Forestill deg at livet ditt er middelmådig. Du har en god jobb og et rikt nettverk. Du er godt likt av dine venner, din familie og dine kolleger. Du er faglig respektert, har integritet og gode verdier. Men nå er du godt voksen og det er noe som har manglet i mange år. Du ser rundt deg at alle andre får kjærester og ser lykkelige ut. Men aldri du. Du er ikke attraktiv nok. Du er en god person, men det er noe ved deg som ikke tiltrekker en romantisk partner. Kanskje bærer du noen kilo for mye. Kanskje har du et asymmetrisk ansikt. Kanskje sitter hårfestet ditt litt høyt. Kanskje stammer du litt. Kanskje er du ikke like moteriktig som du gjerne vil være. Men du synes det er urettferdig, for dette er bagateller, og du vet du er en god person. Du er ikke selvmedliden fordi du synes det er en dårlig egenskap å ha, men du blir drevet fremover av dårligere bensin enn andre. Likevel har du en indre optimisme som vanskelig lar seg kue. Du tenker at lykken skal nok smile til deg, at din tur kommer. Men årene går, og lite skjer. Du er ikke suicidal, du er ikke engang deprimert, men enkelte dager så eksisterer du bare, uten å leve. Livet har mer å by på tenker du. Bare ikke til deg.
Forestill deg at du plutselig møter en attraktiv person. Kanskje på jobb. Kanskje på fest. Kanskje på internett. Denne personen er pen, flott, karismatisk og synes å fatte en umiddelbar interesse for deg. Allerede første dag tar han/hun kontakt. Allerede andre dagen går dere på kafè sammen. Allerede tredje dagen lager dere middag sammen, hjemme. Allerede fjerde dagen får du høre de magiske ordene “jeg synes du er perfekt. Jeg elsker deg”. Allerede etter fjorten dager er du hodestups betatt av denne personen som bare synes å ha øye for deg. Plutselig blir resten av verden irrelevant for du befinner deg i en boble. Du tenker at dette går kanskje litt fort, men du orker ikke å tenke noe negativt om relasjonen, for det er jo dette du har ventet på i så mange år. Du fortjener dette. Du vil ikke ødelegge idyllen med dumme tanker. Dumme tanker har stoppet deg så mange ganger før, denne gangen skal det ikke få lov. Nå er det din tur til å være lykkelig. Din nye partner har vist tegn på humørsvingninger, men dette er bare menneskelig. Dere er så mye sammen, hver eneste dag, at mindre attraktive sider er nødt til å dukke opp før eller siden. Du vet du har dem du også, så hvorfor dømme andre?
Forestill deg at du aldri har følt deg så lykkelig. Plutselig har du lyst til å slanke deg, du har lyst til å bevege deg ute i naturen og suge inn alle inntrykkene. For nå gir det mening alt sammen. Du har en å dele inntrykkene med. Du tar deg selv i å smile til alle, hilse til fremmede, plutselig står du og konverserer med gutten i kassa i dagligvarehandelen. Der har du handlet i flere år men du har da aldri snakket med ham om annet enn varer, summer, kvitteringer og bæreposer. Nå snakker dere om håndballkampen som ble vist på TV i går. Plutselig har du mange ambisjoner, mål å strekke deg mot. Den utlyste stillingen som assisterende avdelingssjef på jobben? Den skal du søke på. Du vet du er kvalifisert, og plutselig har du fått selvtilliten som trengs for å strekke deg etter eplene som henger høyere opp på treet. Du lever ikke bare for din egen del lenger, du ønsker at din nye partner skal være stolt av deg og du ønsker å vise ham/henne ditt fulle potensiale.
Forestill deg at det har gått tre måneder. Du husker ikke lenger ditt tidligere liv, men det spiller ingen rolle for nå har din nye partner begynt å snakke om giftermål og å bygge hus. Du våger nesten ikke å tenke tanken, men kanskje han/hun også ønsker barn sammen med deg. Det ble gitt små hint om det under forrige familieselskap, da din lille nevø satt på fanget til din partner. Forøvrig så elsker din familie din partner, akkurat som deg. Du har så lenge følt deg underlegen i din families øyne. Dine søsken har jo forlengst stiftet familie, mens du gikk rundt der alene, alltid som femte hjul på vogna. Det ble aldri sagt noe, men du hadde en god anelse om hva de tenkte; “stakkars NN, dømt til å være alene, han/hun strekker visst ikke helt til på alle områder. Vi får ta oss ekstra godt av ham/henne”. Men nå har du bevist for dem at det var ingenting i veien med deg. Du er like god som de andre. Du har funnet en meget attraktiv partner, det tok bare litt lenger tid.
Forestill deg at dere planlegger en helgeutflukt, til et lite pensjonat på landet. Der skal dere nyte å være kjærester, borte fra ting som distraherer, ærend som må gjøres, telefoner som må svares. Der skal dere bare være sammen, spise lange frokoster og gå turer i skogen. Du har kjøpt nytt tøy for anledningen. Ikke dyre festantrekk. Nei, du har kjøpt gode tursko og en deilig jakke som skal gjøre at du ikke trenger å fryse, slik at du kan være ute lenge og konsentrere deg om partneren istedetfor at du har kledd deg feil. Du sitter og ser på din pakkede koffert mens du venter på din partner som snart kommer og henter deg. Han/hun er like rundt hjørnet. Det har gått fem minutter over avtalt tid, men det gjør ikke noe. For du liker å sitte slik og vente, mens du tenker på dette mennesket du er blitt så glad i. Det har vært mindre samvær enn ellers de siste ukene, NN har vært så opptatt hele tiden. Derfor gleder du deg ekstra til denne turen. Selv om det nå har gått noen måneder siden dere ble sammen, så kan du fortsatt ikke fatte at du har vært så heldig at han/hun skulle dukke opp når du trengte det som mest. Du er så glad, så stolt og så levende. Du må nesten klype deg selv i armen.
Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen beskjeder der. Du begynner å tenke dumme tanker igjen. Men du arresterer deg selv. “Slutt å mistro NN. Alt har en rasjonell forklaring”. Plutselig ringer telefonen. Du skvetter, for du har sittet og ventet på denne kjente lyden i flere timer. Du løper bort. Det er broren til NN. Merkelig. “Hallo?”. “Hei det er Lars, ja jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men NN kommer ikke til deg. Han/hun endte i en ulykke. På vei til deg kjørte han/hun ut i det krysset ved storgata, du vet der det er så dårlig sikt. Der kom det et stort vogntog….,NN døde på operasjonsbordet, nå for en halv time siden.”.
Dette er et scenarie de fleste kan relatere til. Vi har ofte sett det på film eller lest det i bøker. Dette er stoff som gode historier lages av. Derfor, selv om de fleste av oss heldigvis har sluppet å oppleve noe slikt, så har vi intet problem med å forstå sorgen, sjokket og traumet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse. Offeret som sitter igjen, vil oppleve masse forståelse og støtte i lang tid fremover. Men livet vil gå videre, fordi offeret tross alt vet at det var elsket, og kan bære denne vissheten med seg i hjertet gjennom resten av livet. Det er tungt men vakkert på samme tid. Offeret vil oppleve savn og lengsel, kanskje til og med bitterhet for at dette skulle ramme deres lykke etter all ventingen, men selvtilliten og selvbildet vil være intakt. Noe annet som vil være intakt, er bildet av partneren som normal og troverdig.
Men hva hvis så ikke var tilfelle? Hva hvis partneren var en psykopat? Hvordan ville avslutningen se ut da? La oss omskrive det siste avsnittet, til en avslutning med en psykopatisk partner.
Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen….. du må gni deg i øynene. Der er det jo lagt ut et bilde du aldri har sett før. Dine øyne leter febrilsk som om de ikke vet hvor de skal feste blikket. Men der står det da at bildet ble lagt ut for to timer siden. Du skjønner ingenting. I dag, for to timer siden. Du merker at du har stoppet å puste. Bildet viser jo din partner, i restauranten på pensjonatet…. det står at han/hun har “sjekket inn” på Grethes pensjonat. Der hvor dere hadde reservert sammen. For to timer siden. Men hvordan kan han/hun ha sjekket inn, du sitter jo fortsatt her og venter. Du fatter ikke. Bildet. Din partner sitter der med armene rundt en annen, en du aldri har sett før. Og de sender hverandre et forelsket blikk. Er det sant? Er NN på pensjonatet nå? Sammen med en annen? Du klarer ikke å tenke klart. Du føler deg svimmel.
Er denne avslutningen for utrolig til å være sann? Intet menneske kan da oppføre seg slik? Jo. Dette er hva en psykopat gjør. Det er hans/hennes modus operandi, og alle primærofre utsettes for en variant av denne historien.
Offeret blir i denne alternative avslutningen kastet inn i et helt annet traume. En sorg, blandet med sjokk, skam, sinne, bedrag, forvirring og uoppklarte spørsmål av en helt annen dimensjon. Denne avslutningen har så mange flere lag. I motsetning til det første alternativet, så kommer offeret ikke ut med selvtillit og selvbilde i behold. I tillegg så vil offeret ikke møte den samme støtten og forståelsen hos sine omgivelser. Omgivelsene vil ikke forstå hvorfor offeret plutselig synes å ha mistet forstanden. Dette er en sorg som er “forbudt”, for ingen er død. Og partnere som bedrar? Det skjer hele tiden. “Kom deg ut av det og gå videre! Du skal være glad for at du slipper denne idioten!” er ofte den “forståelsen” offeret blir møtt med. Situasjonen er vanskelig nok å forklare i utgangspunktet, og møtt med slik mangel på forståelse, så gir offeret til slutt opp å forklare. Det blir for mye. Offeret imploderer og trekker seg bort fra sitt nettverk. Det blir nesten umulig å stable seg på benene igjen.
Poenget med denne illustrasjonen er å vise to tap, som begge er like voldsomme og uventede, men hvor sjokket er vidt forskjellig. I det ene tapet så er partneren død. I det andre tapet så lever partneren, men forsvinner fra offerets liv som om han/hun er død. Offeret får ingen kontakt med kjæresten, selv om kjæresten lever. Dette er et forsvinningsnummer som kalles “psykopatisk forkasting” og er et bevisst trekk fra en psykopatisk partners side.
Hvis du har en venn, bror, søster, forelder, datter, sønn, kollega eller andre du kjenner godt, som plutselig har en slik historie å fortelle, så lytt. Du trenger ikke å forstå eller komme med råd. Bare tro på din venn og bekreft ham/henne i historien. Ta vedkommende på alvor. Dette skjer. Vis omsorg og respekt. Vær glad for at det ikke er deg.
Utrolig vond historie å lese. Det var en variasjon over kjent tema. Det utrolig overrumplende, empatiløse og hjerteskjærende sviket.
Vi har nok opplevd varianter av dette alle vi som skriver her inne.
Folk forstår det gjerne ikke. Like lite som vi selv. Men de har ikke vært der, og tror gjerne at du må ha gjort noe feil, det må være signaler du ikke har tatt osv. Men, nei! Folk har rett og slett problemer med å tro at noen kan være så onde. Akkurat som vi selv, før vi selv fikk kjenne det kroppen.
Det ER utrolige historier. Vi skal ha belastningen med å fortelle de utrolige historiene i tillegg til å håndtere våre egne sjokk og sorg. Belastningene er nesten ubeskrivelige.
Utrolig bra skrevet! Veldig fin blogg dette 🙂
kiki: Ja, det er en god og riktig observasjon. Belastningen blir ikke bare dobbel, men faktisk kvadruppel.
Sjokket er den første belastningen. Den andre belastningen er å fortelle om det – som du skriver, og forsøke å sette ord på noe som offeret knapt forstår selv. Hvordan skal man da få andre til å forstå?
Psykopatens svertekampanje er designet til å komme felles venner og bekjente til livs før deg. Offeret møter derfor en tredje belastning, fordi psykopaten allerede har fortalt omgivelsene at du er gal. Offerets historie mister derfor ytterligere troverdighet.
Den fjerde belastningen har offeret faktisk selv laget. I relasjonens idealiseringsfase, så har offeret rost psykopaten opp i skyene til familie og venner. Den plutselige snuoperasjonen, når offeret ønsker å fortelle hva som egentlig skjedde bak fasaden, blir derfor møtt med skepsis.
Dette er grunnen(e) til at jeg anbefaler de aller fleste ofre å beholde sin viten for seg selv, og kanskje fortelle deres historie til en håndfull ytterst få betrodde.
Takk for din kommentar 🙂
http://hevhodet.blogg.no/: takk for ditt kompliment 🙂
Det jeg ikke klarer å fatte ennå er prosessen. Eller kanskje det bare er tankesettet til psykopaten selv. At de fra dag en planlegger offeret sin undergang. Kan de virkelig være så bevisst ondskapsfulle?
Rebekka: Ja, de har gjort dette fra de var svært unge. De vet at den beste forsyningen de kan få, er å se noen som står dem nær lide, trygle og slutte å fungere. .
At de klarer å narre, lure, svindle, svike og manipulere noen gir deres ego et enormt boost. Det underbygger og støtter deres grandiose selvbilde.
De vet også at for å få maksimal uttelling, så må de først knytte offeret til seg. Derfor starter relasjonen med idealiseringsfasen, og den er falsk, men det er i den fasen de legger grunnlaget for all smerten som offeret senere går gjennom.
Bevisst? Tja, jeg tror voksne og erfarne psykopater gjør dette nærmest på instinkt/refleks. Men ondskapsfullt, ingen tvil.
Rebekka: Jeg vet ikke om de bevisst planlegger offerets undergang fra dag en. Det jeg imidlertid er sikker på er at de er noen store egoister og opportunister som alltid snuser opp hvordan de kan få ut en gevinst for seg selv i alle livets forhold. Hvordan dette kan gå utover andre bruker de ikke kalorier på å bekymre seg om. De har mao veldig lite empati og personlig etikk kan de kanskje snakke om, men vet ikke hva det er. (Vel, det meste kan de jo legge ut om, men når det kommer til egen fremferd viser de at de bare har etterapet et språk de ikke forstår).
Så når en P/N f.eks plutselig og uten forvarsel dumper deg til fordel for en annen så tror jeg at vedkommende ser på det som om han/hun plutselig fikk lyst på noe annet til middag enn det som var planen. Noe fristet plutselig mer enn noe annet. Så med grenseløshet og mangel på empati så er det jo bare å kjøre på med det som frister i øyeblikket.
Jeg tror noen er mer sadistiske enn andre innen denne gruppen og virkelig fryder seg over andres lidelse, andre bare bryr seg ikke.
Men har du selv brutt med et sånt menneske, eller på annen måte virkelig “krenket” dem på noe vis kan du vente deg hevn og straff til “evig tid” og en sadistisk skadefryd av dimensjoner.
Etter at jeg brøt med min P og han ikke lyktes med å lokke meg tilbake freste han mellom tennene: “Nå er det krig!” Gjett om jeg fikk!
Takk for svar, begge to. Jeg vet jo dette, men fatter det likevel ikke. Etter å ha sett og følt på flere ondskapsfulle handlinger og fra forskjellige relasjoner burde jeg se dem for hva de er. Likevel klarer jeg liksom ikke å virkelig erkjenne med hjertet at de ikke eier empati, medfølelse eller omsorg. Det er utenfor min fatte-evne. Det er nok også det som gjør at jeg ikke klarer å hente ut raseriet mitt mot disse menneskene. Jeg kutter kontakt og går videre. Jeg vet, men jeg skjønner ikke. Dette er den eneste måten jeg har å reagere på, men fellen ligger der i at jeg glemmer og dermed ender opp med å føle at det er meg det er noe galt med. Det er slik hovedinnlegget sier, ingen andre som ikke har vært i det, kan forstå og da blir det en ensom kunnskap å bære på. Jeg må stadig minne meg selv på at dette er ondskap, disse menneskene vil meg ikke vel og fortjener ikke min omtanke, tid eller energi. Selv om jeg kjenner på et behov for at hele verden burde få vite hvordan de er, vet jeg at hadde det vært slik hadde de ikke fått operere “fritt”. Altså: Situasjonen vi er i er en bekreftelse på det vi her inne alt vet. Var dette forståelig for andre enn meg?
Hei.
Inser at jeg er blitt deprimert etter og ha vært utsatt for narssisist alt for lenge.
Mestrer hverdagen og det går greit, likevel sliter jeg med tanker som at jeg er mislykket og ikke verdt noe.
Trenger å komme meg videre, vil helst slippe psykolog/lege etc- ( har fortalt noe til lege, men føler lege ikke fortstod )
Noen som har noen gode råd til hvordan komme seg over kneiken?
Meget flot illustration du her har beskrevet!
Den første en meget tragisk hændelse, den anden en ubeskrivelig tragedie for offerets liv. I den sidste udgave får offeret stukket syle i maven og er i den mest totale frustration. Og ja, det ender med en ensom vandring, da man ikke engang kan forklare hvad det konkret er, man har været udsat for- from one who has killed one?s confidence!
Jeg kom til at tænke på en oplysning jeg fik engang. En dygtig psykolog fortalte mig, at hun havde specialiseret sig i psykopati i omkring 15-20 år. Og først nu, synes hun at hun kunne forstå det, mente hun!! Hvis en fagperson med speciale i psykopati udtaler sig sådan, hvordan skal andre og vi ofre så forstå det???
Anonym21: ja, det er liten tvil om at man kan vie resten av sitt liv til å fordype seg i disse forstyrrede sinn. Jeg synes selv at jeg fortsatt befinner meg på overflaten, fordi jeg stadig får a-ha opplevelser av typen “ok dette har jeg ikke forstått før”, “dette har jeg misforstått” eller “så det var også en manipulasjon?”. Den forfatteren som for tiden gir meg flest slike øyeblikk er H. G. Tudor, jeg anbefaler hans bøker sterkt, men ikke som nybegynnerlesning.
“Hvis en fagperson med speciale i psykopati udtaler sig sådan, hvordan skal andre og vi ofre så forstå det???”
Tja, vet du, akkurat på dette området så har jeg en lunken respekt for en fagpersons autoritet. Man forstår det ikke før man har kjent det på kroppen. En som aldri har hatt nærkontakt med en psykopat, selv en fagperson, vil bare ha teoretisk kjennskap til forstyrrelsen. Empati alene er ikke tilstrekkelig, det blir for fremmed.
Så, selv om psykologen du snakket med er dyktig, så er sjansen stor for at du som offer bruker færre år på å forstå det samme som hun har brukt 15-20 år på å forstå. Selvfølgelig med mindre hun selv også har vært et offer.
Takk for din kommentar 🙂
Til oplysning, så har psykologen selv været offer. Og hun hjælper i dag ofre. Og det var vanskeligt at få en tid hos hende. Så klienter som os ofre, er der åbenbart mange af! Eller også er der få rigtig dygtige fagpersoer på det felt?
Anonym21: jeg tror faktisk det siste er tilfelle her. Jeg hører så ofte om klienter som overhodet ikke opplever forståelse hos terapeuten.
Jeg velger å ikke tro det er fordi disse terapeutene er dårlige mennesker. Så det må derfor være fordi kunnskapen og forståelsen av fagstoffet mangler.
Det er en bekreftende og oppløftende opplevelse av dimensjoner når man blir imøtekommet på noe man trodde man var alene i verden om å ha sett, på den måten som en erfaren terapeut kan gjøre det. Jeg tror derfor ryktet fort går og andre ofre vil oppsøke den samme terapeuten.
Takk for en god og autentisk beskrivelse av hvordan det kan oppleves å være offer for en antisosial person. Min eks forkastet meg mange ganger, men han vendte alltid tilbake og dro meg “hjelpsomt” opp av gjørma. Hadde jeg bare hatt et nettverk! Noen som forsto at jeg trengte hjelp. Da antar jeg at resultatet hadde vært litt annerledes for min del.
Jeg ble utsatt for ekstrem triangulering av min eks. Om man googler “triangulering” så finner man beskrivelsen – en prosess for å finne avstanden til et punkt ved å beregne lengden til en av sidene i en trekant, samt de to vinklene mellom linjen og punktet. Puh! Jeg syns beskrivelsen er en perfekt metafor for min eks’ handling, der han manipulerte, beregnet og sjonglerte mellom minst tre kvinner av gangen. Alt med han selv som midtpunkt. Det meste han sa og foretok seg ble nøye kalkulert. Han sørget for at vi ble klar over hverandre, og han provoserte oss til kontakt. Kontakten var ekstremt motvillig, ingen følte seg trygge på at de andre snakket sant, og når man i et svakt øyeblikk antok at man hadde støtte i hverandre, forsvant all sympati like fort fordi han lokket ut av oss bebreidende referat fulle av såret stolthet. Han hadde bukten og begge endene. Trianguleringsprosessen må ha vært krevende for P, og det gjorde sitt til at jeg fikk små pusterom der jeg gjemte meg, slikket sårene og forsøkte å få til noe som lignet null kontakt. En natt ble jeg imidlertid vekket av telefonen og i andre enden var hans siste offer. Hun gråt, sa at hun hadde ingen andre å ringe til. Dessuten hadde P snakket mye om meg i det siste så hun antok at han var hos meg. Jeg roet henne ned, og ba henne fortelle hva som hadde skjedd. Historien bloggforfatteren illustrerer om kvinnen som ble forkastet mens hun ventet på å bli hentet av sin P, er skremmende lik historien til kvinnen i telefonen. Hun og hennes to små barn skulle på ferie med P. Flyet gikk om natten og nå satt hun der med kofferter og to trøtte barn, men ingen P. Hun hadde ringt politiet, men de hadde ingen meldte ulykker på veiene. Han befant seg ikke på sykehus heller. Jeg syns fryktelig synd på henne, for jeg kjente igjen følelsen. Det var som om hun ble en tidligere versjon av meg selv, og jeg var akkurat den personen jeg selv hadde trengt å ha. Men, jeg tok så feil! Istedenfor å drukne i sympati og forståelse, burde jeg bedt kvinnen ordne opp selv. Når man senker guarden og glemmer at det står en antisosial person i kulissene, så blir man et lett bytte selv.
Med den gråtende kvinnen i telefonen, sto jeg opp og kjørte for å sjekke om P var hjemme. Han var hjemme og i beste velgående. Han strålte over å se meg. Han snakket varmt om karma og nå sto jeg der som et orakel, akkurat slik han hadde beregnet. “For det var jo meg han elsket, og karma tar aldri feil!” smigret han. Der og da skjønte jeg ikke at hele scenariet var iscenesatt fra hans side. Jeg skjønte ikke at hans utspekulerte snakk om meg i forkant av reisen, var for å få kvinnen til å kontakte meg når han uteble.Jeg skjønte ikke at jeg var den perfekt brikken, med all min medfølelse og forståelse. Jeg skjønte ikke at noen kunne utnytte den slags! Nytelsen hans var skrudd og sadistisk. Han nøt å høre fortvilelsen hennes via meg. Han nøt garantert at han hadde klart å manipulere meg til å løpe ærend for kvinnen, alt til ære for han selv. Hans ordelag til den andre kvinnen var at jeg nærmest virket besatt av han, jeg oppsøkte han til tross for at han egentlig hadde dumpet meg. Dessuten, jeg likte jo ikke en gang den andre kvinnen, så hvorfor tro at jeg hadde ment å hjelpe henne? Den andre kvinnen stakkars, hun måtte jo elske han himmelhøyt, for hun hadde jo kontaktet sin verste fiende den natten. Det er så tvistet virkeligheten ble med hans ord. Heldigvis, jeg slukte ikke den korte idealiseringen i døra. Jeg dro fort hjem. I dag huskes det utelukkende som positivt. P og kvinnen dro med et senere fly på ferie, som om ingenting hadde hendt. Men jeg tok mange skritt tilbake i helingsprosessen. Jeg følte meg så misbrukt.
Hva hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt telefonen den natten? Mest sannsynlig ville jeg fått et par uker ekstra i skjul for P. Jeg ville definitivt følt meg mye bedre. Jeg lærte mye av episoden, men forsto ikke sammenhengen før jeg fikk P på enda bedre avstand. Alt blir tydeligere i perspektiv. Moralen må være at man aldri skal hjelpe noen som er i relasjon til din egen psykopat, men mindre det står om livet. Ved å unngå det, hjelper man seg selv.
KARI: Ja, dette med at psykopaten både forkaster deg og er den som drar deg opp av gjørma igjen, bidrar til å gjøre oss avhengige av dem. Vi tror at han/hun redder oss, når det egentlig er han/hun som forårsaket problemet.
Ett eksempel er taushetskuren. Etter at psykopaten har straffet oss med fravær en kortere eller lengre periode, og bevisst skapt lidelse i oss. Likevel tar vi dem imot som helter den dagen de bestemmer seg for å returnere, fordi lidelsen da er over. Vi hedrer dem for å avslutte lidelsen som de forårsaket.
Det knytter oss tettere til dem at vi opplever at vi har gått gjennom så mye vanskelig sammen. Men også dette er en illusjon som de skaper og programmerer i oss. Vi går ikke gjennom noe sammen med psykopaten, det er psykopaten som trekker oss gjennom vanskelighetene med deres handlinger.
Takk for din kommentar 🙂
Kari: For en ondskapsfull faen du var i kontakt med! Jeg ser hvorfor man ikke skal innlate til kontakt med noen som har med en P å gjøre. Alle som er i kontakt med disse “menneskene” blir skadelidende og siden smerten de forårsaker er så enorm ønsker man til slutt bare lindring. En pause fra all redsel og smerte. Selv om det gjør at man er tilbake hos den som forårsaker den. Jeg tror ikke noen som ikke har vært der kan forstå hvilket “mind-fuck” dette er. På avstand kan man se hele bildet og sin egen rolle. Men, redde andre? Jeg håper jeg har lært nok av andres historier til å ikke involvere meg, om det skulle komme en telefon …