I dag, på Norges nasjonaldag, så synes jeg vi skal la en kanadier tale.
I denne videoen så forteller Kim Wilson fra youtube kanalen “KimwilsonTV” om hva som skjer med psykopaten etter at vi forlater ham/henne eller vi selv blir forlatt. Hva tror du skjer?
Psykopaten dør.
Ikke i bokstavelig og fysisk forstand. Men den “persona” han/hun skapte spesielt for oss, slutter å eksistere så snart vi er ute av døren.
Så langt tilbake som i 2015 så skrev jeg her på bloggen om psykopatisk speiling. Hva psykopaten gjør når han/hun speiler, er å oppta personligheten til offeret, eller kanskje rettere sagt en personlighet psykopaten tror offeret vil like. Dette stikker mye dypere enn å bare forsøke å ligne noen som man synes “er kul”, slik vi gjorde da vi var unge og lett påvirkelige. Vi ville være som den kuleste jenta eller gutten i klassen, eller etterligne vårt store popidol. Det er også mer enn når vi som voksne bruker vår sosiale intelligens til å tilpasse oss når vi er sammen med forskjellige mennesketyper.
Psykopaten i seg selv er tom. Et hull. Hullet fylles opp med den falske personen han/hun til enhver tid skreddersyr for å fange et spesifikt offer. Jeg tror at for å forstå omfanget av hvordan dette faktisk foregår, så må du se for deg en utenomjordisk med onde hensikter som kommer til jorden for å lure menneskene. I den kjente tv-serien “V” fra begynnelsen av 80-tallet så kom det en hel utenomjordisk rase til jorden i store romskip, for å underlegge menneskeheten. I virkeligheten hadde skapningene et øgleaktig utsèende med grønn skjellbelagt hud og røde øyne. Men de lærte seg å tale vårt språk og klarte å fremstille syntetisk hud som de trakk på seg for å ligne oss. I begynnelsen klarte ikke menneskene å se forskjell på dem og et virkelig menneske, og slik blandet de seg tilsynelatende udektektert med menneskeheten og kunne utøve deres onde agenda.
Dette er faktisk meget nært hva psykopaten gjorde da han/hun møtte deg. Han/hun designet en person han/hun trodde du ville like. Fordi psykopaten tror vi liker oss selv, så former de en personlighet som ligger tett opp til vår egen. De adopterer våre smaker, våre interesser og i visse tilfeller også vårt talesett – akkurat som øglene i “V”. Derfor får vi den magiske og altoppslukende opplevelsen av å ha møtt en sjelevenn eller “den eneste ene”.
I videoen over forteller Kim Wilson hvordan hun hadde en langtidsrelasjon med sin psykopat, Trevor, og hvordan de to gikk fra hverandre for så å finne sammen igjen mange ganger. Hun forteller at i begynnelsen av hver gjenforening så kjente hun ikke Trevor helt igjen, det var som om han var blitt til en annen i den tiden de to hadde vært adskilt, også selv om oppholdet i relasjonen var relativt kort. Hun forteller videre at hun i begynnelsen bare så glimt av den hun husket Trevor var, inntil den gamle Trevor langsomt vendte tilbake. Hun husker det som en pussig observasjon men at hun den gang ikke visste hva hun så.
Jeg hadde samme opplevelse en gang da jeg og min P hadde vært borte fra hverandre i tre uker. Den gangen var tre uker det lengste tidsrommet vi noengang hadde vært adskilt. Jeg husker hvordan jeg i de første sekundene umiddelbart etter gjenforeningen ikke gjenkjente psykopatens ansikt. Jeg så at det var ham, men det var noe totalt fremmed over ansiktstrekkene, som om han grimaserte, men ikke den type grimase som gjør narr. Det lignet mer på hva som skjer med en persons ansikt etter et hjerneslag der ansiktet forandrer seg fordi den rammede mister kontrollen på ansiktsmuskler og mimikk. Dette varte imidlertid bare noen øyeblikk inntil jeg med mine egne øyne så hvordan ansiktet hans la seg i de foldene jeg var vant til å se. Jeg fikk med andre ord bivåne det utrolige øyeblikket da de tar på seg masken. Ihvertfall den masken han brukte sammen med meg.
Det som skjer når man er borte fra psykopaten, er at de speiler en annen person (eller flere andre personer) i ditt fravær. De er ingen på egenhånd, og uten deg så kan de ikke speile deg for de blir ikke daglig minnet på hvordan du er. Du er dessuten ikke i fokus lenger, det er ikke deg de jakter når du ikke er tilstede. De finner derfor andre personer å speile. De er avhengig av å hele tiden oppta trekk fra andre, da de ikke har egne karakteristika.
Ok, la oss da bevege oss til hovedpoenget i Wilson`s budskap, Den psykopaten vi savner eller hater (følelsene er oftest vekslende) og som holder oss bundet i lang tid, er død. Personligheten psykopaten skapte sammen med oss, avgikk ved døden det øyeblikk det som holdt den i live – du – gikk ut av døren. Du var den som ga næring til personen du forelsket deg i. Du forelsket deg ikke i psykopaten, han/hun er ingen. Du forelsket deg i en falsk, oppdiktet, midlertidig person som ikke eksisterte. Den personen er nå død. Du er derfor bundet til en person som ikke eksisterer.
Vi lurer så ofte på hvordan det har gått med psykopaten i vårt fravær. Vi ønsker ofte at det skal gå psykopaten dårlig. I nostalgiske øyeblikk ønsker vi at han/hun skal huske oss. Hva skjer egentlig? Det går hverken godt eller dårlig med vår psykopat, for vår psykopat er borte.
Du tenker kanskje “jamen da ønsker jeg at det går dårlig for den personen NN er i dag”. Ja, det må du gjerne ønske, men da har du ennå ikke forstått omfanget av speilingen som har foregått. Den psykopaten er i dag, er så løsrevet fra den han/hun var sammen med deg at de ikke engang har felles bevissthet. Psykopaten husker ikke hva som foregikk mellom dere to. Det er ikke “din” psykopat som er sammen med en annen partner i dag. Din psykopat er borte. Som sagt, dette handler ikke bare om en ekstrem form for tilpasningsdyktighet. Nei, psykopaten skifter fullstendig ham mellom ofrene.
Den psykopatiske oppsplittingen av forskjellige “persona” synes å befinne seg på et spekter et sted mellom speiling – som i begrenset omfang er en normal psykologisk mekanisme – og schizofren spalting, som er et meget patologisk fenomen hvor de forskjellige personlighetene ikke kommer i kontakt med hverandre.
Hadde jeg i dag blitt sammen med min psykopat etter flere år i adskillelse, så hadde jeg blitt sammen med en ny person. En annen. Psykopaten hadde ikke lenger husket detaljene i den falske personligheten han skapte for meg den gang for lenge siden. Han har speilet så mange andre i mellomtiden at han derfor måtte designet en ny. Kanskje en med islett av den gamle personligheten jeg husker og ble glad i, men stort sett ville det være en helt ny person jeg hadde blitt sammen med og ikke den personen jeg en gang ble så hektet på. Den nye psykopaten ville være så fjern fra og annerledes enn den jeg husker at – ja, hvem vet – kanskje han til og med ville blitt behagelig. Jeg har savnet en person uten grunn. Jeg har drømt om en gjenforening med en person som er død.
Det er så viktig at du husker denne kjensgjerningen når du går og verker etter psykopaten, lider og har kvernetanker om “hva hvis/hvem/hvorfor”. Du blir plaget av et spøkelse som nå bare eksisterer i ditt hode. Psykopaten døde da du dro.
God 17. mai 🙂
Veldig godt beskrevet og befriende ♡
Det er så SPOT ON!! At det løber mig koldt ned af ryggen…
Jeg boede sammen med min P i næsten 30 år, vi har børn sammen, så NK har ikke været en mulighed. Ydermere vidste jeg ikke, at han er P, så vi har forsøgt at opretholde et venskab af hensyn til børnene. De to er voksne, den sidste teenager.
Jeg har således også været vidne til en del af den transformation der er sket med ham da ham mødte sin nye kæreste. Som jeg iøvrigt også bød velkommen i mit hjem, til både fødselsdage og jul mv.. Ja hun har sågar ringet til mig, når han har været umulig og de har haft problemer.. Først i løbet af det sidste år gik det op for mig, at han udnyttede mig groft, til triangulering osv. Men det er en anden snak.
For det første var hans desperation ved tanken om at blive alene MEGET voldsom. Jeg er sikker på, at han var på datingsider, allerede inden jeg var flyttet.
