Medavhengighet

Vi skal snakke om denne tilstanden som gjør at enkelte av oss har vanskeligere for å bryte båndet med psykopaten. Medavhengighet (eng. codependency) er det nærmeste offeret kommer en egen personlighetsforstyrrelse da denne psykologiske tilstanden er sterkt befestet i personligheten til offeret. Det er et par ting leseren må være klar på innen vi går videre.

-Selv om medavhengighet er et personlighetstrekk hos offeret så gir det ikke offeret skyld for den psykopatiske mishandlingen, hverken helt eller delvis. Psykopaten er et rovdyr som elsker å villede, utnytte og bedra. Selv om den medavhengige har holdt fast i relasjonen til tross for mishandlingen, så fritar det ikke psykopaten for skyld. Man kan på en måte si at den medavhengiges hus står åpent, det er likevel ikke greit at tyven tar seg til rette i huset.

-Hvis du som leser ser at du har mange trekk som kjennetegner medavhengighet så ikke opplev deg selv som forstyrret, mangelfull eller skammelig. Bruk din viten til å reparere den delen av din personlighet som fører deg inn i utnyttende relasjoner. 

Medavhengighet kjennetegnes av at den medavhengige fungerer dårlig alene. Den medavhengige er nærmest avhengig av å ha en relasjon å pleie for å oppleve seg selv som betydningsfull. Uten noen til å motta den medavhengiges ønske om å elske, pleie og dulle for en annen, så føler han/hun seg nytteløs og verdiløs. Mer enn noen annen tilstand så definerer den medavhengige sin verdi på hvorvidt det finnes noen rundt ham/henne som trenger ham/henne. Å være i en relasjon kan for den medavhengige være mer meningsbærende enn et yrke og definitivt mer enn å være enslig. Den medavhengige er ingen uten en primærpartner og er slik sett avhengig av andre, derav navnet medavhengighet.

Den medavhengige har vokst opp på et slikt vis at egenverdi ikke har stått i sentrum. Han/hun har ikke lært den selvrespekten som er nødvendig for å fungere på egenhånd. De kan være meget selvstendige og ressurssterke mennesker men formår ikke å se noen mening i et liv kun med seg selv. De sammenligner seg med andre og får i denne sammenligningen en opplevelse av seg selv som annenrangs borgere. Muligens har de vokst opp med foreldre eller andre omsorgspersoner hvor kjærligheten fra disse omsorgspersonene har vært betinget av at den unge medavhengige har tatt seg av deres emosjonelle, sjelelige og fysiske behov. Det er således egentlig den medavhengige som har vært omsorgspersonen og ikke den foresatte. 

Men så skjer det noe som gjør at i tillegg til omsorgsfunksjonen, så støtter og underbygger den medavhengige dysfunksjonalitet i den mottakende personen. Det kan være at objektet er en alkoholiker eller en mishandlende psykopat. Den medavhengige forlater ikke et slikt objekt. Den medavhengige forsøker heller ikke å styre objektets avhengighet inn på et sunnere spor men bidrar istedet til å holde ham/henne i deres dysfunksjonalitet. Omsorgen den medavhengige tilbyr får karakter av å ikke gjøre noe som forandrer dynamikken i den gjensidige avhengigheten. Den medavhengige er ubevisst redd for at hvis objektet blir sunnere, så vil det ikke lenger ha behov for den medavhengiges tilstedeværelse. Den medavhengige tror at hans/hennes evne til omsorg er det eneste positive trekket han/hun innehar og den eneste grunnen til at noen vil ønske å være sammen med ham/henne. Slik legger den medavhengige seg åpen for utnyttelse. Dette er ikke kjærlighet. Det er omklamring fra den medavhengiges side, og mishandling fra objektets side. 

Samtidig har den medavhengige en trang til å straffe mishandleren med passiv aggresjon. Den medavhengige er således ikke blind for mishandlingen som pågår, men er ikke i stand til å bryte mønsteret fordi det har meningsbærende betydning. Den medavhengige overbeviser seg selv om at psykopaten trenger ham/henne, men har ingen sunn strategi for hvorfor et slikt behov er tilstede hos objektet. Det skal gå meget langt før den medavhengige stiller et ultimatum til den alkoholiserte partneren om å slutte å drikke. Tvert imot vil den medavhengige ofte tolerere alkoholismen og sågar hjelpe sin dysfunksjonelle partner med å skjule den for omverdenen. Ved utenfrakommende kritiske spørsmål så vil den medavhengige ofte være unnvikende, diffus og svare på en måte som forsvarer alkoholmisbruk, psykopatisk mishandling, utroskap eller økonomisk utnyttelse; “NN klarer seg ikke uten meg”, “han/hun er hele mitt liv/jeg er hele hans/hennes liv”, “NN slår meg kanskje men det er fordi vi er så nær hverandre”. Den medavhengige har en tendens til å skape irritasjon og resignasjon hos utenforstående som ser relasjonen mye tydeligere og forsøker å “vekke” den medavhengige. Ofte gir de opp med en nokså korrekt opplevelse av at den medavhengige faktisk ønsker og dyrker den dysfunksjonelle relasjonen.  

Å befinne seg i en medavhengig rolle krever en høy grad av fornektelse. Relasjonens realitet når ikke helt opp i den medavhengiges bevissthet. Å innse at relasjonen bør brytes og forlates ville bety at den medavhengige igjen blir alene og blir nødt til å jobbe med sin trang til å søke dysfunksjonelle partnere. 

Den medavhengige har mange uselviske og martyr-lignende karaktertrekk, samtidig som han/hun også selv er en manipulator. Den medavhengige kan gi og gi uten å forvente gjengjeldelse. Han/hun er omsorgsfull, men omsorgen den medavhengige tilbyr har en grad av tvangshandling i motsetning til den sunne omsorgen som gis frivillig. Det kan betraktes som en positiv egenskap som har gått for langt. Den medavhengige tar gjerne ansvar for andres ve og vel men er ikke i stand til å ta ansvar for seg selv.

Den medavhengige er en magnet på psykopater som følge av deres vilje og evne til å yte grenseløst, samtidig som den medavhengige tiltrekkes av psykopatens evne til å få andre til å føle seg spesielle. Det er altså en gjensidig tiltrekning mellom den medavhengige og psykopaten eller narsissisten. Den medavhengige er meget villig til å danse med psykopaten, men det resulterer i giftige og voldelige relasjoner etterhvert som den medavhengige viser seg klengete og forventningsfull. Den medavhengige søker å få stillet sin angst i psykopatens nærvær, men psykopaten er ikke istand til å dekke emosjonelle behov hos noen. I tillegg forakter psykopaten sterkt objekter som han/hun oppfatter som patetiske. Psykopaten vender likevel tilbake til den medavhengige på grunn av den medavhengiges evne til å gi, men det er med både selvforakt og forakt at psykopaten gjør dette. 

Den medavhengige aksepterer forakten. Det eneste han/hun krever er at psykopaten blir værende i relasjonen. Den medavhengiges harme og bitterhet vekkes hvis psykopaten forbryter seg mot dette ene kravet og forlater den medavhengige, eller initierer en svingdørs-relasjon hvor han/hun kommer og går hele tiden. Da kommer den passiv aggressive forakten opp i den medavhengiges bevissthet, hvor han/hun klandrer psykopaten for å forlate ham/henne når den medavhengige har ofret så mye. Slik forsøker den medavhengige å kontrollere objektet. 

Jeg oppfordrer alle som mistenker at de lider av denne tilstanden til å oppsøke ytterligere litteratur om emnet. Behandlingsprognosene er gode. Trekk som er en del av personligheten kan ikke kureres, bare modereres. Men den medavhengige er ofte meget behandlingsbar fordi det er et sterkt ønske om å bli sunnere. Bevissthet om egen tilstand kan medføre gode resultater hvor den medavhengige kan bryte mønsteret, akseptere seg selv og delta i mer normale relasjoner hvor han/hun opptrer mindre klengete og også dekker egne behov i stedet for utelukkende andres. 

Jeg vil avslutte med å minne om kurskveld i Bodø den 27. april for dere som bor innenfor rekkevidde. Se “kommende arrangementer” på facebook siden for mer info. God søndag 🙂

15 kommentarer
    1. Dette er meg. Jeg har få venner (elsker å “slette” folk fra livet mitt) og blir veldig avhengig av de jeg anser som verdt å tilbringe tid med.
      Har fått høre at folk synes jeg er plagsom, og det skjønner jeg – jeg synes det også. Det er slitsomt å hele tiden løpe etter andre med førstehjelpsskrinet i tilfelle de skulle få bruk for det. Som regel får de ikke bruk for det, og jeg blir overflødig. Jeg har tross alt ikke noe annet å tilby enn ubetinget kjærlighet – fordi jeg trenger det selv.
      Vel, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, annet enn å bruke all min energi på å ikke kontakte andre. Jeg blir lett intens om de først vier meg oppmerksomhet, og da er det nesten bedre å bare “disappear”. Vil tross alt ikke være til bry. Men jeg lider, for jeg sitter bare og venter på å få oppmerksomhet og føler meg hele tiden oversett.

    2. Takk for bra innlegg. Medavhengig var jeg og ja. Du får det fint frem uten å bedreide offeret. Er så glad for denne bloggen! Som gir så innsikt og rydder opp i mitt hode.

    3. Sv; Ja, det er nettopp det! Jeg blir lett såret og tenker de verste ting, så skal jeg liksom “straffe” dem ved å blokkere dem ut av livet mitt. Men den jeg egentlig straffer, er meg. Huff!

    4. V: “Jeg har få venner (elsker å “slette” folk fra livet mitt) og blir veldig avhengig av de jeg anser som verdt å tilbringe tid med.”

      Det er i utgangspunktet ingenting i veien med å ha få venner. Noen finner mer verdi i få og dype vennskap enn mange overfladiske. Om nettverket er sunt eller ei kommer an på om de vennene man har er ekte og ikke giftige. Det er også avhengig av om man føler seg ensom eller ei. Noen føler seg aldri ensomme med bare to eller tre venner. Andre føler seg ensomme selv om de er omringet av folk hele tiden, fordi dybden og tilknytningen mangler. Nettverket er kanskje stort men har ingen mening. Det er altså ikke størrelsen på nettverket som har betydning for om det er rikt.

      Å slette folk fra livet sitt er ingen forbrytelse hvis relasjonen ikke gir mening. Det trenger ikke å ha skjedd et stort bedrag for å avslutte en meningsløs relasjon. Det trenger heller ikke å være en skyldig part. Mange relasjoner koker helt naturlig bort. Hvorfor skal man da tviholde på dem?

      Problemet for medavhengige er at de sletter ikke mennesker de er ferdige med. Tvert imot, de sletter mennesker som står dem nær, men som på et eller annet vis har skuffet dem. Det kan være at avslutningen er berettiget, den medavhengige blir ofte utnyttet. Men problemet er at når den medavhengige fortsatt er knyttet til personen han/hun ønsker å slette så kommer det senere anger og et forsøk på å reetablere relasjonen fordi relasjonen er brutt men ikke tilknytningen. Og av og til kaster den medavhengige også ut babyen med badevannet, slik at relasjoner det egentlig ikke var noe i veien med blir brutt.

      Den medavhengige er sensitiv og ofte såret av andre mennesker og dette er det vanskelig å gjøre noe med. Mitt råd til dere som har et slikt mønster er å ta dere en kalddusj innen dere går til det skrittet å bryte med nye eller gamle venner. En kalddusj skjerper dømmekraften. Se om behovet for å bryte fortsatt er der etterpå. Hvis utnyttelsen av deg er soleklar så bryt med vedkommende men vær da sikker på at her vil du aldri tilbake. Hvis du har en magefølelse som er i tvil så ikke gjør noen stor sak av det, la relasjonen heller gå sin gang en stund til. Ikke gruble for mye over relasjoner. Aldri slett noen i affekt. Medavhengige er ofte skuffet over andre men dårlige kommunikatorer, det kan derfor foreligge misforståelser. Vent med å bryte til skuffelsen har roet seg.

      Det er ofte – med rette – vanskelig å hente tilbake mennesker man har såret selv om man angrer. Husk at andre også har følelser. Når det er sagt så er det ingen vits i å bruke energi på hva som er sagt og gjort. Spist er spist. Skam, skyld og dårlig samvittighet er av og til berettiget men den medavhengige har for mye av det. Den medavhengige elsker ofte for mye og for mange men det er en betinget kjærlighet, derfor blir mange relasjoner problematiske. Sett strek over fortiden og fokuser framover. Noen relasjoner hadde ikke livets rett selv om vi var glade i vedkommende vi har brutt med.

      Takk for din kommentar 🙂

    5. Jeg tror mange kunne ha nytte av å lese om selvutvikling. Selv har jeg kommet ganske langt i prosessen med null kontakt, mye takket være denne fantastiske bloggen 🙂
      I ettertid ( har drevet mye med selvutvikling ) har jeg fått mer kunnskap, alt som skjer i mitt liv er mitt ansvar, selv med en psykopat som har vært innblandet. Jeg har ikke lenger behov for hevn en gang, merkelig hvordan ting kan forandre seg til det positive. Kunnskap er virkelig gull verdt, og en dyktig veileder som kun vil ditt beste, du blir sterk i deg selv på alle områder.
      🙂

    6. Anna: det er fantastisk at du har kommet så langt. Du må gjerne utdype hvordan du har forsonet deg med at alt som skjer i ditt liv er ditt ansvar, slik at nye lesere ser at å ta ansvar for sitt liv ikke er det samme som å ha skyld 🙂

    7. Jeg kjenner meg igjen i så mye av dette! Jeg har en tendens til å “slette” mennesker ut av livet mitt, når jeg føler at jeg gir mer enn jeg får tilbake. Eller når jeg rett og slett er usikker på hvor jeg har personen. Jeg velger å slette vedkommende for å unngå å være i en sårbar situasjon hvor jeg kan risikere å bli såret. Det var akkurat det jeg gjorde med min P, jeg slettet han overalt etter det manipulative skiftet. Jeg følte at jeg bare var en pest og plage som han var dritt lei av. Jeg tenkte at jeg skulle være fornuftig å legge denne relasjonen bak meg, fordi P ikke fortjente meg. MEN det skjedde noe rart denne gangen – jeg klarte ikke å legge relasjonen bak meg. Jeg har aldri hatt noe problem med å slette mennesker ut av livet mitt, før jeg gjorde det med P. Jeg har aldri innsett av dette var et problem, før jeg leste om det nå! Skal definitivt lese mer om dette. Takk for bra innlegg som vanlig!!

    8. anonym: “Jeg har en tendens til å “slette” mennesker ut av livet mitt, når jeg føler at jeg gir mer enn jeg får tilbake.”

      Du også ja. Det er ikke noe problem å slette mennesker fra livet sitt når relasjonen ikke er tosidig. Men her er et par ting man må være klar over først.

      1) Man må tåle å være alene. Sletter man mennesker fra livet – enten det er berettiget eller ei – så må man på forhånd forberede seg på å være ensom ihvertfall en periode. Medavhengige vil så gjerne bli elsket og kan ha problemer med å være alene. Å være avhengige av andres selskap for å føle seg verdifull gjør en ekstra sårbar for da slipper også skadelige mennesker inn. Det er her hva jeg kaller “kjernesår” blir aktuelt. Medavhengige og andre som lett føler seg ensomme trenger å pleie sine kjernesår som i dette tilfellet er en sårbarhet for å være alene. Lær deg å like deg selv og ditt eget selskap. Når du har lært dette – og det er en kontinuerlig jobb – så vil du begynne å tiltrekke deg sunnere mennesker som ikke ønsker drama eller å utnytte.

      2) Ofte gir medavhengige mer enn noen har bedt om. Den medavhengige kan ikke gi noen tusen kroner som vedkommende aldri har bedt om, for så å bli fornærmet over at takknemligheten uteblir. Det virker som at det ligger et håp bak om at hvis den medavhengige gir, så vil andre få øynene opp for hvilken fantastisk person den medavhengige er. Men det er ikke slik sunne mennesker fungerer. Giftige mennesker derimot, som psykopaten, vil elske slik opptreden.

      Ikke gi mer enn du tåler å miste, og aldri gi når ingen spør. Det er når noen TAR at det er snakk om utnyttelse, og dette er blant annet typisk psykopatisk oppførsel. Det spiller ingen rolle om vi var medavhengige fra før eller om psykopaten gjorde oss medavhengige. Utnyttende relasjoner som den med psykopaten må man bryte, uansett. Du kan på en måte si at for en gangs skyld så kom dine evner til å slette mennesker til nytte!

      Takk for kommentar 🙂

    9. Du må ta et valg, alle mennesker har valg.
      Si til deg selv: ” Jeg tar ansvar for mitt eget liv, for å skaffe med det livet jeg ønsker”.
      Det negative skal bort. Lær deg hva en følelse er, dine følelser skaper du selv og din handling blir deretter. Ditt ansvar. Det er DU som tar kontroll over det som har skjedd. ( Ja, jeg vet det kan ta tid, og man skal gi det tid ) men du er selv ansvarlig for ditt eget liv, og da mener jeg du har 100 prosent ansvar. Også det som er utenfor din kontroll.
      Det du har kontroll på, er hvordan du tar det som skjer.
      offeret ( som mange av oss er etter relasjonen er brutt med et brak ) har ikke kontroll, mange vil ikke handle fordi de ikke forstår hva som har skjedd med en gang ..Hva er neste steget her ? ( lese blogger som dette 😉
      Så blir vi gjerne sinte, veldig sinte, vi lever i en hard verden, vi må kjempe hele livet, vi tror vi kan få kontroll, men vi må jobbe hardt for det.
      Så er det vi, som får pusten tilbake. Livet er hva du gjør ut av det, alt som blokkerer for deg i livet, kan du gjøre noe med. Ta valg.
      Selv om du er misbrukt, kan du respondere i en riktig vei:
      ” Jeg vil ha et fint liv, ingenting som har skjedd meg i fortiden skal styre meg” Jeg skal ta full kontroll over alt som har skjedd”. Jeg skal ta kontroll for å gå videre, selv om mye galskap har skjedd skal jeg velge og forandre det. Min fortid hva i går, nå er det kun framtid.
      Hvordan jeg tenker er hvordan det får meg til å føle.. STOL på deg selv,det må du for å få gode resultater. Ingen mer offerrolle, ta full kontroll.
      ” Jeg selv kontrollerer hvem jeg ønsker og bruke min tid på, og hvem jeg ønsker å ha et forhold til”.
      Dette er hardt arbeid. Bygg deg selv opp. Ta fult ansvar for ditt liv, dine tanker, din tro og dine handlinger. Ha tro på deg selv, skaff deg kunnskap.
      – Hvem er jeg, og hva ønsker jeg å ha ut av livet mitt?
      – Hva er selvrespekt og intigritet, hvordan står det til med meg?
      -Har jeg en mening med livet mitt? Hva er min mening?
      -Tar jeg ansvar for eget liv?

    10. Nok et bra innlegg.
      Må bare innrømme at motet mitt sank drastisk etter å ha lest dette. Fordi jeg kjente meg godt igjen, fordi jeg går rett i offerrollen og ser ikke lyset i tunnellen for hvordan jeg skal klare å endre meg så mye at jeg slipper å være på denne måten. Ønsker selvsagt ikke å leve i en offerrolle. Jeg hadde en plan om nk i forhold til min N. Det gikk veldig bra en stund, men så svarte jeg på en av meldingene han hadde sendt meg, som fort utviklet seg til å svare på flere. Nå er jeg på full fart til å bli svak å medgjørlig i forhold til han igjen, nettopp på grunn av min medavhengighet og en svak viljestyrke når d kommer til han. De vonde tingene som har skjedd i min relasjon til han, veier ikke opp for min desperate trang til å øse ut av meg masse kjærlighet til han-mannen jeg elsker. Å han suger det til seg og sier at de beste årene av hans liv har vært årene med meg…, hvordan motstå noe slikt?!
      Selvutvikling har jeg stor tro på, og det hjelper et godt stykke på vei. Det er når det kommer til den aller siste biten, når jeg kjenner på tomheten av å ikke kunne gi av min kjærlighet til mannen jeg elsker-at jeg får store problemer med dette. Når det kommer til andre relasjoner så har jeg ingen problemer med å skille hvem jeg skal sile ut og hvem som får bli i mitt liv, bare når d kommer til min N.

    11. Nettopp, det er derfor vi skal innføre null kontakt,og ta tak i livene våre.
      Jeg vet det er vanskelig, men av og til må man hente frem viljestryrke, spesielt hvis man har hatt litt tid på og fordøye ting.
      Du må nesten si det mange ganger til seg selv: ikke mer offerrolle! og så begynne jobben derfra.

    12. Når man er mottaker av et slikt budskap, som “du er det beste i livet mitt”, “vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg” fra en så fucked up person som psykopaten er, så er det et mantra man må gjenta overfor seg selv: HAN MENER DET IKKE – HAN SIER DET FOR Å FÅ MEG DIT HAN VIL HA MEG – HAN MENER DET IKKE. Sånn kan du snakke til deg selv, lenge, selv om det sikkert høres tåpelig ut når jeg forklarer det slik. Når du så faller nettopp for det at du har betydd så mye for han (DET HAR DU IKKE, HAN VAR SIKKERT UTRO) , så vil du ganske raskt føle det på kroppen at de ordene bare var overfladisk smiger. For mishandlingen tar til så fort vedkommende føler at han eller hun har taket på deg igjen. Det er et evig repetativt mønster, som aldri vil ta slutt. Uansett hva du gjør.

    13. Kristin: “For mishandlingen tar til så fort vedkommende føler at han eller hun har taket på deg igjen.”

      Ja. Nettopp dette er meget karakteristisk for psykopater. Det er som om de instinktivt vet når offeret gir seg hen og da stopper idealiseringen og devalueringen begynner, ofte på dagen. Skummelt.

    14. “Å han suger det til seg og sier at de beste årene av hans liv har vært årene med meg…, hvordan motstå noe slikt?!”
      Hva med å tenke over hvordan de årene har vært for deg? Mest sannsynlig er det vel de verste årene av ditt liv.
      Hva med deg? Hvordan har du det? Hva ønsker du deg? Denne setningen synes jeg var” spot-on” om man kan si det slik, når det gjelder hvor fokuset vårt ligger. På ham. Han hadde det fantastisk sier han, så da er det liksom verdt det, selv om man selv hadde det helt jævlig.
      Jeg er desverre ikke kommet særlig langt i min prosess. Jeg strever med å tro at det er mulig at han ikke ønsker å forandre seg. Og jeg er LIVREDD for å ta feil. Jeg er ikke redd for å være alene. Jeg er vel heller mottatt, har alltid valgt utilgjengelige menn uten å forstå hvorfor før de siste årene.
      Min holdt meg på gress i 10 år før vi ble kjætester. Når det endelig ble “oss” var jeg overlykkelig. Det varte ikke lenge. Det er fryktelig å tenke på hva jeg har kastet bort. Jeg var nyutdannet og nettopp begynt i en veldig godt betalt jobb som også var en slags “starusjobb’. 7 år senere har jeg vært ute av arbeidslivet i over 2 år, på randen av gjeldsordning, forholdet til familien min er verre enn noensinne (dette er også andre grunner til, men jeg har ikke energi til å engasjere meg) jeg har store problemer med å fungere i hverdagen. Det rare er at jeg har blitt selve bilde på en persone han forakter, men han hanker meg stadig inn igjen. Ikke har vi barn sammen, ikke eier vi noe sammen. Jeg har vært igjennom knalltøffe perioder i livet mitt flere ganger, men jeg har alltid reist meg. Denne evnen har vært min trygghet i alle år. At til syvende og sist er det opp til meg, jeg kan endre livet mitt selv, jeg har ikke bare trodd på det, det har vært fullstendig sant for meg. Den er på vei bort, og det gjør meg livredd. Det er liksom livbøyen min som jeg har tenkt på som noe ingen kan ta fra meg, men jeg begynner å tvile.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg