Ikke la hvem som helst bli for trygg på deg

Det er siste dag i påsken og jeg vil dele noen refleksjoner som dukket opp i går rundt temaet selvbeskyttelse og grensesetting. Dette er som dere vet et emne som opptar meg og går igjen i flere av mine tekster. Jeg mener det er et viktig tema fordi det er manglende grenser som slipper psykopatene inn. 

Empatiske mennesker ønsker at alle rundt oss skal ha det bra, men vi gjør det ofte på bekostning av oss selv. Vi setter en god tone høyt, vi ønsker et hyggelig arbeidsmiljø og en romslig takhøyde for å kunne gjøre feil og innrømme feilene. Vi ønsker å skape et hjem hvor alle venner og slektninger føler seg velkommen, vi ønsker å alltid ha dører og armer åpne for dem og kaffen klar. Vi gjør det for eksempel ved å ikke ta oss selv så høytidelig. Vi ønsker å le av oss selv og være “easy going” slik at andre kan se at det er trygt å le av seg selv. Problemet er at mange ser ikke verdien i dette, de benytter seg ikke av din romslighet slik den var tiltenkt. De ser din romslighet som en invitasjon til respektløshet. De ler ikke av seg selv slik du gjør det, de ler i stedet også av deg. De ser ikke romslighet som en gylden mulighet til å innrømme egne feil, men til å kunne meske seg i andres feil. 

Jeg hadde en gang en venn jeg var svært glad i. Og her ser jeg det igjen i min egen skrift, “svært glad i”. Jeg synes å skrive det ofte. Jeg har vært glad i så mange og det er sjelden gjengjeldt. Ikke at jeg er selvmedliden av den grunn, men empatiske mennesker knytter seg til andre for lett, så det første rådet bør vel være; hold litt distanse. Se folk an. Ikke bli glad i mennesker du kjenner dårlig.

Uansett, denne vennen utnyttet meg grovt på den måten at han trengte masse trøst og et lyttende øre, i en periode hver eneste dag. Jeg ga ham det. Men etterhvert begynte jeg å mistenke at jeg ble utnyttet. Jeg fikk aldri noe oppmerksomhet tilbake. En dag da jeg opplevde ham som ufin så sprakk jeg og sa hva jeg mente om hans oppførsel i rene ordelag. Hans reaksjon var av den stakkarslige sorten, hvor han så på meg med triste valpeøyne og proklamerte “og jeg som var så trygg på deg”.

Hans uttalelse gjorde inntrykk på meg men bare en liten stund, for jeg gjenkjente snart manipulasjonen i ordene. På en måte var de en projeksjon, men ikke helt. Projeksjon er når den som projiserer ikke tar ansvar for sine handlinger, men i stedet plasserer sin egen skam på offeret. Hans ord var helt klart ment å ha denne effekten. Jeg skulle tenke over hva jeg hadde ødelagt i vår relasjon, som ifølge ham var så dyrebar og fin. Ja, den var dyrebar og fin fordi jeg gjorde den slik – for ham. I verste fall hadde jeg ikke ødelagt annet enn hva jeg selv hadde skapt.

Projeksjon er imidlertid også når den som projiserer fører egne handlinger og egenskaper over på mottakeren, som i et speil. Slik sett var “og jeg som var så trygg på deg” ingen projeksjon, men definitivt en manipulasjon.

Uansett, det har vært viktig for oss empater å få andre mennesker til å bli trygge på oss. Men vi må ikke la andre bli så trygge på oss at det legger veien åpen for utnyttelse. Da beskytter vi ikke lenger oss selv.

Som godt voksen sykepleier så har jeg i dag ofte gruppelederfunksjon med andre yrkesgrupper og mindre erfarne sykepleiere under meg. Jeg reflekterer ofte over hvor trygge jeg ønsker at mine medarbeidere skal være på meg. Jeg ønsker å skape et arbeidsmiljø hvor det er lett å jobbe, hvor ingen er redd for å stille dumme spørsmål og hvor latteren sitter løst. Men jeg har gjort meg den erfaring av at det alltid er en eller flere som misbruker en slik takhøyde. Når yngre arbeidere blir så trygge og “kompis” med meg at de opplever det som trygt å himle med øynene over mine uttalelser, så er grensen min nådd. Da blir jeg kvass og takhøyden blir umiddelbart inndratt.

Det er synd at det skal være slik, men slik må det være. Menneskelig romslighet og faglig takhøyde kan ikke gå på bekostning av respekt og egen personlig og faglig integritet. Akkurat i jobbsammenheng så er det jeg som har ansvaret på vakt. Det er jeg som blir pekt ut hvis uhensiktsmessige faglige avgjørelser er tatt. Det blir mitt hode på hoggestabben. Det betyr at selv om jeg er lydhør for assistenter, helsefagarbeidere og yngre sykepleiere så er det mitt ord som må være det siste. Jeg godtar derfor ikke et fullstendig demokrati eller en kultur hvor de mindre erfarne ikke respekterer mine forklaringer.

På mange måter kan man trekke paralleller fra denne spesifikke jobbsituasjonen til livet generelt. Har du tenkt over hvor vanskelig det er å gjenvinne respekten når du først har tapt den? Respekt må etableres ganske tidlig i enhver relasjon, Bli derfor ikke vennskapelig for fort med mennesker du ikke kjenner. Når du har markert dine grenser så kan du etterhvert slappe litt mer av. Da har du flagget hvor du står. Sjansen er da stor for at færre vil forsøke å overkjøre deg. Hvis det likevel skulle skje at noen forsøker, så er det enklere og hurtigere å gjenreise gamle grenser enn det er å skape nye som aldri har vært der.

Det ligger ikke til alles natur å være autoritære eller strenge, men det kan oppøves. Pass på å ikke overdrive. PTSD og bitterhet over gamle grenseoverskridelser kan gjøre at vi markerer oss for hardt. Det er imidlertid ikke nødvendig. Å lære seg å si “nei” og “jeg hører hva du sier, men denne gang blir det som jeg vil” er en fin start. Man behøver ikke å heve stemmen for å vise hvor grensen går.

Det er synd at din grensesetting skal ramme uskyldige, men tenk litt over denne uttalelsen. Den får grensesetting til å lyde som en straff. Grensesetting og integritet er ingen straff, og ingen blir “rammet” av den. Det er bare det at milde og empatiske mennesker ikke føler seg komfortable i den rollen. For mange faller det seg helt naturlig å beskytte seg selv, det bør det også være for deg. Omgivelsene oppfatter ikke dette som straff, tvert i mot – dine medmennesker blir mye tryggere på hvor de har deg og får respekt for deg når du er tydelig og urokkelig. Derimot er takhøyde en belønning. Din romslighet er ikke en rett andre har, de må gjøre seg fortjent til den. Mennesker som vet å sette pris på at du slipper litt opp på vaktholdet vil aldri misbruke det. De vil verne om at du skaper mer rom for dem, de vil ikke misbruke tilliten du da viser dem. Du vil etterhvert oppdage hvem de er og da kan du skape større takhøyde – for dem.

De som derimot ikke har vett til å verne om din romslighet, skal du heller ikke gi den til. Det vil alltid finnes mennesker som benytter den minste glipp i vaktholdet til å devaluere deg. Ikke la det skje. Du merker hvem de er. Dere har nettopp blitt kjent og har en god tone. Men allerede etter noen få dager tillater det nye bekjentskapet å be deg om å “holde kjeft” selv om du egentlig ikke har sagt noe galt. Det blir først sagt med et glimt i øyet, slik at du ikke skal føle deg for truet. Men hva er det egentlig som skjer? Det er ikke en bagatell, en dårlig dag, “uoppdragenhet” eller andre ting som du bør unnskylde. Det er en test for å se om du godtar slik tilsnakk. Det er en test av dine grenser. Ditt gamle jeg godtok det kanskje, men ikke la ditt nye jeg godta slik. En person som oppfører seg med slik respektløshet skal du med en gang reise murer overfor. Ikke vær fornærmet, bare fjern deg emosjonelt, fysisk og retorisk. Lær deg å bli streng, slik at du kan bruke det hvis nødvendig. Jeg kan love deg at med øvelse blir det både enklere og morsomt. Lykke til 🙂 

12 kommentarer
    1. Disse formene for grensesetting jobber jeg med kontinuerlig. I starten av prosessen føltes det litt unaturlig, ja kanskje til og med kunstig. Med litt mer erfaring så kjente jeg på friheten det gir når man klarer å sette grensen på akkurat det riktige stedet, uten å være verken for brå, streng eller usikker. Det er den fine balansen som gjelder. Og ekte grenser blir ikke til ved å si “dette finner jeg meg ikke i”, men å vise i praksis, med handling, at man ikke finner seg i det.
      Selvfølelsen og selvtilliten vokser når man jobber med grenser. Alt man skal bli god på, krever øvelse. Man var sårbar da man traff grenseoverskridende personer, det var ubehagelig. Men det fine er at man etter hvert blir flinkere til å sortere ut hvem man er trygg sammen med, og forstår viktigheten av å bygge opp nye relasjoner sakte.

    2. Hei. Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg er en slik empatisk person som ikke liker konflikter rundt meg og lar ting gå på akkord med meg selv. Morsomt at du er sykepleier. Jeg har søkt sykepleien nå og bli nok student fra høsten.
      Jeg sliter veldig med å sette meg i respekt, og blir ofte overkjørt. Og dette lager problemer på arbeidsplassen min. Jeg har jobbet det siste halve året på et omsorgsenter, og opplever å bli herset med av eldre hjelpepleiere. De som har jobbet der i over tjue år. Jeg har hørt at det dårlig miljø på slike steder og det ble et sjokk å starte i jobben og se at ting var som fortalt. De fleste er snille og hyggelige mennesker, men det er et par stykker som er ute etter å ta deg på noe. Det florerer av hersketeknikker og tilsiktet skjult sarkasme, men jeg hører jo når folk er spydige, for jeg er ikke dum.
      På min tredje opplæringsvakt var det ingen som sa hvem jeg skulle gå med, så jeg slang meg etter en av de erfarne og sa “jeg får vel henge på deg jeg,da”. Hun snudde seg, og stod med bred beinstilling og armene i kors, målte meg fra topp til tå og sa” hvor mange vakter er´re du har jobba a”. Jeg forklarte at det var min tredje opplæringssvakt. Det er tydelig at de hater nye, ufaglærte. Jeg opplver at det er to personer som er spesielt spydige. De kan og vet alt, det du gjør er ikke godt nok. Sier du noe skal de alltid ha siste ordet. De kommanderer rundt og er som konger på haugen.
      For noe uker siden hadde en dement pasient som satt i rullestol og er lam klart å dra seg ut av stolen sin (han hadde psykoser) og ble funnet av noen på rommet sitt i en blodpøl da han hadde slått opp et sår. Jeg kom inn på rommet etter det ble oppdaget, og forsøkte å gjøre nytte for meg. Tenkte at jeg fikk tørke opp blod så det ikke ble spredd utover ved at folk tråkket i det. Da jeg kom med papir, vann og desifinksjonssprit og begynte å tørke opp ROPTE vedkommende til meg “NEI, txxx, kom deg ut, kom deg på kjøkkenet!!!!”. Hun har ingen leder eller ansvarfunksjon, har hun rett til å tiltale meg slik?
      Jeg opplever også at hun bare begynner å prate til andre og later som om jeg er luft hvis jeg forteller om noe. Og hun skal alltid ha siste kommentaren. Senest i går. Da snakket jeg om en ny pasient som hun ikke hadde møtt, og denne personen er ganske så klar og gjør godt rede for seg. Da fikk jeg beskjed om at det måtte jeg ikke ta for gitt, hun er jo dement. Ja, jeg vet at hun er dement. Men hun kan redegjøre for seg i hensyn til hvordan hun ønsker stell, hun er fullstendig klar over hvor hun bor osv. Men det er ALLTID en slik tilleggs kommentar fra denne personen. Helt tydelig at hun ønsker å trykke ned.
      Saken er at jeg er ei jente som har opplevd mange tøffe ting i livet, jeg vokste opp i et tøft, kriminelt ungdomsmiljø og har jobbet i barer hvor de skumleste personene vanket. Jeg har altså hamlet opp med langt værre personer enn bitre hjelpepleiere. Men jeg fremstår på nye steder som ei uskyldig jente, ei med mye omsorg og som er genuint opptatt av andre mennesker. Altså ikke som den tøffe jenta jeg faktisk er.
      Hvordan skal jeg hevde meg? Få satt meg i respekt? Jeg er jo livredd for å i fremtiden som sykepleier støte på lignende situasjoner og bli gående med bøyd hode og ikke tørre heve stemmen. Og begynne grue meg til jobb. Det er ikke riktig at slike personer skal få herje. Her om dagen ble jeg redd for ha valgt feil yrke, fordi det i kvinnedominerte miljøer alltid vil finnes slike hurper som skal herske og herse.

    3. Jeg kjenner meg igjen i det å være en “mild” person. Å sette grenser har ikke vært enkelt for meg.
      Heldigvis har jeg en jobb som krever at jeg må sette grenser. Hver dag og flere ganger. Jeg har blitt så profesjonell av meg i yrket at det faller meg naturlig å være tydelig og streng i jobbsammenheng, men det har tatt tid å komme dit.
      Etter at jeg har vært gjennom et liv med en P som trampet på meg og ikke eide respekt for meg i det hele tatt, kjenner jeg fort når mennesker ikke respekterer mine grenser.
      Jeg har en nabo som har vist sin store interesse for meg, og her har jeg hatt store utfordringer. Gir jeg han lillefingeren, tar han hele hånda og vel så det. Jeg har voktet meg vel og hatt en armlengdes avstand. Det har skjedd at jeg har vært prisgitt hans hjelp når jeg har vært bortreist med passing av kjæledyr. Det har vært nok til at intensiviteten av hans forsøk på kontakt, har tiltatt. Istedet for å bli irritert/kjenne på invasjon, prøver jeg heller å se på det som en utfordring. Jeg svarer ikke på sms’er som han sender (for er jeg pliktig til det???) Jeg har også opp til flere ganger gitt beskjed om at jeg er ikke interessert i mer enn naboskap med han. Etter x antall ganger tror jeg at han har begynt og forstått at jeg mener det jeg sier. En “innfallsvinkel” jeg ser at han har prøvd, er å spille “frelser”. “Jeg-skal-hjelpe-deg”-rolle. Sorry Mac, gutten min, men jeg deler ikke alt med deg som har med mitt liv og problemer å gjøre! Hadde det vært før med mitt gamle meg, ville jeg ha brettet ut alt jeg sliter med.
      En annen bekjent ringer til tider både sent og tidlig (helst sent), enda jeg har gitt klar beskjed om ikke å ringe meg sent for jeg skal sove. Nå velger jeg å ignorere oppringningen. Jeg tar simpelthen ikke telefonen. Jeg står heller ikke i skyld på forklaring hvorfor jeg ikke tar telefonen i ettertid.
      Å finne den gyldne middelvei, har vært vanskelig for meg. Jeg har vært en “grenseløs” person som endte opp som et “piggsvin” . Det gjelder å finne et punkt midt i mellom der…

    4. t: skal vi se, om din historie tenker jeg litt slik.

      Historien om David og Goliat, og hvordan David bekjempet en mye større makt enn seg selv, er en fin legende. Men virkeligheten fungerer ikke helt slik. I virkeligheten må man velge sine kamper med omhu. Vi kan ikke ta opp kampen mot hele verden, da vil vi tape.

      Å lære seg å bli mer hardtslående er en prosess og den starter innerst. Vi må lære å gå før vi kan løpe. Hvis vi slår i bordet innen den indre jobben er gjort så vil folk gjennomskue oss, de vil se at vi fortsatt er usikre og enkle å vippe av pinnen til tross for våre barske ord.

      Den indre jobben er den viktigste. Vi må lære oss å gjenkjenne og identifisere de giftige menneskene for å slutte å ha tillit til dem. Da er halve jobben gjort. De skader oss med hva vi forteller dem om oss selv. Når vi ikke lenger gir dem den nødvendige informasjonen og kanskje i tillegg villeder dem så famler de i blinde. Vi behøver ikke nødvendigvis fortelle dem at vi har gjennomskuet dem. Det viktigste er at vi vet det selv.

      Når det gjelder disse eldre hjelpepleierne så har du lite å slå i bordet med. Faglig må du pent stå med lua i hånda. Personlig så har du rett til å bli behandlet som et menneske og med respekt, selv om du er ny på arbeidsplassen. Men hva kan du gjøre? Disse damene har antakelig vært bøller hele livet. Det utfallet du ønsker deg kommer du neppe til å få. Hvis du forteller dem at du synes de behandler deg dårlig, så vil de ikke svare “vet du hva, her har jeg dominert andre mennesker i femti år. Så jeg er veldig glad for at du – i mine øyne en ubetydelig spirrevipp – kommer og forteller meg hvordan jeg er, slik at jeg kan forandre meg. For ingen har fortalt meg det før deg”. Det fungerer jo ikke slik. Disse damene vet utmerket godt hvordan de er. At de ser at det affekterer deg gir dem bare bensin på bålet.

      Mange av oss har psykopatiske kolleger. Mange har også psykopatiske sjefer. Vi kan velge å bruke kreftene våre på å kjempe en forgjeves kamp, eller vi kan skifte jobb. Det er ikke et nederlag å si “dette gidder jeg ikke å bruke livet mitt på”. Selv om noen klarer det umulige – å få psykopatene avsatt – så er det med en innsats som er så stor at det nesten ikke er verdt det.

      Jeg begynte selv der du er nå. Jeg var ung hjelpepleier på midten av 90-tallet og arbeidet på et sykehjem i byen der jeg kommer fra. Jeg jobbet med bare kvinner (jeg er mann) og de fleste var mye eldre enn jeg. Og som på alle arbeidsplasser av samme størrelse så var det to eller tre meget giftige småsjefer a la dem du beskriver. For å overleve så smisket jeg med dem, men jeg ga dem ikke min tillit. Det siste er jo usynlig så de visste ikke at de ikke hadde min tillit, de trodde de hadde den. Til gjengjeld fikk jeg en viss form for respekt, nok til at jeg slapp å grue meg til å gå på jobb. Jeg fikk også øse av deres faglige kunnskap som absolutt var verdt å ta med seg.

      Disse kvinnene vet ikke at du har hatt en tøff barjobb og at du har bein i nesa. Du er nå ute av din vante komfortsone, du er på deres territorie nå, og for dem spiller det ingen rolle om du har kriget i Syria eller besteg Mount Everest åtte ganger i fjor. Men trenger de å vite det? Er ikke det viktigste at du vet det selv? At du vet at du har taklet vanskeligere scenarier enn dette?

      Å lære seg selvbeskyttelse, selvrespekt og integritet handler ikke bare om evnen til å si ifra og fysisk slå i bordet, det handler også om å bli tykkhudet slik at man ikke blir berørt av andres projeksjoner, og faktisk tåler den! Det handler om kunnskap slik at man faktisk vet hva som skjer når andre forsøker å nedverdige deg.

      Når man forstår hva de gjør så faller deres taktikker døde til jorden. Og til en viss grad så vil de merke at de skyter med løskrutt. De ønsker seg jo reaksjoner. Når de ikke får dem så gir de opp, eller de blir verre. Når de blir verre så går de til slutt over streken og vil avsløre seg selv.

      Jeg håper dette hjalp deg noe. Lykke til 🙂

    5. Hvordan begynne jobben med å bli flinkere å sette grenser?
      Jeg føler meg som et håpløst tilfelle når d kommer til kjæresterelasjoner. I andre situasjoner/relasjoner har jeg bedre kontroll og klarer til en viss grad å sette grenser. Når det kommer til kjærester derimot… Er i et mønster som faktisk bare har blitt værre, til tross for tidligere erfaringer og lovnader til meg selv om aldri å havne i et slikt forhold igjen-dette er nr tre. Jeg har en tendens til å ta på meg ansvaret for min N’s handlinger. Jeg vet d ikke er bra, men lar meg bli respektløst behandlet, bagatelliserer ting han sier og gjør mot meg, unnskylder ham og tror på ham hver gang han ber om godt vær. Jeg tillater det, ikke i tankene mine (der ringer det hvertfall noen alarmklokker), men i handlingene mine. Har nesten mistet helt troen på meg selv, tror ikke helt på at jeg kan leve uten han. Jeg er ikke verdt så mye, har ingen tro på at jeg kan være en god kjæreste for noen andre enn akkurat han. Jeg har gitt han alt, tror ikke jeg har mere å gi til noen andre. Han har meg fullstendig i sin hule hånd, og fortvilende nok lar jeg han få lov til det-enda jeg ser hva som skjer..
      Er i utgangspunktet et positivt menneske med mye å gi, er flink å prate for meg, ikke redd for ansvar og har hatt en delvis lederrolle i min gamle jobb. Nå er jeg ute av jobb, blir utmattet og får fysisk vondt i kroppen av andres forventninger til meg som menneske, blir lett såret, lar ting som før lot seg hånderes lett, gå innpå meg – jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Er så avhengig av kontakt med min N at jeg blir desperat og får store problemer med å tenke klart med tanken på NK.
      Dette ble kanskje rotete, men d hjalp litt å skrive det.

    6. Kjempebra og viktig innlegg!
      Det er så viktig at vi er oss bevisst våre grenser og vår rett til å holde disse. P/N hater andres grenser. De ser antakelig ikke andres perspektiv, men opplever at noen vil forhindre dem i å oppnå noe de ønsker. Det godtar de ikke – og kampen er igang. Er vi flinke til å vise fasthet og uvilje til å fire på ting som er viktige for oss tidlig i relasjonen, tror jeg vi kan spare oss for mye elendighet. Antakelig vil P/N bli så sint og frustrert at vi blir oppgitt som objekt. Da får vi sett det med egne øyne: Skal du ha noe med denne personen å gjøre, må det bli på dennes premisser. Det vi ofte gjør feil er at vi faller for P/Ns infame manipulasjon, som går ut på å få oss til å få dårlig samvittighet ved å stå på våre grenser. Uhu, da er vi egoistiske og lite forståelsesfulle – eller hva de nå finner på å si. Nei, viser vi fasthet tidlig så gjør vi oss selv en tjeneste. Bedre å bli droppet av en urimelig person enn å havne i en evig maktkamp med en superegoist.
      Det sier jeg nå etter å ha gått i alle fellene i boka.

    7. W: “I andre situasjoner/relasjoner har jeg bedre kontroll og klarer til en viss grad å sette grenser. Når det kommer til kjærester derimot…”

      Jeg vet ikke hvordan du har funnet dine kjærester eller de har funnet deg, men det er stor forskjell på psykopatiske venner og psykopatiske kjærester. Tilnærmingsmåten er totalt annerledes. Den psykopatiske kjæresten forfører oss på en måte ulikt noe annet vi har opplevd. Derfor blir vi så hektet, avhengig og selvutslettende.

      I tillegg til magien jeg opplevde av å være mottaker av en psykopatisk kurtisering, så husker jeg at jeg ønsket meg så inderlig kjæreste-opplevelsen, det å kunne si at en person kun var min. Dette behovet kan jo ikke venner eller slektninger dekke. Jeg ønsket så inderlig å tilhøre noen. Det er klart at når dette behovet står så sterkt, så er man redd for å gamble og miste. Da lar man seg bli respektløst behandlet.

      Kjenner du deg kanskje igjen i dette?

      Forstår jeg det riktig at du fortsatt er sammen med denne mannen?

    8. Kjenner du deg kanskje igjen i dette?
      Forstår jeg det riktig at du fortsatt er sammen med denne mannen?
      Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her.
      Jeg er egentlig så oppegående at jeg vet at jeg klarer meg alene, men avhengigheten av han er så stor og altoppslukende, at det er vanskelig å stå for sine egne grenser. Har gitt han alt, så mye at jeg ikke føler jeg har så mye igjen å gi hverken til meg selv eller andre bekjente. Akkurat nå har jeg klart å sette foten ned for en stund, planen er at jeg skal klare det videre. Men det er som å miste en del av meg selv, i tillegg til det jeg allerede har gitt bort til han iløpet av disse årene. Det går greit en stund, men så blir tomheten så øredøvende, savnet så stort, desperasjonen etter han jeg har levd og åndet for i flere år. Jeg blir desperat, tårene renner for ingenting og jeg må konsentrere meg om å puste. Så kommer det noen fine ord som bagatelliserer det som har skjedd og at jeg må jobbe med kontrollbehovet mitt og sjalusien min, han har jo ikke gjort noe galt.. Jeg Vet en plass inni meg at noe er riv ruskende galt, selvtilliten, selvverdet, framtidsutsikter-alt raseres. Fortrengelser, dårlig hukommelse, jeg husker nesten ikke hva d var som var galt. Kanskje han har rett, kanskje jeg er blitt helt tullerusk. Men innerst inne vet jeg at jeg bare har fulgt mine verdier for hva som er rett og galt. Jeg er et omsorgsmenneske som holder på å bli helt tom. Han sier en ting å viser noe annet, snur å vender på ting jeg sier og spør om, han bruker til tider mine egne ord mot meg. Hvordan skal man klare å kjempe mot sine egne ord..? Det lå jo følelser bak de ordene når jeg sa de selv. Føler meg hjernevasket, forvirret og livende redd for at jeg ikke skal bli normal igjen.
      Når det gjelder andre relasjoner har jeg rimelige grenser, da klarer jeg å verne om meg og mitt. Bare ikke med han..
      Tusen takk for at det er mulig å skrive her, det hjelper både å skrive å lese.

    9. Kristin: “Med litt mer erfaring så kjente jeg på friheten det gir når man klarer å sette grensen på akkurat det riktige stedet, uten å være verken for brå, streng eller usikker.”

      Veldig bra dette. Husk at før vi er helet, så er vi nervøse, engstelige og oppfarende. Vi risikerer å straffe øyeblikkets nærværende for transgresjoner gjort for lenge siden, av andre mennesker, slik at grensesettingen blir mye sterkere enn hva som er hensiktsmessig.

      Forsøk også å grensesette først og fremst når du er rolig, da vil din markering ha den beste effekten. Hvis du føler deg overopphetet så forlat åstedet og tell til ti. En rasjonell og fattet grensesetting gjør stort inntrykk på både den du korrigerer og eventuelle tilhørere.

      Takk for din kommentar 🙂

    10. Lisa: “En annen bekjent ringer til tider både sent og tidlig (helst sent), enda jeg har gitt klar beskjed om ikke å ringe meg sent for jeg skal sove. Nå velger jeg å ignorere oppringningen. Jeg tar simpelthen ikke telefonen. Jeg står heller ikke i skyld på forklaring hvorfor jeg ikke tar telefonen i ettertid.”

      Nettopp. Vi har faktisk et valg, vi er ikke pliktige til å svare. Noen har kontrollerende foreldre som ringer hele tiden. De blir fortalt fra barnsben av at det får konsekvenser hvis de ikke svarer. Men nå er vi voksne og kan gjøre som vi vil. Og akkurat som du sier, vi skylder ingen forklaring, enten det er narsissistiske venner, dominerende foreldre eller en psykopatisk partner.

      Greia er at en telefonsamtale med en psykopat eller narsissist er meget tømmende. Man blir fullstendig oppbrukt i en slik samtale og når man legger på røret så har man det ofte dårlig. Man blir gående resten av dagen og analysere samtalen og irritere seg over ting som ble sagt. Slik klarer en relativt kort samtale med en psykopat å ødelegge hele vår dag. For mange psykopater er det intensjonen. Det som ofte foregår i en slik samtale er konstant projeksjon, hvor den giftige projiserer all sin skam over på deg. Ikke la de slippe unna med det. Ingen skal ha dårlig samvittighet for å unnlate å svare på slike oppkall.

      Ring heller opp igjen når du er i form. Da er det du som har kontrollen og du er mer forberedt på angrepene. Sett opp ditt mentale skjold innen du slår nummeret. Du er heller ikke pliktig til å ringe tilbake hver gang en psykopat ringer. Psykopaten ringer gjerne hver dag. Du kan “samle opp” samtalene og ringe tilbake en gang i uka. Du kan også redusere tiden du bruker på den ene samtalen. Der du tidligere satt i telefonen med denne personen i to timer, gjerne på bekostning av ditt husarbeid, andre oppgaver og din dyrebare alenetid, så kan du nå redusere til en time. Uten dårlig samvittighet.

      Hvis psykopaten forsøker å skamme deg for å redusere pratetiden med dem, så ikke bli defensiv. Ikke la deg lede inn i en konflikt. Svar ganske enkelt “sånn er det bare” og hvis psykopaten ikke nøyer seg med det svaret, så legg på. Ikke hev stemmen eller bli opphisset, dette er narsissistisk forsyning. Gjenta dette inntil psykopaten har lært å respektere dine nye grenser.

      Takk for din kommentar 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg