Tanken om dette innlegget slo meg etter at jeg hadde skrevet det forrige, om når du opplever at det er du selv som er psykopaten, og egentlig burde dette vært innlemmet i den teksten. Men det er helt greit at vi nå snakker om dette separat, litt for seg selv. Det er nemlig meget vanlig og meget skadelig, at offeret ikke klarer å la være å følge med på psykopaten etter bruddet.
Først skal vi se litt på de forskjellige måter ofre kan finne på å forfølge (stalke) deres psykopat. Den “mildeste” formen for forfølging foregår på internett, hvor vi trygt og lovlig kan google psykopaten og eventuelt også den nye partneren. Jeg tror de fleste av oss fulgte med på psykopatens sosiale medier inntil vi forstod at vi ikke hadde godt av det. Noen fortsetter å sjekke også etter denne erkjennelsen, for fristelsen og hungeren etter svar er for stor til å la være. Hva vi ikke tenker over er at psykopaten er oppmerksom på vår forfølging. Han/hun forventer den. De skreddersyr derfor et “vindue mot verden” via facebook, twitter, instagram eller hvilket medie de engasjerer seg i (ofte er de aktive på flere sosiale medier) for å maksimere vår forvirring, smerte og opplevelse av nederlag. Fordi de vet at vi følger med, så kan de også legge ut subtile statuser som er ment å skade oss. Det kan være offentlige ting de skriver som handler om noe internt mellom dere, eller de kan legge ut sitater eller sanger som du vet er stilet til deg, men som ikke vekker noen mistanke hos andre. Psykopaten gjør dette også selv om dere ikke lenger er registrert som “venner”. Derfor har psykopatene ofte offentlige profiler hvor alle har innsyn. Da sikrer psykopaten at du fortsatt har tilgang. På den måten manipulerer psykopaten oss også etter at relasjonen er over. Resultatet av å lære om psykopatens tilsynelatende lykke etter bruddet og gjerne med en ny partner, er full nedsmelting hos offeret. Bare full blokkering kan stoppe denne toveis galskapen som foregår.
Neste steg i forfølging av psykopaten, er direkte kontakt via sms og telefonoppkall. Vi vil oftest ikke få svar på slike henvendelser.
Noen ofre går så langt som å oppsøke psykopaten hjemme eller på jobb.
Noe jeg selv gjorde, som jeg ikke var klar over var en måte å forfølge, var å bli værende på stedet hvor psykopaten og jeg hadde vår relasjon sammen, og omgi meg med våre felles venner. Jeg fortsatte også å jobbe på vår felles arbeidsplass, hvor psykopaten og jeg hadde vært kolleger, etter at han hadde avsluttet arbeidsforholdet og forlatt stedet. Jeg gjorde ikke dette bevisst for å forfølge ham, det var tross alt jobben min, men ser i dag at det var en slags forfølging jeg drev med. Jeg holdt fast i noe av ham, ved å bevege meg rundt på “våre steder” hvor våre opplevelser fant sted. Jeg fikk også små drypp av informasjon om ham av våre felles bekjente. Selv om disse dryppene var ubehagelige og triggende, så fikk jeg på den måten en fornemmelse av at relasjonen min med ham ennå ikke var over. Jeg holdt meg selv på en meget skadelig plass, både mentalt og fysisk, fordi jeg ikke ville gi slipp. Det handlet om et behov for fortsatt å være en del av hans liv. Det var “stalking by proxy”.
Og dette bringer oss videre til neste tanke, hva som motiverer offeret til å forfølge psykopaten. Det er her forfølgingen som ofre bedriver grener av fra forfølgingen psykopaten bedriver. Det er nemlig snakk om to vidt forskjellige motiver. Offeret forfølger fordi relasjonen endte for brått. Sjelen klarte ikke å følge med, og mangler svar. Vi ser med måpende vantro hvordan psykopaten fortsetter som om vi aldri eksisterte. Det blir som å observere en UFO på himmelen, det er så utrolig at vi ikke klarer å se bort. Oppmerksomheten blir fiksert på ufoen. Av samme grunn blir vi fiksert på psykopaten.
Forfølgingen skjer også oftest i perioden før offeret blir klar over at psykopati er inne i bildet. Vi har da ennå ikke klart for oss hvorfor vi ikke bør overvåke dette skadelige mennesket. Når vi til slutt blir oppmerksomme på dette, så klarer noen å kutte tvert, det som på engelsk kalles “cold turkey”. Andre trenger en gradvis nedtrapping av forfølgingen. Avhengigheten psykopaten har programmert i oss, gjør at “avforfølgingen” må følge et avvenningsregime lik den morfinbrukere eller opiatavhengige får tildelt av legen (jeg vil likevel anbefale “cold turkey” metoden, det er mange grunner til det).
Når psykopaten forfølger offeret derimot, så er det som følge av behov for kontroll. Psykopaten trenger ikke svar, han/hun har regissert showet fra første dag og er ikke i tvil om hva han/hun føler for offeret – ingenting. Det er derfor ikke manglende avklaring som motiverer psykopaten. Psykopaten forfølger offeret i håp om å fange bevis på at det går dårlig med offeret. Det er derfor psykopaten ofte kommer på banen hvis offeret finner en ny partner. Det er ikke som følge av sjalusi, men fordi en romantisk relasjon insinuerer at det går bra med offeret og at offeret har lagt psykopaten bak seg. Dette tåler psykopaten ikke. Motsatt så vil psykopaten gledes stort hvis det kommer ham/henne for øre at du takler bruddet dårlig, eller at andre ting i livet ditt ikke går din vei. Det er derfor så viktig at psykopaten ikke får noen informasjon om offerets personlige liv eller karriere etter bruddet. Psykopaten vil nemlig søke å sabotere det.
Psykopatens hang til sabotasje er også en av flere grunner til at offerets forfølging av psykopaten bør opphøre umiddelbart. Psykopaten vil nemlig lete etter alle mulige måter å sverte offeret på, og rosinen i pølsa vil være hvis du gir ham/henne grunnlag for en anmeldelse. Psykopaten vil elske muligheten til å stille deg i et dårlig lys ved å kunne anmelde deg for forfølging. Psykopaten vil lagre alle dine telefonoppkall og dine desperate tekstmeldinger, og legge dem frem for politiet sammen med en troverdig løgn om hvordan du ikke vil la ham/henne være i fred. Noen ofre har faktisk endt opp med rettslig besøksforbud mot psykopaten. I tillegg til selve anmeldelsen, så vil psykopaten få en fantastisk historie å fortelle sin fanklubb, om hvor ettertraktet han/hun er. Derfor, ikke gi psykopaten denne gyldne muligheten til å skaffe deg et rulleblad. Ikke oppsøk psykopaten og stopp enhver form for elektronisk kommunikasjon. Psykopaten vil aldri møte deg på halvveien, han/hun var aldri din venn og ønsker å skade deg. Du trenger ikke den vemmelige opplevelsen av å være kriminell i tillegg til alt annet denne relasjonen fører med seg.
Husk at psykopaten tenker ikke som deg. Derimot tror han/hun at du tenker som dem! Akkurat som vi opprinnelig trodde at psykopaten var normal og behandlet ham/henne deretter, så tror faktisk han/hun at vi tenker psykopatisk. Det betyr at psykopaten aldri vil forstå at dine henvendelser handler om et desperat behov for avklaring, for et slik behov har ikke psykopaten. Han/hun tror at din tilnærming og ditt motiv er de samme som han/hun ville hatt – manipulasjon, kontroll, tortur og straff. Dette kan forklare noe av den brutale avvisningen og manglende vilje til samarbeid som ofrene opplever etter bruddet.
Den viktigste grunnen til at forfølging av psykopaten må opphøre, er selvfølgelig fordi du ikke har godt av noen form for kontakt med ham/henne. All forfølging, selv om den ikke innebærer direkte kontakt, er en invitasjon til lek i psykopatens øyne. Det er en lek jeg kan love deg at du ikke ønsker å delta i. En lek for psykopaten betyr drama og i verste fall et ødelagt liv for deg. Manipuleringen fortsetter så lenge du er tilgjengelig, psykopaten stopper aldri. Den kan fortsette i ytterligere tyve år og gjennom ti nye partnere, du vil fortsatt være en av flere som forsyner psykopaten med narsissistisk næring og gjenstand for hans/hennes sadistiske mishandling så lenge du ikke sier stopp via NK. Du vil aldri finne genuine svar ved å følge psykopatens sosiale medier eller treffe ham/henne personlig. Du vil heller aldri få tilbake den plassen i hans/hennes liv som du en gang hadde og fortsatt trakter etter, ved å nøye deg med en plass i hans/hennes harem, hvor du som en av mange tidligere primærofre får utdelt en smule oppmerksomhet i ny og ne, Du vil aldri bli dratt opp på scenen igjen. Du vil aldri bli midtpunktet igjen. Idealiseringsfasen var falsk og kommer aldri tilbake. Ikke la håpet om en revitalisering av noe som aldri var levende gjøre at du forfølger et forstyrret menneske.
Poenget i denne teksten er at du tjener ingenting på å forfølge psykopaten, annet enn ubehag og opplevelsen av at du selv er psykopatisk. Du gir også psykopaten et ytterligere påskudd til å sverte deg og stemple deg som gal. Ikke gjør det. Hva du gjorde innen du visste noe om psykopati er ikke din feil. Den gang trodde du at du hadde med en normal person å gjøre. Men nå som du kjenner den fryktelige sannheten så har du ikke lenger noen unnskyldning for å fortsette med forfølging, spionering eller annen kontakt. Det er nemlig viktig å kalle en spade for en spade. Å oppsøke en person mot hans/hennes vilje er lovstridig. Å “sniktitte” på sosiale medier når du egentlig vet at du ikke burde er kanskje ikke kriminell forfølging, men det er en forbrytelse mot sjelen din.
Jeg vet at savn og sorg får oss til å gjøre dumme ting. Men det finnes ingen person som det er så farlig å gjøre dumme ting med, som psykopaten. Psykopaten vil ikke forstå deg eller se sin del av ansvaret for dine handlinger. Han/hun vil elske å bruke dem mot deg. Hold derfor avstand, for enhver pris. Du vil fortsatt oppleve smerte, men beholde din verdighet og integritet. Hvis du forfølger psykopaten, så mister du også dette. Søk svar og trøst andre steder. Som her på bloggen eller på andre nettfora. Kommuniser med andre ofre. Bygg ditt liv opp igjen. Psykopaten vil at det skal gå deg dårlig, ikke gi ham/henne den tilfredsstillelsen.
Ok, beklager denne litt rotete teksten. Jeg ønsket å få dette publisert innen rimelig tid som en naturlig fortsettelse på forrige tekst, det er ikke alltid den litterære ånden er like sterkt tilstede. Jeg håper likevel at budskapet skinner tydelig og klart. Julen nærmer seg raskt og vi rekker en tekst til innen høytiden tar oss, hvor vi skal bygge hverandre litt opp for å kunne gå rakrygget gjennom julen. Ønsker alle en best mulig førjulstid.
Her var det mye interessant! Er det meg du skriver om…??
Jeg flyktet fra min P og har nå omsider fått sendt inn søknad om separasjon til fylkesmannen. P trenerte meklingen vi måtte ha pga barn under 16 år. Mellom min flukt og 6-7 uker framover, ble jeg pepret med meldinger i form av SMS og messenger slik at min advokat måtte true med at vi ville be om besøksforbud. P la også ut kryptiske meldinger og sitater på Facebook, Twitter og Instagram, slik du beskriver i teksten her. Han sjekker inn både her og der på Facebook og får dermed påfyll når folk trykker “liker” og skriver hvor flink han er. Jeg blir kvalm og tenker at de virkelig bare ser hans solskinnsside – slik han ønsker.
Det er imidlertid slik at jeg “må” sjekke disse profilene hans daglig. Jeg “må” finne ut hvor han er og hva han gjør så jeg kan unngå å møte ham. Det er jo ikke bra i det hele tatt. Prøver å si til meg selv at jeg må gi f…, heve hodet og gå dit jeg vil. Men jeg er redd for å møte på ham og føle ubehaget ved det…
Anna: jeg er glad for å lese at du er på vei ut. Med barn i bildet så er dessverre ikke NK mulig, man innfører da noe som kalles LK (lav kontakt).
Jeg forstår veldig godt ubehaget du får av tanken på å møte ham, man kikker seg litt ekstra over skulderen. Jeg har det likedan og selv Norges største by er ikke stor nok til å gjøre meg trygg på at jeg ikke vil støte på ham.
I din situasjon så kan jeg forstå behovet for å ha kontroll på hva din eks skriver på sosiale medier og hvor han beveger seg. Jeg vil likevel råde deg til ikke å gjøre det. Gevinsten ved å kutte ut overvåkingen er større og viktigere enn den lille kontrollen du måtte miste. Du kan uansett ikke stole på det meste av hva en psykopat formidler via sosiale medier. Å stoppe er faktisk en forutsetning for å heles.
Ønsker deg lykke til 🙂
Kjente meg igjen;)
Ikke det at jeg følger bevisst, har ikke kikket på facebook profilen, men da jeg fikk en “hyggelig” melding på burdagen min med tanke på hvor flott jeg var 😉 så ble jeg etterhvert nysgjerrig. ( Han hadde jo stengt meg ute fra alt innsyn for 3 mnd siden ) og avsluttet med en dramatisk melding basert på å såre meg mest mulig.
Derfor kikket jeg innom, og jovisst- han hadde åpnet ptofilen for meg igjen.
Jeg vet jeg må blokke/slette facebook vennskap- klarer å holde meg unna- nå gjenstår det bare styrke til siste handling.
Kjenner meg igjen i beskrivelsene til forfatter;) og er ikke videre stolt over det, men heldigvis har “savnet” roet seg mer betraktelig.
Takk 🙂
Min p har faktisk blokkert meg på sosiale medier. Jeg er fullstendig klar over at han har gjort dette som en straff, og for å gjøre meg ‘desperat’, ettersom det var jeg som gjorde det slutt. Og det klarer han til en viss grad. Men jeg prøver å tenke at så lenge han ikke vet noe om hvordan jeg faktisk har det, at jeg ikke gir han den desperasjonen han vil se- så vil dette bli bedre og bedre for meg, dag for dag.
Anonym: det tror jeg absolutt du har rett i. Vær sterk, det er akkurat som du sier en reaksjon de ønsker. Du har også rett i at du kan være desperat eller hva som helst du føler for, så lenge psykopaten ikke vet om det. Enda en av mange flotte gevinster man får av NK.
Min psykopat gjorde det samme med meg, han blokkerte meg på facebook og fikk aldri noen reaksjon på det.
En tidligere psykopat fikk imidlertid en reaksjon. Den gang visste jeg ikke bedre. Det ble en av-og-på lek i fire år. Dette er også noe de elsker. Han gikk aldri lei.
Ønsker deg lykke til i din besluttsomhet 🙂
Før det var slutt mellom meg og eksen, men etter at jeg hadde skjønt at noe var fryktelig galt, saumfor jeg Facebook-profilen hans. Stalket, så å si. Via min egen profil, altså, jeg tjuvlånte ikke hans – men det var like effektivt å se det fra min egen, for poenget var hva han ville vise verden med profilen sin. Jeg gikk nemlig noen år tilbake, og da jeg scrollet nedover tidslinjen hans, fikk jeg servert hele hans historie med hans eks – i velredigert sosiale medier-versjon. Det ble en oppvekker. Jeg kjente meg igjen. Jeg fikk lese hele idealiseringsfasen av hans eks på skjerm. Massevis av statusoppdateringer der han høylytt hyllet denne fantastiske damen – som han fremstilte som gal da jeg traff ham kort tid etter deres brudd. Jeg kunne følge kronologien og se hvordan det dabbet av og ble stillere på FB-kontoen hans, hvordan han endret tone, og jeg kunne formelig føle hva som skjedde i kulissene bak hans FB-ytre. Jeg skjønte at eksen hans hadde gått gjennom det samme som meg, ting falt på plass, og jeg begynte å ane hva for noe usunt jeg befant meg i. Plutselig var eksen hans helt borte fra hans profil, og i stedet dukket jeg opp – i en ny idealiseringsfase. Antagelig skreddersydd for hennes øyne også. I ettertid vet jeg at han holdt henne på gress i en utmattende frem og tilbake-lek helt frem til han møtte meg.
For øvrig en annen guffen ting jeg oppdaget da jeg leste gjennom FB-historikken hans, var hvordan han tydeligvis også idealiserte barna hennes. La ut bilder av dem og proklamerte for verden hvor utrolig rå og kule disse ungene var. Jeg satte det i sammenheng med hva han sa om disse ungene da jeg møtte ham: at han “ikke likte de ungene”. “De var drittunger.” Jeg reagerte veldig på dette, husker jeg, men jeg rasjonaliserte det med at han sannsynligvis var kjempesåret over at HUN hadde kuttet ham ut og nektet ham å se ungene hennes mer (det var nemlig slik han fremstilte det), og at han dermed sa slike dumme ting. I dag vet jeg bedre, og jeg har tenkt mye på at ungene hennes nok også gjennomgikk en versjon av idealisering, devaluering og forkasting, og hvordan det kan ha påvirket dem – dette var små unger under skolealder, fælt å tenke på. Jeg er så glad for at hun og ungene hennes i hvert fall kom seg unna ham.
Da jeg dumpet P før han rakk å totalforkaste meg, la han ganske riktig ut bilder på FB som hintet om hvem han var på fest med og hvem han lå med (!) like etterpå, for å såre meg. Heldigvis skjønte jeg hva som var på ferde, etter tidligere å ha analysert hele historikken hans på Facebook på jakt etter svar på hva som egentlig foregikk. Da gikk jeg cold turkey og blokkerte ham, og har ikke falt tilbake siden. Han har sendt meg noen få tekstmeldinger på telefon i løpet av de tre årene post brudd. Famlende forsøk på å “get to me” på merkedager, men virkelig ikke mer en tre ganger. Jeg skjønner godt hvorfor han ikke opplever det som tilfredsstillende å plage meg via tekstmelding og dermed begrenser aktiviteten, dog: for ham må det være som å sende ord ut i et tomt rom uten å kunne vite at jeg faktisk leser det (for jeg svarer selvsagt ikke, og han kan umulig vite om jeg har blokkert ham fra telefonen eller ei). Lite forsyning å hente der, altså.
Jeg følte meg rimelig gæren da jeg (fremdeles som hans kjæreste) satt og nileste hele Facebook-historikken hans, som en stalker, eller som en drittkjerring som prøver å kontrollere mannen sin. men jeg er så glad jeg gjorde det nå, for jeg skjønner at det fikk meg til å koble hva han drev med da han etter bruddet prøvde å manipulere og såre meg via Facebook. Innser at jeg ble spart for mye smerte der. Jeg forstår så inderlig godt alle som nærmest klikker og søker, søker, søker etter svar etter bruddet – noe av det er kanskje nødvendig også, men som du skriver er det jo først og fremst svært skadelig. Det eneste som virkelig er nødvendig er å innse at psykopaten er en psykopat, og det er jo skrekkelig vanskelig. Jeg tror folkeopplysningen du bedriver her, er uhyre viktig for mange, mange ofre som ikke ville hatt knagger å henge mishandlingen på ellers. Tusen tomler opp til deg for det.
Hei og god fredag.
Nå vil jeg gjerne dele litt mer av min historie med min P, for selv om innholdet er akkurat sånn som vi alle kjenner til, så er slutten god. Jeg måtte lese flere av bloggpostene opp igjen, for det er med litt nye øyne at de leses på nytt. Målet med NK er å komme til det punktet hvor likegyldigheten råder ift P, og at man har akseptert hva forholdet faktisk var; kjærlighetsløst fra start til slutt.
Jeg ser nå i ettertid at jeg nok var tenkt som et primærobjekt, men at jeg fort ble et overgangsobjekt. Grunnen er at jeg var veldig forskjellig på vårt første og vårt andre møte, og P merket nok fort at jeg ikke responderte på idealiseringen slik som forventet. Mens det ennå var “håp”, så kom et phsycopatic tell, som jeg i dag ser, men som jeg ikke tenkte over på samme måte den gang:
P: “….ja NN er en god kompis og vi har det gøy sammen, men jeg blir vel lei av han også etterhvert”. Jeg: “Åja, så da blir du lei av meg også etterhvert da?” “Ånei, så lenge du er akkurat sånn som nå, så blir jeg aldri lei av deg”. Han ble fort lei, for å si det sånn.
Årsaken til at jeg ble værende så lenge, selv om jeg ikke ble et primærobjekt, var en “ulykke”. Jeg velger i dag å se på det som en ulykke for min egen sjelefreds skyld. Vi var på en kjøretur en kveld. Det var vår, så været var lyst og tørt. Plutselig kjører han bilen inn i autovernet (meg først selvfølgelig). Døren på min side ble smadret, samt at airbagen på min side ble utløst. Jeg satt ganske fortumlet tilbake, men slapp fra det med noen få skrammer. Han fikk ingenting. Men det verste er hans første kommentar: “Jøss så pinglete du er. Har aldri hørt for ei skriking”. I ettertid så ser jeg jo at han aldri en gang har spurt hvordan det går ift dette, men på en merkelig måte, så ble dette bindeleddet. Jeg hadde aldri vært i en bliulykke før, og han ble liksom den jeg kunne prate om det med. Ut i fra dette skjedde det mye psykologisk mishandling, som jeg fant meg i altfor lenge. Jeg prøvde å trekke meg usett bort, men P hanket meg inn hver gang. Da jeg endelig innførte NK har jeg siden ikke sett på P’s sosiale medie profiler, eller tatt elektronisk kontat, eller fysisk oppsøkt plasser jeg vet han kan være. Selv om han har ødelagt mye for meg i ettertid, og tatt kontakt med meg gjennom sin bror og sin datter, så har jeg likevel sakte men sikkert kommet meg videre. Takket være en engasjerende jobbhverdag og fantastiske venninner, og ikke minst denne bloggen.
Jeg vil avslutte innlegget med denne feel-good historien, fordi det er det som er målet med NK og med den informasjonen vi nå tilegner oss om hva vi har blitt utsatt for:
Forrige helg var jeg på juleavslutning med mine gode venninner. Vi nøt nydelig mat og godt selskap. Etter maten bestemte vi oss for å gå videre for å ta desserten et annet sted, og for å sjekke livet ute. Vi er 7 venninner som går nedovergata, så hører jeg plutselig:
“Jasså, så du har tenkt å bare gå rett forbid meg?” Da står han på andre siden av gaten, og jeg hadde ikke sett han. Så roper han ganske høyt: “Du må slutte å ringe meg ned du. Det er jo bare pinlig”. Vi stopper alle opp og ser på han, så snur jeg meg til ei av venninnene, og så begynner vi å le. Vi snur alle ryggen til han, og fortsetter “festen”. Jeg vet at jeg egentlig burde være skremt, for det kommer hevn. Det aller verste en P kan bli utsatt for er offentlig latterligjøring. Men vet du…jeg bryr meg ikke.
Jeg har lært utrolig mye om temaet psykopati den siste tiden, og selv om det alltid kommer til å være et sårt kapittel i livet mitt, så har jeg fått en ny forståelse for en viss type mennesker, og det skal jeg ta med meg i alle sammenhenger videre i livet.
Jeg føler meg veldig fri akkurat nå. Og da er målet med NK nådd. Likegyldighet.
God førjulstid til deg også, og til alle dere andre som leser bloggen like mye som meg:-)
Må bare si takk Sunniva, for at du delte den positive historien. Herlig! 🙂
Jeg forfulgte min eks, men til å begynne med var forfølgelsen utilsiktet fra min side. Det begynte som en sterk trang til å ville forstå. Jeg følte nemlig at jeg befant meg på en diffus og ukjent grunn med min nye kjæreste. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men jeg kom stadig på etterskudd ifh til å tolke hans ord kontra hans handling, og det virket rett og slett som om han med vilje ønsket å forvirre meg. Det jeg oppfattet at hadde blitt sagt eller gjort, det stemte aldri med hans realiteter. Som om vi ikke hadde sett og hørt det samme. Jeg hadde alltid flere spørsmål enn svar etter samvær med han. Dette fikk meg til å bli en slags detektiv. Han mente jeg hadde stort kontrollbehov, som om jeg hadde en sykdom. Kanskje led jeg av separasjonsangst også, for jeg ville gjerne vite om hverdagen hans, også når vi ikke var sammen. I min verden var det normal, hverdagslig kommunikasjon. Detektivjobben var mest ubehagelig og egentlig nytteløs, for jeg kunne ikke konfrontere han med spørsmål uten å avsløre meg selv. For eksempel var han en mester på sjalusifabrikkering og tvetydighet, ikke bare på sosiale medier men uansett hva vi sto i, og jeg kunne ikke reagere fordi jeg ønsket jo ikke å fremstå som sjalu og mistenksom. Jeg var i utgangspunktet en tillitsfull person, men han sådde tvil i meg hver dag. Etter et år eskalerte alt, da startet han selv de «tilfeldige» avsløringene av sidesprang, økonomisk mislighold og jobbproblemer. Han var selvsagt 100% uforskyldt. Det var jeg som var kritisk, jeg overtolket, eller så var alt min skyld. Jeg hadde kanskje vært avvisende dagen før. Det var som om han ikke lenger var fornøyd med mine iherdige forsøk på å være rolig og avslappet. Nå ville han ha meg desperat. Se hvor langt han kunne drive meg. Min detektivaktivitet ble altså belønnet med synlige bevis, problemet var da at jeg ikke klarte å forlate han. Jeg konfronterte han, men han snakket meg trill rundt. Et eksempel; Han avlyste påskeferieplanene pr melding kort tid før vi skulle reise om morgenen. Han skrev at han var blitt syk og lå til sengs. Jeg ble selvsagt oppgitt men mest bekymret, særlig når han ikke svarte på oppringning. Han var jo frisk få timer før. Men så la detektiven i meg plutselig merke til at meldingen hans var sendt fra et sted langt utenfor byen han bodde i. Før kunne man nemlig velge manuelt om stedsnavnet man sendte fra skulle vises i meldingen eller ikke, og han valgte for en gang skyld å vise. Jeg stusset over denne plutselige åpenheten fra hans side, for han avslørte jo med det at noe skurret. Løy han da han skrev at han var syk og lå hjemme? Og hvorfor? I ettertid vet jeg at han med overlegg valgte å vise meg hvor han faktisk var, men den gangen skjønte jeg ikke sammenhengen. Jeg kjørte først hjem til han, men ble egentlig ikke overrasket over at han ikke var der. Mistanken var allerede sådd, jeg fryktet med god grunn at jeg var i ferd med å bli lurt, men jeg klarte ikke kjøre hjem igjen. Jeg kjørte isteden mot stedet som var opplyst i meldingen, og plutselig passerte jeg bilen hans, full av nysnø, stående parkert ved et hus. Den måtte ha stått der hele natten. Som i en slags transe ringte jeg på dørklokken. Jeg hørte en masse romstering innenfor og jeg så at gardinene ble trukket for vinduet. Ingen åpnet. Jeg sjekket med Opplysningen, og min verden raste sammen da det viste seg at adressen tilhørte en for meg ukjent kvinne. Han hadde plantet bevis nok for meg til å skjønne at jeg ble lurt, allikevel kom det som et sjokk. Men det var ikke utroskap som ble temaet. Hele hensikten med å få meg dit, var for å få latterliggjort meg og få bekreftet overfor andre at jeg måtte være fullstendig gal. Jeg var mest sannsynlig besatt, for jeg brukte den første morgenen i ferien min til å forfølge han. Kvinnen fikk bekreftet at jeg definitivt var så gal som han hadde fortalt, og hun ble naturlig nok redd for hva mer jeg kunne finne på. Dette er bare ett eksempel på hvor feil det kan gå når man forfølger sin P, selv om det i utgangspunktet var utilsiktet. Jeg ble manipulert til å forfølge, og min eks storkoste seg med min hjelpeløshet. Dette ble hans favorittsyssel. Han elsket å manipulere meg inn i ubehagelige feller, for han visste at jeg ikke kunne la være å forfølge åtene han la ut for meg. Jeg var på en side livredd for å avsløre, på en annen trengte jeg sannheten. Jeg trengte bevis for at det ikke var jeg som var gal, og med det fremsto jeg som virkelig gal. Jeg forseglet min egen utilregnelighet. Jeg følte at han hadde et jerngrep om meg, og jeg klarte ikke stoppe meg selv før det hadde gått enda et par år. Og selv om jeg kom meg ut av forholdet, fikk jeg hans forfølgelse å slite med. Står du i noe lignende, så trenger du hjelp. For meg ble etter hvert iskald likegyldighet den eneste medisinen, men så dukket bloggen opp, og med den kom forståelsen for NK.
Ella: noe vi ikke trenger, er å skamme oss for alt vi gjorde som følge av forvirring og manipulasjon.
Vi visste ikke opp ned på dette forholdet, i tillegg var det en så involverende og intens relasjon at vi ikke kunne møte alle ubesvarte spørsmål med et skuldertrekk.
Noen forfulgte mer, andre mindre, atter andre klarte å la være fullstendig. Alle opplevde et enormt tankekjør.
Og den blokke/åpne leken du beskriver, kjenner mange til.
Jeg ønsker for deg og alle andre lesere at vi børster skammen og møter julen med stolthet. Vi er jo blitt psykopat-busters! 🙂
Anonym: takk for din fantastiske og lærerike historie.
Jeg tror at i dette tilfelle så fikk du en verdifull bekreftelse av å forfølge. Kanskje det lille detektivarbeidet til og med var nødvendig for at du senere kunne innføre fullstendig NK med ro i sinnet.
Takk for kompliment og for din velskrevne kommentar 🙂
Sunniva: jeg er så takknemlig for alle de gode historiene du, Kari og flere andre deler med oss andre her.
Det utfyller bloggen virkelig, gjør den levende og mer som gruppeterapi enn en monolog – og personlig lærer jeg mye av å lese disse personlige beretningene.
I denne historien så skjedde jo det som mange frykter, du møtte din psykopat på åpen gate uten å være forberedt. I tillegg var det ikke et hyggelig møte, han benyttet sjansen til å prøve seg på enda en latterliggjøring. Med andre ord, de fleste ofres store skrekk men også en bekreftelse på hva han er. Han avslørte seg uten å vite det. Antakelig var han ikke klar over at du har lært så mye og nærmest er blitt psykopat immun.
Derfor taklet du også møtet med bravur. Gratulerer 🙂
Takk for at du stadig deler 🙂
KARI: dette er en perfekt historie, i så måte at den inneholder sterke elementer av tåkelegging (eng. gaslighting), sjalusifabrikkering, løgn og flere av de store trekkene som kjennetegner en psykopat, det er liten tvil om at din eks er antisosial. Og ikke bare det, etter å ha lest flere av dine historier og blitt godt “kjent” med ham, mistenker jeg at han troner rimelig høyt på spekteret.
Dere som trenger en kompakt innsikt og “lyn-innføring” i hvilke strenger psykopaten spiller på, bør lese denne historien.
Jeg sier det samme til deg som til Sunniva, takk for dine innsiktsfulle historier 🙂
Heia Kari! Din beretning her er kjent for meg. Du verden! Vil bare først få sagt, når tankekjøret forfølger “deg” inn på soverommet og ødelegger for livsviktig søvnkvalitet, da er stor skade skjedd. Personlig utviklet jeg en alvorlig søvnforstyrrelse som jeg har slitt med i 16 år og som har forårsaket mange andre helseproblemer, bl.a. hjerte-car. Forhold med forstyrrede personer = livsfarlige forbindelse. Når du forteller om påskeferien som brått ble avlyst har jeg mange slike opplevelser. Husker ei helg hvor et vennepar og vi avtalte en lengre skitur påfølgende lørdag, hvor jeg morgenen etter fikk telefon: Han: “Skulle bare si fra at det blir ingen tur med …… så da blir det tur til ….. med han ….. og meg i stedet!” ” Jeg: Hva med meg da?! Vi hadde jo en avtale om tur i dag?!” Han, med anklagende og gjøre narrstemme: ” Har ikke du venninner du kan gjøre ting sammen med?!”… Dette er bare en av mange og mye verre opplevelser med han! IDIOTI og latterlig vil jeg kalle atferden hans, nå i ettertid. Husker så godt en fredag, vi gikk tur og jeg spurte hva han hadde for planer dagen etter og hvor han svarte mens han så ned med et “grimme Ellingblikk” samtidig som han sparket med den ene foten i bakken: ” Vet ikke. Det er så vanskelig å avtale noe med deg for skulle det dukke opp noe jeg har mer lyst å gjøre, så blir jo bare du sur! ” Hans leveregel: Først fremkalle negative reaksjoner i meg for så å anklage meg for dem… dette er antisosiales kommunikasjonsmønster, de vet hva de gjør og de elsker atmosfæren de skaper- føler seg stor i rollen som får “deg” til å gå helt av konseptene… En gang han skulle på en av mange aleneturer og jeg spurte når han skulle dra og hvor lenge, var svaret: ” Jeg blir å dra helga ….” Jeg: ” Blir det bare helga eller 10 dager da du pleier si den og den helga og så blir du egentlig borte i 10 dager?!” Han, rasende: “Jeg trodde nå det var helga som betydde noe for deg!” Han sa aldri fra om turene sine før idet han skulle dra, gjerne når han var på flyplassen, og når jeg reagerte på dette og spurte hvorfor han ikke informerte meg i forkant slik at jeg var forberedt og f.eks. kunne avtale ting med andre. var svaret:” Jeg kjenner jo reaksjonene dine… !” Altså først gjøre ting som fremkaller negative reaksjoner for så å få anledning til å anklage for dem. Å forklare at det ikke handlet om å tåle at han til stadighet dro på turer, vanlig anklage fra han at jeg ikke tålte at han gjorde det og det – altså var han alltid i en offerrolle, men at mine reaksjoner kom av måten han gjorde dette på, var selvfølgelig både unødvendig og nytteløst. Han kommuniserte jo slik for å oppnå negative resksjoner i meg for så å kunne livnære egoet på den narsissistige forsyning dette gav… Hvem er gal, offeret eller plageånden?!… Det jeg imidlertid er opptatt av, i ettertid, er det “invalidiserende” tankekjøret som følger underveis og ikke minst etter man velger seg ut (eller for de som blir forlatt, vil tro det siste er hakket verre, om mulig)… dette tankekjøret er livsfarlig for sunnheten- ei god helse. Hjertelig takk for bloggen her og all litteratur om emnet, som gir en god følelse av forståelse – fordi det betyr alt- å bli møtt! Ps. Personlig har jeg stoff til flere bøker… God helg til bloggforfatter og alle følgere! Fatt mot! 🙂
Jeg har beveget meg videre, med ny jobb og leter etter ny bolig, like mye av praktiske årsaker som av emosjonelle. Egentlig føler jeg at der er ingenting jeg ønsker tilbake av denne personen. Hadde jeg hatt han i livet mitt hadde jeg skammet meg over han og ikke klart å møte andre mennesker sammen med han fordi jeg vet hvor falsk han er. Der er ingenting som henger sammen med hvem han sier han er og hva som faktisk er. Jeg tror også at der er kjennskap blant folk flest om mye av dette. For eksempel fant jeg ut mot slutten av forholdet at han hadde en rekke dommer for bedrageri på seg. Da jeg konfronterte han med dette ble han avvisende og kald. Dette var noe han hadde lagt bak seg. Dess uten hadde rettsapparatet, politiet, arbeidsgivere, journalist og gud vet hvem flere, alle tatt feil, misforstått og ledet han i en felle. I mitt hode ble dette en bekreftelse på at jeg hadde med en kriminell å gjøre. En ting er å gjøre feil og lære av disse. Noe annet er å skylde på resten av verden fordi man ikke følger de samme reglene som resten av samfunnet.
Så, jeg ønsker ikke å ha han i livet mitt, eller å møte han. Den siste lenken jeg trenger å bryte er behovet etter å få vite at han behandler alle likedan, som meg. Å se at det nye forholdet heller ikke går, å se at andre også oppdager hvem de har med å gjøre har blitt bekreftelsen på at det ikke er meg det er noe galt med. Jeg vet at dette er naivt og at jeg med hodet vet alt vi har snakket om her inne, men det er som om følelsene mine har gått en annen retning.
De første mnd dukket han opp på de rareste stedene og helt “tilfeldig”. Jeg husker spesielt en gang, der han tilfeldigvis stod parkert et sted jeg jevnlig har et ærend. Han satt i bilen og var veldig opptatt med noe. Jeg parkerte rett bak han og gikk for å gjøre det jeg kom for. Da jeg kom tilbake var han borte. Følelsen var frigjørende.
Rebekka: Jeg har det ligesom dig, med at jeg venter på at den kærligheds-relation går over, som min P sidder i nu. Så kan jeg blive bekræftet på hans mønster. Et mønster jeg ved han har. Jeg venter faktisk på, at hans nuværende darling, ringer til mig en dag. Det må hun jo gøre, før eller siden tænker jeg. For at få nogle svar. Ja, måske er det dumt, men for at være ærlig, så er det det, jeg tænker.
Min P lavede også en del forsvindings-numre i de år vi var sammen. Men jeg reagerede ikke det store på det. I stedet udnyttede jeg tiden til at FÅ LUFT. Jeg oplevede det lidt klaustrofobisk med så intenst et forhold. Så jeg lavede bare noget andet der interesserede mig. OG det irriterede ham voldsomt!! Jeg kan ikke greie deg, sagde han engang til mig.
Dengang vidste jeg ikke, at han engang imellem forsvandt for at afprøve mig/manipulere mig/gøre mig nysgerrig. I dag er jeg glad for at jeg bare valgte tiden på mine egne gøremål og ikke reagerede på hans stunts. Noget kan man åbenbart være glad for, ikke at være hoppet på i den djævelske relation!
Rebekka: “Den siste lenken jeg trenger å bryte er behovet etter å få vite at han behandler alle likedan, som meg. Å se at det nye forholdet heller ikke går,”
Ja, vi har dette behovet. Jeg hadde det også selv, og akkurat som deg så var det eneste grunn til at jeg en sjelden gang fortsatt søkte informasjon om ham. Jeg ønsket så inderlig at relasjonen han hadde etter meg skulle gå rett vest. Det er to åpenbare grunner til at jeg ønsket det.
1) Jeg ville at han skulle behandle den nye partneren like dårlig som han behandlet meg. Mot meg var han ufin, arrogant, frekk og nesten fysisk voldelig. Han så på meg med slik forakt! Jeg var sint og hatet ham for det. At neste partner fikk “the royal treatment” opplevde jeg som enda et knivstikk mot mitt selvbilde. Hvorfor fortjente jeg slik dårlig behandling, som behandlet ham som en konge??
2) En liten del av meg håpet at han ville ta kontakt med meg igjen, hvis den nye relasjonen gikk fløyten.
Men såvidt jeg vet, så er de to fortsatt sammen etter snart tre år.
Hva den nye og stabile relasjonen handler om, er at han nå har en ny maske på, han spiller en ny karakter. Den nye masken sitter fastere og lenger enn den gjorde med meg. Han behandlet meg ikke dårlig fordi jeg fortjente det, han behandlet meg dårlig fordi han knapt hadde masken på. Jeg så den virkelige psykopaten, det hadde ingenting med meg å gjøre.
I kombinasjon med at den nye partneren er yngre, mer føyelig og kanskje “dummere”. Hun gjennomskuer ham ikke. Masken sitter for godt på nå. Med meg fungerte relasjonen ikke lenge, jeg visste nokså snart hva han er. Når det skjer så har de intet valg enn å forkaste og sverte. Det har fortsatt ingenting med meg å gjøre.
Til syvende og sist så innebærer NK at man ikke lenger får informasjon om psykopaten. Man går videre. Hva så hvis de to fortsatt er sammen? spør jeg meg selv i dag. Det forandrer ingenting. Han er fortsatt psykopatisk. Kanskje er det også det faktum at jeg gjennomskuet ham, som gjør at han skjerper seg i den relasjonen han er i nå. Merk at “å skjerpe seg” ikke er det samme som å forandre seg. Igjen, det handler bare om at de manipulerer bedre og har en vanntett maske på. Stol på hva du selv så, med egne øyne!!! At han nå behandler en ny partner bedre, forandre ikke hva du opplevde.
Takk for din kommentar, god helg 🙂
Anonym 21. Takk for din støttende kommentar. Jeg ønsker ikke at flere skal ha det slik men det satt langt inne å innrømme det, kjente jeg. Ønsker meg så inderlig å endre dette…
Jeg må bare spørre dere her inne… Har to tenåringsbarn med min eks, de formidler jo mye selv av beskjeder. Men av og til må jeg selv gi beskjed til P via SMS eller messenger. Etter at han pepret meg med meldinger av ymse slag rett etter bruddet slik at jeg nesten måtte be om besøksforbud, så svarer han nå ikke på noe i det hele tatt, vedr det som gjelder barna. Hvordan håndtere dette? Regner med at han nå straffer meg med taushet og at det da ikke spiller noen rolle at meldingene mine handler om barna. Noen tips og råd? Han sender meg forresten fortsatt en melding i ny og ne som mest handler om at han elsker meg såååå høyt, disse overser jeg.
Anna: jeg tipper at han ønsker at du skal bli desperat og sende stadig flere sms-er for å få svar.
Hva som helst gir dem narsissistisk forsyning og underholdning. Bare å skrive noe så simpelt som “kan du svare??” underholder dem og får dem til å føle seg viktige, av å vite at du venter på noe fra dem.
Jeg har ikke barn med noen av psykopatene i mitt liv, men alle holdt på slik.
Hva du kan gjøre med det? Svar for eksempel “siden du ikke svarer, så må jeg ta avgjørelsen selv. Da blir det slik xxxx”. Hvis han senere påstår at han aldri ble rådført, så har du elektronisk bevis på at du har spurt.
Bare min erfaring 🙂
Veldig dumt de stjeler så mye tid.
kunne ønske det var helt spesefikke kjennetegn på starten, men de lurer deg jo trill rundt Var ikke så “på” på starten, men fikk jo oppmerksomhet 24.7 (bare veldig positivt ) det var ikke måte på.
Før alt plutselig bare snudde…
Nei uff, håper dette er helt ute av systemet snart- kanskje en avsporing, bare føler litt triste tanker over tapt tid.
Hei, jeg er ny leser, fordi det nylig har gått opp et lys for meg. Jeg slo opp med kjæresten for 2 dager siden etter å ha hørt de mest skremmende utroskap-historier fra en kompis av han. Historiene henger kun på greip for meg, fordi jeg selv kan starten på historiene, mens kompisen fikk avsluttet de. Fordi de bortforklaringene jeg har fått fra kjæresten holdt egentlig aldri mål.
Jeg føler jeg har vært utsatt for psykisk terror nå i 3 år. Og det i en alder av bare 19 år. Jeg har et stort behov for å få forståelse av folk rundt meg, men det er kun pappaen min som kan forstå meg, da han selv har vært offer for en psykopat tidligere. Før dette lyset gikk opp for meg har jeg bare trodd at pappa var litt små gæren. Nå forstår jeg med klare øyne hva han alltid har prøvd å si.
Jeg trenger hjelp. Jeg skjønner at jeg ikke er gal, men jeg klarer ikke innse realiteten, jeg vil at P (som dere kaller han) skal innrømme at han har gjort de tingene jeg har bevis på at han har gjort. Men jeg vet at det er umulig. Han vil ikke innrømme det!
Han har virkelig trillet meg og hele familien helt rundt. Jeg har følt meg som en ordentlig prinsesse til tider, men jeg har også følt meg ekstremt nede. Rød faresignaler har dukket opp fra starten, men jeg har valgt å være naiv og høre på bortforklaringene hans, og det er ofte jeg som ender opp med å unnskylde for å være for paraboid..
Men når jeg gjorde det slutt med han for 2 dager siden, begynte han å virkelig gråte, jeg har aldri sett han gråte!. Det virket ekstremt ekte.
I går hadde han bursdag, og for å slippe unna familieselskap og alt har han dratt til skogen med telt for å bare slippe unna.. Jeg forstår ikke helt reaksjonen hans, det må da være ekte når han stikker av og er så fra seg?
I tillegg har han aldri vært en person på sosiale medier, han bruker aldri å legge ut noe på fb, og Snapchat bruker han, men aldri “mystory” som vil si at du kan legge ut et bilde slik at alle som følger kan se.
Med andre ord så er det ikke så lett å stalke.. Men jeg kan love dere at jeg var detektiv og snoket da vi var sammen, snoket på mobilen hans og fant mld/bilder som ikke var innafor. Da jeg konfronterte han bare bortforklarte han det med ting som egentlig ikke var bra nok.
Jeg tror jeg leter etter et svar her som tilsier at min P ikke egentlig er psykopat! Jeg er redd for at jeg ikke kommer til å få det svaret. Fordi jeg vet egentlige sannheten.
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å komme meg ut av denne bobla…
Hei C: Du sier at du leter etter et svar som tilsier at din P egentlig ikke er psykopat. Forsøk å snu litt på den tanken; Hvis du MÅ LETE etter et svar på hvorvidt han ikke er psykopatisk, er han da egentlig en trygg og god person for deg?? Syns du dette er et trygt og godt forhold for deg å befinne deg i? Hvis ditt svar er “nei” på begge spørsmålene, så trenger du strengt tatt ingen bevis, men velg isteden å komme deg bort fra han uansett. Føler du at du har blitt en detektiv i forholdet, ja så er det mye som er galt. Mange av oss som er her på bloggen har havnet her etter å ha brukt flere år og masse energi på personer som overhode ikke har ville oss vel. Det spiller nesten ingen rolle hvilken diagnose disse menneskene ville fått dersom de hadde blitt kartlagt, poenget er at de har vært skadelige over tid, og resultatet har blitt fatalt. Ikke vent på noe slik. Du står heldigvis ved en avgjørende korsvei, du har valgt å gjøre det slutt med han fordi han ikke vil deg vel. Nå reagerer han med sympatisanking – noe som for øvrig er en vanlig reaksjon for en med psykopatiske trekk. Det går plutselig opp for han at han står i fare for å miste sin narsissistiske forsyning og da kommer tårene. Selv om han har gjort en masse gale handlinger, så er det han som er offeret og trenger trøst. Ikke gå i fella hans! Ikke gjør det, selv om det er første gang han både gråter og dropper ut av egen bursdagsfeiring. La han gråte litt og la han tilbringe noen dager i telt. Kanskje han trenger akkurat det? Og du…en psykopat vil aldri innrømme feil. Ikke med mindre psykopaten kan oppnå en gevinst som følge av en eventuell innrømmelse. En slik gevinst kan for eksempel være å få deg tilbake. Med andre ord kan en slik “innrømmelse” bestå både av løgn, bortforklaringer og ansvarsfraskrivelse, og du vil bli forvirret. Kjangsen for at han klarer å overtale deg er stor. Stol på din egen dømmekraft, du trenger ingen innrømmelser. Det du har opplevd er bevis nok for at forholdet er utrygt og skadelig. Massevis av lykke til.
Kari
Amen!! Godt svar😊
Takk for at dere deler, så mange flotte folk på en plass er nok ikke tilfeldig.
Riktig god julefeiring til dere alle og de beste ønsker om et psykopatfritt 2017. 😃
Hei C. Jeg kan bekrefte det Kari formidler så bra, hold ut. Jeg søkte selv hele veien etter hva den gufne følelsen jeg hadde dreide seg om, i form av stalking på hans vegg, ledende spørsmål, var oppmerksom på hvem som ringte og analyserte stadig vekk informasjon han delte. Jeg snakket med en venn om dette, jeg kjente meg selv ikke igjen. Aldri har jeg hatt mistillit til noen uten grunn, ei heller har jeg tvilt på at jeg var god nok. Min venn spurte om jeg noen gang hadde gransket noen andre på samme vis, og svaret var nei. Jeg grublet, og grublet og begynte da å legge merke til at han bevisst gjorde meg usikker i form av at han stadig nevnte venner jeg aldri hadde møtt, eller at han fortalte meg så mye godt om alle andre, mens jeg selv sjeldent fikk anerkjennelse på at jeg var god nok. Men, det kunne fort snu igjen, plutselig var ikke personen(e) gode nok, kun meg. Da signaliserte han at ingen kunne behandle han dårlig, uten konsekvenser. Han kuttet dem ut, tvert.
Vi har vært av og på i flere år, han klarte alltid å hente seg inn på forskjellige vis. Han erkjente at alt var hans feil, at han ikke kunne leve uten meg og at han selv hadde det så vondt. Vedkommende kjenner meg, så han visste godt hva som skulle til. Det viste seg, gang på gang, at det var ikke mange mnd før masken falt av igjen og han var jo slettes ikke enig i at alt var hans feil. Slutt igjen, da gjerne på hans initiativ. Han straffet meg i måneder, med å være godt synlig og glad på nett, men jeg var blokkert. Så, når jeg endelig var på rett vei igjen, joda, da dukket han igjen opp med sine varme gloser og ny selvinnsikt. Jeg beit på. Kunne skrevet en avhandling, men cluet er, at en slik person er og forblir den han er. Tenk på deg selv, ikke gro fast i en slik relasjon. Jeg har alltid trodd på en second chance, eller at mennesker faktisk kan forandre seg, men ikke når det gjelder psykopatiske mennesker.
Det er viktig at du er sterk, betro deg til noen som ikke har forbindelse til vedkommende og bruk tiden. Jeg vet at det føles uoverkommelig, men du svikter kun deg selv med å kaste bort tiden din på en som ikke fortjener deg.
I dag er NK innført, jeg er på min 5 mnd. Men, det tok meg 4 år før jeg klarte å avstå hysteriet, og nå er jeg virkelig på vei i riktig retning. Lykke til, glad for at du fant denne bloggen.
Er så takknemlig for deg som skriver bloggen og alle som deler sine erfaringer. Det er til stor hjelp. Jeg sitter enda fanget i et forhold med en P. Har tilegnet meg mye kunnskap både gjennom denne bloggen og tidligere erfaringer. Har omsider begynnt å forstå hvor alvorlig dette er, men klarer ikke å ta det siste avgjørende skrittet. Hvorfor?? For min del er dette nå blitt et “vinn eller forsvinn” i livet mitt. Kjenner ikke meg selv igjen, er kjemperedd. Er i utgangspunktet et oppegående menneske, men nå visner jeg bare bort. Husker ikke lenger helt hva jeg står for. Det som egentlig er viktig for meg klarer jeg ikke lenger å prioritere på samme måte som før, Han og alt som dreier seg om hans følelser for meg, er altoppslukende. Har mistet/valgt bort nesten hele kontaktnettet mitt, bor på en liten plass og føler jeg står ganske alene i dette akkurat nå. Finner veldig mye av han igjen i de innleggene jeg har nådd å lese i denne bloggen. Og allikevel, med kunnskap og erfaring, mange tårer, søvnløse netter, utmattelse osv-så klarer jeg ikke å gi slipp. Hvordan klarte dere det? Jeg vil jo ha det bra, ønsker virkelig ikke å sitte med denne usikkerheten og utryggheten resten av livet. Er vant med å ta vare på andre og andres behov, og når han da kommer med vakre ord om hvor høyt han elsker meg og hvor vondt han har det, så tar jeg det for god fisk gang på gang. Er redd for at det er gått så langt nå at forstanden min er blitt ødelagt for alltid, at jeg aldri skal få det ordentlig bra. Jeg er fullstendig avhengig av de øyeblikkene der vi har det fint, og lever på de når utryggheten raser som værst. Noe må jo være fullstendig galt med meg. Har prøvd å finne hjelp på plassen her jeg bor, men opplever ikke å bli trodd/tatt på alvor. “Det er bare å tenke hva som er sitt eget beste, så går det bra” Mulig det er så enkelt, men jeg har ikke hittil klart å sette meg selv foran han.
Dette ble vel mest bare rot, men det var godt å skrive det ned. Føler bare desperasjonen vokser, så jeg måtte bare få det litt ut.
Takk igjen for at denne bloggen er her♡
Abc: selv om psykopatene er skremmende like, så er ofrenes situasjon meget varierende.
Min situasjon lignet ikke på din.
Men hva jeg har hørt fra andre ofre i din situasjon, så har de planlagt flukt god tid i forveien, ofte flere måneder. Dårlig planlegging ender ofte i fiasko.
De har begynt å spare penger i smug, Penger psykopaten ikke vet om. Gjemt dem bort slik at de har noe å leve av umiddelbart etter flukten.
Hva du enn gjør så ALDRI fortell psykopaten noe om at du har tenkt å forlate ham/henne. Jeg ville heller ikke fortelle noen andre om dette. Det kan komme psykopaten for øre.
Det viktigste er nok den emosjonelle løsrivelsen. Du må bli klar på at du denne personen ikke elsker deg. Du kan fortsatt elske ham/henne, men dere kan ikke bo sammen, være sammen eller ha kontakt. Det er ikke synd på denne personen, denne personen trenger deg ikke for annet enn utnyttelse. Disse tingene samt mye annet er du nødt til å ha klart for deg før en flukt kan lykkes, for ellers klarer psykopaten lett å hente deg hjem igjen.
Du må bygge opp din styrke og selvstendighet litt fra bunnen av. Du vet, den du hadde innen du traff psykopaten. Du har den fortsatt men den er undertrykt. Du må gjøre denne jobben innen du flykter. Du er avhengig av den for å kunne flykte med rak rygg og ikke kuet. En kuet person er lett å hente hjem igjen.
Du bygger opp din selvtillit ved å gjennomskue manipulasjonene. Nå har du lært litt om hvordan psykopaten tenker og opererer. Bruk din viten til å “observere ikke absorbere”. Du må ikke lenger la deg trekke inn i hans devaluering. Stå litt på utsiden og observer, og ikke lenger bli påvirket. Lær enda mer! Lær om oversvevinger (eng. hoover). Et kunnskapsløst offer er lett å hente hjem igjen.
Jeg oppfordrer andre lesere til å komme med flere punkter. Kanskje noen har vært i nøyaktig samme situasjon.
Ønsker deg masse lykke til 🙂
ABC: Da jeg for langt tilbage boede sammen med en P, ringede jeg til en hjælpe-linje. Jeg ved ikke hvad der findes i Norge af professionelle instanser, men der er sikkert mange steder du kan ringe ANONYMT og få hjælp i din situation!
Jeg fik dette råd: Hav nu en plan A, B og C. Opbyg den langsomt og for deg selv!!! ? en plan, som skal hjælpe til en endelig afgørelse. Tag dig nu kun af det vigtigste, DEG SELV. Play the game. Så vænner du deg til tanken og gør deg mere og mere sikker i troen på at en plan kan lykkedes.
En dag er du så forberedt, at du kan tage skridtet eller sige med klar og overbevisende stemme, at NU er det nok. Stille og rolig udmelding, men hver konsekvent og bestemt. Sæt foden fast ned og lad ham mærke at din grænse er nået. Og så skal du følge den plan du har lagt. Han vil helt sikkert reagere, det slipper du nok ikke for. Men så brug f.eks. igen en hjælpe-linje og din oparbejdede styrke.
Tro på det og det vil ske. Lykke til med planlægningen
Kjære ABC – kjenner meg sånn igjen i det du skriver – men du har kommet så langt nå at du faktisk har satt ord på det. Fortsett med det – Skriv ned følelsene og tankene dine fremover. Kanskje det vil hjelpe deg enda mer på sikt – å lese svart hvitt kan være sterkt når følelsene raser frem og tilbake. Skriv / tenk på den du var. Skriv / kjenn på fortvilelsen og forvirrelsen – er det sånn livet ditt skal være? Du skriver selv at du tror på han gang på gang – da er du og blitt skuffet gang på gang. Kjenn på det – skal livet ditt forsette slik? Prøv som andre sier å bygge deg selv opp – bare observer, ikke ta ting på dine skuldre. Da jeg reiste fra min P var vi fortsatt sammen og jeg gjorde miner til slett spill (fordi jeg og var redd for ham) men og fordi jeg visste at om jeg tok opp noe så ville han mest sannsynlige snakke meg rundt- og jeg hadde gått lenge og kjent på det. Kjente heller ikke meg selv igjen og følte at jeg knapt hadde krefter igjen – men inni meg var det en stemme som gav styrke til å til slutt ta steget ut ellers visste jeg at jeg på sikt hadde gått til grunne. Det var først da jeg kom fysisk på avstand at det hele veltet opp i meg og jeg skjønte at det aldri ville bli bedre, at det var ikke rett det som skjedde og jeg begynte å se manipuleringen gjennom år… Har du mulighet til å legge en liten plan? kanskje søke jobber som er vekke fra der du bor – for en periode slik at du kommer deg vekk – får fysisk avstand. Om du ikke har den muligheten så legg en plan allikevel, gjør alt du kan for å bygge deg selv opp – når han sier han ikke kan klare seg uten deg …. tenk… har jeg hørt dette før? levde han som han forespeilet? ser han / forstår han hvordan han sårer deg i dårlige perioder? når du er så sliten så sliten – er det riktig+ når et forhold faktisk skal være bra – styrkene? (stort sett ihvertfall). Ikke si noe – bare registrer det for deg selv. Om mulig – ikke gå inn i diskusjoner – ikke bruk energien din på å overbevise han om noe / forklare eller unnskylde. Observer og bruk energien din innover på deg selv i en periode – ikke bare la andre trekke den ut. (Når du har overskudd igjen senere kan du igjen stille for andre – men nå er det viktig å bygge deg selv opp). Har du noen du stoler 110% prosent med så fortell / snakk – sett ord å det -men ikke om det kan være mulighet for at den personen snakker med andre eller det går videre til p.Første steg er tankene dine – du har startet en prosess. Du klarer det på sikt. Tenk på den du var. Tenk på det livet du ønsker for deg selv. klem fra meg.
Abc
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie.. vi var gift oghadde barn sammen. Hver kveld når jeg jeg gikk å la meg de siste 10 årene var mitt siste ønske om å ikke våkne neste morgen. Jeg orket ikke hakkingen, kritikken for hver eneste cm av meg som ikke var god nok, stå opp hver morgen og late som om alt var fint og prøve å gjøre ting koselig. Når det ikke var “koselig” måtte jeg dekke over det som skjedde eller prøve å blidgjøre han… for jeg visste jo hva som måtte til. Han måtte føle seg som en konge.. bygge opp om egoet hans på en eller annen måte.
Da jeg var 30 begynte planleggingen for å komme meg ut av forholdet. Barna var enda små så jeg måtte holde ut, orket ikke tanken på at de skulle være hos han alene, små og forsvarsløse mot alle skarpe ord og likegyldighet. Jeg bestemte meg derfor for å bruke tiden godt, startet på høyere utdanning, noe som han prøvde å stoppe med tårer… du vokser fra meg, jeg føler ikke vi snakker samme språk lengre… ungene gråt hvermann jeg reiste på samlinger… de ville ikke være der med han. Da jeg var 39 hadde jeg fortsatt ikke kommet meg ut. Nå var de eldre blitt 16 år, de tok tak i meg en dag så sa de… tror du ikke vi hører at du gråter på kveldene.. nå er det nok! Nå kaster du han ut!! Det var mitt hus og han hadde ikke ville arbeide de siste 6 årene. Han bidro med ingenting og ungene orket heller ikke mer. Neste dag tok og en venninne tak i meg og sa at nå går du!! Du smiler ikke lengre… da lovet jeg de rundt meg at om 6 mnd da er jeg ute! Jeg må bare bygge meg opp først, jeg følte meg så svak.
Jeg startet med vektløfting 4 ganger i uken.. var tøffe 2 mnd.. 3 mnd følte jeg meg så mye sterkere både fysisk og psykisk at jeg sa NÅ skal du flytte… han ble så paff han sa bare OK.. men han deøyde med å finne leilighet så det måtte jeg finne til han.. etter ytterligere 3 mnd hadde jeg fått han ut.. men måtte si at vi har det ikke bra noen av oss, vi har begge behov for å være litt alene.. da var det greit. Han trodde. OK at han skulle komme til bake. Men når jeg hadde lukket døren bak han åpnet jeg schampagnen! Den beste avgjørelsen jeg har tatt noen gang!! Himlen og blomstene fikk farge.. jeg tok så mye naturbilder du aner ikke.. som om jeg aldri hadde sett det før… det høres kanskje absurd ut for mange av dere.. men det er nå 4 år siden og jeg kan enda ikke slutte å smile!! Og som ungene sier.. vi har det ikke bra, vi har det helt fantastisk!!
Så ABC.. jeg håper ikke du lar det gå like lang tid som meg før også du ser fargene på himmelen igjen. ❤️
Hei.
Svarte ikke på en bursdagshilsen ( har null kontakt, og skal aldri snakke med vedkommende igjen )
det gikk noen dager, plutselig legger jeg merke til en “like” under det siste bildet mitt. Reagerer fordi det helt tydelig er en nyopprettet profil, få venner og typiske bilder og få grupper som høyst appelerer til mine interesser.
Thats it, for å fange min oppmerksomhet. Det virker FOR påfallende at det skal være tilfeldig.
Tårene triller å triller jo mere jeg leser hva dere skriver, er så takknemlig for støtten fra dere og at dere delere erfaringer♡ Jeg tar til meg alle gode råd videre. Skal finne en måte å klare dette på. Var også veldig glad i trening og turgåing før, men har ikke klart å benytte meg av dette på lange tider. Både fordi jeg ikke har hatt energi til å komme meg ut og fordi han på en eller annen måte ikke fikk meg til å føle meg komfortabel med det (kanskje han så at det bygde meg opp?).
En annen ting er at man nesten er blitt redd for å møte folk, det kan rett og slett bli for mye vennlighet. Vet ikke lenger hvordan jeg skal ta imot det uten å knekke fullstendig sammen, og at jeg akkurat nå ikke har noe å gi tilbake. Føler jeg er blitt en “raring” som ikke husker de sosiale spillereglene.
Innså på det noen av dere skrev at å legge en plan uten at noen vet det, kanskje er min vei å gå. Fikk et håp å holde fast i. Har veldig lett for å ville forklare hva jeg mener når han ikke vil forstå, eller snur å vrir på situasjoner. Men det resulterer jo bare i enda mere anklager og forvirring. Man klarer ikke å skille en tanke fra en annen og tilslutt er forvirrelsen komplett. Vi bor (heldigvis) ikke ilag, men han har tilgang til husnøkkel og kan komme å gå som han vil her. Man skulle kanskje tro at det var lettere da, bytte lås, holde seg borte osv, men han har meg i et jerngrep. Vet ikke om han ser det slik selv, men han vet akkurat hvor han har meg, hvordan ord han skal bruke, at jeg ikke avviser han i døra når han kommer og hvilke knapper han skal trykke på. Har pr dags dato ingen mulighet å flytte. Og ja, er nok den emosjonelle biten her som er værst. Han kjenner meg så godt nå at han vet rytmen i tankene mine, når jeg er mest sliten og sårbar, redd, hva som er viktig for meg. Nå er det jul snart, årets viktigste tid for min del som jeg forbinder med familiekos, tradisjoner, ekstra vennlighet mot alle, men spesiellt de som kanskje trenger det litt ekstra. I år er ikke ting klart til julefeiring, skal nok få det til på et vis, men man føler man bare eksisterer, går rundt å får ikke gjort så mye. Han ønsket ikke å feire jul ilag så framst ikke alle hans behov ble dekket. Det er kanskje det beste som kunne skje akkurat nå, da får man litt avstand den stunden. Men med min avhengighet til han ble denne avgjørelsen, ilag med mange andre skuffelser og bedrag, så skuffende at jeg datt helt ned i kjelleren igjen.
Håper man klarer å bygge seg opp nok til å få lagt en grundig plan, skal prøve å huske på hvem jeg engang var og ha det som utgangspunkt for hvor man skal hente styrken ifra.
Skal lese gjennom svarene deres flere gang å høste av deres erfaringer også. Er lei for at vi faktisk er så mange som må igjennom disse ganske umenneskelige opplevelsene, men veldig glad for å se at dere har klart dere bra på veien videre. Og ja, det hjelper så utrolig mye å skrive dette her og faktisk se tankene sine svart på hvitt. Takk for alle lykkeønskninger, sender alt jeg kan av godhet tilbake til dere.
Frøya og Kari, takk for svar, dere hjelper meg veldig, akkurat slik denne bloggen også gjør!!!
En av dere skrev at jeg ikke skulle snakke med noen som har en nær relasjon av P, men det gjorde jeg, jeg fortalte hele historien til moren hans da vi har et nært forhold..
Det er noe av det beste jeg kunne gjort. Jeg fikk på en måte litt ro i sjela. Og ikke fordi jeg satt og snakket ned om sønnen hennes, men fordi hun var enig, og fordi hun sa at hun alltid hadde syntes det var noe rart som skurret ved sønnen.
Det var tungt for hun å snakke om det, men hun sa hun var lettet da hun fikk høre at jeg hadde slått opp, hun mente jeg fortjente bedre.
Det å snakke med hun ble for meg mitt nærmeste svar på at jeg selv ikke er gal. Jeg kan ikke gi P en diagnose, men jeg er sikker i min sak, og til tross for at det er hardt så vet jeg at jeg skal klare å komme meg videre.
I kveld skal jeg ut på byen med de gode vennene mine, har ingen grunn for å ikke smile, når noe veldig tungt er løftet fra skuldrene mine:)
Titter nok innom bloggen igjen om ikke så lenge, dette stedet er terapi, er deilig å bli forstått og føle med dere alle.
Følelser er gjerne det som hindrer en i å komme seg fri fra psykopaten. Savn og lengsel etter personen man trodde man kjente. Sorg over kjærligheten man trodde var ekte. Håp om at kjærligheten fortsatt kan være der, men tvil over ens egen verdi. Sinne over P’s egoistiske valg. Sjalusi og skuffelse. Forvirring etter langvarig manipulasjon og hjernen som skriker etter forklaring. Usikkerhet hvorvidt man noensinne vil få en slags klarhet fra P selv. Redsel for at man er blitt litt gal selv. Tomhet og ensomhet. Følelsene som holder deg koblet til P er mange, og tiden det tar å bearbeide går altfor sakte. Jeg vet mange kunne trenge et “quick fix”, særlig nå før jul og nyttårshelgen. Men det fins neppe noen raske løsninger på følelser, de må bearbeides til de slipper taket. Man må lese bloggen.
En måte å bearbeide overflatiske følelser på, har jeg lært av min egen eks. Nemlig devaluering. Han devaluerte meg så lett som ingen ting, som om jeg aldri var bra nok. Der psykopaten devaluerer og forkaster offeret iskaldt uten noen form for samvittighet og empati, der skal du devaluere psykopaten for deg selv, inni deg. Du skal se etter feil med kritiske øyne. Målet er å oppdage at han eller hun ikke er så perfekte og positive som man tidligere har tenkt. Når man skal devaluere noen, så må man bestemme seg for å være kritisk. Det fungerer omtrent på samme måte som når du en sjelden gang får mulighet til å betrakte deg selv på film; Du skal legge merke til de små detaljene som for eksempel stemmebruk, hår, kroppsspråk, klesvalg, lyder, lukt, etc. Du skal tenke at P invaderer bostedet ditt, isteden for at vedkommende kommer som en gjest. Du skal merke deg rotet etter P. Uvanene. Dårlig morgenånde. Det trøtte draget når P blir uinteressert i det du har å si. Tiden P sitter med telefonen, avisen eller tv. Listen kan utvides og kravene dine kan høynes, for poenget er å senke kvaliteten på P. Kanskje P smatter, piller seg i nesen, eller hoster uten å holde seg for munn? Noe så ekkelt! Devaluering kan også kombineres med NK, og da kan du notere ned alt du husker av feil og mangler. Jeg husker min eks som en invaderende person. Han gikk alltid rett i kjøleskapet mitt etter å ha fislet seg gjennom falske “har savnet deg”-fraser i døren. Han kastet seg over og smakte på all maten jeg hadde kjøpt, før han bebreidet meg for å ha glemt det viktigste, nemlig hans favorittmat. Hvis jeg reagerte negativt, forsvarte han seg med at det var hans form for humor. “Skjønner du aldri humor?” I mine øyne var han frekk, uvøren, direkte uhøflig og utakknemlig, som en bortskjemt drittunge. Han sank etter hvert enda lenger, for i hans kjøleskap var det stort sett mugg og mat som var utgått på dato. Så gjerrig og venneløs var han. Det er ikke vanskelig å devaluere en sånn person, men man må VILLE være kritisk. Alt må nemlig sees på som uopprettelige feil. Automatisk vil du innta et negativt kroppsspråk som viser motvilje overfor P. Du er ikke lenger så villig til å servere godene dine til P. Vel, det ligger ikke i alles natur å være kritisk til andre mennesker, men jammen kan det være nyttig å øve seg litt.
Ønsker alle verdifulle lesere en god, men kritisk julehelg, og vær gjerne misfornøyd med julegaven fra P (hvis han/hun i det hele tatt er i stand til å ordne en gave). 🙂
Til KARI: Takk. Du lander det hele for meg, når du skriver “Hvis du MÅ LETE etter et svar på hvorvidt han ikke er psykopatisk, er han da egentlig en trygg og god person for deg?? Syns du dette er et trygt og godt forhold for deg å befinne deg i? Hvis ditt svar er “nei” på begge spørsmålene, så trenger du strengt tatt ingen bevis, men velg isteden å komme deg bort fra han uansett. Føler du at du har blitt en detektiv i forholdet, ja så er det mye som er galt.”
Herregud, så sant! Jeg leser her. Noe passer, noe ikke. Men jeg kommer tilbake, igjen og igjen. Leser. Skriver. Sammenlikner. Forkaster. Nikker gjenkjennende. Og kommer tilbake og leser igjen. Hele bloggen har jeg lest, alle kommentarene inkludert.
Og det i seg selv er jo det eneste svaret jeg trenger. Jeg trenger ikke Ps svar. Jeg trenger ikke vite hvorvidt P ville scoret høyt eller ei på en psykologisk test vedrørende antisosial personlighetsforstyrrelse. Jeg trenger ikke analysere meg selv, P og Ps nye flamme. Jeg trenger ingenting. For svaret er allerede gitt, av det faktum at jeg havnet her, på denne bloggen. Det svaret er så rungende og massivt at jeg er helt storøyd over at jeg ikke har innsett det før: Den dagen du begynner å lese om antisosial personlighetsforstyrrelse som en følge av at du har /gitt av din kjærlighet/, den dagen har du fått det svaret du søker. Det er et brutalt svar, men det er ærlig og viktig. KOM DEG VEKK.
Til bloggeren:
Takk for denne artikkelen. Dette ble et aha-moment for meg, jeg har aldri forstått dette før: “Det betyr at psykopaten aldri vil forstå at dine henvendelser handler om et desperat behov for avklaring, for et slik behov har ikke psykopaten. Han/hun tror at din tilnærming og ditt motiv er de samme som han/hun ville hatt – manipulasjon, kontroll, tortur og straff. Dette kan forklare noe av den brutale avvisningen og manglende vilje til samarbeid som ofrene opplever etter bruddet.”
Det forklarer så mye for meg, og jeg skulle ønske jeg hadde visst dette mye tidligere. Men, bedre sent enn aldri! Etter at jeg leste dette, og hadde en NK-sprekk, har besettelsen faktisk begynt å kjede meg. Jeg synes brått at P er svært forutsigbar.
OgsåAnonym: dette er enda et gjennombrudd for deg, gratulerer 🙂
Jeg har kommentert to ganger tidligere de siste dagene. Denne teksten hjalp meg veldig. Jeg tenkte en liten stund i dag at jeg ville åpne blokkeringen på Facebook fordi jeg var nysgjerrig på om han kanskje hadde skrevet noe. Jeg holdt på å gå fra vettet av å tenke sånn for jeg vet at det vil være mer ødeleggende enn tilfredsstillende. Jeg tok meg i det da jeg forstod at han ikke har skrevet noe ettersom jeg blokkerte han fortere enn svint da jeg forstod hva for slags person jeg har med å gjøre. Det å vite at han ikke kan skrive noe til meg og at jeg ikke trenger å lure er veldig deilig, da slipper jeg hvertfall den fristelsen. Allikevel kan jeg søke opp nummeret hans for å ringe han fra mitt nye nummer, men ikke faen om jeg gir han den tilfredsstillelsen. Hva skulle jeg uansett sagt? Jeg vil ikke bli sammen med han igjen, allikevel føler jeg bare at vi ikke har avsluttet det. Blææ, det er det som er problemet.
Jeg takker deg for dette fantastiske innlegget og en fantastisk blogg. Fy flate, vedder på at det er mange sjeler der ute som lever av bloggen din og dets innhold i en periode av livet. Den hjelper virkelig synes jeg. Dette innlegget var sterkt nødvendig for meg å lese i dag.
Tusen takk!
Jeg tror jeg brøt med en jeg ikke vet om er P eller ikke for 3 dager siden. Jeg kan ikke skjønne at han er det for de gode stundene er så fantastisk, men han fikk meg fortvilet og lei meg mange ganger også. Han leser meg som en åpen bok, og han er så snill og romantisk størsteparten av tiden. Veldig hjelpsom og får til alt praktisk. Det sies at de som er P har mange venner og er sjarmerende. Dette stemmer ikke helt, han har lite venner, og lever litt usosialt. Han taper aldri en diskusjon og han er ganske dominant. Men så snill og hjelpsom. Han finnes ikke voldelig, og han fornedret meg aldri offentlig, bare privat.
Han lovet å vente, fikk meg skilt og forlot meg etter noen år. Nå skal det sies at han måtte vente i flere år, og ble nok lei til slutt. Jeg så litt røde flagg til tider, og jeg kvidde meg for å introdusere han for venner og ta han med på arrangement. Dro på ferie med mine unger alene, uten han, og det var ikke så fint ovenfor han. Jeg jobbet sammen med han og han var dårlig likt av de andre kollegaene som jeg fortsatt jobber med. Så jeg føler det er litt min skyld at han ble så kald og ufin til tider.
Nå har han noe nytt på gang, med ei mye yngre dame har jeg funnet ut. Nå er det hun som får nærheten, komplimentene, hjelpen og oppmerksomheten, og det er VONDT!! Han gav meg besøksforbud i fjor høst, og siden da kom han bare på besøk til meg jevnlig med en eller to måneders mellomrom. Det var fordi hun nye ikke skulle finne ut om meg. Jeg trodde hun var så ung at han ikke hadde sjans og levde i håpet om å få han tilbake. Veldig glad hver gang han tok kontakt. Sex med x ble det også. Sist for 4 dager siden, da han hjalp meg med bilkjøp. Men jeg følte noe ikke stemte. Vet han ikke pleier å låse døren, så jeg gikk inn til han mens han var på jobb og fant ut at hun unge hadde mer eller mindre flyttet inn der. Det var såååå vondt, pulsen gikk i 180. Alt mitt og alt jeg hadde vært der var tatt av en annen. Han hadde altså drevet dobbelt spill med meg og henne. Vi viste ikke om hverandre. Jeg håper at han er sånn mot henne også etter hvert, ellers så føles det så forferdelig at det er bare meg han behandler sånn, uten at jeg vil henne vondt. Hvis det gir mening..
Saken er at han er så snill og god og hjelpsom og jeg føler ingen har gitt meg så mye, eller fått meg til å blomstre mer, brukt så mye tid på meg og lært meg så mye nytt, det stemmer så godt det sexuelle også, og jeg er så redd jeg aldri finner det igjen, at jeg skal bli alene. Sammenligner alle med han og de når ikke opp. Jeg vet det er galskap men jeg hadde tatt han tilbake tvert, om jeg hadde mulighet. Jeg kjenner de dårlige sidene, og jeg kan leve med dem, for å få de gode. De gode var bare det beste jeg har opplevd. Det er ikke alt som stemmer med at han er P, han har så mange fine sider også. Jeg tror han sliter litt med seg selv, og har en dårlig selvfølelse, og jeg tror virkelig han føler anger og forelskelse. Han virket oppriktig forelsket den gangen.
Jeg føler det er så inkonklusivt, det gjør meg litt sprø. Jeg har det kjempevondt om dagen.
Går det ant å ha psykopatiske trekk uten å være en psykopat? Det står så lite om det. Det er enten eller alle steder. Kan en sånn person forandre seg? Er det min skyld at han ble sånn fordi han måtte vente så lenge?
MY: “Det sies at de som er P har mange venner og er sjarmerende. Dette stemmer ikke helt, han har lite venner, og lever litt usosialt.”
Tja, det sies vel at de nettopp IKKE har venner. Hva de har, er fans og flygende aper.
Jeg har litt problemer med å se psykopatien i din historie. Du beskriver en eks som faktisk oppfører seg som en god venn etter bruddet. Dette er ikke hvordan en psykopat oppfører seg.
Skriv gjerne litt mer om deres relasjon.
“Går det an å ha psykopatiske trekk uten å være en psykopat?”
Absolutt. For å få diagnosen psykopat (eller antisosial, psykopat er ikke lenger en egen diagnose) så må man oppfylle et visst antall trekk. Man kan godt ha noen trekk men ikke mange nok til å få diagnosen. Sett deg inn i Robert Hares psykopatkriterier, som brukes i diagnostiseringen.
Hva folk imidlertid må forstå, er at en person er meget vanskelig selv men noen få trekk. Det er derfor ikke slik at “så lenge han/hun ikke har noen diagnose, så kan vi være sammen”. Ikke la diagnose bli styrende for om NK er nødvendig eller ikke.