Er det egentlig du som er psykopaten?

En skremmende tanke. I denne teksten vil jeg reflektere over hva som gjør at ofrene opplever seg selv som psykopater, som regel i kjølvannet av bruddet. Teksten blir skrevet på oppfordring fra enkelte lesere som sliter med slike spørsmål. Jeg husker jeg også opplevde meg selv som antisosial. Jeg ble på mange måter asosial, men det er noe helt annet og jeg forvekslet de to. Antakelig gjelder det mange, så jeg håper tankene i dette innlegget vil falle i god jord hos leserne.

Jeg tror vi allerede her i starten skal slå fast to ting. For det første så er det normalt å tro at man er psykopatisk eller i det minste gal, i en fase av rehabiliteringen. Derfor – pust ut og senk skuldrene allerede nå. Fokuser på åndedrettet. Fall til ro. Slutt å engste deg for at det er noe alvorlig galt med deg.

For det andre, så vil jeg stikke hull på en myte. En myte jeg for enkelhets skyld selv har vært med på å holde i live i tidligere tekster. Den erfarne leser har lagt merke til at mange forfattere repeterer og kopierer mantraet om at “du er ikke en psykopat, for da hadde du aldri stilt deg selv dette spørsmålet”. Argumentasjonen bak dette er at en psykopat aldri vil kunne selvreflektere dypt nok til å lure på dette. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, for mange psykopater vet inderlig vel at de er antisosiale. I mange tilfeller er de stolte av deres forstyrrelse. De vil aldri skamme seg over å ha psykopatiske trekk på samme måte som et normalt menneske vil gjøre det. Slik de ser det, så er det en ære å være hevet over andre på en slik måte. For normale mennesker derimot er tanken på å inneha psykopatiske trekk sterkt bekymringsverdig. Det riktige argumentet vil derfor være; du vet at du ikke er psykopat, når du er engstelig for at du kanskje er det. Du er altså ikke utenfor faresonen av å bare mistenke at du er psykopat, men når en slik tanke i tillegg vekker misnøye og vemmelse i deg, så vet du at en psykopat er du neppe. 

Jeg vil derfor med 99 prosent sikkerhet påstå at du ikke er en psykopat. Den ene prosenten med slingringsmonn sparer jeg til de psykopatene som eventuelt blir lokket til denne bloggen av nysgjerrighet og ikke av et intenst ønske om å heles.  

Når vi har slått disse to tingene fast, så håper jeg du kan lese videre med skuldrene senket og ro i sinnet. Vi skal snakke om hva det er som egentlig får oss til å oppleve oss selv som psykopater etter bruddet. Jeg skal bidra med noen punkter. Kanskje du selv kommer i tanke om flere, skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet.

-Du er sint. Det begynner å gå opp for deg at du ble lurt, sveket, sviktet, bedratt og manipulert av et menneske som latet som om de elsket deg, men som aldri gjorde det men istedet ble underholdt av å leke med deg som en marionett i uker, måneder eller år. Du brukte din tid, energi, intelligens og omtanke på å strekke deg etter dette monsteret og føye ham/henne. Så plutselig en dag forlot psykopaten deg som om du aldri eksisterte. Du trodde du hadde en dyp relasjon med et annet menneske og at ditt liv var vevet inn i hans/hennes av gjensidig frivillighet og kjærlighet. At dere var involvert i hverandre. Men for psykopaten var du ikke et ekte menneske. Du var bare en forlengelse av ham/henne, og spilte en rolle som lett kunne utfylles av en annen. Psykopaten gikk bevisst inn for å ødelegge dine gode egenskaper fra første dag. Psykopaten er en slave av sin forstyrrelse, og å se gode mennesker synke er ren underholdning for ham/henne. Alle de gode tingene du gjorde for ham/henne er irrelevant, de var bare handlinger psykopaten så sin fulle rett i å utnytte og tråkke på. Ingen av de gode opplevelsene dere hadde sammen var ekte, de ble opplevet kun av deg. Mens du funderte på hva dere skulle spise til middag, så plottet psykopaten sitt neste ondskapsfulle trekk mot deg.

Når omfanget av bedraget går opp for deg, så blir du så sint at du ikke kjenner deg selv igjen. Jeg husker at jeg selv vurderte mord, og denne tanken skremte meg inn til beinet. Jeg, som aldri hadde drømt om å slå noen, fantaserte plutselig om å drepe denne drittsekken. Jeg ble ikke engang satt ut av tanken om selve mordutførelsen. Istedet lurte jeg på hvor mange år jeg måtte regne med å sitte i fengsel. Da slike ondskapsfulle tanker dukket opp i mitt ellers fredelige sinn, så lurte jeg på om jeg hadde vært latent psykopatisk hele tiden, og at min relasjon med NN utløste forstyrrelsen i meg.  

Når du blir sint av et slikt kaliber og personen som er årsak til raseriet er utenfor rekkevidde, så slår du ut mot de som står nærmest. Venner og familie opplever til deres fortvilelse at du ikke lenger er den samme tålmodige personen som du var. Og du får dårlig samvittighet. Men du klarer ikke å styre deg, for raseriet må ut på et eller annet vis, ellers vil du gå til grunne. Noen er så sinte at de begynner å blø neseblod som følge av høyt blodtrykk. Enkelte ofre isolerer seg i et forsøk på å temme raseriet, eller i det minste begrense skadeomfanget på andre. De vil ha ro og å få være i fred, det er det eneste som oppleves som trygt. 

Ditt sinne er ikke narsissistisk raseri eller et annet psykopatisk trekk. Det har ingenting med psykopati å gjøre. Du er en såret løve som ble skutt av en du stolte på, og nå vet du ikke hvem du kan stole på. Alt du gjorde var å elske et annet menneske, attpåtil en person som syntes å trygle deg om din kjærlighet. Hele ditt verdenssyn må bygges opp på nytt. Du brøler mot urettferdigheten du har opplevet.

-Du begynner å forkaste mennesker. Som følge av din nesten ikke-eksisterende lunte og nye grenser, så tolererer du ingenting av respektløshet lenger. Du har utviklet røntgensyn og “avslører” folks intensjoner på en helt annen måte enn før. Du merker at du fjerner deg fra mennesker hele tiden. Faktisk kutter du ut så mange mennesker at du lurer på om det overhodet kommer til å være noen igjen i livet ditt når du er ferdig. Tanken slår deg at du forkaster mennesker på samme måte som du har lært at psykopaten gjør. Igjen får du den ekle følelsen av å være psykopatisk. Du forsøker å holde på noen mennesker som du egentlig ikke vil være i nærheten av, bare for å berolige deg selv med at du fortsatt er istand til å ha stabile relasjoner. Men det hjelper ikke, du vet ikke lenger hvem du kan stole på. Du vet ikke hvem som ønsker å legge ny bandasje på skuddsåret ditt, og hvem som ønsker å pirke i det. Det vil si, egentlig vet du det, men du er vant til å lukke alle inn i varmen og ikke å stenge døren for noen. At du nå har begynt å gjøre det, opplever du som ubehagelig og noe bare en forstyrret person vil gjøre.

