Hvorfor jeg ikke ville bake gulrotkake

Jeg vil begynne med å repetere noe av det psykopaten H. G. Tudor har lært oss. Psykopaten utsetter oss bevisst for mange steder og situasjoner slik at livet skal bli vanskelig for oss å manøvrere etter hans/hennes exit. De sår et frø i oss, det jeg kaller den tredje formen for parasittisme. De to første formene skjer under relasjonen (den første er hvordan de okkuperer og isolerer oss, den andre er økonomisk). Den tredje formen for parasittisme pågår etter bruddet og er deres seiglivede tilstedeværelse lenge etter at vi fysisk skilte lag. Allnærvær er en viktig komponent i dette. Hvordan kan psykopaten vite at de har denne effekten på oss? De bare vet det. De har gjort dette mange ganger før. De begynte på psykopatskolen som små barn. Som tenåringer var de allerede mesterlige manipulatorer. Som unge voksne visste de hvordan å sjarmere, bedra og narre mye eldre mennesker enn dem selv. De visste hvem de skulle plukke ut. Å være en psykopat ble en lek. 

Etter forkasting eller NK er det mange av oss som har problemer med å bevege oss fritt. Vi må unngå parken hvor vi satt på benken med psykopaten, for det trigger et savn i oss. Det spiller ingen rolle at parken er enorm og benken bitteliten, vi er villige til å gå lange omveier rundt parken for å slippe å komme i nærheten av den benken. Det samme gjelder butikken på hjørnet, for der pleide vi å gjøre innkjøp sammen hver lørdags ettermiddag. Vi går derfor en ekstra kilometer til nærmeste butikk som ikke trigger oss. Vi må unngå en hel handlegate i sentrum for der ligger psykopatens favorittkafè, der vi satt første gang han/hun tok hånden vår i sin.

I tillegg til steder må vi unngå drøssevis med mennesker som minner oss om P. Vi unngår også ting. Den stolen hvor P pleide å sitte, den går vi i en stor bue omkring. Han/hun pleide å plukke ut en bestemt diktbok fra bokhyllen din, bla litt tilfeldig i den og lese høyt et og annet dikt. Den boken endte du med å kaste, det ble uutholdelig å se den der i hyllen. Ikke bare ting, men også feriemål blir strøket fra listen. Du orker ikke lenger å dra til Kypros, for dit gikk deres siste ferietur sammen. Bare tanken på å lande på hovedflyplassen der gir deg knute i magen. Halve E18 er dessuten blitt triggende, for den veien kjørte dere utallige ganger til og fra familiehytta i Lillesand. I tillegg stoppet dere på alle rasteplassene, så du vil måtte kjøre hele strekningen uten pauser – og helst i blinde – for å holde det ut.

Er det ikke merkelig hvordan de gjør dette med oss? Tenk at de dessuten allerede mens vi fortsatt var sammen visste at det ville bli slik. I tillegg til at de utsetter oss for en ting mange ganger, så utsetter de oss for mange ting èn gang. Det vil ha den samme effekten; vi forsøker å unngå det. Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget. Blir vi trigget så velter vanskelige følelser over oss og sårskorpen blir revet opp på ny. Slik kan vi ikke ha det. Å rehabiliteres handler derfor om å ta livet vårt tilbake, bit for bit. Og i dag skal jeg ta tilbake enda en bit. Bokstavelig talt en (kake)bit!

Min P elsket gulrotkake (skjønt i dag vet jeg ikke om også det var løgn, en del av personligheten han skapte for meg). Derfor bakte jeg gulrotkake hele tiden. Mye av vårt samvær ble sentrert rundt gulrotkake, da han pleide å komme inn til meg på ettermiddagen (vi bodde vegg-i-vegg) og vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet som et gammelt ektepar, med gulrotkake og kaffe. Jeg elsket de stundene. Jeg elsket dem til tross for at han ofte var sur og mutt. Innimellom syntes jeg oppførselen hans var ubehagelig men jeg tok meg sjelden nær av den. Min toleranse for hans merkelige oppførsel var høy. Uten de referanserammene jeg har i dag så ante jeg ikke hva som foregikk, jeg syntes sågar hans avvisende vesen var søtt. Jeg visste jo at han uansett ville komme tilbake neste dag.

Enkelte dager satt vi bare i stillhet og kikket ut av vinduet istedet for på hverandre. Utsikten hvor vi bodde den gang var nemlig spektakulær. Ikke mange mennesker har en slik utsikt, der huset lå adskillig høyere enn resten av bebyggelsen, som et lite slott hevet over landsbyen under, med fasaden vendt ut mot hav og skjærgård. Huset lå vendt rett mot innseilingen til hurtigruten, det var et flott skue å se den komme seilende. På gode dager kunne man se flere mil. 