På et tidspunkt, kort efter jeg og vores yngste søn er flyttet, er han på besøg. Han fortæller, at han er begyndt at se en kvinde. Han har dårlig samvittighed, siger han. Jeg svarer, at det skal han da ikke have, at det skam er helt fint med mig, og at vi jo iøvrigt er flyttet fra hinanden, og derfor hver især frie til at gøre hvad vi vil. Jo, svarer han, men du skal bare vide, at lige pludselig kan det være for sent!!!(at tage ham tilbage), og jeg har 35 på ventelisten!(datingside)… På det tidspunkt havde jeg egentlig bare ondt af ham, at han var så desperat.. Men det bekræftede mig i, at jeg havde handlet rigtigt da jeg forlod ham. At jeg egentlig bare var som en ting der kunne udskiftes. At han aldrig havde elsket mig, men overvejende var bange for at være alene.
At der uden tvivl mangler en fast forankret personlighed har jeg bemærket flere gange. Og det har virkelig forvirret mig, så TAK! For endnu et opklarende indlæg, endnu en brik i puslespillet faldt her på plads. Det handler fx. om personlighedsændringer som disse:
– Markant ændring i politisk holdning.
– Papegøjesprog.
– Ændret mimik, specielt når han fortæller noget som handler om kæresten.
– Delvis ændret psykopatisk adfærd overfor sin nye kæreste, tilpasset hende.
Vi har haft mange konflikter, og han skifter mening som vinden blæser, alt efter hvad der lige passer i hans kram.
Desværre har vores yngste søn også været meget involveret i mange af deres konflikter, og han har set både sin far og kæresten optræde mærkværdigt og urimeligt. Og har i en periode nægtet at komme der. De opfører sig som pattebørn, siger han.
For at afslutte med min yngste søns ord, som beskriver den spejlning der foregår: “Jeg tror ikke det er far der har skrevet denne sms, jeg tror det er kæresten… Eller også er det far, for nogle gange, er det som at høre hende(kæresten), når han taler!! Jeg har også lagt mærke til, at nogle gange, når jeg(sønnike) har sagt noget, går der nogle dage, så kan jeg høre far sige nøjagtig det samme! Og jeg tænker WHAT THE FUCK!! Hvad sker der?”
PS. Jeg har nu indført så meget NK som overhovedet muligt,
Sofia: Ja, hva kan jeg si, det er slik det er.
Ikke rart vi lurer på hva som foregår, i noen tilfeller som ditt i mange år. Det er nifst alt sammen.
Det er nesten godt at vi den gang ikke hadde anelse om at vi deltok i en slags “reality skrekkfilm”.
Jeg er veldig imponert over din unge sønn og hvor observant han er 🙂
Mimi: takk 🙂
Psykopaten var aldri et menneske. Sånn er det bare.
Jeg tenkte mange ganger “jeg tror ikke jeg kjenner deg” Men jeg kjente han kanskje aldri..
Blir så rart når en selv har lagt inn alt en har i forholdet….
Så når vi var “sammen” var han en. Å nå når jeg ikke er der lenger,er han annerledes? Så i de fine stundene spilte han?
Så alle gangene jeg har gått tilbake så er det til en “falsk” person…
Håper alle har hatt en fin 17mai feiring. 🙂 🙂
Nå er snart sommeren her, vi får glede oss videre til det 🙂
🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 🙂 Husk, dere er verdifulle :):):):):):):)
Er det sånn at når han er sammen med venner (uten meg)så er han annerledes? Så de kan ikke skjønne hvordan han oppfører seg mot meg,om jeg skulle sagt no om det? Han var mye “sint”på de og snakket stygt om de.Å kranglet. Men det var aldri hans skyld..
Kommer han til å fortsette på samme måte med ny partner,men med andre tekniker? Jeg har snakket med en eks av han.. og han hadde ikke vært snill mot henne heller..
Anonym45: “Er det sånn at når han er sammen med venner (uten meg)så er han annerledes? Så de kan ikke skjønne hvordan han oppfører seg mot meg,om jeg skulle sagt no om det?”
Bingo! En psykopat vil ikke klare å være konsistent dvs gjenkjennelig i alle situasjoner og med alle mennesker.
“Kommer han til å fortsette på samme måte med ny partner,men med andre tekniker?”
Bingo igjen. Han vil fortsatt være psykopat, men ta på seg en annen maske. Teknikkene vil muligens være de samme, men personligheten vil bli en annen.