Det er her du tydelig må se forskjellen på forkastelse og selvbeskyttelse. En psykopat forkaster mennesker som søppel, mennesker som har gjort gode/ting for ham/henne, elsket ham/henne og forsøkt å være en støtte. Du derimot, fjerner deg fra mennesker for å beskytte deg selv mot respektløshet og triggende oppførsel fra andre. Det er en grunn til det. Du forkaster dem ikke, du forsøker å redde siste rest av din egen selvfølelse og integritet. Du forsøker å bygge deg selv opp igjen, og oppdager at mange mennesker rundt deg ikke ønsker å bidra til dette. Du er ikke en psykopat, du er en svømmer i stormen som prøver å få hodet over bølgene. Og antakelig trenger ditt nettverk en alvorlig dugnad. Psykopaten var mest sannsynlig ikke den første giftige personen i livet ditt. Ikke la trangen til å fjerne mennesker få deg til å tvile på din mentale tilstand. Stol på din intuisjon og fortsett med den indre og ytre rengjøringen.   

-Du er programmert til å se dine egne feil først. Du har kanskje hørt om medisinstudenter eller sykepleierstudenter som nærmest blir hypokondere av å lære om allverdens sykdommer og symptomer. De lever seg så inn i faglitteraturen at de utvikler en sart finfølelse for symptomene de leser om, og opplever at de har dem selv. Dette er faktisk verdifull empatiutvikling, slik at de lettere kan forstå når pasientene beskriver deres plager.

Uansett, når du etter den psykopatiske erfaringen med stor innlevelse sluker alt du leser om psykopati, så skjer det samme med deg.

Empatiske og selvreflekterende mennesker er vant til å se på seg selv først. Er det noe jeg selv kan gjøre for å forbedre relasjonen? Ligger ansvaret hos meg? Du ser på deg selv før du ser på partneren. Du erkjenner kanskje at ti av de psykopatiske kriteriene passer som hånd i hanske til ham/henne, men det ellevte passer jo til deg selv gjør det ikke? Så kanskje er det du som er psykopaten? Andres ansvar minimeres, ditt eget maksimeres. Denne programmeringen kan ha startet lenge før psykopaten, og er noe mange ofre har med seg fra barndomshjemmet.

I tillegg så ligger fortsatt de dårlige tingene psykopaten sa om deg og lurer i bakhodet ditt. Psykopaten underbygget i mange tilfeller en grunnholdning til deg selv som allerede var der. At han/hun nå er borte spiller ingen rolle, du overtar bare stafettpinnen og forsetter med selvkritikk. Du gjør jobben psykopaten påbegynte, for dem. Men igjen er dette en bekreftelse på at du ikke er psykopatisk, en psykopat vil – selv om de erkjenner deres psykopati – aldri være selvkritiske. De vil alltid projisere feil og mangler over på deres omgivelser. Dette gjorde også din psykopat, på deg. Det er stor sjanse for at det er din mishandlers projeksjon du nå merker som en opplevelse av selv å være psykopat.

-Psykopatens svertekampanje virker. Du opplever at folk vender seg bort fra deg. Du ser det som et tegn på at du er frastøtende. I tillegg får du små hint om at psykopaten svever videre på en rosa sky med sin nye partner og en hær av beundrere, mens du blir stadig mer isolert.

Burde det ikke være omvendt? Du forsøker å tro på karma og en slags kosmisk rettferdighet, men så langt synes den bare å ramme deg. Hvorfor er du den som bli straffet? Er det egentlig du som er psykopaten, og fortjener dette?

Det er uendelig sårt og tungt å oppleve at når du mest av alt trenger å blomstre, så blir ting istedet bare verre. Det er så viktig å ha klart for deg at du er i en transittsituasjon, en slags gjenfødsel hvor du skal finne balanse i ditt nye liv. Slike ting tar tid, spesielt når omveltningen er så radikal som nå. 

Du må heller aldri tvile på at det perfekte liv som psykopaten forsøker å fremstille om seg selv, er en ren illusjon. For en psykopat så betyr fasaden alt og en psykopat er aldri lykkelig. Psykopaten opplever bare overfladisk tilfredsstillelse, og den varer aldri lenge. Din forvandling derimot, vil vare resten av livet når den har falt på plass.

Det kan lønne seg å legge tanker om karma og rettferdighet til side, ihvertfall for øyeblikket. Det er riktig at psykopaten vil få sin straff til slutt, men det vil ikke skje som følge av at høyere makter griper inn og gjenoppretter balansen du fortjener. Det vil skje som følge av hans/hennes forstyrrelse. De er dømt til et liv uten fred. På samme måte har du selv ansvar for din egen lykke og rehabilitering. Heller ikke her vil høyere makter gripe inn. Du må selv sørge for å elske deg selv dypt nok og skape et best mulig liv. Å tro at du er psykopaten står i veien for dette. Rydd derfor slike forstyrrende elementer av banen først som sist. Du er ikke psykopat. Du er ikke frastøtende. Du er ikke ondskapsfull. Og du har ikke tid til å tro på slikt tull. Du er tenkende, følende, kjempende og reflekterende. I din famling etter å gjøre det rette for deg selv og andre, så gjør du av og til dumme ting. Det er slik det er å være normal, et menneske. Du er, i motsetning til psykopaten, ekte.   

 

46 kommentarer
    1. Jeg har lest alle blogginnleggene, og noen av dem flere ganger, fordi akkurat disse er veldig beskrivende for situasjonen jeg levde i. Jeg har også lest mye faglitteratur om temaet og leser jevnlig internasjonale blogger. Det hjelper veldig. Det er en stund siden jeg har kommentert på denne bloggen, men i dag ønsker jeg å dele et innlegg som viser hvor mye vi faktisk vokser på å lære om temaet og hvordan det hjelper på veien til å bygge seg selv opp igjen.
      På en jobbreise for 2 måneder siden kom jeg i kontakt med en mann. Vi rakk aldri å bli kjent, men han var kjapp til å finne meg på sosiale medier. Dette var hans innledning:
      “Jeg vet det er tidlig å legge noen til, men du kommer ikke til å anger” Allerede her gikk det av et rødt flagg, kanskje fordi jeg var midt inne i rehabiliteringen av meg selv. I ukene som fulgte skrev han maaaange meldinger hver dag, altså flagg nummer to. Det er ikke vanlig å bombadere noen du ikke kjenner med 20+ meldinger til dagen. I min frykt for at jeg nå var blitt her paranoid etter all lesingen om psykopater, så gikk jeg med på å møte han for et kaffetreff. Ila treffet så kom flagg nummer fire og fem. Nummer fire: vi sitter midt i en samtale, så bryter han meg plutselig av og sier: “Vet du hvorfor jeg liker deg? Fordi når du og jeg får barn, så kommer de til å bli smarte”. Flagg nummer fem: mot slutten av treffet så lener han seg over og lukter på meg og sier: “Den lukta kommer jeg alltid til å huske. Dessuten er det viktig at du alltid er akkurat sånn som du er nå; en solstråle”. Det sjette flagget kom på kjøreturen hjem, hvor han sender en melding som lyder: “Takk for i kveld blue eyed girl”. Neste dag kom flagg nummer sju. Han sendte melding på melding, og siden jeg var på jobb, så tok det litt tid for meg å svare. Da ringte han plutselig å lurte på hvorfor ikke jeg svarte. Allerede uka etter kom future-faking tegnene. Han fikk for eksempel en fartsbot, og da jeg spurte på hvor mye, svarte han: “Nok til at det må trekkes en betydelig sum av julegavebusjettet til deg”. Han snakket mye om hvordan vi skulle bo (i hans by selvsagt) og hvor mange barn vi skulle få. At vi skulle dra på hytta til vinteren og at jeg skulle være med til varmere strøk i januar for sykling (har jeg nevnt at jeg ikke driver aktivt med sykling). Da jeg var på neste jobbreise i hans by, hadde jeg jo sett alle tegnene og magefølelsen min var veldig tilstede på hva dette var, men han overtalte meg til å treffes igjen. Under middagen diskuterte vi hva vi likte å se på TV, og begge likte vi et spesielt program veldig godt. Da jeg kommenterte en av de mannlige skuespillerne i positive ordlag stirret han sint på meg og spurt: “Synes du det er ok å snakke sånn om en annen mann til meg? Du er jo ikke helt god du”. Da hadde vi kjent hverandre i tre uker og han kalte meg allerede for kjæresten, pus, min fremtidige kone osv…..
      Poenget er at gjennom denne bloggen og annen litteratur, så har jeg nå stor kunnskap om hvilke tegn som er røde flagg i den første tiden med et menneske med altfor sterke psykopatiske trekk. Jeg har bare tatt med noen eksempler. Det er ikke plass til alle i dette innlegget.
      Etter prosessen jeg har vært gjennom så har jeg mye klarere grenser for meg selv og en mye sterkere oppfatning av hva som er “normal” oppførsel i starten av bli-kjent fasen.
      Jeg har lært utrolig mye, og klarte derfor å avslutte et forhold til en manipulator før det fikk lov til å utvikle seg. Det faktum at han har reagert veldig sterkt på at jeg har satt en strek bare underbygger min oppfattelse av han i utgangspunktet.
      Jeg tar med meg lærdommen og med en helt ny bevissthet, så vet jeg akkurat hvilke mennesker som får en plass i livet mitt.
      Takk igjen for alle ordene i denne bloggen.

