Vi har på den ene siden den fullkomne psykopaten, nærmest med hjerneskade i form av nedsatt funksjon i frontallappen, som ser på seg selv som rovdyr og andre mennesker som byttedyr som kan skades, utnyttes og bedras fritt etter psykopatens lyster. Han/hun singler spesielt ut empatiske mennesker som mål for å gjøre mest mulig skade. Denne psykopaten kan ikke behandles og må forlates for enhver pris.
På den annen side har vi den maligne narsissisten som på et eller annet vis har lidd omsorgssvikt eller traume som meget liten. Den lille narsissisten opplevde et så stort sår eller skam at han/hun ikke hadde annet valg enn å frakoble og forlate sin egentlige identitet for å overleve traumet. Han/hun skapte istedet en grandios identitet som føler seg overlegen og bedre enn andre. Den voksne narsissisten gjør det samme som psykopaten; skader, utnytter og bedrar andre – mindre av lyst og mer av nødvendighet for å opprettholde sitt falske jeg. Men narsissisten er knapt dette bevisst. Det er så lenge siden traumet skjedde at hans/hennes egentlige jeg er borte og antakelig ikke eksisterer lenger.
Det er ingen tvil hvor jeg personlig står i dette spørsmålet. Samtidig må jeg innrømme at tanken om at psykopaten som drev meg til denne bloggen på noe vis skal ha opplevd dramatisk omsorgssvikt eller mishandling som liten får hjertet mitt til å blø.
Det er dog liten tvil at disse menneskene kan ikke hjelpes. De vet ikke at de trenger hjelp og ønsker det derfor heller ikke. Vi har ikke annet valg enn å forlate dem.
Men skal de unnskyldes for deres ugjerninger?
Jeg ser at enkelte kommentarer på bloggen peker i den retningen. Derfor ønsker jeg å ha en debatt hvor folk kan tale fritt. Diskuter gjerne men fordøm ikke. Jeg vet også at enkelte psykopater har kommentert på bloggen. Finnes den noen psykopater med selvinnsikt nok til å diskutere temaet, som følger denne bloggen? I denne debatten er dere velkommen.
Jeg synes ikke denne typen mennesker skal unnskyldes for deres ondskapsfulle handlinger. Selv om det er en nedsatt funksjon i frontlappen, så sårer og ødelegger de andre mennesker. Og dette kan brått være ting andre mennesker ikke greier å komme seg over. Dette å såre andre mennesker er jo det psykopaten ønsker å oppnå. Og ofte får til. Så splid og spre ondskap med familie/venner de har rundt seg. Det er psykopatens mål. Da har de fått det som de vil og er lykkelige med det. Så at de skal unnskyldes for deres gjerninger mener jeg ikke er riktig.
Jeg fant gjennom alle år unnskyldninger for min P/N? sin oppførsel. Hans vanskelige barndom og det faktum at han ble mobbet som liten, hans vanskelige forhold til sin mor, “han har et vanskelig temperament og kort lunte”, “det er nok jeg som oppfører meg på en slik måte at han blir sint” osv. Som du skriver – hjertet mitt blør ved tanken på den lille gutten som hadde det vondt.
Enden på visa var at jeg gikk. Han ser ikke sin egen oppførsel overfor meg. Han benekter ting han har sagt og gjort, påstår at han har bedt om unnskyldning selv om han ikke har gjort det – for eksempel. Etter å ha lest mye, ser jeg at gaslighting var noe han utførte til perfeksjon overfor meg. Jeg gikk. Og får stadig inntrykk av at han står igjen i rollen som den lille gutten som hadde det vondt, nesten som regresjon. Han vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på for å gi meg dårlig samvittighet. Og da blør hjertet mitt på nytt.
Jeg vet ikke om jeg kan unnskylde det han har sagt og gjort overfor meg. Jeg kan sikkert bearbeide det og lære å leve med det. Det er dit jeg har kommet. Enda gjenstår mye jobbing for å komme videre.
Jeg synes dette spørsmålet er noe av det vanskeligste ved hele problematikken.
