Jeg har pløyd gjennom hundrevis av artikler om psykopati siden bruddet. I begynnelsen leste jeg for å få bekreftelse på hva jeg hadde vært gjennom. I dag er det hovedsaklig for å tilegne meg mer kunnskap om emnet, og fordi jeg er fascinert (og kanskje litt besatt?). Den famlende nervøsiteten er borte. Dere vet, den man har når man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne i en mørk bakgate. Jeg var den gang redd for både å få bekreftelse og for ikke å bli bekreftet. Psykopati var nytt og skummelt. Jeg var fortsatt håpefull, og ønsket ikke at personen jeg var glad i skulle være så alvorlig forstyrret. Det ville i så fall bety at jeg aldri kunne ha ham i livet mitt mer. Samtidig opplevde jeg at jeg var i ferd med å bli gal, og trengte sårt å vite at det ikke var meg det var noe i veien med. Med andre ord, jeg var redd uansett. Et aspeløv. Men jeg leste likevel alt jeg kom over. Jeg slukte alt, mye talte for min situasjon, noe talte i mot. Jeg husker at jeg kunne lese ti artikler som bekreftet min situasjon, men hvis den ellevte ikke gjorde det så ble jeg umiddelbart sikker på at min venn ikke var psykopatisk og at bruddet med denne fantastiske personen var min skyld alene.
I dag har jeg all bekreftelsen jeg trenger. En sikkerhet, visshet, ro og trygghet har lagt seg over mine tanker rundt dette. Jeg sluker ikke lenger alt jeg leser. Det er nemlig ikke alt som er skrevet om emnet som er bra eller sant. Forfatternes intensjoner er som regel gode, men kunnskapen er mangelfull. Jeg har lest artikler og sett you-tube videoer som forveksler begrepene grovt. For eksempel så jeg en youtube-video hvor “programlederen” tror at en “narsissistisk skade” er noe offeret opplever, og ikke psykopaten. Det betyr ikke at de ikke har noe viktig og lærerikt å fortelle, men det betyr også at man ikke skal ta alt man leser og hører for god fisk.
Av og til støter jeg på en artikkel som jeg personlig opplever som et mesterverk, fordi jeg nesten holder pusten mens jeg leser. En artikkel av en slik kaliber slår til med den ene bekreftelsen etter den andre og får meg til å se saken på enda en ny måte. En slik artikkel gjør at jeg kan bli slått overende med ei fjær etter å ha lest den, fordi jeg nesten blir satt i transe. For to dager siden leste jeg en slik artikkel på www.psykopaten.info. Jeg delte den også på denne bloggens facebook-side. Det er en dansk artikkel, skrevet av en mann som heter Flemming Kibsgaard. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn, men en klok mann er han. Artikkelen har overskriften “250,000 psykopater i Danmark”. Jeg vet ikke hvordan dette tallet er regnet ut, og artikkelen handler også lite om nettopp dette. Men kanskje hvis man inkluderer alle psykopater, narsissister og sosiopater så finnes det faktisk en kvart million antisosiale mennesker i Danmark. Kanskje er estimatet hentet fra Martha Stout (forfatteren av “The sociopath next door”) som hevder at 1 av 25 personer er psykopater. I så fall finnes det også en kvart million psykopater i Norge, det er skremmende mange.
Men det var en digresjon. Hele Kibsgaards artikkel var en tankevekker, men i dag vil jeg fokusere på noen få setninger helt mot slutten.
“Måske kan du også have gavn af at vide, at psykopater kun har respekt for folk, som giver igen og er lige så hårde, som dem selv. At forklare sig og forsvare sig overfor en psykopat er meget lidt heldigt både fordi, han/hun ikke vil/kan forstå dig og fordi han/hun betragter sådanne forklaringer som ævl, bævl og piveri. Psykopaten har kun foragt for folk, som prøver at appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighed, retfærdighedssans og indlevelsesevne.”
Der hvor hele artikkelen gjennomgående hadde bekreftet meg inntil jeg nærmest slo meg selv på brystet på Tarzan-vis av selvsikkerhet, så ble jeg slått helt ut av avslutningen. Jeg leste “Psykopaten har kun forakt for folk, som prøver å appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighet, rettferdighetssans og innlevelsesevne”.
Plutselig ble jeg flau og skamfull, et øyeblikk tenkte jeg “jeg fortjener at psykopaten dro. Jeg sørget selv for det med mine dumme ord. Jeg er patetisk”. For dette var nettopp hva jeg hadde gjort. I et siste desperat forsøk på å redde relasjonen med psykopaten, så hadde jeg skrevet en melding hvor jeg forsøkte å appellere til hans medfølelse og empati. Jeg forsøkte også å få ham til å eie sin del av ansvaret for relasjonens undergang. Men jeg var ikke slem i mine ord. Til siste slutt gikk jeg på eggeskall.
Jeg ble selvfølgelig straffet med taushetskuren. Han svarte aldri på min siste bønn, og det ble også siste spikeren i kista for vårt vedkommende. Jeg vet ikke om det var hans intensjon å forkaste meg fullstendig, kanskje ventet han (og venter fortsatt på) at jeg skulle komme tryglende og unnskyldende tilbake. Men jeg skulle straffes lenge og hardt. For det er hva psykopaten gjør, han/hun straffer offeret for å protestere eller stille psykopaten til ansvar for hans/hennes ugjerninger. Protester som er helt på sin plass, men psykopaten liker ikke å bli nektet å valse over hvem og hvordan han/hun vil. Psykopaten straffer ved å få offeret til å tro at det er offeret som har gått for langt. De projiserer sin egen skam over på offeret. Og det virker.
Jeg følte skam over å ha forlangt for mye av psykopaten etter min melding den gangen. Jeg kontaktet ham aldri igjen eller forsøkte å trekke tilbake noe av det jeg hadde skrevet, for innerst inne så visste jeg at jeg hadde moralen på min side. Jeg hadde fotfeste nok til å forstå at det ikke er normalt å ikke imøtekomme en person som bare har vært snill og ettergivende mot deg. Men skam følte jeg likevel. Hans taushet slo i mot meg som et iskaldt gufs, selv om det på det tidspunktet var flere hundre kilometer mellom oss. Han behøvde ikke å svare noe, for tausheten gjorde større skade på meg enn noe han kunne svart. Uten å se eller høre ham, så følte jeg forakten på kroppen. Han foraktet meg for å ha våget å lufte mine følelser og vise noe av mitt indre i en melding. Jeg hadde flere ganger sett hans nedlatende og foraktfulle blikk rettet mot meg. Jeg behøvde derfor ikke å ha ham fysisk foran meg for å merke dette blikket. Og av ren uvane, rent instinkt, refleks, kall det hva som helst, så skammet jeg meg over å ha utløst hans forakt.
Hva jeg egentlig gjorde, var å skamme meg over å være menneskelig. Å reagere på uverdig behandling er menneskelig og selvbeskyttende. Å oppleve skam over å reagere menneskelig, er selvutslettende og høyst sannsynlig manipulert. For det er hva psykopaten gjør, de får oss til å skamme oss over å være hva de på mange måter ikke er; menneskelige, og for å ha hva de selv ikke har; følelser. Følelser er i psykopatens øyne en svakhet og en “feilproduksjon”, for ifølge deres overbevisning så er det normale mennesker som er ufullstendige og avvikende, mens de selv er prototypen på hvordan et menneske bør være. Derav kommer deres grandiose og overlegne selvbilde. Slik fikk psykopaten oss til å føle oss underlegne og utilstrekkelige av å inneha menneskelige egenskaper som normalt anses å være ettertraktet.
De klarer å plassere deres egen opplevelse av seg selv i oss (via projeksjon) slik at vi ser dem som overlegne og ubevisst skammer oss over vår menneskelighet – og ihvertfall over å forsøke å formidle den til dem.
Da jeg leste denne setningen i Kibsgaards artikkel så ble jeg derfor umiddelbart katapultert tilbake til fornemmelsen jeg hadde sammen med psykopaten, selv om det i dag er flere år siden jeg sist så ham. Men med en gang var han der igjen, i samme rom. Med sitt nedlatende blikk. “Skam deg!”.
Jeg syntes derfor den fine artikkelen endte ubehagelig. Men selv om en tekst gir ubehag, så kan den likevel være genial. Vi må ikke være redde for å føle ubehag eller for å bli trigget, hvis det får oss til å reflektere og jobbe med oss selv mot et enda høyere nivå. Vi er ikke amerikanske “snowflakes”, som trenger “safe spaces” på universitetene for å vernes mot tanker og idèer som går i mot vår oppfattelse av verden. Vi er overlevende. Vi har overlevd intime relasjoner med psykopatiske mennesker, og bare det i seg selv gjør oss sterkere enn de fleste.
Jeg tenkte derfor mye på setningene i artikkelen, og begynte å bearbeide skammen. Hva så hvis dette mennesket følte forakt for mine skrevne ord? En relasjon kan man uansett ikke ha til en person som ikke gir deg lov til å fortelle hvordan du har det. Å møte forakt fra en person som har et helt forvrengt syn på seg selv, på deg og på verden forøvrig er ingen skam. Vi kan ikke ta en slik persons vurdering av oss til betraktning. Deres vurdering er ikke gyldig. De har forstyrrede sinn og deres vurderinger er derfor ikke forankret i virkeligheten. Vi må lære å riste dem av oss.
Til syvende og sist så er ikke våre følelser noe vi skal skamme oss over. Våre følelser reddet oss. Det var følelsene som fortalte oss at noe var galt med psykopaten og med vår relasjon til ham/henne. Det var følelsene som fikk oss til å stoppe opp og stusse over mange av de underlige situasjonene med psykopaten. Det var følelser som til slutt fikk oss til å reagere. Det var følelsene som fikk mange av oss til å forlate ham/henne, og oppsøke svar i litteraturen, på internettet og i vårt indre.
Det er ikke rart at psykopaten misliker våre følelser, når de vet at det til slutt er våre følelser som avslører dem.
Våre følelser er psykopatens fiende. Psykopaten forsøkte å bekjempe dem ved å straffe oss for å ha dem. Og en stund så virket det, vi forsøkte selv å minimere dem for ikke å støte psykopaten. Vi ville ikke lage storm i idyllen, i frykt for konsekvensene, i frykt for at han/hun skulle forlate oss. Vi utslettet nesten oss selv for å føye ham/henne.
Men ikke lenger. Vi vil ikke lenger skjule hva vi tenker, hva vi føler, hvem vi er. Følelsene beskytter oss. Du skal derfor ikke la psykopaten på skulderen legge lokk på dine følelser. Du skal heller ikke gjøre det selv. Tvert imot, du skal lytte enda bedre til dem.
Hei. Sko ønska at rehabilitets tiå gjekk fortare. Kjempe fint at du deler dette. Vi som ikkje er kommet så langt,trenger håpet om at det en dag blir bedre. Sjøl om det føles helt håpløst. Her var de eg som sa stopp etter 22 år. For da vare de livet ell døden som var alternativet. Å med 3 barn så var ikkje døden et valg. Men gu fader han la igjen et “vesitt kort” på min skulder, slik at eg fortsetter å høyre hans ord å komentarer å taushet på alt eg gjør. Å gjør jobben for han med å trykke meg selv ner. Er frykteligt sliten men eg skal stå ut kampen så lenge det er liv å andre hjelper med å tenne håpet om at det kan bare bli betre. Så takk.
Anonym: 22 år er lang tid. Men bedre sent enn aldri.
Rehabiliteringstiden må dessverre ta den tiden den trenger. Jeg forstår at folk er utålmodige, dette er meget ubehagelig å ha hengende over seg. Jeg var selv utålmodig. Men som jeg skrev i et tidligere innlegg, så er NK og tid det eneste som virkelig hjelper. Det er lite man kan gjøre utover dette og man må faktisk forberede seg på å ha dette hengende over seg resten av livet.
Det betyr ikke at det ikke blir bedre eller enklere, for det blir det. Men det betyr at man slutter å hige etter “at dette må gå over”. Hvis man tenker at det gjør det ikke, så lærer man å gjøre det beste ut av situasjonen fordi man faktisk skal leve med det.
Det er den holdningen jeg ønsker at leserne skal adoptere. Ikke for å torturere dem, men fordi det faktisk blir lettere hvis man forsøker å gjøre rehabiliteringstiden “hyggelig”.
Jeg husker jeg tente lys, lagde kakao og pakket meg inn i teppe for å se en film. Jeg nøt å være alene. Etterhvert ble jeg også bedre selskap for andre. Jeg møtte smerten med et skuldertrekk mye av tiden, fordi jeg anså den som en varig del av min nye ballast.
Til slutt tenkte jeg ikke så mye over at jeg faktisk var i “rehabilitering”. Jeg hadde fortsatt smertefulle dager, men de fleste var gode. Kanskje bedre enn FØR psykopaten.
Takk for din kommentar, og lykke til 🙂
Hei hei! Må nå smile her jeg sitter. Fikk plutselig en opplevelse av å “sluke” innholdet i denne bloggen straks varselet på fb kommer opp. Minner meg om da jeg var lita og “Allers” kom i hus. Mamma abonnerte på det og straks hun hadde kikket gjennom, snappet jeg det til meg og flyttet inn i romanene, jeg fulgte spent med på fra uke til uke. Mamma fortalte at hun kunne prøve seg på kontakt, men jeg befant meg visst på en annen planet, iallefall en annen verdensdel, for det var umulig. Jeg husker fortsatt, nå 50 år senere, både romantitler, forfattere og spes. en som tegnet så vakre bilder til -Jack Mars. 🙂 Yndlingsforfatteren var Bodil Forsberg som blant annet skrev “Brennemerket”… og nå er det bloggforfatter her. 🙂 Hjertelig takk for enda bedre inn- og utsikt… Angående nå, siste innlegget ditt her og avslutningen til han du refererer til og som fikk deg til å kjenne på skamfølelse, har jeg lyst å komme med en kommentar, hvis personen reagerer på ordrer, som er det eneste psykopaten forstår, da adlyder h*n straks, h*n løper… Beskjeder og ordrer er det eneste de forstår, er nemlig det de selv bruker som verktøy i kommunikasjon, ja, da kan du være skråsikker på at det er en psykopat du har med å gjøre. Husk de ser og gjenkjenner uttrykk- den andres kroppsspråk, men de kjenner ikke følelsene dette innebærer for den andre og dermed kan de aldri gi den omsorg, anerkjennelse i forhold til tjeneste og oppmerksomheten den andre trenger og, av samme grunn, heller ikke ta imot og derav ingen feedback. Selv den andres største offer og strev, for å glede eller hjelpe, om du redder livet til vedkommende, blir det tatt imot som om det er et bananskall du spør om han kan h*n legge i søppelet… det nærmeste av oppmerksomhet er et takk uten tone og eller bagatellisering av din handling og det skal iallefall ikke verden få vite om for da kan du ta den livsnødvendige oppmerksomheten fra h*ns/-es ego, for h*n er og blir den beste og største, den eneste som fortjener anerkjennelse- blir aldri mett, som et rovdyr jakter sitt bytte… Nei, jeg føler ingen skam lenger, i tilfelle må det være fordi jeg har brukt energi på feil feil person og ikke de i livet mitt jeg elsker og som betyr mest, nemlig mine barn og øvrige nærfamilie og venner. Føler det begynner å ligne et liv igjen… Tusen klemmer til alle som sliter! M.vh. Lillian.
lillian: selv takk for at du følger bloggen og oppmuntrer meg 🙂
Dette med beskjeder og ordre. Jeg vet ikke om det gjelder alle psykopater, men jeg tror du har rett i at det gjelder mange. Som Kibsgaard skriver i sin artikkel “de har kun respekt for andre som er like harde som dem selv”. Jeg husker den eneste gangen jeg var rimelig bestemt overfor min P. Han ble “liten”, unnvikende og adlød sporenstreks.
“Problemet” er at vi er ikke like harde som dem, og ønsker heller ikke å være det. Det ligger ikke til oss, det er ikke slik vi omgås andre mennesker. Det blir ingen god tone eller mellommenneskelig varme av det.
Så til de som tenker “bare jeg hadde vært litt mer rakrygget og bestemt, så hadde NN fortsatt vært her” så vil jeg minne på at det ikke er den riktige måten å opprettholde en relasjon på.
En person som ikke respekterer deg uten at du er hard, bestemt, kvass, kald eller på annet vis “ubehagelig” er ikke verdt å holde på. Den samme personen vil aldri sette pris på det motsatte, som mildhet, omtanke, sjenerøsitet og hengivenhet. De tingene som har verdi for deg.
Takk for din kommentar 🙂
Jeg har fulgt bloggen over en lengre tid, men aldri kommentert. Dette innlegget traff meg rett i hjertet. Helt siden jeg traff min P har jeg mer eller mindre skammet meg over at jeg både er høysensitiv og introvert. Hun gjorde på en måte narr av meg når jeg lett tok til tårene eller reagerte på en film. Selv viste hun sjeldent følelser, kun når vi kranglet for å gi meg dårlig samvittighet. Noe som funket.
Jeg er, per dags dato veldig fortvilet. Jeg kommer meg aldri bort fra denne kvinnen. Det har vært slutt 7 ganger, minst, men stadig så klarer hun å vri meg rundt lillefingeren. Det pleier å gå måneder imellom, jeg er bastant, men samtidig så slipper ikke håpet i meg. Jeg vet at jenta jeg traff sommeren 2015 var en illusjon, men samtidig så klarer jeg ikke helt å forstå, eller akseptere at jeg tok så feil av en person som sto meg så nær. Hvis dere skjønner? Jeg er fremdeles i en fornektelse, stadig må jeg påminne meg selv om hva hun har gjort, sagt eller beskyldt meg for. Uroligheten går da over, men sniker seg tilbake etter litt igjen. Jeg blir så ufattelig sliten av det, jeg kan ikke lenger henvende meg til familie eller venner, fordi de tror jeg er over relasjonen for lengst. Tilbake i tid var de en enorm støtte, gav meg råd og løftet meg. Men, min P klarte igjen å komme under huden på meg, og nå er jeg atter en gang viklet inn i nettet. Skal sies, jeg har avsluttet det igjen, for et par uker siden. Jeg hadde inngått NK, men hun nådde meg på mail. Nå er mailen slettet, og jeg har flyttet til andre siden av landet. Hun er ute av syne, men ikke av sinn. Og det vet hun. Avslutningsvis med min P så konfronterte jeg henne med at jeg ikke ønsket å ha a i livet, kroken på døra var at hun hadde en annen relasjon pågående etter at vi fikk kontakt. Jeg vet ikke sikkert, men intuisjonen min hjelper meg i gitte situasjoner. Hun nektet ikke for dette, la seg heller ikke flat, men overøste meg med flere fine “avsluttende” meldinger. Tidligere har hun reagert hysterisk hvis jeg tok opp noe, og jeg har fått dårlig samvittighet. Denne gangen sitter jeg igjen med en tomhet, jeg føler meg krenket. Hun er klar over hvor stor innflytelse hun har på meg, og at jeg i dette øyeblikk skammer meg over at jeg igjen gav etter for spillet hennes. Hva gjør jeg?
Peter: For mange av oss som har inngått relasjoner med dysfunksjonelle mennesker, er det et fellestrekk at vi tror på det gode mennesket, og makter ikke innse at den vi elsker er direkte ondskapsfull. Jeg vil be deg om å fokuserer på det hun gjør og ikke det hun sier. Skriv en liste over alle løgner, alle misligforhold mellom ord og handling. Se på hva du har gitt og hva du har fått tilbake. Du sier du er høysensitiv og lett uttrykker følelser. Det er nettopp dette psykopaten næres av, fordi hun selv har en følelsesmessig mangel. Forakten hun viser for dine følelser handler om hennes egen mangelfulle utvikling. Hun vil aldri blir et riktig menneske med et rikt følelsesliv, slik du er. Ikke gi henne noen vei inn til å utnytte de fineste sidene du har! For det er det, dette er, en utnyttelse. Du har all rett til å føle deg krenket. Alle følelsesmessige overgrep er en krenkelse. Uten at jeg vet det, er der også en sjanse for at dette ikke er den første skadelige relasjonen du har hatt. Se tilbake på tidligere forhold, familie,venner – Finner du en rød tråd? Når vi skammer oss over andres overgrep handler det ofte om et kjernesår vi har. Hvis ikke hadde du blitt berettiget forbanna og gått videre uten å se deg tilbake. Hva er ditt kjernesår? Hva er det du har gått gjennom i livet ditt, som gjør at du ikke har klart å avslutte et forhold som ikke er bra for deg? Jeg håper innspillet mitt kan være til nytte og at jeg treffer deg der du kan ta tak i kjernen av problemstillingen. Uansett: fortsett med NK! Du fortjener å ha et godt liv uten den parasitten disse “menneskene” er. Hadde hun elsket deg slik vanlige mennesker elsker hadde hun respektert ordene dine og latt deg få gå videre i livet ditt. Det at hun tar kontakt handler også om at hun tror der er mer å hente. Ikke gi henne rett! Klem
Peter: Det å ikke tro at du kan ha tatt så feil av noen som sto deg så bær er vanskelig å forstå. Men du såg det hun ønsket at du skulle se.. viste seg fra sin beste side. Men i etter tid er det disse gode øyeblikkene man husker.. lengter etter.. håper på.
Håpet om ekte kjærlighet, ønsket om et menneske som står oss så nær, en relasjon der man føler at man er kommet hjem.. også plutselig er disse opplevelsene og følelsene ubetydelige.
Det var en illusjon… du er blitt lurt! Og det er uforståelig. Men de følelsene som du hadde hadde ikke hun.
I mitt forhold var det dette som herjet mine tanker og. Hvordan er det mulig å være så kald, hvordan er det mulig å bare gå til neste forhold..
Man trenger ikke ha noe knærne sår. Å ha troen på mennesket og kjærligheten og et ønske om å dele noe fantastisk med et annet menneske er nok til å bli grundig lurt av en P.
Håper du holder deg på NK, og ser hva dette menneske gjør mot deg. Du fortjener bedre en dette.
og stay strong!!
Beklager.. det var Jeg som skrev det innlegget med Peter til navn og i teksten.. ikke meningen å stjele navnet ditt. Ønsket bare å svare deg.
å skame seg for å ha følelser, i dom 6 årene jeg var i lag med p , så er det just følelsene . som jeg sliter med enno i dsg. jeg vet ikke hvor mangr ganger jeg sa til han , om jeg ønsket at jeg ikke hadde mine følelser, eller bare kunne stenge av dem som han gjorde, og all den straff man fikk pga , mine følelser. og hvordan han brukte mine føleslser i mot meg. i hannes svart hvita værd, i å bli idialisert . devaulert , og kastet, jo det var jeg som gikk, jeg måtte. då jeg til slut så nedbrutt, at jeg ønsket å bare å dø. I blandt så hater jeg mine føleler, då jeg trudde at det var jeg som var gal. I dag har han en ny. som han viser på sosiale medier , hvor mye han elsker henne. han tar med henne til de exakte samme platser der han og jeg har vært, om det er en ny straff vet jeg ikke, jeg har NK , men vi har 100 samme venner , som i blandt forteller, det gjor ondt der og då , men føler mest synd om henne, då det var deras førtste ferie i lag. Det har bare gått 10 månder siden jeg gikk, og han har vært lag med henn i 7 månder. jeg blev et långtidss prosjekt, ,Hun er långtidsprosjekt , då de nå skal gifte seg. Men tilbake til følesene, ja de reddet meg,Skulle bare ønske at jeg kunne bli så rasande, men det klarer jeg ikke . har ikke blitt så hel enno i meg selv.
Hej Peter: Jeg kan genkende mange ting i din historie. Ud over skammen over at være sensitiv og vise følelser har jeg i den grad også oplevet skammen over ikke at kunne holde NK og igen og igen vende tilbage til min P. Og lige som du har jeg gode mennesker omkring mig, som har hjulpet og lyttet gennem tiden, men som jeg ikke kunne få mig selv til endnu engang at fortælle, at jeg trods alle de gode samtaler og støtten ikke har kunnet finde ud af at holde mig væk fra P. Så jeg har også i adskillige år haft et hemmeligt kærlighedsforhold til en P.
Jeg har reflekteret over to ting, som jeg tror, er meget farlige omkring denne sag:
For det første er det så grundlæggende energikrævende og destruktivt at skamme sig, og ud over skammen over at være et følende menneske kommer så også skammen over ikke at kunne holde sine løfter eller gøre, som man har planlagt og udmeldt. Det er som at være en hemmelig ludoman eller alkoholiker. Et hemmeligt misbrug, der fører løgne og bedrag med sig, og som fylder langt mere, end det burde. Og det er løgne over for de mennesker, som man holder af og værdsætter. Jeg tror, det er så skadeligt.
For det andet gik det en dag op for mig med gru, at ved at hemmeligholde min stadige kontakt med P var jeg fuldstændig overladt til P som min eneste fortrolige, når jeg havde brug for at vende mine frustrationer og vrede over vores besynderlige forhold. Jeg var derude, hvor jeg havde opbrugt alle mine gode venner og simpelthen ikke talte med NOGEN om mit hemmelige forhold. Det gik op for mig, at min P kunne udholde lige så mange intense følelsesladede samtaler, brud og genforeninger som det skulle være, for når han forlod huset, SKÆNKEDE HAN IKKE MIG ELLER VORES FORHOLD EN TANKE, og INTET ÆNDREDE SIG NOGENSINDE. Med andre ord jeg blev drænet for energi, og han gik fløjtende videre til næste punkt på dagens program. Det rørte ham heller ikke det fjerneste, at han løj tykt og massivt for sine børn og andre omkring sig. Og når jeg så ikke kunne holde ud at være alene om alle mine forvirrede følelser mere, var han den eneste, jeg kunne tale med. Og så forfra igen. Den ensomhed, der er i et sådant forhold, jamen, det MÅ man ikke udsætte sig for. Man bliver syg af det.
Jeg har nu holdt NK i 7 uger, det længste nogensinde. Jeg føler mig som en narkoman på nedtrapning. Jeg sætter kryds uge for uge, og finder fx hjælp i denne blogg, hvor det jo tydeligt fremgår, at det her kommer til at tage tid, formentlig mere end et år, men det kan lade sig gøre. Jeg tænker på ham stort set hele tiden, men noget er alligevel anderledes denne gang. Jeg prøver at respektere mig selv for at have følelser i stedet for at skamme mig, og jeg holder hele tiden fast i, hvor fantastisk det er ikke at skulle lyve og skamme sig over for sine nærmeste. Det er trods alt så befriende.
Jeg håber, jeg kan stå fast denne gang, og ønsker dig og alle I andre alt mulig held og lykke med det samme.
Peter, du har kanskje alt lest denne, siden du har fulgt bloggen i lang tid. Jeg tenkte på dette innlegget da jeg leste teksten din, den heter: Dine personlige grenser kommer innenifra og ligger i august-mappen her på bloggen.
Peter: Man kan skamme sig over den viden man har om P, men samtidig er man go til at tilsløre den og blive ved med at give chancer. Fordi man handler efter sine følelser og er et rummeligt menneske og er spundet ind i en usund relation!
Jeg mener at du må tage den kolde tyrker, som er absolut og fuldstændig NK. Dvs hun må ikke have den indflydelse på dig, for du ved med dit intellekt, at det er dårligt for dig. Men følelsesmæssigt er du ikke færdig, for det lader din P dig ikke være. Hun har fortsat behov for forsyninger, så hun ved hvad hun skal gøre for at holde dig in touch. Så du kan være nød til at handle efter dit hoved nu. Dvs at du denne gang skal tage styringen!
Det gør forbandet ondt og du vil måske ikke og forstår det overhovedet heller ikke, men den følelsestråd man har til P, skal kappes over. NK. NK. NK. NK. NK. NK. Først når du har gjort det, blokeret hende OVERALT og holder den afstand, så får du langsomt øjnene op, hvorfor du skulle gøre det. Det er en tung vej, men det er VEJEN VÆK fra en P.
Ønsker dig styrke til at gennemføre!
Dette innlegget var virkelig noe for seg selv…traff rett i hjertet!
Jeg har lest på bloggen siden i sommer når jeg forstod endelig(!!)hva min kjære eks var.Har ikke kommentert på noen mnd men har slukt alle innlegg du har skrevet.
Dette bruddet har vært enormt tungt,og det er en periode man virkelig ikke tror man skal bli “bedre”.
Dager hvor man virkelig bare vil gi opp og ligge i sengen resten av uken.
Jeg fikk en opptur om man skal kalle det det,når denne bloggen dukket opp i Juni og alle brikkene kom på plass.Tiden etter var svært tung,men i September kjente jeg at ting begynte å løsne.
Da hadde det vært brudd og av og på siden April 2015.I Juni 2016 innførte jeg NULL KONTAKT og blokket han overalt.
Tvang meg ut,leste masse om emnet for å få en slags forståelse om hva jeg hadde vært i,brukte tid på hobby og trening og meg selv..endelig er hverdagen mye bedre.Nettene er fortsatt litt tunge med rare drømmer til tider,men Det er faktisk håp og jeg vil så gjerne alle dere som står midt i det nå skal huske på det!
Denne bloggen og alle leserene her er unike flotte mennesker med masse gode råd,ingen er alene.Så Tusen takk til dere.
Peder,din historie kjenner jeg meg veldig igjen i.Det er ikke lett å bare knipse med fingrene og kutte tvert:men du må være sterk og holde deg unna.Dette er ikke en kvinne du vil ha i livet ditt!
Kjære Rebekka, MY, AM, Anonym og Anonym21, en stor takk til dere.
Jeg har siden jeg skrev gått på autopilot, kroppen har jobbet dag og natt for å kvitte seg med avfallstoffene som har festet seg i kroppen.
Det var «godt” å lese at flere kjenner seg igjen, og forstår hvordan det oppleves. Dere har en utrolig selvinnsikt og påpeker flere faktorer som spiller inn i relasjon med en P. Som jeg skrev, så er det ingen jeg kan lene meg på denne gangen, kun meg selv og denne bloggen. Så, jeg er dere evig takknemlig. Jeg leste også innlegget fra august, om grensesetting, og innlegget fikk meg til å grøsse. Til deg som driver denne bloggen, du har en utrolig evne til å formidle og en enrom innsikt. Jeg vil påstå at du har reddet mange av oss i tunge perioder?
Jeg skrev feil i forrige innlegg, jeg traff denne kvinne i 2013. Utad så var hun perfekt, på alle områder. MEN, samtidig så har jeg helt siden dag én vært usikker på relasjonen. Det var noe som ikke stemte, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. Vi har en del felles bekjente, de fleste av dem har jeg kuttet ut, både privat og på sosiale medier. Jeg undres over meg selv og mitt kjernesår. I tidigere relasjoner har jeg gått når grensene mine har blitt overkjørt, uten problem. Skal nevnes, jeg ble ikke til stadighet kontaktet av disse kvinnene igjen. Fellestrekket er at jeg har valgt «misbrukere” på forskjellige plan. En rusmisbruker, en alkoholiker og en som løy kronisk. Jeg trekker den røde tråden tilbake til barndommen, jeg vokste opp i et turbulent hjem med søsken som stadig hadde oppgjør med mine foreldre. Det var mye krangling, og noe rusproblematikk. Mulig jeg trekker meg mot slike personligheter fordi jeg «fikk det inn med morsmelka?» Hver gang jeg kranglet med min P, så tok jeg på meg skylda og ba om tilgivelse. For å få ro, hjernen «slo seg av» når jeg ble stresset. De gangene jeg gjorde det slutt var fordi jeg var så nedbrutt, hun fremprovoserte bruddene, for deretter å skrive de vakreste gloser etter en viss tid. Mønsteret er ikke til å ta feil av. Denne kvinnen hadde fått en «åpenbaring», alt var hennes feil og jeg var «perfekt”. Men, det viste seg at hun ikke var så enig allikavel. Mye var jo tross alt min skyld, jeg var en egoist som ikke tok hensyn til hennes følelser. Jeg prøver nå å snu denne relasjonen til noe positivt, at jeg velger å tro på at det var en grunn for at hun ramlet inn i livet mitt. Jeg har tatt mye lærdom, og er ikke lenger så godtroende i møte med nye mennesker. Jeg har heldigvis et godt nettverk som bekrefter hvem jeg er og trenger ikke stort flere i livet mitt. De hadde helt rett, fra det første bruddet, så har de stått fast ved at denne kvinnen ikke fortjente meg.
Okey, avslutningsvis, så vil jeg bare si at hverdagen er noe lettere. Det er om natten hjernen jobber, den kan jeg dessverre ikke styre. Jeg våkner opp tung, men griper dagen fatt og fungerer greit. Har akkurat begynt i ny jobb, den holder meg fokusert. I tillegg er det et flott turterreng rett bak huset jeg har flyttet til, som brukes flittig. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til den dagen jeg våkner opp uten å ense min P en tanke.
Nå ble det mye om meg i dette innlegget, jeg skal selv bidra til dere andre når jeg er «på plass». Igjen, tusen takk for god støtte og forståelse. Slike som dere gir meg håp.
Til alle: Vi bidrar ikke bare når vi er på topp, men når vi formidler, det være seg oppturene eller tilbakeslagene. Jeg har innsett at det er en turbulent vei å gå, men at det likevel går fremover.
Å lese om andres historier, å føle gjenkjennelse, se ting på avstand – har lært meg mye. Noen ganger har deres historier satt min egen i perspektiv for meg, for eksempel ble jeg så innmari forbanna på Karis P i et innlegg hun skrev mens jeg ikke klarte å fremkalle noe sinne mot han som rått utnyttet meg. Det lærte meg mye om nettopp grensesetting, krenkelser og at jeg har lært fra barnsben av å ikke ha noen stemme ift andres skamfulle overtråkk. (Ja, nettopp, det er deres skam, ikke min) Den stemmen har blitt øvet opp det siste året. Og den skal være klar og tydelig neste gang et forhold står for døren.
En psykopat/narssisist passer som hånd i hanske med en empat, sier de. De sidene jeg trengte å ha, som liten, for å overleve har vært de samme sidene jeg har trengt i forholdene mine. Det har vært innmark vondt og utrygt, men ah! Så kjent! Dette kunne jeg. Dette følte jeg meg hjemme i. Jeg sier det, aldri mere!
Kjære alle dere….
Denne gangen trenger jeg et råd !! Jeg har burtsdag idag, og har klart NK fra min P siden mai.. (bare sett bort ifra at “dumme” meg svarte på noen meldinger i sommer. I ettertid har jeg mottatt flere meldinger + mailer…. , som jeg ikke har svart på….
MEN idag har jeg altså bursdag… og våkner opp til en mail der han ønsker meg en fantastisk dag, fordi jeg er så vakker og verdens snilleste og bla bla…. MANGE store ord…..
Hva gjør jeg??? Hele dagen er ødelagt, fordi jeg tenker at jeg IKKE kan skrive tusen takk…
Og det er IKKE min natur og takke for hilsener……
Hjelp meg…..
Anonym: jeg vil bare kort si at jeg anbefaler sterkt at du ikke svarer noe. Forhold deg fullstendig taus. Gratulerer med dagen 🙂
Anonym: Du må gå imod din natur. Anbefaler dig, at du ikke på nogen måde svarer.
NK gælder også fødselsdage og andre mærkedage. På de dage kan man være særlig sensitiv og mon ikke P ved det!! Fald ikke i fælden.
Hav en god dag 🙂
Anonym
IKKE svar.. denne dagen har han ventet på. En unnskyldning for å ta kontakt og og vær “hyggelig”
Svarer du takk.. legger opp til en ny melding senere eller i morgen med spørsmål om hvordan dagen din har vært…
dette kan jeg dessverre…,har gjort den feilen flere ganger.. skru av empatien ogtenk at i dag er DIN dag, ikke ofre han en eneste tanke! kos deg og ha en fantastisk dag. Gratulerer med dagen!:-))
Gratulerer med dagen, anonym! Jeg regner med at din P har ventet på denne dagen, de vet hvordan og når de skal nå inn til oss. Jeg vet hvor vanskelig det er, men det er viktig å huske på at han ikke er ute etter å glede deg, men på sikt vil skade deg med vilje. Erfaringsmessig, når jeg til slutt gav etter, så var det fint en liten periode, for så å egentlig bli enda verre enn tidligere. Det er sånn de er skrudd sammen, de skal “straffe” oss, eller ta igjen for at vi våget å bryte kontakt/lot være å svare. Jeg håper du klarer å koble ut, puste inn og feire godt. Jeg heier på deg!
Vi har erfart at P velger å stikke kjepper i hjulene våre rett forut for høytid, ferie, et viktig møte, noe du gleder deg til eller noe som krever din fulle konsentrasjon. P blir kanskje mistenkelig fraværende eller dramatisk, intens og klengete. Han/hun tyr til sjalusifabrikkering eller serverer oppdiktede historier og påstander som får deg til fullstendig å miste fokus på det du har planlagt. Hensikten er direkte ondskapsfull og målet er utvilsomt å ødelegge for deg. På samme utspekulerte måte velger P å spille den omvendte rollen når det trengs. For eksempel når du signaliserer at du er på vei ut av forholdet. Når du har fått nok av den psykopatiske sentrifugen og forsøker NK. Når P innser at han/hun kan tape deg før vedkommende har fått sugd ut siste dråpe av narsissistisk næring. Men P kan også slå til etter at du har kommet deg til hektene og står greit på egne ben. Du har kanskje senket guarden og blitt glad igjen, og i P’s hode betyr det at du kanskje er klar for en ny runde med idealisering. Han/hun kan fremstå som positiv og oppmerksom, være full av savn og anger, være den som aldri glemmer “sitt livs store kjærlighet”. For å oppnå best mulig uttelling, velger P å “angripe” i anledninger der du er mest mulig tilgjengelig, forutsigbar, åpen og følsom. Den første fødselsdagen kan være en følsom affære når man har blitt alene. Like så den første julen, nyttårsaften eller påsken. Men jeg har også opplevd at min eks har plukket ut datoer for både fullmåne, solverv og andre mildt spirituelle merkedager. Kanskje fordi han vet at jeg er i overkant opptatt av solsystem og værfenomen? Eller så er min eks bare en ekstremt utholdende narsissist og en fryktelig dårlig taper. Poenget er at P benytter utspekulert manipulering både for å hekte deg av og på, og merkedager som P tidligere ødela for deg, kan nå bli til nye idealiseringsmuligheter. P’s hensikt er å bivåne hvor enkelt han/hun kan få deg til å reagere, og det er bingo hvis du reagerer helt i tråd med P’s ønske. Det spiller egentlig ingen rolle hva du gjør; Enten du åpner opp og ønsker P velkommen, svarer på sms eller mail med flere ord en et kjølig “takk”, eller reagerer med verbalt sinne over P’s taktløshet når det tross alt var P som ødela forholdet. Gir du respons på P’s falske, oppmerksomme skuespill, betyr det for P at du fortsatt er interessert. Med andre ord er du fortsatt sensitiv og mottagelig for P’s manipulasjon. Det eneste som faktisk virker, er null kontakt/null respons. Det er tøft, men det blir bedre etter hvert som du kjenner på hele deg at livet uten løgner, forvirring og følelsesmessig konstant beredskap er virkelig verdt å kjempe for.
Tusen takk for hilsener igår på burtsdagen min, og tusen takk for støttende ord og hjelp… Jeg blir bare helt målbundet av det dere skriver, for det er så riktig så riktig !! Jeg kjenner igjen ALT!! Etter 8 år som kjæresten til en som jeg mener er P, syns jeg at det er “deilig” å få bekreftelsen og en slags “forståelse”.
Jeg hadde ærlig grudd meg til dagen min, fordi jeg visste jeg kom til å høre noe.
Ifjor på burtsdagen min, var vi fremdeles sammen. Da “glemte” han dagen min, for å så ringe helt fortvilt til meg klokka 00.30 dagen etter…. Fortelle meg at hvordan kunne han glemme dagen til prinsessa si??!!! Han elsket jo meg sååå høyt og tenkte på meg hele tiden.. og bla bla… Sannheten er at han visste godt jeg hadde burtsdag… Vi hadde facebook begge to, han så alle hilsenene, for han er veldig aktiv der…. Samt at han vet at jeg alltid er slik som liker merkedager… Hos meg feirer vi alle slike dager og liker å gi hverandre gaver og oppmerksomhet og vise at man setter pris på hverandre….. Han vet at jeg ELSKER burtsdagen min…. Men likevel lot han meg gå hele dagen ifjor, uten et ord av gode ønsker…. Som sagt helt til det var bikket en ny dag…. Gud så trist jeg var… Inni meg gråt jeg, forsøkte å skjule skuffelsen….
Og da som fortalt, igår kom det MAIL kl. 07.02… Og tankene mine var igang igjen….
Så hva er det neste?? Jo, jeg antar at det neste jeg hører nå er stygge ord… Jeg tror jeg må stålsette meg på at der kommer en mail snart, der han skriver stygge ting om meg… fordi jeg ikke skriver og takker……. Jeg må forberede meg på at han kommer til å skrive at her er han sååå snill og hyggelig, og at jeg er som vanlig utakknemlig og utspekulert og et utrolig dårlig menneske som ikke engang kan takke for fine ord og meldinger…….
Håper han ikke ødelegger julen også……………….
Når skal dette ta slutt???? Når vil han gi meg fred og gi slipp på meg? Det var altså i mai det ble slutt og jeg sendte siste melding……
Er der noen fasit på når jeg kan forvente at han ikke lenger kontakter meg??
Nok en gang… Tusen takk for en fantastisk blogg, og alle fantastiske følgere….. Jeg er veldig alene med problemene mine, men hver gang jeg føler meg nede, så leser jeg noen av innleggene og får “bekreftelser” og dere skulle bare visst hvor mye de betyr…. Tusen takk og riktig god helg…:)
Klem.
Jeg tenker at P/N generelt er eksperter på å fremkalle vanskelige og negative følelser i oss,
spesielt i forhold til oss selv.
Det er alltid noe som er feil ved oss. Enten så oppfører de seg slik at vi tviler på om de er verdt våre store følelser for dem, og så er det galt og forkastelig. Eller så skal vi ha dårlig samvittighet for at vi elsker dem og liksom forventer at de viser genuine følelser og respekt tilbake
Ikke skjønte vi det kaos og virrvarr disse “menneskene” besitter. Der det aller meste bare handler om å grafse til seg for eget beste. Ikke akkurat empati ovenfor de som står der og er empatiske, givende og elskende mennesker.
De forvirrer oss og snylter på våre beste menneskelige egenskaper, det er vondt!
I beste kristen/humanistisk tradisjon har vi gjerne trodd at vi må forstå, tilgi og bare elske dem likevel.
Det er vondt å innse at dette ikke nytter på enkelte “mennesker”. Veldig vondt.
Men vi må innse det. Med hvilken rett kan noen kreve at du ofrer ditt liv og deg selv for å slukes av en annens umettelige behov for noen/noe?
Vi skal være stolte og glade for våre følelser og kjærlighetsevne, vi må bare slutte å tro at vi kan elske P/N frisk. DET er forgjeves.
Peter: jeg ser du har fått flotte svar fra medleserne i mitt fravær.
Jeg blir oppriktig rørt over hvor flinke dere er til å støtte hverandre, og jeg synes rådene dere gir er helt etter boka, profesjonelle, og samtidig ydmyke og omtenksomme.
Er dere terapeuter alle sammen? 🙂
Det gir meg opplevelsen at vi driver denne bloggen sammen 🙂
Men så Peter. Din historie er så lik min egen og hundrevis av andres. Og det skal du ta som en trygghet og visshet om at du reagerer helt normalt. Du kan også være rimelig sikker på at denne kvinnen vil aldri bli bra for deg. Og like viktig – antakelig vil hun heller ikke være bra for en annen. For noe av det såreste og mest fortvilende for oss, er å se personen vi elsker gå videre, tilsynelatende lykkelig, med en ny partner, og du står tilbake alene som om du aldri har eksistert for denne personen. Dette er kjent psykopatisk adferd.
Og dette kjære Peter, er dessverre hva du må håpe på. Det er hardt og brutalt, men det beste som kan skje deg er at denne kvinnen forkaster deg. Det er en velsignelse i forkledning. Forkledt som en forbannelse. Slik det er nå, så bruker hun opp livet ditt på lek. Psykopater kjeder seg, de er overflatiske og uten mål og mening. De har allverdens tid til “mind games”. Det er deres måte å holde normale mennesker for narr. Normale mennesker derimot, vet at vår tid på jorden er begrenset og dyrebar. Vi vil ha noe meningsfult ut av den tiden. Det får du aldri med henne.
Det er håpet du må ta livet av. Håpet om at dette noengang kommer til å bli et normalt forhold. Til slutt håper vi ikke engang på et normalt forhold, vi foretrekker mishandling så lenge psykopaten blir værende i livet vårt og kaster oss noen smuler, for vi er så redde for å miste.
Tenk på det. Tenk på hvor mye vi har forlatt oss selv, når vi aksepterer mishandling for å beholde noen. Hvem i allverden ønsker å beholde en mishandler i livet? Og hvordan ble vi så selvutslettende?
Sett utenfra så rister vi på hodet av setningen over. Hadde det handlet om et annet par, så hadde vi sett galskapen så tydelig. Men når det gjelder oss selv så er det ikke så lett.
Mitt råd til deg, er å ikke la det bli en gang nummer 8. Du må slukke håpet på egenhånd, ikke ved å gå frem og tilbake til henne. Arbeidet med å slukke håpet må ha NK som grunnmur. Jeg lover deg at du vil se ting klarere med NK. Det vil likevel ikke være enkelt og en magnetisk dragning mot denne kvinnen vil slite i deg. Mitt ønske er at du fremfor å kontakte henne, snarere skriver dine frustrasjoner her på bloggen, akkurat som du har gjort over her.
Jeg vil avslutte med en tekst fra boken “Hekta på kjærlighet” av Sidsel Gran og Nora Skaug.
“Skal du greie å komme ut av et hekt, så må du slutte å håpe. Hvis forholdet fortsatt holdes kunstig i live, så må du ta initiativet til aktiv dødshjelp. Er forholdet slutt, og du likevel henger på, må du slutte å oppsøke den du er hekta på. Du må kutte forbindelseslinjen og hindre den personen i å nå deg. Du må også være forberedt på at han eller hun kan komme til å bli mer interessert i det øyeblikket du signalerer tilbaketrekking. Det må du ikke la deg friste av.”
Jeg ønsker deg all lykke til 🙂
Denne artikkelen sier alt. Akkurat det jeg trengte å vite for å komme meg videre. Nøyaktig det samme som skjedde meg, gang på gang. Nå er jeg endelig overbevist på at jeg har riktig forståelse av følelser, og ikke er drama, sensitiv eller needy for å bare si helt vanlige ting og reagere normalt på ekstreme frekkheter og arroganse. Merket at det skurret på dybde av følelser hele veien.
Anonym: Ja, det som egentlig skjer er at psykopaten projiserer sin egen skam over på oss, slik at vi skammer oss over våre naturlige reaksjoner. Men egentlig er det psykopatens skam vi føler. Nifse, nesten telepatiske psykiske prosesser som foregår.
Ettersom p ikke har følelser som oss andre menneskelige har, er de egentlig underutviklet, litt mer dyr enn oss? De har jo mest her og nå, instinkt og kontroll makt behov de lever etter. Min p var veldig kontrollerende, men sa han ikke var sjalu. Dette stemte jo ikke ettersom han fulgte opp /sjekket ut en venn av meg, osv. Men dette var nok mer av kontroll og eiebehov for meg, ikke vanlig følelsesmessig sjalusi? Jeg har aldri vært så sjalu før som med han. Ikke rart akkurat, grunnet jeg ikke fikk oppmerksomhet lenger og følte det glapp/utrygg i forholdet etter manipulative skifte (og før det). I tillegg til at han hadde en haug av venninner og reiste konstant. Pluss at han sa han trengte noen å snakke med om faglige ting! Jeg egnet meg nemlig ikke på det planet plutselig.. Helt drøyt å si, ettersom jeg jobber med mye det samme, men på et lavere nivå… så jeg skulle akseptere at jeg ikke var nok. Jeg lagde aldri drama av sjalusien min engang, bare sa rolig at hadde vært fint å få litt mer oppmerksomhet, like mye som venninnene dine får. Da hørte jeg ikke fra han på en uke.. Men lurer på om det stemmer med hva jeg tror- at sjalu for dem er ikke redsel for å miste den man elsker men kontroll over offer? De har jo ikke følelser så kan jo ikke være sjalue egentlig? Bare i kontrollbehov sammenheng?
Mari: “Ettersom p ikke har følelser som oss andre menneskelige har, er de egentlig underutviklet, litt mer dyr enn oss?”
Vel. Ihvertfall blir følelsesregisteret en psykopat har, beskrevet som “primal” d.v.s. det samme som dyr, begrenset til tilfredsstillelse, sjalusi, misunnelse, forakt og kortvarig raseri. Narsissistisk raseri blir sammenlignet med den måten en katt kan frese og klore deg i et øyeblikk, for i det neste å fortsette å slike pelsen sin som om hendelsen aldri skjedde.
På den måten er psykopatens handlinger og raseri heller ikke personlig. Det lyder kanskje merkelig, men dyr er heller ikke personlige. De bærer ikke personlig nag. De kan like deg det ene øyeblikket og angripe deg det neste, alt etter hvordan du oppfører deg mot dem der og da.
Personlig så er jeg ikke helt overbevist om at denne sammenligningen holder mål. For eksempel synes jeg dyr, f eks hunder, viser ekte glede og således har et bredere følelsesregister enn psykopaten. Jeg tror også psykopaten bærer en viss grad av personlig nag. Men det primale følelsesspekteret gir mye mening når jeg i retrospekt tenker på psykopatens opptreden.