Du har forstått mye 🙂
Denne har har jeg grublet litt på. Min hoved P/N (ex mann) og jeg var ganske like når det gjaldt en del ting. Vi hadde lik smak når det gjaldt ganske mange ting, mat,musikk, tildels litteratur, reisemål, kunst, innredning osv. Var også nokså enige politisk. Dette kom vel tildels av at vi kom fra nokså likt miljø. Siden vi traff hverandre som unge, traff vi hverandres familier og venner og skaffet nye sammen Hans mulighet til å være helt annerledes var derfor begrenset. Etter bruddet har jeg ikke noe som tyder på at han plutselig har blitt en helt annen. Hans store bedrageri var at han fremstilte seg som svigermors drøm og verdens beste kar som et utgangspunkt.Senere dukket det opp veldig mye annet og bedragersk ved mannen. Han har også bedratt senere partnere på samme måten. (Ikke hensynsfull, utroskap og aggresiv oppførsel når han var sur,økonomisk bedrag osv.) Jeg lurer derfor på om det er ovenfor korttidsobjekter og folk som ikke kjenner dem i deres forskjellige miljøer at de morer seg med å spille helt andre mennesker? En lek/spill på en måte.Virker logisk på meg. Men her er jeg i villrede.
kiki: “Jeg lurer derfor på om det er ovenfor korttidsobjekter og folk som ikke kjenner dem i deres forskjellige miljøer at de morer seg med å spille helt andre mennesker?”
Det er ingen tvil om at de morer seg ved å leke med andre. Imidlertid er det ikke slik at de spiller skuespill med overgangsobjektene, og er seg selv med langtidsobjektene. For de er “ingen”, dvs de er noen men den de er, er ondskapsfull, sjalu og rasende.
Det er jo ikke slik at alle psykopater oppfyller alle trekk og kriterier. Det er heller ikke slik at alle psykopatene våre “er psykopater nok” til å få en diagnose. De har ikke mange nok trekk. De har likevel mange nok trekk til at det blir ulevelig å ha en relasjon med dem.
Hvis du eller andre oppdager at deres P ikke har alle trekk det skrives om på bloggen, så betyr ikke det at deres partner er frisk og at det er trygt å være sammen med dem. Det må derfor ikke brukes som påskudd til å bli værende i en skadelig relasjon eller til at alt er offerets skyld.
Jeg kan heller ikke motsatt påstå at partnerne til alle som leser her er psykopater. Av og til har jeg en klar følelse når folk kommenterer eller ringer hjelpetelefonen at “her er det ingen psykopat i bildet”.
Hver og en må derfor være jordnær nok til å stole på deres egen magefølelse når det gjelder disse tingene. Rett og slett. Jeg stiller med opplysningene, vurderingen må dere gjøre selv.
Ja,jeg skjønner hva du mener. Ikke noen tvil om at min P/N var en satan på så mange måter. Det går på det sjelelige og samvittighetsfulle – hvordan i h….. kunne du? Mye var helt jævelig, spesielt på slutten og etter bruddet. Ikke noe menneske innen normale rammer kunne oppføre seg slik. Det jeg stiller spørsmålstegn ved er at de heller ikke skulle ha noen kjerne når det gjelder smak og behag og sånne egentlig litt ytre uttrykk. Ja, han var i bunn og grunn ondskapsfull, sjalu og rasende. Egosentrisk og hensynsløs. Men han visste hva han likte, der vek han ikke. Det jeg mener er at de har ingen kjerne når det gjelder menneskelige kvaliteter,men de kan godt holde fast på musikksmak osv. hele livet. Skjønner du hva jeg mener?
Er det sånn at nå når det er slutt,så lever han livets glade dager? Å jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen..
Å aldri få noen forklaring på bruddet.. Å så er jeg redd for at nå er det siste gangen han har gjort det slutt.. Det har jeg trodd alle gangene før å.. Men så kan jeg plutselig komme tilbake etter uker med taushet..
3 uker siden vi hadde kontakt. Lengste hittil fra min side,for jeg har kontaktet han etter kort stund før.. Men han har vært veldig avvisende helt til han plutselig vil ha meg igjen.. som ingen ting har skjedd…
Min P indrømmede til slut, at han var “ingenting”. Jeg returnerede selvfølgelig med uforståendhed og spørgsmålstegn. Så sagde han: “nu brænder der et bål i mit indre, den plads var din”! Jeg forstod nul og niks dengang, men det gør jeg så i dag. Jeg observerede desuden i forholdet, at han skiftede stemmeleje, når han kørte bil. Og nogle gange fik han en tredje stemme, når jeg ikke havde set ham et par dage. Det passer jo meget godt med kommentarer længere oppe. Jeg spurgte ham engang, efter vi havde været i forhold nogle år, om de egentlig vidste på hans arbejde, at han var i parforhold med mig. Det svarede han ikke på. Senere fandt jeg selvfølgelig ud af, at han flirtede med en kollega. Jeg har fået forklaret lidelsen/personligheds-forstyrrelsen således: En P’s hjerne er som øer, der ikke har forbindelse til hinanden. Normale personer har den forbindelse. Når en P hopper fra ø til ø (fra sted til sted, eller fra den ene partner/elsker til den anden partner/flirt/elsker) så eksisterer kun det, der hvor P netop er. Andet er, Ude af øje, ude af sind.Der må være en hel del at holde styr på og de må have en enorm og umenneskelig kordineringsevne! Jeg forstår bare ikke, at de kan skjule det så godt som de kan? Min P var meget, meget talentfuld mht at skjule forskellige foretagender.
Anonym45: “Er det sånn at nå når det er slutt,så lever han livets glade dager?”
En psykopat lever aldri livets glade dager. Den illusjonen om et perfekt liv som de forsøker å skape via sosiale medier, hva de sier og gjør, er falsk.
Psykopaten lever alltid i konkurranse. De blir aldri fornøyd. Så lenge det finnes noen som har større, mer, bedre enn dem, så er de utilfreds.
En psykopat har ikke indre ro, kan ikke elske eller føle lykke. Det er derfor ikke mulig for dem å “leve livets glade dager”. Heller ikke med en ny partner.
Anonym21: “Jeg har fået forklaret lidelsen/personligheds-forstyrrelsen således: En P’s hjerne er som øer, der ikke har forbindelse til hinanden. Normale personer har den forbindelse. Når en P hopper fra ø til ø (fra sted til sted, eller fra den ene partner/elsker til den anden partner/flirt/elsker) så eksisterer kun det, der hvor P netop er.”
Dette gir god mening, ihvertfall for meg. Man er nødt til å være i konstant kontakt med P for å bli husket.
“Der må være en hel del at holde styr på og de må have en enorm og umenneskelig kordineringsevne! Jeg forstår bare ikke, at de kan skjule det så godt som de kan?”
Kanskje nettopp fordi deres hjerne er full av små øyer. De klarer å adskille personer og hendelser så markant at enhver forbindelse blir unaturlig.
Interessant og lærerikt som alltid. Jeg ble utsatt for taushetskuren gjentatte ganger av P. Jeg var som luft. Han svarte ikke på det jeg sa, så ikke på meg osv. Midt i en slik periode kunne f.eks telefonen hans ringe. Han svarte hyggelig, skravlet og lo til personen i den andre enden – og tok åpenbart av seg masken i det han la på røret. Tilbake til taushet igjen. Hvilke masker han brukte sammen med andre når jeg ikke var tilstede kan jeg bare spekulere i. Men den “varme, omtenksomme og følsomme mannen” jeg har hørt folk snakke om..? La oss si det slik at jeg ikke kjenner meg igjen, selv om det var gode perioder i vårt forhold også. Det var bare det at jeg gikk på tå hev hele tiden i håp om at de ville vare…
Tina: Jeg å gikk på tå hev.. Viste liksom aldri hva som kunne avløse at han ble sur.. å nå etter det siste bruddet har jeg ikke peiling på hva som utløste det… Vi bodde ikke sammen så når han hadde sine taushetskurer så hverken så jeg han eller hadde no kontakt. Så nå er det 4 uker uten noe kontakt. Jeg viste aldri om hver gang han holdt på med det,om det var siste gangen han gjorde slutt.Mulig det er det nå?? Men jeg må bare være sterk å holde meg borte. Sånn kan en ikke leve….
PSYKOPATI: “Jeg er veldig imponert over din unge sønn og hvor observant han er”
Tak! 🙂 Jeg er også selv ret imponeret og stolt af ham. Jeg håber det hjælper ham til at gennemskue hurtigere, de gange hvor hans far prøver at bearbejde hans selvtillid, for at opnå kontrol. Tit er han meget hurtigere end jeg, og “sender” manipulationen lige tilbage med sætninger som:”Hvorfor sammenligner du mig med andre på den måde?” eller “så synes jeg du skal gøre det bedre selv!”. Andre tidspunkter bruger han Grey Rock pr. intuition, som han siger:”Det kan ikke betale sig, at forsøge at tale med ham om det, han hører alligevel ikke hvad jeg siger”.. Han kender intet til narcissisme/psykopati og alle de begreber der hører til, men ved noget er galt. Han er sådan en dejlig dreng, han er blevet såret så mange gange, har været vred, ked af det, frustreret… Hvor ville jeg dog ønske han ikke skulle gennemgå dette 🙁
Men for at vende tilbage til emnet i denne tråd 🙂 Kunne det mon tænkes, at P udser sig ofre, som alligevel har en del til fælles, for at undgå, at skulle skifte personlighed 100%?
Jeg spørger fordi jeg har bemærket at P´s nye kæreste, har en baggrund der ligner min meget. Enlig mor, med en hård skilsmisse bag sig, der bor med et barn, hvor den biologiske forælder bor meget langt væk(i et andet land).
Min ældste søn er ikke P´s biologiske barn. Men vi har boet sammen siden han var helt lille. Og han har fungeret som hans far. Derudover har vi to børn sammen.
Sofia: din sønns klare grenser vil beskytte ham mot alle mulige former for antisosiale mennesker. Det vil komme ham til gode når han en dag selv skal velge en partner.
“Men for at vende tilbage til emnet i denne tråd 🙂 Kunne det mon tænkes, at P udser sig ofre, som alligevel har en del til fælles, for at undgå, at skulle skifte personlighed 100%?”
Til det vil jeg svare nei. Det er nok “naturlig” eller “behagelig” for psykopaten å hoppe mellom nokså like ofre, men faktum er at det gjør de ikke. De hopper mellom ikke bare forskjellige personlighetstyper, men vilt forskjellige sosiale grupper. Slik kan de gå fra en 20-årig til en 60-årig, fra fattig til rik og sågar fra en kvinnelig partner til en mannlig partner.
Min P gikk fra meg (mann) til en kvinne som er 15 år yngre enn meg og med en totalt annen bakgrunn enn min.
Hvis du opplever at psykopatens nye partner er lik deg selv, så vil jeg tippe at det er tilfeldig. Det kan også være fordi det er enklere å sjalusifabrikkere deg med en person du kan sammenligne deg med, enn en som er vidt forskjellig.
Den kan jeg tro på.
Gikk ut av døra og forlot min psykopat for 3 mnd sida, Dro fra hjembygda og til hovedstaden. Satt på den gamle lokalpuben min, og uten forvarsel dukket h*n opp der, første juledag. Èn ting var jo det åpenbare faktum at h*n hadde reist etter meg og oppsøkt meg, en tydelig hoovering-manøver.
En anna ting var at jeg overhode ikke kjente igjen ansiktsuttrykket til vedkommende. Det gikk ca 5-10 minutter før h*n tok på seg det ansiktsuttrykket (masken) jeg kjente igjen.
Der og da blei jeg 100% overbevist om at JEG ikke var gal og hadde gjort det eneste riktige.
Viste ingen følelser, annet enn fyllesjuke, og gikk for grey rock metoden. H*n gikk på do et øyeblikk, og jeg så mitt snitt til å forlate lokalet uten å se meg tilbake.
H*n ringte meg opp 10 ganger eller mer på nyttårsaften (vi ble sammen på en nyttårsaften), uten at jeg svarte. Fikk et glimt av sms (før jeg sletta de ulest). Skulle vel ha meg til å vise meg for en gjenforening, men holdt meg glatt unna.
Poenget er; jeg så maskeskiftet, det døde blikket da h*n prøvde å gjenskape karakteren sin. Guffent ja, men innså der og da at jeg hadde forelska meg i en idè, en person som ikke finnes!
Lettere å holde avstand da.
En anna interessant ting som ble nevnt; speilingen og adapsjonen av objektets (mine) interesser. H*n kunne ikke fordra min musikksmak, men hadde vist seg på en konsert med et band av typen jeg liker. Og nå “likte” h*n plutselig denne musikken..
Yeah, right.