Har et menneske en utviklingsforstyrrelse i hjernen som rammer evnen til empati og samvittighet ovenfor andre, så er dette et handicap på samme måte som intellektuel utviklingshemming. Man kan vel ikke si at vedkommende kan noe for det. Eller har de en viss mulighet til å velge reaksjonsmønster? Og på grunnlag av hvilke tankeprosesser, eller mangel på sådanne, tar de sine valg? Jeg vet virkelig ikke hvordan det foregår i hodet på slike mennesker.Skal man anta at de ikke har en fri vilje og dermed ikke kan være ansvarlige på samme måte som de fleste andre?
Dette blir en farlig vei å gå. Dessuten er de ikke strafferettslig utilregnelige med mindre de har alvorlige tilleggsdiagnoser.
Unnskylde dem for hvilke formål?
Det er altfor mange av oss som har unnskyldt dem med vanskelig oppvekst, overfølsomhet osv, og dermed utsatt oss selv for allverdens psykisk, og noen ganger fysisk, mishandling. Vi har vært forståelsesfulle til det selvdestruktive. Og det hjalp ingenting. Så man bør ikke unnskylde dem for å bli i forholdet.
Vi kan unnskylde dem i vårt stille sinn og tenke at de har en utviklingsforstyrrelse, det er det som er grunnen til alt det fæle, vi behøver ikke å ta det personlig. Det er sykdom i sjelen.
Å unnskylde dem vis a vis andre kan man bare i liten grad gjøre, idet de færreste vil ha en diagnose. Du blir bare stående der med dine alvorlige påstander. Med mindre du snakker med nære og innforståtte.
Nei, tror ikke å unnskylde dem nytter i noen annen sammenheng enn å prøve å forstå at man har med en syk sjel å gjøre. De skader andre så det holder, men skader også seg selv og skaffer seg mange problemer. Litt medfølelse vil vi nok ha, iallefall i litt rolige faser når de ikke plager livet av oss. Det er vel ikke så galt?
Rebekka
Det er vel det som er noe av kjernen i problematikken. Unnskylder vi dem og fratar dem ansvar for egne handlinger, er det nærliggende å ikke ta ansvar for sin egen rolle i relasjonen -og så har man det gående.
Jeg har tenkt mye på den mildere varianten av narsissisme, slik den ene forelderen min er. Jeg har valgt å bryte all kontakt, mens søskenet mitt har litt kontakt. Vi diskuterer av og til om denne forelderen er ansvarlig for hva h*n sier og gjør. Jeg har landet på dette at vedkommende vet forskjell på rett og galt. At de ikke nedlater seg til å tenke at de må følge de samme sosiale reglene som alle andre, er jeg ikke villig til å bortforklare.
For meg er dette nesten eksistensielt. Hvis min forelder, som aldri har elsket meg, som regelrett har mobbet meg og krenket meg gjennom hele min oppvekst ikke er ansvarlig for å aldri ha sett noe feil med dette, ja, da forsvinner jeg. De vet bedre, men gjør ikke noe med det. Jeg er overbevist om hvordan denne personen ble som h*n ble og ser mine besteforeldres rolle i det hele. De skjemte bort og så dette barnet sitt som det største som hadde skjedd i det hundreåret.
Jeg har sagt det et sted før: Når overgrep og krenkelser skjer, må noen ta på seg skammen og fordi overgriperen nekter å gjøre det, tar offeret den på seg. For meg er der ingen måter å forholde meg til slike ujevnbyrdige relasjoner uten å ta på meg skammen og skylden. Det er jeg ferdig med. Så jeg plasserer skyld og ansvar der det hører hjemme: Hos utøveren, -den grenseoverskridende. Alternativet er at vi alle er ofre for omstendighetene. Da hadde jeg kanskje fortsatt hatt rollen som over-empatisk datter og kjæreste? Enda verre, jeg hadde videreført den narsissistiske foreldrerollen vår familie har videreført i generasjoner. Og det, kommer ikke til å skje.
