet hos andre, de ser det som svakhet. Og de speilet sine egne feil og mangler og dårlige egenskaper over på oss, fordi vi skal bære deres skam. De har alltid rett og står he et over alle andre.
Jeg har aldri hørt min P si ordet “unnskyld”, og vi snakker lang tid her. Min P sier også meget sjeldent takk og når det en sjelden gang skjer så er det bare når det er andre til stede, for å vise sine “gode manerer” .
Disse menneskene er det farlig å havne i klørne på, løp om du kan ! Og til alle som ikke kan løpe vil jeg anbefale gråsyeinmetoden, les om den, tren på den. Bli den perfekte gråstein, så kjedelig og intetsigende som mulig. Spill uberørt, vær rasonell og ikke emosjonell, sett grenser og stå på disse, ta kontrollen over deg selv og livet ditt. Ikke del personlig informasjon, ikke forsvar eller forklar.
Jobb med deg selv, gjør gode ting for deg selv og skriv tre ting hver dag som du har gjort bra. Skaff deg en alliert du stoler på, gå til samtaler, gå i fjellet, nyt sjøen, gjør hyggelige ting for andre og det kommer godt tilbake.
Og når jeg kommer i vanskelige situasjoner med P , for det gjør du selv om du er en gråstein, de tester deg hele tiden. Men da spør jeg meg selv : “Hva ville du normalt ha sagt eller gjort i en lignende situasjon ? ” .. når jeg er klar på hva jeg som et normalt menneske villa ha gjort i en lignende situasjon, da gjør eller sier jeg det motsatte til min P.
For en relasjon med en P er en relasjon helt blottet for all logikk.
Anonymia: kloke ord.
Takk, og takk til deg og denne flotte bloggen. Jeg har forstått og lært mye her, og jeg fortsetter å lære. For kunnskap og innsikt er nøkkelen til personlig frihet.
Mari: You go, girl! Det blir bedre skal du se. Bare fortsett med jobben med å innse hva du har vært utsatt for, og finn din indre styrke og den du egentlig er. Du vil innse din egen verdi og ikke la deg lure av slike folk igjen.
Jeg har også skrevet mange af de mest uhyggelige og underlige episoder med min P/N ned og det har hjulpet mig utroligt meget. Alle de gange hvor jeg har savnet P , har jeg læst episoderne igennem og det har hjulpet mig til , at se vores forhold som det var og ikke som jeg gerne ville huske det. Vores forhold til N/P ( mit var mange år ) var ikke normalt..hvis man ser bagom hvert foto, hver episode , hvert indslag på Facebook ..så var billedet flot og skønt, men før og efter var der ofte surhed, silent treatment m.m. Sådan vil det også være med det nye offer ..før eller siden.
Min P kunne være så gal og sur uden grund og hvis nogen ringede til ham , kunne han sige til dem : vi sidder her og hygger os ..når jeg så efterfølgene kunne sige, hvorfor sagde du det, det gør vi jo ikke…så enten gik han eller sagde…du vil jo bare skændes.
Pludselig kunne humøret skifte også fra mega dårligt til godt eller omvendt , meget ofte uden en grund ( jeg kunne ikke se den i hvert tilfælde ) .Jeg lærte dog at se et mønster i det, hvis der skete noget meget spændende , gik humøret altid op og hvis han var i dårligt humør og jeg ikke ” forsynede ham ” blev det værre eller han gik.
Jeg konfronterede ham ofte med det og sagde ” du tror du kan styre mig med dit sure sind ” men fik aldrig en tilbagemelding på det. En gang sagde jeg til ham ( da var han i godt humør lige der ) hvad er der galt med dig og han svarede..det er noget der kommer og går, ligesom ondt i ryggen.
Den sætning har jeg efterfølgende tænk meget over..
Er personerne altid klar over at de er N eller P , de må da vide at de er anderledes eller hvad ?
Jeg sagde også en gang til ham, du burde få noget hjælp, de humørsvingninger er da helt ekstreme. Dertil svarede han..jeg skal fandeme ikke til en psykolog eller æde nogle piller…alle er ikke den samme person altid…
Min N gjorde meg så avhenig av å motta facebook meldinger av han at jeg i ettertid blir helt kvalm/uvel bare jeg hører det pipet når noen i nærheten av meg får en messenger varsling. Jeg har selv slettet min. Da jeg var i hans nærvære så jeg bare fram til at han skulle dra igjen og kunne skrive meg meldinger. Jeg ville bare ha meldingene, ikke hans nærvære..Spesielt?
Kine: ikke så spesielt som du tror. De fleste av oss ble avhengige av et eller annet “sært” aspekt ved psykopaten.
Som deg så likte jeg veldig godt elektronisk kontakt med psykopaten. Om jeg foretrakk det fremfor personlig kontakt? Kanskje ikke, men i elektronisk kontakt fremstod han så normal. Da slappet jeg av. Så snart jeg hørte tonefallet i språket hans eller så ansiktsuttrykkene hans så ble giften igjen synlig. Men på chat eller meldinger var han som alle andre.
Vedrørende elektronisk kontakt. Det er bare så rigtigt, det med at P/ N virkede normal gennem SMS, billedbesked eller korte tlf samtaler. Min N / P kunne virke så glad og i godt humør når han ringede og det gjorde han tit . Når han så kom i levende live, senere på dagen eller næste dag , kunne man med det samme se , at den mørke side var fremme igen og noget var helt galt. Det undrede mig så meget , at en person kunne være så forskellig på så kort tid, uden grund. Er det en bevidst handling for at forvirre offeret , eller er det fordi at masken nemmere kan være på , når man ikke er Face to face ?
Mary: det er det siste; det er lettere å beholde masken på via ord alene, enn via personlig kontakt hvor man ser “hele pakken”.
Da jeg på slutten af forholdet med P, kun havde kontakt over tekstmeldinger eller e-mails, da fik jeg mange indrømmelser fra ham, som han ikke kunne fortælle da vi var sammen face to face. Senere da jeg fik professionel hjælp af en psykolog, fortalte hun at det er meget lettere for en P med den form for kontakt, end det at være sammen i den virkelige verden. Og når jeg tænker over det, så var der i forholdet meget ofte noget “imellem” os. En computerskærm, tv, han elskede at være bag sit kamera og var også ofte, mere sammen med mine børn end sammen med mig. Han sagde engang til mig: jeg har det bedst bag kamera-linsen. Beskuer-rollen, gemme sig og med et skridt tilbage fra livet!
Anonym21: “Senere da jeg fik professionel hjælp af en psykolog, fortalte hun at det er meget lettere for en P med den form for kontakt, end det at være sammen i den virkelige verden”
Jeg vet ikke om jeg er helt enig i din terapeuts formulering. Det der ser ut som hvordan et normalt menneske med sosial fobi ville oppføre seg.
Vi gjør alle den feilen gang på gang at vi projiserer normal tankegang over på psykopaten. Terapeuter gjør også den feilen, med det resultat at vi nærmest unnskylder psykopaten. Men en psykopats mentalitet er meget annerledes enn normalt. Vi må nærmest tenke at vi skal inn i hodet på en annen menneskeart.
Din terapeuts uttalelse lyder som om elektronisk kontakt er lettere, og personlig kontakt er vanskeligere. Men en psykopat synes ikke personlig kontakt er vanskelig. Tvert imot, han/hun elsker det, det er slik de får den beste narsissistiske forsyning da de virkelig kan merke vår lidelse ved å være nær oss.
Tak for svar og du kommer ofte med et mere nuanceret svar, end lige forventet 🙂 og tak for det! For en P er nuanceret og mystisk at forstå, for os almindelige folk. Jeg har det ofte sådan, at jeg kan bare ikke knække koden. Det er vældig vanskeligt at forstå deres syge forstyrrelse. Vil så gerne forstå, for så giver det hele jo mening. Det kan også være lidt dragende, at forsøge at finde svar i deres verdens-orden. De er en stor ond udfordring at rumme.
Synes ikke de skal få æren av å bli kaldt mystiske engang, de er heller langt underutviklet, nærmere rovdyr enn mennesker. Det er noe med deres store ego som blokker mye bra samtaler på emosjonelt og mellommenneskelig nivå. De er jo overfladiske og blir kjedelig med så mye gretten personlighet ettervert. Det er jo alltid ett eller annet de nager på konstant!
Min p sa ofte sånn, du har ikke knekt den koden der, osv. Akkurat som om det var meningen for meg, å knekke koden hans. Jeg svarte, kanskje jeg ikke er så opptatt av å knekke noen som helst kode. Jeg bare forteller deg noe jeg hadde lyst til å dele med deg. Han ble irritert og svarte, virker jo som du er opptatt av det, osv. Men han innrømte jo da på en måte at han tenker alt kretser rundt han, at jeg bare var der for hans supply. Han ble så irritert når jeg ignorerte hans kontroll behov for å styre temaer på samtaler, og at jeg torde være meg selv og ikke vippe av pinnen. Har hørt på assc Direct ang fake rage også og the take away game. Anbefales! Fake rage er for å holde oss på eggeskall og ikke spørre spm og alltid være veldig redd og opptatt av p sin respons.
Mari: ja, dette med fake rage er interessant. Det skiller seg fra ekte narsissistisk raseri ved at P meget bevisst og kalkulert spiller sint. En av mange karakteristika som viser at de langt på vei er veldig klar over hva de gjør.
Leser boken i disse dager. Det er nå 28 år siden P ” min” vraket meg og de tre barna våre til ” fordel” for min beste venninne — HELDIGVIS 🙂 Det ble vår redning, sjøl om det tok mange år å bygge meg opp igjen. Barna strevet også og de har alle brutt med faren sin i dag. Sjøl om han hadde vraket oss så sluttet han ikke med å plage meg og snakke stygt om meg til ungene. Dette blei meget vanskelig for dem. Jeg fant fort ut at jeg måtte late som om alt han gjorde ikke rammet eller såret meg og dette irriterte ham voldsomt ( noe som gledet meg, bedre er jeg ikke ! )
Jeg har ikke turt å innlede forhold til noen mann, for jeg er faktisk usikker på om jeg kan klare å ” lukte” om det er en psykopat eller ikke jeg står overfor. Tar INGEN sjanser !!
Birgit: takk for at du leser boken. 28 år er lang tid, det er interessant at du levde etter gråstein-metoden lenge før det ble satt ord på dette som et fenomen.
“Jeg har ikke turt å innlede forhold til noen mann, for jeg er faktisk usikker på om jeg kan klare å ” lukte” om det er en psykopat eller ikke jeg står overfor.”
Det skjønner jeg, men det er ikke så vanskelig som vi tror. Nå kjenner vi til de røde flaggene vi skal se etter og de dukker opp fra første dag. Kunsten er å finne balansen mellom å være paranoid og “avslappet men årvåken”. Men jeg kan love deg, ingen psykopat vil kunne komme inn i livet ditt i dag, uten å bli avslørt.
Det startet med at p kom inn i livet mitt med iver om at vi skulle leve hele livet sammen, aldri hadde p elsket noen så høyt før, ville gifte seg og kjøpe leilighet med engang. Alt var så rosenrødt jeg trodde virkelig at, woow at jeg skal være så heldig å møte noen som elsker meg så høyt det føltes så trygt. P flyttet inn til meg så og si med engang, gradvis uten at jeg selv hadde værken varsellampene påkoblet eller var i stand til å se det, klarte pbå trekke meg mer fra mine venner og sosiale lag, jeg la ikke merke til alt dette, jeg var lykkelig og gav alt av meg selv. Rutinene i døgnet besto av hva p ønsket eller hadde behov for, jeg skulle være under kontroll hjemme mens p kunne gjøre private ting utenfor hjemmet uten meg. Jeg ble en fange, men fremdeles så jeg ikke det alle mine venner og familie så, vi var sammen i mange år.
P hadde et tempramang og humøret kunne være som en Berg og dalbane, jeg var alltid til stede og gav oppmerksomhet som gav p næring,p kunne bli veldig sint men aldri om p gav en beklagelse i ettertid, jeg kamuflert oppførselen og tenkte at p er sliten.
P hadde svært ofte behov for å snakke om sin jobb og at p var veldig overkvalifisert og at p fikk mange ekstra oppgaver fordi det var ingen som var like flink. Mange ganger tenkte jeg at p var søt fordi jeg kjenner til den type jobb så det stemmer ikke helt, men gav alt av meg og skryt og lyttet.
Jeg hadde et barn fra tidligere forhold som også tok hensyn til p, mitt barn bodde til oss mye og gav alltid oppmerksomhet og hensyn til å, dem hadde et godt forhold.
Så døde pappaen til min datter og da sa p ut av det blå at dette kom til å forandre oss og vi ville aldri være oss selv igjen så dro p noen timer etter kriseteamet hadde dratt, jeg skjønte ingenting. Desperat etter svar, fikk aldri svar p slo av en bryter på et sekund og forlot oss.
P begynte da i sorgen vi satt i å sende mail på leiligheten og at vi skulle betale p ut, presset og presset, fordi det er wnting denne ekstreme egoismen og mangel på empati men det er den grådigheten også som slike folk blir drevet av, det ble så mye press at jeg valgte å kjøpe meg en ny leilighet og vi solgte den andre med tap.
Vi var i sjokk og sorg. Enda har p verken bedt om en unnskylding eller vist noe form for empati verken via meldinger eller noe som helst.