Hollywood og litteraturens verden har selvfølgelig mesket seg med psykopater i alle år. Mange er fascinert av fenomenet og psykopaten er unektelig kilde til mange gode historier. Man skulle da tro at alle filmene og bøkene virker opplysende på publikum, og at alle går rundt med en viss allmennkunnskap om psykopati. Men er det slik? Nei.
Min personlige konklusjon på en dårlig historie om psykopaten er at den overdriver. Verken Hollywood eller forfattere klarer å stå imot fristelsen til “å ta av”. Det blir for voldsomt. Det begynner kanskje troverdig men ender i ni av ti tilfeller med at psykopaten gjør noe fullstendig absurd som vi reelle ofre vet ikke stemmer med virkeligheten. Da mister historien meg, jeg faller av lasset og skifter kanal eller legger boken fra meg.
I virkeligheten blir psykopaten sjelden massemorder, han/hun kapper ikke av lemmene til uskyldige mennesker, får tilgang til atomvåpen eller herredømme over en hær av flygende aper og lykkes med å okkupere Texas. Virkeligheten ender heller ikke med at psykopaten selv blir drept eller ender i fengsel. I virkeligheten går han/hun bare videre i livet, som regel med et nytt offer.
Kan disse oppdiktede historiene i det minste fungere som trøst for oss ofre, å se rettferdigheten skje fyllest om ikke annet så i fiksjonens verden? Jeg kan bare svare for meg personlig. Jeg foretrekker en realistisk fremstilling av psykopaten, selv om den kanskje gjør litt vondt og ender med mindre krutt. En god historie om psykopaten er hvis den fungerer som bekreftelse. For meg så er det troverdige også oppløftende selv om ikke avslutningen er så spektakulær. Gode historier om psykopaten finnes, selv om det er flere av det spektakulære slaget. Jeg kan ikke dekke alle historier som er skrevet og filmet, men jeg kan fortelle om to historier som er aktuelle i skrivende stund. La os gå rett på sak. Vi starter med en bok jeg leste for en måned siden. Dere som ikke ønsker historiene avslørt, bør stoppe å lese her.
“Evig din” av Daniel Glattauer. Oversatt fra tysk i 2013. Selges fortsatt i både innbundet og pocket utgave. Jeg kjøpte pocket utgaven til 139 kroner.
Historien handler om Judith som er enslig og jobber i en møbelforretning. Hun får en beundrer, Hannes, som etter hvert blir meget pågående. Ikke vanskelig å gjette hvem som er psykopat av de to. Boken er forholdsvis kort og lettlest og dette er positivt for å kunne motivere lesere som blir demotivert av tykke bøker, negativt fordi man ikke yter det omfattende traumebåndet rettferdighet hvis man ikke vier nok sider til å beskrive det.
Historiens pluss: beskrivelsen av hvordan Judith reagerer på det psykopatiske båndet som opprettes mellom henne og Hannes er meget godt beskrevet. Hun blir besatt, sykemeldt, sengeliggende og klarer ikke å tenke på annet enn Hannes. Først vil hun ikke ha ham. Men så blir hun avhengig og trygler ham om å komme tilbake. Beskrivelsen av Hannes` dobbeltliv som etterhvert åpenbarer seg er også meget god og troverdig. Judiths langsomme oppvåkning likeså. Hannes klarer å sjarmere hele Judiths omgangskrets og Judith får problemer med å overbevise venner og især moren om at alt ikke er normalt med Hannes. Igjen, godt gjenkjennelig. Dette er “snadder” rett og slett.
Historiens minus: vi er aldri inne i hodet til Hannes. Han er endimensjonal. Spørsmålet er om det er nødvendig å vie ham plass, men det finnes forfattere som på meget bra vis klarer å gi en troverdig fremstilling av hva som driver psykopaten, for eksempel Claudia Moscovici i “The seducer” (ikke oversatt til norsk). Glattauer formår ikke dette eller han velger å ikke gjøre det i denne historien. Han velger å fokusere utelukkende på Judith. Det blir for meg et minus. Glattauer klarer heller ikke å motstå en absurd finale. Det blir litt Josef Fritzl over avslutningen. Josef Fritzl var høyst reell men en “abnormitet innenfor abnormiteten” og de fleste ofre vil få en nedtur av en slik avslutning, fordi hele den troverdige oppbygningen da mister litt ansikt.
La oss gå videre til filmen. Den så jeg faktisk i går kveld og er derfor frisk i minne.
“The gift” fra 2015, med Jason Bateman, Rebecca Hall og Joel Edgerton. Filmen har karakter 7,1 av 10 på IMDB.
Referat: Simon og Robyn er tilsynelatende lykkelig gift. Simon har fått ny jobb og paret flytter derfor inn i et nytt nabolag. Plutselig dukker en gammel skolekamerat av Simon opp, Gordo. Gordo virker litt sosialt klønete og er av en eller annen grunn meget kontaktsøkende til paret. Robyn er åpen for å lukke den plagede mannen inn i varmen, men Simon er skeptisk. Etter hvert setter Simon foten ned da han synes Gordo er for pågående og husvarm og han nekter Gordo å oppsøke paret. Så langt i historien så peker det meste mot at Gordo er antisosial. Men historien snur på en finurlig måte og ting fra fortiden til Simon begynner å komme til overflaten. Simons kjennskap til Gordo får også nytt lys. Robyn oppdager at ektemannen ikke er den hun trodde han var. Psykopaten er der, men heller ikke psykopaten er den vi opprinnelig trodde det var. Lyder kjent?
Historiens pluss: her er mange. Dere som plages av tanken om hvordan det vil gå med psykopaten og den nye partneren, vil i denne filmen få et nokså realistisk forslag til hva som skjer når et oppegående langtidsobjekt begynner å våkne opp fra tåka. Jeg sier det igjen, ingen relasjoner med en psykopat holder i lengden. Simon er en bølle, han lyver som den mest naturlige ting i verden og han sverter sine kolleger for å bli forfremmet uten de nødvendige ferdigheter. Han beholder en meget sjarmerende maske på inntil løgnene hans begynner å sprekke, da får vi se glimt av narsissistisk raseri – også troverdig fremstilt. Men bare overfor partneren. Med flere tilstede viser Simon seg overbærende. Fremstillingen av hans samvittighetsløshet og manglende empati er også følbar og godt fremstilt. Robyn er empatisk og tolerant og er derfor også en troverdig partner slik vi kjenner psykopatens foretrukne partnere. Det aller beste – avslutningen er realistisk. Ingen dør. Bare noen mennesker som våkner opp til den psykopatiske virkeligheten og et oppegående offer som får den oppreisningen vedkommende fortjener. Primærofferet er forøvrig ikke den vi tror det er.
Historiens minus: Tja, hva skal det være. En anelse urealistisk i enkelte scener men dette er likevel det mest troverdige jeg har sett fra Hollywood på lang tid, og en smule artistisk frihet må vi tåle. Vi får heller aldri vite alle detaljer om Simon og Gordos opprinnelige relasjon, i hvert fall hungret jeg etter flere opplysninger. Tommel opp!
Bruk gjerne kommentarfeltet til å komme med egne bok- eller filmtips.
Takk for tips. Gleder meg til å se filmen i helgen. God helg! Og takk for nyttig blogg. 👍🏼
“The gift” er tilgjengelig på nett.
Etter min oppfatning overskrider begge de mannlige hovedrollene, både Simon og Gordo, grensene for psykopati. De tilsynelatende velmenende gavene fra Gordo er basert på hans sterke ønske om hevn. Gordo er ikke spesielt klønete. Hans adferd er sterkt preget av hans personlighet. Hans gaver er kun motivert av hevngjerrighet. Forgiftningen av fiskene og at han slapp ut hunden, var bare ment å skremme og vise at han hadde kontroll. Det er ikke noe rart at Robyn ble skremt av dette. Ekstra-nøkkelen og opptakene på DVD bekrefter dette. Selv om Gordo er et offer for Simons psykopatiske trekk, så spiller han også aktivt på offer-rollen. Dette kommer tydeligst til syne i det siste vi ser til ham, når han tar av seg fatlet på den høyre armen, underforstått at han egentlig ikke trengte det. Utfordringen er å avsløre slik adferd tidlig, slik at man minimerer skadene.
Per Kristian: spennende teori du har 🙂
Er dette et sammenstøt mellom to psykopater? Eller en psykopat og en narsissist kanskje?
Eller er det et tidligere samvittighetsfullt offer som har viet sitt liv til hevn, og derfor påtatt seg psykopatens egenskaper?
Er det noen som vier sitt liv til hevn?
Anna: ihvertfall i denne filmen vi snakker om 🙂
Har sett filmen, og er enig i at begge de mannlige rollene viser en tydelig antisosial personlighet, dog av ulik karakter. Ektemannens psykopatrolle er troverdig. Men jeg opplever ikke at Gordo er verken narsissist eller psykopat, men han har kanskje et snev av borderline, med innslag av schizoid personlighet?
Et kjempestort minus, både med denne filmen men også andre filmer som forsøker å formidle antisosiale personligheter, er at musikken eller lydbildet er overdrevet. Det gis ingen anledning for meg som publikum til å føle eller tenke fritt, fordi lyden bestemmer for meg, på forhånd. Lyden i filmen er basert på hva filmskaperen vil at vi skal oppfatte og føle, og i dette tilfelle blir det mye frykt og spenning. Det blir så mye frykt, at kvinnen (offeret) nærmest fremstår som litt kunstig og urealistisk. Lyden brukes i altfor stor grad som en manipulerende effekt, og i min verden er lyd en effekt som fort kan ødelegge mye, uansett handling.
KARI: “Men jeg opplever ikke at Gordo er verken narsissist eller psykopat, men han har kanskje et snev av borderline, med innslag av schizoid personlighet?”
Kan han også ha PTSD? Jeg blir ikke klok på Gordo, noe er galt med ham og han spiller også skuespill. Men det kan også et normalt offer drevet av søken etter oppreisning gjøre.
Og dette med lyden. Ja. Men filmen markedsføres som thriller og da forventer folk et slikt lydbilde… tror jeg. Selv er jeg enig med deg, men for min del så er det ganske enkelt fordi jeg i dag ikke tåler like mye bråk som før. Det blir forstyrrende og jeg skvetter.
Også må jeg le litt av oppgitthet, for jeg tror at hvis det skulle settes et riktig lydbilde til vår dagligdag med psykopaten så ville det lyde slik, ihvertfall på de verste dagene 🙂
To ting kjenner jeg meg igjen i. Jeg ser at jeg spiller spill og jeg tror det er for å få oppreisning. Og nok også for å få P til å avsløre seg. Det med lyder er også noe jeg sliter med. Heldigvis har jeg eget kontor og en rolig mann! Men sammen med mange folk og TV eller musikk på er det virkelig ille fysisk. Kan du si noe om hva dette kan komme av kanskje?
Oslojente: Ja, det kan jeg. Nervene våre er overspent og overstimulert, både fra spenningene under relasjonen med P og tankekjøret etter bruddet. Vi har vært gjennom en kjempekvern, jeg tror nesten ikke vi er klare over hvilken påkjenning det har vært.
Nervene trenger hvile. Alt som krever noe av dem, såsom høye lyder, støy, roping, hevede stemmer, spente situasjoner, krangler, ubehagelige stemninger etc. får vi behov for å trekke oss unna. Vi liker det ikke. Nervene er ikke motstandsdyktige ennå.
“Nervene trenger hvile. Alt som krever noe av dem, såsom høye lyder, støy, roping, hevede stemmer, spente situasjoner, krangler, ubehagelige stemninger etc. får vi behov for å trekke oss unna. Vi liker det ikke. Nervene er ikke motstandsdyktige ennå.”
Ja! takk for de ordene som forklaring på mye – akkurat slik er det. Så kan man blande inn grensesetting og hyperårvåkenhet. For en kvern!
Jeg har også set filmen ?The Gift?. Og jeg ser Gordons opførsel som offer, for at få Robyns medlidenhed. Og som hun ikke ved, at få hende som allierede. Han vil afsløre og ramme Simon og hævne sig. Og få Robyn til at indse, at hun er sammen med en P.
Den sidste handling, hvor Gordo kaster hans armbind, er meget symbolsk. Og en handling, der lægger op til beskueren at sidde tilbage og tænke. Mit bud er, at det kan være et symbol på at missionen er udført. Gordo fik Robyn som sin allierede. Hans hævn mission var udført. Gordo var ikke offer mere, da han fik Simon afsløret.
I Hollywood får offeret det måske bedre, når hævnen er udført. I den virkelige verden er det ikke sikkert det giver mere tilfredsstillelse, når en P allerede har gjort varrig skade?
Jeg anbefaler bogen og filmen – The girl on the train.
The girl on the train – er af Paula Hawkins!
Anonym21: “I Hollywood får offeret det måske bedre, når hævnen er udført. I den virkelige verden er det ikke sikkert det giver mere tilfredsstillelse, når en P allerede har gjort varrig skade?”
Jeg synes dette er et meget klokt råd. Det er film tross alt, og ikke det virkelige liv. Jeg anbefaler i hvert fall ingen å forsøke å gjenskape Hollywood i deres egne liv.
Du må gjerne fortelle om “The girl on the train”. Hvorfor er den verdt tid av våre dyrebare liv? Hva i filmen eller boken ga deg bekreftelse? Hvilke kjennetegn på psykopat og offer gjenkjenner du? Hva gjenkjenner du eventuelt ikke? Er historien god?
Og så….. tam tam tam *trommevirvel*……. din kommentar ER KOMMENTAR NUMMER ETT TUSEN!!!!!!
Det betyr Anonym21 at du har vunnet retten til å bestemme temaet i en bloggtekst.
Tenk deg godt om. Vær meget tydelig på hva du ønsker fokus på, og fortell meg så ditt valg enten her i denne tråden, eller send meg en PM på facebook siden.
Ditt ønske vil komme som tekst to eller tre i køen. Gratulerer til deg, og takk til alle som bidrar til en kommentarrik og levende blogg 🙂
Uhhhh tak, så jeg kan nu bestemme et tema, trompet truuut :). Flot at du har en blog med så mange der kommenterer!!
Jeg vil tænke mig om, ja og vender tilbage til dig.
Bogen og filmen – the girl on the train, synes jeg er en rigtig fin thriller.
Kort fortalt er hovedpersonen en kvinde, der er nedkørt og så har hun et alkohol problem. Hun bliver involveret i en del drama i nogle familier og man er hele tiden i tvivl om, at det er hende der laver problemerne.
Man får lyst til at vide hvorfor hun drikker. Hvorfor hun glemmer mange ting. Hvad er der sket i hendes fortid. Hvorfor blander hun sig i de 2 familier. Hvem fastholder hende i at være skør.
Jeg vil ikke afsløre mere, men der er en psykopat i filmen, men hvem??
Jeg synes den er spændende og den overrasker! Ligesom det kan være ekstremt vanskeligt i den reele verden, at afsløre en P. En film om hvor dygtig en psykopat er til at manipulere og skjule dobbeltliv.
Den kvindelige hovedrolle spiller fantastisk godt i filmen. Hun giver et rigtig godt billede på hvor langt nede hun er drevet, men af hvem kan jeg ikke fortælle. Hun har en ensom kamp og ingen forstår hende. Men det gør beskueren der har været i forhold med en P helt sikkert!!! Say no more.
Det jeg selv genkender i filmen, er hvor vanskeligt det er, selv at forstå hvor ramt man kan blive, efter et forhold med P. Hvor langt ude, på den følelsesmæssige skala man kan komme. (ikke at jeg har de problemer som hende i filmen!!) og hvordan man langsomt med tiden kan lægge det puslespil, så alle brikkerne efterhånden falder på plads.
Bogen er en page turner. Efter filmen tænkte jeg, -ja det er jo sådan det er!
Min “favoritt” tv psykopat er Negan fra sesong 7 i tv serien the walking dead. Man får virkelig frysninger av den fyren! Han har ingen empati, han er helt uberegnelig og urimelig og selvsagt dreper han akkurat de han føler for , på den måten han ønsker. Han lager et solid gjennomført skrekkvelde for alle som må adlyde han. Ingen er trygg uansett rang, og han velger favorittofre. Så bruker han masse herskemetoder som lang taushet før han svarer, og å le og applaudere folk sine mislykkede forsøk på å drepe han. som om han er stolt av at de prøvde. bruker ofte elle melle leker når han plukker ut de som skal dø. og selv under veldig pressede situasjoner så later han som ingenting og lager middag og synger og er kjempehappy selv om hele scenarioet er helt absurd.
Hva gjør jeg når jeg får en uønsket valentinesgave i postkassa sammen med et kort med “elsker og savner deg” på, og senere en melding med hint om at jeg er utakknemlig fordi jeg ikke sier takk? Bare lar være å svare og kaster gaven i søpla? Hilsen Anna med eksen som fortsatt sender meldinger daglig…
Har noen her forresten lest Bak lukkede dører av B.A. paris? Vet ikke helt hvilken kategori psykopaten i boken tilhører, han er svært sadistisk nemlig, noe som kanskje er mindre vanlig..?
Bloggskriver: Kommentaren din burde kanskje bare stå der og dirre uten kommentar. Det er sånn det er – rått og brutalt. Uansett hva slags fiks fakseri de serverer så respekterer de deg ikke. Grenser skaper bare aggresjon. De godtar bare ikke at andre skal komme med sånt.
Merker at kommentaren din traff en såret gammel nerve, Man blir ikke respektert og grenser er for dem en kilde til aggresjon. Fysj! Godt å få det ut!
Anna: dette er psykopatens måte å beholde kontrollen på. Du har ikke lov til å ha negative reaksjoner mot noe psykopaten gjør. Det er “push pull”. Det er “jeg gjør noe pent for deg for å sette deg i et dårlig lys hvis du er utakknemlig”. Det gir psykopaten narsissistisk forsyning å kunne fortelle deg at du er utakknemlig. Dette er devaluering. I mange tilfeller vil ofrene gi etter og be om unnskyldning, dette er underholdning. Psykopaten tenker “tenk at han/hun finner seg i å bli behandlet så respektløst OG attpåtil ber om unnskyldning for det!”.
Jeg har en psykopat i mitt liv som jeg ikke kan unngå. Vedkommende har for uvane å fiske etter opplysninger jeg ikke er villig til å gi. Han spør og spør og spør inntil jeg sprekker og sier “ikke spør så mye, jeg ønsker ikke å fortelle deg mer”. Da blir han enten sint, sur eller fornærmet. Og snart skjer det samme igjen. Han spør altfor påtrengende, selv om jeg tidligere har sagt i fra at det liker jeg ikke.
Normale mennesker ville være meget forsiktig med å tråkke folk på tærne på denne måten. Men en psykopat respekterer ikke dine grenser. Tvert imot, hvis du har sagt at du ikke liker noe de gjør, så kan du trygt vedde penger på at da gjør de nøyaktig det samme igjen.
Personen jeg nevner over som spør mer enn jeg er villig til å fortelle, jeg har sluttet å ta kampen. I stedet lyver jeg når han spør om noe jeg ikke ønsker å svare på. Jeg har heller ikke dårlig samvittighet for å lyve lenger. Hvis en person ikke respekterer dine grenser, så er du ikke skyldig dem respekt tilbake.
Din eks gjør det samme som psykopaten jeg snakker om. Han forsøker å bryte din NK ved å devaluere deg for at du beskytter dine grenser. Drit i det, er nå mitt råd til deg 🙂
Hva skjedde med innlegget om psykopatiske/narsissistiske foreldre? Jeg skulle lese det senere, men nå ser jeg det ikke igjen.
Rebekka: av og til trekker jeg innlegg tilbake fordi jeg ser de slår dårlig an eller fordi jeg selv synes de er dårlig skrevet. Noen av dem blir lagt ut igjen i bearbeidet utgave. Jeg vet ikke helt hva som blir utfallet denne gang.
OK, takk for svar. Kanskje det dukker opp igjen en gang. Viktig tema, men har forståelse for at akkurat denne siden av temaet kan være vanskeligere å “navigiere seg gjennom”.
Rebekka: nettopp, temaet psykopatiske foreldre er ekstra betent. Mange verner om sin barndom, og ønsker å beholde inntrykket av at den var god. Å foreslå at grunnen til at man endte i armene på en psykopatisk partner er fordi man allerede var mørnet av psykopatiske foreldre kan falle i dårlig jord. Å erkjenne at partneren er en psykopat går an, men der går også grensen for mange. Noen blir provosert av idèen om at en eller begge foreldre er psykopat/narsissist.Da mister man liksom den siste illusjonen.
Det er viktig å presisere at ikke alle psykopatofre har psykopatiske foreldre. Men andelen er mye høyere enn gjennomsnittet. Mange ofre kan få oppklart mange mentale blokkeringer av å åpne opp for muligheten.
For meg er det akkurat slik du beskriver. Jeg har hele mitt voksne liv visst at moren min har sterke narsissistiske trekk. Innsikten her kom ikke av seg selv, men gjennom terapi. Det gjorde det også lettere å ha et søsken som så det samme som meg, ellers hadde jeg kanskje fortsatt levd i benektelse. At noen (her:du) setter ord på hvorfor noen av oss som har hatt en eller to slike foreldre lettere ender opp med psykopatiske partnere er befriende og validerende, for meg. Nettopp for der er så mye skam og skyldfølelse her.
Jeg trodde også lenge at jeg kunne ta henne for den hun var i den forstand at jeg var fullstendig klar over at hun løy, konspirerte og til tider kunne være direkte ondskapsfull, men at jeg hadde mental avstand nok til å håndtere det. Først siste året har jeg innsett at denne toleransen har jeg dermed også hatt ovenfor partnere. Det ble en viktig innsikt.
Nå har jeg både sett The gift og lest Evig din!
Men jeg likte ikke Evig din boka spesielt godt. eller den begynte veldig bra og spennende med mange psykopatelementer. men jeg syns det avsluttet brått og merkelig, med flere løse tråder. kunne godt ha gjennomarbeidet denne boka mer, og spesielt puttet inn elementer fra Hannes side. Og er det sannsynlig å greie å gjøre andre mennesker så mentalt syke? Altså en ting er å være nedbrutt og emosjonelt død, men å gå inn i full psykose? hmhm.. eg ble stalket i 6 mnd av psykopaten min, og jeg ble vanvittig paranoid og følte meg utrygg og trodde han nesten var synsk siden han visste plutselig det ene og det andre. men hørte ikke stemmer eller ble psykisk syk fordiom liksom :/
Takk for anbefalingen, The Gift var en overraskende god film! Jeg leste med vilje ikke hva du skrev her før nå etter jeg har sett den, så jeg ante ingenting om at dette kom til å snu en gang. Har du flere så kom med dem 🙂