Med tittelen mener jeg at din kjærlighet slår ikke rot i psykopaten, den forsvinner bare inn i et umettelig hull, og i ren Harry Potter stil så slettes den i psykopatens sinn det øyeblikket den er erklært.
Normale mennesker husker og lagrer gode gjerninger. Vi legger merke til dem og bærer dem med oss. Slik kommer de også gjerningsmannen eller -kvinnen til gode senere. Vi former vennskap på grunnlag av gode gjerninger. Hvis du gjør noe omsorgsfullt for meg, så vil jeg gjerne være din venn. Slik er tankesettet vårt. Gode gjerninger går også inn på en slags konto, slik at hvis du gjør ti gode gjerninger for meg, for så en dag såre eller støte meg, så vil jeg være mer åpen for å tilgi, fordi du har gjort så mye godt for meg tidligere. Jeg har lagret de gode tingene.
Kjærlighetserklæringer er ofte usagt, men normale og friske mennesker vet likevel hva de betyr. Hvis du henter meg i din bil sent om natten uten sure miner, hvis du lager min favorittrett uten at jeg ber om det, hvis du har tilgang til min leilighet og vanner plantene mine mens jeg er på ferie, selv om jeg hadde glemt å be deg. Hvis du bærer mine tunge ting uten at jeg ber om hjelp, kun fordi du har større muskler, da behøver du ikke å fortelle med rene ord at du liker meg eller er glad i meg, for jeg ser det i dine handlinger. Normale mennesker forstår slikt.
Kan normale mennesker manipulere med gode handlinger? Kan det ligge en skjult agenda bak gode gjerninger? Kan grunnen til at jeg hjelper deg med bæreposene, være fordi jeg forventer noe annet i retur? Ja. Det er både lov og normalt å anse tjenester som en byttehandel eller en investering. Det er dette som smører maskineriet for sosial omgang både på mikro- og makronivå. Storsamfunnet hadde ikke fungert hvis ikke vi gjorde ting for hverandre. Derfor hjelper vi også fremmede. Du kjenner ikke lastebilsjåføren som har levert varene du handler i butikken. Likevel har han gjort deg en tjeneste. Han har hjulpet deg. Men du trenger ikke å takke ham, for han får sin betaling i form av lønn på konto. Din venn derimot, får ingen lønn på konto for tingene han eller hun gjør for deg. Og å tilby vedkommende penger vil bli feil, for det er ikke slik vennskap fungerer. Vi betaler istedet tilbake med takknemlighet lagret i hjertet, og gode gjerninger i retur.
Normale mennesker forstår at samfunnet ikke fungerer uten at vi hjelper hverandre. Det forstår imidlertid ikke psykopaten. I hans/hennes hode, så er det selvtjenende det moralsk riktige. Han/hun forstår kanskje kognitivt at alle sosiale interaksjoner er basert på gjengjeldelse, men det grandiose selvbildet og opplevelsen av overlegenhet påvirker psykopatens logikk. Psykopaten mener det er riktig at ting blir gjort for ham/henne, uten at han/hun skal behøve å gjengjelde tjenesten. Han/hun formår heller ikke å se kjærligheten som ligger bak gode handlinger, for psykopaten vet ikke hva kjærlighet er. Istedet henfaller psykopaten til å oppfatte oppofringer hos andre som “smisk”, og tenker “nå er det noe han/hun vil oppnå, derfor er han/hun snill mot meg”. På seg selv kjenner psykopaten andre, for dette er den eneste årsaken til at han/hun selv gjør gode gjerninger for noen.
Jeg husker at noe av det jeg slet mest med etter bruddet med P, var hvordan han så lett kunne kaste meg i grøfta etter alt vi hadde opplevd sammen og alt jeg hadde gjort. Med “alt jeg hadde gjort” så mente jeg lojaliteten min, tiden min, de gode klemmene, de støttende ordene jeg ytret og alle middagene og kakene jeg hadde laget til ham. Hvorfor satt han ikke pris på de tingene? Forstod han ikke at de kom fra hjertet? At egentlig var det alt sammen et kompliment til ham, fordi jeg syntes han var verdt min innsats? Var det bare jeg som var egoist, som mente at han burde se dette? Gjorde jeg disse tingene for min egen del, for å få anerkjennelse tilbake? Hvordan kunne han så lett forlate meg til “fordel” for neste offer, gjorde ingenting av min innsats noe inntrykk?
“We do not care that this person has loved us, treated us well, housed us, supported us, provided us with money and so forth.”
Sitatet over er ytret av psykopaten som går under pseudonymet H. G. Tudor, og hentet fra hans bok “Ask the narcissist”. Tudor fortsetter så med å fortelle hvorfor de nevnte bidrag ikke betyr noe for psykopaten, og det er vel verdt å lese videre i boken. Men jeg synes det viktigste for offeret å huske, er dette sitatet, denne ene setningen. Ingenting av hva vi gjorde betyr noe for psykopaten. Selv en psykopat innrømmer det. Alle våre bestrebelser blir ignorert, enda hånet. Du kan elske psykopaten og bruke alle dine penger på ham/henne i 30 år, det vil ikke utgjøre noen forskjell. Psykopaten setter ikke pris på noe, han/hun synes vi er patetiske som er villige til å strekke oss så langt for noen. Han/hun er i sin fulle rett til å utnytte en “som er så dum”. Vi er nødt til å bruke denne viten til å propellere oss bort fra båndet med psykopaten og mot båndet med oss selv. Derfor, oversett Tudors setning til norsk (hvis det hjelper), trykk den i store bokstaver og heng den på veggen eller på speilet, slik at du leser disse ordene hver dag.
Psykopaten kan ikke gjenkjenne dine handlinger som kjærlighetserklæringer, for han/hun vet ikke hva kjærlighet er. Sålangt har vi forstått at psykopaten ikke er istand til å gi, føle eller uttrykke kjærlighet. Men vi har kanskje ikke resonnert at en person som ikke er istand til å gi eller føle kjærlighet for en annen, heller ikke er istand til å motta den. Men det er slik. Psykopaten kan ikke motta din kjærlighet. Hvor skal den plasseres? Psykopaten har en flytende indre identitet, et manglende “jeg”, hvem er da på plass for å motta kjærligheten? Ingen. Alle dine innskudd forsvinner derfor inn i et sort hull og fordamper der. Når ingen er der til å ta imot og lagre dem, så forsvinner de ganske enkelt. Slik kan offeret fortsette å fore et umettelig monster til evig tid.
Vi har likevel problemer med å ta innover oss at det ikke finnes noen der inne, for psykopaten er jo en person. Han/hun stod lys levende foran oss og responderte på våre tilnærmelser. Hvordan kan det ha seg, at vår innsats var forgjeves? Hvordan kan psykopatens indre være et sort hull, når han/hun fungerte som menneske på alle andre vis? Dette er ufattelig vanskelig å begripe, og jeg måtte selv gå mange runder med meg selv innen jeg “så” det. Men jeg ser det idag. Påfyll av kjærlighet til en psykopat, blir som bensin i en bil. Den forbrukes hele tiden, den kan ikke lagres, og må derfor hele tiden fylles på. I samme øyeblikk det går tomt, så bryter bilen sammen. H. G. Tudor kaller også narsissistisk forsyning for “bensin”, så denne metaforen kommer faktisk fra en psykopat.
Det er riktig at psykopaten elsker beundring og anerkjennelse for den minste innsats han/hun gjør. Men det stopper aldri. Du får intet pusterom, for behovet for beundring er konstant. Han/hun kan ikke leve på at du allerede har sagt “jeg elsker deg” en gang i dag, og det minste opphold i flommen av ros og komplimenter oppfatter psykopaten som kritikk. Du får heller ingen oppmuntring til å fortsette flommen, for din egen innsats går upåaktet hen. Når vi av ren utmattelse ikke klarer å levere ustanselig, så oppfatter psykopaten oss som et redskap som har sluttet å virke. Han/hun går derfor videre til neste offer, i håp om at han/hun fungerer bedre enn vi gjorde. Her kommer virkelig uttrykket “å gå på luft og kjærlighet” til sin rett. Normale mennesker har denne muligheten, ihvertfall en stund, for vi lagrer kjærligheten. Psykopaten gjør ikke det.
Vi reagerer på at psykopaten synes å like andre like godt som han/hun liker oss, selv om vi vet at vi er mer sjenerøse mot psykopaten enn andre er. Dette har med sjalusifabrikkering å gjøre, psykopaten elsker å vie minst oppmerksomhet til den som gir ham/henne mest. Men det handler også om en manglende forståelse for hva som har formet oss til mer sjenerøse mennesker, og en manglende evne til å sette pris på våre egenskaper. Uten empati kan psykopaten ikke forestille seg hva som ligger bak et menneske som gir mer enn andre, hvilken livserfaring du har som skiller deg fra mindre sjenerøse mennesker. Dermed kan han/hun heller ikke prioritere deg. Psykopaten klarer ikke å se at det kanskje er mest å tjene på å tilbringe sitt liv med deg. “Du tilbyr meg middager og en seng å sove i? Kult! Da tar jeg det jeg kan få”, synes å være psykopatens resonnement. Og det stopper også der.
Du kan velge å se psykopaten som et lite barn. I hans øyne, så er omfanget av din kjærlighet synlig kun i gavene du gir, og størrelsen på dem. Psykopaten er materialistisk. For et barn har middager, foreldrenes årvåkenhet eller “jeg er glad i deg” ingen verdi. Gaver har derimot verdi. Barn elsker bursdager og jul, fordi da får de ting. Barn foretrekker som regel leken kjøpt i butikk, fremfor de hjemmestrikkede sokkene. At det ligger mer kjærlighet bak de hjemmestrikkede sokkene har ikke barnet evne til å se eller sette pris på. Barn er små egoister, innen de vokser det av seg. Jeg husker tydelig en dag for cirka 35 år siden. Min eldre bror fikk et trommesett av mine besteforeldre. Jeg husker trommesettet som stort og flott. Men selv fikk jeg ingenting. Og selv om jeg egentlig allerede som barn var nokså empatisk og overbærende, så reagerte jeg sterkt på at min bror fikk en så flott gave og jeg ble plassert på sidelinjen. Jeg tror til og med det var min brors bursdag, likevel syntes jeg urettferdigheten ble for tung å bære. Jeg begynte å gråte. Det endte med at jeg fikk et splitter nytt penal, fylt med blyanter, fargestifter, viskelær og blyantspisser. Jeg sluttet å gråte, men følte meg fortsatt urettferdig behandlet, fordi gaven som min bror fikk var mye større enn den jeg fikk selv.
Akkurat som et barn, så klarer ikke psykopaten å stille egne behov på vent for å gi plass til andre. Psykopaten er impulsstyrt. Et barn klarer ikke å tenke “akkurat i dag er det min bror sin tur til å få oppmerksomhet, det er min tur om et halvt år, det veksler jo hvert år. Min tur kommer”. Barn har verken det nødvendige tidsperspektivet eller en voksen persons evne til å resonnere. Et barn klarer heller ikke å se kjærligheten som ligger bak ord og gjerninger. “Det er jo min familie, deres jobb er å være der for meg og trøste meg når jeg har falt og slått meg”. Psykopaten tenker stort sett på samme måte. Psykopaten skal ha oppmerksomheten hele tiden. Sjalusi og misunnelse ligger parat like under overflaten, og bryter ut så snart en annen får noe større og bedre enn psykopaten. Psykopaten er misunnelig på deg for egenskapene du besitter og forakter deg dypt.
Poenget med denne teksten er å få leseren til å løsrive seg fra kvernetanker og “hang-ups” rundt spørsmål om din innsats for å vise psykopaten hvor høyt du elsket ham/henne. Jeg vet du prøvde ditt aller beste, og at det er ufattelig vondt å oppleve at ditt aller beste ikke var godt nok. Jeg kan love deg at ditt beste er godt nok for de fleste, men det vil aldri bli godt nok for en psykopat. Du er nødt til å innse at din verdifulle innsats blir å kaste perler for svin, slik at du stopper umiddelbart, hvis du ikke har stoppet allerede. Din energi blir best brukt på de som setter pris på den og kan gjengjelde den. Husk at psykopaten er forstyrret i hjernen. Deres hjerne tolker derfor annerledes. Hva du sier eller gjør har en helt annet betydning for dem enn for normale mennesker. Du kan med god grunn også betrakte psykopaten som en person som har demens. En person som har demens vil ikke huske noen av dine gode ord eller gjerninger. Samtidig ville du aldri ta det personlig, hvis en som har demens angrep deg verbalt eller fysisk, fordi du vet at han/hun ikke har kontroll og ikke er frisk. Du kan heller ikke ta det personlig når en psykopat angriper deg. Psykopaten er ikke frisk, og du kan intet gjøre med det.
Du er nødt til å riste psykopaten av deg.
Takkkkk
Det gir mening å se på dem som emosjonelt underutviklede. Små barn i voksne kropper. De kan være intelligente, verbale og gå for å være sterke og dyktige, men inni seg har de et lite barn som krever å bli ivaretatt av mamma/pappa figuren i livet. Partneren skal i tillegg til å fungere som en partner også være denne mamma/pappa som skal gi umiddelbar respons på alle behov. Alltid tilgjengelig og klar til å oppfylle alle ønsker . Ellers blir det bråk og scener. Like lite som et lite barn kan,klarer de å se at andre har egne ønsker og behov. Å komme med slikt er vrangvilje og slemhet.
De spiser deg opp, og i tillegg til det lille barnets uforstand har de det voksne menneskets verbale skyts til å gjøre deg til den som ikke holder mål, er vanskelig og som svikter når du prøver å sette grenser og ivareta deg selv.
De er infantilt egosentriske og bare opptatt av deg utfra hvilke goder og behovstilfredstillelse du kan gi dem.
Tror de har en fornemmelse av å være annerledes, og at dette fører til den utrolige misunnelsen og sjalusien de kan fremvise. Det er vel derfor de direkte eller mer subtilt vil jekke deg ned med alle midler.
Prøver du å ta fatt i oppførselen vil de rase og/eller spille på medlidenhet. Da er de offer og du denne grusomme som skal gis en følelse av å ha angrepet et lite barn.
Herregud for en suppe å havne i.
Kiki, sånn oppfatter jeg det også. Husker jeg tenkte på P som umoden først og fremst,så ikke før etter bruddet hvor mye løgn og ondskapsfullhet det også hadde vært,fikk innsyn i bl.a. utroskapen av en annen eks av han.Det var opptil fire i gangen, og ja, det viste seg at jeg hadde vært en av dem.Jeg ante virkelig ingenting,han virket da så ekte og tilstede da han var hos meg. Men reagerte etterhvert på kommandering og stygge utsagn,ekstrem pengebruk på særdeles dyr hobby og en forventning til meg om det alltid var varm mat på bordet, uansett når på døgnet. Dette var en narsissist. Har lest og lært, egentlig både godt og vondt å forstå. Da jeg omsider sendte han på dør,skjønte jeg at noe var galt med han,men avskrev d stadig som umodenhet. Etterpå og mange hendelser senere ser jeg at det er minst like mye ondskapsfullhet bak det. Og man innser at man har gitt og gitt til man nesten gikk til grunne selv for en som aldri elsket tilbake og ikke satte pris på noe som helst. Og d gjør vondt, veldig vondt. Og selvfølgelig hopper de glatt videre til neste ubrukte offer som er intetanende og snill og så er misbruket i gang igjen…Jeg sliter enda, plages med tanker og en knute i magen som jeg definerer som angst. Ett år inn i NK nå og over fem år siden bruddet.. Og tilliten til andre blir også svekket, man blir konstant på vakt for utnytting og greier ikke å stole på noen. Har innsett at det ikke fins noen quick-fix her,kun tid som hjelper. Og midt oppi alt gruer ihvertfall jeg for at jeg blir sittende alene resten av livet. Har vært borti enda en mann etter P som hadde mye av de samme trekkene,tiltrekker meg visst sånne tullinger. Og har merket at jeg ikke tåler at noen kommanderer meg eller prøver å bestemme over meg lenger, da raser jeg. Sinnet vender tilbake i perioder også, har lyst til å få tak i P og kverke han..Men bebreider ikke meg selv lenger for å ha vært dum, vi er flere som har gått rett i fella med samme mann her. Trøsten min er at flere ser og forstår hvordan han er etterhvert, verden er ikke så stor og her begynner det å bli et lite haleheng av ekser. Så det uskyldige englefjeset slår sprekker med tiden. Hevngjerrig..? Ja.