    2. Da jeg indså at forholdet til min P var definitivt slut, da kørte jeg forbi ham og brasede ind i hans hjem. Jeg tog en dyb vejrtrækning og ville se for mine egne øjne, hvilken kvinde han var sammen med og som havde overtaget for mig! Men der var ingen, på det det tidspunkt. Han kiggede forundret på mig og sagde, at jeg lignede et stort spørgsmålstegn. Jeg er jo den jeg altid har været, sagde han. Og han havde jo inderlig ret, for det var mit billede af ham, der nu bestandigt var ændret.
      Det jeg egentlig vil sige med denne text er: Jeg havde købt en hel kurv med lækre gaver til ham og en flot buket blomster. Og hvorfor i himlens navn gjorde jeg det, når jeg nu havde gennemskuet manden og han havde smidt mig på gulvet. Var jeg masochist? Nej, det var nok i bund og grund for min egen skyld, kan jeg se her efterpå.
      Jeg kunne gå videre i livet, ved at have sagt farvel på min måde. Vise ham, at jeg havde og elskede ham.
      Han ænsede ikke rigtig gaven og det var sidste gang jeg så ham. Den dag i dag, er jeg glad for at jeg gjorde det. Jeg bevarede mine manerer, til trods for hans beskidte væremåde. Dengang forstod jeg bare ikke, at jeg havde den trang til at ville aflevere noget dejligt til ham.
      At kunne afslutte på en værdig måde, må også være et bevis på, at man ikke er en P. For at afslutte på en fin måde, er ABSOLUT IKKE tilfældet ved en P.

    3. Dette og det meste har hjulpet meg enormt mye! Jeg har nå klart å anmelde min P. Det kommer til å bli en ny runde med nedverdigelser for jeg har kjempet hardt for meg selv, og vendt det innover i meg selv og oppført meg som jeg aldri noen gang har gjort i kampen mot han som liksom elsket meg. Hadde jeg vært en P hadde han vært død, istedet er det jeg som nesten har vært død. Siden han har tilført meg en langvarig skade i hjernen så blir det ennå mer utfordrende å skulle forklare meg selv. Ord, setninger og traumet glemmes og jeg sliter virkelig. Tøffe meg som har klart mye på tross av mye og er veldig stolt har i denne omgang aldri vært så lite funkjonell…..men som sagt, jeg er tøff, og ansvaret plasseres der det hører hjemme. Og gud hjelpe meg. Han har køddet med feil dame! Det viktigste er at rette vedkommende stilles til ansvar. Klem til alle for god hjelp og støtte❤

    4. Jeg må minne på reglene for kommentering. Kommentarer som inneholder fulle navn eller på annet vis lett kan identifisere en tredjepart, vil ikke publiseres. Denne bloggen skal være et trygt sted både for bloggforfatter og alle som kommenterer. Hvis du ser at nettopp din kommentar ikke legges ut, så kan du forsøke å omformulere den 🙂

    5. Sunniva: takk for dine innsiktsfulle kommentarer, jeg er veldig glad for at alt du har lært om psykopati har hjulpet deg til å “snu i tide”. Det er vel egentlig hele poenget med formidlingen jeg og andre jobber med, å hindre at psykopatene finner nye ofre. Jeg tror virkelig du unngikk en kule med mannen i fortellingen. Dette er mentalt og sjelelig selvforsvar på høyt nivå. Tenk hvor lett du gjennomskuer enhver psykopat fremover 🙂

    6. Anonym: du kommer her med et gullkorn. Dette er absolutt en måte vi kan være sikre på at vi ikke er psykopatiske; ønsket om å avslutte relasjonen på en verdig måte.

      Og det gjorde du virkelig. Selv om gavene og omtanken ikke betød noe for ham, så gjorde de det for deg, og med god grunn. Du kan gå videre med løftet hode vel vitende om at du ga til siste slutt, og at psykopaten ikke har en eneste ting å klandre deg for.

      Jo mer verdige vi var både under relasjonen og mot avslutningen, desto færre ingredienser har psykopaten til å mele sin svertekake. Han/hun kommer til å sverte oss likevel, men det vil bli med meget virkelighetsfjerne og nokså gjennomskuelige midler.

      Til dere som ikke klarte å avslutte relasjonen på en like verdig måte så vil jeg si; ikke skam dere!!! Psykopaten drev oss til vanvidd. Noe av det slapp ut, det er ikke annet å forvente. Vi måtte lette på trykket. Det er normalt å reagere med midlertidig galskap på noe så vanvittig forvirrende og frustrerende som en psykopatisk relasjon. Det viktigste er ikke hvordan det skjedde, men at dere nå er ute og klarer å holde NK.

      Takk for din kommentar 🙂

    7. Anonym inntil videre: uffameg, det er forferdelig hva det kan føre til å få en slik person i livet. Du har min fulle sympati og støtte. Stå på!

    8. Fortsættelse fra forrige kommentar – Det skal også lige siges, at det hører med til min afslutning af forholdet til p, at jeg nok OGSÅ ubevidst, ville vise ham hvordan man afslutter et forhold. For mig et tegn på, at jeg jo var sammen med et barn! Man skal jo ikke lære en fuldvoksen mand, hvordan man afslutter et forhold. Han opførte sig råddent og jeg viste afslutningsvis, både hvad jeg havde af følelser for ham, MEN jeg var jo også pædagog.
      Jeg vil aldrig mere være pædagog i en voksen kærligheds-relation. For at opleve en kærligheds-relation, håber jeg inderligt, at jeg en dag har mod på igen. Håber også det for alle jer andre! :)

    9. Tusen takk for dette innlegget. Det setter ord på og forklarer mye for meg.
      Jeg har slitt med mange tanker etter bruddet; er det jeg som er gal? Kanskje han har rett i at jeg er kald, ond, bedragersk, osv? Kanskje han har rett i at jeg er et dårlig forbilde for barna? Kanskje han har rett når han sykeliggjør meg?Når han bruker ordsalat både i skrift og tale så er det vanskelig å stå imot. Nå prøver jeg å svare kun på meldinger som har med barna å gjøre. Og minner meg selv på at jeg kan vinne krigen selv om jeg taper et slag.

    10. Fantastisk tekst, hvordan klarer forfatter å skrive så bra? Dette er rett og slett en fin opplevelse, mye styrke i den teksten, som om den snakker til deg. 🙂

    11. Et lite tillegg: Jeg sliter også med skyldfølelse fordi jeg prøver å ha minst mulig kontakt. Jeg får høre at jeg er lite voksen og at man løser problemer ved å snakke sammen. Men det går ikke å ha en “normal” samtale med min P. Det ender med ordsalat og enveistale med beskyldninger, der jeg blir totalt forvirret. Etter bruddet ble jeg lovebombet med blomster og meldinger i en så stor grad at det gikk på nervene løs. P ville ikke godta bruddet, og det gjør han fortsatt ikke. Til slutt måtte min advokat si med at vi ville be om besøksforbud om det ikke sluttet. Det tar P som trusler. Og jeg får dårlig samvittighet igjen og tenker “kanskje jeg virkelig er så gal som han sier?”

    12. Anna: dette er en måte å holde deg fast på. En psykopat ønsker å trekke deg inn i manipuleringen. Det er meget vanskelig når psykopaten er så pågående som du beskriver her. Men så lenge dere har kontakt, så vil han alltid klare å så frø i deg. Du vil få dårlig samvittighet. Du vil lure på om du er gal og slem. Det er jo dette som er hjernevasken man er nødt til å unnslippe. Håper du ser at det er ham og ikke deg. Lykke til 🙂

    13. Takk for svar. Vi har jo to barn sammen, så noe kontakt er ikke til å unngå. Tenkte å prøve alt jeg kan med kun SMS om barna og evt praktiske ting. Dette er jo forøvrig en situasjon han sikkert føler han ikke har helt taket på, siden det var jeg som gikk… Han har jo mistet søplekassa si nå – dvs meg…

    14. Men mye av dette passer også på alminnelige narcissister! Jeg tror jeg har rensket ut alle jeg kjente.. fordi jeg havner konsekvent i rollen som den som utsletter meg selv og gir og gir og gir.. Det er tomt. Jeg er tom. Det må være noe i lufta rundt meg som gjør at samtlige mennesker omkring meg etter kort tid begynner å dra energien min ut, bruke meg på alle vis. Altså ER det meg det er noe galt med.

    15. Anna: Ja, jeg tror du har forstått det riktig – med hodet. Nå må hjertet følge etter. Jeg regner med at dere er skilt? Isåfall er det en grunn til det, og det er at man ikke lenger vil ha så mye med hverandre å gjøre. Kan du formidle dette til ham, tror du?

      Klokt å begrense kontakten til bare å dreie seg om barna. Når dere ikke lenger er sammen, så har han ikke krav på å vite noe som helst om deg, som ikke har med barna å gjøre.

      Lykke til 🙂

    16. Du snakker om “psykopaten” som folk tidligere har snakket om “jøden” og “negeren”, eller “homsen”, osv…
      Jeg tørr påstå at mye av forskningen folk følger ang temaet ikke er konsensus engang, men bare de hittils noen av de sterkere teoriene. Det finnes de av oss som har alt psykopaten har, men fungerer bare akkurat anderledes nok til å ikke kunne diagnostiseres som en psykopat. Eller er rett og slett programmert med en selvskapt empati som følger regler eller kall det en kodeks…
      Vi kan utfylle livene våres ved å “gjøre alt rett”, isteden for å utfylle livet våres primale lyster og ved å spille mennesker for egen vinning, jeg stråler av energi når jeg manipulerer folk til SIN egen vinning, mye mer enn når det er til MIN vinning. Og jeg liker å se på det som å være “best”, bedre enn vanlige folk, bedre enn de andre psykopatene…
      “I mange tilfeller er de stolte av deres forstyrrelse. De vil aldri skamme seg over å ha psykopatiske trekk på samme måte som et normalt menneske vil gjøre det.”
      Tenk å være en objektivt snill psykopat. Som alltid gjør rett, nettop fordi han ikke holdes av alle følelsene som hindrer klar og perfekt handling, men følger et eget lovverk som forsikrer seg at hans mangler ikke skal være til hinder. Jeg håper å tror jeg er en slik en. Jeg tviler aldri min “conviction”, men jeg tviler alltid alt – slik at jeg ALDRI går glipp av muligheten til å forbedre noe.
      Jeg tror det meste vi har studert idag på psykopati gjelder de mer ekstreme tilfellene. På lik linje som at vi aldri ser statistikk for hvor mange ganger politiet i USA IKKE skjøt noen, vil vi aldri se alle psykopatene det går veldig bra med.

    17. Anonym: Jeg vil si at det meste i denne bloggen passer på hva du kaller “alminnelige” narsissister. Husk at narsissister ikke er alminnelige, men i nær slekt med psykopaten og like skadelige som psykopaten for dem som står dem nær.

      Vi er mange som har trodd at vi ikke er gode nok i oss selv, og at vi i tillegg må gi mer enn andre for å bli akseptert, tolerert og likt, bare for å få venner. Og kjærester? Kjærester har vært urealistisk og en ønskedrøm for mange, noe vi har trodd bare andre fortjener og aldri vil skje for oss. Dette har med lavt selvverd å gjøre.

      En slik opptreden tiltrekker giftige mennesker som er mer interessert i å få enn å gi. For å få det bedre så må slik opptreden snus. Det starter med å bygge opp naturlige personlige grenser, deretter styrke selvverdet. Det er hardt arbeid. Mange var ikke engang klar over at jobben trengte å gjøres før vi støtte på psykopaten.

      Det er ikke noe i veien med deg. Du er ikke ansvarlig for at andre misbruker deg. Bare fordi huset står åpent så er ikke det en invitasjon til innbrudd. De fleste forstår at man ikke kan ta seg til rette kun fordi en person er snill, men antisosiale mennesker forstår ikke dette. Jeg ønsker deg lykke til i jobben med å bygge deg opp.

    18. Anonym: jeg skal publisere denne som et eksempel på kommentarer bloggen av og til får, men som ikke blir publisert.

      Dette er ikke et sted for selverklærte psykopater til å forsvare seg, men for ofrene deres til å heles. Jeg tror alle psykopater ser seg selv som “snille” og at de gjør det riktige, de valser likevel over gode mennesker som om de var ugress.

      Spørsmålet er om du i det hele tatt er psykopat, hvis du bruker dine evner til å hjelpe andre, som du skriver.

      Jeg velger å ikke si mer om din kommentar, men andre lesere som har noe på hjertet er velkomne til å tilføye.

    19. Anonym: Om det fins bare en, eneste “snill” psykopat i hele verden, og det er selvsagt deg, ja så vet vi som leser denne bloggen at det dessverre fins så ekstrem mange flere av den løgnaktige, manipulative og ondskapsfulle typen. Disse psykopatene og narsissistene trenger folk å bli opplyst om og advart mot! De kan nemlig være litt vanskelige å oppdage ved første øyekast, der de fremstiller seg selv som good as gold. Det er min erfaring.

    20. Kommentar: Jeg kender en som har fået diagnosen narcissistisk personlighedsforstyrrelse, fra en psykiater på et psykiatrisk hospital. Han er glad for diagnosen, da han så har fået sat ord på hvad der er galt med ham. Han hjælper alle folk, har et job hvor han ikke gør andet end at hjælpe. Han opfattes som en utrolig hjælpende person. Han synes selv, at han er ALT FOR hjælpsom/sød/snil og føler sig derved som et offer!! Han følger nogenlunde spillereglerne i samfundet. Han kan sagtens begå sig.
      Men han har en alvorlig forstyrrelse og nogle mørke sider, som er veldig grimme. De dunkle sider, er der ingen som ser og han skjuler dem også for sig selv. Men de er der! Og han gør stor skade, for dem der er meget tæt på ham. Men ingen snakker om det. Jeg ser ham som en meget ødelæggende og farlig person.

    21. Til Anonym som skrev dette..
      “Det er tomt. Jeg er tom. Det må være noe i lufta rundt meg som gjør at samtlige mennesker omkring meg etter kort tid begynner å dra energien min ut, bruke meg på alle vis. Altså ER det meg det er noe galt med.”
      Veldig likt meg selv. Det dette bunner i, er at vi må lære å sette grenser for oss selv. Enkelt sagt, men vanskelig å lære (synes jeg), for den som ikke er vant med det. Lang prosess, men veldig godt å se framskritt. Gode ønsker til deg.

    22. Hei igjen! Jeg tenker tilbake på første gang jeg møtte “Narsissus” og hva som opptok meg mest etter vi skiltes på natten. Det var noe med han jeg ikke forsto, men kunne ikke helt sette fingeren på-forvirring. Husker jeg sa til to venninner, 14 dager etterpå da de spurte meg om dette “vidunderet” :”Han er veldig hyggelig, men det er noe med han som jeg ikke forstår”. …siden har jeg aldri forstått han… Etter 10 mnd. og utgransking av hver celle i meg selv begynte jeg å låne bøker om personlighetsforstyrrelser, årsak = jeg kjente ikke igjen mine egne reaksjoner i forholdet med han. Selv om fornuften sa meg at måten han opptrådte på ikke var i tråd med situasjonen og sunt folkevett, var jeg forvirret og prøvde finne logiske forklaringer, til hans, men også min fordel, trodde jeg… Tok jeg opp ei probl.st. satt jeg igjen med ti nye spørsmål og slik rullet konfliktknuten. Han har aldri tatt opp ei probl.st. uansett hvor stor den har vært, og har dermed heller aldri visst interresse for å ordne opp i konflikter. Han kunne gjøre stygge overtramp, men tålte ikke minste innvendig, noe som enten utløste et vanvittig raseri eller taushet i 7 dager og det endte med at jeg tok kontakt og viste han forståelse og nærmest “trøstet” han, uten at det hang på greip… Avtaler likte han ikke for som han sa en fredagskveld vi gikk tur og jeg spurte hva han tenkte gjøre lørdagskvelden:” Det er så vanskelig å avtale noe med deg for skulle det dukke opp noe jeg har mer lyst å gjøre, så blir jo bare du sur!” Hyggelig type?!… For å gjøre et flere års forhold kort – vi bestemte oss for å prøve bo ilag for så å avgjøre om vi skulle satse på forholdet og kjøpe leilighet i lag eller avslutte det. Etter kort tid fikk jeg en fornemmelse av at han hadde en annen, drømte til og med en alvorlig mann som fortalte meg at …. hadde en annen, og spurte han rett ut, noe han selvfølgelig benektet. Sannheten var at han drev dobbeltspill, jeg ble oppsøkt av henne en mnd. senere… I tillegg hadde han kjøpt seg hus, noe jeg fikk avslørt etter 21/2 års samboerskap- like lenge som han hadde eid huset. Hver gang han ble møtt med motsigelser e.l., i forhold til småting, kom trusselen: “Er det sånn du begynne så skal jeg flytte, jeg går å pakker”! Han har manipulert, løyet og lurt gjennom alle år og aldri innrømmet noe, uten å bli tatt der og da, men spilt offer og hatt problemer med å tilgi meg disse “beskyldningene”…Når da beviset har ligget foran han, har han reagert med å bli dårlig, fått hodepine og måttet sove noen timer, men etterpå har han ikke vist noen anger eller sett grunn til å be om tilgivelse, har mer opplevd han som en slagen mann som har sett på seg selv som stakkars meg som ble avslørt. Jeg kutta han ut for over 1 år siden, men det dukker stadig opp karameller/lokketilbud og i sommer en voldsom idealiseringsfase for så å få en tlf. “Jeg vet du blir sur, men jeg har bestemt meg for å reise til Sverige ei uka”! Jeg måtte spørre hva jeg skulle bli sur for, om han trodde vi var ilag?!… Konklusjon, etter år, hvor jeg har gransket meg selv, forholdet, ham og mine reaksjoner, i gitte situasjoner = Jeg er ganske så normal… Kjærligheten løfter deg, ondskap bryter deg ned. God helg til alle som sliter!

      1. kjenne mæ veldig igjen. e så mye på den her sia æ e ikke den som klarer å skrive så langt. men gud kor fantastisk på en måte. det e ikke bare mæ. kjennetegnan e så sterk. og da snakke æ ikke om den grove volden engang. alt det andre. Skulle egentlig bare si Takk Takk for at dokker e her. og det et sånt sted å lese

    23. lillian: takk for noen fine og viktige tanker. Du setter fint ord på galskapen. “Han har aldri tatt opp ei problemstilling”, eureka! Det gjorde heller aldri “min”. Jeg tror dette er et universelt kjennetegn. Jeg tror grunnen til at de aldri gjør det, er fordi de jo selv har iscenesatt problemstillingene, helt bevisst. Håper mange tar seg tid til å lese denne lange kommentaren 🙂

    24. Lillian
      Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, opplever det ganske identisk med min. Han bruker ofte den der “du blir så sur hvis jeg skal noe annet (les:hvis d dukker opp noe han har mere lysst til)”. Og nå er det også slik at hvis han ikke har mulighet å gjøre Akkurat det han vil, når han vil osv, så er det greit å ha meg å legge skylda på. Da “får han ikke lov” å treffe kompisene sine. Det henger ikke på greip i det hele tatt. Jeg var å spiste middag med jobben min her for en stund siden, da var det straffing over en uke etterpå. Da er det så synd på han. Det samme er det når han gjør overtramp mot meg, da blir han sint fordi jeg tar opp dette, vil overhodet ikke ta ansvar og blir såå sliten fordi jeg er tverr og vanskelig å ikke kan gi han fred. Han får vondt i hodet og blir så slapp så slapp.
      Her har berg og dalbanen var i ca fire år, jobber stadig med å komme meg ut, men synes det er vanskelig.

    25. Æ trodde d va mæ som va psykopaten,hun fikk meg til å føle meg så ond,vond..tenk det!mæ som alltid ville,og gjorde d beste for alle andre.huske æ ei gang sa det direkte til henne,tro du æ er en psykopat?nei,sa hun og lo..jeg gikk hos psykriater og ble utredet,og ventet en diagnose..etter en vond oppvekst m/omsorgsvikt,psykopatiske/narsissistisk foreldre…huske æ spurte min behandler om æ va en psykopat,da svarte han:nei,du æ det motsatte av en psykopat.du lider av unnvikende personlighetsforstyrrelse…det va ei stor lette å høre,det var ikke meg det va no galt mæ alikavel,slik hun hadde innbilt meg..er utrolig å tenke på hvor naiv,godtroende det går an å bli.i ettertid har æ innsett,for egen del å viktig det er å sette grense for sin egen del.det er farlig å være for snill,man kan bli utnyttet..et lett bytte for andre,de gjennomskuer mine svakheter.det gjør de, for det lyser så sterkt det vonde som æ e blitt utsatt for og ik har bearbeidet..det tro æ…til og med var jeg så svak og skadet at æ ble sammen med en dame..selv om jeg aldri noen gang hadde følt tiltrekning til det samme kjønn før….tilfeldig møtte jeg henne,hun var frempå og pågående,men samtidig virket det som hun brydde seg,og oppriktig talt ville mitt beste.hun var høyt utdannet og en ressurs person i byen.alle visste hvem hun var.godt likt.jeg var ikke vant til slik oppmerksomhet og snillhet mot meg som person.det betydde enormt,ble svært smigret.men samtidig vansklig og tro.. Vel,og der burde jeg hørt etter!på den berømte mage følelse, for godt til å være sant.men igjen når man har opplevd så mye vondt i livet,er det da rart man setter stor pris på oppmerksomhet man får…men i dette tilfelle gikk d bare desverre så langt at et vennine forhold slik jeg så det for meg,ble utviklet til å bli et kjæresteforhold på mest tolv år!!bare pga av at jeg ikke våget og si nei til noe jeg egentlig ikke ville…pga svikt fra mine nærmeste,som ikke kunne gi meg den tryggheten og kjærligheten jeg trengte som barn…(((((nk har æ hatt i over et år nå..hun forkastet meg til fordel for ei felles bekjent.har innsett at det nytter ik å angre,d nytter bare å ta lærdom og leve med og leve videre i så beste velgående som mulig.og for egen del,så er jeg bevisst på å gjøre akkurat som jeg vil.vil ikke bli styrt av andre mer.så er blitt mer egoistisk, for det er nødvendig. Er rart å merke seg hvordan omgivelsene reagerer når man plutselig er annerledes.de liker ikke alltid det.noen..men heldigvis så har ikke jeg fokus på hva andre mener om meg lenger))har fulgt din blogg i over et år,uten den hadde jeg aldri vært der jeg er idag,så tusen takk)))

    26. Det har vært våkenetter da besettelsen min etter svar, etter riper i den nye lakken, etter rosa gjenforening, har fått meg til å tenke at P har rett; jeg er gal. For normale mennesker oppfører seg da vel ikke slik? Det var jo jeg som gikk!

    27. Usynlig slave: det er forferdelig hva du har vært gjennom, 12 år er lang tid. I ditt tilfelle var du sammen med en av samme kjønn, selv om du i utgangspunktet aldri var interessert i samkjønnede partnerskap.

      Jeg vil gjerne si et par ord om dette, for jeg tror ikke du er den eneste som blir forvirret av seksualitet og legning sammen med en psykopat.

      For det første så sier det litt om hvilken enorm “overtalelsesevne” psykopaten har, når de overtaler en i utgangspunktet heterofil person til å være sammen med en av samme kjønn. Deres karisma og magnetiske kraft er enorm.

      For det andre så er det ikke bare offeret som blir “omvendt”. En psykopat kan påstå at han/hun er heterofil, men bryte dette gang på gang. Mange ofre har undret om deres psykopat er bifil, for de synes å ha samme tiltrekningskraft på alle.

      Sannheten er at psykopaten mest sannsynlig er legningsløs. De er som kjent identitetsløse, kameleoner som kan omforme seg til nær sagt hvem som helst. Deres identitetsmangel synes å inkludere seksualitet. Mer enn noe annet, så søker de narsissistisk forsyning, og denne kan komme fra hvem som helst, alt ettersom hva de vil ha “der og da”, menn eller kvinner, unge eller gamle, tykke eller tynne, psykopaten snur med vinden og det er umulig å forutsi hvem de går etter neste gang. Det kan være en som er totalt annerledes enn deg. Det er også derfor så mange blir forbauset og sitter igjen med følelsen av at de aldri egentlig kjente psykopaten, selv om de tilbrakte mye tid sammen. Poenget er at personlig tror jeg psykopaten er hverken heterofil, homofil eller bifil. De har ingen seksualitet rettet mot andre. Når de har sex med en person, så er den andre bare et masturbasjonsobjekt (dette gjelder både mannlige og kvinnelige psykopater).

      Ville bare si noen ord om dette.

      At du skriver “uten bloggen hadde jeg aldri vært der jeg er i dag” rører meg dypt. Jeg slutter aldri å la meg overraske hver gang noen gir uttrykk for at bloggen hjelper dem på et slikt nivå. Jeg er veldig glad for det. Takk for din kommentar og masse lykke til videre 🙂

    28. Først en kommentar til at psykopaten egentlig er legningsløs. Jeg har lest litt om psykopati og sex og at de egentlig ikke har noen preferanser. Alt handler om narsissistisk forsyning, til og med på dette området. De speiler og manipulerer ofrene sine for å hente ut det de kan og har ingen egen identitet eller seksuelle preferanser som gir dem et eget ståsted. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de også her må føle på en tomhet innvendig. Samtidig er sex den ultimate kilden til forsyning da der er få andre områder man kommer tettere på offeret. Jeg tenker dette er et område det er lite skrevet om og bør frem i lyset i større grad. Å bli manipulert inn i en legning man egentlig ikke har … Jeg har ingen motforestillinger mot å tro på at det er mulig. Til deg som skrev dette: Du kom deg ut og bort! Bra! Jeg ønsker deg alt godt.
      Så til hovedinnlegget: Jeg har aldri trodd at det var meg som er psykopaten. Jeg har imidlertid ofte og innimellom ennå tenkt at det er meg det er noe galt med som får frem disse sidene i flere relasjoner jeg har vært i. Slik flere skriver får man mange reaksjoner når man plutselig opprettet personlige grenser ovenfor mennesker som er grenseoverskridende. Anklagelser, løgner… Det er på en måte bare en bekreftelse på at den nye grensesettingen stemmer, men samtidig kjenner jeg på følelsen av å være uelskelig. Det går visst ikke an å være glad i meg på en sunn måte. Dette er en reaksjon på at viktige signifikante andre (familie, venner, kjærester) har fått lov til å operere fritt. Jeg har også gode og trygge signifikante andre, men en håndfull mennesker har fått lov til å ha en rolle i livet mitt som i stor grad var relasjoner der jeg gav alt bare for å få svært lite. Da snakker vi om de grunnleggende hjørnesteinene i alle nære relasjoner, som tillit, ærlighet, respekt, lojalitet og trygghet. Jeg snakker ikke om store ord og lite handling, som det var mye av.
      Når jeg nå setter grenser og nekter mennesker kontakt (som ønsker å fortsette å tråkke på meg) er jeg like redd hver gang. Jeg er skjelvende og livredd etterpå. Jeg er ikke i tvil om at det er rett, men det koster. Etterhvert håper jeg det koster meg mindre og mindre. Kanskje jeg også en dag kommer dit at jeg med hele meg, vet at andres dårlige oppførsel mot meg ikke handler om at det er meg som fortjener det.

    29. Interessant det med seksualiteten. Jeg husker, at jeg efter første møde med min P, tænkte over om han egentlig var til mænd. Han virkede ikke som om han var interesseret i min kvindelighed! Jeg spurgte ham efter at vi havde mødtes et par gange, om han var biseksuel. Han lo og rystede på hovedet over mit spørgsmål.
      Nogle gange, når vi var sammen intimt, så smed han sig klodset ovenpå mig. Da jeg reagerede på det, sagde han, at han vidste han var akavet!!
      Rebekka: Jeg er også rystende nervøs, efter jeg har sat grænser for venner, hvor jeg ikke tidligere har sat foden ned. Og jeg har tænkt, hvorfor de får mig til at være SÅ rystet!! Men jeg er glad for at jeg sætter de grænser, uanset om jeg føler mig som en usikker lille pige efterpå! (Al begyndelse er svær)
      Og hold da op, der er udrensning OVERALT efter et forhold med en P. Jeg har virkelig fået barberet meget væk og er hjertelig glad for dem jeg har tilbage og der er heldigvis mange. Måske en vigtig ting, at være opmærksom på. Man kommer nok ikke udenom, at filtrere i de venner, bekendtskaber, familie, kollegaer m.m. , man har ? efter brud med en P.

    30. Anonym 21: Takk for kommentar! Nei, jeg tror heller ikke at vi kommer utenom den utrenskelsesprosessen. Vi må igjennom.
      Den siste jeg satte kroken på døren for var en nær familierelasjon og frem til da trodde jeg ikke at den gjorde noen skade. Jeg tenkte at det var en avklart relasjon og at på tross av at jeg visste at dette var et dysfunksjonelt menneske, kunne jeg håndtere det med å være tolerant og litt på avstand. Selv om vi ikke har hatt mye kontakt de siste årene har denne personen hatt en viktig status familiært. Etter bruddet ser jeg at jeg likevel har brukt mye energi på å overhøre utsagn, ignorere dårlig oppførsel osv. Enda verre: Det at jeg har vært tolerant i den relasjonen har (slik jeg tenker det) åpnet dører for å ha andre dysfunksjonelle mennesker i livet mitt (kjærester). Jeg har nå lagt meg på en veldig streng linje for jeg ser at jeg ikke klarer å ha utydelige grenser. Og, hvorfor skulle jeg? Hittil har det bare skadet meg å forsøke å beholde slike personer i min sfære.
      Tapet av disse menneskene er tapet av illusjonen om en forelder, venn eller en kjæreste. I realiteten var de jo aldri noen av delene.
      For min del, tror jeg redselen har fulgt meg hele livet. Barn er avhengige av å ha nære omsorgspersoner. Den gangen kunne jeg ikke miste dem og frykten var eksistensiell. I dag kan jeg fint leve uten dem, men redselen er der, som et lite barns….

    31. Jeg også henger meg på interessen for psykopatens seksualitet. Jeg er veldig enig med bloggforfatter i at psykopaten er legningsløs. P kan gjerne hevde at de har en bestemt seksuell legning for å manipulere forventningene. Men min erfaring er at de flørter, idealiserer og manipulerer alle som er mottakelige, uansett kjønn. All kontakt med andre mennesker er for psykopaten likestilt med potensiell tilgang på narsissistisk forsyning, og da spiller det ingen rolle hvem partneren er. Så vidt meg bekjent har det aldri spilt noen rolle for min eks. I ettertid av forholdet har han sagt at han er stolt av å være sexavhengig. I min oppfatning kan sexavhengighet være et symptom på narsissisme. Jeg oppdaget altfor seint at han var medlem på flere lysskye nettsteder.
      Andre ting som helt klart må ha vært uvesentlig for min eks, var hvor mange sexpartnere han kunne ha samtidig, eller parallelt over et tidsrom. Hvor unge eller gamle de var, om de var prostituerte, kollegaer eller en slektning. Han hadde ingen moralske skrupler. Han avslørte seg gradvis, han kunne ha fantasier om psykologen, legen, den mannlige ekspeditøren i klesforretningen, hans venner, mine venninner eller kjæresten til kompisen. Det førte ofte til krangler med meg.
      Min eks er en skjult narsissist, og han viste ofte og tydelig mangel på energi, også i sengen. For meg lignet tungheten og den tidvis passive væremåten hans til forveksling på en slags uerfaren klossethet, som om han ikke hadde noen ide om hva han egentlig skulle foreta seg. Kanskje var det et spill for å få meg til å ta ansvar for hans nytelse? Jeg vet bare det, at om også jeg ble passiv, ja så skjedde det ingenting. Det å sovne er i seg selv ikke så unormalt. Det unormale kom først dagen etter, da han straffet meg med bli borte i dagevis uten at jeg visste hvor han var. Hans forklaring var at han hadde følt seg avvist av meg. Jeg brukte mye tid på å analysere hvilke signaler jeg gav som han oppfattet som avvisning. At han også sovnet, kom selvsagt som følge av at jeg virket søvndyssende. Uansett var det min feil og mitt ansvar, og selvransakelsen ble en forferdelig “hobby”.

    32. OgsåAnonym: selv om det var du som gikk, så gir det ikke sinnsro. Man kan ikke legge alle spørsmålene bak seg bare fordi vi gikk før psykopaten forkastet oss. Spørsmålene forblir ubesvarte. Faktisk får vi mest sannsynlig færre svar hvis det var vi som gikk først, fordi vi nå blir straffet med taushet for vår flukt. Svarene må vi derfor finne selv. Det er klart at dette krever mye fokusering, erindring og analysering. Søvnkvaliteten lider derav, spesielt i begynnelsen.

      Jeg kan love deg at savn, spørsmål, sinne, fantasisamtaler med psykopaten, analysering, ensomhet og sorg om hverandre, har gitt de fleste av oss søvnløse netter. Omfanget alene på denne relasjonen og bedraget er helt ulik noen annen relasjon. Fortsatt kan jeg enkelte netter slite med å falle i søvn fordi en tanke om et eller annet aspekt (det er mange) vedrørende denne relasjonen griper fatt i meg.

      Det tror jeg de fleste her inne kan bekrefte. Hvis spørsmålet ditt er hvorvidt insomnia som direkte følge av bruddet med psykopaten er vanlig, så JA.

      For noen kan sovetabletter være nødvendig. God søvn er nødvendig for å fungere på dagtid. Mange har viktige oppgaver som jobb og familie. Jeg vil dog fraråde å benytte seg av sovetabletter eller annen medikasjon som permanent og regelmessig løsning. En sovetablett kan tas på de verste nettene. Men som hovedregel vil jeg si at følelser og kvernetanker er noe vi må gjennom og ikke bør medisinere bort.

      Jeg håper dette svaret hjelper deg litt 🙂

    33. Nå har han gjort facebook åpen for meg igjen, og det ETTER jeg ikke svarte på den “fine gratulasjonsmeldingen” 😉 ganske påfallende….
      Jeg er så GLAD jeg er kommet meg videre i livet, aldri mer.
      :0)

    34. Kære alle. Den sidste måneds tid har jeg af én eller anden grund ikke kunne få adgang til nye bloggindlæg, men nu vælter det pludselig ind til mig, og det har jeg sådan brug for. Også jeg sidder med nogle tanker om psykopatens seksualitet også efter en konkret hændelse for få dage siden:
      Jeg har kendt min meget skjulte pæne P i over otte år og har i mange omgange forgæves forsøgt at vriste mig fri, men de seneste tre måneder har jeg fastholdt NK med alt, hvad det indebærer.
      To dage inden jul blev jeg imidlertid passet op i det lokale supermarked. Han havde set min cykel uden for. Han var helt rolig og cool, jeg blev befippet og stresset. Han overtalte mig til at gå med udenfor bare for at snakke lidt og spurgte mig, om han måtte skrive til mig én af juledagene, så vi kunne ses. Det kunne være hyggeligt. Jeg hørte mig selv svare ja.
      Først og fremmest var det følelsen af at være et jaget dyr, der bliver fanget af lyskeglen. Jeg følte mig paralyseret eller hypnotiseret og helt bogstaveligt fysisk bevægelseshæmmet. Han var helt rolig og talte med lav intens stemme, som ikke på noget tidspunkt blev irriteret eller hævet, og han sagde intet konkret. Faktisk kunne jeg ikke huske ret meget af samtalens indhold bagefter.
      Umiddelbart efter mødet fik jeg dels en voldsom medfølelse med ham, dels fik jeg en næsten uovervindelig trang til at være sammen med ham seksuelt. Det var meget stærkt. Jeg drømte om ham om natten og tog mig i at have forestillinger om, hvad vi kunne lave sammen, hvis han kom på besøg i juledagene. Dette varede et døgns tid.
      Så klingede tilstanden af, og jeg kunne begynde at lægge en distance til mødet og mine reaktioner.
      Da jeg i sin tid lærte ham at kende, var jeg frygtelig længselsfuld efter nærhed. Det var min svaghed, mit udækkede behov, som han spottede og benyttede sig af. Men de første gange vi var sammen, var han kejtet og klodset, og jeg var bestemt ikke fascineret eller synderlig tiltrukket. Så inviterede han mig i sommerhus. Tre dage alene sammen uafbrudt, hvor vi skiftevis elskede, spiste og snakkede. TRE DAGE. Det var alt, hvad han behøvede for at lure mig og finde ud af, hvordan han skulle tackle mig, og hvor jeg har mine svage sider. Der efter var jeg hooked. Og som besat, også fordi han er ekspert i jalousifabrikering.
      I årenes løb har det igen og igen føltes som om, der var noget, der ikke stemte. Der var noget uvirkeligt mekanisk over vores seksuelle samvær, som bestemt var intenst og oftest muligt, det var jo sådan han holdt mig på krogen, men efterhånden gik det op for mig, at det var mig, der tillagde vores samvær så stor lidenskab og nærhed, fordi jeg havde sådan behov. Han nød i højere grad magten, det gav over mig, og magtfølelsen det gav ham at have adgang til en kvinde.
      Det fremgik af nogle sammenhænge, at seksualitet har haft flere udtryk i løbet af hans liv. Fx at han har brugt det som magtmiddel ved at afvise at have sex med sin (nu afdøde) kone og har levet fint uden sex i længere perioder.
      Jeg registrerede små mærkelige hændelser, som er meget svære at sætte ord på, og som gjorde mig forvirret. Han brugte generelt meget berøring i samvær med andre mennesker, mænd som kvinder, på måder og med så umærkelige nuancer, som generede mig uden, at jeg kunne præcisere. Fx lignede en omfavnelse med hans ældste voksne datter mere en omfavnelse mellem to elskende. Sin yngste trodsige teenagedatter styrede han med strygninger og kælne kærtegn. Han og hans voksne søn gav hinanden store kropsknus, når de skulle passere hinanden i køkkenet. I selskab med min bror kunne han lægge armen om livet på ham og tale til ham med en stemme, der skurrede i mine ører. Han kunne henkastet lægge en arm på stolen bag om mine halvvoksne døtre ved et middagsbord. Osv. Osv. Bitte små ting.
      Men alt sammen små nuancer, som er umulige at sætte ord på, og hvis man gør, lyder det som om, man er en jaloux idiot, og i øvrigt kan det jo bare være ens egne smålige omgangsformer, den er gal med.
      Min pointe: Jeg tror, I har ret. Psykopaten er ikke som sådan interesseret i en seksualitet, som vi andre forbinder med den helt særlige nærhed og intimitet, der kan opstå mellem to mennesker. For psykopaten er det med sex og berøring som med alt andet i hans liv, det er en af flere kilder til magt og kontrol over et andet menneske, og dermed er seksualiteten som sådan underordnet.
      Frem for alt er NK helt central nu og i al evighed. Det er meget magtfulde rovdyr, vi her har med at gøre.
      Tak til jer alle for denne blogg. Håber, I har julefred

    35. AM: Du beskriver her hvor lett det er å gå tilbake til psykopaten etter et brudd, man blir nærmest hypnotisert tilbake… den magnetiske kraften varer veldig veldig lenge etter bruddet, kanskje resten av livet.

      Det er derfor NK må være så omfattende, det innebærer at man ikke kan se psykopaten eller høre hans/hennes stemme, det farligste er øyekontakt. Man kan ikke moderere seg med en psykopat, man kan ikke nøyes med “kun litt kontakt”. Så snart man åpner døren på det minste gløtt, så vil psykopaten igjen krype inn i hodene våre og alt vil handle om dem.

      Du beskriver også en psykopat som du mistenker ikke har noen seksualitet overhodet, fordi all berøring blir gjort i manipulasjons øyemed. Berøringen har da ingen emosjonell betydning for psykopaten. Berøringen er ikke en gest som viser tilknytning, respekt eller seksuell interesse. Den blir gjort i den hensikt å skaffe seg narsissistisk forsyning.

      Personlig tror jeg du har helt rett i dine obervasjoner

      Fortsatt god jul og velkommen tilbake til bloggen 🙂

    36. Tak for et stærkt kontant svar, der gør et stærkt indtryk. “Berøringen har da ingen emotionel betydning for psykopaten. Den er ikke en gestus, som viser tilknytning, respekt eller seksuel interesse. Den bliver gjort i den hensigt at skaffe sig narcissistisk forsyning”. Min danske oversættelse, der skal stå som et vartegn over min seng.
      Puh ha. Jeg kan dybest set ikke forstå det eller fatte det. Men jeg ved samtidig godt, det er rigtigt, jeg har bare ikke gjort mig det klart.
      Det er så skræmmende, frastødende, væmmeligt.
      Husk det alle sammen. Hver gang de rører ved os, tager de noget livsenergi fra os. De giver ikke.
      Puh ha.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg