Å krangle med en giftig person, er som å bryte med grisen i grisebingen. Du oppnår ingenting, du blir bare skitten. Dessuten elsker grisen det. – ukjent sitat
Dette ukjente men meget kloke sitatet sier alt. Men hva sier det egentlig? Jeg kranglet faktisk aldri med min siste psykopat. Jeg forstod intuitivt at det ikke ville nytte. Jeg vet ikke hva intuisjonen egentlig fortalte meg. Kanskje var det frykt for konsekvensene av en slik krangel. Kanskje var det fordi jeg visste jeg ville tape, eller at det var nytteløst. Kanskje visste mitt ubevisste at denne personen var farlig og uberegnelig, og at jeg måtte trå varsomt.
Mange har imidlertid hatt mange krangler og langvarig kamp med deres psykopater. Jeg har også selv kranglet med andre psykopater i mitt liv, derfor kan jeg nikke meget gjenkjennende til sitatet over.
Noe som kjennetegner en krangel med en psykopat, er at ingenting blir løst. Dette er fordi psykopaten ønsker ikke å løse noe. Krangelen er ikke middelet mot et mål, krangelen er selve målet. Normale mennesker kvier seg for å krangle og bråke. Krangel og bråk er en nødløsning når diplomatiske midler ikke når fram. Jeg vil påstå at krangel ligger overhodet ikke til normale menneskers natur. Det er psykopatene som krangler, og drar normale mennesker med seg inn i dramaet. En krangel er for normale mennesker et middel for å få fred, for å løse floker, oppklare misforståelser og få begge parter opp på et høyere nivå. To normale mennesker kan krangle når det oppstår sterk uenighet om noe, men uten den ondskapsfulle brodden som er til stede i krangelen med en psykopat, narsissist eller en med borderline personlighet. Mitt poeng er at vi ville bli forbauset over at de fleste av konfliktene vi har bivånet eller selv deltatt i, skyldes en antisosial person. Vi tror krangling hører livet til, men jeg våger å påstå at krangling faktisk ikke er normalt. Normale mennesker ønsker hele tiden å forstå hverandre.
Et liv med en psykopat derimot er endeløst drama. Ingenting lindrer deres kjedsomhet mer enn å trykke på andres sårbare knapper, eller provosere til konflikt. Det er derfor nytteløst å krangle tilbake.
Grisen elsker det.
Ved å reagere med sinne eller andre emosjoner, så gir du psykopaten nettopp hva han/hun ønsket å oppnå. Du kan nærmest se det i øynene på en slik person, det er det nærmeste de kommer fryd når de klarer å provosere andre til å bli oppfarende. Og denne kunnskapen skal vi bruke til å håndtere en krangel med en psykopat riktig.
Vi har nå lært at psykopaten er ekspert i å spotte den “svake ” i flokken. Hvem den svake er i psykopatens øyne, er han/hun som vil gi psykopaten mest narsissistisk forsyning, makt og kontroll. Hva vi ikke ønsker, er at psykopaten skal velge nettopp oss som hakkekylling. Vi tror derfor at vi må slå tilbake. Denne tankegangen kan imidlertid slå tilbake på oss. Like “gøy” som et offer som kuet tar imot all devaluering, er en som bruker kjeft tilbake. Psykopaten elsker å få hederlige og ekte mennesker ned på hans/hennes nivå.
Hvis du noengang har kranglet med en psykopat så kjenner du kanskje igjen opplevelsen av uverdighet. Selv om du fikk lagt inn noen verbale sleivspark så opplevde du ingen tilfredsstillelse. Du fikk følelsen av at psykopaten likevel vant slaget, da han/hun triumferende forlot deg med siste ord. Du fikk kanskje også den ubehagelige følelsen av at “dette var ikke meg, dette var ikke slik jeg ønsker å være”. Det er fordi psykopaten dro deg ned på sitt nivå, i sin møkk. Din opplevelse av uverdighet stammer herfra.
Du blir skitten.