Fordi jeg visste at han ville ha gulrotkake igjen, så bakte jeg store porsjoner. En ting han pleide å spørre om var “hva skal vi gjøre med resten av kaken”? “Den spiser vi i morgen” pleide jeg å svare. Jeg elsket at han elsket kaken min. Ikke visste jeg den gang at hans kommentarer avslørte et forstyrret sinn. For det første inntok han odelsretten over kaken, som strengt tatt var min. Han var gjest. Men et trekk psykopaten har, er å mangle de sosiale antennene som er nødvendige for å inneha den ydmykheten som er en gjest verdig. Psykopaten føler seg berettiget. Offeret er ikke et eget individ men en forlengelse av dem selv. Psykopaten eier offeret og i kraft av å eie offeret også offerets eiendeler; deres ting, mat og penger. 

I “hva skal vi gjøre med resten av kaken” ligger også et snev av future faking. Det betyr at psykopaten vil møte deg igjen, og du begynner allerede å glede deg til neste besøk. Hva du ignorerer er at den normale måten å planlegge et nytt besøk på ville være “skal vi treffes igjen i morgen?”. Men en psykopat overlater intet valg til offeret, alt skal foregå på psykopatens premisser. En psykopat bryr seg svært lite om hva offeret ønsker eller trenger. Og som ofre er vi av en eller annen grunn villige til å se mellom fingrene på dette, vi aksepterer at vår autonomi frarøves oss.

Overdrevet å legge så mye i en enkelt kommentar synes du? Det er ikke det. Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig. 

Men i dag skal jeg ta enda en bit av mitt liv tilbake. Mye har jeg tatt tilbake allerede. Noe gjenstår. I dag er det gulrotkakens tur. Jeg er nemlig selv også glad i gulrotkake, men jeg har ikke orket tanken på å bake denne deilige kaken etter bruddet. Jeg har vært redd for at psykopaten med det samme jeg tar en bit, vil sitte på den andre siden av bordet og klandre meg for at jeg spiser gulrotkake uten ham. “Det er jo vår greie, du svikter meg” synes jeg høre ham si. Nei, jeg svikter deg ikke. Du sviktet meg. Jeg likte gulrotkake lenge innen du kom inn i bildet. Du stjal den fra meg. I dag tar jeg det som er rettmessig mitt tilbake. I dag skal jeg bake gulrotkake igjen. Og jeg skal nyte den, gulrotkaken og jeg har vært borte fra hverandre alt for lenge på grunn av deg. Men i dag er det slutt.

God lørdag 🙂

 

Vil minne på kursdag i Oslo 27. mai. Kast deg på, det er fortsatt plass. Se “arrangementer” på bloggens facebook side for mer info. 

41 kommentarer
    1. Takk for en fin artikkel. Det gjør så inderlig godt å lese, kjenner meg så godt igjen. Nå er det snart 2 år siden NK og jeg har kommet så langt, fått ett godt liv. I dag skal jeg bake en gulerotkake for deg,for meg og for alle som er rammet. Og igjen; takk for ditt viktige arbeid, det har vært med på å redde meg. Stor klem 🙂

    2. Jeg kjenner at det er viktig å ta tilbake steder som jeg forbinder med mine p/n-er. Jeg har måttet øve meg på å gå gjennom gågaten i hjembyen vår. I starten alltid med solbriller. Jeg har vært urolig for å treffe på noen av dem og kan bli sliten av å hele tiden følge med på hvem som er der. Kjenner et sug i magen bare jeg tenker på det. Lurer litt på om uroen kommer av at jeg er redd for å møte på dem, eller at jeg i det hele tatt tenker på dem når jeg går der… Jeg øver meg i alle fall på å oppsøke turområder og steder med min mann og barn, så kan vi skape nye gode minner til stedene. Likevel frister det oftest mer å gjøre meg kjent i nye områder, for jeg synes det er slitsomt å tenke på om jeg kan treffe på noen av dem, eller mimre om det som var. 17.mai trigger mange følelser. Det er for meg en familiedag med tradisjoner jeg ikke lenger kan fortsette med. Det er sårt å ha brutt kontakt med mange familiemedlemmer som viste trollet i seg. Folk som misbruker følelsene mine. Folk som vil ha kontroll og beskriver meg som herteløs og psykisk syk når jeg setter personlige grenser og viser integritet. Jeg ønsker meg ikke tilbake til dem, men kan kjenne lukten av huset, varmen og lukten fra kinnene da vi hilste på hverandre, smaken av maten… Men jeg vet at det er over. I beste fall kan det være gode minner og jeg håper at noe av kjærligheten jeg fikk fra bestemor var ektefølt. Det er veldig vanskelig å tro noe annet, selv om jeg tviler på hva hun er i stand til å føle. Uansett så er det over. I familiekrisen som oppstod for en stund siden, viste bestemor sin mørke, mørke side. Og den holder jeg meg unna… Så får jeg ordne 17.mai selv og invitere gode mennesker og skape nye tradisjoner for barna mine. Det har jeg måtte gjøre i jula også, og det ble en fantastisk jul med folk jeg setter stor pris på! Ved å ta tilbake mat, steder og høytider og skape nye tradisjoner, håper jeg at jeg vil tenke mindre på de vonde menneskene.

    3. Jeii!! Heier på deg!
      Ta tilbake ALT det er ditt !! og ikke den snylteren P!
      Håper gulrotkaken smakte fortreffelig ! 😃😃💪

    4. Håber din kage smagte FANTASTISK!:)
      ” Tilslutt er livet vårt en hinderløype hvor vi kun kan bevege oss på et meget begrenset mentalt og geografisk område for ikke å bli trigget”
      Lige præcis denne sætning rammer noget i mig.. Jeg føler lidt, at sådan er mit liv. Det er dog ikke nostalgi og savn jeg har, jeg savner ham ikke. Måske savner jeg indimellem de fælles oplevelser, især omkring børnene. Men kunne man måske tænke sig, at andre følelser end nostalgi og savn bliver tændt/trigget? Fx. angst og ubehag. Jeg tænker om mange af os har en form for PTSD?

    5. Sofia: ” Men kunne man måske tænke sig, at andre følelser end nostalgi og savn bliver tændt/trigget?”

      Ja, det er absolutt en herlig lapskaus hvor savn/nostalgi bare er en liten del av det vi føler. Jeg tenker at de fleste ofre har PTSD eller C-PTSD og er helt enig med deg. PTSD gjør at vi ikke slapper av, vi blir lett trigget. Vi skvetter hver gang vi hører en eksplosjon for vi har fått granatsjokk.

      Men MEST av alt tror jeg det er ensomheten som vi føler sterkest. Psykopaten engasjerte oss, involverte oss og opptok oss. Det skapte et enormt sort hull da han/hun ble borte. Det er vanskelig å fylle et tomrom av en slik dimensjon. Vi ble konfrontert med at ensomheten mange av oss følte innen psykopaten – og som vi trodde psykopaten reddet oss fra – igjen er der, og enda sterkere enn før.

    6. Datter av p: oj, du har virkelig hatt et oppgjør av det større slaget. Det er utrolig hvor mange mennesker som avslører et mørke, selv etter mange år. Mennesker man trodde man kjente, man har vært trygg på dem fordi man har holdt seg på solsiden deres. Men så snart man ikke er like “easy going” så kommer piggene i dem fram.

      Det er så mye som man da må forsake. Tradisjoner og gode minner. Intet brudd kommer uten sorg. Men av og til er det nødvendig.

      (Jeg vil påpeke at kun fordi man krangler med noen eller er uvenner, så er ikke motparten nødvendigvis en psykopat. Ikke som kommentar til hva du skriver her, men til nye lesere som lurer på hva som får noen til å bryte med store deler av slekten)

      Lykke til med å bygge opp nye tradisjoner med dine “nye” nærmeste 🙂

    7. Jeg tar en skål for deg,gulrotkaken og alle tapre sjeler. Samtidig hører jeg på vidunderlig jazz musikk som jeg så lenge etter bruddet ikke kunne spille (lenge siden nå ,men for å understreke ) Vi tar våre liv tilbake! Fu.. psykopaten!

    8. Datter af P: Jeg øver mig også i at gå gennem gå-gaden og helst med solbriller, ligesom du. Jeg har alle antenner ude og det tapper meget energi. Men jeg gør det igen og igen, for at turen skal blive naturlig en dag. Jeg ved faktisk ikke præcis hvad jeg er bange for! (PTSD?) Da jeg har indført NK i nogle år, har jeg opbygget et billede af ham som en spøgelse/stort uhyre. Jeg møder ham aldrig på de ture. Men forleden dag, da jeg for en gang skyld ikke tænkte noget særligt over at være på vagt, da jeg gik strøg-tur, så kom han gående!! Jeg fløj ind i en side gade ( ja, pludselig kunne jeg flyve 😉) , jeg fik pusten og gik videre ud på strøget igen. Det var ikke så slemt som jeg troede og som jeg havde opbygget! Efter den oplevelse, tror jeg det er lettere næste gang og jeg tænkte ved mig selv; jeg må acceptere at han går rundt i blandt folk og jeg kan jo bare gå forbi ham, som om han er luft. Den tanke tror jeg gør, at det er lettere næste gang jeg møder ham. Hope so.

    9. Det er så synd i alle de som sliter m savn etter psykopaten når de vel har kommet seg fri fra fangenskapet..
      Jeg kan heller ikke sette meg inn i deres situasjon, da det er helt umulig å forestille meg å savne han, da vrenger magen seg! Jeg kan si at jeg savner han og livet med han like sterkt som jeg savner ekskrementer etter toalettbesøket.. og det har hittil aldri hendt og vil trolig aldri hende. Jeg har et nytt fritt liv som jeg aldri skulle finne på å spolere bort pga han..

    10. kiki: tusen takk. Jeg synes vi alle skal gjøre noe i kveld, som vi lenge ikke har kunnet gjøre pga P. La i kveld være den kvelden alle psykopater mister enda litt mer terreng 🙂

    11. Idag etter å ha lest dette innlegget reiste jeg ut for å handle litt – på radioen kom den sangen vi spilte sammen så mye den første tiden og som jeg stort sett har gode minner av (stort sett). Pleier å skru den av – men idag skrudde jeg opp til full styrke og nøt den:) og tenkte på gulrotkaken:)
      Skrev stort sett over – for jeg kom over P sin korrespondane med en annen dame – og sanger han hadde sendt henne. Oppfinnsomheten var ikke større enn at det var samme sangen – så det har stukket litt i hjertet og når jeg har hørt den men ikke nå lenger – det skal ikke få lov til å skje for jeg liker den melodien veldig godt 🙂

    12. Mia11: “Oppfinnsomheten var ikke større enn at det var samme sangen”

      Bruk det som en ytterligere bekreftelse på at intet vi trodde vi hadde med psykopaten, var unikt eller spesielt.

      Syng den sangen av full hals, hopp, sprett og dans. I dag er “vi tar livet tilbake” dagen 🙂

    13. Jeg leser veldig mye her inne på bloggen.
      Jeg er nå igjen ute fra P for 6-7 gang.. P gjorde slutt for 3 uker siden,Men han vil vi skal være venner.. Kanskje vi bare skal sette punktum nå sa jeg.. men det ville han ikke. Bruddet skjedde over telefon.Grunnen for bruddet var at 90% hadde vi det veldig bra,å koste oss veldig,men ikke det som var igjen.P sa vi kunne summe oss ett par dager så kunne vi prates.Dagen etter fikk jeg en melding at om jeg ville kunne jeg komme innom etter jobb å se en serie vi ikke hadde sett ferdig.
      Men han orket ingen store diskusjoner den kvelden,skrev han.Jeg dro å så serien og sa når jeg dro hjem at vi sees kanskje igjen. Det gjør vi! Sa P..
      dette er nå 3 uker siden å jeg har ikke hørt noe fra han. Å jeg prøver så godt jeg kan å ikke kontakt P..Men jeg går å venter på å høre fra han.. Etter de andre bruddene har jeg altid tatt kontakt. Men nå har jeg funnet ut at nok er nok.. Forferdelig vanskelig,men det må vel bli bedre…

    14. Anonym45: hvis dette er en psykopat så er han nå hos sin andre primærforsyner. Du er lagt på hyllen – for øyeblikket. En psykopat er sjelden tro. De har som regel to eller flere partnere. De klarer på mesterlig vis å skjule de forskjellige partnerne for hverandre.

      Grunnen til at han vil være venner er at han ønsker å komme tilbake til deg. Han ønsker også å motta desperate oppkall og meldinger fra deg. Å se din frustrasjon, lidelse og at du venter på ham, er verdifull NF.

      Jeg må spørre deg, hvorfor tror du at din partner er en psykopat?

    15. “Intet en psykopat sier eller gjør er tilfeldig.” skrev du.
      Ingenting er tilfeldig, alt som skjer gjennom hele livet er en konsekvens av valg, dine og andres fra du trekker ditt første åndedrag, til det aller siste mener filosofen i meg.
      For øvrig veldig bra skrevet, lykke til med å ta livet tilbake.

    16. Jeg har ringt hjelpetelefonen her inne 2ganger å fortalt hele historien.
      Det har vært psykisk og fysisk mishandling. Utroskap og løgn. Alt er min feil i diskusjoner. Han gir ikke kjærtegn eller kysser meg. Må se porno hver gang vi skal være intime. Å det er lite berøring i den situasjonen. Han vrir på det jeg sier i diskusjoner så det blir ikke sånn jeg har sagt. Snakker stygt om venner og eksene hans er “gale”.
      Vet ikke helt hva han blir sur for så har prøvd å ikke si ting som utløser noe. Men nå denne gangen han gjorde det slutt vet jeg ikke hva som gjorde det?? Alt var helt fint hele påsken å så plutselig var det over. Han sa jeg var panisk,desperat osv..
      Han har brukt ofte taushet og ignorering.. så det kan ha gått uker uten at jeg har hørt no.. men i alle de andre gangene det har vært slutt så har jeg kontakter han.. uten no svar tilbake da.. men plutselig hørte jeg fra han.
      Taushet kunne han å bruke når jeg var der.. uten at han hadde gjort det slutt..jeg var luft. Når en gjør så ofte slutt så vet ikke jeg når det er siste gang.. mulig det er nå?
      Vi har ikke bodd sammen,for han har trengt frihet og alenetid.. Han hadde profil på dateside.. å Tlf er det kjæreste han har.. den er alltid med å ble godt passet på..
      ingen av mine venner eller familie har likt han.. så de prøvde tidlig å hi noen hint,men jeg bar vel blind..
      Han liker ikke høytider og bursdager. Så var bare med ett par ganger på sånne ting. Bortkastet tid sa han.
      Holder tilbake penger han skylder meg..
      Barna mine liker ikke mannen. Så de har jeg holdt unna de siste årene.
      Jeg vet at dette er helt feil..
      Det er ikke normalt.

    17. Anonym45: “Jeg har ringt hjelpetelefonen her inne 2ganger å fortalt hele historien.”

      Beklager at du må gjenta punkter, men leserne kan ikke vite hva du har fortalt i hjelpetelefonen.

      Jeg er som moderator nødt til å kvalitetssikre kommentarfeltet. Folk leser både blogginnlegg og kommentarer for å lære. “Nyinnvidde” famler litt i blinde og det er derfor viktig at klare psykopatiske trekk kommer frem for at de skal forstå at dette ikke handler om hvem som helst og lære hva de skal se etter.

      Derfor må jeg være litt streng, håper du og alle som kommenterer har forståelse for det. Takk for at du deler 🙂

      Hva du forteller avslører forøvrig mange antisosiale trekk.

    18. Dette var fint å lese! Jeg har det på samme måte med eplekake, som jeg ikke har bakt siden jeg gikk… Og jeg tror ikke jeg orker å gjøre det enda heller. Men jeg var på byen i går, med en gjeng kollegaer. Kom hjem midt på natta og oppdaget at jeg nå ikke hadde dårlig samvittighet for det – slik jeg har hatt før. Så det tolker jeg som positivt! At jeg fortsatt får meldinger og forleden dag en diger blomsterbukett på døra, er en annen sak. Klarer heller ikke å gå i bestemte butikker etc enda.

    19. Skrev jeg no feil i kommentaren min? Da beklager jeg:-) Det var ikke meningen:-)
      Skjønner du må være streng.

    20. Kjære anonym45- dette er kjent stoff og en fryktelig situasjon å stå i.
      Den forvirringen som oppstår, alle tankene man gjør seg – all fortvilelsen. Ser du hva alt dreier seg om ?- han. Det er helt naturlig å være både fortvilet og til tider forvirret. Kjenner så igjen det du skriver fra mine egne opplevelser – og sett i etterkant er ikke dette normalt i det hele tatt. Jeg gikk en evighet å ventet på den kaffen vi skulle ta under ett av våre brudd og sendte en haug med fortvilede og bedende mail til ham med null respons. Inntil jeg etter et par måneder gav opp – da var han plutselig klar. Uansett hvor tøft det er nå så blir det først bedre når du selv tar kontrollen og sier stopp – ta en pause fra all kontakt slik at manipulasjonen ikke får deg til å kverne på nye ting, årsaker og alt mellom himmel og jord. Vær snill med deg selv og i en periode fremover bruk kun tiden på de som står deg nærmest og ting som tilfører deg energi og gjør godt – ikke ting som trekker energien ut fra deg. Les og skriv- klem fra meg.

    21. Mia11: Takk for kommentar.
      Ja det er en vond situasjon. Det er nå 3 uker siden siste brudd. Han har ikke gitt noen lyd fra seg.. å jeg har heller ikke kontaktet han. Men forferdelig å gå rundt å tenke på om han fortsatt bryr seg og tenker på meg. I å med at han vil være venner å ikke sette punktum,så ligger det vel i det at han setter ett håp i meg om at han kontakter meg. Å han vet da at jeg går og venter. Dette er bevist fra hans side. Å han føler han fortsatt har kontrollen.
      Men sånn kan ingen leve så jeg må bare være sterk å ikke kontakte han eller svare han,om han plutselig skulle kontakte meg..
      En blir ganske “sliten” etter utallige brudd å ikke vite om det er det siste hver gang..
      Å gå gjennom den fortvilelsen og grublingen hver eneste gang.. det er en fryktelig situasjon. Å det tar uker hver gang. Det gjør noe med kroppen fysisk og psykisk.. å dette utsetter vi oss for selv gang på gang. Vi vet jo at når vi går tilbake så blir det ikke siste gangen med brudd.
      Så nå må jeg stoppe dette kjøre mot meg selv. Å få tilbake “Livet”💕

    22. Du har tidligere nevnt denne H G Tudor,så jeg har lest en del av innleggene hans .Et merkelig fenomen denne typen. Han fremstiller seg som narsissist,men en med særdeles god selvinnsikt, og ikke minst med en voldsom bevissthet rundt egne handlinger og hvilken effekt disse har på andre. Det er så jeg ler litt innimellom: OK du innrømmer å være P/N,men da skal du også vise hvilken innmari smart og flink P/N du er, ja reneste supermann P/N.Det er jo for såvidt en understrekning av mannens diagnose, men jeg undrer meg litt over selvpresentasjonen. Han valser elegant fra offer til offer, mellom primærkilder, sekundærkilder osv. Han mestrer alt og har alt og alle under kontroll. Mon det. Hva med å feilbedømme enkelte offere, få seg en dør i tryne, drite seg skikkelig ut. Jeg tror han gir en James Bond fremstilling av seg selv. spørsmålet er egentlig om P/N vanligvis er så bevisste på hvordan de opererer som denne typen? For noen P/N jeg har kjent har mangel på impulskontroll vært noe av problemet. Har ikke alltid operert så kaldt og overveid som denne typen. Kanskje er det store forskjeller her?

    23. kiki: hehe ja, morsomt at du bringer ham på banen. Fint at du har tatt deg tid til å lese hans innlegg. Du har vært på nettsiden hans skjønner jeg, jeg har primært forholdt meg til hans vlogs på youtube.

      Vet du jeg skjønner din skepsis. Jeg har selv rynket litt på nesen. Blant annet har jeg vært forbauset av den enorme produktiviteten hans, han har jo skrevet 30+ bøker, i tillegg publiserer han en ny omfattende vlog nesten daglig.

      Hva skal man si? Jeg tror jeg har landet litt på at han er et unikum. En ekstraordinært begavet narsissist ev. psykopat som evner å se både seg selv og ofrene med klarere øyne enn noen andre jeg har lest. Det sier seg selv at “hverdagspsykopatene” våre ikke er like intelligente.

      Jeg har ingen annen forklaring. Alt han sier om ofrene stemmer jo. Jeg hadde det nettopp slik som 90% av hva han beskriver. Det beviser at en P/N ofte er meget bevisst effekten de har på oss.

      James Bond følelsen du får er hans suverenitet, grandiose selvbilde, man kan rett og slett føle hans narsissisme gjennom tekst og tale, så sterk er den. Og det er klart, en psykopat tar ikke feil. Det merker man også på ham.

    24. OK. Vi kan i allefall være enige om at han er svært intelligent og formulerer seg særdeles godt. Tenkte litt på om dette kunne være en svært belest person som tjener gode penger på å spille P/N. Men er enig i at narsissismen formelig oser ut av teksten.

    25. kiki: interessant teori og naturlig at du tenker slik, for det blir litt “dette er for bra til å være sant”, og det har vi jo lært at vi skal lytte til 🙂

      Men personlig er jeg overbevist om at Tudor er den ultimate narsissisten.

    26. Hei!
      I dag er en av dagene hvor jeg savner P så utrolig mye.. Har så lyst til å fjerne blokkeringen og bare ringe han.. Alt inni meg skriker etter han.. Jeg vil bare ha en stor klem av han, og vite at alt dette bare har vært en vond drøm. At han egentlig er en normal fyr. En som bryr seg genuint om meg. En som er snill, men bare misforstått. Det er nesten 2 år siden jeg “slettet” han ut av mitt liv.. Men det er fortsatt så vondt 🙁 Han trener 20 sekunder unna skolen min.. Så han for 4 dager tilbake, og jeg savner han så mye.. Kan ikke tro at det å se bakhodet til en person kan bringe frem så mye savn. I og med at han trener like ved skolen min så har jeg sett han en god del. Vi har ignorert hverandre i over ett år frem til forrige mnd. Jeg gikk langs gaten med noen venniner fra skolen, og plutselig så var han også der. Vi fikk øyekontakt, og han smilte til meg. Jeg fortsatte å gå helt vanlig. Smilte heller ikke tilbake. Han fikk rett og slett ingen reaksjon av meg. Jeg gikk oppover gaten, og han gikk nedover gaten. Dette har selvsagt ikke planlagt. Var på vei hjem fra skolen.. Men i blant så har jeg så lyst til å prate med han. Bare for å få avslutningen jeg alltid har lengtet etter. Svar på mine spørsmål.. Bare den avslutningen alle trenger for å legge noe bak seg.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Har gått 2 år og jeg er fortsatt like obsessed som jeg var når vi møttes. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Hvordan kan jeg få han ut av hodet mitt? Må jeg faktisk ta kontakt med han for å få avslutningen jeg vil ha, for å legge det bak meg?

    27. Anonym: selv om du tar kontakt, så vil du ikke få den avslutningen du trenger. En psykopat vil benytte anledningen til å manipulere deg ytterligere eller gi deg flere mentale knivstikk. Slik får du enda mer bagasje etter ditt forsøk på oppklaring enn du hadde før. Derfor, ikke bryt blokkeringen, jeg kan love deg at ingenting vil bli bedre.

      Jeg forstår deg. Det gjør vi alle sammen. En liten del av meg går fortsatt og venter på at psykopaten skal hoppe fram og si “det var en spøk”. For hvem kan egentlig tro at de faktisk har oppført seg som de har, det er ufattelig.

      Dette er ikke klander, men ditt seiglivede hekt blir helt klart verre av at du ser ham innimellom. Det kan godt være omstendigheter i ditt liv som gjør at du ikke kan flytte, men jeg må være helt ærlig her – det vil bli vanskelig for deg å komme helt over ham så lenge han er så “tilgjengelig” som han er nå.

    28. Men kommer dette noen gang til å gå over? Føler at jeg ikke klarer å gå videre.. Har aldri likt noen på samme måte som jeg likte P, og jeg leter konstant etter det jeg og P hadde. Jeg vil så inderlig finne noe slikt igjen, og hver gang jeg innser at det ikke er det samme så trekker jeg meg tilbake.. Kan ikke tro at en person kan indirekte ha så mye makt over deg. Hvordan går det an??! I blant så tenker jeg at det må være noe galt med meg. Dette er ikke normalt..

    29. anonym: jeg tror du trenger å lese litt mer på bloggen. Mye av dette vil du finne svar på i eldre tekster.

      Det vil gå over, men det krever NK (null kontakt). Bla deg tilbake i blogghistorikken og les og lær om NK.

      Les også om de tre fasene idealisering – devaluering – forkasting skrevet i 2015.

    30. Lenge siden jeg har skrevet noe, men jeg har lest og reflektert litt over hvert eneste innlegg.
      Flere år siden bruddet med min P nå og langt over et år inn i NK.
      Jeg har innsett at det er 2 ting som henger igjen.
      Det ene er at tilliten til andre er svekket, jeg må ha mye mer tid enn før for å greie å stole på folk. Jeg er alltid på vakt og det minste lille som kan minne om noe ved P, så flykter jeg. Erkjente det for meg selv her en dag, siden jeg nettopp hadde blitt kjent med en ny mann. Han var et kort bekjentskap fra noen år tilbake, vi tok opp kontakten og hadde en gryende romanse på gang.
      Så fikk jeg helt uten forvarsel en sur sms fra han fordi jeg ikke hadde gitt lyd fra meg på noen timer, på et tidspunkt jeg var veldig opptatt. Han ble rasende helt ut av det blå og jeg dumpet mannen på flekken. Etterpå ser jeg at både han og jeg overreagerte, men der og da ble jeg livredd. Unormal reaksjon, men ikke etter en P. Føltes som han også skulle eie meg, legge beslag på meg. Og han føltes falsk, fra å framstå som rolig og grei til å vise seg som fullstendig rasende og irrasjonell, ihvertfall oppi mitt hode. Jeg har nok et snev av PTSD, en sånn episode hadde jeg håndtert helt annerledes før min erfaring med P.
      En sånn episode er nok til at det enda føles tryggest å være alene.
      Og alene har jeg vært lenge nå. Tør liksom ikke prøve mer. Og her er greie nummer to etter P: ingen av dem som har kommet etterpå ligner på P!
      Min P var ikke den kjekkeste eller smarteste av de karene jeg har datet i løpet av livet.
      Rimelig ordinær,men han hadde en slags gutteaktig sjarm som jeg falt for den gangen. Og samme hvor mye jeg vil det, ingen av de jeg har deitet etterpå blir i mine øyne like kjekke.. Så på en måte ønsker jeg meg en kloning av P utseendemessig, men med en adskillig finere innside.
      Var et innlegg over her der noen håper å bli kontaktet av sin P. Ja,det gjorde jeg også lenge, men samtidig visste jeg at det ikke var liv laga. Når jeg tenker tilbake på forholdet og hvor fysisk og psykisk skadet jeg etterhvert ble, så VET jeg at det kun handlet om tid før jeg hadde vært ødelagt for godt. Jeg kom meg utav det og endelig kom det medfødte hissige temperamentet mitt til sin rett. Jeg brukte sinnet til å fjerne P fra eget og barns liv for godt.
      Ja, det tar lang tid å komme seg videre etter en P…Men likevel, jeg har aldri angret at jeg gikk.

    31. Bloggforfatter: om innlegget mitt kom fram, kan du endre siste linje? Det burde stå: men jeg VET at jeg gjorde rett da jeg gikk.

    32. Lotte: “Han ble rasende helt ut av det blå og jeg dumpet mannen på flekken. Etterpå ser jeg at både han og jeg overreagerte, men der og da ble jeg livredd”

      Dette minner om retraumatisering. Helt normalt. Man overreagerer, men det er for å beskytte seg selv. Jeg hadde en lignende opplevelse som du kan lese i teksten “retraumatisering” fra juni 2016.

      ” ingen av dem som har kommet etterpå ligner på P!”

      Gudskjelov for det! Men jeg forstår hva du mener. Vi leter etter en som kan ta oss med storm på samme måte som psykopaten gjorde. Også helt normal reaksjon.

      Hva vi må lære oss, er at ingen normale mennesker “tar noen med storm”. Normale mennesker er kjedelige, sammenlignet med psykopaten. De vil ikke vekke de samme emosjonene i oss. Det blir som å gå fra å røyke hasj til vanlige sigaretter.

      Det betyr ikke at vi ikke kan føle spenning i kjemien med en annen normal person. Men vi må lære oss at det er en normal person vi vil ha. I dag, såpass langt etter bruddet, så kan jeg innimellom drømme om en stillfaren partner. Jeg hadde for ikke lenge siden en slik mann på besøk. Vi er bare venner. Men jeg syntes det var deilig å ha et slik vesen i huset. Dramafri og snill.

      Man kan øve seg til det.

      ” Jeg kom meg utav det og endelig kom det medfødte hissige temperamentet mitt til sin rett.
      Jeg brukte sinnet til å fjerne P fra eget og barns liv for godt.”

      Bra! Vi har alle egenskaper som psykopaten en stund legger lokk på, men til slutt koker det over. Det er fordi psykopaten presser og presses og presser for å teste hvor langt de kan strekke oss.

      Jeg var aldri hissig men jeg hadde en (u)vane med å slette folk fra livet mitt. Jeg brukte også denne evnen på psykopaten da det hadde gått langt nok, selv om jeg må innrømme at det var mye vanskeligere å “slette” ham enn noen annen før ham.

      Lykke til 🙂

    33. Ja, måtte endre den linjen, siden jeg selvfølgelig angret bruddet da det var ferskt. I DAG derimot er det ingen anger, jeg vet at forholdet var dødsdømt uansett, idealisering, devaluering og forkasting. Jo, forholdet kunne ha vart lengre og ført til enda mer mishandling, utfallet ville ha blitt det samme, jeg vet det nå.
      Jeg dumpet han helt ut av det blå, men i hodet mitt hadde prosessen min pågått lenge. Det kulminerte med å bli bedt med på ferietur, som jeg selvfølgelig også endte opp med å betale for. Jeg sa ingenting, bare kastet han rett ut etterpå. Så til sist ble det den evige snyltingen som ble vendepunktet. Jeg var HELT ferdig med han da. Men med tiden kom angeren og alt. Han ga ikke mer lyd fra seg og overlappet meg med ny dame. Derfra og ut begynte jeg å lese og skjønne, men har vært en prosess som har tatt mange år.
      Jeg hørte aldri noe mer fra han og kommer nok ikke til å gjøre det heller. Jeg har avslørt alle hans metoder for han og jeg viste meg å være for sterk, han vet han aldri greier å manipulere meg igjen. Og jeg har fått selvrespekten tilbake, kommer aldri til å godta slik behandling igjen.
      Men legger ikke skjul på at det har vært en tøff prosess, men man kommer seg igjennom det og styrket ut i andre enden.

    34. Lotte: “Jeg har avslørt alle hans metoder for han og jeg viste meg å være for sterk, han vet han aldri greier å manipulere meg igjen.”

      Ja, dette. Når vi slutter å kjøpe hva de forsøker å selge oss. Når vi slutter å tro på løgnene deres, future faking, og illusjonen om at de er fantastiske personer. Jeg kan garantere at når det går opp for dem, så ser vi dem aldri igjen.

    35. Lotte: Utrolig interessant å lese innlegget ditt. Jeg hadde slike savne-dager de fire første årene etter bruddet. Helt vanvittig var det, bare lengtet og sørget. Trodde alle hadde misforstått han de hadde jo bare ikke sett hvor fin han egentlig er, tenkte jeg. Har heldigvis en bauta av ei venninne som ga meg en beskjed: før du ringer han, ringer du meg. Og det gjorde jeg. Et tips dersom man ikke har en bautavenninne for hånden er å ringe krisesenterne. Jeg gjorde det et par ganger også. Det hjalp meg masse. Jeg mått bare høre det om og om og om igjen; det var ikke det normale jeg hadde levd i. Det var faktisk helt unormalt, og het psykisk mishandling. Jeg hadde mange gulrotkaker – og noen har jeg nok enda, over seks år etterpå…….Jeg som trodde jeg var så sterk og bare skulle riste han av meg. Et bilde dukket opp i hodet mitt i den løsrivelsesprosessen; det var som han satt i ryggen min med kjempesvære kroker, dem var det mothaker på og kunne ikke dras fort ut – bare sakte kunne de skli ut……for så å skli ned i ryggen igjen……det var så vondt! En så sterk psykisk smerte at jeg ikke kunne fatte hvordan jeg skulle holde ut. Den smerten husker kroppen min/ psyken så godt at da jeg plutselig befant på vei inn i et nytt forhold, fikk jeg skikkelig angst og kunne ikke komme meg fort nok unna. Vekk! Jeg måtte vekk! Med en gang! Fort! Mannen var god som gull – men det hjelper ikke. Jeg vet at jeg omsider eier mitt eget liv helt og fullt. Men en sorg og smerte har jeg der, bærer jeg med meg. Det er rart hva et menneske kan gjøre mot et annet……sår og spor….. Jeg har blitt ekspert på å lese folk (eller ihvertfall sjalte ut “feil” folk) Jeg skyr dem som pesten om de viser mer enn vanlig interesse. Og det er jeg faktisk ganske stolt av; er jo en bærer og tilkaller meg dertil folk som må bæres……og det er faktisk ikke mitt ansvar. Folk (menn) må gå selv! Det har jeg øvet meg veldig på å si og tenke. Så Lotte; stay strong! Savnedagene vil avta – men det tar tid – lang tid.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg