Skriver en fortvilet leser i kommentarfeltet. Det psykopatiske bånd sitter dypt, og det er et sjokk for mange når de oppdager at det de trodde var ekspressruta til frihet, slettes ikke går så fort som man trodde.
Da jeg i min tid sluttet å røyke, så la jeg på meg elleve kilo. Jeg synes de ekstra kiloene var en enorm belastning – ikke nødvendigvis tyngdemessig, men utseendemessig. Fristelsen til å plukke opp sigaretten for å få min gamle velkjente figur tilbake var stor. Flere ganger hadde jeg en indre debatt om hvorvidt jeg faktisk skulle gjøre det og var på nippet til å gjøre det, for jeg trivdes ikke med mitt nye utsèende. Jeg måtte dessuten kvitte meg med flotte plagg for tusenvis av kroner som jeg elsket men som var blitt for trange. Men det som ville skje hvis jeg igjen begynte å røyke, var at andre plager som muskel- og leddsmerter, hoste og piping i lungene ville returnere i tillegg til en stor økonomisk utgift. Var jeg villig til å få min figur tilbake på bekostning av alt det andre? Jeg falt på nei og plukket aldri opp sigaretten. Men den dag i dag er jeg klar på at å slutte å røyke hadde negative effekter som jeg må leve med. De ekstra kiloene er der fortsatt.
Slik er det også med NK. Ikke alt blir bra, men den samlede gevinsten er større enn det samlede tapet. NK med en psykopat har det til felles med røykeslutt at det er meget politisk ukorrekt å si at man taper noe på å innføre det. Men det synes jeg vi ikke skal skyve under teppet og slår et slag for å få frem i lyset at jo, man taper noe. Jeg savner det sosiale og koselige som sigarettene medførte. Jeg savner også følelsen av tosomhet og fellesskap som psykopaten ga meg.
Psykopaten og sigaretten er begge skadelige for oss. Mange lener seg til sigaretten som en trøst, en venn i nøden som vi tyr til når vi er stresset eller nervøse. Men sigaretten er selvfølgelig en falsk venn som ikke gjør gavn. Det er også psykopaten.
Når man innfører NK så er det enklest i starten. Man er da sint, bestemt, viljesterk og motivert. Noe har skjedd som utløste den endelige beslutningen om NK. Psykopaten gjorde noe som var så graverende at man ikke lenger kunne akseptere det. Sinnet etter en slik hendelse sitter i en stund. Da oppleves NK som en lek. Men sinnet avtar og motivasjonen svinner med tiden. Savn og nostalgi slår inn, og man har da lett for å tilgi. Vi har gjort det tusen ganger før – slått en strek og tatt tidligere venner tilbake inn i varmen. Spesielt empatiske mennesker har dette som et mønster. Det er da så viktig å minne seg selv på at “det er en grunn til at det ble slutt” og hente fram gamle hendelser og følelsene som disse hendelsene avlet.
Aldri har vi opplevd et lignende magnetisk sug tilbake til en tidligere venn, som vi gjør med psykopaten. Dette er det psykopatiske bånd som drar i oss. Forestill deg at det eksisterer en fysisk strikk mellom deg og psykopaten. Når avstanden blir lang nok så strekkes strikken og det ligger i strikkens natur at den da vil forsøke å trekke seg sammen og bli kortere igjen slik at offer og psykopat gjenforenes. Men hvis avstanden blir for lang, og med en ekstra kraftanstrengelse, så forsvinner den elastiske effekten, strikken vil svekkes og til slutt slite. Det den fortvilte kommentatoren nå føler etter at syv uker er gått, er strikken som begynner å reagere på at den blir strukket med automatisk å ville trekke seg sammen. Offeret trenger fremover å anstrenge seg enda hardere, slik at strikken til slutt sliter. NK blir vanskeligere innen det blir bedre. De som bryter NK gjør det oftest i denne “sammentrekningsfasen”.
Kommentatoren fikk mange gode svar fra medleserne. Flere påpekte at “syv uker er ingenting”. Det stemmer. Men det må ikke ta motet fra ofre som strever med NK. Hver dag hvor NK lykkes, er en dag nærmere det tidspunktet da strikken sliter. Det er heller ikke slik at smerten er jevn og konstant frem til den dagen. Underveis vil du få stadig flere gode dager, og stadig færre dårlige.
Husk at du har vært avhengig. Psykopaten har vært din rus. I begynnelsen av NK har du ingen abstinenser, for markeringen av NK har i seg selv gitt deg en rus; at du endelig satt foten ned og bestemte for deg selv. Dette kan du flyte på en stund men effekten vil avta og da er ikke lenger NK så spennende. Du mister litt fokus; “hvorfor gjorde jeg egentlig dette”? I tillegg slår fryktelige abstinenser inn. Dette er faktisk de samme fysiske stoffene som herjer i oss som etter røykeslutt. Men faktisk tror jeg psykopatofferet har det verre. Der eks-røykeren får enorm sosial og moralsk støtte fra omgivelsene, så må psykopatofferet ofte nøye seg med “det var på tide, jeg skjønner ikke hvorfor du henger fast i det mennesket”.
Psykopaten fylte mye i oss. Vi var så involvert og engasjert i dette mennesker, og opplevde det som gjensidig. Det er et enormt tomrom som skal fylles etter bruddet. Jeg vil skrive mer om dette senere. Men når du sitter der og sliter med NK fordi du er ensom, forsøk å tenk tilbake på tiden før NK, da du og psykopaten fortsatt var sammen. Jeg vet ikke med dere, men personlig var jeg meget ensom sammen med psykopaten. Jeg forsøkte så desperat å komme nær ham men det var en usynlig mur mellom oss. Muren var selvfølgelig hans forstyrrelse, han kunne ikke knytte seg til meg, men det visste jeg ikke den gang. Derfor opplevde jeg fortvilet ensomhet til tross for at vi var sammen nesten daglig. Mange av hans uforklarlige handlinger og utsagn forsterket ensomhetsfølelsen. Var det ikke egentlig slik med deg også? Hva hjelper det om du fikk psykopaten tilbake, ville du egentlig bli kvitt din ensomhet?
Jeg tipper at det ville du ikke. I tillegg ville mengden mishandling eskalere. Det du tror ville bli bedre, ville faktisk bli verre.
Hvis jeg plukket opp sigaretten i dag, så ville jeg kanskje miste noen av kiloene jeg har lagt på meg men ikke alle. Jeg ville aldri få min gamle figur tilbake fullt og helt. I tillegg så ville lungeproblemene kommet tilbake og antakelig tilta, og sigarettene har blitt enda dyrere.
Vi har ingenting å tjene på å returnere til ting som vi vet skader oss. Bare fordi tingene er kjente og trygge, så betyr ikke det at vi trenger dem. Våg heller å løsrive deg fra skadelige ting som gir deg falsk trygghet og binder deg, og kast deg ut i noe nytt og usikkert. Forsøk å lære om deg selv, finn ut hvorfor du klenger deg til skadelige ting og mennesker. Jeg vet du vil tjene på det.
Kjenner veldig igjen greia med at det var “lettere” idet beslutningen om NK ble tatt, for deretter å bli vanskeligere – ja, nesten umulig – i en lang periode. Det som hjalp meg, var å skrive ned en liste over alle tingene han faktisk hadde gjort mot meg, en helt nøktern og deskriptiv liste uten (bort)forklaringer eller innpakninger. Denne lista hadde jeg lagret på mobiltelefonen sånn at jeg kunne åpne den og lese hver eneste gang trangen til å ta kontakt ble overveldende. Da ble det på et vis totalt umulig for meg å ta kontakt også. På én måte ble jo alt enda vanskeligere da, ettersom to “umuligheter” sto i konflikt med hverandre – å ikke ta kontakt virket umulig, å ta kontakt virket like umulig – men det er jo nettopp den dissonansen man er nødt til å stå i når man gjennomgår den første tiden med NK.
Og heldigvis virket det, NK ble ikke brutt. Den lista så slett ikke pen ut, det var direkte brutalt å se det ramset opp blottlagt på den måten, men det var det som skulle til. Etter hvert ble NK lettere, og da var det å ta innover seg at jeg hadde blitt behandlet sånn som var vanskeligst. Men det er jo også en del av det å bygge opp seg selv og bli glad i seg selv igjen, å oppleve akkurat det som vondt. Det må til, det også.
Karla: det er en veldig god idè å skrive ned alle de merkelige hendelsene man kommer på. Gjerne i detalj og med beskrivelse av hvordan du hadde det rundt hver hendelse.
Vår hukommelse spiller oss et puss slik at etter en stund så husker vi best de gode tingene. Vi husker til og med dårlige hendelser som gode. Normalt er denne “omskrivingen” av fakta en god ting slik at vi ikke skal gå rundt med en masse vonde minner, men i kampen med NK så er det uhensiktsmessig.
En slik skriveøvelse som du har gjort tvinger oss til å erindre hendelsene slik de egentlig var og ikke slik vår hukommelse ønsker at vi skal huske dem. Det er et meget godt verktøy i NK.
Takk for nok et godt og interessant innlegg. Er glad for å lese denne nyanserende teksten.
Jeg tror ikke man blir seg selv igjen etter å ha hatt et kjærlighetsforhold til en P, eller har et nært familiemedlem som er P. Man blir merket for livet, og tiltroen man har til andre mennesker får seg en smekk. Det er ofte noe med oss som gjør at vi treffer slike folk. Kanskje har mange av oss lært fra tidlig alder at vi skal overse våre egne behov, og la andre dominere. Derfor ryker vi på samme tabben mange ganger. I dag er jeg litt trist over det faktum at jeg er en P-magnet. Andre dager er mye lysere, og med en berusende følelse av kontroll i mitt eget liv. Det går opp og ned. Det er også sorg over at jeg ikke har fått de gledene i sosiale relasjoner som mange andre opplever.
Men livet med P på avstand er ihvertfall tryggere og mer helsebringende enn alternativet. Det å slippe å være redd for andre mennesker er en forutsetning for et all right liv. Jeg har vært redd for flere av mine biologiske familiemedlemmer, i tillegg til å oppleve frykt for en mer frivillig valgt mannlig P. Det tar mye krefter å være redd, usikker og engstelig.
NK er vanskelig. Selv om det nå nærmer seg 8 uker,så er det likevel så “nært”
Jeg å hadde mange stunder jeg følte meg alene selv om vi var sammen. Han var liksom ikke til stede. Å bare satt med telefonen.Hvor jeg da prøvde å gå opp “stemningen” Men det gikk som regel mot sin hensikt. Han ble irritert,gikk unna,sa at jeg prøvde å få igang en diskusjon,sa at jeg sa ting jeg ikke sa,osv. Å alt ble min skyld.
Det som er så rart er at hvorfor skal det være så vanskelig å kutte ut disse menneskene fra livene våre. Å at vi har latt oss blitt utnyttet og misbrukt.. Det er ett litt kaldt forhold,hvor det er lite ømhet,omsorg og varme fra P.. Å dette savner vi. Spesielt!
Jeg kom over denne fantastiske bloggen for åtte uker siden. Og har hatt NK med min P siden da. Klapper meg selv på skuldra for det. Men igår oppsøkte han et arrangement jeg var på. Han bor sør i landet og jeg langt nord. Klarte å være så avvisende og lite interresant som mulig. Siden jeg har innført NK så kunne han ikke komme i kontakt med meg, og jeg klarte å unngå ham, kun en kort lykke til fra ham og jeg sa takk i lige så. Blikk møttes, men jeg kjente at jeg har våknet opp. Føltes annerledes nå, har mer sinne overfor ham og samtidig synes jeg rett og slett litt synd i ham. Han kom dit alene, jeg var med venner som “passet ” på meg. Denne bloggen har reddet meg fra å la meg lure flere enn de 4-5 gangene det tok før jeg våknet opp.NK er det som trengs og jeg skal fortsette med det!
ANONYM: “I dag er jeg litt trist over det faktum at jeg er en P-magnet.”
Det forstår jeg. Det er vanskelig å si hvorfor normale mennesker ikke finner oss interessante, samtidig som vi tiltrekker oss mange giftige mennesker.
Hvis man kjenner seg igjen i dette, så er det best å være meget skeptisk til hvem man slipper inn i livet sitt, da de fleste vil være giftige.
Normale mennesker reagerer sterkere og hurtigere på giftige mennesker. De vil unngå oss, ikke fordi vi er giftige, men “by association”. De observerer hvem vi omgir oss med og dette setter oss i et tvilsomt lys. Å tiltrekke seg giftige mennesker har altså en dobbel effekt. Ikke bare blir vi utsatt for direkte gift, i tillegg blir vi unngått av andre mennesker som ser hvem vi tilbringer tid med.
Å forsøke å snu på dette vil gi dobbel gevinst.
“Det er også sorg over at jeg ikke har fått de gledene i sosiale relasjoner som mange andre opplever.”
Ja. Jeg forstår dette også. Man ser at andre danner par som fungerer, eller har meget store og givende nettverk.
Spesielt medavhengige og til dels også empatiske mennesker har mye drama i relasjonene deres. Ikke fordi de ønsker det, men fordi de knytter seg så lett og elsker så dypt. Forventningene deres vil hele tiden bli sviktet og de reagerer med passiv aggresjon. Der kommunikasjonen slutter, begynner konflikter.
Når man oppdager at den ene romantiske relasjonen etter den andre ikke fungerer så ender man med å føle seg utilstrekkelig og lite attraktiv. Man kommer inn i en ond sirkel hvor det blir stadig vanskeligere å finne en kjæreste fordi man blir tiltakende skeptisk og motløs.
Men husk at ikke alt er svart. De fleste har normale mennesker i sine liv. Behold dem, bruk alt kruttet på dem og bli kvitt de giftige. Legg merke til hvem “konstantene” i livene deres er; de som alltid har vært der, litt i bakgrunnen, litt kjedelige, men som aldri har forårsaket drama. Trekk dem frem i lyset.
Deretter må dere trene på å tiltrekke dere BARE slike. Jeg vil nesten si at romantiske relasjoner må komme helt til sist, først når dere har fått normale relasjoner til venner og til dere selv.
Så vil jeg poengtere at det er viktigst å ha et godt liv med seg selv. Ikke tro at alle andres sosiale relasjoner er tipp topp. Senest i helgen snakket jeg med ei venninne som hadde store problemer i ekteskapet, ihvertfall den dagen. Den samme venninnen har fortalt at hennes beste venninne – som hun tilbringer mye tid med og som hun utad har det så fantastisk med –
både har truet og slått henne ved et par anledninger.
Vi må slutte å tro at det er så rosenrødt å ha en partner alltid, selv om det er noe vi ønsker oss. Først når du nyter livet alene, så kan du dele overfloden med en annen. Hvis du ikke nyter livet alene, så har du heller ingenting å gi. Man trenger overflod for å gi, ellers går man selv i minus.
Anonym45: “Det som er så rart er at hvorfor skal det være så vanskelig å kutte ut disse menneskene fra livene våre.”
Ja. Dette henger også sammen med kommentaren over her. Vi ønsket oss så inderlig en sosial relasjon som ga mening og løftet oss til en ny dimensjon. En periode fikk vi det med psykopaten. Og nå tror vi at vi aldri vil få oppleve noe lignende igjen. Vi har fått smake på meningen med livet, og så ble den tatt fra oss. Det er klart det er vanskelig å gå videre etter å ha mistet dette. Vi vil automatisk ønske oss tilbake til den opplevelsen.
Merete: visste du at han ville dukke opp på dette arrangementet eller at det var en mulighet for at han ville gjøre det?
NK innebærer nemlig total unngåelse av slike “møter”. Av og til skjer det utenfor vår kontroll. Men jeg vil sterkt fraråde å oppsøke “tilfeldige” treff for å se hvilken reaksjon man får. Det er ikke NK. Det er en katt og mus lek.
Takk for ros og for at du følger bloggen 🙂
Visste at det var en mulighet for at han kunne dukke opp, det vil det jo alltid være. Men tenkte: skal han få styre mitt liv eller skal jeg ta tilbake kontrollen. Skjønner hva du mener, og jeg vil aldri oppsøke steder der jeg vet han er. Kjenner jo at det ripper opp i sår å se ham, og det var vel hensikten hans. Kanskje ønsket han å vise seg for meg slik at jeg skulle ta kontakt igjen eller åpne blokkeringene… Men denne gangen følte jeg at jeg så hvem han egentlig er. Og jeg skjønner nå at alle plasser der jeg kan møte på han bør jeg unngå. Så da får man prøve på nytt med å holde NK. Men kjenner at det bekymrer meg at det kan bli vanskeligere og vanskeligere… så jeg skriver også ned alle episodene og følelsene omkring det. For normalt er det ikke! Mitt syn på mennesker har forandret seg og jeg med…tror aldri jeg kan bli den samme igjen.
Merete: “tror aldri jeg kan bli den samme igjen.”
Dette tenker de fleste og det er fordi det stemmer. Så, vi står ved en korsvei. Vi kan ikke gå tilbake til den vi var. Naiviteten og uskylden er borte. Vi har derfor to alternativer; vi kan bli bitre og folkesky, eller vi kan bli en bedre versjon av oss selv. Det siste krever mer arbeid, men er definitivt verdt innsatsen. Med tid og stunder kan vi til og med bli takknemlige for oppvekkeren vi fikk.
Lykke til 🙂
Tusen takk igjen for det din blogg gjør for meg og mange andre. Det er så mye hjelp i å gå inn her å lese hver gang man tviler, sørger, og er forvirret.
MERETE OG PSYKOPATI: Det er en ting som slår meg når jeg leser dette med mer eller mindre tilfeldig treff med en eks som er P; etter vanlige brudd med normale mennesker vil man gjerne vise seg som blid, stolt og lykkelig etter et brudd. Vi vil i mange tilfeller vise at vi har det bra, vi har ikke lidd noe tap, kanskje har vi gått ned noen kilo og fiffet oss opp i klesstilen
MEN, med psykopaten så blir dette snudd på hodet; du bør IKKE vise at du blomstrer og har det bra og slettes ikke bryr deg om eksen. Det vil kunne ha den konsekvensen at P tenker at her er det jaggu på tide å forføre offeret mitt på nytt, så vellykket skal hun jammen ikke få lov til å være!
Logikken er ofte snudd på hodet i situasjoner P`er er involvert i. Så også denne type situasjon. Hadde jeg hatt en hobby etc som gjorde at jeg oppsøkte steder jeg kunne risikere å møte en P, ville jeg nok droppet disse arrangementene en god stund fremover. For du er heldig Merete, som bor så langt unna P som du gjør. Den geografiske avstanden er nemlig til stor hjelp i din heling! Lykke til!
ANONYM: det jeg tenker om dette er at det ikke nytter å “lure” psykopaten. De vet det, hvis vår lykke ikke er ekte.
De ser det på oss. De leste oss som en åpen bok fra dag en. Det var derfor de plukket oss ut blant mange, de fortsetter selvfølgelig å lese oss som en åpen bok også etter bruddet hvis vi gir dem et glimt av våre liv.
Det bør vi ikke gi dem, derfor er NK så omfattende. Det finnes tusen måter de kan få glimt av oss på. Alt som muliggjør dette bør unngås.
Det beste å gjøre er å forsvinne ut av deres radar totalt, slik at de ikke vet hvor vi er eller hvordan vi har det.
Jeg husker min P ofte sa “du klarer ikke lure meg for jeg kjenner deg så godt og kan lese deg..”
Går ut ifra at min P ikke vet noe om meg nå i å med at jeg ikke er på Facebook,Instagram,å ikke snakket med noen han kjenner.. Å 8 uker med NK👍
Anonym: Ja jeg er heldig som bor langt langt unna min P. Det er noe jeg har tenkt med takknemlighet på veldig mange ganger.
Min relasjon til P varte i litt over to år, med flere stygge, litt diffuse forkastninger. Der han klarte å legge skylden på andre, som eksen, barna, sykdom, slik at man ikke kunne klandre ham. Nen forkastningene ble verre for hver gang, og jeg kunne se et mønster. Idealiseringen var helt ekstrem både i begynnelsen og mellom alle forkastningene. Hverdagen bestod i ekstremt mange meldinger og telefonsamtaler, noe som gjorde meg vanvittig avhengig ser jeg nå. I begynnelsen av NK var det sjokket over å endelig ha oppdaget hva jeg var utsatt for, som gjorde at jeg var bestemt på å klare NK. Så kommer tomheten og den enorme sorgen over å ikke kunne ha kontakt med denne personen. Og den forrvirringen man føler i forhold til følelsene og det fornuften sier.
Prøver å følge rådene her. Ha en aktiv dag sånn at tankene ikke havner hos P. Tvinger meg til å være sosial og komme meg ut. Men Gud dette er tøft… Nå blir fokuset å få det godt med seg selv, sette grenser og samtidig ikke bli for kritisk. Er jo livredd for at den åpenheten man en gang hadde er borte for godt. Ser psykopater på høylys dag😞
Jeg leser dette, og innser brått at jeg har erstattet en gammel avhengighet med en enda eldre; jeg har begynt å røyke igjen. Og det skjedde uken etter at P dukket med sitt nye langtidsobjekkt på et arrangement jeg var på. På min hjemmebane. Og her har jeg gått og vært så kry over min gråsteinsrustning og over at Ps nærvær ikke berørte meg. Jada… (Selvgransking og galgenhumor hånd i hånd i kveld! 🙂 )
OgsåAnonym: ja, det er viktig å minne seg selv på at psykopaten var en avhengighet for oss og at vi ubevisst erstatter en gammel avhengighet med en ny.
Noen har større tilbøyelighet til å bli avhengige enn andre. Akkurat som deg så røyket jeg intenst etter P. Da jeg klarte å stumpe sigarettene så fikk jeg en periode med mild spillegalskap. Så ble jeg oppmerksom på det og klarte å slutte også med dette. Men nå må jeg være obs på matinntaket som har øket, det er også en slags avhengighet.
Jeg oppfordrer leserne som har innført NK til å være oppmerksomme på om avhengigheten til P er blitt overført til andre ting i livet.
Mat! Herreminhatt, det kom jo før røykingen, etter NK. Oi, oi, oi. Nei, altså, dette går ikke. Dette får P ikke lov til, å vifte med spøkelseslakenet sitt så jeg erstatter den dritten med ny dritt! Hm, hm, hm. Noen (jeg) bør tenke seg godt om her, skjønner jeg. Takk.
Angående afhængighed: Da jeg kunne fornemme at P begyndte at følelsesmæssig distance sig fra mig i forholdet, da begyndte jeg at lave “Soduko” som en gal. Det var helt ubevidst at jeg lavede de opgaver intenst morgen og aften. Måtte vel holde min hjerne og tænkning klar! Klar og styrket til at komme igennem det onde, som jeg fornemmede ville ske. Efter forholdet endte, stoppede jeg med at lave disse opgaver. Men da begyndte jeg at arbejde intenst på mit job i stedet. Til jeg træt og udkørt væltede om i sengen om aftenen. Jeg forsøgte at arbejde min sorg væk og holde mig oprejst!
Jeg har i motsetning til andre blitt kvitt avhengigheter i det samme som jeg er kvitt P/N. Nå har jeg ikke behov for å drukne meg selv i shopping, mat, vin, kvelder på byen, lange kjøreturer eller noen av de tingene jeg nok brukte som en slags flukt tidligere. Jeg er meg selv nok nå. Begynner å føle meg som mitt gamle jeg igjen. Finner glede over ting jeg likte før i tiden. På en ekte måte. Kan bestemme hva jeg vil bruke tid på, uten å bli kritisert for det. Det ligger en verden av frihet foran oss, som sterke og uavhengige mennesker. P viftet kanskje foran oss som en slags quick fix som kunne løse alt i våre liv, som et slags livsfarlig narkotikum. Det var flott en stund, men bakrusen måtte komme. Det finnes jo ikke enkle løsninger her i livet og det som virker for godt til å være sant, er som regel det. En lærdom for livet.
Druknet meg i jobb i begynnelsen … I det siste har Tinder blitt som en avhengighet, avhengighet etter bekreftelse og oppmerksomhet. Vet at det kanskje ikke er av det sunne slaget, men jeg får fokus over på noe annet. Problemet er at der møter man på mange rare typer. Så det bør jeg slutte med og komme meg litt mer i vater først.
Jeg har ikke blitt avhengig av noe etter det var over med P.. Jeg spiser mindre. Både mat og godteri..
Når jeg var hos P var jeg på butikken nesten hver dag,for jeg følte jeg måtte. Selv om jeg ikke trengte noe.Var noe som manglet når jeg ikke var der. Kunne det være en slags avhengighet??
Jeg er veldig glad i sjokolade. Spiste hver dag når jeg var hos han. Han sa flere ganger at han var så glad han ikke var avhengig av noe. For det var så mange som bare måtte ha kaffe på morgenen og ta seg en røyk. Alle han kjenner var ifølge han avhengig av noe. Han kunne ikke skjønne det.Han var så glad han ikke hadde noen sånne bare må behov. Så jeg sa til han at “du er jo avhengig av telefonen din og å være på nett. Går ikke fra Tlf ett minutt,du er på den absolutt hele tiden” Det var bare tiden vi var i det sa han. Alle er på nett.. Det var bare jeg som ikke tålte at han var der,sa han..
Anonym45: “Jeg har ikke blitt avhengig av noe etter det var over med P.. Jeg spiser mindre. Både mat og godteri..”
Ikke for å ta motet fra deg, men du er ennå ikke “over” P. Du er fortsatt avhengig av ham. 8 uker NK er for tidlig. Du spiser mindre fordi du ikke er i form og fordi du er i kognitiv dissonans.
Først når avhengigheten til ham virkelig slipper, så står du MULIGENS i fare for å utvikle en ny avhengighet.
Psykopati:
Jeg er ikke over P nei,det har du helt rett i!! Det merker jeg på alle områder. Helt forferdelig…nesten vondere nå enn første ukene.
Trodde dere snakket om at en blir avhengig av noe annet med en gang for å fylle ett tomrom etter P…Vet jo fra alle andre brudd med han å at jeg ikke spiste så mye.
Misforsto litt om annen avhengighet:-)
Merete: det er nok en god idè. Jeg forstår at du ønsker distraksjon, men nettdating og især tinder er ikke veien å gå. Tinder er en yngleplass for forstyrrede mennesker.
Hvordan traff jeg selv psykopaten? Da jeg var i kjærlighetssorg over en annen psykopat. Riktignok en mildere variant men endog en psykopat. Den store Psykopaten sanset min sårbarhet og jeg var svært mottakelig for adspredelsen han tilbød da jeg så gjerne ville glemme den forrige P. Hva skjedde? Vondt ble ti ganger verre.
Så jeg vil ikke anbefale å kaste seg hodestups ut i dating, verken tinder eller annen form for dating.
Hvordan få “NK” til å fungere når man har barn (12-16 år) med vedkommende.
Når man etter et 25 år lang forhold, endelig skjønner, men først borte fra han fattet hva han var.
Det er så mange sammenhenger man må treffe/omgås vedkommende; bursdagsselskap for barna, foreldresamtaler skolesammenheng, avsluttninger, henting/bringing ved samvær ……..
Vanskelig og utmattende, hva gjør man?
NK og barn: NK fungerer ikke når man har barn sammen. Da gjør man istedet LK (lav kontakt) og gråsteinmetoden. Les om gråsteinmetoden i en bloggtekst lagt ut i vår.
Lykke til 🙂
Det er 4 uker siden jeg innførte NK.
Det har vært og er fortsatt veldig vondt og tøft. Det er så vanskelig at jeg noen dager lever fra time til time. Jeg kan starte dagen med å føle meg sterk. For så en time senere gråte. For så igjen neste time være kjempe sint.
Savnet P fryktelig de 3 første ukene. Men etter at jeg fikk hjelp til å bekrefte min virkelighet, og har lest intenst på bloggen føler jeg akkurat nå kun avsky.
Samtidig er jeg tidlig i NK så kanskje jeg vil savne P igjen. Realiteten om hvordan en P fungerer slo meg hardt. Det var som å få en stekepanne i hodet. Nesten umenneskelig å ta innover seg.
Jeg biter tenna sammen. Og av og til klarer jeg fokusere på det positive.
Reglene for min hverdag blir nå satt av meg. Ikke P
Jeg kan dra på kaffe til venninner uten få høre kritikk.
Jeg kan ta på meg min yndlings jeans og genser uten å få høre at jeg burde ha på noe annet.
Det er da jeg kan fjerne meg litt fra det som var før.
Hele denne prosessen etter NK er vanskelig. Men vær sterk.
Håper det vil gi oss mer fred og etterhvert gi oss mulighet til å gå videre og slippe taket.
Anonym: “Det har vært og er fortsatt veldig vondt og tøft. Det er så vanskelig at jeg noen dager lever fra time til time. Jeg kan starte dagen med å føle meg sterk. For så en time senere gråte. For så igjen neste time være kjempe sint.”
Dette er velkjent. Det er kognitiv dissonans som sliter deg ut. Det er et enormt indre arbeid som gjøres, både bevisst og ubevisst. Det er ikke rart at man mister all energi, dette arbeidet krever så mye.
Det vil dog langsomt roe seg, stille og nesten umerkelig.
I de verste periodene gjør du best i å ta livet “minutt for minutt” fordi KD er så uberegnelig. Ikke planlegg store ting ennå for du vet aldri hvilken sinnstemning du er i, i morgen eller om en time. Bruk kreftene på det aller nødvendigste, som å gå på jobb.
Lykke til 🙂
Anonym: Skjønner så godt hvordan du har det. Jeg har nå klart 9 uker med NK👍 Hadde aldri trodd jeg skulle klare det.. Hver gang det har vært brudd med han så har jeg kontaktet han etter få dager. Selvfølgelig da uten respons,kun taushet.. Så jeg tryglet og ba.. Ba til og med om unnskyldning.For hva vet jeg egentlig ikke. Men ble desperat å gjorde alt for at han skulle svare meg. Etter lang tid fikk jeg svar å ble tatt inn i varmen igjen. Men denne siste gangen bestemte jeg meg nok for at nå er det NOK.
MenFortsatt vanskelig og vondt. Noen dager er jeg veldig nær ved å kontakte han.. Men har klart å motstå fristelsen.
Jeg å har vært veldig sliten. Mye stoppet rett og slett opp. Hadde ikke energi eller krefter igjen. P tar opp tiden uansett om en ikke et sammen med han. Jeg har tenkt en del å jeg tror vi var slitne i forholdet til P å. Vi brukte så mye tid å energi på at vi ikke sa,gjorde no galt så vi klarte å sette i gang noe. Men det klarte vi uansett ikke å unngå. For uansett så kunne de reagere på ting de ikke brydde seg om før. Så vi klarte nok aldri slappe helt av sammen med P.
Vi må bare fortsette å være sterke. ❤️
Eksempler på at vi kanskje aldri slappet helt av med P: Jeg var våken flere ganger i løpet av natta når jeg sov hos han. Nå sover jeg for det meste hele natta.
Mye vondt i magen når jeg var hos han. Spesielt på fredager. Nå har jeg ikke sånn magevondt lenger.
Anonym45: godt poeng.
Takk. Godt høre det vil roe seg å bli bedre😊
Anonym45: Takk for at du forstår. Trist lese det du skriver. Så bra du har klart 9 uker😊
Jeg kjenner meg igjen i å bli møtt av taushet. Da jeg var sammen med P opplevde jeg det noen ganger når jeg uttrykte hva jeg mente. Føltes helt absurd bli oversett. Og for å gjøre det godt trygle og be. Jeg kunne merke P likte at jeg gjorde nettopp det. Det kom et glis. Eller så gjorde P seg stakkarslig å kunne si “jeg vil jo du skal ha det bra, og jeg gjør deg jo vondt”. Du fortjener bedre enn meg. Så mye greier for kun si hva jeg følte. Han definerte også min indre verden, hvem jeg var. Og han spurte aldri om det var ok.
Etter det ble slutt ble jeg nærmest overvåket gjennom sosiale medier og felles venner. Det kom meldinger dag og natt. Og P kunne en sjelden gang stå på døra mi uten å gi beskjed.
Selv om jeg sa at jeg ikke ønsket kontakt.
Jeg husker en gang jeg møtte på P i byen. Jeg hadde to dager før gitt beskjed om å holde seg unna meg(Det måtte jeg si ofte) . For det første så han super lykkelig ut. Og der stod jeg som et vrak. Jeg syntes det var rart at han så så godt ut siden han to dager før fortalte meg at han var i dyp sorg etter vårt brudd. At han ikke mente si det var over. Jeg måtte skjønne han ikke mente det. Og at han synes det var trist at jeg var så sint på han. Vi sa kun hei. For jeg gikk. Rett etterpå ringer han 5 ganger . Jeg svarte ikke. Så kommer det en melding. Hvor ble du av? Hvorfor svarer du ikke? Som om ingenting hadde skjedd.
Han kunne også sende melding hvor han ønsket meg en god dag. Hvor jeg dagen før sa jeg ikke ønsket kontakt.
Jeg husker også at P kunne sende god natt melding kl elleve . Jeg sa da god natt. Likevel kunne det komme melding både kl tolv,ett og to hvor det stod god natt. Så mye merkelig oppførsel.
Jeg fatter det ikke nå men den gang så jeg på alt dette som kjærlighet og desperasjon for å vinne meg tilbake. Og jeg gikk nesten tilbake flere ganger. Nå forstår jeg at det var kontroll.
Det jeg fikk i denne relasjonen var smisk,smiger og misshandling. Jeg fikk aldri det jeg trengte som anerkjennelse, respekt, bli sett og hørt.
Fint å kunne dele dette.
Ja vi må være sterke ❤️
Anonym: Jeg har slettet Tlf nr til P.. å slettet min egen Facebook profil og Instagram. Jeg blokkerte P,men han hadde sider som jeg ikke fikk blokkert,så jeg klarte ikke la vær enn at jeg gikk inn for å se.. Så for min egen del måtte jeg slette meg selv. Har ingen felles venner med P.. mine venner ville ikke være i nærheten av han,og hans venner så jeg sjelden siste årene. Så det er heldigvis ikke noe problem. I motsetning til din P så har ikke min prøvd å kontakte meg etter bruddet. Eneste han sendte meg penger han skyldte meg.. De pengene har han skyldt meg i 2 1/2 år. De kom dagen etter bursdagen hans. Jeg hadde ikke gratulert han,så om det var tilfeldig at pengene kom da??Aner ikke.. Mulig hanprøvde å åpne opp,men jeg ga ikke no respons på de pengene i det hele tatt. Takket han ikke. Regner med at det var det han ønsket. Tror ikke min P vet noe om meg nå i og med at jeg ikke er på sosiale medier og bor i nærheten,og ikke har felles venner..
Men jeg sliter veldig med å se samme bil somhan har,kjører ikke der jeg vet jeg kan møte han,handler ikke i butikker hvor jeg handlet inn til oss,og kjøper ikke det jeg og han pleide å kjøpe osv.. Fordi det minner om han. Så når jeg kommer i de situasjonene blir jeg skjelven,det prikker,vondt i bringen å blir helt datt ut.. Forferdelig følelse..
Uansett å vondt det er så tror jeg ikke vi betydde så mye i relasjonen med P . Jeg ønsker å tro det.. Men det er veldig mye som sier imot. Det er ganske tydelig. Men det gjør vondt å vite.For all tid og energi brukte vi på de..
De respekterte oss ikke,misbrukte,manipulerte,løy,var utro osv..
Så vi bør egentlig bare være glad for å ha kommet oss unna..
Det kommer til å ta lang tid,men det er verdt det ❤️
Anonym45: “og hans venner så jeg sjelden siste årene”
Kan det være fordi han rett og slett ikke har noen venner? At de vennene han hadde de første årene dere var sammen, de har han ikke lenger?
Det er nemlig slik at psykopater sjelden har ekte venner. Imidlertid klarer de å holde overfladiske bekjentskap gående mye lenger enn nære venner.
Det hadde vært interessant å lese hvordan leserne oppfattet deres respektive psykopaters øvrige vennskap.
Psykopati: Noen av vennene P hadde da vi ble sammen,er helt borte. Når jeg spurte så var svaret at det gikk ikke an å være venner med no sånn.. Å det er fler som ble sjeldnere å se. Ett par stykker er er fortsatt “venner” Barndomsvenner. Men de så jeg å sjelden de siste årene. Han snakket for det meste stygt om de.
Noe jeg å har tenkt på er at når han ba inn til sammenkomster,så kom bare gutta.. Damene dems var ikke med. Passet ikke for de,også hver gang er jo litt rart,så jeg ble eneste jenta. Men mulig grunnen var P at de ikke ble med. Jeg vet ett par av jentene ikke likte han.
P har en venn som bodde ett stykke unna å han og dama kom av og til på helgeturer. Husker hun sa til mannen sin en gang “hvorfor forandrer du deg når vi kommer hit?”
P var mye uenig med folk i en klubb han er nestformann i.. Å det kunne gå lang tid uten at han snakket med de. Når jeg spurte om han hadde snakket med den og den,så svarte han “nei,hører ingen ting fra han” Så jeg sa at P kunne jo ta kontakt han. Men han tok aldri første steg. Var nok for stolt til det,å selvfølgelig hadde ikke han sagt/gjort no galt.
Han snyltet å veldig på de. Klarte på en aller måte å få andre til å kjøpe/ta med hver gang..
De har i flere år vært på “guttetur”i Danmark ei uke. I fjor var første gang han ikke var med. For to av de skulle sove i campingvogn å da var det ikke plass til han,men han kunne leie hytte.Men det gadd han ikke. Jeg tror de gutta tok vogn for å “slippe” å være i samme hytte som han. Å at han snyltet på de. Så de begynte vel å bli lei. Etter det har jeg ikke hørt P har nevnt de no mer.
Så mulig “vennene” gjennomskuet han…
P fortalte egentlig aldri så mye om seg selv. Jeg spurte om forskjellig,men korte svar.. de siste årene var det veldig lite snakk om det meste. Å jeg “turde” liksom ikke spørre så mye heller.. Så jeg ga nok litt mer og mer opp. Skjønte at skal vi ha no forhold så lar jeg vær å spørre om ting. Men om det var ting som gikk bra på jobb eller i klubben han er medlem i,som satte han i godt lys fortalte han.
Men jeg ble nok aldri kjent med P de 8 årene vi var “sammen”.
Jeg blokkerte alt med P fire uker siden. Også familie og de få vennene han hadde. Det er vondt for jeg ble glad i de. Og jeg synes det er vanskelig være så hard. Vet det er nødvendig.
Jeg blir også utafor når jeg ser bilmerket hans.
Har lagt om livet mitt totalt for å unngå møte på P.
Det kjennes som en vond drøm som jeg bare vil våkne opp fra.
Anonym: Jeg å tenkte at må en gå så drastisk til verks med blokkeringer og NK. Jeg gjorde jo ikke de de forrige brudd med han. Men jeg maste meg tilbake hver hang. Desperat.
Så ja,det er nødvendig med NK og blokkeringer. For vi kan ikke se på Facebook at de lever sine “glansdager” når vi selv nesten ikke fungerer. Bare vippsmeldingen jeg fikk av han at han hadde betalt tilbake det han skyldte meg,satte meg helt ut. Å der sto ingen ting annet enn 15.000kr.
Men jeg har tenkt mange ganger i løpet av disse 9 ukene at jeg kontakter han,for å høre om han tenker no på meg. Men det gjør han jo ikke,for da hadde han kontaktet meg. Så bare det er bevis nok. Å hadde jeg prøvd å kontakte han,så hadde han sikkert ikke svart.
Jeg kan tenke meg at han kanskje er litt sur på meg nå,fordi jeg ikke gir no lyd.. For det er ikke likt meg,å ikke skjedd de forrige gangene. Men denne gangen ble siste gangen han forkastet meg.
Jeg håper de en dag møter seg selv i dørs å blir sittende alene.. Å At deres smiger ikke virker på noen lenger.
Jeg tror at med tiden,når vi får det mer på avstand å begynner å “leve” litt igjen,blir sterkere personer💪
Anonym45: meget kloke ord, du har virkelig kommet langt på disse 9 ukene.
Psykopati: 😊
Det er først nå etter flere uker med NK en ser klarere hva en har vært utsatt for. Men tenker fortsatt innimellom at han kan ikke være “sånn”
Men han er “sånn”
Jeg tenkte flere ganger når han var grei,at nå skulle vennene mine sett han,så hadde de sett at han ikke er som de sier.
Siste årene ville han ikke ha meg med i bursdager ol til sin familie. Han hatet å dra dit selv også,for det var midbruk av hans fritid. Til min familie var han ikke så mye med. Ville ikke. Men de siste årene spurte jeg aldri,for ingen viste at jeg var så mye sammen med han heller. Jeg turde ikke si det til de. For etter flere brudd trodde de at endelig hadde jeg kommet meg ut.
Så levde på en løgn. Hans familie viste jeg var der. Forferdelig å leve sånn.
Han hadde TV på sovrommet så det hendte vi la oss på kvelden å så på TV. Å da skulle jeg få ligge på armen. Men den armen var helt slapp. Han holdt ikke rundt men armen lå bare slapp rett ut. Virket ikke som han ville ha “ta” på meg.. Når du ligger i armkroken så skal det være godt og nært…
Anonym45: “Jeg tenkte flere ganger når han var grei,at nå skulle vennene mine sett han,så hadde de sett at han ikke er som de sier.”
Ja. Av og til, innen vi visste hva de er og spesielt i starten av relasjonen, så var vi stolte av dem. Vi var også stolte av oss selv og at de hadde valgt nettopp oss. Vi virkelig strålte ved siden av dem, jeg husker jeg følte meg ti centimeter høyere og at jeg kunne mestre hva som helst. Men det er mange “oppvåkninger” siden nå 🙂
Psykopati: Jeg var så stolt over at han valgte meg. Å i førsten hadde han meg med over alt. Så jeg fikk følelsen av at han var stolt over å ha meg med. Var mye på treff med klubben sin rundt omkring som jeg fikk være med på. Han presenterte meg å virket som dette var no bra. Å jeg følte meg som verdens heldigste. Å kunne ikke skjønne hvorfor mine venner ikke gledet seg sammen med meg.Men kom med advarsler i stedet.
Men det varte ikke. Etter en stund ville han gjøre ting alene.Han ville dra uten meg på disse turene,å etterhvert så virket det som han unngikk å ville ha meg med på noe. Virket som han var “flau” over meg. Å ville liksom ikke ha det fram lenger at vi var ett par “offentlig” Noe vi kanskje heller ikke var fra hans side…
Det var faktisk helt nå til det siste jeg tenkte “at nå skulle vennene mine sett han,han er ikke sånn”
Det var nok en overbevisning for min egen del.Prøvde å se de få positive tingene for å “slippe” å innse min mistanke om at han var forstyrret å ikke normal.Men uansett så kommer jeg ikke unna løgn,manipulering,fysisk/psykisk vold,snylting,utroskap osv….