I dag er en god dag. Det har vært nydelig vær i hovedstaden hele uken, men i natt regnet det og i formiddag ligger det en gråtung men meget fredelig stemning i lufta. Jeg føler meg lett til sinns. Det meste i livet går min vei. Det som ikke går min vei, kan fikses. Jeg har mat i kjøleskapet, luft i lungene og er frisk. Jeg kan arbeide. Jeg har en inntekt. Jeg har gode vennskap men også hanglende vennskap. De hanglende vennskapene må jeg bestemme meg for å fikse eller forlate. Utenfor vinduet er det stille, selv i en bakgård i Oslo sentrum. Ingen bomber eller skudd kan høres. Det er med andre ord trygt å være her. I over tre år etter at psykopaten forlot meg så har jeg våknet opp hver eneste dag. Vi tror livet er over samtidig med at relasjonen med P er det, men det stemmer ikke. Vi fortsetter å våkne opp om morgenen, vi fortsetter å puste, jorden fortsetter å rotere og solen står opp hver eneste dag. Vår opplevelse av at vår verden går under handler om våre følelser og ikke om realiteten.
Det er så viktig å ikke miste troen på at livet kommer tilbake når savn, forvirring og smerte står på det sterkeste. Det finnes knapt noe mer smertefullt enn eksistensiell smerte. Eksistensiell smerte skiller seg fra fysisk og psykisk smerte ved at vårt håp og vår tro er rammet. Når vi har mistet retningssansen og selve fundamentet vi står på har kollapset. Vi opplever at vår eksistens er truet, derav navnet eksistensiell. Umiddelbart er det psykopatens exit som forårsaker smerten men hvis vi tenker etter så har psykopaten ikke gjort annet enn å forlate oss. Det i seg selv truer ikke vårt åndedrett, hjertets funksjon eller på annen måte selve livet. Den opplevde trusselen mot vår eksistens kommer med andre ord innenfra, fra oss selv.
Så når vi tror at livet er over fordi psykopaten forlot oss og at vi aldri kommer til å elske eller oppleve lykke igjen, så er dette en (des)illusjon som psykopaten på intrikat vis plantet i oss men som vi selv viderefører. Tenk på at vi fortsetter å puste og benene fortsetter å bære oss. Livet er ikke over. Vi narrer oss selv når vi innbiller oss at vi ikke kan leve videre uten dette forstyrrede mennesket. I dag kan jeg fortelle dere at smerten går over. Etterhvert kommer det gode dager innimellom alle de dårlige dagene. Så plutselig har du like mange gode dager som dårlige. Og hvis du venter enda litt lenger, så får du flere gode dager enn dårlige. I dag har jeg fortsatt dårlige dager, men de skyldes sjelden psykopaten. Det er fordi jeg igjen har begynt å forholde meg til det virkelige liv. Det står jo ikke på vent mens vi sørger og befinner oss i boblen. Det trenger seg etterhvert på, og det er slik det må være selv om det oppleves som brutalt. Hverdagslige problemer vil igjen dukke opp. Vi må ikke tro at alt blir bra bare vi kommer oss over psykopaten. Vi vil fortsatt oppleve vanskelige kollegaer og venner, regninger som vi ikke kan betale, dødsfall rundt oss, bildekk som punkterer og husholdningsapparater som slutter å fungere. Kort sagt alt som hører livet til. Men du vet du er på rett vei når du begynner å fortløpende løse slike hverdagsutfordringer i stedet for å la dem hope seg opp. Når du ringer dine foreldre for å låne penger til ny vaskemaskin, når du tar den litt vanskelige men nødvendige samtalen for å skvære opp med din gamle venn, når du følger din 14 år gamle hund til veterinæren for siste gang fordi du ikke ønsker at den skal lide lenger. Da har du begynt å forholde deg til livet igjen, slik det skal være. Psykopaten begynner å høre fortiden til.
Sorgen etter tapet av en psykopat skiller seg fra andre tap på den måten at tapet må behandles som en dyp krise. Det betyr at sjokket vil gjøre et like dypt innslag i livet ditt som om personen du elsker plutselig døde. Psykopatens exit er av en slik karakter at han/hun plutselig forsvinner som om dere kysset hverandre om morgenen som alltid, og han/hun ble drept i en brutal bilulykke på vei til jobb. Du skal aldri få høre, se eller føle vedkommende igjen. Det sier seg selv at sorgen etter et slikt tap bærer en mye høyere grad av traume i seg enn et annet tap, hvor bruddet var planlagt eller din partner eller venn døde etter lang tids sykdom eller av alderdom.
Men nå døde ikke din psykopatiske venn i en bilulykke. Han/hun gjorde derimot et valg om å bedra deg og aldri komme tilbake. Han/hun forlot deg uten forvarsel og uten mulighet til å få svar. På kjøkkenet står fortsatt kaffekoppen han/hun drakk av i morges. I skapet ligger de fleste av hans/hennes klær. Intet kunne forberede deg på dette.
I tillegg må offeret slite med manglende forståelse fra omgivelsene. Hvis din nære venn faktisk døde i den bilulykken så ville det ikke være noe problem å finne støtte eller forståelse. Men hva møter du i dine omgivelser når din psykopatiske partner forlater deg helt ut av det blå og neste dag poster bilder av seg selv med en ny flamme på facebook? “Kom deg over ham/henne”.
Vi skal nå se på de seks sorgfasene som kjennetegner den kompliserte sorgen etter et slik traume. Du må forberede deg på at du må innom alle seks for å bearbeide tapet på en sunn måte. Vær klar over at bortsett fra den siste fasen, så kan du oppleve fasene i en annen rekkefølge enn den jeg lister opp her. Du kan også gå tilbake til tidligere tilbakelagte faser. Sorgbearbeidelse kan derfor oppleves som en mental lapskaus. Men hvis du lar deg selv sørge på naturlig vis og ikke undertrykker det som måtte komme opp i deg underveis, så vil du komme ut i den andre enden som et helt menneske uten alvorlige invalidiserende mentale skader.
1) Fornektelse. Dette er når traumet nettopp har skjedd. Du er i sjokk og forstår ingenting. Mentale prosesser og handlekraft er lammet. Likevel jobber hjernen på høytrykk. Du føler at du ikke får puste. Fornektelse er egentlig en litt feil betegnelse for du har ingen forutsetning til å forstå hva som har skjedd, derfor fornekter du egentlig ingenting. Alt du vet er at psykopaten plutselig forsvant og i dag viser vedkommende på facebook at de har flyttet inn sammen med “sitt livs kjærlighet” og ser så lykkelige ut på bildet med armene rundt hverandre. Seriøst, dette kan skje bokstavelig talt fra den ene dagen til den neste. Kanskje har du aldri bodd sammen med din P, men dere har hatt daglig kontakt og alt har virket normalt inntil han/hun ikke møtte opp som avtalt i går. Denne fasen i sjokk-tilstand kan hos psykopatofre pågå i mange uker og måneder.
2) Frustrasjon. Denne fasen kan opptre samtidig med “fornektelse” og avløser ofte fornektelse i form av en overlapping. Følelsene begynner å våkne og rive i deg. Omkringstående vil oppleve deg som humørsyk. Optimisme og pessimisme veksler hele tiden, ofte fra ett minutt til det neste. Forvirringen er fortsatt stor men samtidig begynner du å få handlekraften tilbake. Denne kombinasjonen er ofte uheldig og brukes til uhensiktsmessige formål, for eksempel;
3) Kjøpslåing. Dette er når du i svake øyeblikk kontakter psykopaten igjen. Du er villig til å forhandle om å re-etablere relasjonen, men ofte til hvilken pris som helst. Det er således ikke kjøpslåing med psykopaten dette handler om, men kjøpslåing med deg selv. Jeg husker at jeg i denne fasen selv tenkte “ok, han har funnet en ny partner, jeg er villig til å ta ham tilbake likevel så lenge jeg bare kan beholde ham i livet mitt”. Dette lød for meg normalt og naturlig på det tidspunktet, men egentlig var det abstinensene som rev i meg og jeg tenkte ikke klart. Heldigvis går denne fasen over. Det er således viktig å være klar over hva som foregår i ditt sinn på dette tidspunktet, slik at du sitter på hendene dine og ikke foretar deg noe. Fasen går etterhvert ofte over i;
4) Sinne. Dette er muligens den viktigste av de fem første fasene, der hvor du plasserer din avsky på riktig person – psykopaten. Når jeg i dag snakker med psykopatofre som synes å sitte fast i kvernetanker og savn, så viser det seg ofte at de ennå ikke har vært sinte og til og med ikke ser noen grunn til å være det. Men det er meget viktig å få sinnet ut. Du ble bedratt på det groveste. Hvis denne erkjennelsen ikke kanaliseres i riktig retning så vil den istedet vendes innover mot deg selv, spise deg opp innenfra og gjøre deg syk. Vår evne til aggresjon varierer. Noen er så aggresjonshemmet at de trenger profesjonell hjelp til å bli sinte. Andre er fredelige av natur. Vi er forskjellige og det er viktig å vite at denne fasen ikke behøver å være sterk eller langvarig, men at alle må smake på velrettet sinne mot psykopaten for å slutte å idealisere og glorifisere en person som ville oss vondt. Det er også i denne fasen hevnfantasiene står sterkest. Dette er sunt og naturlig, men også her er det viktig å sitte på hendene og ikke foreta seg noe, for hevnbehovet vil avta. Denne fasen – når brukt riktig – går oftest over i;
5) Tristhet. Dette er fasen som de fleste med ukomplisert sorg går direkte inn i uten å være innom de fire foregående fasene. I denne fasen sørger vi over tapet av noe vi trodde vi hadde – en nær venn som elsket oss, likte oss og ville vårt beste. Vi har oftest når vi kommer så langt forstått at så ikke var tilfelle, og er klare til å sørge over tapet av denne illusjonen. Denne fasen oppleves av mange som fin. Vi har i tristheten ofte skrudd ned tempoet noen hakk og er mer i takt med oss selv. Våre tanker og ord er mer veloverveide. Vi ser en dypere mening i mange ting. Vi gråter og ler om hverandre, men på en annen måte enn i den første fasen. Det er mer dybde i både gråt og latter i denne fasen. Hvis vi tillater oss selv å sørge dypt og lenge, så vil denne fasen gå over i;
6) Aksept. Det er her jeg ønsker at vi alle skal lande. Aksept over at psykopaten rammet oss. Aksept over at vi aldri får avklaring fra ham/henne og at vi heller ikke kan oppsøke slik avklaring. Aksept av at det ikke er en god idè å søke hevn selv om vi ønsker vi kunne. Aksept av at psykopaten er forstyrret og ikke normal. Aksept av at ikke alle mennesker er gode på bunnen. Aksept av at relasjonene vi har hatt med mange mennesker – flere enn psykopaten – ikke var slik vi alltid har trodd. Aksept av oss selv. Aksept av at vi ikke trenger å tilgi psykopaten for å gå videre. Det er mange ting som skal aksepteres. Det viktigste er at kvernetankene avtar og at vi møter dem med et skuldertrekk, dette er ekte aksept; “jeg kunne ikke gjort noe annerledes”.
Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle hvilken fase du selv befinner deg i akkurat nå, eller til å dele opplevelser fra tidligere faser du har vært i.
Aksept.
Mitt liv er mitt fulle ansvar, og det 100 prosent.
Jeg velger aksept, selvutvikling og det som er fint med livet. Solen som skinner, sjø og bading, dyr, snille mennesker, og meg selv.
Tusen hjertelig takk for en fantastisk blogg.
Anna: Kloke ord. Selv takk 🙂
Jeg vil takke for en flott blogg jeg også – og bok! Nå er jeg i den situasjonen at det var jeg som flyktet fra P. Han forlot ikke meg. Slik sett er det ofte vanskelig å relatere seg til noen av innleggene. Han framstiller seg som et stakkarslig offer overfor alle som vil høre, poster mye rart i sosiale medier. Antagelig tror mange at det er jeg som er gal – ihvertfall de som kun kjenner han og ikke meg. Mine venner og kollegaer vet jo hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg vet ikke hvilken fase jeg er i. Men jeg er kommet dit at jeg prøver å være raus og snill med meg selv hver dag, unne meg noe godt. Og jeg er periodevis sint og veldig lei av at jeg ikke får være i fred for ham.
Ok, da forstår jeg. Har faktisk ikke tenkt slik på det før, tro det eller ei…
Tinna: selv takk 🙂
“Nå er jeg i den situasjonen at det var jeg som flyktet fra P. Han forlot ikke meg. Slik sett er det ofte vanskelig å relatere seg til noen av innleggene.”
Jeg ser den. Men faktisk rapporterer ofre som selv forlot sin P at de gjennomgår det samme sjokket og de samme fasene som ofre som ble forkastet. Jeg vet at jeg også selv hadde det slik, selv om jeg – som deg – forlot min P. Det er fordi det oftest er et sjokk som får oss til å gå. Psykopaten gjør noe så graverende at vi føler vi ikke har noe valg. Jeg har hørt veldig få ofre som påstår de forlot sin P i triumf.
De fleste hadde det faktisk like tøft som dem som ble forkastet. Jeg synes dette er så viktig å få fram for ofre som opplever nedverdigelse og en ekstra påkjenning av å bli forkastet. Mange av dem skulle så gjerne vært den som gikk først, for i det minste å ha tatt kontrollen ihvertfall en gang i løpet av den dysfunksjonelle relasjonen. Men jeg ønsker å forsikre dere som har det slik, om at jeg tror de fleste av oss som forlot psykopaten ikke hadde det bedre.
Vet du hva jeg hadde som standard for meg selv for at jeg hadde akseptert, lagt bak meg og vokst på alt det vonde jeg opplevde med P/N? Det var da jeg uten ironi og uten en hysterisk latter i halsen kunne lese for meg selv “Amor Fati” (Elsk din skjebne) av Andre Bjerke. Dette diktet kan dere google opp folkens.
Javel så var det nødvendig at jeg gikk igjennom dette.Det var grusomt, men jeg lærte mye om meg selv og andre. Fikk et annet perspektiv på livet.
Når man har kommet ennå et steg videre – det kan ta mange år – vil man også kunne minnes med glede det spennende og morsomme man opplevde med P/N. Slik fungerer den menneskelige hukommelse. Etterhvert husker man mest det positive, det ille tross alt ikke borte, men fjernere. Trodde aldri jeg skulle komme dit. Men trøsten er at gjennomarbeider du opplevelsene og styrer din skute av grunna så kan du det! Kunne jeg så kan du! Jeg var HELT i oppløsning.
kiki: “Etterhvert husker man mest det positive, det ille tross alt ikke borte, men fjernere.”
Pass da på at du har fjernet deg emosjonelt såpass langt fra P. at du ikke står i fare for å lokkes tilbake. Det er jo dette som ødelegger for mange, at man faktisk “glemmer”/ignorerer det vonde.
Takk for tips om dikt 🙂
Den kommentaren skjønner jeg godt. Det er viktig å holde forbannelsen over det man har opplevd på et høyt nivå før man er skikkelig ferdig med vedkommende. Det kan du hente energi av og det forhindrer deg i å falle for P/Ns “søte” fremstøt og “anger” for å få manipulert deg tilbake.
Jeg fikk krefter av mitt raseri og det varte lenge. Det jeg mener er at tilslutt er du ferdig med alle greier og da kan du tenke at du lærte mye den harde vei, og du kan også unne deg å tenke på det positive sammen med det fæle. Det var en grunn til at vi ville være sammen med mennesket, ikke ren masochisme. Men absolutt enig: Ikke fortap deg i det gode før du er følelsesmessig helt ferdig med vedkommende.
kiki: nettopp 🙂
Tinna: Akkurat som deg forlot også jeg min P, og som deg føler også jeg at den beskrevne sorgprosessen her på bloggen ikke passer så godt for meg. Sannheten er at jeg syns det har vært vanskelig å finne en passende beskrivelse på hva jeg har følt i etterkant. Det er som om ingen forventer at man skal sørge når man endelig har klart å kvitte seg med skadedyret. Så kanskje vi burde lage vår egen beskrivelse? Det som slår meg først er opplevelsen av en massiv form for kognitiv dissonans. Ingen av mine nærmeste opplevde P slik jeg hadde gjort, men alle skjønte at jeg hadde opplevd mye vondt. De virket nesten mer overrasket over at jeg hadde “tillatt” det hele å skje. Så hva var det jeg sørget over? Jo, jeg var delvis enig, men sånn er det når man havner ut for en P; Man klarer ikke å skille de forskjellige følelsene fra hverandre, og P sørger for at du skal få slite skikkelig med den oppgaven. Jeg savnet han intenst og jeg hadde det helt forferdelig. Jeg kunne bare ikke si det høyt for ingen ville forstå hvorfor. Jeg kunne heller ikke tillate meg selv å føle sorg, for jeg visste jo hva han hadde gjort. Jeg visste hvem han var! Men jeg var syk av lengsel, jeg angret på avgjørelsen min og ble etter hvert et enkelt bytte for hans manipulerende forsøk på å trekke meg tilbake igjen. Jeg ville tilbake, men ikke til den han hadde vært. Jeg ble slitt fra hverandre mellom ytterlighetene. Kognitiv dissonans glir raskt over i ensomhet. Ikke en mild ensomhet som gjør at du oppsøker venner eller familie. Nei, dette var på randen til å ikke ville leve mer. Jeg isolerte meg fra omverden og skammet meg over at jeg savnet en som mest sannsynlig var i gang med opptil flere nye. Jeg skammet meg over å ville være et lett bytte. En viss ensomhetsfølelse er kanskje likt for alle etter et brudd, men i dette tilfelle overgår den alle punktene som er beskrevet ovenfor i sorgprosessen, og den blir en tilleggsbyrde for den som sørger. Sorgen blir på en måte kvalt, eller satt på vent til man er ferdig med å skamme seg over hvor liten og meningsløst dum man er. Jeg husker jeg følte at jeg tok på meg en maske overfor mine nærmeste, at jeg ble nærmest psykopatisk selv. Jeg klarte ikke å føle noe, i hvert fall ikke overfor andre. Jeg følte ikke så mye for meg selv heller. Så jeg valgte å være alene og jeg avviste alles forsøk på kontakt. Sinne er et punkt som jeg føler for å fragmentere og spre ut over hele prosessen. Den var aldri kun tilstede som i en periode, men mer som en intens følelse som forpestet absolutt alt i meg fra lenge før jeg klarte å dra fra han for godt. Men det rare er at sinnet aldri ble til hat. Jeg elsket i så fall den jeg hatet. Ergo var kanskje ensomhet den mest altoppslukende følelsen for meg. Den ekte sorgen kom først mange år etter at det var slutt. Den kom etter aksepten. Jeg aksepterte til slutt at han var en gedigen løgn, en psykopat, og jeg aksepterte at jeg aldri skulle se han igjen, Jeg aksepterte at jeg ikke kunne fortsette å føle noe som helst for han. Jeg innførte NK og først da klarte jeg å kjenne på en slags normal sorg. Den er heldigvis gjennomarbeidet i dag og skadedyret er bekjempet for min del. Men, jeg er jo stadig innom bloggen her…om ikke annet enn for å lese og forstå at jeg absolutt ikke er alene. 🙂
Kikki. Ville bare si at “Amor Fati” er et av mine yndlingsdikt, et av de som har betydd mest for meg, og jeg husker det fortsatt utenat, etter 38 år. Jeg viste det til en lærer jeg hadde i psykologi og norsk, og hun likte det så godt at det ble valgt ut til diktanalyse. Det er et dypt, klokt og gripende dikt med et fantastisk budskap. Anbefales å leses flere ganger. Klem fra meg. Lillian💞
Hei
Godt skrevet om sorgprosessen.
Men jeg lurte på om noen kan skrive litt om medavhengighet ?
Føler at jeg er i en medavhengig relasjon til en P. At det er vanskelig å flytte ansvaret og konsekvensene 100 % over på det mennesket som krenker. Sliter fortsatt med å føle skam og ønsker å dekke over hendelser. Det handler vel om å kunne erkjenne at situasjonen er som den er og at det ikke er mitt ansvar.
Er det noen som har erfaring med å ha en P i livet de ikke kan innføre NK til, og hvordan de har taklet det ? I forhold til grensesetting, erljennelse og medavhengighet ?
Må føye til at jeg har en P jeg ikke kan ha NK med
Anonymia: jeg har skrevet en tekst om medavhengighet. Scroll deg bakover eller bruk høyremenyen til å se tekstene måned for måned.
Men medavhengighet er jo et omfattende emne, omtrent like omfattende som psykopati, så en tekst skraper bare overflaten. Jeg forstår ditt behov for å lære mer om dette. Jeg foreslår at du finner amerikanske nettsider, der er medavhengighet stort! Det kalles codependency på engelsk.
Husk at medavhengighet har mange kritikere. Noen mener det er “victim blaming” og et forsøk på å legge ansvaret for hele det psykopatiske båndet over på offeret. Du må selv finne ut hvor du står i denne saken.
Les også “Gråstein-metoden” skrevet her på bloggen i april iår om hvordan du kan forholde deg til P når NK ikke er mulig.
Lykke til 🙂
Det ble kanskje feil formulert av meg og kan misforståes.
Jeg mente ikke at det er offerets skyld at det blir ursatt for krenkelser og psykisk/fysisk vold. Det er overgripers ansvar ene og alene.
Tenkte vel egentlig at medavhengighet fungerer på den måten at offeret er så jernevasket at det dekker over, og holder skjult for omverdenen overgripers voldsutøvelse.
Jeg tenkte også som du slriver om i ” Gråsteinsmetoden.” At det finnes gode strategier og løsninger en kan prøve for å løsrive seg fra destruktive manipulering.
Jeg mener også at NK er det som må til, men ikke alle kan det, desverre.
Anonymia: jeg forstod hva du mente og det gjorde sikkert leserne også 🙂
Takk 🙂
Lillian: så hyggelig at vi begge har hatt glede av dette diktet. I harde tider må man hente styrke der man kan.For min del har det hjulpet litt med sånne blood, sweat and tears ting. Samt å konsentrere seg om de positive sidene ved menneskets historie. Kunsten i vid forstand. Vi trenger det skjønne for å veie opp mot det onde, ellers kan det bli ganske nattsvart. Det er nå mitt syn.
Bloggskriver innledet også innlegget med de positive tingene i livet. Det er vår og vi lever i et fredelig land. Se livets lyse side! (Filmen ved samme navn er jo ubetalelig, he, he) 🙂
Jeg prøvde å gå fra min P flere ganger, siste gangen hvor jeg konfronterte at jeg ikke kunne stole på han og tilliten var brutt og at jeg ikke følte meg elsket eller prioritert. Han hadde trigget meg hele kvelden med flere stikk og spydigheter. Etter dette ble alt min skyld igjen, og tausheten varte i uker. Etter taushetskuren ble jeg forkastet, noe jeg muligens ubevisst hadde lagt opp til selv med å si fra og kreve tilbake. For hver gang jeg prøvde å gå, angret jeg og glemte all terror og tyranni fordi jeg ble nesten gal av savn pga taushetskur, og alt ble min feil. Før denne episoden hadde jeg fått merke et helt ulogisk temperament hos P, hvor han truet meg med selve relasjonen og ble veldig kontrollerende. Etter å ha blitt skjelt ut og rakket ned på, ble han voldsom og fysisk. Jeg torde ikke si nei pga sinnet hans og ble redd. Jeg har fortsatt sorg og klarer ikke å fri meg helt. Men forstår nå at det ikke var min skyld og at jeg reagerte normalt og ikke med drama, som han sa. Men jeg klarer ihvertfall og ikke ta kontakt selv lenger, og prøver å gjøre meg mindre interessant. Dette får jeg også høre at jeg er, lite interessant. Det er overgang å bli forkastet av en som ville eie meg totalt og krevde og krevde. Nå virker han nesten likegyldig. Det er vondt men jeg tror det var best for meg, for nå slipper jeg skylden for bruddet i tillegg. Nå har jeg på en måte ikke et valg lenger.
Anonym: “Det er overgang å bli forkastet av en som ville eie meg totalt”
Ja. Det er blant annet dette som gjør at ofre blir svake i NK og bryter den. Relasjonen fader ikke ut på normalt vis, du vet slik man ender enkelte sanger på CD ved å stadig svekke lyden til sangen ikke er hørbar lenger. Det er en grunn til at det gjøres slik, det er fordi det klinger behagelig i våre ører og virker naturlig. Slik er det også med relasjoner. Men med en psykopat så blir sangen BOM! brutt av midt i en strofe og mens den er i ferd med å bygge opp til refrenget.
Ofrene blir så klart stående og måpe, fulle av spørsmål. Det er ikke lett å holde fast ved NK da.
Men forstå dette; denne måten å avslutte relasjonen på er en sikker indikator på at den du har med å gjøre har en psykopatisk eller narsissistisk personlighet.
Tusen takk for godt svar! Det hjelper meg veldig. Han er nok i sjokk siden jeg ikke tar imot smuler lenger dvs kun fysisk forhold uten krav til han.. Jeg prøver å være sterk å stå imot han nå, siden jeg forstår det ikke var kjærligheten til meg som var så sterk, men å vinne meg, for så å gjøre meg avhengig av han og tøye alle grenser for dårlig behandling. For siden jeg ikke var på lag som han kalte det, var jeg uinteressant å prate med og ble bortprioritert og degradert til kun fysisk forhold. (På lag vil si at jeg ikke baksnakket sammen med han om andre, som ikke var bra nok eller ikke så bra ut..) Hver gang jeg motsa han eller tok igjen fikk jeg psykisk terror. Om jeg gråt av slemme kommentarer var jeg dramatisk, noe han ikke orket. For han var klokest og best i alt, så anerkjente ikke hva jeg sa lenger. Alt kjedet han. Nå er jeg ekskludert som straff, noe jeg bør være glad for. Virker som jeg blir latt i fred snart. Det er bare så provoserende hvordan han er så vennlig og sjarmerende ovenfor andre men så utrolig kjip mot meg. (de som har høy status) Jeg gjorde egentlig ikke noe kjipt mot han, men måtte stadig være på nåde siden jeg var så drama.
Første gang jeg skriver noe om dette, men her var det mye å kjenne seg igjen i: Etter mange års vanskelig og uforutsigbart ekteskap brøt jeg ut. Ikke visste jeg hvor vondt det skulle være å bryte med en som har gjort meg så mye vondt. Det burde vært så lett! Det burde vært en følelse av glede og frihet……..men det var det ikke. Det er det mest voldsomme jeg har opplevd noen gang, og jeg kan oppsummere bruddfasen med; intens kjærlighetssorg og savn over han jeg forlot, null livsglede, mangel på å glede seg til noe (gjorde noe som jeg visste var hyggelig, fordi jeg tenkte det kanskje var lurt for meg – men egentlig kjente jeg ingenting). Alle følelser tuvlet inn i hverandre på en gang; sorg, glimtvis frihetsfølelse, redd, begjær osv. Samtidig som det var helt umulig å få ordentlig tak på følelsene mine. Jeg levde i nummenhet og skam. Min fordel var at jeg fikk massiv støtte i å forlate denne karen. Her fraviker han P; han latterliggjorde og var ekkel mot meg så ALLE fikk det med seg – gang på gang på gang………..tok jeg igjen ble det bare verre og førte til nattlige forhør, der vi til slutt ble enige om at jeg skulle bli en bedre kone (les: mer sex). Da han voldtok meg – skjønte jeg ikke at det var det det var, før mange år etterpå. Jeg tenkte liksom ikke over det som det; var jo bare vant til at han gjorde og sa som han ville. Var så vant til grenseløshet og skamløs oppførsel. Til å bli tråkket på og ydmyket – at når han forgrep seg på meg – forsvant det bare……..ble borte i hodet mitt……kroppen husket det, for dagen etter klarte jeg ikke å få opp tempoet på samme vis som før. Det ok litt tid før kroppen min hadde bearbeidet det……. Er det ikke forunderlig at noen som først har sagt du er stygg, mislykket som mor, ikke klarer å gjøre hjemmet koselig, fullstendig nedrakking av mine foreldre og familie forøvrig – i samme slengen greier å få reisning og gjennomføre et samleie? DET kan jeg aldri slutte å undre meg på……….og likevel var det altså så vanskelig å gå fra han. Så irriterende, slitsomt og forvirrende. Følelsene er bedre på plass nå, men jeg holder på fremdeles å plukke opp biter av meg selv – og finne ut hvem jeg egentlig er. Et nitidig arbeid som krever sin kvinne!
Oline: Ja dette med sex med en psykopat og også voldtekt er et betent tema, fint at du tar dette opp. Jeg kan ikke hjelpe deg med personlige erfaringer, da jeg faktisk ikke hadde sex med min siste og største P.
Det jeg kan fortelle deg er hva jeg har forstått og lært. En psykopat er egentlig ikke seksuell, på den måten at en psykopat elsker ikke. En psykopat har egentlig kun sex med seg selv, også sammen med en partner. De er ofte opptatt av porno på nett og film. Offeret er egentlig bare en masturberingsdukke. Voldtekt utført av en psykopat tror jeg er meget vanlig, fordi det handler om makt og kontroll og det gir dem et kick å nedverdige offeret seksuelt, og her må jeg understreke både mannlige og kvinnelige psykopater.
Men så vil jeg også si noe som jeg har fått inntrykk av, og det er at psykopaten ikke er spesielt opptatt av sex for sexens skyld. Mange fremstår nærmest som aseksuelle. Det er ene og alene makt og kontroll som styrer deres seksualitet. Mitt inntrykk av dette forsterkes av at psykopaten også synes å være biseksuell. De kan hoppe mellom ofre av forskjellige kjønn uten anstrengelse.
Kanskje andre også har lyst til å åpne seg rundt temaet psykopaten og sex?
“Her fraviker han P; han latterliggjorde og var ekkel mot meg så ALLE fikk det med seg – gang på gang på gang”
Jeg vet ikke helt hva du mener med “fravik”, for det ER et psykopatisk trekk å latterliggjøre offeret, både i tosomhet og med publikum til stede.
Takk for din viktige kommentar 🙂
Jeg har en oppfattelse av at sex med P er som et skuespill, slik alle de andre sidene av forholdet er. Det var noe utstudert og tilgjort over det, som jeg innimellom synes grenset til komisk. Men, fordi komplimentene strømmet på (De virket også uekte eller for klisje-aktige til å begynne med, men så ble jeg vant med dem og så umerkelig hektet på dem) skjøv jeg det unna. Sexlivet var bra. Vi hadde mange dype samtaler og alt føltes så nært og utrygt på en gang.
Denne P-en sa til å begynne med i forholdet at han ikke var så glad i å kysse. Jeg husker at jeg stusset over dette. Vi hadde mye sex og jeg merket ikke noe av dette utsagnet, men har tenkt på at når man ikke kan elske, ikke har nærhet å dele vil (slik jeg ser det) det å kysse være knyttet opp mot sex. Det gir tenning, men ikke andre følelser, fordi de ikke er der. Derfor, kan jeg tenke meg, at han også opplevde det som noe han ikke likte. Er det andre som kjenner igjen noe her?
Jeg må legge til at de dype samtalene før eller etter sex gradvis ble forandret til forhør, sjalusi fabrikering og jeg satt igjen med en følelse av at noen fysisk gravde i mitt indre. Det var en rå, kald og nesten sjokkerende følelse.
En annen ting jeg syntes var merkelig var at han alltid var våken når jeg våknet. (Lå han og plottet?) På de årene vi var sammen tror jeg, jeg så og si aldri så han sove. Creepy!
(Overgang å bli forkastet)
Samme her, min P var ofte brutal og veldig dominerende på det området. Men var også veldig øm og bra, det varierte etter humøret. Merket ofte at han rakket meg ned først når vi spiste middag, for så å kreve sex etterpå. Akkurat som det tente han, eller for å ha totalt makt, med å krenke meg psykisk også. Det verste var at han hadde så sykt mye erfaring der. Han spurte meg faktisk om trekant, da lo jeg bare. Det var overraskende spm fra han, trodde ikke han var sånn. Men han sa det helt naturlig. Han trengte vel enda mer beundring og jeg var ikke nok. En gang slo han meg rett i ansiktet, når jeg nektet å fortelle noe privat, han sa aldri unnskyld for det heller. Det var første gangen jeg prøvde å gå fra han. Ingen tvil om en sadist der nei. Husker jeg reagerte tidlig på noe, han sa: nei der har du ingen komplekser nei, akkurat som han var ute etter nye svakheter med meg ang. kropp. Men han sa bra ting også, i ettertid tror jeg det var den eneste måten jeg følte meg elsket, til slutt. Fordi han sluttet å gi meg kjærlighet på andre måter, han ble jo bare verre og verre. Fra å spille gitar for meg og lage gode middager, og få en ring i gave ble jeg lurt inn i en uforutsigbar og forvirret verden, som er vanskelig å komme ut av.
“Her fraviker han P; han latterliggjorde og var ekkel mot meg så ALLE fikk det med seg – gang på gang på gang” – skrev jeg fordi jeg alltid har tenkt at P har et hyggelig ytre, mens min P satte seg selv i et skikkelig dårlig lys ved å tråkke på meg. Noe som flere av mine venninner tok opp med meg. Men dersom det er et trekk, føyer det seg også inn i rekken av P. trekk.
Enda har jeg faktisk vansker med å si at han var P, ser at noen trekk var der – men han var ikke bare slem; noen ganger var han hyggelig og sjarmerende også mot meg. Det var dette som var så forvirrende; han kunne plukke blomster og sette foran meg og si at jeg var det vakreste han visste om. Dagen etter kunne han kaste brødet i gulvet fordi jeg hadde kjøpt feil brød – som en annen gang var helt greit. Det var så mye jeg ikke skjønte, enda jeg prøvde så hardt jeg kunne. Virkelig. Jeg ville klare det; å nå inn og hente ut det personlige språket…..for det måtte jo finnes et sted der inne…….vel, jeg fant det aldri. Ingen refleksjoner over eget liv – kun opptatt av meg og by på meg i enhver sammenheng.
Sex ble et pressmiddel; aldri nok – men likevel som noen skriver her; en følelse av å bli brukt fordi han selv trengte å oppnå “anerkjennelse” i det. Krenkende, ufølsom, krevende……. likevel var det så vanskelig å gå fra han. Hvorfor kjente jeg på savn etter han? Hvorfor trodde jeg at jeg elsket han? Hvorfor trodde jeg det var kjærlighet? En hinsides eiertrang og sjalusi, så ekkel at jeg kjente det krøp oppover ryggen min av og til. Det ubegripelige og uforutsigbare i alle beskyldningene som kom…….likefullt ble det et savn – eller et vakuum etter han. En seig gørre av en sorgprosess som varte og rakk, mens jeg sorterte og sorterte i hendelser og følelser. Lurer egentlig på når den prosessen skal ende? Håper den gjør det……
Oline: “”Her fraviker han P; han latterliggjorde og var ekkel mot meg så ALLE fikk det med seg – gang på gang på gang” – skrev jeg fordi jeg alltid har tenkt at P har et hyggelig ytre”.
Ok. Her er det forskjell på en åpen (eng. overt) psykopat og en skjult (eng. covert) psykopat. Den åpne psykopaten er åpent arrogant, frekk og aggressiv, derav navnet “overt”. En åpen psykopat vil ikke forsøke å skjule mishandlingen for andre. De deltar offentlig i latterliggjøring av offeret. De vil også offentlig vise sin forakt og avsky. Men som du også har lagt merke til – ikke hele tiden. Det er gode øyeblikk innimellom. Dette gjør offeret forvirret, får offeret til å bli værende og tilstrebe at det blir flere gode øyeblikk og færre dårlige. Offeret forstår ikke at alt sammen er planlagt og bevisst fra psykopatens side.
“.likefullt ble det et savn – eller et vakuum etter han”. Ja, det blir det. Mange av oss har vært der, savnet et monster. Det er hva jeg kaller den tredje formen for parasittisme; måten de setter seg på hjernen vår og vi ikke blir kvitt dem. Jeg har også selv savnet min P noe fryktelig, men smerten er borte nå og jeg får ikke lenger “klump i halsen” av å tenke på ham. Derfor er NK så viktig. Du stiller mange gode spørsmål, og den som spør får svar. Hold ut 🙂
NN: “En annen ting jeg syntes var merkelig var at han alltid var våken når jeg våknet. (Lå han og plottet?) På de årene vi var sammen tror jeg, jeg så og si aldri så han sove”
Her tar du opp et interessant fenomen som jeg ofte har tenkt på men aldri skrevet om, for det er så vanskelig å bevise; psykopaten og søvn!
Jeg ønsker i den forbindelse å kort bekrefte deg i et par observasjoner.
1) Psykopaten synes å sovne nesten med det samme de legger seg. Det er som om de kan slå av sin egen motor. Selv etter alvorlige krangler eller med dype bekymringer, der hvor normale mennesker vil ligge og vri seg i timevis, så sovner P etter fem minutter.
2) De synes å ha et unormalt lite behov for søvn. Maks seks timer/døgn. I tillegg sover de meget lett å synes å få med seg alt som skjer rundt dem selv når de sover. Min P kunne for eksempel alltid fortelle meg hvis jeg hadde vært våken på natten, selv om jeg ikke vekket ham (vi delte ikke bolig, derimot bodde vi vegg-i-vegg) ergo må han selv ha vært våken om natten.
3) P synes ikke å drømme. Ikke en eneste av dem har snakket om drømmer. Et par av dem har sågar svart “jeg drømmer ikke” når jeg har spurt (når jeg snakker om dem i flertall, så er det fordi jeg har hatt mange P i livet, som venner, slektninger og kjærester – selv om det i hovedsak er èn eks jeg skriver om i bloggen). Tidligere har jeg avfeid dette med “såklart drømmer du som alle andre”. Men i dag vet jeg bedre. Jeg vet at drømmer oppstår av våre følelser. Psykopaten har grunne følelser. Det stemmer antakelig derfor at psykopaten ikke drømmer, eller drømmer på et helt annet vis enn normale mennesker gjør.
Og til slutt 4) noen psykopater håner andres søvnbehov. De respekterer ikke at andre må sove og bråker mye hvis du forsøker å hvile. Dette er bevisst. I tillegg påfører de offeret skam for å ha sovet. De kan si “sovnet du?” nærmest i en mobbende tone, eller som om søvn er en forbrytelse. Jeg vet ikke hvorfor de gjør dette, men jeg tror de ser søvnbehov som en svakhet som de forakter.
Jeg kjenner meg så godt igjen i mye her.
Jeg savner også dette monsteret, det var noe sårt der også, trodde jeg. Min P kastet også ting i gulvet og hadde voldsomst raseri utbrudd uten grunn. Han sa spydige ting om meg foran andre og i tosomhet og er veldig arrogant og frekk av person med overfladisk sjarm. Han maste om å bli inkludert mer i mitt liv, men jeg hadde ikke lyst til det ettersom han alltid sammmenlignet meg med venninner eller dro meg ned der og da eller etterpå forøvrig. Dette var han selvfølgelig sår over. Jeg tenker på det i ettertid at hvis jeg hadde føyet meg mer og ga etter kravene hadde han vært grei mot meg og, isteden for krig mot meg. At det var min skyld siden jeg ikke inkluderte han mer. Eller hadde det bare blitt verre mishandling, om jeg føyet meg mer og stilt nye krav? Da hadde han jo også muligens klart å få mine venner til å like han og bruddet blitt verre. Akkurat på det hørte jeg på intuisjonen min, noe stoppet meg der. Men jeg vet ikke lenger hva som jeg kan stole på av egen intuisjon, tanker og følelser.Jeg fant også ut at for en minste kritikk fra meg fikk jeg tilbake ganger hundre, så hvis jeg prøvde å forklare noe som var sårt for meg, tok han det bare som kritikk av seg. Jeg har abstinenser av savn, tross en ekstremt dominerende og kontrollerende person som ble kjip og slem mot meg. Han klagde og kritiserte meg hver gang vi var sammen etterhvert. Psykisk terror/ taushetskur konstant og noe fysisk vold. Tross det savner jeg han og klarer ikke å komme meg videre. Hjernen spinner konstant som en parasitt ja.
En ting til, han her sov lite og lett, han sovnet med en gang og hadde noen rare rykninger i søvne. Om han våknet fikk jeg skylden såklart…
Ida: “Jeg savner også dette monsteret”
Ja, det er mange av oss som sliter med dette og det er lov. Jeg pleier å si at du kan elske psykopaten bak lås og slå. NK må ALDRI vike. Så er man kanskje ikke klar til å slippe tilknytningen ennå. Det skjer med tiden. I mellomtiden må man beskytte seg selv bak mur, betong og en vollgrav full av hai og krokodiller. Se for deg at psykopaten faller i vollgraven og blir spist hvis han/hun kontakter deg. Det samme skjer med deg hvis du bryter NK.
“Han maste om å bli inkludert mer i mitt liv”
Det gjorde han nok. Dessverre var det ikke fordi han var glad i deg. Psykopaten liker ikke at offeret har kontakt med andre. De ønsker å legge fullstendig beslag på offeret. Det er derfor mange isoleres av psykopaten og mister kontakten med familie og gamle venner. I tillegg ønsker psykopaten å vite alt om offeret, slik at de kan bruke det mot dem. Jeg mistenker at det er dette som lå bak din eks krav om å bli mer inkludert.
Takk for svar, du skriver så bra.
Ja, han sa det var for å se flere sider av meg også, muligens var han lei av tosomhet, det kjente og gamle med meg? Siden han trengte å bli beundret av mine venninner, fordi han på en måte hadde meg nå. Jeg tenkte han hadde rett i å ta forholdet videre med inkludert og jeg fikk dermed mye skyldfølelse. Han ble sur ja når jeg gjorde selvstendige ting med andre, mens han kunne reise bort og gjøre ting med venner og venninner hele tiden. Og om jeg spurte han med hvem eller hva var jeg kontrollerende og sjalu, med helt enkle spm! Han var nemlig veldig egenrådig og viktigper og knapt tid til meg. Siden jeg ikke møtte kravet om inkludering, så ble jeg nedprioritert. Hadde det skjedd uansett? Han ble sint når han satt av tid til meg og det skjedde noe annet samtidig. Det var mye future faking også, når jeg tok opp dette huset vi evn skulle kjøpe, så satt han på reset, og latet som vi aldri hadde snakket om det heller. Han lagde da en krangel, slik at det ble det min feil slik at han kunne slippe ansvaret og begynne på nytt uten forventninger? Lurer på om han først så på meg som langtid, men så ble jeg bare korttidsobjekt siden gjorde motstand? Kunne ønske jeg var sterk nok og stolte mer på min avgjørelse om at han er alt annet enn bra for meg.
IDA: Han du beskriver er en beskrivelse av psykopatiske trekk! Ikke tvil og legg skylden på deg selv Din intuisjon sa deg at det ikke ville komme noe godt ut av å inkludere han i din vennekrets..Du visste at han ville gjøre det vanskelig for deg,og du hadde helt rett .P vil gjerne isolere offeret slik at dette ikke får impulser fra andre, eller at andre skal kunne si noe på oppførselen deres til deg. P vil gjerne være ubehagelig mot dine venner og familie slik at du blir flau og skamfull. Du tenker først at han ikke går sammen med disse menneskene,men det er ikke bare det, han ønsker å lage trøbbel slik at du holder deg unna dine, og dermed blir mer avhengig av ham og hans folk. Typisk manipulasjon at du sitter og tenker på “feilen” du gjorde ved å ikke inkludere ham. I utgangspunktet har han jo rett.Rart å ikke inkludere kjæresten i venneflokken. Problemet er bare at du skjønte at han ville ødelegge. Det er det som er poenget.Ellers så hadde du stolt og glad tatt ham med. Vær lykkelig for at du ikke gjordet det.Han hadde garantert funnet på noe dritt, og du ville hatt mye større problemer.
Fikk også lyst til å si at P/N har en egen evne til å fylle våre liv og sinn med alle slags problemstillinger og hensyn å ta, samt dette med isolasjon fra egne folk. De etterlater seg dermed et enormt tomrom, derfor dette veldige savnet. I tillegg til tankekjøret om hva vi egentlig hadde opplevd, og hele det store” mysteriet”. Det går bedre med tidens hjelp!
Ida: “Han ble sur ja når jeg gjorde selvstendige ting med andre, mens han kunne reise bort og gjøre ting med venner og venninner hele tiden.”
Det er fordi regler gjelder ikke dem. Det er dobbeltmoral på sitt høyeste. Og jeg må ærlig talt innrømme at jeg vet ikke om det er a) pga deres grandiose selvbilde og berettigelse, eller b) at de faktisk ikke evner å se det. En psykopats selvinnsikt er så elendig at det er utrolig at de kjenner igjen seg selv på bilder.
“Siden jeg ikke møtte kravet om inkludering, så ble jeg nedprioritert. Hadde det skjedd uansett?”
Ja. Det er meget enkelt å svare på. Det ender ALLTID med devaluering og forkasting – eller nedprioritering som du kaller det. Det kan skje flere ganger på den måten at psykopaten plukker deg opp etter en forkasting for å forkaste deg en gang til, men ja, det hadde skjedd uansett.
kiki: kloke ord 🙂
Tusen takk for gode svar! Hjelper veldig for å styre hodet på riktig vei. Hvis jeg sa fra om dette, var jeg needy, og klagde bare på han, så kom ingen vei i det hele tatt. Da ble det bare søvnløse netter for meg pga taushet el kastet ut i kulden igjen/ingen oppmerksomhet/ triangulering. Har egentlig ikke sovet godt på over ett år. Tenkte og tenker ikke på annet enn hvorfor han ikke svarte, og problemstillinger, raseriutbruddene etc. Han møtte to av mine, forsøkte stadig å gjøre meg sjalu med hun ene, hun var så interessant osv. Begge disse, sa etter møte med han at han rakket ned på meg. Det hadde ikke jeg merket engang, mine grenser var så tøyd at jeg ikke engang tok meg nær av de små stikkende de andre fanget opp. Jeg var vant til mye mer onde kommentarer enn det. Han er en typisk alfa mann, høy og kjekk, morsom og veldig vellykket. Han virket så lun, trygg og moden men viste seg for å alt annet. Det provoserer sånn at han møter andre kvinner så lett og de faller nok pladask. Får helt vondt av hele greia. Apropos intuisjon-Etter første daten, glemte jeg PIN-koden min som jeg hadde tastet sikkert tusen ganger før. Noe skurret allerede da, så skulle hindre meg i å fortsette meldinger med han, tror jeg. Må komme meg ut nå, men får angst og panikk hver gang jeg avviser han. For da får jeg hevn. Alt har dreid som om han så føler ingen glede med noe lenger og mye tomhet. Leser det er vanlig å føle det sånn. Burde være lettet over å ikke være redd for han lenger. Han har jo egentlig latt meg gå. Jeg ble jo livredd for det voldsomme raseriet. Takk igjen for mange kloke poenger.
IDA: Kjenner meg igjen i den kommentaren.Min P /N var også en typisk alfahann. Intelligent, verbal og kjekk. I begynnelsen ble jeg behandlet som en prinsesse og han sjarmerte alle mine i familie og vennekrets.Utviklingen til en helt annen gikk gradvis,og jeg ble alltid tildelt skylden for hans allehånde sure og sinte reaksjoner. Det er typisk at de triangulerer deg ved å flørte med venninner, og synes de er spennende osv. (i motsetning til deg som plutselig har blitt kjedelig, ikke flott og pen lenger, men en krevende pest). Når man ikke kjenner til denne mennesketypen blir man jo helt forvirret og tar mye på seg selv. Man tenker at man selvfølgelig ikke er denne prinsen verdig. Men vit: Det er ingen! Alle urimeligheter,alle krenkelser: det har ikke noe med deg å gjøre,men med dem.Ingen og intet kan fylle det tomrommet de har der de skulle ha hatt en sjel. Den oppskrytte andre kommer heller aldri til å strekke til for disse “prinsene”. Vi må holde fast i det, og ikke det mange andre ser som selveste prinsen på den hvite hest. Vi må lære å verdsette oss selv igjen og å innse at det alltid følger et par ulemper med hvite prinser. Min gamle bestemor pleide å si : Kjerligheten faller like gjerne på en lort som på en lilje. Det er jo det vi vil ha.Kjærlighet. Ikke en oppblåst “prins”.
Mine faser var: Enorm frustration da jeg var ved at blive devalueret ( tabte mig en del kilo af følelsesmæssig stress), så blev jeg apatisk ( sad og stirrede ud af vinduet et godt stykke tid), så blev jeg rasende (da det gik op for mig, at han pludselig blev en anden og fremmede mand), så ville jeg have ham tilbage ( trods han distancerede sig fra mig) , så blev jeg panisk ( da jeg indså forholdet var over and out) , så undersøgte jeg hans fortid ( detektiv-perioden), så knækkede jeg sammen i sorg ( det gik da først op for mig, hvor hæsligt jeg var blevet forkastet), så søgte jeg viden og fik professionel hjælp ( en fase hvor jeg måtte have hjælp til at hele mig), så arbejdede jeg sorgen på afstand, så savnede jeg ham og led stadig under den måde jeg blev “kastet på jorden”, så blev jeg fysisk syg med inflammation i hele kroppen og i dag tænker jeg, om det bedste vil være, at jeg kommer i en fase, hvor jeg kan få ham helt og aldeles ud af mit system! Eller i en fase, hvor jeg må acceptere, at han stadig eksisterer, i stedet for hele tiden, at tænke ham væk! Vil det mon hjælpe??(Faserne er sammenlagt over 4 år)
Tusen takk for tilbakemeldinger! Tror vi har litt lik historie. Godt du har kommet deg videre og ut av fangenskapet! Skjønner ikke helt hvor onde de er. Men å fortsette å slenge dritt når man er nede er nok det. Det stoppet ikke. Tror ikke han hadde fått respekt uansett hvor mange grenser jeg satte eller tok igjen. Han ble bare mer irritert og hevet bare nivået på mishandlingen. Er dette vanlig?
Anonym21: dette er en fin beskrivelse av alternative faser som mange kjenner seg igjen i.
“Eller i en fase, hvor jeg må acceptere, at han stadig eksisterer, i stedet for hele tiden, at tænke ham væk! Vil det mon hjælpe??”
Jeg tror at vår panikk over å fortsatt være mentalt bundet til disse menneskene, gir oss ekstra (og unødvendig) panikk. Vi får to problemer i stedet for ett.
Det er bare slik at psykopaten forandret kjemien i vår hjerne. Vi blir ikke kvitt dem. Ihvertfall ikke på den måten vi skulle ønske. Slik at vi må lære å leve med deres tilstedeværelse. En desperasjon etter å få dem bort hjelper ingenting, det gjør bare vondt verre. Jeg er overbevist om at en dag så er psykopaten bare et fjernt minne, men å fortelle folk at det skjer snart ville være en løgn.
Hva gjør jeg i dag når han dukker opp i tankene mine? Jeg tenker “ja se, der er du igjen gitt” og så fortsetter jeg med mine gjøremål. Han er der, men jeg har ikke lenger behov for å slippe alt jeg har i hendene for å sitte ned og reflektere, sørge og bli apatisk.
Jeg kan fortsatt få vonde følelser av sinne og savn, men i dag er de bare for blaff å regne i forhold til hva de har vært. Og slik mister psykopaten stadig terreng i vårt indre.
Tid, NK og kunnskap er og blir det eneste som hjelper. Det finnes ingen Harry Potter kur for dette.
Hva er NK? Hva om man ikke ila ett år har kjent på sinne? Hvorfor blir jeg ikke sint har jeg lurt på? Føler nesten det er forventet rundt meg. Er mest ensomhet, savn og forvirring, og må minne meg om hvorfor jeg skal holde meg borte hele tiden. Som om jeg enda ikke er sikker på hva som har skjedd. Som jeg ikke gar kommt så langt på ett år. Er det vanskligere å holde seg borte når man aldri ble “forlatt” men selv tok “valget” om å dra. Valg i hermetegn, fordi det ble uutholdelig med (skapt?) sjalusi og at han plutselug hadde kjæreste, men likevel prøvde å holde på meg også..ja, jeg vet ikke hvordan forklare. Den kommentaren om at P ikke ville kysse var interressant.
Anonym kjenner meg igjen: velkommen til bloggen.
NK står for null kontakt, det er et begrep vi bruker så ofte at det er praktisk å forkorte det til NK.
At du ikke i løpet av ett år ikke har kjent på sinne er normalt. Noen bearbeider raskt. Andre trenger lenger tid, og jeg kan forsikre deg om at jeg selv tilhører sistnevnte kategori.
Du blir ikke sint fordi du er hjernevasket. Det er så enkelt og dog brutalt. Vi ble hjernevasket til å elske, savne og trenge dette skadelige mennesket. Vit hva som skjer med deg. Du er ikke gal. Les og lær, dette vil gå bra etterhvert.
“Er det vanskeligere å holde seg borte når man aldri ble “forlatt” men selv tok “valget” om å dra.”
Om ikke vanskeligere så er det ihvertfall like vanskelig. Denne debatten dukker opp av og til, fordi ofre som ble forkastet ofte ønsker at de forlot psykopaten først. Jeg pleier å si at det spiller ingen rolle. Jeg forlot min siste P, og jeg hadde det knalltøft. Problemet når man selv forlot P er at man begynner å tvile på sitt valg. Man øyner også et håp om at man kan reversere det siden psykopaten tilsynelatende fortsatt ville ha oss i livet sitt da vi dro. Ditt neste spørsmål handler nettopp om det.
“Valg i hermetegn, fordi det ble uutholdelig med (skapt?) sjalusi og at han plutselig hadde kjæreste, men likevel prøvde å holde på meg også.”
Ja, de trenger narsissistisk forsyning. Både primær, sekundær og tertiær. De forkaster oss som primærforsyner men vi har fortsatt en verdi som sekundærforsyner. Derfor “prøver de å holde på oss” som du skriver.
IDA:Det hjelper ikke uansett hvordan vi oppfører oss, de blir ikke bedre uansett. Det er typisk å lure på om de hadde vært annerledes om vi helt i starten hadde vært mye tøffere og tydelige på våre grenser. P/N reagerer ikke normalt på grenser, de tar det som en provokasjon. De tenker kun på seg selv og hva som passer dem. Et normalt menneske som bare er litt i overkant dominerende og egoistisk kan endre seg når folk påpeker atoppførselen blir tatt ille opp,det kan ikke P/N. Er du ute og virkelig setter foten ned for dem vil de bli så sinte at de bryter eller prøve å lure deg ved å love bot og bedring (som ikke varer særlig lenge). Min P gikk i sykluser med å være hyggelig og bra og å være jævelig (ikke fysisk voldelig). Dette var veldig forvirrende, og jeg hadde følelsen av at det stort sett var noe annet enn meg som utløste jævelskapen. Jeg skulle bare være søppelkasse for dårlige følelser. Det er mye bra å lese på bloggen her om hvordan P/N fungerer. Gjør du det vil du nok få noen aha opplevelser.
Tak for dit svar! Jeg vil glæde mig til den dag, hvor jeg bare kan tænke “nå, der var du lige i mine tanker igen, det gider jeg ikke beskæftige mig med” Det kan vel læres. At styre sine tanker. Det skal blive fantastisk, når jeg kan manøvre det 😀
Anonym21: jeg har ikke gjort noe for å styre det – det har bare blitt sånn, med tiden.
Et velment men strengt råd: slipp behovet for styring og kontroll.
Ok, tak for rådet. Så skal det da blive uendelig skønt, hvor det med tiden bare sker helt naturligt 😊
Hei.
Jeg reflekterer ennå over at “psykopaten vinner”. Spesielt i arbeidslivet, det er jo ingen som tør og gå mot vedkommende, og de som regel får de holde på akkurat som de vil.
Kanskje “feile tanker”? men se på verden, hvem ble valgt som president i usa?
Anna: ok, for å ta det siste først. Jeg tilhører visst mindretallet, men jeg fikk sterkere antisosiale signaler fra Clinton enn jeg gjorde av Trump. Det er gått litt sport i å “diagnostisere” Trump. Kanskje gode grunner til det. Men jeg øynet en enda større djevel i kulissene. Mer vil jeg ikke si om det, politikk får man diskutere et annet sted enn på denne siden.
“Jeg reflekterer ennå over at “psykopaten vinner”. Spesielt i arbeidslivet, det er jo ingen som tør og gå mot vedkommende, og de som regel får de holde på akkurat som de vil.”
Tja, det er ikke til å stikke under en stol at mange psykopater har suksess i arbeidslivet. Jeg har hørt at 60% av sjefer har psykopatiske trekk. Det sier mye om hvor langt psykopatene kommer. Det sier også at mange land og til dels verden styres av psykopater.
Men hvordan vet jeg at det likevel er de normale som bestemmer? For ellers hadde ikke psykopaten tatt på seg en “normalitetsmaske” og spilt skuespill. Hadde psykopatene dominert, så var det i stedet de normale og empatiske som måtte spille psykopater.
Jeg har kjent mange psykopater i arbeidslivet. Ja, de fleste av dem når langt. Men de er også dårlig likt. Men jeg er enig med deg, det er få som våger å si dem imot. De utstråler suverenitet og dominanse, og har en aura som skremmer folk.
Vennene de har er flygende aper og “rævslikkere” avhengig av hvor i hierarkiet de står. Det mest interessante er at de jeg har kjent overhodet ikke har forstått hvor dårlig likt de er. Det krever selvinnsikt og refleksjon, noe de ikke formår. De kan få mange hint, men korrigerer seg selv aldri. En kollega av meg ble en gang på fest fortalt at hun ble kalt “mini-Hitler” på jobb. Forholdsvis nyutdanna skulle man tro at hun brukte den forferdelige informasjonen til å se på sin egen rolle på jobb. En normal person hadde tatt det meget alvorlig. En empatisk person hadde sågar muligens brutt sammen.
Men neida. Ingenting. Nada. Hun tok det ikke til seg, ble ikke engang fornærmet. Modererte ikke et eneste trekk av sin oppførsel.
Når de aldri stopper opp og ser på seg selv men hyperfokuserer på makt så er det klart mange av dem når langt og det i rakettfart. Men det sier ingenting om deres evner. Det sier derimot mye om ansettende organers manglende evne til å fange opp personlighetsforstyrrelser.
Mht psykopater og søvn havde jeg en underlig oplevelse nogle år tilbage. Min P var lagt i narkose pga en operation. Jeg kommer ind på stuen, han er stadig ikke vågen, men sover dybt. Jeg har aldrig set ham sove på denne måde. Fuldstændig afslappet og uden mulighed for kontrol. Og jeg kan huske jeg tænkte, han lignede et lille barn i en voksen krop…
Det var en underlig oplevelse, og det var lang tid inden jeg forlod ham, og blev klar over han er P. Efterfølgende har jeg tænkt, at måske er det sådan, at selv i søvnen er de anstrengte, og bevarer en form for kontrol. Men her under narkose, er der ingen mulighed for at bevare nogen kontrol, og det lille barn, de i virkeligheden er viser sig, måske 🙂
Han var også meget bange for narkosen, og forsøgte at nægte det lige inden operationen, men da var det for sent, og iøvrigt heller ikke en mulighed.
Sofia: det er en interessant observasjon.
Dog er en psykopat sjelden/aldri anstrengt. De har ingen bekymringer eller samvittighet som plager dem. Derfor sovner de nesten samme minutt de legger hodet på puten. I tillegg synes de å ha minimalt behov for søvn.
Når de sover så sover de meget lett. De er “på vakt” eller anstrengt som du sier. Men det er ikke anstrengelse lik den normale personer opplever. Snarere en form for kontroll. Der er jeg enig. Kanskje derfor også han var redd for narkosen 🙂
Takk igjen! Ja! jeg leser og leser, og får aha opplevelser hele tiden her. Alt stemmer med mine opplevelser egentlig. Jeg “sprakk” ofte tilbake med noe sinne eller konfrontasjoner, og fikk derfor ekstra skyldfølelse hver gang han da brøt eller tok ny taushetskur. Derfor angret jeg hver gang, og glemte alle drøy mishandling. Som var veldig drøy, trusler, dårlig oppførsel, psykisk og fysisk mishandling, det siste er noe jeg fortrengte hadde skjedd i flere mnd etterpå. Unnskyldte alt tilslutt med at han var sår etc og med logiske forklaringer. Det ble han som ble offeret som ikke fikset griningen og klagingen min på han. Jeg ble alltid den vanskelige fordi jeg motsa han med reaksjon. Samtidig innrømte han at han trengte motstand pga sitt store ego. Det tålte han aldri. Så ja mye forvirring, denne gangen trekker jeg meg i stillhet, og prøver innse at jeg ikke gjorde noe galt, (tross inkluderingmangelen) NK er innført. Det hjelper masse å lese deres erfaringer med samme opplevelser ihvertfall.
Ja, jeg leser mye om NK her. (husker ikke hvor siste kommentaren var, så svarer her jeg.)
Jeg sliter med avhengighet og kognitiv dissonans, som jeg leser er vanlig. Men nå begynner jeg å tenke at han ikke var P. At han bare sluttet å være forelsket i meg og tok første sjanse til å forkaste meg når jeg ble sint etter jeg ble provosert av mye avvising. At han var lei av å ikke bli inkludert i livet mitt,(barn med i bildet her,) så han hadde grunn for å bli kjip og sint av den grunn, og derfor fant feil med meg og degraderte. Er så forvirret nå.
Ida: dette er rasjonalisering/kjøpslåing. En del av sorgfasen.
Altså, jeg kan ikke stille diagnose på din eks (eller noen), men det som pleier å skje etter brudd med en P er at sorgen blir komplisert. En av fasene i komplisert sorg er “kjøpslåingsfasen”. Her begynner vi å reforhandle bruddet. Vi begynner å tvile på vår dømmekraft og hvorvidt det var riktig avgjørelse å forlate P. Vi kjøpslår med oss selv – slik du gjør nå – eller direkte med P om en retur (“jeg skal skjerpe meg hvis du tar meg tilbake”).
Det er viktig at du i denne fasen sitter på hendene og ikke foretar deg noe. Den vil gå over.
Takk for svar! Ja, sikkert det. Vanskelig. Ville ikke inklu pga raseri osv, og følte meg devaluert når prøvde. Får tenke på det nå. Hørte vel på en intuisjon.
Kjære Ida: jeg har kommentert noen av innleggene dine tidligere,og nå gjør jeg det igjen. Du er veldig forvirret og fortvilet nå, det skjønner jeg. Har vært der selv. Som bloggskriver sier er du i en fase hvor du føler deg veldig alene og kjøpslår med deg selv og din egen dømmekraft. Du har selv skrevet om at han er truende og psykisk og fysisk voldelig.Dessuten triangulerer han deg med venninner. Uansett hva man kaller et menneske – dette er absolutt ikke innafor! Du skjønner det selv når du tenker klart og ikke bare drukner i desperat ensomhet. Der har mange av oss vært. Du skriver nå at du har barn. Hva med det/disse, skal de inkluderes i en sånn voldelig relasjon? Er litt tøff mot deg nå,men nå må du tenke! Vil anbefale deg å ta opp problemene dine med legen din og be om å få en henvisning til en kommunal psykolog. Be om å få snakke med en som har erfaring med personlighetsforstyrrelser, som jeg utfra hva du tidligere har skrevet,går utfra at exen din har. Jeg sier ikke at du er psykisk syk, men du kan bli det uten hjelp til å sortere ut tanker og erfaringer. Hos en kommunal psykolog betaler du bare egenandel og får etter et visst beløp frikort. De aller beste øsker for deg! Og husk: Med NK og tiden til hjelp blir alt mye klarere og bedre.
Takk for kommentareren, og at du bryr deg. Ja, det var derfor jeg aldri inkl han, pga barn. Noe han var sår og derfor så sint på meg for, ifølge han. Tilslutt ville han ikke se meg før jeg inkluderte han. Derfor jeg ble forkastet, ifølge han. Og alt er min skyld såklart. Jeg får derfor aldri svar på om han hadde vært like sinna om jeg hadde inkludert han. Men var jo uansett ikke verdt å ta den sjansen pga barn involvert. Fysisk skjedde en gang, og jeg fornektet det lenge for meg selv. Har oppsøkt psykolog med kunnskap om N og P nå. Jeg vet ikke hvorfor jeg sørger, burde være lettet.
Jeg er i fase 1 og 2.. Det er tøffe dager.. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor han gjorde slutt denne gangen.. At vi hadde det fint 90% av tiden,men de 10% som var igjen ikke var så bra.. Å P sa han vil bare huske og tenke på de morsomme og fine tingene. P sa at det må jeg gjøre å.. Å ikke sitte hjemme å være lei meg,men ut å leve livet og ha morsomt. Å håpte jeg fant meg en bra mann. Er dette ting en sier i når en gjør det slutt??Mulig han ikke mener det.. Eller har vært utro igjen så han “føler” han er snill når han sier dette… For å ha det bedre selv.. I tidligere brudd har Han ikke nevnt disse tingene. Mulig han mener at denne gangen er det faktisk slutt. Selv om han vil være venner å ikke sette punktum. Snakk om å gjøre meg forvirret og usikker. Det er kanskje hensikten hans.
Han lever helt sikkert glade dager med ny partner…(4 uker siden brudd,å ingen kontakt)
Anonym45: “Jeg klarer ikke å forstå hvorfor han gjorde slutt denne gangen.. At vi hadde det fint 90% av tiden”
De 90 prosentene hvor dere hadde det fint var ekte for deg, men falske for ham. Du brukte 100% av tiden på å knytte deg til denne mannen og investere i en relasjon som skulle vare. Du ventet på avkastning i form av en gjensidig tilknytning som aldri kommer.
Han brukte 100% av tiden på å få narsissistisk forsyning. Relasjonen skred aldri fremad. Den stod på stedet hvil, spant i et gjørmehull. Det er fordi psykopaten har ingen ambisjoner for relasjonen, utover å få narsissistisk forsyning her og nå. Der du synes det var naturlig at dere etter ti år tok steget og flyttet sammen, så hadde han ingen planer om å løfte hjulet opp av gjørma slik at bilen kunne kjøre videre.
“Eller har vært utro igjen så han “føler” han er snill når han sier dette… For å ha det bedre selv.”
Han sier ikke dette for å få det bedre selv. Det fordrer samvittighet, og det har psykopaten ikke. Han sier det for å få NF av deg. Du skal reagere. Du skal bli sår. Kanskje kjefte? Kanskje gråte? Kanskje føle deg truet av en rival, og anstrenge deg enda mer for å beholde ham? Hva vi ikke vet, er at det beste vi kan gjøre er å reagere med et skuldertrekk på alle deres krumspring.
Psykopati: Så når han sa at 90% var bra så var det bare løgn,men han hadde da en grunn for å gjøre det slutt,fordi det var 10% som ikke var bra.. Jeg har tenkt å tenkt på hva som utgjorde siste brudd.. jeg ser nå i ettertid at han kanskje prøvde å få til no krangel av småting.. men jeg var ikke i det humøret så han fikk meg til å bli irritert,sint eller begynte å diskutere.. For jeg syntes ting var bra akkurat da. Men han reagerte negativt på humor som vi begge likte å fikk sagt tydelig ifra at jeg var desperat når jeg nevnte kos å at vi måtte nyte siste kveldene før jeg skulle hjem igjen noen dager….Så det ble ingen koselige siste kvelder. Han var der,men likevel ikke.
Så gjorde han slutt over Tlf 4 dager senere,som er veldig voksent å gjøre.. Vi er midt i 40 årene begge to.
så derfor ble de 10% grunnen.. Egentlig en veldig dårlig grunn.. For om han hadde ment vi hadde det fint 90% av tiden så er jo det egentlig fantastisk etter så mange år. Han sa han hadde gått gjennom en prosess det var ikke bare bare for han dette. Å han sa det var kjipt at det skjedde.. snakk om forvirring. Men meningen var kanskje at det skulle være synd på han??
Han ble irritert på meg for noen uker før bruddet(mars) å da sa jeg at nå blir det vel stilt fra deg igjen. Ja,om du ikke holder kjeft nå så snakkes vi ikke igjen før i mai.. Dette var da vi skulle legge oss å sove. Han snudde ryggen til og sovnet tvert.. Å jeg sa ikke ett ord til da for jeg ble redd det ble virkeligheten igjen..
Og prøvde så godt jeg kunne for å unngå no irritasjon eller si noe som kunne utløse aushet igjen etter den natten. For det ville jeg unngå for enhver pris.. viste jo hvordan uker med taushet var fra tidligere når han brukte det.. Men det endte med det uansett.. Så jeg kunne egentlig ikke gjøre noe for å forhindre dette siste bruddet..
Anonym45: “han hadde da en grunn for å gjøre det slutt,fordi det var 10% som ikke var bra.”
En psykopat vil alltid finne en grunn til å forkaste. Ofte har de et annet offer som venter, de er derfor nødt til å finne på en unnskyldning til å gå fra deg, og det fort. Hvis de ikke finner noen grunn, så fremprovoserer de en fullstendig grunnløs krangel for å kunne begrunne deres exit med noe.
Det har ingen hensikt overhodet å spekulere i hvorfor de gikk.
Psykopati: Fantastiske mennesker det her:-(Håper de Sover hodt om natta.. Noe de helt sikkert gjør.
Å at han etter 10 år bare kan gå som om jeg ikke betyr noe mer.. Noe jeg begynner å skjønne at jeg kanskje aldri har gjort.
Å at de kan gå så kjapt inn i nye forhold.. Men de er kanskje ikke nye.. De har bare vært på vent til han har fått bort det han har.
Anonym45: “Håper de Sover hodt om natta”
Det gjør de. Faktisk vurderer jeg å skrive en tekst om psykopatene og deres søvnmønster, det er påfallende.
“Men de er kanskje ikke nye.. De har bare vært på vent til han har fått bort det han har.”
Se her, her kommer den ene erkjennelsen etter den andre 🙂
Psykopati: psykopatens søvnmønster kan være interessant:-) Bare det at de kan legge seg til å sove uten å gjøre opp uenigheter først,det synes jeg var vanskelig.. Ikke no god natt eller klem for p hadde ikke no behov for det når vi ikke var enige.. Å han viste jo veldig godt at da fikk ikke jeg noen god natts søvn.. sikkert en god følelse for han..
Jeg har snakket med noen av de jentene p har vært borti når det var “slutt” mellom oss. Hun ene sa at P ville at hun og jeg skulle bli venner,for jeg betydde så mye for han så han ville ikke miste meg.. Men han nevnte ikke det for meg.
Hun skjønte at noe ikke stemte ganske fort. Så hun orket ikke noe med han. Så hun hadde øynene åpne å skjønte at her er det best å gå. Hun Tok han i løgn å at han ikke ville snakke om ting og følelser. Å han fortalte henne at en av eksene var gal og nymfom. Å det var så vanskelig for han,for han måtte prestere eller så ble det bare styr.Snakket stygt om henne. (Jeg fikk servert samme historien fra han tidligere)
Jeg har snakket med hun som var “gal” Å det stemte det,hun ble innlagt på psykiatrisk på grunn av han.. Han hadde vært forferdelig mot henne å…Så hun ble veldig syk i forholdet med han…
Jeg leser endel rundt på bloggen nå fordi jeg nettopp har slått opp med min P som jeg regner med er riktig forkortelse? Jeg kjenner meg igjen, men i dette tilfellet var det jeg som slo opp. Vi har ikke vært sammen lenge i det HELE TATT, men jeg forstod raskt at dette var ikke noe jeg ville utsette meg for.
Han rakk å frarøve meg mestepartene av tingene og pengene mine og jeg mistet nesten jobben, så jeg må bare starte livet på nytt igjen.
Hvordan vil en psykopat/sosiopat/manipulator oppleve det hvis man slår opp etter kort tid uten at han har mulighet til å få noe som helst kontakt? Jeg har blokkert han fra alt, byttet tlf nummer og det skal være umulig å få tak i meg.
Jeg bruker tre begreper fordi jeg ikke vet om han er psykopat, sosiopat eller manipulator. Uansett er han ødelagt fra barndommen.
Håper på noe respons. Btw, jeg er i tristhetstadiet og tenker på at jeg forstår hvorfor han er som han er og at ingenting kan endre han. Lurer virkelig på om man må gå igjennom alle stadiene? Jeg vil ikke tilbake til han fordi jeg vet at det ikke vil hjelpe og at det bare vil ødelegge meg. Jeg har alle våre krangler i bakhodet og tanken om hvor falsk han er, men allikevel vil jeg ikke at han skal ha det vondt, så jeg ønsker bare å vite at han har det bra.
Dette ble rotete, men jeg prøver bare å få ut det jeg føler.
Anonym: “Hvordan vil en psykopat/sosiopat/manipulator oppleve det hvis man slår opp etter kort tid uten at han har mulighet til å få noe som helst kontakt?”
Mange lurer på dette. Det er avgjørende om han/hun har fått et nytt offer eller ikke. En psykopat kan knapt klare seg uten narsissistisk forsyning, og dette må han/hun trekke ut av et offer. Hvis du forlater ham/henne uten et nytt offer som kan overta som forsyner, så vil psykopaten mest sannsynlig forsøke å få deg tilbake. Det er i denne situasjonen de kommer med falske beklagelser.
Men de mener ingenting med det, og de elsker deg ikke.
Hvis de har et nytt offer så går de ganske enkelt videre og du blir for øyeblikket glemt. De føler intet ansvar for tilstanden de har forlatt deg i.
Men husk at uansett så er din NK en sterk kritikk av dem. Du forteller dem med NK at de ikke er så mektige eller spesielle som de tror de er. Dette gir dem en narsissistisk skade. De vil derfor alltid søke å hevne seg. Den mest vanlige måten de hevner seg på er å lokke deg tilbake inn i relasjonen med falsk smiger og falske løfter. Når du så er tilbake i deres klør så utøver de sin hevn.
Ta derfor aldri psykopaten tilbake.
Og en ting til – husk at NK ikke er hevn. NK er game over. Hvis du innfører NK for å hevne deg så er det ikke NK, da er det et spill.
Hei, anonym som svarer tilbake.
Takk for veldig bra svar, det tok tid før jeg orket å svare. I dag har jeg vært veldig trist og prøvd å gjøre andre ting for å glemme alt. Jeg er fortsatt lei meg, men i dag har jeg endelig klart å se for meg at det er mulig å komme videre selv om det søren ikke er lenge siden jeg innførte NK. Det for meg tar jeg som et tegn på at det enten vil gå opp og ned i lang tid fremover og at jeg bare fikk et litt blaff av lys som varer en stund eller at jeg faktisk beveger meg mellom stadiene. På sett og vis betyr disse to alternativene det samme egentlig, men jeg er så sliten at jeg bare prøver å få ned det jeg tenker i håp om å bli forstått.
Jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om hvordan det går med ham selv om jeg vet at han bare har lurt meg. Jeg tenker på de smsene han klarte å sende og alle anrop før jeg byttet nummer. Jeg var selvfølgelig nysgjerrig på hva han skrev og leste uten å være i kontakt. Holdt min NK, men nå angrer jeg på at jeg leste meldinger på Facebook og sms før jeg blokkerte og slettet alt. Han hadde ikke tidligere sagt at han elsker meg, men han gjorde det da. Jeg vet det er løgn, men hjernen min er hjernevasket og jeg klarer ikke å la være å tenke på meldingene. I tillegg føler jeg at jeg ikke har slått opp selv om jeg sa og gjorde det veldig tydelig. Kan det være vanskelig å gå videre hvis man har mange (alle) eiendelene igjen til P som man aldri får igjen? Han har alle tingene mine.
Jeg har blitt mer rolig nå i løpet av dagen og har endelig begynt å ta kontakt med venninner igjen. Jeg klarer å uttrykke hva jeg føler, men jeg vet ikke om jeg har samme oppfatning i tristhetsfasen som alle andre. Jeg ser ikke på fasen som fin, har ikke kommet dit. Jeg gråter mest. Leste om fasene på nytt i dag og fikk mer forståelse. Jeg har vært innom kjøpsslåfasen, da ble jeg redd for å sprekke, men det skal jeg ikke.
Alt var en løgn.
Takk for svar, du som skriver bloggen. Dette er til stor hjelp 🙂
Anonym: Hei! Jeg skjønner så godt hvordan du har det. Jeg er nå inne i uke 5 med NK. Å det er foferdelig vondt.. Det er en kamp hver dag,for jeg har så lyst til å kontakte han. Han har heller ikke gitt no lyd fra seg disse ukene,å det føles tungt.. Om jeg bare kunne fått en SMS,for da tenker han på meg,tenker jeg.Men om det skjer så vet jeg å atdet bare er for å kontrollere om jeg fortsatt er der. Ikke fordi han savner meg.Jeg har blokkert alt på sosiale medier,å slettet min egen Facebook profil.. For han er på sider jeg ikke får blokkert,å da er fristelsen for stor til å ikke “Titte”
Alle brudd med han før har jeg hatt ting hos han. Å dratt for å hente etter en stund,men da har jeg å vært tilbake. Jeg ble rådet til å la tingene være.. Å at det var en unnskyldning for å komme dit igjen.Å det stemmer jo.Det er det vi innerst inne ønsker. Noen sa til meg At om jeg måtte ha de tingene kunne jeg sende noen andre. Om det er noen løsning vet jeg ikke. Eller bare la tingene være der. Han tenker jo å at du må kontakte han for å hente tingene dine. Min P skylder meg mye penger,men jeg har gått råd om at jeg ikke skal kontakte han for å få de pengene. For han vet at gjelden holder meg bundet til han.. så jeg må nok se de pengene som tapt. Veldig surt. Å ett stort bevis på at han ikke har noe respekt for meg.
Vi har det veldig vanskelig nå,men som de sier så blir det bra til slutt. Vi skjønner det bare ikke ennå.. Vår oppgave er å være sterke.. alternativet er så mye dårligere..
Vi er verdt så mye mer! ❤️
Hei andre Anonym 🙂
Så tøff du er som har kommet så innmari langt med NK. Fy flate, IKKE gå tilbake til han. Jeg skal komme dit jeg også, men det er fy flate så vanskelig kjenner jeg på meg. Jeg byttet telefonnummeret mitt rett etter avgjørelsen om NK, så han får ikke tak i meg med mindre han oppretter falske profiler eller gjør noe annet utspekulert. Anbefaler deg å gjøre det samme om du virkelig vil slippe å “vente” på SMS osv.
Det er trist å høre at du har slettet alt, men samtidig er det kanskje det beste per i dag. Jeg er ikke en ekspert på området siden jeg kun har kjent min P i nærmere to måneder og innførte NK for bare noen dager siden, MEN jeg har STOR respekt for NK og vil faen ikke bryte den.
Ja, det er surt å miste både tid, penger, verdighet og all tillit. Det merker jeg selv. Det jeg prøver å se på situasjonen som er at uansett hvor lang tid det tar å komme seg ut av klørne på NK så har man vunnet. Man har bevart sin verdighet. Bare la han beholde tingene dine og drit i pengene han skylder deg, om ikke bloggeier sier noe annet selvfølgelig, men etter å ha lest mye rundt tviler jeg på det. Jeg tenker at det er surt å miste eiendeler som har betydd mye for meg og mange tusen kroner, men det viktigste er at jeg bevarer verdigheten min.
Vi er verdt så mye mer ja ❤️ Vi må bare fortsette å kjempe hver dag og jeg vil nok komme innom her flere ganger å stille spørsmål eller bare skrive for å dele. Tror det er fint.
Min viktigste tanke nå er å ikke bryte NK og å gi meg selv tid til å fullføre sorgprosessen.
La merke til at jeg har skrevet “komme seg ut av klørne på NK”, dette var selvfølgelig en glipp og jeg mener “P”. 🙂
Anonym: Jeg har kjent min p i 10 år.. Hadde ett forhold i 8 år.. Med mange brudd. Hvor han brukte taushet i uker.. men jeg kontaktet han etter få dager hver gang.. å da fikk jeg ikke svar. Å plutselig var han på nett. Uten noe snakk om hvorfor han oppførte seg sånn.. Å for hvert brudd godtok jeg mer og mer.. For å være hos han. (Vi bodde aldri sammen,for han trengte alenetid)
Det har vært mye løgn,manipulering,utroskap, psykisk og fysisk vold.. Å selvfølgelig min skyld når ting gikk feil..krangler,uenigheter og diskusjoner. Så jeg prøvde hele tiden å ikke si no som kunne sette i gang no,men det er ikke altid så lett. For det kunne jo komme reaksjoner uten at jeg viste hva som utløste det. Å hele tiden prøve å unngå noe som utgjør ett brudd.Men det klarer vi ikke. For de provoserer fram ett eller annet. Så vi går ikke gjort no for å unngå det.
Så nå etter siste brudd som kom så brått,tenkte jeg at jeg klarer ikke flere sånne epoker. Han ville vi skulle være venner,ikke sette punktum. Å jeg var enig da.. Men vet du hva. Hvem vil ha sånne venner?Som behandler en så dårlig,Å mishandlet å trykket en så langt ned. Å han vil ikke være venner egentlig,det er bare noe han sier for at da går jeg å håper.. Å hadde han ville det hadde han tatt kontakt. Han har helt sikkert ei ny ei som han styrer med nå. Så jeg bestemte meg for å ikke kontakte han. Det har aldri skjedd før at jeg ikke har gjort. Så det er helt nytt for meg.
Litt vondt å tenke på at alle disse årene ikke har vært ekte,å at han har “glemt” meg.. Men på tide kanskje nå å ta livet tilbake. Å for all del ikke bryte NK..
Tenker på å skifte Tlf nummer..
Men jeg er veldig stolt av meg selv for å ha klart 5 uker💪👍
Leser veldig mye på her på bloggen. Å det er som å lese om han. Nesten så en tror det er samme person det skrives om..
Vi har en lang og tung vei å gå,men den skal gås helt fram… ❤️
Psykopati: Jeg ser at noen har skrevet om P og sex. Min P kysset meg aldri på de 8 årene vi var sammen. Jeg har stusset veldig over det,men turde aldri spørre hvorfor. Det er kanskje fordi han kommer “nærmere” partneren. Å det stoppet han.
Ang sex så var det “rett”på.. Å måtte se porno hver gang. De fleste gangene ble det så han lå å trykte på PCen å så film,mens jeg holdt på der nede. Dette ble det mer og mer av ettersom tiden gikk.Å sexen var ikke øm og god med nærhet. Det var ikke no kos. Hardt skulle det være.
Han fikk meg med på trekant. Han deltok litt men var mest opptatt av å ta bilder og filme. Dette skjedde flere ganger. Jeg hadde ikke lyst,men viste at P tente veldig på det. Å for å få bli der. Det var en gang jeg ikke ba tredjepart bli igjen etter en fest,for P ville jeg skulle si det til han. Men jeg gjorde det ikke. Å P ble så veldig sur pga det. Så derfor ble jeg med på det siden. Han sa flere ganger at det hadde vært kult å fått en gjeng til å bruke meg en hel natt. Så skulle han filme. Jeg hadde nok gått med på det å etterhvert om jeg fortsatt hadde vært hos han. For å holde på P. Å hva hadde blitt det neste??
Å innimellom viste han ingen interesse og var avvisende. Så jeg ble avvist på en “stygg” måte med diskusjon om jeg prøvde meg.Å at jeg var desperat å måtte ha meg hver kveld..
Sånne ting gjør noe med den delen av følelseslivet vårt. En føler deg liten,å tror til slutt på at en er desperat.. Men det som er rett er jo at P setter i gang dette bevist. Bruker sex for det det er verdt når han må bruke det.. så blir han avvisende. Etter alle brudd var sex en måte å få komme sammen igjen. Mange SMS om hva vi skulke “gjøre”
Det ble tatt utrolig mange bilder av meg,som jeg ikke liker han har..
Jeg tror det kan bli vanskelig å få ett normalt sexliv igjen. En del er blitt “øddlagt”
Anonym45: elskov innebærer følelser. En psykopat bedriver ikke elskov, de har bare samleie. Å kysse, kjærtegn etc er elskov.
Psykopati: Ja,Hvorfor skulle de hatt følelser der når de ikke har det på andre områder. Ser den.
Å det med å savne hverandre. Min P gjorde aldri det,sa han. Når det gikk lenge uten vi så hverandre så spurte jeg om han hadde savnet meg “du kjenner meg såpass at jeg er ikkke sånn” svarte han. Men han kunne spørre meg det samme.
Å han svarte av og til kort på SMS Når jeg meldte,fordi han var opptatt. Å sånn er det at vi ikke altid får svart å jeg lagde ikke no nummer ut av det. Jeg skjønner jo det.
Men om jeg bare svarte kort var det spørsmål.
For da var jeg sur osv.. Å når jeg ikke fikk bestemt meg for hva vi skulle ha til middag så fikk jeg hver gang høre jeg hadde beslutningsvegring. Men om han skulle finne på mat så brukte han å tid,å sa at jeg fikk bestemme. Pirket på nesten alt med meg. Så ikke seg selv i det hele tatt. Å mange sånne småting blir så vanlig til slutt at du merker ikke at det utvider seg. Å blir værre.Det er slitsomt å være i ett forhold med P/n.. Klarer aldri å slappe helt av.
Psykopater og sex, ja..
Med min (kvinnelige) ex P vil jeg si sex-livet var ett av to; enten total avvisning eller noe jeg nærmest vil beskrive som voldtekt. Det var nærmest ikke godt engang. Nærmest..
Jeg går frem og tilbake mellom fase fire og fem (også litt tre) og kommer meg ikke videre. Det er to år og tre måneder siden dette merkelige bruddet som var så rart og unormalt at jeg ikke kan fatte det. Jeg er ferdig med fase en og to men er ikke i nærheten av fase seks. Jeg mister motet. Tristheten kan være veldig sterk.
Ikke mist motet. Det er intet unaturlig i å befinne seg i fasene du nevner etter to-tre år. Faktisk er jeg fortsatt i fase seks etter seks år, altså at jeg jobber med hva som kan aksepteres og hva som ikke kan aksepteres. Det betyr ikke at livet mitt i dag kun handler om rehabilitering. Det kommer heller ikke ditt til å gjøre. Andre ting enn psykopaten tar større og større plass. Til slutt utgjør han/hun kun en bitteliten del av ditt daglige fokus. Hold ut.