Anonym: værsågod 🙂
kiki: ja, for mange kan det være god hjelp i å se betrakte dem som små barn, de er det jo absolutt på mange måter. Så lenge ikke dette synet gjør at man undervurderer ondskapen og skaden de kan lage, for da kan man få seg en ubehagelig overraskelse.
Takk for din kommentar 🙂
Takk for fin blogg. Kan jeg spørre om noe? Etter altfor mange år i et hardt grep har jeg forlatt min psykopat. Det har vært og er tungt og beintøft. Han trenerer oppgjøret og prøver å manipulere våre tenåringsbarn mot meg – det siste uten hell, takk og pris. Jeg får hjelp av en tøff advokat til å håndtere oppgjøret og er i ferd med å stable meg på beina igjen. Problemet er at han ikke slutter å sende meg meldinger for å “få en grunn til at du behandler meg så hjerterått”, “hvorfor er du så iskald”, “du skylder meg mer enn dette” osv. Jeg har prøvd å blokkere ham men må la en kanal stå åpen pga barna. Har sagt og skrevet til ham mange ganger at jeg kun vil ha meldinger om dem men dette hører han ikke på. Han mener at vi må snakke sammen men jeg bare forvirres av ordsalaten hans om jeg treffer ham. Skal jeg bare overse meldingene som kommer? Hvordan håndterer man en som aldri gir seg og “ikke forstår noen ting”? Forklarer jeg at jeg gikk fordi jeg ikke hadde det bra, er dette ikke noe han vil høre på eller godta; “da gjør man jo noe for å få det bedre, da!” Noen som har tips eller tanker/innspill å komme med?
Jeg har virkelig ikke problemer med å se deres ondskap i tillegg til deres barnaktige følesesliv. Den har jeg så til de grader fått føle på kroppen. Jeg levde lenge sammen med en P, og det er lenge siden nå. Jeg visste ingenting om P/N før etter bruddet. Derfor ble jeg rådvill og forvirret og holdt ut forholdet så lenge. Vi hadde det også veldig bra sammen i perioder. Jeg tilpasset meg sakte men sikkert ham, og ble på en måte nokså selvutslettende etterhvert. Det så jeg ikke rekkevidden av,før etter en stund etter bruddet.
Det underlige er og blir for meg denne vekslingen mellom å være snill og hyggelig og ville gjøre det koselig rundt seg til plutselig det stikk motsatte. Ikke på grunn av noe andre har gjort, men av en eller annen uforklarlig plutselig impuls.
Jeg har lest og lært mye om typen etterhvert, men ser fremdeles på dem som det gåtefulle folket.
Hvordan er det mulig å virke så totalt overbevisende omsorgsfull og kjærlig og så plutselig og uten påviselig grunn styrte deg i avgrunnen?
Tar gjerne imot flere kloke forklaringer.
Ida: altså det som skjer er at han vet at dere må ha kontakt for at han skal kunne manipulere deg. Det er en reell desperasjon han har, for å miste makten over deg. I den spiller han på dårlig samvittighet, projeksjon love-bombing og hva som helst.
Du må se det for hva det er – krampetrekningene til en psykopat som er iferd med å miste sitt offer. Her er mine råd:
1) Hold hodet kaldt – observer ikke absorber.
2) Stå fast. Bare svar på ting som handler om barna.
3) Hvis du svarer “jeg svarer ikke på dette” så har du svart! Da fortsetter han i samme bane.
4) Ja du skal ignorere alt som ikke handler om barna. Deres relasjon er over så det er ingen grunn til å ha kontakt om andre ting enn barna.
Enorme mengder sms-er og andre henvendelser kvalifiserer til kontaktforbud. Det er trakassering. Men psykopatene har ofte så høye tanker om seg selv at de tror offeret aldri vil gå til det skrittet å anmelde dem. Likevel, hvis det blir for mye så synes jeg du skal vurdere det.
Jeg vet det er tøft. Lykke til 🙂
De har flyttet sammen. Jeg vil dø. Jeg orker ikke mer. Det er for mye smerte.
OgsåAnonym: ja, det er smertefullt. Det er lov å trekke deg litt bort fra alt og alle akkurat nå.
Jeg vet ikke hvordan du har fått vite dette, men hvis det er en mulighet så synes jeg du skal avskåre alle informasjonskanaler, slik at du ikke får vite mer.
Forsøk å huske at den lykken de formidler, ikke er ekte.
Dette er en person du aldri ville fått det godt med, selv om dere fortsatt var sammen. Mishandlingen hadde tiltatt, og du hadde mistet deg selv, bit for bit.
Du ser det ikke ennå. Men det er faktisk en gave sendt fra himmelen at han/hun har forlatt deg og fokuserer på en annen. Den nye partneren kan du ikke hjelpe. Du skal bare være glad for at det ikke er deg.
Jeg var der du er nå i begynnelsen av 2014. Jeg kan love deg at livet går videre og du får det bedre.
OgsåAnonym: jeg vil tilføye at hjelpetelefonen fortsatt er åpen.
Nummer 41407905. Kanskje du vil ha gavn av å ringe den i kveld.
Jeg har blokkert alt som blokkeres kan, men jeg kan ikke utradere en hel verden. Vi bor i et lite land. Jeg har stått i dette lenger enn det du skisserer. Og smerten er en sulten rotte. Jeg leser hva du skriver, men det er ikke likt. Jeg fikk aldri kurtiseringen, jeg fikk devalueringen. Ps nye får alt jeg lengtet etter. Mistet meg selv har jeg jo så uansett, livet er bare smerte, jeg er bare smerte. Så mye jeg skulle gitt for at jeg fikk vært i Ps langtidsobjekt sine sko. Jeg forstår ikke at dette skal være bedre. Jeg klarer ikke mer. Jeg lever ikke.
OgsåAnonym: jeg fikk aldri kurtiseringen jeg heller. Mange ofre får ingen idealiseringsfase lik den som beskrives i litteraturen. Dette er ulikt for alle.
Min gikk over til devaluering etter bare fem dager. Båndet som skapes er enormt slitesterkt likevel.
At den nye partneren får en idealiseringsfase som du aldri fikk, betyr ikke at psykopaten plutselig elsker den nye partneren. Psykopaten elsker ingen. Alt handler om forsyning. Om den er positiv eller negativ spiller ingen rolle. Fra oss fikk psykopaten hovedsaklig negativ forsyning, i form av forvirring, fortvilelse og smerte, for vi ble umiddelbart devaluert. Mange hevder at psykopaten setter større pris på negativ forsyning, enn positiv.
Vi tror vi ikke betydde noe sammenlignet med den nye partneren som får alt vi gjerne ville ha, men aldri fikk. Så kan det faktisk skje, at hele idealiseringsfasen med den nye partneren blir iscenesatt ene og alene for å volde oss smerte, slik at psykopaten kan næres av negativ forsyning fra oss. Kanskje er den nye partneren faktisk mindre viktig enn du var. Kanskje forstod psykopaten at du var for sterk, og at en relasjon til deg ikke ville fungere fordi du gjennomskuet spillet. Og nå vil han/hun straffe deg maksimalt på avstand. Men det er ikke et kompliment å være betydningsfull for en psykopat, det er ensbetydende med å være en viktig brikke i et spill. En kjæreste av kjøtt og blod er ingen uansett.
Vi vet ikke hva din psykopat, for alt psykopaten gjør er uberegnelig og ulogisk. Derfor er det så viktig å trekke seg bort. Derfor kan du heller ikke regne med at ting skjer slik du tror.
Alle som frekventerer her inne vet hvor vanskelig det er å løsrive seg. Smerten er enorm. Du skriver at du har stått i dette lenger enn jeg. Det kan godt hende. Det er ingen konkurranse. Noen har lenger etterspill enn andre, men jeg tror vi alle bærer psykopaten med oss livet ut.
Jeg kan fortelle deg at personen jeg slet med sist, var min tredje psykopat.
Forsøk å spørre deg selv, hvordan kan en enkelt person ha så mye makt over deg? Det finnes millioner. Hva er det som gjør at dette ene mennesket er så vanvittig betydningsfullt i ditt liv, når alt det har gjort er å forårsake deg smerte?
Til ogsåAnonym:jeg skriver også under på at ting blir bedre ETTER bruddet med psykopaten. Selv om d kan ta lang tid og gjør veldig vondt, så tenk at du hadde hatt d enda verre i forholdet. Jeg ble kroppslig kronisk sjuk sammen med min P, satte ikke dette i forbindelse med han dengang. Etter bruddet ville jeg som deg bare gi opp, sendte hundrevis av SMS og mail til han og krevde svar. Hørte aldri noe med mindre det var noe jeg skrev som kunne gavne han. Jeg gråt og raste, sov ikke, spiste ikke,følte jeg holdt på å gå til grunne. Midt oppi alt dette merket jeg med undring at kroppen sakte, men sikkert friskere, og nå, flere år etterpå og med NK, er jeg så godt som helt frisk. I de verste periodene med P og bare styr var jeg innlagt med betennelser flere ganger i året.
Jeg vet at dette er vanskelig å se når man står midt oppi ferskt brudd, husker så godt den fæle tiden der. Redningen min ble denne bloggen etter søk på psykopati på nettet, var en bekjent av meg som satte meg på tanken om at eksen kunne være personlighetsforstyrret.
Du kommer deg igjennom dette, ta en dag om gangen og vær snill mot deg selv. Jeg fant mye info og trøst i denne bloggen pluss assc direct og Anita Sweeneys innlegg på Youtube. Med kunnskap kommer det også inn en styrke som hjelper deg litt videre på veien smått om senn. Ikke gi deg, kjemp videre og en dag står du der,sterk og stolt og en modig overlevende. Heier på deg😊
En ting til jeg har lyst til å dele,fra egen erfaring. Dere som sliter etter bruddet, FOR ALL DEL ikke involver P i dette. For d første bryr han seg døyten om hvordan du har det og for det andre kan d bli brukt mot deg. For min del resulterte det i en bekymringsmelding fra hans flygende aper etter at han hadde delt mail og sms med dem.Heldigvis har jeg alltid hatt mitt på det tørre og folk kjenner meg som sterk og ærlig,men likevel enda en belastning.
Til sist ble det å få inn fagfolk redningen for meg, de gjennomskuet han og støttet meg, alle sammen, både barnevern, familiekontor og psykologer og det endte med at han ble fradømt omsorgen for egne barn. Men man vet aldri hvem man møter på, så ihvertfall trygt å dele null og ingenting av egne tanker og følelser med P.
Deler denne og håper den treffer blink
https://m.youtube.com/results?q=why%20is%20the%20narcissist%20doing%20better%20with%20someone%20else&sm=1
Dette innlegget får meg til å tenke tilbake på tiden sammen med P.
Jeg husker etter tiden med idealiseringsfasen når livet bare ble tomt og jeg mistet meg selv at jeg tenkte : hva er det du egentlig gir meg? Hvem er du? Hvem er det jeg speiler meg i? Svaret jeg fikk fra meg selv, var: du gir meg ikke omsorg, ikke støtte, ei heller er du genuint interessert i mitt liv. Det eneste du representerer, er en partner du vil jeg skal beundre og se opp til og å vise interesse for mht dine prosjekter og ideer. Det neste spørsmålet var vanskelig å få svar på. den dag i dag kan jeg ikke finne noe svar annet enn at han er et menneske uten personlighet/ uten et “jeg”. Det tredje spørsmålet fant jeg heller ikke svar på. Hadde jeg på dette tidspunktet VISST det jeg vet i dag, ville jeg ha pakket det mest viktige av mine saker og dratt langt bort. Det skulle gå 10 år før jeg flyttet. 10 år med masse forvirring, frustrasjon, depresjon og det som verre er. Jeg oppsøkte flere psykologer, men fikk dessverre lite hjelp. De gjorde det bare enda verre for meg, nettopp fordi at de ikke forsto hva jeg levde i. Til tross for at jeg fikk riktig svar fra meg selv, hadde jeg en sterk trang til å få bekreftelse på at jeg hadde rett , SAMTIDIG slet jeg med en benektelse: det kan jo ikke være så ille! Jeg må ta feil; det er noe galt med meg.
Etterhvert som tiden gikk og tilværelsen ble mørkere og mørkere, kjente jeg at jeg ble avhengig av ham. Jeg kunne knapt ta en avgjørelse selv uten å få hans bekreftelse. I løpet av den siste perioden jeg bodde sammen med ham, hadde jeg absolutt ingen integritet. Skjønt, det hadde jeg ikke fra dag én, men jeg så det ikke da.
En dag hadde vi besøk av noen bekjente. Den ene av de besøkende spurte hva jeg mente om en sak som ble tatt opp rundt middagsbordet. Hva JEG mente? Er det virkelig noen som er interessert i å høre hva jeg mener? På denne tiden hadde jeg gått fra å være langtidssykmeldt til “naver”, derfor hadde jeg lite kontakt med andre personer utenfor de fire husveggene. Denne besøkende skylder jeg en stor takk, for det var nettopp det som fikk meg til å virkelig tenke; jeg er bare en skygge av meg selv uten integritet, et objekt/ting som bare er til nytte for ham og jeg var fullstendig tappet for krefter.
Jeg har alltid vært en person som har stilt opp for andre, og det med glede og kjærlighet. Jeg husker at jeg tenkte; alt jeg gir til deg (P), er som å fylle vann i ei bøtte med store hull i bunnen. Det bare forsvant, og ble aldri fylt opp som i neste tur kunne gis tilbake til meg. Dette “bilde” likner litt på det som står i innlegget her; metaforen om å fylle bensin på bilen.Kjærligheten man gir blir bare forbrukt. Når bilen er tom for bensin, stopper den. Den trenger å fylles opp med bensin. JA! Dette er gjenkjennelig. Det tok ikke mer enn et par uker etter at jeg flyttet, så var han i full gang med å finne seg ny partner. Noe så rått og hjerteskjærende! Da hadde vi vært gift i 15 år og hadde to barn. Jeg husker at jeg var i sjokk; betydde jeg virkelig så lite for ham?? Selv om det har gått noen år, og jeg har innført NK for lenge siden, kjenner jeg at noen av de følelsene jeg hadde den gang, er her og “hilser” på meg i skrivende stund.
For noen uker tilbake, hadde jeg et kort møte med P. Det angikk et møte som gjaldt en av våre barn. Rundt bordet satt det flere voksne inkludert vårt felles barn. Nå når jeg VET og har fått kunnskap, og kjenner til hva som er god/dårlig kommunikasjon, var det nesten interessant å høre på ham da han hadde ordet. Ordsalat, litt oppgulp fra det som allerede hadde blitt sagt men med andre ord, “lukket” kommunikasjon som minnet om monolog. Alt dette innpakket i en stemme som skulle oppfattes som seriøs, viktig og klok. Når jeg tenker meg om, var det ikke rom for å respondere på det han sa. Han snakket belærende ovenfor barnet, og utsagnet var som en påstand/sannhet. Dette ble som en kontrast til vår måte å kommunisere på, med deling av erfaring, vårt syn på saken, spørsmål rettet til barnet og refleksjoner.
Jeg er sikker på at det var bare jeg rundt dette bordet som kunne SE dette så godt som jeg gjorde.
Som det står i innlegget, mangler P et “jeg”, men jeg vil også si at P mangler en identitet. Når et menneske har en identitet, tilhører det noe/noen. En P tror jeg, kjenner ingen tilhørighet, for som det står i innlegget,eier ikke P kjærlighet. Forutsetningen for å kjenne på tilhørighet, er at man kjenner noe som er til felles. Min P erfarte jeg som en isolert person som var innkapslet i en ugjennomtrengelig boble.
Vel, denne kommentaren ble en salig blanding av “hummer og kanari”, men uansett har det kanskje en verdi for oss alle som har vært i en verden av total forvirring.
Til Psykopati: Du skrev at du var der jeg er nå i 2014, og jeg ville bare fortelle at jeg har vært “her” (i smertehelvetet) lenger enn det uten at det har blitt noe bedre. Jeg forstår ikke helt hvorfor du tolker det som konkurransementalitet, jeg forsøker bare å beskrive “hvor” jeg er og hvorfor jeg ikke makter stort mer.
Til Rebekka: Takk for lenken. Jeg har nå lyttet til endel av videoene der. For mine ører høres det mest ut som selvtrøst. “Vi trenger å tro at de ikke er lykkelige, for å klare heve oss over dem og komme oss videre.” Slik er det jeg hører det. Men jeg er som sagt bare smerte, så det er mulig det farger tolkningene mine. Samtidig fornekter jeg hele tiden at P er personlighetsforstyrret, jeg vil ikke tro det. Det hadde jo vært så mye bedre om personen bare var en genuin drittsekk.
Til Lotte: Jeg har også det, vært innlagt med betennelser. Men i mitt tilfelle skjedde det etter at jeg forlot relasjonen med P. I ettertid vet jeg at innleggelsene skjedde samtidig med at P ble involvert i den nye og deretter når de gikk offentlig ut som et par et halvt års tid senere. Det er nesten til å bli overtroisk av! Men jeg skjønner jo at det var tilfeldig, da.
Til sist: “Forsøk å spørre deg selv, hvordan kan en enkelt person ha så mye makt over deg? Det finnes millioner. Hva er det som gjør at dette ene mennesket er så vanvittig betydningsfullt i ditt liv, når alt det har gjort er å forårsake deg smerte?” Godt spørsmål. Jeg har stilt meg det selv. Venner og familie likeså. Jeg har ikke noe svar, annet enn at jeg ikke tror noe på at vedkommende har makt over meg. Jeg tror det kommer innenfra meg selv, at det er mine greier, mine triggerpunkter, det handler om. Ikke P.
OgsåAnonym: jeg vet hvordan du har det, tro du meg. Jeg var også tenkt som et overgangsobjekt, men jeg ble utilsiktet gravid før det hadde gått to måneder. Dermed ble jeg et langtidsobjekt, men ikke før hans daværende samboer gikk lei av han.Etter mange år.
Ser jo selv at jeg i realiteten ble forkastet den dagen jeg ble gravid,trodde helt ærlig ikke at noen kunne gi blaffen i sånt, uansett om det var et “uhell”. Men det greier altså sånne fint. I alle disse årene satt jeg med alt alene, fortiet farskapet og skånet han for absolutt alt. Han kom innom en gang pr år, ellers gikk alt på sms. Han svarte meg alltid, men sendte aldri noe på eget initiativ. Og kun sms,aldri oppringninger. Ser klart idag at dette var for å holde meg i sjakk, men smågaver og sms innimellom fra han beholdt håpet i meg. Helt merkelig hvordan han gikk meg til å føle at jeg hadde kontrollen, mens d egentlig var han som styrte alt. Innimellom sprakk jeg og fortalte i klartekst hva jeg syntes om å bare la meg sitte der med alt alene. Da kunne det følge en måneds lang taushetskur, til jeg igjen måtte be om godt vær og unnskylde meg. Til slutt var jeg helt tom, husker at eneste målet mitt var å leve lenge nok til at barna kunne klare seg selv. Var utslitt og syk psykisk og fysisk. Han spilte på samvittigheten min alle disse årene og truet med selvmord om jeg sa noe om farskapet, han hadde jo så dårlig psyke pga forferdelig oppvekst, må vite..I etterkant viser det seg seff at psyken ikke var verre enn at han fint klarte å sjonglere tre-fire damer samtidig.
Etter mange år ble jeg nå langtidsobjekt likevel, da, men kun fordi han ble fersket i nok en affære av eksen. Han trengte igjen mat og omsorg og da ble det meg likevel. Har lest litt om dette og vi som var tiltenkt som overgangsobjekter bør ta det som en kompliment. Jeg har alltid vært en bestemt dame med sterke meninger, men ble kuet i oppveksten til å undertrykke dette og helst stille seg litt bak alle andre. Jeg gir og gir til folk jeg er glade i og bryr meg om, på kanten til å være dumsnill. Men samtidig fins det en grense i alle, jeg var der allerede før d hadde gått ett år med P i hus.
Jeg misunner absolutt ikke langtidsobjekter, da blir bare mishandlingen fordelt over enda lengre tid. Tror P senset tidlig at jeg ikke var av den grenseløst føyelige sorten og på toppen av alt ble jeg gravid med alt ansvar det medfører.
Etter et halvår med han i hus, sjekket han opp en dame etter en krangel vi hadde, han oppførte seg som en tyrann i hus, men en forsagt liten engel utad,selvfølgelig.. Han spurte meg endog ut om denne damen, som jeg kun kjente overfladisk. Rolig, bemidlet, enslig dame med lite nettverk. Bingo for han, perfekt langtidsobjekt. Vi har såvidt snakket sammen siden bruddet, da avfeide han meg med at vi ikke “passet” sammen. Dessverre ikke det det går på, jeg hadde satt ned foten og begynt å kreve at han også skulle betale litt istedetfor for kun å snylte på meg. Da er d såklart bedre å finne seg et nytt offer å få oppmerksomhet og beundring fra og fritt igjen kunne snylte på…Totalt kjærlighetsløst, kun utnytting for egen vinning. Og vi skal være glade for å være utav noe sånt, ikke tro et sekund at nye langtidsofre får det noe bedre enn vi hadde det, på sikt så blir utfallet akkurat det samme, kun fordelt på litt lenger tid.
OgsåAnonym: vil presisere at jeg skjønner på en prikk hvordan du har det. Og jeg var akkurat som desidert sykest det ene året etter bruddet, jeg også, nesten 2 år senere. Mye som toppet seg da. Så psyken og fysikken henger ihvertfall sammen.. Men tro meg, det roer seg, det hadde jeg nektet å tro den gangen,alt var bare kaos. Jeg har ikke vært innlagt siden, blir 4 år til våren og da var det 9 år siden diagnosen. Og dette var kronisk sykdom,altså,legene på sykehuset mente det var i ferd med å “brenne ut”. Har hatt små tilbakefall, men intet langvarig og ingen innleggelser. Tok meg lang tid å fatte at dette hadde sammenheng med P, ble syk noen måneder etter fødselen, da hadde jeg allerede kjent han ett år, gått igjennom et svangerskap dønn alene med alle fortielser for å skåne han, dårlig råd og total forvirring. Og når man i etterkant ser at ingenting betydde noe som helst..Nei,sånne idioter trenger vi ikke.
Men jeg har også spekulert på hvorfor vi henger fast i sånne krapyl. Min P lignet på en avdød i min familie som jeg savnet veldig..Og han vekket morsfølelsen i meg ved å spille så hjelpeløs, sukke tungt og fikk meg til å skåne han for alt. I alle de årene der så jeg en hjelpesløs guttunge som kunne så lett ty til tårene, idag ser jeg klart og tydelig at alt var bare tillært skuespill for å kunne frata meg alt. Djevel i forkledning. Og han mente seff at vi med lignende såre barndommer forsto hverandre så godt..Ja, i den grad at jeg skulle gi og han skulle ta. Sympatien min dengang for det jeg trodde han var er erstattet med forakt for svakheten hans. De kompenserer for manglende makt med å lure andre. Og godter seg når vi sliter, bønnfaller og trygler om svar.
Ja, tungt å være alene igjen og etter noe sånt. Men selv om P og jeg også hadde gode stunder innimellom, så var det også veldig tungt. Og med alt jeg har fått vite etter bruddet om alt han fortiet, så er det uansett ikke noe jeg hadde klart å gå tilbake til. Et forhold uten tillit, respekt og ærlighet ville ha ødelagt oss helt. Jeg handlet etter instinkt da jeg sendte mannen på dør, lyttet endelig til magefølelsen. Jeg vet at det var riktig og holder fast på den tanken.
Ogsåanonym: Noen ganger kommer man i den alvorlige situasjonen at man ikke er i stand til å lege seg selv. Jeg har vært der. Trøst preller av. Ingenting hjelper. Man kaver i en mørk avgrunn og det fins ingen vei opp og ut av det.
Det er når smerte blir den eneste, altoppslukende følelsen inni deg. Når man til og med oppsøker det vonde og finner en slags trøst i det smertefulle, for da opplever man i hvert fall en følelse man kjenner igjen, og da blir man på et vis “hel” og “trygg” igjen. Når det eneste du vil ha, er en person som faktisk ikke har vært snill mot deg. Er det slik du har det? Da hjelper det ikke å kunne noe om psykopati. Da trenger man akutt hjelp selv. Jeg syns det virker som om du har nådd det punktet. Men jeg kan ta feil. Hva tror du? Hvis du har det slik, bør du ringe telefonnummeret litt lenger oppe i innleggene, eller ringe en hjelpetelefon for mental helse. De kan noe om hvordan man kommer seg ut av slike “krisesituasjoner”. Jeg er enig med deg i at dette handler om deg akkurat nå, og ikke fullt så mye om psykopaten.
Jeg fikk hjelp av en gestaltterapeut til å rydde opp i fastlåste tanker og følelsesmønster, men jeg måtte gjennom mange timer før jeg i det hele tatt orket å snakke om min eks. Han var ikke et tema de seks første timene. Jeg hadde hatt så mange og langvarig ubehagelige opplevelser, at sorg, sjalusi, hat, sinne og savn ble min “hverdagsfølelse”. Min almenntilstand. Jeg kom meg ikke ut av mønsteret. Da jeg endelig fikk satt ord på og sortert alt jeg følte, kunne jeg begynne å plassere følelsene til konkrete hendelser, og først da begynte jeg å forstå opphavet til krisen jeg befant meg i. Det er som et dypdykk inn i det du kaller dine triggerpunkt. Først da alt dette kom opp i lyset, fikk min eks en plass i samtalen min, og jeg kan love deg at han ble vrengt med hele sin syke innside ut. Først da fikk jeg avstanden og roen til å lære noe om “psykopati”. Det tok lang tid, men jeg kunne ikke klart meg uten hjelp.
Lotte: det er som å lese “min” historie det der. .
Bloggforfatter: Hva er forskjellen på en høysensitiv og en covert narssissist?
Jeg er HSP, men til tider kan HSP og CN virke noe likt og jeg blir forferdelig usikker
Takk for gode svar, og at dere tar dere tid til det. Jeg må klare dette selv. P sier til alt og alle at jeg er psyk og bør legge meg inn. Oppsøker jeg hjelp, får P rett. Og jeg bare orker ikke å fortelle til nok en person og risikere å ikke bli hørt eller sett. Da dør jeg. På ordentlig.
Anonym00: hvordan opplever du at det virker likt?
OgsåAnonym: “Du skrev at du var der jeg er nå i 2014, og jeg ville bare fortelle at jeg har vært “her” (i smertehelvetet) lenger enn det uten at det har blitt noe bedre. Jeg forstår ikke helt hvorfor du tolker det som konkurransementalitet, jeg forsøker bare å beskrive “hvor” jeg er og hvorfor jeg ikke makter stort mer.”
Ok, jeg vil bare si litt om dette, og henvender meg til alle. Vi må ha det klart for oss at vi blir plassert i konkurranse fra første dag med P.
I selve relasjonen så sjalusifabrikkeres vi. Det blir en del av hverdagen med psykopaten, at vi hele tiden blir målt og veiet opp mot andre. Vi opplever at vi må konkurrere om hans/hennes oppmerksomhet og kjærlighet.
Dette tar vi så med oss inn i bruddet, hvor vi plutselig konkurrerer med den nye partneren. NK gjør at denne konkurransen foregår i vårt indre, for vi vet at vi ikke kan oppsøke P eller kontakte ham/henne. En slik indre konkurranse er meget destruktiv. Det er dette som skaper så enormt med lidelse når vi måler oss med den nye partneren og føler vi kommer til kort.
Så heler vi. Men vi er fortsatt i konkurransemodus. Bare at denne gang sammenligner vi oss med andre ofre. Vi vet at å heles ikke er noen konkurranse, likevel kan vi ikke stoppe oss selv i å betrakte helingstiden som en indikator på “hvor gale” vi er. Hvis et annet offer kommer seg raskere på bena enn oss, så tror vi at det er noe ytterligere feil med oss.
Det som er viktig å være bevisst, er at dette er programmert i oss av P. Og det gjelder oss alle. Psykopaten klarer å få alle til å konkurrere, selv de mildeste og minst konkurransedyktige av oss. Dette skjer fordi det er slik han/hun selv lever, for å vinne. Alt skal “vinnes” i psykopatens hode.
OgsåAnonym: jeg tror ikke du konkurrerer. Jeg tror du har det fryktelig vondt. Jeg ser du har fått helt fantastiske svar fra Lotte, Lisa og Kari. Bruk omsorgen fra dine medlesere til det den er ment som. Jeg vil fortsatt oppfordre deg til å ringe den telefonen. Kvinnen i den andre enden er meget god å snakke med.
Kari, jeg vurderte også profesjonell hjelp. Men profesjonell hjelp til 700-800 kroner timen hadde jeg simpelthen ikke råd til. For meg ble redningen å lese bl.a. denne bloggen og alt jeg kom over om P/N. Det var forløsende å se at flere hadde opplevd mye av det samme og forstå at man ikke var gal,liksom. Var på et tidspunkt der helt sikker på at jeg hadde tørnet..
OgsåAnonym: jeg er høysensitiv. Man har sterk intuisjon,man tolker lett andres følelser og sinnsstemninger, man blir lett sliten av inntrykk og anstrengelser. Jeg må ha lange perioder med stillhet og ro for å hente meg inn igjen iblant. Etter d jeg har forstått kan vi som er HSP fort utgjøre en ekstra trussel for P/N, vi greier å sense mer på et dypere plan og bruker dette for å sette dem mer fast. Jeg har vært som en giftig slange etter bruddet,lærte meg etterhvert å sende all fanskap han sendte i min vei solid i retur. Og jeg har visst på forhånd,kjent det på kroppen, når noe ville skje. Og satt han fast med ord,vært syrlig og bestemt tilbake.
Men det har tatt tid,starten min var tigging for å få han tilbake,overbevist om at jeg måtte tilbake til den galskapen med han og få begynne på nytt. Jeg så han for meg med den nye og sjalusien og sinnet slet meg nesten i stykker. SELV OM jeg visste at vi ikke hadde hatt det bra,selv om han aldri hadde betalt noe,gjort noe,var tung og treg og direkte kjedelig å ha i hus,så savnet jeg han hvert sekund. Og angret bruddet så jeg nesten gikk i oppløsning.
Tror ikke det er tilfeldig at du ble dårligst da han profilerte sin nyvunne lykke, det setter seg i kroppen,sånt. Var dårligst da det skjedde mye rundt han, jeg også,fant ut at de hadde flyttet sammen og endog giftet seg. I dag vet jeg at alt dette er spill for galleriet, nå har han igjen sikret seg noen som kan fø på han noen år framover. Vondt å forstå,totalt ufattelig,men sånn er det. Og jeg vet at om jeg ikke hadde sendt han på dør og fortsatt å gi,så hadde han vært hos meg enda. Helt til jeg hadde vært bankerott, da hadde han gått allikevel. Og i mellomtiden hadde jeg måttet leve med utroskap, løgn og hadde gått til grunne både psykisk og fysisk.
Min P er en skjult narsissist.Han framstår som tilbaketrukket, stille og beskjeden, med et sjenert smil i et engleaktig guttefjes. Han hadde hatt det så tøft, stakkars, fæl barndom, grusomme foreldre, venner som hadde sviktet..Åååh, det var ikke måte på hvor vondt han hadde hatt det. Han spiller fullt ut på dette,sånnne får oss til å strekke oss lenger enn langt for å glede dem. Var merkelig følelse å ha han i hus, da, jeg hadde omsider fått den mannen jeg hadde ønsket meg, men kjente ingen lykke. Han behandlet meg som en hvem som helst,nesten, og var fjern og tilbaketrukket. Ga ingenting av seg selv i forholdet og tok meg aldeles for gitt, da begynte varsellampene mine å lyse. Skjønte ikke hva han var før lenge etter bruddet, bl.a. ved å finne denne bloggen. NÅ vet jeg MYE.
OgsåAnonym,en dag ser du meningen med at du kom deg utav dette når du gjorde,var nok meningen,det. Men jeg VET at det gjør vondt. Luft tanker når du føler for det,når du forteller historien din,så gjenopplever jeg hvordan jeg hadde det. Alt blir gradvis bedre,steg for steg. Jeg har hatt NK med min P i ett år nå og nå har det gått så lang tid at det ikke føles naturlig å ta opp kontakt lenger. Han har intet tak på meg lenger. Og godt er det.
OgsåAnonym, et godt råd: luft tankene dine her inne istedet for å snakke med utenforstående, det kan være venner eller bekjente. Dette sier jeg av erfaring.Det er som å stange huet i veggen å prøve å få folk til å forstå hva du har gått/ går igjennom. Folk flest aner ikke omfanget av psykopati. Her inne vet vi hva du snakker om, for meg har dette vært nesten eneste arenaen jeg har møtt forståelse. Selv ikke mine næreste venner forstår hvilken karusell jeg har vært med på og da gjør det nesten vondt verre å prøve å si noe. Jeg har i tillegg hatt en eneste,nær venninne jeg har snakket med om dette, kun fordi jeg visste hun hadde vært borti det jeg idag vet er en overt narsissist. Utover det er det lurt å si minst mulig utad, det kan fort slå feil ut for deg. Bruk oss som har vært der og si fra når det er tungt. Du klarer dette, største hevnen ovenfor drittsekken å sparke seg opp i stående igjen. Og tro meg, du kommer ut i andre enden sterkere enn noensinne. Aldri mer skal vi trampes på, læring for livet. Tenker på deg, klem
Til Psykopati: Vi snakker forbi hverandre.
Til dere andre: Takk. Jeg har lest og skal lese igjen. Terapi er utelukket. Hadde jeg hatt pengene, skulle jeg heller dratt på et silent retreat…
Og takk for tips om hjelpetelefon. Men jeg orker ikke. Og angående det å snakke med andre, så er det dødfødt. Jeg får bare høre at jeg må ut og dejte igjen.
Ja, jeg kunne også “vite” med magefølelsen. Jeg tror nok at jeg også er høysensitiv. Jeg vet også at P kommer tilbake. Og jeg tror det er det som klabber det til. For min “viten” har ingen rot i virkeligheten, da P er blitt forlovet og samboer.
Hei, håper noen kan svare meg?
Har opplevd at et menneske sier en ting til meg, spesielt når det mennesket er sint/frustrert- og så går det en tid, så nekter vedkommende og ha sagt det, det er kun når det går hans vei han er medgjørlig, setter jeg grenser ( bare vanlige ) så er piggene ute med en gang.
Dette mennesket har høye VELDIG påfallende høye tanker om seg selv som han deler ut jevnlig: ” jeg er best! ” Ingen er så pen som meg”!
Når jeg setter fokus på at jeg blir dårlig behandlet, svarer han: Det er din egen feil, det er deg det er noe gale med!
Bare små eksempler, men begynner å lure på meg selv om min egen dømmekraft. Er dette typiske narssisistiske trekk?
Når det kommer til speiling av andre, lese og føle andres stemning, er jo mye likt..
Men fikk et bra svar av en annen jeg kjenner og, kan definitivt se at en N/P er en -pol og HS +pol.
Altså stikk motsatt.
Jeg har lest folk så lenge jeg kan huske, ofte ubevisst. Og fikk beskjed av min psykolog om å slutte med det. Vanskeligere sagt enn gjort.
Men jeg går langt for de jeg er glad i, nesten som jeg utsletter meg selv fordi jeg ønsker og vil at alle skal ha det bra. Og evnen min til å reflektere og min selvinnsikt er veldig god i følge mine venner. Så det at jeg er N må jeg bare legge ifra meg. Jeg skjønner fortsatt ikke tiltross for denne bloggen, at det virkelig finnes så onde mennesker som ønsker å ødelegge andre mennesker..
Så lenge det handler om egne interesser tror jeg de er villig til å gå ganske langt.
De sier ting til deg avhengig av humøret de er i der og da, når du konfronterer de med det senere har de glemt det, og de gjør det de kan for å trykke deg ned.
Slik begynner du å lurer på deg selv og din egen vurderingsevne, men så husker du tilbake på andre fortvilte mennesker ( som har henvendt seg til deg tildigere om samme person ) .. da forstår du innerst inne at det faktisk ikke er deg dette handler om.
Spørsmål til bloggens forfatter:
Jeg ble litt nysgjerrig på hva du mener med at vi som frekventerer her inne må avfinne oss med å bære på psykopaten livet ut. Kan du utdype det?
Lisa: jeg tenkte jeg skulle skrive en egen tekst om det på et senere tidspunkt, men det er noe som på engelsk kalles “everpresence”. Det nærmeste jeg kommer en norsk oversettelse er “allnærvær”.
La du merke til hvordan du kunne lukte, føle og merke psykopatens nærvær, selv lenge etter NK var inngått? Dette er everpresence.
Everpresence svinner med tiden, men blir aldri helt borte.
Tak for endnu en fin illustration af en P s væremåde.
Så det er derfor, de glemmer alt om planer og hvad de har lovet. Det er altså nu-og-her-oplevelser og kun til PÅFYLD. Så er det jo korrekt, hvad jeg engang fik at vide: En P er der hvor han er. Går han til et nyt sted, er han der og tænker ikke videre over hvad han lovede det forrige sted. Kun optaget af hvad det nye sted (job, mennesker, hobby etc.) kan give af bekræftelse. Hele tiden fylde på det uendelig tomme hylster de har på sig som menneskedragt. Det er ikke til at forstå!
Det må være de forbindelser i hjernen, normale mennesker er udstyret med, som er borte i en P-hjerne. De tråde der gør at ting hænger sammen og man husker, følger op på ting, relaterer sig til andre og kan finde en ro, varme og hvile. Min P skrev engang til mig: Jeg kan ikke nyde og finde ro i intimitet! Og jeg svarede: det kan du vel lære, gå i terapi m.m. Han svarede mig aldrig.
Anonym21: det er nok riktig at de mangler evne til kontinuitet.
Eller kanskje viljen. Fordi det som ikke befinner seg her og nå, tjener dem ikke. Ei føler de seg forpliktet til å følge opp ting de har lovet. Her spiller berettigelse inn (berettigelse til å bryte løfter etter eget forgodtbefinnende). Og future faking.
Takk for din kommentar 🙂
Igjen takk for opplysende innlegg. Denne bloggen holder meg litt i balanse i forhold til min p/n, som jeg enda er i et forhold med.
“Du er nødt til å riste psykopaten av deg.”
Ja, jeg forstår at jeg må, men har ikke kommet dit at jeg klarer det. Kjennte meg godt igjen i flere av de tingene OgsåAnonym, skrev. Smerten…, den tilsynelatene uoverkommelige smerten. Den smerten, og avhengigheten, som har fått sterke meg, på snart 40 år, til å lure på vitsen med min eksistens, for første gang i mitt liv… Hvordan skal jeg overleve dette, hva er vitsen med at jeg lever? Den verdiløsheten jeg sitter igjen med etter tre forhold med tre forskjellige p/n, både i sinn og “grader” av forstyrrelser, er påtagende. Dette er den værste, mest kyniske, manipulerende, ondskapsfulle (jeg vil ikke se dette, men det er slik), og han er også den som skjuler dette mest og passer godt på hva han sier og gjør i de forskjellige sammenhengene. Jeg er på tur å bli helt ødelagt som menneske.
Heldigvis har disse også gitt meg erfaringer og lærdom, som jeg bruker for fullt når jeg klarer.
Akkurat nå er det “rolig”, tonen er grei og jeg klarer å skyve unna det jeg mener er respektløs oppførsel mot meg. Han har sågar brukt litt penger på gave til meg, forvirrende, for han er egentlig ganske gjerrig av seg. Dette bekymrer meg, for han vet jeg får dårlig samvittighet og nettet rundt meg blir bare strammere og strammere. Jeg vet aldri når det oppstår en ny situasjon der jeg blir brutt ned, mer og mer for hver gang. Går på vakt hele tiden for hva man kan si og prøver å ikke provosere for mye med meningene mine. Jeg har ganske klare meninger for hvordan jeg vil ha det i livet mitt, problemet er bare at jeg klarer ikke å sette det ut i handling når det gjelder denne situasjonen. Avhengigheten er total, og sorgen, smerten og håpløsheten blir så altfor sterk de gangene jeg har prøvd å gå videre uten han. Jeg elsker han virkelig av hele mitt hjerte og tror på de fine ordene han kommer med til meg, for han virker så ekte. Trekker han seg unna og vier oppmerksomheten til andre damer, blir jeg helt desperat-noen andre får det jeg er avhengig av for å leve (tanken som kommer opp i de gitte situasjonene). Jeg blir knust, og det har altså gått så langt at tanken på om jeg har noen framtid, har blitt tenkt. Skammer meg noe forferdelig over dette, for jeg har både barn, familie og venner som er glad i meg og trenger meg. Smerten blir bare så stor. Takk og lov for at man kan skrive om dette her og at man kan lese andres erfaringer, selv om man ikke unner noen å oppleve disse tingene. Er også sjeleglad for at jeg har ansvar for barn, jeg Må holde meg oppe og ta vare på dem. Det gir meg også styrke til å stå opp og samle krefter til den siste kneika jeg må over i dette forholdet.
Tusen takk for veldig bra blogg. Den hjelper meg ut av dette marerittet. Alt stemmer med oppførselen, og reaksjonene hans.
Takk for veldig god blogg. Jeg er sammen med en man som jeg mistenker å være psykopat / narsissist . I begynnelsen for ca 3 år siden var han svært oppmerksom sa han var forelsket og elsket meg og ville gifte seg med meg. Etter en stund var jeg plagsom når jeg ville snakke om følelser. Han sluttet å si han var glad i meg uten at jeg sa det først. Han beskyldte meg for å være alkoholiker bare jeg tok 2 glass vin. Jeg var bare en pest og en plage så han påstod at han hadde der svært vondt enda jeg gjorde alt jeg kunne for å gjøre ham til lags. Det ble alltid krangel om jeg begynte å snakke om følelser og personlige ting. Da fikk jeg beskjed at jeg prøvde å framstille han som ubrukelig og gi han dårlig samvittighet. Enda jeg bare ville fortelle ham at jeg jeg var glad i ham og at jeg ville bli lykkelig om han ville si til meg at han var glad i meg. Til dette svarte han at han ikke ønsker å få er manuskript over hva han skulle si til meg.
Sammen med hans (få) venner skulle jeg ikke snakke og spesielt ikke om meg selv da disse ikke var intressert i meg men i han. Ting begynte å forsvinne og dukke opp igjen på de merkeligste steder jeg vet jeg ikke hadde lagt dem. Han sa jeg ikke hadde kontroll over meg selv.
Det ble slutt fordi jeg drev ham til vanvidd med å snakke om følelser.
Jeg ble svært nertrykt men etter etpar måneder så jeg lysere på livet. Da dukket han opp igjen og hengte blomster på døren uten avsender og sendte etterhert SMS . Tilslutt ble vi sammen igjen. Men han har hele tiden nergradert meg. Jeg har dårlig personlighet føler for mye. Han legger opp til krangel og når jeg biter på er jeg ubrukelig og når jeg ikke biter på er det galt da også. Han reiser bort stadig vekk og vil da ikke ha kontakt med meg men legger ut kryptiske bilder på Facebook. Og svarer surt på meldinger. Dersom jeg sier setninger som ikke er sett sammen I rett rekkefølge blir han svært sint og sier at det ikke blir akseptert å tiltale ham på den måten. Man må innlede forsiktig for å deretter komme til poenget på en umerkelig måte for ellers kan han føle seg støtt. Nå er jeg degradert slik at jeg ikke kan spørre om noe uten at det blir tatt ille opp. Han har gjort det slutt og jeg har bedd på mine knær for at hsn skal ta meg tilbake. Og sagt unskyld for alt mulig rart jeg aldri har tenkt på burde kreve unskyldning. For eksempel at jeg sier jeg er glad i ham. Det får han til å få skyldfølelse.
Nå er jeg på nåde og jeg sa en setning på feil måte og nå skal jeg straks forkastes igjen sansynligvis i dag.
Jeg har ingen kraft til å verken jobbe eller noe annet. Spørsmålet som kværner rundt i hodet er hva har jeg gjort galt. Hvorfor sier jeg hele tiden ting på feil måte. Hva skal jeg gjøre for å nå inn til ham. Jeg forklarer til ham at jeg ikke mente ting slik han oppfattet det. Til svar får jeg alltid at opplevelsen han hadde med det jeg sa er alltid tellende og ikke min forklaring på hva jeg mente.
Det er en evig rundans med argumenter som jeg ikkje kommer ut av . Mange ganger kommer motargumentene helt uten mening. Hva i all verden er derre for noe. Han har bedt meg gå til adferdsterapi. Men han ønsker ikke å delta i noe slikt selv.
Er der noen som har råd om hvordan jeg kan få dette forholdet på beina igjen?
Pepita: kjære deg, mitt råd til deg er enkelt; la deg forkaste! Det er faktisk det beste som kan skje deg.
Pepita; Samle deg styrke til å bryte ut av dette. Lag en plan for hvordan du skal gjøre det. Mannen bare bryter deg ned. Du fortjener bedre enn noe sånt! Ut fra det du skriver vil det ikke bli bedre. Jeg var selv i mange år i et nedbrytende berg og dalbane forhold der alle mine normale reaksjoner på ham ble forklart som feil ved meg. Les på bloggen her. Her finner du mye klokt som kan være gjenkjennelig og til hjelp. Stå på!
Pepita: “Jeg har ingen kraft til å verken jobbe eller noe annet. Spørsmålet som kværner rundt i hodet er hva har jeg gjort galt. Hvorfor sier jeg hele tiden ting på feil måte. Hva skal jeg gjøre for å nå inn til ham. Jeg forklarer til ham at jeg ikke mente ting slik han oppfattet det. Til svar får jeg alltid at opplevelsen han hadde med det jeg sa er alltid tellende og ikke min forklaring på hva jeg mente.
Det er en evig rundans med argumenter som jeg ikkje kommer ut av . Mange ganger kommer motargumentene helt uten mening. Hva i all verden er derre for noe. Han har bedt meg gå til adferdsterapi. Men han ønsker ikke å delta i noe slikt selv.
Er der noen som har råd om hvordan jeg kan få dette forholdet på beina igjen?”
Prøv å se dette utenifra – det er faktisk sykt. Jeg kjenner igjen det du beskriver – min psykopat ba meg gå i terapi for jeg reagerte jo feil på absolutt alt og var jo til slutt det mest ideotiske menneske. Reagerte feil, ordla meg feil – innse at det fine du opplevde i starten var en bløff og uansett hva du gjør vil du ikke oppleve det igjen. Les på bloggen – om idealisering, manipulering, devaluering, narsissistisk forsyning – forkastning – gråsteinsmetode og null kontakt.
Du har ingen krefter til å arbeide – all din energi går til å analysere hva og hvorfor og å takle situasjonen du er i. Vil en person som virkelig er glad i deg og vil deg vel behandle deg slik? nei.
Prøv å ta en timeout der du ike svarer på henvendelser, reis vekk noen dager om du kan – les, tenk og samle krefter. Innse at dette ikke vil endre seg – jeg har og vært der at jeg ble forkastet – ba på mine knær- etter et par måneder gav jeg opp og da var han plutselig der igjen…. alt skulle bli bra bare jeg…… at jeg gikk tilbake den gang er min livs feil og det helvete som ventet deretter hadde jeg ingen anelse om.
Det du beskriver er mildest sagt usunt, sterkest sagt – direkte farlig – for du er inne i en suppe som tapper deg for energi, du prøver å tilpasse deg noe umulig – jeg lover deg – uansett hva du gjør el sier vil det bli feil og virker det som det ordner seg smeller det igjen om litt.
Tenk på den du var før dette – tenk på det livet du ønsker deg og ta inn fakta på situasjonen du står i nå- ikke det du ønsker den skal være. Avogtil krysser dessverre mennesker som kan ødelegge oss vår sti – vi ser det ikke i idealiseringsfasen for vi blir så fasinert – men det er kun hver og en av oss som kan gripe tak i livet vårt. At du leser her inne betyr at du vet at det er noe gale med denne personen – vær så snill å ta de grep som skal til for å komme deg vekk. Blir du forkastet idag – ta en timeout – les og vit at det er det beste som kan skje – men opprett null kontakt – gjør deg utilgjengelig og samle krefter, litt etter hvert vil det da bli bedre og du vil forstå spillet og få igjen energien din = livet ditt. Stor klem – lykke til.