Veldig bra at du tar opp nettopp dette perspektivet. Jeg tror nok ikke det er mulig å finne en psykopat som har hatt en god oppvekst, slik vi tenker om barns behov i pedagogikkfaget i dag. Jeg tenker da på ting som tidlig tilknytning og evne til å ubetinget omsorg for å nevne noen eksempler. Det betyr absolutt ikke at en partner skal begynne å synes så synd på psykopaten at de holder ut! Her er det viktig å holde tungen rett i munnen – du som er sammen med psykopaten jobber ikke i helsevesenet og har ikke som ansvar å ta imot ubegrunnet dritt. Men 5 år etter at du følelsesmessig sett har fått psykopaten ut av livet, ja da syns jeg du kan få lov til å lene deg tilbake, tenke over hva som skjedde og reflektere litt om årsaksforhold. Men ikke mens du er fanget i ederkoppens nett, og stadig er på jakt etter forklaringer (og bortforklaringer) på psykopatens oppførsel.
Vet dere hva?? Jeg har laget unnskyldinger på unnskyldninger på vegne av min tidligere kjæreste i alle år. Jeg prøvde å få alle til å innse for en flott type han var, til tross for sin vanvittige trang til å kun snakke om seg selv, fremheve seg selv og være nedlatende mot andre. Gang på gang gjennom 8 år, måtte jeg unnskylde han ovenfor venner og familie. Både ovenfor ting han sa og gjorde mot meg som såret meg, men også fordi mange så hvor stygg han var mot meg. I sosiale sammenhenger satt han ofte og rakket ned på meg og slengte kommentarer, og jeg unnskyldte… Han rakket også ned på ALT og alle andre, som kanskje ikke var tilstede der og da…. Men hvorfor i alle dager skal vi unnskylde et menneske som ikke skjønner hva de gjør??? Han unnskyldte seg ALDRI for oppførselen sin, utroskapen sin, løgnene sine osv.. Han hadde jo aldri gjort noe annet enn å være et fantastisk snilt og godt menneske?? Det var jo jeg og alle de som kommenterte hendelser, som var “gal” og helt på jordet, overfølsomme og dumme?? Så hvorfor skal man unnskylde noen som ikke kan innrømme feil eller ha selvinnsikt nok til å forstå hvor stygg han har vært? Nei… mennesker som skal unnskyldes for noe de har gjort eller sagt, er de som beklager seg fra hjertet og som innser og kan ytre seg med anger, når de har gjort noe galt…. Så å unnskylde min eks-kjæreste, sluttet jeg med da jeg innså selv galskapen han dro meg gjennom…… Blant annet da jeg begynte å lese denne bloggen…. 🙂
Jeg unnskylder ikke P/N lenger – men jeg tror at dette er årsaken til at jeg og sikkert mange andre blir i forholdet over tid. Jeg vet at jeg tilskrev det årsaker som p/n forklarte om sin bakgrunn, som jeg godtok. Som jeg fant unnskyldninger og forklaringer på- jeg syntes synd på det lille barnet inni der. Etterhvert som tiden går skjer det jo noe rart – plutselig var det jeg som reagerte feil (ihht p) på hans oppførsel, jeg som trigget oppførselen hans og det ble jeg som unnskyldte meg for å ha forårsaket adferden. Derfra – til at det sakte men sikkert seg inn at det var ren og skjær egoisme bak, til at det var ingen forståelse for hva konsekvensene var for meg – det var et intrikat spill for å bruke de rundt seg til egen vinning på de fleste områder – det var ren ondskap og egoisme forkledd bak en offerolle pga omstendigheter fra fortiden. Da det seg inn – da kan jeg ikke lenger unnskylde en psykopat. NÅr jeg til slutt innså virkeligheten og ikke tok hans bør på mine skuldre lengre – vel da var jeg fri – psykisk. Men jeg opplever enda at jeg synes synd på ham – men da i forhold til at han er så egoistisk og ufølsom for da mangler man det som er det motsatte av de egenskapene og som er så ufattelig mye bedre å ha som et helt menneske.
Å unnskylde, fordeler skyld og opprettholder overgriper-/offerrollen. Å tilgi, setter fri.
Vi finner grunner for å unnskylde, vi tar t.o.m skylden selv fremfor å plassere faenskapet der det rettmessig skal stå. Det er en av grunnene til at man blir så lenge i forholdet med psykopaten. Så vidt meg bekjent er min eks tilregnelig, og han vet godt forskjell på rett og galt. Han bruker jo alt “det rette” som mal for sin utadvendte falske fasade og masker. Han hadde vel neppe hatt behov for å holde “det gale” skjult under radaren hvis samfunnets dom ikke betydde noe for han. Han hadde f.eks. ikke trengt å skyve skylden over på alle andre. Alt sier meg at psykopaten har de samme moralske valgmulighetene som alle oss andre, men at de bevisst velger det som gagner seg selv. Jeg unnskylder ikke egoisme. Det at de får et kick av å påføre andre smerte, betyr ikke at de er utilregnelige og må unnskyldes. Det betyr bare at de foretrekker å gi seg selv den sadistiske gleden fremfor alt annet. Hvorvidt psykopati er medfødt eller påført, er for meg uten stor betydning i spørsmålet om det skal unnskyldes. Når det gjelder det å tilgi, så er det umulig for meg å tilgi en som bevisst har gjort de tingene han har gjort. Jeg har isteden valgt å tilgi meg selv for at jeg var så naiv. Jeg var et tilgivende og unnskyldende følelsesmenneske overfor han i så mange år, men han var den som manipulerte meg til å bli kaotisk og syk. Ved å tilgi meg selv, og til dels også unnskylde min uvitenhet, så kom jeg meg videre i livet. Jeg ble gradvis friskere. Men jeg valgte å bli en klokere person. At det har gjort meg til en litt annen person enn jeg var, tar jeg selv ansvaret for.
Offerrolle; har gått å smakt på det ordet – det er så fremmed på en måte. Er jeg et offer – et psykopatoffer- ja faktisk. Men jeg ser ikke på meg selv som et offer ellers. Har fått mitt livs lærepenge, ettervirkningene jobber jeg med og ja – gikk i psykopatfellen til gangs med begge beina og hele meg. Mitt syn på mennsker er forandret – og det lærte jeg på den harde måten. Dessverre. Men årsaken til at jeg lot meg utnytte – det er faktisk snillisme, altfor mye empati og troen på det gode i mennesker. Ja jeg er et psykopatoffer men gud hvor sterk jeg er som fortsatt står på to ben – ordet offer er så negativt og jeg føler ikke det passer egentlig – for hvilken styrke har man utvist – først i forholdet, så i bruddet og ikke minst etterpå. Jeg velger å beundre styrken i meg selv og andre.
Tilgi en overgriper – nei, men jeg tilgir meg selv for å ha måtte lære på den harde måten og å ha latt meg forlede til de grader – og jeg tar den viten jeg har fått med meg for å unngå tilsvarende feil i resten av mitt psykopatfrie liv.
Så bra skrevet Mia. Slik føler jeg det og. Føler meg så sterk nå, men det har vært tøft. Det var som å være inni en tunell. Jeg sovnet på sofaen en ettermiddag når det sto på som verst. Og tenkte at det var dumt jeg våknet. Jeg føler ingen aggresjon mot personen som ikke er som andre. Men tilgir ikke. Jeg var nok naiv og hadde mye energi og empati å gi. Derfor ble jeg vel et “offer” en tid. Hvis andre nå er ufine tar jeg igjen på en høflig og smart måte. Nå er det meg som bestemmer! Herlig.
At tilgive-aldrig i livet!
Min P vidste om hans egen forstyrrelse og jeg fandt ud af, at han faktisk havde gået i langvarig behandling for en (covert) narcissistisk personlighedsforstyrrelse plus borderline. Trods det levede han med en anden maske i et flerårigt forhold med mig. Da jeg havde afsløret ham, sagde han til mig, at det ikke var hans mening at såre mig og at han gjorde det samme i alle forhold. Han vidste udmærket om hans eget mønster i et parforhold.
Han sagde endvidere: Jeg tror jo på det hver gang. Og han advarede mig ? nu skal du løbe, løb for helvede løb! Det viste sig, at han var ekstremt bevidst om ALT hvad han gjorde. Det er udnyttelse, egoisme og ondskab. Jeg ved ikke om jeg en dag kommer dertil, hvor jeg kan have ondt af ham? Men jeg tilgiver aldrig!!
Unnskyldes for deres ugjerninger? Nei. Psykopaten min handlet bevisst og har manipulert folk rundt meg for å ødlegge meg så mye som mulig. Hun vet også godt at hun er psykopat og er skikkelig stolt over det. At jeg ikke leste de røde flaggene fra starten av er min feil. Men, jeg har det faktisk ganske bra nå. Og grensene mine har ikke blitt trått over siden. Desverre for hun kan jeg også forklare alt ned til den minste detalj om hvordan jeg ble manipulert. Det slår tilbake til desse menneskene til syvende og sist. De er bendelormer og lever av andres følelser. En oppførsel som ikke kan unnskyldes og det eneste som kan gjøres er å skape bevissthet rundt temaet.
Vanskelig! Når jeg endelig ble sett og hørt. Fikk stadfestet av profesjonelle fagfolk at det ikke var meg det var noe gale med men min mor. Sinne, bitterheten og hatet kokte. Men jeg innså at dette ikke kunne få overtaket og styre resten av mitt liv. Spise meg opp innvendig og ende opp slik som min mor.
Jeg var nyoperert i hjernen for Epilepsi. Anfallene slo ut i Høyre og Venstre Hippocampus (kortidshukommelsen). Jeg gikk med venstre hjernehalvdel i narkose i 2 år. Det var umulig og fortrenge meg selv og alt mitt indre noe mer. Min egen hjerne. Det var en setning som gikk opp igjen konstant; Herlighet! For ett falskt skuespill. I min verden så var vi ganske psykopatisk styrt i det store og det hele. Jeg våget nå å gå igjennom Himmel & Helvete. Tur – Retur. Innså at jeg skulle bygge meg opp ifra bunnen av allikevel. Slette mitt gamle selvbilde og ikke være redd det sanne og ekte Selvet. Noe jeg var blitt hjernevasket til å være som liten jente. Som voksen så jeg at min mor egentlig beskrev seg selv. Projeksjon.
Det var ingenting profesjonelle fagfolk var mer enig i enn at jeg forlot min mor i ung alder. Min yngre bror var gullungen. Jeg var syndebukken. I voksen alder så ser jeg at det var en fordel og være syndebukken. På den måten så har jeg ikke blitt tilknyttet henne. Min yngre bror ble det.
Min bror har diagnosen Bipolar som ligger i Amygdala i hjernen. Bipolar, Schizofreni og Personlighetsforstyrrelse ligger i samme bås.
Hippocampus hvor jeg opererte og Amygdala ligger under Hyphotalamus i Frontallappen i hjernen. Dette er ett område som er veldig ømtålig for stress.
Min mor er eldst av 8 søsken. Hennes mor var veldig lite engasjert i barna sine. Ikke i noe som helst egentlig. Daffet bare rundt og stumpet tobakksneipene i potteplantene. Gjorde aldri noe renhold. Laget aldri middag. Med andre ord; Ingenting! Annet en å spise snop fra ett stort handlenett som hang høyt oppe på veggen. Overvektig og satt bare på kjøkkenstolen. Bestefar måtte gjøre alt. Men ungene klistret seg til moren. Spesielt min mor og hennes ene søster. Min mor hatet sin far. Han gav til slutt opp disse to søstrene. Jeg husker at han fortalte meg; At jeg så det. Jeg sa det jeg mente.
Dessverre så er dette en generasjon som ikke takler at sannheten kommer frem. Alt skal skjules og holdes hemmelig. Jeg ble kraftig mishandlet med hjernen i full narkose av min mor som da så en ypperlig anledning til å få hevdet seg. Hennes søster likedan. Å kunne mobbe og skjelle meg ut når jeg ikke kunne forsvare meg selv.
Uttad, så har det vært viktig for dem å vise verden at de er verdens flinkeste og snilleste damer. Veldig viktig å vise alle at de virkelig bryr seg med sin fysiske tilstedeværelse. På tomannshånd, besatt av å konstant psyke ned.
Når jeg har kommet meg på bena og ikke er forsvarsløs, så har jeg kuttet dem ut. Ett stort SNUFS! Å se oss, se oss alle sammen. Stakkars oss. Tenk at jeg kan være så slem med dem. Jeg må jo virkelig ha store psykiske problemer. Være alvorlig hjerneskadet.
For min egen del så klarer jeg nå å le av saken. Men det frustrerende er at de aller fleste rundt dem ikke våger å innse. De har klart jobben sin med dem. De har klart å desperat få være øverst. “Dessverre” så samarbeider ikke disse to søstrene så godt. De kriger og konkurrerer. Min tante er en veldig “her kommer jeg” – typen. Min mor er mer beskjeden og klønete.
Det som uroer meg er min bror som nå har fått en alvorlig diagnose og sliter med Angst og er Manisk Depressiv. Jeg blir veldig redd. Men, jeg har en av landets fremste Overlege innen Nevrologi. Professor på toppen. Jeg forteller han alt! Beskjeden jeg fått; Ja, det er bare å studere mer.
Psykopatene klarer jeg på en måte å unnskylde. Men det som fremdeles er bittert er de som mener at en bare lyver, har psykiske problemer osv. når en mener at noen er en psykopat. Det å ikke bli trodd og at en er vitne til at hjernevaskede ofre bare visner. Mer og mer, og psykopaten får enda mer full styring, makt og kontroll til å utnytte og bruke dem. Kjenne livsgnisten ved å kunne hevde seg selv.
Jeg ser at det er snakk om dypt nedsunkne mennesker som ikke har det videre godt med seg selv. Som suger andre tom for energi til de blir alvorlig skadet. Jeg håper helt ærlig at min mor dør snart. Jeg er lei av å måtte kaste bort energi på – Luft!
Å unnskylde dem er vel nettopp en av, og kanskje den viktigste årsaken til at vi blir værende og lar dem fortsette å behandle oss dårlig…? Han mener det jo ikke….. Han har hatt en forferdelig oppvekst….. Osv.osv…. Det hjelper iallefall ikke oss som ender opp som en skygge av det vi en gang var ! Når det er sagt så har det for min egen del gjort det lettere å slippe tak i hatet og alle de vonde følelsene som han plantet i meg, når jeg vet at han ikke er født ond men har blitt sånn for å beskytte seg selv. Så kanskje vi ikke skal unnskylde dem, men akseptere det som en forklaring på at de har blitt som de har blitt og at det nok er årsaken til at de har behandlet oss så dårlig? Tro det eller ei, men jeg unner min N alt godt i livet og går ikke rundt å bærer nag, men jeg er uendelig takknemlig, glad og stolt over at jeg tilslutt våknet og innså og erkjente fakta og klarte å gå uten å se meg tilbake! Jeg unner nemlig meg selv også alt godt i livet og vet at det kan jeg aldri få med han. Total NK føles helt befriende!
“Den voksne narsissisten gjør det samme som psykopaten; skader, utnytter og bedrar andre – mindre av lyst og mer av nødvendighet for å opprettholde sitt falske jeg. Men narsissisten er knapt dette bevisst. Det er så lenge siden traumet skjedde at hans/hennes egentlige jeg er borte og antakelig ikke eksisterer lenger” skrev du-
Det var utvilsomt den vanskeligste dagen jeg noensinne har hatt, da illusjonen om hvem jeg var ble brutt, etter å ha løyet til alt og alle om alt og ingenting siden jeg var barn, til jeg ble voksen.
Jeg visste jeg var en annen, eller for å korrigere meg selv, underbevisstheten min viste det, og jeg jaget etter den personen, hele livet, til dagen alt kulminerte, forsvaret forsvant og jeg sto mentalt naken tilbake, som det barnet jeg hadde forlatt.
Det vanskeligste var dog ikke opplevelsen, det var alle minnene som returnerte, minner om hva som hadde skjedd, de som gjorde at jeg forlot barnet, de som gjorde at det “normale” id`et ble erstattet med en narsissistisk drittsekk til å forsvare barnet, slik at det kunne overleve i de rådende omstendighetene med en psykisk og fysisk voldelig mor. Minnene om alt som skjedde siden narsissisten i meg ikke forlot barnet umiddelbart, men overtok personligheten helt til jeg altså ble voksen, minnene om alle som ble såret av det den personligheten gjorde i det den trodde var nødvendig for å beskytte barnet. Noe som ikke alltid var riktig.
I dag har de byttet plass, barnet er den som lever, lever som barn vanligvis gjør, ærlig og uredd, noe det kan gjøre siden det vet at om det aldri kan bli såret mer, for ved forsøk på det, så tar drittsekken over, noe barnet vet og stoler på.
Så ja … jeg er muligens diagnostisert med antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissistiske og voldelige trekk, men jeg er egentlig en snill og hyggelig liten gutt, hvem du møter, avhenger bare av hvordan du oppfører deg mot meg.
Ha en flott dag videre.
Kuruoshi: “Så ja … jeg er muligens diagnostisert med antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissistiske og voldelige trekk”
Kjære deg, muligens? Har du fått en diagnose eller er dette noe du selv mistenker?
Takk for at du deler.
Er diagnostisert, ordet muligens ble brukt som en beskrivelse, les- selv om jeg er-, det er bare måten jeg skriver på.
Den verste dagen det ble referert til i begynnelsen av kommentaren var nettopp den dagen jeg ble diagnostisert, det tok fem av dem, og utallige timer hos hver enkelt for å bli enige, så jeg vil anta at det stemmer rimelig greit.
Og du er hjertelig velkommen, det er dog ikke en altruistisk deling, selv om den ser tilsynelatende slik ut, den er egoistisk, og kommer av at alt jeg gjør i ærlighet bidrar til å bli enda bedre kjent med meg selv, noe som igjen gagner meg, fordi jeg liker den jeg er nå, og har ikke lyst til å reversere tilbake til den løgneren jeg var. At det jeg gjør også gagner andre er bare et bi produkt av dette, eller for å si det på en enklere måte, oppmerksomheten i det gagner narsissisten, ærligheten gagner barnet, de er begge fornøyde og jeg kan beholde personen jeg er nå.
Ha en flott dag videre.
Kuruoshi: du skal ha honnør for å ha oppsøkt behandling, det viser innsikt og ønske om vekst.
Hvis det er slik at du ønsker å kommentere fast her, så er det noen ting du må være klar over.
Bloggen har så langt knapt tillatt å la psykopater eller narsissister å kommentere. Det er en grunn til det, dette er et sted hvor folk forsøker å heles etter å ha vært i nærkontakt med nettopp psykopater og narsissister. Noen ofre står på randen av kognitivt sammenbrudd og blir lett trigget. Nærvær av en psykopat eller narsissist kan derfor oppleves som “en ulv blant oss”.
Derfor, vær respektfull!
Dette er et forum hvor vi gir støtte og får støtte. Hvis du ønsker å delta her så forventer jeg det også av deg. Hvis du viser at du er villig til å gi og dele som alle andre, så vil du også møte forståelse og få verdifull støtte. Jeg bryr meg ingenting om agendaen din er altruistisk eller egoistisk. Du følger den samme etikette som andre.
Beklager at jeg er streng, men dette må på plass fra starten. Ok?
Du er ikke streng, det er fullstendig forståelig, men jeg ønsker ikke å delta i noe.
Jeg leste det som sto skrevet med interesse, fordi det virket som om det kunne bidra til økt forståelse av meg selv, jeg kommenterte fordi jeg følte det var riktig, at jeg hadde noe å bidra med og du publiserte sannsynligvis kommentaren min av samme grunn.
Det er sånn det må være, at du leser det først og tar en bestemmelse etterpå, også hvis jeg kommer innom igjen en annen gang, men jeg merker og forstår at det er forstyrrende allerede nå mens jeg skriver, så da trekker jeg meg heller stille tilbake.
Du skjønner, ved å gi meg rollen som potensiell agitator så er det ironisk nok ikke bare forstyrrende for de som frekventerer her, men også min vekst.
Si for eksempel at jeg skrev ett innlegg som virket støtende, uten at det var ment slik, hvis jeg da, i følge meg selv, ufortjent fikk tildelt rollen som anstifter, kan det så tvil om hva jeg antar er riktig for meg og sånn sett føre til at jeg faller tilbake til etablerte mønstre, og det er ingen av oss tjent med.
Så jeg forstår deg, men jeg velger meg selv, og forlater derfor deg og dine med ett ønske om å finne fred.
Lykke til videre.
Kuruoshi: det er i orden. Lykke til, til deg også.