Psykopaten er vant til å krangle. De har ingen følelser involvert. De har ingen følelser i det hele tatt, men drama får dem til å føle seg bittelitt levende. De vil derfor alltid holde hodet kaldt i en krangel, mens du koker og i affekt har problemer med å tenke klart og finne de riktige ordene. Psykopaten er alltid i alarmberedskap. Det er normale mennesker ikke. Er du i tillegg en empatisk eller høysensitiv person så søker du fred, aggresjon vil derfor alltid ta deg på senga. Psykopaten er forberedt, det er ikke du. Det er dette som menes når du overalt leser og hører at “du aldri kan vinne over en psykopat” (det kan du, men aldri i en krangel). Psykopaten vil alltid trumfe deg i en krangel, og selv om du synes du har slått bra fra deg så har du i psykopatens hode tapt bare ved å delta. For psykopaten spiller det nemlig liten rolle hva du har sagt, det viktigste er at du lot deg friste til å delta. “Haha” tenker psykopaten, “jeg har det mentale overtaket, NN er ikke så prektig og fattet likevel”. Ikke delta.
Du oppnår ingenting.
Hva gjør man da, for eksempel overfor en kranglevoren kollega eller klient? Slike situasjoner kan være vanskelig å unnslippe. Man er nødt til å forholde seg til begge deler i en jobb. Å bli valgt ut som hakkekylling kan gjøre jobbhverdagen meget vanskelig. Det er i slike situasjoner du må lære deg gråstein-metoden, som jeg skrev om for en måned siden. I tillegg er det viktig å verne de man observerer er blitt plukket ut som psykopatens hakkekylling, han/hun trenger kollegial støtte og hjelp til å forstå manipulasjonen.
Du kan ta opp kampen med en psykopat, men da må du passe på å være utenfor affekt når du gjør det. Hold deg saklig, ikke la psykopaten høre at stemmen din vibrerer eller brister, se ham/henne direkte i øynene og si rolig og tydelig “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”.
Det som da oftest skjer, er at psykopaten vil forsøke å få deg på defensiven med anklager. Normalt vil vi instinktivt forsøke å forsvare oss; “det har jeg ikke gjort”, “det er løgn” etc. At anklager har denne effekten på oss vet psykopaten. Vær derfor klar over at anklager vil komme, og ignorer dem. Ikke svar på dem. La de absurde anklagene prelle av og fortsett å repetere variasjoner av “slik tillater jeg ikke at du snakker til meg”. Psykopaten vil oppleve at han/hun ikke kommer noen vei med deg og bli frustrert. Med en slik innfallsvinkel så har du muligens vunnet en slags respekt fra en psykopat, som ikke er normal respekt men han/hun vil ikke forsøke å gjøre deg til hakkekylling igjen.
Noe av det som plager eks-ofre mest er “hvorfor stod jeg ikke mer opp for meg selv?”. Selv om vi for lenge siden er kommet ut av relasjonen med vår psykopatiske partner og innført NK, så kan det være vanskelig å leve med denne biten av oss selv. Alle krenkelsene vi ble utsatt for, vi tror vi kunne vært spart for mange av dem hvis vi bare forsvarte oss selv bedre. Dette kan gnage på oss i årevis. Selvbildet vårt blir oppspist hvis synet på oss selv som feige slår rot. Men hadde det hjulpet å slå tilbake? Mest sannsynlig ikke. Som beskrevet over så hadde det vært å kaste bensin på psykopatbålet. Vi hadde ikke vunnet stort på å ta igjen fremfor å ta i mot. La dette være en trøst for dere som inderlig skulle ønsket dere hadde tatt mer igjen mens dere fortsatt hadde muligheten.
Noe annet som ofte skjer i kjølvannet av en diskusjon eller krangel med en psykopat, er at vi gjenspiller samtalen i vårt indre igjen og igjen. Plutselig får vi mange gode idèer til hva vi burde ha sagt eller gjort. Vi skulle ønske vi kunne gå tilbake i tid og få en ny sjanse til å forsvare oss bedre. Hadde det hjulpet om vi fikk den sjansen? Antakelig ikke. Psykopaten er lite opptatt av ordene du sier, det er følelsene og engasjementet som er viktig. Det eneste du får ut av slike endeløse analyser i etterkant er tapt energi og fokus på nytteløse ønsketanker. Slipp dem. Uansett hvor mye du snur, vender og veier så er det eneste og aller beste du kan gjøre å innføre NK, og i andre sammenhenger så må du ikke ofre psykopatens forsøk på å provosere deg så mye som en kalori.
Har innført NK i alle sammenhenger, og jeg begynner og merke det på kroppen og psyken ellers. Jeg slapper mer av, har overskudd til og bearbeide, er mindre stresset og kroppen føles uthvilt etter en natts søvn. ( Det gjorde den ikke tidligere ) var mer “spent og sliten” når jeg våknet.
Takk for flott innlegg, når jeg sa fra til min psykopat opplevde jeg dette: svarte øyne og meningsløs babbel, bare gikk fra situasjonen eller voldsom kjeft.
Jeg forlot dette stedet, mange måneder senere konfronterte jeg p, da var det plutselig “anger” og at det ikke var min feil.
Utrolig hvordan de kan holde på, de er fra A til Å, du vet aldri hvor du har dem. Synes synd på dem som er igjen på det stedet, går utfra de velger seg et nytt offer.
Anna: takk for fin reklame for NK 🙂
Takk for fint innlegg! Min P med alle meldingene gir seg ikke. Og jeg har jo latt meg lokke utpå, og svart ham innimellom. Men kommer, som du skriver her, ingen vei. Når jeg skriver “jeg elsker deg inne lenger” (det var jeg som gikk) og ber ham komme seg videre (“jeg har ikke mer å si”) så kommer en lang ordsalat med spørsmål om hva jeg legger i det å elske, jeg skylder ham mer, hva med barna, osv. Og selvfølgelig ser han ikke seg selv. Han projiserer alt over på meg, til og med alt han har kalt meg opp gjennom årene blir liksom bagateller. Jeg har stor nytte av boka di, og jeg bruker den aktivt i min “rehabilitering”.
Tinna: akk ja, jeg blir sliten bare av å sette meg i ditt sted. Jeg håper det er en trøst at du nå vet hvem du har med å gjøre, selv om det dessverre ikke magisk får ham til å la deg være i fred.
Jeg tror det virker provoserende på ham, at jeg ihvertfall i perioder ikke svarer. Det virker som om han da prøver nye temaer og strategier for å lokke meg utpå. Og han ser ingen grunn til å svare på mine meldinger dersom jeg må sende en beskjed om barna – jeg svarer jo ikke på noe av det han skriver, så hvorfor skal da han svare…? Det er helt koko men tydeligvis helt logisk i hodet hans. Blir nesten fascinert av det, men bare nesten!
Nettopp kommet meg gjennom en helg med en veninne som jeg mener er P eller bordeline. Vår første helgetur sammen, og tror også at dette blir den siste for min del. Hun opptrådde hyggelig og overstrømmende med alle andre men gav meg kalde og vurderende blikk, snakket nedsettende om meg, mitt utseende, måten jeg gikk på, etc, og unngikk feks å svare meg om jeg spurte om hun ville bli med å utforske byen, facilitetene der vi bodde, etc….. jeg har lært meg å bruke gråsteinmetoden, alt hun sier “preller av” og jeg viser ingen emosjoner i ansikt eller stemme, men jeg tror at jeg vil prøve ut ditt råd, og si direkte at jeg ikke finner meg i måten hun snakker til meg på, og at veninner ikke behandler hverandre slik. Jeg kjenner at jeg blir så sliten av hele tiden å vokte ordene mine, hvilke samtale emner som er ok, etc… og se forrakten i øynene som hun ikke klarer å skjule innimellom. Hun er forresten blitt venn av en nær slekting av meg, som jeg VET er P og som jeg kun har kontakt med via meldinger/begrenset.
Denne artikkelen var svært hjelpsom og kom til rett tid, jeg føler for å sette ned foten på en rolig men bestemt måte og la dette vennskapet bli til kjennskap og eventuelt renne ut i sanden med tiden.
Vivi: Ja, det er ditt liv. Men var det meg i din historie så ville jeg absolutt gjort hva du foreslår til slutt – la dette bare koke stille ut til det ikke lenger er vann igjen i kjelen.
Lykke til 🙂
Det en psykopat gjør, er å le av deg. Ikke bare av deg. Psykopaten ler av alle. Latteren er ikke alltid synlig for oss andre, men når du blir godt kjent med psykopatisk oppførsel, så kan du se at det er et svært gjennomgående mønster. Psykopaten håner, gjerne med en tom kald latter, men latteren er ikke alltid tilstede i form av/som en lyd. Men når psykopaten henvender seg til deg via plagsomme sms-er, er det for å ødelegge din fritid, og for at vedkommende psykopat skal kunne nyte det å være i posisjon til å plage deg. Hvis du da responderer til psykopaten ved å si til vedkommende at du ønsker å være i fred fra ham/henne, så opplever psykopaten at han har vunnet. Han har en trivelig kveld når han får plaget deg. Det tar tid å innse slike brutale sannheter. Og dessverre så er vi mennesker skrudd sammen på en slik måte at vi må se ting selv for å virkelig tro på det. Derfor blir så mange mennesker ødelagt av psykopater. For noen hadde jo selvfølgelig kunne advare, og noen gjorde det sikkert også. Men empatiske folk tror på det gode. Vi empater er psykopatenes næring. Vi er deres melk og brød.
ANONYM: dette er helt riktig.
Sånn som jeg hadde behov for denne i dag! Jeg har latt meg provosere igjen og jeg har vært langt nede og blitt så ødelagt av denne relasjonen. Vi har små barn sammen så all kontakt går på dem nå men jeg lar meg lure. Lar meg lure på den måten at jeg tror at; ja nå endelig er han imøtekommende og samarbeidsvillig til det beste for barna. Ytret ønske om at han kan ha barna for å avlaste meg dersom det er behov. Bare for å gå tilbake på dette uken etterpå med å snu tvert om når jeg spurte om han ville hjelpe meg en dag ekstra i sommer- han hånte meg, flirer og koser seg når jeg spør om hjelp. Han føler seg SÅ stor akkurat nå- jeg merker det på måten han endrer personlighet så fort og meldinger han skriver. Men jeg har endelig gjennomskuet han etter mange år og bryr meg hvertfall ikke lenger med å få dårlig samvittighet slik jeg alltid gjorde før. Nå er fokus gråsteinmetoden fra i dag av-han vant kanskje slaget i dag men han vil ikke vinne i enden. Der vil jeg stå uanfektet med god samvittighet for at jeg skånet barna fra mange vanskelige situasjoner i fremtiden-det er det som holder motet oppe om dagen. Jeg bare begriper ikke at det måtte gå så mange år med stadig overtramp og silent treatment før jeg så at han virkelig ER en p… Teksten i dag beskriver dagene mine (i relasjonen) helt ut til fingerspissene!
Til deg Anna:
Vi skal ikke ha dårlig samvittighet for at det tok tid å forstå. Det betyr bare at vi er snille og forståelsesfulle mennesker som håper på, og regner med det beste, og ser det gode i folk. På sikt kan man bruke den egenskapen til å støtte andre som er i vanskelige situasjoner, og på den måten bidra til å gjøre verden til et litt varmere sted.
At du har vært sterk nok til å verne barna dine for den daglige kontakten med denne mannen, er gull verdt. Du har dermed minimert barnas skader mye. Ikke la deg lure til å tro at han skal gjøre noe for deg igjen. Det han eventuelt vil gjøre godt er bare skjult egoisme, for at han skal få skinne selv. Eller få håne deg. Nå kan du gjerne begynne å tro det du ser. Og slutte å tro at det egentlig bor noe godt i dette mennesket.
Og dette du skriver om at han endrer personlighet så fort: det gjør han ikke. Personligheten er stabil, det er uttrykkene som endres raskt, da psykopaten hele tiden varierer sine strategier utifra hva som vil tjene han her og nå. Det er lite stabilt i adferden (evt personligheten) til en psykopat, bortsett fra ønsket om å fremheve seg selv ved å tråkke på andre.
Jeg har kranglet mye med min psykopat – inntil jeg resignerte for det er som du sier totalt nyttesløst. Men det var kanskje begynnelsen på slutten – når jeg innså at det ikke nyttet, det ble aldri fred, det var alltid noe nytt. Men det er to ting som har brent seg inn i hukommelsen min- ene gangen etter en opprivende kveld med krangling og utskjelling (av meg) så gikk han og la seg og sovnet på flekken. Hvordan er det mulig å være så sint og opprørt og i neste øyeblikk bare slukne… for meg en bekreftelse på at det ikke betydde noe, bare et spill. Jeg var så opprørt og lei meg at det var umulig å sove og det hang i kroppen i flere dager. Og den andre tingen: etter en kveld der han bevisst gikk inn for å provosere – det tok aldri slutt – så tilslutt sprakk jeg. Den dag idag husker jeg det lille triumferende blikket da det bikket over for meg denne kvelden. Mål oppnådd..
Den viktigste aha opplevelsen kom faktisk etter bruddet – det kom lange ærekrenkende, beskyldene og utskjellende mailer – å svare utløste kun nye og det eneste som nyttet var å kun svare konkret på det som måttes – uten følelser, kun beskjeder og ellers være totalt gråstein. Ikke la seg provosere av noe som helst – for det utløste jo bare et skred av nytt gruff. Inntil jeg tilslutt kunne innføre NK.
Tar med meg kommentaren din mht hvordan man kan svare på jobb – synes det er vanskelig. Har vært redd jeg nå i etterkant ser psykopater på høylys dag men er redd jeg har en på jobben. Om ikke like ille som den jeg hadde privat så med sterke psykopatiske trekk. Når man er så årvaken på dette så blir jeg redd at jeg er for skjør og ser fanden på høylys dag men etter å ha observert over tid så er det fryktelig å innrømme at hjelp jeg har en til jeg må forholde meg til inntil videre..
Mia11: “Når man er så årvaken på dette så blir jeg redd at jeg er for skjør og ser fanden på høylys dag men etter å ha observert over tid så er det fryktelig å innrømme at hjelp jeg har en til jeg må forholde meg til inntil videre..”
Dette blir bedre med tiden. En periode med PTSD/CPTSD så blir man lett trigget, er skjør og reaktiv. Men det går over. Roen kommer tilbake og da vil det bli enklere.
Er det slik ar psykopaten har en fordel?
En tidligere kollega ( en mann ) mobbet meg, kritiserte meg for og ikke gjøre arbeidet mitt godt nok, sammen med sjefen lukket han døren i fjeset på meg og spurte ” hva er det du vill”! det var spesielt han og den sjefen som var etter meg. Jeg føyde meg ikke, jeg viste normal motstand, dvs at jeg reagerte vanlig på ting som normale mennesker gjøre.
De var etter meg hele tiden, og jeg vil beskrive det som 6 år med intensiv mobbing. Jeg har aldri hørt mennesker si så mye stygt om meg i hele mtt liv, gjennom tidligere arbeidsforhold har jeg alltid fått rosene ord og vanlig behandling. Fikk også annen tilbakemelding ( samma type jobb ) som var veldig god,de sa jeg var et naturtalent.( vet det høres føåsete ut ) men hvorfor var jeg så tråkket på i den andre jobben?
Hovedmannen som var etter meg har fått heltestatus, jeg fikk stadig høre at han var best, han vendte folk mot meg og løy om meg slik at jeg skulle se dårligere ut enn det jeg var. Jeg vet også at han har vært slik mot andre før meg.
For meg virker det som om psykopaten vinner, de eier jo ikke empati, kan manipulere og smiske seg til høye stillinger og tråkker/mobber andre som de oppfatter som en trussel. Det er jo andre motpart som står igjen med skader.
Kan det være en fordel og være psykopat eller narsisist?
( Denne oppførsleen startet med da jeg aviste han da han spurte om en date )
Anna: “Kan det være en fordel og være psykopat eller narsisist?”
Det kan virke slik når man ser deres liv utenfra.
De manipulerer til seg støtte. De har en karisma som skaffer dem beundrere og fans. Slik klarer de å manipulere/sjarmere seg til toppen.
Når jeg tenker slik så prøver jeg å minne meg selv på hvordan det må være å være en psykopat, hva som driver ham/henne. Forestill deg å leve i konstant kjedsomhet og tomhet, i konstant jag etter narsissistisk forsyning.
Psykopaten/narsissisten H. G. Tudor beskriver hvordan narsissistisk forsyning dagen gjennom er livsnødvendig, for ikke å “slippe monsteret løs”. Monsteret er i følge ham noe alle psykopater bærer inni seg, deres egentlige jeg, fylt av skam og vemmelse. Det eneste som holder monsteret intakt og i bur, er narsissistisk forsyning. NF får psykopaten til å føle seg grandios, mektig og beundret. Uten NF ville monsteret komme til overflaten. Monsteret ville få dem til å føle seg skamfulle, redde og mindreverdige.
NK har litt den samme effekten, psykopaten er derfor livredd for å bli forlatt. Å miste et offer er en sterk kritikk av dem, et slag mot deres falske grandiose selvbilde som gir dem en narsissistisk skade. NK gir dem et glimt av monsteret, det skremmer vannet av dem.
En psykopats liv er med andre ord et evig jag for å holde monsteret innestengt i buret. Det er vel ingen fordel, er det vel?
Det er nettopp dette som er så viktig for folk å forstå i den skjøre tiden etter psykopaten; Har du greid å få et glimt bakenfor psykopatens tilsynelatende perfekte fasade, så må du i lengden klare å beholde minnet av akkurat dette triste synet! Psykopaten på hans/hennes dårligste dag, uten økonomisk kontroll, uten naturlig og oppbyggende kontakt med omverden, uten gode minner eller fremtidsplaner, uten glede og glød, og uten kjærlighet, i fosterstilling på sofaen mens søppel, regninger og avtaler hoper seg opp rundt dem. Dette er et trist, men sant syn! Tenk om du alltid måtte manipulere andre for å få de til å like deg. Tenk om du alltid måtte juge for å vekke normal oppmerksomhet. Tenk om du mislikte ditt egentlige “jeg” så sterkt at du måtte kopiere og stjele fra andre for å kunne bli fornøyd. Tenk om du var avhengig av alltid å måtte skjule ditt egentlige “jeg” for kollegaer, familie, kjæreste, venner og naboer. Tenk deg frykten for å bli avslørt! Alt dette kan vi tenke på med våre normalt fungerende hjerner, og kjenne på avsmaken det gir. Jeg vet at jeg aldri ville hatt det slik. Men dette er ikke et valg jeg tar, dette er en kjensgjerning om at jeg er et normalt medmenneske som ønsker både å gi og å få i en balansert tilværelse. Slik blir det aldri for psykopaten.
Takk for svar, hva skulle jeg gjort uten dere. Når jeg sliter med slike tanker så er det så godt og møte forståelse fra noen.
Jeg ble syk på slutten, og opplevde at legen ikke helt trodde på meg. Har en utdannelse som tilsier at jeg skal ha riktig kunnskap og er lei av og bli undervurdert.
Ha en fin helg når den kommer, det er mye sol her jeg bor, og har startet med trening for “den siste rest av bitterhet og sinne” skal bort.
Livet har også mye gleder 🙂 Igjen, takk for svar, det betyr mye 🙂
Mia11:
Eg har også opplevd at min kjæreste og bf har lagt seg til å sove midt i ein krangel, mens eg har låge omtrent heile natta å fundert og hatt tankespinn for å prøve å løse problemet.
Har også opplevd at når eg er lei meg og har grått så vil kjæresten min ha sex med meg? Har fundert på dette også, syns det er rart å bli befølt når eg er lei meg og opprørt..?
Takk for at denne bloggen finnes
Og spesielt denne artikkelen var veldig godt og gjennkjennelig skrevet. Jeg har en P i livet mitt som jeg ike kan innføre NK til.
Men takket være denne bloggen har jeg fått en ny tro på at jeg kan overleve allikevel, jeg kan stå imot ved å foreta meg de rette tingene. Men det krever mot og styrke og ved å lese her, har jeg klart å få et nytt perspektiv. Jeg har lært å kjenkjenne de psykopatiske trekkene, jeg forstår dynamikken bak og jeg kan lettere ta de rette valgene.
Jeg må bygge en mur, skjerme følelsene mine, det er jo nettopp følelser og reaksjoner de ønsker, de næres av dette. Jeg må være bestemt, saklig og nøktern. Ikke la meg dra ut på “glattisen”, ikke la meg forvirre av tåkelegging og ordsalater.
Jeg må ta tilbake troen på meg selv, ivareta mine grenser på en sunn måte. Jeg må anerkjenne min rett til å si nei. Men det vil koste og jeg vil bli rystet i grunnvollene, jeg har opplevd narsissistisk raseri, men jeg er redd det raseriet som vil komme kan overskygge alt annet jeg har opplevd. Grenser takles ekstremt dårlig av en P, jeg vet det. Og grensene mine er sakte men sikkert visket ut, gjennom år med krenkelser og utallige manipulerings metoder. Min naturlige samvittighet er misbrukt på det groveste. Dette vil bli en kamp, men jeg skal klare det, jeg leser meg opp, legger strategier, kartlegger en P sitt tankesett og strategi.
Jeg kan ikke lenger forholde meg til dette mennesket som jeg forholder meg til andre menneaker, alt er snudd opp ned med vranga på retta, ingenting henger på greip.
Jeg må begrense forsyningen, ikke gi dette menneske næring til å fortsette krenkelsene av meg. Jeg skal ta meg selv tilbake.
Så tusen takk, fortsett å skrive, jeg leser og lærer. Finner trøst, styrke og gode løsninger for meg selv.
Anonymia: “Jeg kan ikke lenger forholde meg til dette mennesket som jeg forholder meg til andre mennesker”.
Akkurat dette er vel den beste oppsummeringen.
Les, lær og kjemp videre, det er absolutt mulig å håndtere en psykopat 🙂
Ja, akkurat den erkjennelsen at jeg ikke kan forholde meg til dette mennesket, slik jeg forholder meg til andre. Det var når jeg faktisk forsto det fult ut at jeg også skjønte at det finnes måter å “bekjempe” en P.
Ikke på den måten at en blir en P selv eller bruker deres skitne triks.
Nei, kun ved å være klokere, ta de rette grepene og bygge mur. Skjerme meg selv og holde fast ved min egen sannhet og virkelighet. Stå opp for meg selv og sette grenser. Og ikke minst “gravlegge” håpet om at det kommer til å bli bedre, for det gjør det virkelig ikke.
Jeg kjenner igjen GM; visste bare ikke at den hadde et navn. Å bli flat i personligheten, late som man ikke blir glad eller lei seg for noe, ikke overrasket eller glede seg til noe…..bare være flat. Det funket best. Da kunne han ikke ta meg på noe. Utfordringen kom i sosial lag; da glitret jeg – og da mørknet han. Etterhvert lærte jeg å fjerne meg fra han når vi var ute, slik at han ikke så meg. En stund ihvertfall….ikke så lenge at han kunne beskylde meg for noe, den indre klokken fortalte meg når jeg måtte svinse rundt han igjen.
……men ofte ble det krangel likevel….vonde og meningsløse. Masse beskyldninger, stygge ord, en litt trang og lys stemme som skremte meg….. alltid i nattemørket, en evig runddans……skikkelig gjørmebryting, eller egentlig ikke bryting; mer at han tråkket på meg i gjørma – jeg tok ikke igjen, for det gjorde så vondt. Dessuten ville jeg ikke ned på hans nivå: “Du er stygg” hva svarer man til slikt? “Du er stygg du også”? Nei, det gjaldt å holde ut og håpe at han til slutt sovnet. Først da kunne jeg puste ut. Da var det endelig over…. for denne gang. Så mange år med slikt…….Det unormale ble det normale.
Mitt ess i ermet var avledningsmanøvre; enkleste i verden. Finne temaer som var ufarlige og tvære de ut – snakke om kjedelige ting. Beskytte meg selv ved å fortelle så lite som mulig. Bare snakke om det jeg visste han likte å snakke om – jeg snakket med andre om det jeg likte å snakke om. Der var jeg heldig med et stort nettverk og gode folk rundt meg. Kunne ta opp spennende temaer og diskusjoner der. Men aldri hjemme……..det hadde jeg prøvd og det endte med latterliggjøring av alt jeg sto for og mente. Jeg lærte meg å ta i mot med gjørma fra bingen med verdigheten i behold, lærte meg å være stille, ikke gi av meg selv og overlevde på det i mange år. Nå kan jeg sitte på gjerdet å se på grisen og vite at ned i den gjørma skal jeg aldri mer…….det er i grunn digg, det. Håper det kommer en frihetsfølelse ettrhvert……….
Oline: “Jeg kjenner igjen GM; visste bare ikke at den hadde et navn”
Ja. Det er mange ofre som blir litt skuffet og sier “jamen det er jo dette jeg har gjort hele tiden”. Det er fordi gråstein-metoden ikke er noe nytt, den er formulert av erfarne ofre som har brukt den til å overleve. Det er således ikke en skuffelse men en bekreftelse at man har gjort det riktige.
Takk for kommentar 🙂
Dette er oppskriften på mor mi. Jeg har gått så mange runder med henne at jeg kan sammenfatte innlegget som manus på våre trefninger. Trefninger jeg selv på en måte selv starter da jeg med gjevne mellomrom glemmer hvem hun egentlig er – og tror hun er normal. Normal nok som mor til å komme med unnskyldning for hevnaksjonene hun har utført – mot meg. Å hvor hun koser seg, man kan formelig føle hvordan hun får liv og lyst og energi sprøytet inn i legemet. Og jeg min arme idiot, går rett på limpinnen og fanges i en umulig, asymmetrisk samtale/krangel med ett eneste utfall: man blir skitten. Hun argumenterer seg fri med påstander og løgner. Ingen løsning. I tillegg til hevn, den klassiske splitt og hersk, hun slo seg på lag med min bror, som nå nyter godt av hennes godvilje mot han, økonomisk sådan, og ekskluderer meg fra det gode selskap. Andre søsken har jeg ikke. For å komme meg videre i livet, jeg kjenner jeg holder på å bli veldig syk, selv om det ikke er mer enn ca 8 år siden, etter min fars død, at jeg begynte å forstå hvem dette mennesket er, kan jeg stille spørsmål noe sted om hva jeg bør gjøre? Jeg kan forstå endringene i vår relasjon som at jeg pga nye behov, framstod som en trussel og at det ville gå ut over hennes makt. Før det, standard følelsesmessog misbruk. Jeg er 52, har to voksne døtre rundt 30, og barnebarn – hva bør jeg fortelle til dem, de besøker sin bestemor og synes hun er søt og snill – og synes synd på henne. Vi bor alle nokså nært hverandre. Det store spørsmålet er hva skal jeg si, hvor vanskelig er det ikke for dem å forstå denne dynamikken. Det er vanskelig å bli trodd.
annabrith: “For å komme meg videre i livet, jeg kjenner jeg holder på å bli veldig syk, selv om det ikke er mer enn ca 8 år siden, etter min fars død, at jeg begynte å forstå hvem dette mennesket er, kan jeg stille spørsmål noe sted om hva jeg bør gjøre?”
Jeg vil råde deg til å innføre NK med din mor. Du skriver selv, du blir syk av dette. Å bryte kontakten med egne foreldre, spesielt aldrende foreldre, er ofte sosialt tabu. Men du har som datter ingen forpliktelse til å bli værende i din mors liv når hun gjør deg syk.
Dine barn er voksne, de vil forstå ditt valg hvis du forklarer dem situasjonen riktig. Men det krever at du virkelig setter dem inn i saken, viser dem bøker eller nettsider kanskje især om narsissisme. Jeg mistenker at din mor er mer innenfor narsissisme området enn psykopatien.
Det er ditt liv. Den eneste som kan ta hensyn til deg, er deg selv. Din mor har åpenbart ikke ditt beste i tankene. Du skylder henne ingenting. Bare fordi hun har gitt deg liv gir henne ingen rett til å mishandle deg verbalt eller emosjonelt. Det er heller ingen unnskyldning at hun er gammel når hun antakelig har holdt på slik hele ditt liv.
Du må regne med en viss fordømmelse, men faktum er at dette har ingen andre noe med. Du kan risikere at du blir konfrontert direkte, med utsagn som “hvordan kan du bryte kontakten med din egen mor?”. Da kan du for eksempel svare (lett ironisk) “ikke sant? Er det ikke utrolig? Tenk at min egen mor kunne behandle meg slik at jeg ikke har noe annet valg”. Da blir folk som regel stående uten å vite hva de skal svare, og du kan legge diskusjonen død og forlate dem.
Hvis du velger å beholde kontakten med din mor så er det gråstein-metoden som gjelder. Den kan du lese mer om i et innlegg fra april i år.
Du kan oppsøke terapi men vær klar over at mange terapeuter ikke har den minste anelse om hva psykopatisk eller narsissistisk mishandling handler om. De kan velment – men akk så skadelig – råde deg til å reparere relasjonen med din mor. Det kan man ikke med en P/N.
Lykke til 🙂
Har hatt nk i 3 mnd. Har forstått dette tar tid og tilværelsen r helt spesiell.
Mange snakker om behandling. Hva slags type behandling finnes? Eventuelt noen som kjenner til en ved navn?