La du merke til følelsen av at psykopaten ikke hadde forlatt deg, selv lenge etter bruddet? Du kunne fortsatt føle vedkommendes nærvær. Du kunne se, høre og sågar lukte ham/henne nesten like tydelig som om han/hun fortsatt befant seg ved siden av deg. Den energien etter en person som nettopp har forlatt rommet, når du kan sanse vedkommende fortsatt i noen minutter, kjenner du igjen dette? Forskjellen er at med en psykopat så beholder du denne følelsen i mange uker eller måneder.
Jeg husker jeg kunne lukke øynene og fortsatt høre ham løpe ned trappen ned til gaten, som han pleide å gjøre hver ettermiddag da han dro for å trene. Det var så tydelig og ikke til å ta feil av. Han var fortsatt en del av meg, han befant seg i hver celle i meg, i tillegg til hvert molekyle i lufta omkring meg. Denne opplevelsen av totalt omsluttende nærvær – eller allnærvær – dukket av og til opp så sent som to år etter bruddet.
Allnærvær (eng. everpresence) er mer enn blott nærvær. Det er når du merker en skikkelses tilstedeværelse av bare å lukke øynene, eller du går i butikken og må plutselig snu deg fordi du syntes vedkommende snakket til deg. Det kan skje etter at en nær person har avgått ved døden, eller i tilfeller hvor relasjonen ble brutt uten at man fikk sagt ordentlig farvel, innen vi var klare til å gi slipp. Det er ikke bundet til bestemte steder og under ingen omstendigheter til personen selv. Allnærvær kommer innenfra deg, og må ikke forveksles med allstedeværelse/omnipresens, som er noen menneskers (inkludert psykopaten) egne opplevelse av at de kan være overalt, til enhver tid. Allnærvær er heller ikke paranoia. Det er en behagelig men også meget vemodig og nesten trøstende opplevelse av at psykopaten fortsatt er der.
Selv om allnærvær ikke er stedbunden, så merket jeg en kraftig forsterkning av å befinne meg en plass som hadde tilknytning til psykopaten. Jeg synes det var skremmende og vakkert på samme tid. Først trodde jeg at fornemmelsen var en indikasjon på min spesielle kjærlighet til ham. Senere forstod jeg at det er faktisk noe psykopatene gjør, ubevisst eller bevisst, som planter en slik parasitt i oss; at noe av dem kleber seg til oss selv om deres kropper for lengst er borte. Det er med andre ord en manipulasjon. Hvordan i all verden gjør de det? Det oppleves jo nesten som ut-av-kroppen og av en spirituell karakter.
Allnærvær er imidlertid hverken overnaturlig eller tilfeldig.
Intensiteten i en relasjon med en psykopat, gjør at de skaper mange og dype avtrykk i våre liv. Les hva narsissisten H. G. Tudor har å si om dette.
“The dedication by which I ensured I had imprinted myself on your life in every conceivable sense was worthwhile. Not only did I draw you in and ensnare you, but I also left my mark on you so that once I had discarded you (or if you made the bold move of leaving me) I would forever remain with you.
You walk through the park and you are haunted by the image of us up against the oak tree. Someone gets in the lift next to you wearing Chanel Allure and you want to reach out and hug him as you are immediately taken back to smelling me lying next to you in bed. When “With or without you” is played you start to sob as you recall how I held you close during a thunderstorm as it played in the background (on repeat of course).
I remain with you through my everpresence.” (fra “Manipulated” av H. G. Tudor)
Ifølge Tudor er psykopaten ikke bare klar over at du opplever allnærvær etter deres exit, han/hun er klar over det fordi den bevisst ble plantet der. Ved å utsette oss for mange og varierende steder, objekter og hendelser og samtidig knytte emosjonelle og affektive opplevelser til disse stedene og tingene, så visste psykopaten at våre liv etter bruddet ville bli nærmest som å bevege oss i en tvangstrøye, fordi vi hele tiden vil bli omgitt av inntrykk som minner oss om psykopaten. Vi vil oppleve det invaliderende og som noe det er nærmest umulig å flykte fra. For hvordan kan vi leve et liv hvor vi skjermer oss for radioen, vinmonopolet, eiketrær eller psykopatens bilmerke? Vi vil knapt kunne oppholde oss i våre egne hjem hvis psykopaten var en hyppig gjest der. Vi vil ikke klare å forholde oss til den tomme kjøkkenstolen der han/hun pleide å sitte, eller bruke fjernkontrollen som nesten var limt fast i hånden hans/hennes.
Nå som vi vet at allnærvær ble plantet i oss og at det ikke handler om en spesiell kjærlighet, så kan vi først trene oss i å fjerne alle nostalgiske assosiasjoner med tingene og stedene, og i stedet assosiere dem med mishandling. Nostalgi forsøker vi å holde fast men mishandling vil vi gjerne slippe ut av hendene. Bruk derfor tid på å fortelle deg selv “nei! Vi hadde det ikke hyggelig på den kafèen, jeg ble forført av en forstyrret person der”. Antakelig må du gjenta budskapet en del ganger.
Deretter kan vi gjøre tingene og stedene til våre egne igjen. Vi kan ikke unngå alle objekter psykopaten utsatte oss for, ta dem derfor tilbake! Vi er nødt til å holde ut å bli konfrontert med dem. Den kafèen, gå inn igjen og ta en kaffe der. Gjerne alene første gangen. Forsøk å erindre hvordan du egentlig hadde det den gang du satt der med psykopaten. Var det så fantastisk som du husker? Det du husker som nostalgisk forføring, var det ikke egentlig future faking og dermed manipulasjon? Satt du ikke egentlig litt på kanten av stolen fordi stemningen var litt spent og ubehagelig? Etter at du har klart å fjerne brodden av nostalgien, så kan du gå dit igjen, denne gang med en venn eller en slektning. Skap nye opplevelser for å erstatte og fortrenge de du har med psykopaten.
Det vinmerket du har unngått fordi dere drakk den vinen for å feire ettårsdagen for relasjonen – drikk den igjen ved en spesiell anledning som ikke har noe med psykopaten å gjøre. Hjørnet i sofaen hvor dere pleide å sitte tett omslynget? Gjør den til din og hundens kosekrok, eller din og barnebarnets. Parken du har gått store omveier omkring fordi du pleide å sitte der sammen med psykopaten hver søndag? Fortsett å gå dit hver søndag men denne gang med venner. Parken du var redd for vil etter en stund bli fylt med gode minner av latter og vennskap i stedet for falsk nostalgi etter en mishandler. Du vil slutte å unngå den og gladelig gå gjennom den, etter hvert til og med alene, for du er ikke lenger redd for hva den kan trigge i deg.
La din aktive innsats for å ta livet dit tilbake bit for bit, ledsages av den fantastiske jobben tiden gjør. Selv om psykopaten synes å være usedvanlig seiglivet i oss, så er det en vidunderlig følelse å merke ham/henne bli fjernere og fjernere.
Men hvordan gå fram når jeg er redd for å møte på P av frykt for at han skal suge tak i meg og “ville snakke”? Han er så sint på meg men påstår han bare vil meg vel, så klart. Skal jeg bare gå inn på kafeen jeg vet han ferdes mye på og la det stå til? Jeg har skrevet før her at jeg får mye meldinger (elsk/hat) og at jeg kalles kald, kynisk og uten folkeskikk fordi jeg ikke svarer eller vil møtes for en prat. Han trenerer skiftet og skriver ikke under på separasjonssøknaden. Han framstiller seg selv som et uskyldig offer som ikke forstår noenting!! Et eksempel – han har kalt meg mye stygt fordi jeg oppførte meg så dårlig… – ergo er det min egen feil. Hallo?!? Antagelig er det mange stygge historier om meg “på bygda”… Snart et halvt år siden jeg flyktet nærmest hals over hode.
Anna: Nei. Teksten “allnærvær” handler ikke om å oppsøke steder hvor psykopaten kan oppholde seg. Den handler om de tilfellene hvor du står igjen omringet av disse stedene, men psykopaten er borte.
NK for enhver pris.
Du kan komme i situasjoner hvor en forfølgende psykopat blokkerer din vei. De er så frekke at det kan skje. Det vil da være vanskelig å holde deg taus. Psykopaten har en karisma, en pågåenhet og også en truende side som setter oss helt ut.
Ord kan bli nødvendige. Mine råd er:
-si ja/nei og ikke så mye mer. Ingen personlig informasjon. Lyv gjerne for å slippe unna.
-forsøk å legge lokk på følelser selv om det er vanskelig. Psykopaten næres av din emosjonelle reaksjon.
-“Gråsteins-metoden”. Gjør deg uinteressant. Kjedelig som en gråstein. Som dyr som har lært seg å spille død for at rovdyret skal miste interessen for dem og gå videre.
Jeg ønsker deg lykke til 🙂
Ok, takk for svar. “Spill død” og “vær kjedelig som en gråstein” er jo veldig lure råd. Jeg merker at jeg fort blir revet med om jeg blir provosert, f.eks, og da koser han seg vel. Jeg har en følelse av at det ikke er siste gang jeg ber om et råd her…
Takk for innlegg. Det er velskrevet og innsiktsfullt.
Tudor sier “I left my mark on you” og forklarer at dette ikke er ubevisst fra psykopatens side. De vet vi vil slite med å frigjøre oss fra dem selv etter at relasjonen er over og selv om NK er innført. Jeg ser på det som en invasjon. Alle samtalene, der de samme temaene gikk igjen, all oppmerksomheten, komplimentene og fokuset på “oss mot resten av verden” -selv om jeg tok det meste med en klype salt har dette påvirket meg dypt. Jeg vet det er slik, på grunn av tankekjøret i ettertid. Det føles som en hjernevask og til å begynne med trodde jeg at hjernen min hadde løpt løpsk.
For meg, forteller det også noe om at jeg må holde meg langt unna mennesker med dysfunksjonelle trekk. Jeg har trodd at jeg ikke lar meg påvirke, men har endt opp med dype sår.
Rebekka: ja, det er hjernevask. Ikke rart NK av og til er meget vanskelig.
Spennende at du leser H. G. Tudor. Nå er han en meget oppegående narsissist og psykopat, og han deler selv “sine egne” (som han kaller dem) inn i tre grupper; “greater”, “mid” og “lesser” – ikke etter om de er sterkt eller mildt forstyrret, men etter hvor intelligente de er. Så jeg vet ikke om alle gjør dette bevisst?
Uansett er det forferdelig vanskelig å frigjøre seg fra dette åket. Ja, nå er det viktig å snu ryggen til så snart vi fanger opp røde flagg i nye bekjentskaper. Vår helse har ikke godt av en eneste til av disse menneskene.
Dette minner litt om mystikken P stadig ønsket at forholdet vårt skulle inneha. En slags svulstig, teatralsk vinkling som jeg fant romantisk og spennende i begynnelsen fordi han virket så klok og så nær. Det var vi mot alle de helt alminnelige, vi opplevde en unik kjærlighet mot alle odds, alt vi foretok oss var “once in a lifetime experience”, vi var “ment to be”. Han måtte holde rundt meg når vi kranglet for da kunne han FØLE sinnet mitt. Han påpekte at han kunne se hjerteslagene mine på utsiden av huden. Han var full av underlige vinklinger og ord med et spirituelt preg. Jeg har alltid vært jordnær, og jeg har aldri vært no fan av søtladne, urealistiske beskrivelser. Men han fikk på en måte lirt av seg utrolig mye svada og drama uten at jeg følte det for klamt og upassende. Jeg aksepterte at han var litt svevende. Han omtalte meg konsekvent som “min kvinne”. Aldri “jenta mi”. Det ble for alminnelig. Og vi diskuterte ofte det som her omtales som allnærvær. Hvordan vi kunne føle hverandre når vi ikke var sammen. Vi var jo så spesielle! Akkurat det ble helt forferdelig i kombinasjon med hans løgner og utroskap, for jeg opplevde at jeg mistet så mye hver eneste gang. All mystikken raknet. Mest av alt mistet jeg illusjonene om hvem han ville at jeg skulle tro at han var. Men, han brukte akkurat den samme manipulasjonsmetoden for å hekte meg på igjen. Minnet meg på den synlige pulsåren på halsen min som banket så tydelig, selv om munnen min sa at jeg ikke ville ha noe med han å gjøre. Pulsåren vitnet om at jeg ikke fulgte “det varme hjertet mitt” og det var jo bare trist. Bullshit! Jeg var jo fly forbannet. Ikke det minste rart at årene ble synlige. Men jeg lot meg altså manipulere, og jeg ble viklet inn i et nytt slør av rosa tåke. Jo, jeg skjønner godt at jeg i lang tid etter kunne føle et veldig nærvær av han, og det var ganske overbevisende, særlig når han like etterpå dukket opp ut av det blå og på de merkeligste steder. Som om alt var et slags vardøger, fordi jeg følte så veldig mye. Mystikken ble hensiktsmessig plantet underveis, og jeg ble gradvis mer og mer mottakelig mot min vilje.
Godt emne du har taget op her! Jeg har ofte spekuleret på min P s følte tilstedeværelse, efter vi ikke var sammen længere.Tænk hvilken forførelse, i højeste potens!!! At de gør det bevidst, for at efterlade spor og det virker!!! Det er sygt.
Det er gode råd du giver, men ekstremt svært at efterleve, i starten af bruddet! For ikke at sige umuligt, når bruddet er ferskt. Men ellers må man re-konstruere sig ud af det efterhånden, ja.