Ok, så er det søndag igjen, grått i været, og jeg tenker tilbake på noe som kalles “det manipulative skifte” og hvordan det utspilte seg med min psykopat. Jeg visste ikke at det er noe som kalles “det manipulative skifte” den gang. I korte trekk handler det om hvordan psykopaten er den som intenst oppsøker deg i starten. Men etterhvert (og når dette skjer varierer fra relasjon til relasjon) så oppdager du at det plutselig er du som tar initiativet til all kontakt, og at du nesten er redd for å gjøre det. Psykopaten gir deg plutselig en følelse av å være desperat og klengete for å vedlikeholde en dynamikk som han/hun tok initiativet til og etablerte. Dette er det manipulative skifte, og det ligger i navnet at “skiftet” ikke er tilfeldig.
Psykopaten etablerer traumebåndet med en intens oppmerksomhet i starten. Det behøver ikke engang handle om romantisk oppmerksomhet. Psykopaten bare “tar deg” og beslaglegger plutselig all din tid. Noen ofre opplever en oppmerksomhet uten like, med timelange telefonsamtaler flere ganger daglig, og drøssevis med tekstmeldinger mellom samtalene. Andre, meg selv inkludert, opplevde en mer “moderat” oppmerksomhet men likevel daglig samvær på psykopatens initiativ. Felles for alle ofre er en følelse av at psykopaten laserfokuserer på deg; at du er i søkelyset og blir monitorert. Burde det ikke føles ubehagelig, å nærmest bli forfulgt på denne måten?
Under normale omstendigheter ville vi reagert med avstand, og i de ekstreme tilfellene vurdert en politianmeldelse for så omfattende og plutselig oppmerksomhet. I begynnelsen var oppmerksomheten ofte uønsket. Jeg husker at jeg ikke engang likte psykopaten de første dagene vi hadde kontakt. Men noe som er unikt med et psykopatisk møte er at det ganske tidlig skjer en mental overtalelse hvor psykopaten får oss overbevist om at den intense oppmerksomheten er noe vi ønsker, og at vi ønsker den av nettopp psykopaten. Noen presenterer seg som drømmeprinsen eller -prinsessen. Andre som en sjelevenn. Alle lindrer hurtig dine kjernesår. Kanskje du er ensom eller sulteforet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Uansett hva du “mangler”, så finner psykopaten det hurtig og begynner å smøre salve på. Det føles så godt! Man glemmer alle de røde flaggene som dukker opp helt fra starten. Hver gang en mental protest dukker opp, så er psykopaten der og smører salve på, eller hvisker lindrende ord i ditt øre.
Jeg tror at for mitt vedkommende var mitt kjernesår å føle meg attraktiv. Jeg hadde mange gode venner og var ikke ensom. Men oppmerksomhet fra en flott og maskulin mann var virkelig mitt svake punkt. Psykopaten fanget raskt opp dette og transformerte seg til den personen han spottet at jeg ønsket meg dypt og inderlig. I lys av denne oppmerksomheten så glemte jeg snart at jeg egentlig ikke likte denne mannen. Han var der hele tiden, og overtok min tid og mine tanker. Han var i løpet av få uker blitt hele mitt liv, og jeg hadde allerede glemt hvilket liv jeg hadde hatt innen jeg traff ham.
All kontakt foregikk på hans premisser og alle aktiviteter var hans forslag. Jeg reagerte aldri på at det var slik. Det var ikke nødvendig, for så lenge jeg var sammen med ham så var jeg fornøyd. Og vi var sammen hele tiden. Slik ble grunnlaget for avhengighet og nye vaner lagt. Jeg ble vant til at han alltid var der. Jeg ble derfor frustrert og forvirret når devalueringen startet og han langsomt ble mindre tilgjengelig.
Når psykopaten merker at du er blitt “hekta” så begynner tilbaketrekkingen. Dette er ikke tilfeldig, og psykopaten opererer slik med alle sine ofre. Egentlig er mekanikken som ligger bak, genial. Når psykopaten plutselig slutter å smøre salve på våre kjernesår så forandrer vi adferd. Vi blir den som gir istedet for den som mottar. Istedet for å reagere på normalt vis og se bedraget, så begynner vi både mentalt og fysisk å løpe etter psykopaten for å gjenopprette relasjonen vi trodde var ekte. Vi trodde vi hadde noe spesielt gående med ham/henne, og vår spontane refleks blir å forsøke å redde den unike relasjonen når vi merker den glipper.
Vi våger dog ikke å snakke med psykopaten om dette. Psykopaten har nå klart å skape en atmosfære hvor vi risikerer å miste alt dersom vi kommer med den minste kritikk av urettferdigheten vi innerst inne erkjenner, eller stiller spørsmålstegn ved hans/hennes underlige adferd. Derfor tier vi, og brenner heller inne med forvirring og fortvilelse fremfor å “gynge båten”. Tvert imot, vi blir stadig mer føyelige og tjenende for å opprettholde relasjonen. Vi merker knapt hva som skjer, selv om snuoperasjonen har skjedd på meget kort tid. Plutselig er det vi som tar initiativet til all kontakt, og med en angst for å bli avvist, for psykopaten har jo helt fra starten gjort det klart at det er han/hun som skal bestemme tempoet i relasjonen.
Denne angsten psykopaten skaper med sin tilbaketrekking, sitter igjen lenge etter at bruddet er et faktum.
Men til slutt oppdager vi at uansett hva vi gjør eller hvor flate vi legger oss, så klarer vi ikke å re-etablere begynnelsen av relasjonen. Vi svelger kameler og befinner oss plutselig ved et veikryss. Veikrysset består ofte av et bedrag som er så stort at vi får bakoversveis, vi kan da ikke ignorere realiteten lenger. Dette veikrysset blir bristepunktet for mange. Noen av oss velger i dette krysset med klump i halsen og hjertet i hånden å avslutte relasjonen. Vi orker ikke å løpe mer. Vi vet ennå ikke hva som skjedde eller hvordan vi mistet psykopaten, og ofte klandrer vi oss selv. Samtidig vet vi at det tærer for mye på oss å håpe på at den gamle dynamikken skal gjenoppstå.
Andre klamrer seg fortsatt fast. Vi lever nå på smuler som psykopaten aller nådigst kaster til oss. Vi nedverdiger heller oss selv, fremfor å miste noe vi tror vi ikke kan leve uten.
Felles for alle er at psykopaten på mesterlig vis har klart å senke forventningene våre fra hundre til null, men øke vår innsats fra null til hundre. Det er nesten fascinerende hvordan de får det til. Men de gjør det, og offeret må se mønsteret og erkjenne at det ligger en skjult agenda bak. Det var aldri kjærlighet eller respekt fra psykopatens side. Vår undergang var målet fra begynnelsen.
Hvorfor aksepterer vi “det manipulative skifte”? Hvordan gikk jeg fra å la meg overbevise av denne mannen at vi muligens skulle flytte sammen, til å trygle om noen få timers samvær da vi ikke hadde sett hverandre på fire måneder? Vel, jeg gjorde ikke akkurat det siste. Da det var gått så langt, så valgte jeg å ta hatten og gå. Men jeg tryglet nesten, og jeg hadde allerede latt det gå alt for langt. Faktum er at den nedadgående spiralen relasjonen vår var blitt til, hadde flere trinn. Og på hvert trinn burde jeg sagt takk for meg. Jeg tillot imidlertid stadige større tillitsbrudd, unnskyldte, rasjonaliserte og tilga, til han til slutt ikke trengte å bidra med noe som helst for å holde relasjonen gående. Jeg gjorde all jobben. Dette stod i sterk kontrast til begynnelsen av relasjonen, da psykopaten dirigerte hele maskineriet med stor entusiasme.
Hvordan lar vi det gå så langt?
Vi blir værende fordi psykopaten fortsatt lar den berømte gulroten henge der, foran oss. Gulroten råtner, blir stadig mindre og sjokoladetrekket forsvinner, men vi vil ha den likevel. Vi “vinner” når vi forstår at vi aldri vil få den, at den ikke lenger er attraktiv, og vi slutter å gripe etter den.
Igjen: Takk for innlegg. Jeg har resonnert mye rundt hvordan jeg lot meg hekte. Ikke så mye i forundring, for jeg kjenner min historie, men for å sikre at jeg aldri lar det skje igjen. Jeg likte heller ikke P fra begynnelsen. Tvert i mot synes jeg han var litt rar og umoden. Jeg tenkte at han nok ikke var noe for meg, men hadde ingenting mot å bruke tid sammen. (Alt for tolerant) Han snakket som en foss og var veldig opptatt av å forklare hvordan familien hans ikke likte han og allerede på dag to (Ja, vi møttes igjen allerede dagen etter) gav han meg innblikk i en historie som omhandlet mobbing og overgrep. I løpet av tiden vår sammen ble dette første møtet omgjort til noe magisk. Han forelsket seg allerede da og visste at vi var noe helt spesielt. Han klarte aldri overbevise meg hundre prosent, for hukommelsen min er god. Men jeg lot meg smigre. Det ble tidlig et “vi”. Det er ikke bare “du” lengre, sa han, det er “vi”. Når jeg tenker tilbake på det nå, ser jeg for meg den første spikeren i kisten som blir slått på plass.
Jeg ser nå hvordan han, når han kom med innspill, som ikke traff (Dårlige vitser, verdisyn vi ikke delte, utsagn jeg var sterkt i mot) hele tiden justerte dette opp i mot meg. Dette skjedde med en hårfin balanse og som regel skjedde det bare en gang og så var han var på plass igjen, tilbake i ideal-sporet og min “standard”. Hadde det ikke vært så manipulativt, så hadde det vært imponerende. Jeg innser at han har brukt mange år på å utvikle denne ferdigheten. Dessverre, for den/de nåværende kjæresten(e) har jeg ironisk nok (uvitende) vært med på å finjustere denne evnen. Men jeg håper de også vil lese seg opp og få informasjon nok til å innse hva dette er.
Jeg kjenner også igjen denne redselen som psykopaten drar oss inn i. Redsel som hindrer en å stille de viktige spørsmålene, ta tid for seg selv og for å kunne ta det skrittet tilbake og vurdere om dette er et sunt forhold. Nå tenker jeg at skulle jeg befinne meg i noen som helst relasjon der jeg over tid føler uro eller til og med redsel for å snakke om ting eller være meg selv, ja, da er det på tide å ta et oppgjør.
Måten P manipulerer ofrene sine ved hjelp av å påføre dem frykt er intet mindre enn ondskapsfullt. Ondskapsfullt og svært effektivt. Og, la oss innse det: For noen som har så lite å bidra med emosjonelt, moralsk og utviklingsmessig i relasjon til andre, må ty til makt. Å styre gjennom frykt er det ultimate maktmiddel, men bare så lenge offeret mangler kunnskap.
Ja, jeg kan nikke genkendende til alt du skriver om temaet. Absolut alt! Men jeg anede ikke, at det var det som skete. Ikke før jeg var igennem en del terapi ved en psykolog, der langsomt fik mig til at indse, hvad det var for et forhold jeg havde været i. Det var som om jeg slet ikke ville se det. At jeg ikke ville tro det om ham. At jeg ikke kunne tro, at jeg havde været et medie for den behandling. Derfor tror jeg, at det tager så lang tid at komme sig over en P. Der er så mange stadier af erkendelse, der er nødvendigt at komme igennem, indtil sandheden står lysende klar. Det var det i hvert fald for mig.
Men min P hjalp mig faktisk, efter at forholdet var afsluttet. Jeg ved at han har gået i noget behandling for hans forstyrrelse (dengang troede jeg det var behandling for depression) Så han HAR fået en vis selvindsigt af sit eget sind. I de sidste krampetrækninger af forholdet, som hang i store laser, forlangte jeg at han fortalte mig sandheden omkring hans opførsel overfor mig.
Han svarede når han havde lyst og der kunne godt gå en måned før han gad svare og så skrev han 3 linjer til mig. Dette foregik over lang tid i absolut slutfasen. Jeg blev holdt på pinebænken, med den lange tid, det tog ham at respondere. Men jeg lagde til slut de korte sætninger sammen (i forsøg på at samle et puslespil) og viste det til min psykolog og bingo, så var der et billede af en P.
Og jeg tror at han svarede mig, på tidspunkter, hvor der var en lille bitte sprække ind til en side af ham, som huskede hvad han havde lært om sig selv i terapien. En side, som dukkede op og han fik kontakt med, mellem maskerne.
Han havde bl.a. skrevet nogenlunde disse sætninger (En P?s erkendelser): Jeg har jo engang båret dig på et sølvfad og der gik nok for lang tid, før du så fandt ud af, hvordan jeg virkelig er!! Og: Jeg gentager det samme mønster igen og igen. Jeg giver mig i starten af et forhold 200 %, for så at miste lysten og tilslut opgive håbet. Jeg må må nok erkende, at jeg nok ikke ændrer mig. Jeg kan ikke hvile i og nyde intimitet.
Alt dette havde jeg jo mærket i forholdet og til slut var jeg 10 kilo tyndere, af denne psykiske terror!
Jeg opplevde aldri dette manipulative skiftet med min p. Kanskje det var fordi jeg klarte å avslutte det før det gikk så langt? Jeg var med han i 1 år, men han rakk å lage mye skade på den korte tiden. Min p var heller den desperate som alltid måtte ha kontakt og møtes til enhver tid, og jeg var den som ikke ønsket å møtes og snakke hele tiden.
Jeg gjorde det slutt med min p for et halvt år siden, men han har kjempet hardt for å ikke la meg gå. Sender meg meldinger hele tiden, ringer minst to ganger hver dag, møter opp utenfor jobben min eller står utenfor døra mi på natta. Desperate handlinger. Jeg blir ofte svak for det han sier, og begynner å stille meg spørsmål om jeg kanskje har overdrevet det som har skjedd mellom oss, kanskje det egentlig ikke var så ille som jeg har tenkt? Eller om jeg hadde sagt eller gjort ting på en annen måte, så hadde han ikke oppført seg som han har. Om jeg er hjernevasket, eller om hans ord er oppriktige vet jeg ikke. Men jeg mistenker det første.
I dag klarte jeg å slette han fra facebook, og blokkere nummeret. Jeg er så stolt!
Rebekka: “Han klarte aldri overbevise meg hundre prosent, for hukommelsen min er god”
Det er interessant hva du sier, og får meg til å lure på om det samme stemte for flere.
For mange gjelder uansett at vi egentlig ikke elsket psykopaten, men vi var avhengige og “hekta”. Vi savnet ikke psykopaten som menneske, vi savnet den euforiske følelsen vi av og til fikk av å være sammen med ham/henne.
Våre problemer med å “slippe” etter bruddet handler kanskje mer om at vi trenger svar på alt det underlige som skjedde, og all mishandlingen. Svar bare psykopaten kan gi oss. Det handler mindre om tapt kjærlighet.
Hukommelsen min var også god, og jeg husker at jeg “samlet på” alle de stygge kommentarene. Jeg så mellom fingrene, men husket dem. Det bidro til at jeg til slutt forlot relasjonen.
Takk for dine trofaste kommentarer 🙂
Anonym21: din teori om en psykopat som glimtvis har selvinnsikt er interessant.
Hans ord virker troverdige. Så spørsmålet blir da om enkelte psykopater faktisk har gavn av terapi, eller om hans “innrømmelser” også er en manipulasjon? Er det tenkelig at han ga deg små smakebiter av “avklaring” med meget langt mellomrom, fordi han visste at du var sulten på mer, og at dette bare var en ny teknikk for å beholde makten over deg?
Takk for din kommentar 🙂
Oda: du har all grunn til å være stolt.
Ikke bare har du blokkert ham, du lot ham også aldri hekte deg fullt ut. Det er nok grunnen til at han har vært så pågående, han merket at han ikke hadde “vunnet” ennå.
Stå på 🙂
Jeg blir like fascinert over hvor like metodene P bruker i hvert innlegg. Man kan lese om seg selv og se det veldig mye tydeligere en hva man klarte når man var i forholdet og de ulike situasjonene. Denne bloggen er gullverdt!
Eg likte ikke min P i det hele tatt, så på han som hyggelig men falsk og flørtende person.
Hans arbeid var fysioterapeut og jeg oppdaget tidlig at han brukte de samme frasene til de damene han ønsket å hekte seg på.( en venninne gikk der og)
Men like vel klarte han å okkupere både min tid, hjerne og mine Følelser.
Han smigret med meldinger og telefoner og den lille tiden vi var sammen fikk han meg til å føle meg om hjemme, han selv kaldte det magisk og vi var sjelevenner og det var ikke måte på.
For så plutselig å bli stille i 2 dager.. Plutselig veldig travel .. Opptatt.. Frekk med kommentarer som.. Du har vel andre ting å ta deg til enn å vente på tlf fra meg.. Når jeg ikke hadde hørt fra han på to dager og det siste vi pratet om var å flytte sammen. Du er så utålmodig.. Du må gi meg mer tid…
Jeg har altid tenkt at under skiftet av måten å behandle meg på var at han flere på gang og det ble for mange å holde styr på.. Men at han like vel måtte fullføre etter sitt manuskript.
Men kanskje det handlet om å senke forventningene.
Bra skrevet igjen.
Slik jeg forstår det, så handler innledningen om å etablere en tilknytning. Normale mennesker knytter seg til mennesker de har god kontakt med og forventninger til. Slik tilknytning er ikke psykopaten istand til å etablere. Når han går lei, eller er på vei videre, så byr ikke dette på vanskelige kvaler hos ham/henne. Men det langt mer normale offeret, som da har knyttet seg til psykopaten med normale forventninger til ham/henne, skaper dette en nærmest eksistensiell smerte, som søkes reparert med forskjellige strategier for å opprettholde tilknytningen.
Vi ser det samme hos barn som naturlig har knyttet seg til sine foreldre. Barns opplevelser av brudd i denne tilknytningen til deres nære omsorgspersoner medfører at barnet utsettes for meget alvorlige og livsødeleggende traumer. Med sin tilknytningadferd forsøker barna å gjenopprette kontakt og opprettholde tilknytningen.
Behovet for tilknytning og “Nærende selvobjekter” er vel noe vi tar med oss gjennom hele livet? De som kjenner seg selv, forstår tidlig når forholdet ikke er gjensidig. Vi som har vært desperate, har strukket oss litt lenger.
Nylig leste jeg at “Jo mer jeg lærer om psykopaten, desto bedre forstår jeg meg selv.” Jeg har lært mer om hvor mine grenser går, om hva jeg egentlig vil og hva jeg ikke vil, hvordan jeg søker den sunne kjærligheten osv.. Så gjenstår det å erfare hvorvidt jeg lykkes bedre ved neste valg av partner.
My: psykopatene synes å følge en oppskrift, styrt av deres forstyrrelse.
“Når jeg ikke hadde hørt fra han på to dager og det siste vi pratet om var å flytte sammen”
Dette er gjenkjennelig og jeg tenker to tanker;
1) Det ligger aldri noen handling eller oppriktige intensjoner bak psykopatens ord. Han/hun sier ofte bare det de tror offeret vil høre. Allerede da dere la telefonene ned, så hadde psykopaten glemt at dere snakket om å flytte sammen. Du derimot, begynte å fantasere om deres felles fremtid.
2) “Future faking” er en bevisst handling fra psykopatens side hvor de “legger egg” i offeret om hvor fantastiske ting de to skal gjøre sammen – en gang i fremtiden. Offeret begynner å fantasere men psykopaten nevner det (bevisst) aldri igjen. Dette gjør offeret smådesperat og forvirret. Alternativt så nevner psykopaten disse forslagene igjen, men de befinner seg alltid et sted lenger frem og blir liksom aldri realisert. Slik opprettholder psykopaten et falskt håp i offeret om noe stort “som kommer”, og det gjør at offeret blir værende lenger i relasjonen enn det burde, og også tåle mer mishandling.
Uansett så er det ikke naturlig å snakke om så store skritt som å flytte sammen, gifte seg eller andre store planer, for så plutselig bli taus om saken. Din intuisjon fungerte som den skal.
Takk for din kommentar 🙂
Per Kristian: “Men det langt mer normale offeret, som da har knyttet seg til psykopaten med normale forventninger til ham/henne, skaper dette en nærmest eksistensiell smerte, som søkes reparert med forskjellige strategier for å opprettholde tilknytningen.”
Denne formuleringen likte jeg spesielt godt. Å være “normal” er jo ikke sort/hvitt men befinner seg på et spekter og innenfor det normale så har jeg adoptert et syn fra en youtube kanal (thrive after abuse) hvor man kan være normal, men likevel usunn. Denne youtube kanalen – som forøvrig er vel verdt å oppsøke – skiller derfor mellom sunne og usunne strategier innenfor normale rammer.
Det er ingen tvil om at vi kontinuerlig valgte usunne strategier i samspill med psykopaten. Mange av oss har dessuten en medavhengig adferd (eng. codependent) og dette gir oss på intet vis medansvar for mishandlingen vi ble utsatt for. Skylden ligger ene og alene hos psykopaten. Men for å bli bedre kjent med oss selv, hvordan vi virker og hvordan vi kan få bedre liv, så er det viktig å studere oss selv så objektivt som mulig.
Det er uansett ingen tvil om at offeret er “langt mer normalt”.
Jeg synes du resonnerer ypperlig i din kommentar 🙂
Jeg var “hektet” da jeg introduserte ham for barna mine. Det tok et halvt år før det skjedde, noe han mente var alt for lang tid. Han kunne ikke forstå at jeg ønsket å skjerme dem så mye som jeg gjorde. De seks første månedene var en drøm og han var alt det jeg hadde behov for akkurat der og da(bortsett fra da han drakk alkohol), jeg var helt blind og så ingen røde flagg. Jeg ser flaggene godt nå i ettertid…. Idet jeg jeg introduserte ham for ungene mine, endret ting seg rimelig kjapt. Noe av det jeg strever mest med i ettertid er flauheten over alt jeg aksepterte etter dette “skiftet”. Jeg unnskyldte alt han gjorde og sa overfor meg selv og overfokuserte på alt som var positivt. Jeg gav mer og mer både fysisk og psykisk og var på slutten mentalt utslitt, men forsto ikke hvorfor. Det handler vel om en slags kognitiv dissonans der man ser etter de tingene man ønsker å se og vektlegger mindre de tingene man ikke ønsker å se. Jeg er så uendelig glad for at jeg er ferdig med den mannen, bare synd å se på sosiale medier at han er på god vei til å flytte sammen med en skjønn dame,
Anonym: det er vanlig at psykopaten lar masken falle når større steg i partnerskapet tas, som f.eks. flytte sammen, bryllup eller få barn. Eller når psykopaten har fått offeret til å ofre noe essensielt, som å si opp jobben og flytte til psykopatens hjemby. Psykopaten velger også ofte å la masken falle når han/hun tror at offeret er “hekta” d.v.s. ikke lenger yter motstand men gir seg hen.
Ikke alle kjenner seg igjen i dette. Noen inkl. meg selv så masken falle helt fra begynnelsen og opplevde at den hele tiden kom av og på. Dette er spesielt vanlig ved “åpne” narsissister/psykopater (eng. overt narcissist).
I ditt tilfelle var det da du introduserte psykopaten for barna. Dette kan psykopaten ha tolket som at “nå var relasjonen bekreftet/etablert på ordentlig” eller det kan ha handlet om andre ting enn barna. Skjedde det noe parallelt med dette som kan ha bidratt mer?
Sosiale medier bør du unngå å titte på. Der manipulerer psykopaten sine tidligere ofre “på trygg avstand” og da spesielt det siste offeret, deg. Jeg anbefaler å blokkere psykopaten på alle sosiale medier og på telefon. Blokkeringen fungerer toveis, du ønsker heller ikke at psykopaten skal få noe informasjon om deg.
Lykke til og takk for kommentar 🙂
Tak for endnu et godt indlæg.
Har tænkt lidt over tidligere kommentar til mit input. Jeg tror nu ikke terapi forandrer en P så meget. For mig lyder det som om, der bliver sat et spejl op i behandlingen. Min P lærte måske/fik forklaret, hvad det er han gør ved andre. Det han sikkert har lært, er at copy paste det han fik forklaret om ham selv og så videregive lidt af det til mig. Men jeg ved jo intet om det, kan kun gætte. Dog kan jeg konstatere, at han jo ikke havde ændret sig af det! Jeg er kommet dertil, hvor det jeg kan regne med, er at jeg ikke kan regne med noget fra en P.
Han beholdt mig i en lang ventende position med sine svar. Jeg var i lidelse og desperat for at få respons på mine spørgsmål. Jeg måtte have noget forklaring og så fik jeg små dryp-svar med flere ugers mellemrum. Og for hvert svar, blev jeg mere nysgerrig på hvad f___ han mente og hans svar, gav mig igen nye spørgsmål. Måske ville han give mig indtryk af, at han trods alt var et fair menneske, ved dog at svare mig en lille bitte smule. Vildt manipulerende! Men jeg fik dog nogle svar. Og ved det, holdt han mig i pinsel/i snor/ i sin magt. Det er ondskab!
Jeg var som flere andre her, heller ikke forelsket i min P i starten. Jeg spurgte endda en fælles bekendt om P virkelig var til kvinder! Da jeg ikke følte, han var interesseret i mig som kvinde. Han gav mig bare en intens interesse, af en eller anden grund. Jeg kan huske, at jeg i starten tænkte: Det her er måske et forhold, der er modent og voksent og på sigt, udvikler sig til et kærlighedsforhold. At det måske er positivt, at det ikke starter med en stormende forelskelse. Lad mig give det en chance. Efter nogle år, blev jeg på en måde afhængig af ham og så vendte situationen sig og min P startede sit tilbagetræknings-tog. Ville i dag give alverden, for ikke at have været igennem den karrusel med ham. Han kvaste mig, bid for bid.
Det jeg tænker på i dag, er at jeg sidder med en viden om ham, fra ham. Er det mon en farlig viden? – (som jeg ikke på nogen måde kunne finde på at misbruge), en viden som han i bund og grund jo gør alt for at skjule. Hans erkendelser, har jeg sort på hvidt. Håber I forstår min usikkerhed omkring det, at eje hans egen afsløring om hans forstyrrelse!
Anonym21: “Det jeg tænker på i dag, er at jeg sidder med en viden om ham, fra ham. Er det mon en farlig viden? – (som jeg ikke på nogen måde kunne finde på at misbruge), en viden som han i bund og grund jo gør alt for at skjule. Hans erkendelser, har jeg sort på hvidt. Håber I forstår min usikkerhed omkring det, at eje hans egen afsløring om hans forstyrrelse!”
Du kan ikke bruke den til noe, for ingen vil tro deg. Dette vet psykopaten. Husk at 95% av menneskene rundt oss vet ingenting om psykopati, eller de er likeglade. I tillegg viser psykopaten de fleste mennesker en sjarmerende maske, det er slik de kjenner ham/henne. Psykopaten vet godt at hvis vi finner på å løpe rundt og rope “psykopat!” så er det VI som fremstår som den gale.
Og psykopaten har rett. Jeg vil mane til forsiktighet med å fortelle andre om våre opplevelser, selv til mennesker vi oppfatter som dramafrie og fornuftige. Dette emner et så marginalt, hadde vi selv vært åpne for slike historier innen vi traff psykopaten?
Vi er av de få som har sett et glimt av noe meget ondt i noen menneskers natur. Vi har sett ting som for andre er forbeholdt fiktive grøsserhistorier. De fleste lever i lykkelig uvitenhet om at fenomenet eksisterer og er ikke klare til å forandre sitt verdenssyn så radikalt på våre vegne. Det kan vi heller ikke forvente.
Imidlertid er folkeopplysningsarbeidet i gang. På få år har det dukket opp drøssevis med nettsider og blogger som denne, hvis mål er å lære folk om hvordan man gjenkjenner psykopaten. Psykopatens spillerom vil forhåpentligvis bli mindre og mindre, inntil den dagen han/hun ikke klarer å fange nye ofre, fordi alle ser at keiseren ikke har klær på!
Takk for din kommentar 🙂
Til dig: – Jeg var “hektet” da jeg introduserte ham for barna mine.
Jeg havde det fuldstændig lige sådan! Jeg var også overfokuseret på alt det positive han bød ind med. Jeg så overhovedet ikke, de mindre pæne sider. Og de var der. Jeg ville så gerne det forhold, om det så var at lukke ned for realiteterne. Uhyggeligt, at man kan være så forblændet.
Samme mønster her, ønsker å dele / sagt av p meget tidlig i relasjonen:
“Det blir meg og deg”
“Meg og deg passer sammen”
“Du skal bli min beste venn”
“Hvordan kom du så fort inn i livet mitt”?
“Du skal være i livet mitt”
“Har du fortalt datteren din om meg” ?
Det var også future faking her, lovnader om ting som aldri var virkelig.
Han var på 24. 7- fikk ikke fred på jobb en gang.
Så begynte devalueringen, manipulasjon og regelrett psykisk mishandling.
– Stygge kommentarer
– Avvisning
-Stygge blikk
– Beskyldninger jeg ikke forstod noe av
– Manipulere skyld i meg, ( den er han veldig på, at jeg skal ha skyldfølelse )
Han svarer ikke på spørsmål.
( Har ikke kontakt nå )
Jeg er midt oppe i et brudd…Eller dvs det har vel vært “slutt” en stund, men vi får aldri satt en strek….Nå aner jeg snart ikke mine arme råd og psykologen min som jeg har nettopp har begynt hos sier at jeg må ha NK hvis ikke kan hun ikke jobbe videre med meg. Jeg og skjønner dette med NK, men jeg har prøvd det flere ganger og abstinensene tar fullstendig overhånd. Hadde det bare vært å slått en strek og ferdig med det så hadde jeg gjort det for lenge siden. Men en som går til avrusing får vel ikke bare beskjed, du må slutte med det du driver med, så kan vi jobbe med deg…? Jobben er jo nettopp det at jeg ikke klarer å slutte og det er det jeg trenger hjelp til! Jeg trenger så inderlig hjelp til det! Jeg føler jeg har brukt opp venninne mine og de har sagt sitt. Jeg gnåler jo bare om det samme om og om igjen. Jeg skjønner de blir lei meg.
Jeg har en datter å ta vare på også og når jeg bare går å gråter mens hun er tilstede, så blir man desperat etter å lindre den smerten og situasjonen.
En uke av en uke på. Forholdet er vel først og fremst via facebook.
Jeg sliter så enormt med abstinensene pustevansker, konsentrere meg i hverdagen når jeg ikke er”på”. Jeg sjekker telefonen min HELE tiden. Selv om natta, våkner og sjekker og jeg er så glad når jeg har fått sovet noen timer uten å sjekke. Jeg sletter apper om hverandre, jeg føler jeg har totalt mistet meg selv. Et lite snev av en oppmerksomhet fra han, og jeg blir “rolig” tar meg selv i å smile. Uten han er et rent hælvete. Det er iallefall sånn det oppleves. Jeg mistet søsteren min for kun et halvt år siden og jeg er så enormt sårbar etter det. Jeg har heller ingen familie å støtte meg til, så han har liksom vært “plasterert” mitt i mange tilfeller. Eller jeg vet han ikke har det, bare at jeg har hatt “noen” der.
Nå var det to uker siden jeg hadde hørt fra han og han startet forrige uke med at han savnet meg osv, la lapp på bilruta mi og jeg blir selvfølgelig super glad. Han “bygget opp” hele uka at vi skulle møtes på lørdag. Da lørdag kom gjorde han som han stort sett alltid har gjort siste året, lar vær å svare på meldinger og når det nesten er leggetid, så gir han lyd fra seg og da er det for sent. Han elsker å bygge opp forventingene mine for så å skuffe/svike meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har gjort det og hvor mange helger som har gått til å vente på han, hvorav han velger andre i steden for meg. Og det værste er at han alltid klarer å legge skylden på meg. Så det er jeg som sitter igjen med skyldfølelsen i tillegg til sviket..
Jeg er smertelig klar over at NK er det eneste som hjelper og tanken på det får meg til å skjelve. Men jeg har et konkret spørsmål i forhold til det. Vi er i samme “idrettsgruppe”, og mange felles bekjente rundt der. Hvis jeg sletter han/blokker han, hvordan skal da klare å unngå han i den idrettten? Jeg kan ikke slutte med det som er min store hobby og lidenskap? Det finnes heller ingen andre klubber i denne byen :/ Det står mange steder at man skal gjøre ting for seg selv som trening som har hjulpet meg masse under sorgfulle dager, da betyr det at jeg må slutte med det også fordi han driver med det samme?
Også føler jeg at “alle” heier på han, ingen som ser hva han driver med. Kun meg, men det er vel kanskje nettopp fordi jeg har innhentet kunnskapen..Jeg vet at en av eksene hans har uttalt at han er P, jeg vurderer å ta en snakk med henne…kanskje det kan hjelpe meg å klarne opp litt. Eller egentlig så vet jeg så godt, bare det at avhengigheten min er så enorm.
Takknemmelig for svar…og tusen takk for bloggen, hva skulle jeg gjort uten. Jeg er så desperat etter “svar” og jeg føler det nærmeste jeg kommer svar er her.
Jeg ser i etterkant, og også under samlivet med P/N min at jeg tydde til “usunne” måter å reagere på.
Jeg kunne sjekke de sosiale mediene hans, bare fordi intuisjonen i meg sa at det var noe som ikke var som det “skulle”. Jeg hadde alltid rett.
Jeg ble også veldig kontrollerende, noe som gjorde at jeg følte at alt var min feil, men funnet ut at min kontroll handlet om en ekstrem angst for å miste han, og fordi jeg aldri følte meg trygg sammen med han. Dette gjorde også til at jeg ble mer utholden fordi jeg la mye av skylden på at ting var dårlig pga meg, fordi jeg var/ble både kontrollerende og ekstremt sjalu. Det gjorde også til at jeg trodde jeg var psykopat..
Denne bloggen har jeg fulgt siden den startet opp, og det tok meg opp til 1 år før jeg greide å bryte helt. Jeg trodde endelig at jeg skulle få “fred” og at ting endelig skulle bli bedre.
Men der tok jeg feil, ser ut til at det bygger på noe mer drama og “faenskap” enn hva det var i forholdet. Vi har ett barn sammen, allerede nå begynner han å bruke barnet vårt mot meg. Hele helgen har begått i at han har prøvd å manipulere meg, med å bruke barnet vårt som en måte å “nå inntil” meg på. Jeg gikk desverre 5på, og reagerte med følelser.
Tror også han oversvever meg med en fb-profil med bare utenlandske damer som venner, og er vistnok fra en bygd bare 1,5 time unna her, han har også skrevet til meg. Jeg har latt vere å godta og svare på meldingen. Men han har blokkert meg fra alle de dagligdagse sosialemediene sine. Mulig jeg begynner å bli paranoid mtp på den profilen. Kan også vere andre..
Jeg ser meg nødt til å friske opp litt i hodet, og sette meg ned å lese alle innleggene på bloggen på nytt. Men jeg kan ikke annet enn å si at jeg er så utrolig takknemlig for at denne bloggen finnes, hadde det ikke vert for denne, så hadde jeg fortsatt vert i et ødeleggende forhold til jeg ble ødelagt og alvorlig syk..
Dette kjenner jeg godt igjen. Fra å være gjenstand for intens oppmerksomhet i starten til å aller nådigst få besøk et par-tre ganger i året og ellers sporadisk telefonkontakt. Og alltid på mitt initiativ.
Har lurt litt på om muligens P selv ubevisst oppsøker avvisning og drama i forhold? Min P hadde en tåredryppende historie om grusom barndom og håpløse foreldre. Og hver gang jeg prøvde å sette ned foten for han og markere meg, så varslet han at han ikke orket mer avvisning. Men de driver jo det så langt at det blir utfallet til slutt allikevel, enten det er P eller offeret som får nok og går? At P på en måte gjenskaper avvisningen og omsorgssvikt fra barndommen?
Ella: det er forferdelig hvordan de bygger oss opp, gir oss håp, får oss til å elske dem for å bryte oss ned.
Mange vil kjenne seg igjen i disse uttalelsene.
Takk for kommentar 🙂
Kine: “Hadde det bare vært å slått en strek og ferdig med det så hadde jeg gjort det for lenge siden. Men en som går til avrusing får vel ikke bare beskjed, du må slutte med det du driver med, så kan vi jobbe med deg…?”
Jeg kan love deg, at det ikke bare har vært å “slå en strek” for noen av oss som har innført NK. Det har vært kvaler, gråt, søvnløse netter og raseri. Mange har klart det likevel.
Grunnen til at din terapeut sier at hun ikke kan jobbe med deg før du innfører NK er enkel. Så lenge du fortsatt har kontakt med din psykopat, så står du på stedet hvil. Du står midt i grøten og vil ALDRI klare å se din relasjon med åpne eller klare øyne. Du viser innsikt i din kommentar her, men det er ikke det samme. DU KAN IKKE STARTE DIN REHABILITERING FØR DU HAR INNGÅTT NK. Dagen du inngår NK, er “ground zero”.
Din terapeut er faktisk meget klok, og du bør være glad for at hun forstår. Ikke alle terapeuter er trenet i antisosiale forstyrrelser og deres ofre.
Hva du kan foreslå for din terapeut, er at dere jobber med å hjelpe deg å inngå NK innen en viss frist. Men har du ikke klart NK innen den fristen, så får dere legge samarbeidet på is til du klarer det.
Kjære deg. Du er ikke mislykket, og jeg er streng, men du må virkelig mobilisere den selvdisiplinen som trengs for å inngå NK. Bare du kan gjøre det. Sett ditt eget velbefinnende først!
Lykke til. Takk for din kommentar 🙂
Anonym00: intuisjonen vår er alltid rett i samhandling med psykopaten. Den kan vi stole på.
Likevel handler vi motsatt av hva sunn fornuft tilsier. Vi velger usunne strategier for å fornekte det som skriker oss i ansiktet; at denne personen ikke er den han/hun utgir seg for å være.
Vi velgerl å se den andre veien, for vi vil så gjerne beholde dette skadelige mennesker i våre liv. Vi er traumebundet, avhengige og håpefulle.
Det jeg sier er at vi alle utelukkende valgte usunne strategier for å holde relasjonen flytende. Det ble fortløpende desperat brannslukking og at det ikke holder i lengden. Til slutt skjer et bristepunkt og vi forlater psykopaten eller blir selv forlatt.
Takk for dine komplimenter og din kommentar 🙂
Hei.
Noen som vet om de kan finne på å stave nevn feil bare for å plage deg ?
Min p skrev barnet mitt sitt navn feil, men det har aldri skjedd tidligere at barnet er nevnt ved navn- dessuten synes jeg det var påfallende.
Han får meg ikke dit han vil, derfor blir han mer manipulerende/sur og tar ikke kontakt- gir meg pusterom til å gå videre. Klart jeg tenker på det, og oppsøker bloggen her.. men jaggu går det bedre for hver dag som går 🙂
Ha en fin ettermiddag 🙂
Til Kine og dere andre som sliter med å holde NK. Det blir bedre! Når tankekjøret går som hakk i plata og abstinensene er som verst er det godt å bli minnet på at dette ikke er kjærlighet. Ingen som elsker deg lar deg gå gjennom dette, punktum. Vi tror vi elsker psykopaten, men det er i beste fall en usunn kjærlighet. I verste fall er dette kun en avhengighet som er basert på et “menneske” som har visst å avsløre våre kjernesår, for så å manipulativt lindre/såre vår svakhet for å holde på oss.
Jeg er gjennom det verste nå, men har fortsatt svake dager der opplysninger dukker opp og jeg kjenner på trangen etter å snuse i sosiale medier eller snakke med folk jeg vet sitter på noen svar. Men, jeg gjør det ikke. Jeg minner meg selv på smerten jeg vet tidligere fulgte med disse nederlagene og godtar det faktum at jeg aldri vil få vite.
For hver dag som går blir NK lettere. Vi er flere som har gått gjennom det samme. Prøv å hente styrke i sunne relasjoner og gjøre “friske ting”. Jeg vil råde deg til å slutte med den idretten der du vet du vil treffe han. Ikke fordi du er å klandre, men fordi den umulig kan overgå i positivitet det han drar med seg inn i ditt møte med han. Det er ikke bra for deg. Det er skadelig! Og det er det du skal prioritere nå: Aktiviteter og mennesker som bidrar til trygghet, positiv stimuli og som gir deg rom til å vokse. Ikke krympe, slik det hittil har vært.
Det gjør vondt å sette strek, men det er ikke umulig. Spør deg selv: Er det slik jeg ønsker at livet mitt skal holde frem med å være? Ønsker jeg å være i denne smerten i uoverskuelig fremtid? Hvis ikke må jeg sette en strek nå, gå videre og ikke se meg tilbake (med handlinger).
I en periode trodde jeg at jeg skulle bli gal! Det er uten tvil en stor følelsesmessig og fysisk påkjenning, men (et stort MEN) det blir lettere. Og jeg tror vi kommer ut på den andre siden, sterkere, klokere og vakrere (fordi det nå er vårt eget syn som teller, ikke hans/hennes). Jeg vet hvor viktig det var for meg med innspill da det stod på som verst (Takk til Blogger, til Kari og dere andre) så jeg måtte bare komme med denne.
Til Kine
Det du går gjennom er en fryktelig vond periode, jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om. Jeg hadde også tre barn jeg skulle ta vare på oppi alle følelser og manipulering. Tankekjøret om kanskje jeg har reagert feil, om jeg bare hadde…Hvis jeg bare… Kanskje jeg burde gi det en mulighet til.. Det er jo så fantastisk når vi er sammen.. Kaos av følelser og drømmen om kjærlighet..mens magen skriker kom deg bort.. Løp for helvete løp! Man vet hva man bør gjøre men det er jo så vanskelig.. Man lever inni sin egen boble og ønsker helst å være alene. Barna mine kunne stå vedsiden av meg å prate.. Jeg hørte ikke… Men mamma!! Nå har jeg sakt det tre ganger.. Uff føler virkelig med deg.
Men jeg vil bare si deg en ting.. Å bryte med en P er som å rive av et plaster. Det gjør fryktelig vondt med det samme.. Og det blir gradvis bedre. Hadde jeg skjønt dette når jeg var der du er skulle jeg revet det veldig fort av.
Følelsene og livet ditt etter dette går bare en veg, og den frihetsfølelsen du får når du kjenner at han ikke har taket på deg lengre er bare ubeskrivelig god. Jeg følte meg endelig fri!!!
Men du bestemmer hvor lenge du skal ha på dette plasteret.. Hvor lenge han skal få se deg “blø”..
Ønsker lykke til!
Ønsker og å dele en sang jeg tolker som handler om dette, bruker den ironisk nok når jeg er ute å løper.. Og da løper jeg fort!!:-) https://youtu.be/VbfpW0pbvaU
Noen som har gode tips for å komme tilbake til et vanlig liv?
Det som har hjulpet meg er:
Skriv ned ting du liker og ting du ikke liker med ham, personligheten, oppførselen.
Skriv hvordan ham får deg til å føle deg. .. Det synliggjør en del ting når du får det ned på et ark.
Skriv deretter hva du ønsker deg, hvilket forhold du drømmer om.
Og du kommer ikke til å ønske deg det første . Deretter null kontakt!! Endre rutinene dine, tilgi deg selv for at du var så dum å bli lurt av dette mennesket og heller sett pris på erfaringen oglærdommen du har fått.
Begynn å gjøre ting du lenge har hatt lyst til eller som du har sluttet med etter at du traff P.
Flytt grensene dine, gjør de tingene som du ikke kan, tørr men kunne tenke deg.
Da skifter du fokus, får tilbake selvtilliten, komplimentene kommer, og livet blir tilbake til normalen. Eller kanskje mye bedre.
Jeg begynte på dansekurs, begynte å trene, endret rutinene, flyttet grensene mine. Dette førte til at jeg sakte men sikkert også fink troen prat det finnes skikkelige menn der ute…
Og når tvilen kommer.. Les bloggen her:-)
Sliter selv, men har følgende planer:
Grunnen til at mange av oss sliter er vel pga det psykopatiske bånd- det må brytes.
Jeg er den siste som skal snakke høyt her, har slitt lenge- men som det gjentas her inne på bloggen: null kontakt må innføres. Deretter begynner jobben med å komme seg videre.
Mange av oss så tegnene tidlig, men vi overså dem- vi må finne ut hvorfor. Hva savner/ savnet vi i livet? hva er vårt kjernesår? hvem er du? hva er dine perosnlige grenser og hvordan håndterer du dem?
Som over her: endre rutiner, tilgi deg selv for å ha blitt lurt.
Det er mye mer, pleier å se på inner integration på youtube- hun har en helbredende serie- prøver å lese meg opp på personlighetstyper.. vi som faller for dette er jo empatiske og omsorgsfulle- tidligere vil jeg kalle meg naiv-men har lært.
Kunne ønske det bare var en knapp å trykke på så var alt borte, slik som psykopatene tydligvis kan. Det må da være lettere og ikke ha følelser?
Neida… ønsker dere all lykke til videre, dere er ikke alene. Mange som har det tøft der ute etter å ha blitt utsatt for noe slikt.
Jeg som trodde jeg hadde sunne gode grenser? de kan bli brutt ned når du ønsker å treffe en.
Ella: Du spør om “de kan finne på å stave navn feil bare for å plage deg?”. Det kan de, men ikke kun for å plage deg. Dette er en ganske umoden form for devaluering, noe jeg antar ligger mer for narsissisten enn psykopaten. Vedkommende ønsker å vise deg hvor lite du betyr; Han/hun “husker ikke” engang hvordan man staver navnet ditt eller navnet til noen som står deg nær. Jeg har erfaring med en skjulte narsissist, og han skrev gjerne bare forbokstaven min når han ønsket devaluere meg. I tillegg undertegnet han med absolutt hele sitt eget navn, som for å understreke sin egen opphøyde betydning og for å tydeliggjøre hvor fremmed og fjern han ønsket å fremstå overfor meg. Og innholdet i det han skrev var nesten uforståelig på grunn av skrivefeil, som for å vise meg hvor lite han egentlig brydde seg. Han kunne like gjerne droppet å skrive. I motsatt fall, når han ønsket å hekte meg på, var det aldri en eneste skrivefeil og han brukte navnet mitt i annenhver setning. Gjerne med “min” foran, og “din” foran hans navn som signatur. Mønsteret ble veldig tydelig; Han hadde svart belte i mail-skriving og smser. 🙂
Har samme erfaring som deg Kari. Aldri noe skrivefeil tidligere;)
Det kan også stemme det med devaluering, jeg ble for sterk- begynte å sette grenser-nå er det silent treatment, helt greit det- føler meg mye sterkere, i dag har det faktisk gått noen timer uten en eneste tanke på han.
( når han skrev navnet feil så lot jeg være og kommentere det.. ) når han tydligvis var sint for han ikke fikk meg dit han ville- så snudde jeg det til noe positivt, smilte bare tilbake;)
nå er jeg så bevisst at jeg er på nippet til å trekke meg helt ut, slik som dette ønsker jeg faktisk ikke å være.
Takk for svar Kari 🙂
Ella: Så bra du lot være å kommentere skrivefeilen! 🙂 Det har ingen hensikt å påpeke psykopatens feil og mangler. I verste fall oppnår man kun at psykopaten får en boost; Han/hun bryr seg om feilene mine, ergo betyr jeg mye for han/henne. Det er en seier for psykopaten. I mer ekstreme tilfeller kan kritikk føre til en eskalering av psykopatiske represalier. Psykopaten, og i særdeleshet den skjulte narsissisten, er grenseløst sårbar for kritikk. Kritikken kan være gitt med et smil, men det spiller ingen rolle dersom psykopaten føler du pirker i hans/hennes plettfrie person. Om man kunne lese psykopatens tanker, så ville man sett “Hvordan våger du?!” Men de tar neppe ut frustrasjonen der og da. De venter til de kan hevne kritikken på en ettertrykkelig måte. For et offer er det nærmest umulig å se sammenhengen mellom kritikken man gav og avstraffelsen som kommer. Det beste man kan foreta seg når man avslører psykopatens feil og mangler, er å late som ingenting. Begynner du å ane et mønster av psykopatiske teknikker, skal du avslutte forholdet og aldri se deg tilbake. Null kontakt.
Jeg har det som Kine akkurat nå. Jeg har innført NK for ikke så lenge siden, og følte meg først lettet og fri. Etter mye slit, tok det meg et halvt år før jeg klarte å innføre NK etter bruddet. Men i perioder begynner jeg å tvile på meg selv, og tenke at jeg kanskje har overdrivd alt som har skjedd, eller at alle rundt meg har fått meg til å tro at forholdet ikke var sunt. Plutselig kan jeg få innfall om hyggelige ting vi gjorde sammen, eller se for meg de gangene han så på meg med tårer i øynene og sa: jeg elsker deg så høyt, eller at han aldri har sett en så vakker jente før. Det gjør meg så frustrert, sint og lei meg når jeg får disse tankene, for i går var jeg så sikker på at han var en p, og nå tviler jeg igjen. Når jeg sa det var slutt mellom oss, kunne han ringe meg ti ganger på en natt, eller stå utenfor leiligheten min, eller jobben min og si at han måtte se meg, fordi han savnet meg så fælt og ikke klarte seg uten meg. Først tenkte jeg at det var ekkelt, og i det neste oi, han må virkelig elske meg!
Når de hyggelige minnene dukker opp, prøver jeg med en gang å tenke på de grusomme minnene og alle tårene som har rent for han. Er det normalt å ha det sånn her etter å ha innført NK? Eller burde man være helt sikker på at det er en psykopat man har med å gjøre før man gjør det?
Tusen takkfor en utrolig bra blogg, den har hjulpet meg så mye!!
Kristin: dette vil mange kjenne seg igjen i, inkludert meg selv.
Vi funderer og funderer og funderer. Kvernetanker og vi klarer liksom ikke å slå oss til ro med “at det ikke var sant”. Du må lese og lære om psykopaten og narsissisten, både på bloggen her og andre sider, inkludert utenlandske. Og ikke bare det, du må lese til du blir blå for at et snev av realiteten i det hele tatt skal synke inn. Jeg har lest i over to år nå, og først nå har nesten all kognitiv dissonans fordampet.
Selv med masse kunnskap så er det hovedsaklig tid som gjør jobben. Tid og NK skaper emosjonell avstand, slik at du til slutt ikke faller så mye i staver over psykopatens skuespill. Han/hun blir ganske enkel for fjern.
Når jeg i dag får et spørsmål i hodet – og det er ofte ett av de samme spørsmålene som har dukket opp tusen ganger før – så svarer jeg meg selv “fordi NN er psykopat”. Uansett hvilket spørsmål som dukker opp, så svarer jeg “fordi NN er psykopat”.
Og faktisk kan 95% av de ubesvarte spørsmålene om psykopaten besvares med nettopp dette – fordi NN er psykopat! Det er rett og slett slik, at de antisosiale oppfører seg så merkelig som de gjør fordi de er forstyrret. Nesten all deres opptreden kan forklares med deres forstyrrelse. De er så mye mer styrt av deres forstyrrelse, enn vi er av vår “normalitet”.
Forsøk det du også, neste gang det dukker opp nostalgi…. “hvordan kunne NN tårevåt se meg i øynene og erklære sin kjærlighet, hvis NN egentlig ikke bryr seg? Jo, fordi NN er en psykopat”.
“Hvordan kunne NN love meg at vi skulle til syden til høsten, og så aldri nevne turen igjen? Fordi NN er psykopat”.
“Hvordan kunne NN bruke så mye tid på meg, og i dag leve som om jeg aldri eksisterte? Fordi NN er psykopat”.
Jeg oppfordrer alle til å prøve dette, for å bekjempe kvernespørsmål.
Lykke til 🙂
Lotte: “Har lurt litt på om muligens P selv ubevisst oppsøker avvisning og drama i forhold?”
Både ja og nei. Psykopaten oppsøker og plotter drama. Det er det eneste som klarer å fylle deres tomme liv.
Men jeg tror ikke de ser hvordan deres oppførsel driver mennesker vekk og at de forårsaker deres egen avvisning. Jeg tror ikke de har innsikt nok til å innse det. For i mange tilfeller skjer jo det motsatte – det psykopatiske bånd opprettes og offeret klarer ikke å gå. Offeret blir istedet forkastet av psykopaten.
Men du har helt rett, de driver det så langt at alle som IKKE er traumebundet, forlater dem.
Takk for kommentar 🙂
Jeg har lest, lest og lest i ett halvt år. Mange ting kan jeg kjenne meg hundre prosent igjen i, og egentlig ende med å smile og riste på hodet fordi det er så sykt. Andre ting kan jeg ikke kjenne meg igjen på i det hele tatt, som feks er han er ofte sjenert i nye forsamlinger enn å være sosial og utadvendt, og kan virke som han har dårlig selvtillit ovenfor meg enkelte ganger, eller aldri brutt en plan vi hadde for så og møte noen andre. Han har alltid satt sin fulle og hele tid på meg. Men det kan også være for at han visste han ikke hadde meg rundt lillefingern helt ennå, og at jeg var mye skeptisk til forholdet.
Takk for svar!! 🙂
Kristin: psykopaten kan fremstå som verdens mest ydmyke, her er det forskjell på “skjulte” psykopater og narsissister, og “åpne”.
De åpne er synlig arrogante, aggressive og nedlatende. De er ikke vanskelige å spotte.
De skjulte er vanskeligere å spotte. De er mye mildere, snille og ydmyke. Men dette er jo som vi forstår en maske. Bak masken er de like destruktive som den “åpne” psykopaten.
Kjenner meg igjen i tankekjøret. Jeg har også slitt mye. Vert usikker på hva som feiler meg..
Jeg ble usikker da jeg f.eks leste det innlegget med “The facebook show”. For jeg deler mye rart, ting jeg er stolt av, jeg tar selfies som profilbilde etc. Det gjorde at jeg følte jeg bare måtte vere en psykopat. Jeg begynte å tvile på om jeg egentlig hadde empati og medfølelse.
Følte at ting ikke bare handlet om å vite om han er en N/P, mye av tankekjøret handlet også om jeg var den som var “usunn”, og om jeg var den som gjorde han “gal”.
Jeg var ett overgangsobjekt som ble ett langtidsobjekt, så jeg har opplevd der han snudde ryggen til og ikke ga lyd fra seg på flere mnd, smerten var enorm. Nå jeg ble til ett langtidsobjekt, så var jeg den som tilslutt takket for meg. Jeg orket ikke mer. Jeg hadde fått sett hvem han virkelig var..
Jeg har opplevd stalking, fått han på døren og mye “umodne, kritiserende og sinte meldinger”.
Tror at istede for å fokusere på hvem hun/han er, så burde dere prøve å fokusere på om dette et forhold er noe dere egentlig synes er ok å være i? Tenk på om en nær venn hadde vert i et slik forhold, hva hadde rådet ditt vært? Ingen skal føle seg utrygg, forvirret eller bruke tid og energi på å lure på hva partneren vil i forholdet. Tenk på hva dine ønsker er. Tipper at 80% av forholdet besto av svik, løgner, tårer og sorg.
Jeg var den som fokuserte på de resterende 20%.. Og gikk tilbake mange ganger.
Takket være min P/N har jeg nå funnet ut av mine feil og mangler, jeg har begynt å sette grenser, og han prøver seg. Det funker å virke likegyldig, selv om alt de sier svir. Her er det barn i bildet, og vi må kommunisere via SMS. Prøver å ignorer de små stikkene, dersom det blir “for mye” så søker jeg mine gode og trofaste venner som har kjent meg hele livet, snakker med de om det. Da får jeg også bekreftelse på at mine følelser ikke er unormale.
Prøv å fokuser på kun å svare på ting som omhandlet barnet dersom det er barn i bilde, vist ikke NK som bloggeren sier.
Jeg kan ikke takke deg nok, for at du bruker tid og energi på å opplyse oss. Den har hjulpet meg mye. Jeg har brukt ett år på å finne ut av ting, jeg har snakket med fastlege og psykolog. Jeg har observert P/N, på hva han har sagt og hva han har gjort, ingenting samhandler.. Han sier heller aldri unnskyld når han har sagt noe stygt eller såret meg. Når jeg snakket med han om ting som såret meg så bare sukket han og lukket øynene, mens han bet tennene sammen.
Synes det med å rive av plasteret var en fin måte å forklare hvordan det er å bryte ut av forholdet. Den er så sann, det gjør vondt der og da, men det går over <3
Jeg legger nå min P/N bak meg og velger å fokusere på å jobbe med mine feil og mangler. Jeg føler meg endelig fri, han har ikke taket på meg lengre!
Ang. den intense interesse i starten af forholdet, som jeg oplevede, da troede jeg at her var en mand der var hovedkulds forelsket i mig. Og han spottede nok mit kerne-sår. Blev blød og smigret og lagde min fornuft til side, da jeg oplevede at ?en person ville mig SÅ meget. Og at han var så insisterende. Jeg tror at selv den bedste single, kan blive meget overvældende grund-glad, når man oplever at få så stor en interesse.
Jeg har forstået at det er mønstret fra en P og kan i dag også sagtens se, at han jo bare maste på, uden at spørge mig!
Langt inde i forholdet sagde han en dag til mig: Nu er det din tur til at give, jeg har givet så meget i det her forhold. Og jeg spurgte om vi da havde et købmandsforhold og om han holdt et regnskab!! Jeg tog udfordringen op og over-inviterede til det ene og andet af hyggelige ting. Alt sammen til ingen nytte, han var for længst stået af, kan jeg se den dag i dag.
Efter flere år, begyndte min P at lægge en distance til mig. Efterhånden havde vi flere og flere konfrontationer. Jeg gav ham en dag et overblik over vores forhold. Hvordan jeg efterhånden synes det havde udviklet sig fra himmel til helvede. Dengang vidste jeg ikke, at det var den totale afsløring. Men det var det og hans maske faldt i den grad.
Herefter oplevede jeg en meget primitiv person. (Han var ellers meget dannet og meget kontrolleret- Covert Narcissist) Han begyndte at smaske ved bordet når vi spiste, lå og fes i sofaen om aftenen, viste sine muskler frem (som han vanligvis var for fin til at have sådan en mande-opførsel)
Så det manipulative skift jeg oplevede, var fra en enorm kontrolleret gentleman til en nærmest primitiv Neanterthaler (mht. basale behov som at vise mandighed og indtagelse af mad og sex) Det var lidt af et spektre at bevæge sig i! Tro da fanden, jeg blev mere og mere frustreret og top-stresset over den udvikling i forholdet.
Det var desværre først lang tid efter at forholdet var slut, at jeg klarede at se alt lysende klart.
Der skulle meget viden, mave onde, terapi, oplysning, sorg og tårer, vrede, stress reaktioner i kroppen, og en tilbagetrækning fra livet, til at komme videre. Det tager den tid det tager, for at komme op at stå igen. Så bevar tålmodigheden derude og for alt i verden, det vigtigste ? og som der bliver skrevet herinde meget ofte: NUL og absolut/200 % NUL KONTAKT og bloker din P overalt, på ALLE medier! God helg
Tusen takk for mange kloke kommentarer her.. Jeg leser opp og ned og gjør meg klar for nk for siste gang!
Jeg er så takknemelig for at jeg har denne bloggen, igjen tusen takk.
Er så godt å vite at man ikke er alene selv om det veldig ofte føles sånn. Er det noe min p er ekspert på er det å gi meg endomhetsfølelse. Han vet det er mitt svake punkt og virkelig fryder seg når han kan sørge for at jeg sitter med det.
Jeg har som sagt bestemt meg for å slette og blokkere han fra alt, han har bare endel ting hos meg han må hente. Vi ble enige om at han skal hente det i dag når jeg ikke er hjemme. Hva synes dere om den siste kommentaren han nå sendte meg i forbindelse med dette;
(Han legger selvfølgelig alltid all skykd på meg)
“Fint du ikke er hjemme har på INGEN måte lyst til å treffe deg se deg lukte deg eller noe som har med deg og gjøre. Søla bort 2 år av livet mitt med å fly etter deg som KUN tenker på seg selv. Ikke din skyld da, kun min egen dumhet”
Kine, slik var også min P/N, når jeg tok opp ting snudde han det om å la skylden over på meg.
Han kunne også skjelle meg ut etter noter, si mye stygge ting og bare 1 time etterpå spørre om vi ikke skulle ha sex og uten en unnskyldning.. Jeg var såret og lei meg pga alt han sa, men viste likgyldighet, selv om jeg følte for å svare tilbake like “umodent”..
Når jeg spurte å få mine ting tilbake da jeg reiste fikk jeg bare beskjed om at han hadde kastet det i boss. Noe som var en løgn. Men sa det for at jeg skulle reagere med følelser.
Det beste er bare å “heve” seg over det, ver likgyldig og konkret og svare på det det sier, ikke noe mer.
Stor klem til deg <3
Kine
Prøver å få deg til å føle deg verdiløs.. Jeg tror også han han prøver å manipulere.. Se deg.. Kjenne lukten av deg..
Min Pskrev da jeg sa jeg ikke klarte mer.. Ingen problem, jeg har glemt deg alerede.!!!
For så å være stille i 11 dager og true med å ta livet sitt fordi jeg hadde ødelagt HAN..
Håper du ser hvor latterlig det er. Nå har du muligheter til å oppleve ekte kjærlighet!!
Ønsker deg virkelig masse lykke til!
Det ER manipulering, Kine..innholdet i meldingen du fikk. Tidvis er det som om vi alle her har vært i kontakt med en og samme psykopat, for opplevelsene vi beskriver er nokså like. Dessverre er det bare et bevis for at psykopater opptrer nokså likt; De manipulerer! Han skriver “Fint du ikke er hjemme har på INGEN måte lyst til å treffe deg se deg lukte deg eller noe som har med deg og gjøre.” Han manipulerer deg til å se han som den sensitive, følsomme fyren han var i begynnelsen av forholdet. Han som spontant reagerte på både lukten og synet av deg. Dette er et klart forsøk på å gjenkalle følelsene dine fra idealiseringsfasen, da du ble glad for at han følte så mye for deg. Poenget er at idealiseringsfasen var et skuespill fra hans side for å få deg dit han ville, og fordi du ikke hadde noen grunn til å mistenke noe galt, så virket skuespillet i starten. Du trodde han. Det er den samme tilstanden han ønsker å manipulere deg inn i nå. Det er typisk for psykopaten som skjønner at du er på vei bort. Når det er sagt, så er det akkurat dette som er selve drivkraften for psykopaten, det å manipulere offeret til å føle/handle akkurat som han ønsker. “Søla bort 2 år av livet mitt med å fly etter deg som KUN tenker på seg selv.” Her skisserer han DIN situasjon, ikke hans. Det er som om psykopaten siterer dine ord i mangel på egen opplevelse og selvinnsikt rundt egen oppførsel. Mest sannsynlig ønsker han å fremprovosere sinne, få deg ut av balanse og få deg til å komme med motreaksjon. Og det føles så urettferdig at han sier dette, når du vet at sannheten er den stikk motsatte. Han glatter over til slutt med: “Ikke din skyld da, kun min egen dumhet” Jeg får en følelse av psykopatisk ordsalat, der han først er sår og følsom, nesten som et offer, før han beskriver deg som den store stygge ulven, og så avrunder med å påta seg skylden på en mild og litt distansert måte. Du vil stå igjen som et spørsmålstegn; Hva mener han – egentlig? Den uroen må du rett og slett legge bak deg. Alt er manipulasjon! Det du skal ha fokus på, er at denne mannen er nøyaktig den samme personen som har behandlet deg stygt, og du må bort fra han. Han kommer aldri til å bli annerledes, uansett hva han sier. Hold deg her på bloggen, les, skriv og bli klok. Som du ser er det flere som har opplevd absurde manipulasjonsforsøk fra psykopater i fritt fall. Lykke til! 🙂
Takk anonym00, my og Kari for konkrete og gode tilbake meldinger til meg.
Jeg er imponert over din tolkning av meldingen, det stemmer så bra! Jeg klarer selv ikke se det fra den siden, så jeg er så takknemmeglig for den støtten og hjelpen jeg kan få. Akkurat nå føler jeg at denne bloggen og all kunskap om dette evnet er min bibel. Jeg tror jeg noen dager holder på å bli sprø. Sånn som i dag, søndagene…..forferdelige dager. Også blokkerte jeg han i dag…I dag var dagen…Jeg vet at dagene, ukene, månedene, tiden framover kommer til å bli vannvittig tøff. Men jeg vet jeg bare MÅ.
Igjen – tusen takk 🙂
Del 1
1. Jeg trodde aldri at jeg noen gang ville bli skikkelig forelsket i noen etter bruddet med min eks kone. Vi skilte oss for åtte år siden. Noen forhold har jeg jo hatt etter det ble slutt mellom oss, men ingen som jeg ble hodestups forelsket i, det vil si frem til i fjor sommer da jeg gjennom facebook kom i kontakt med ei dame som brøt gjennom alle mine barrierer, jeg falt så pladask som jeg aldri har falt før. Allerede før jeg traff henne ansikt til ansikt var jeg hekta, samtidig som magefølelsen min hylte, skrek og sparket til meg, men jeg overhørte den. Jeg ville ha denne (djevel) kvinnen for en hver pris, jeg var sikker på at hun var min sjelfrende. Og da vi møttes, så ble jeg enda mer hekta. Hun kom hjem til meg og vi gikk en lang tur og snakket om alt mulig, og så helt plutselig kastet hun seg rundt halsen min og kysset meg, det var sånn som man ser på film. Det var så fint, det var akkurat som vi smeltet sammen, det var henne jeg hadde ventet på men aldri helt hadde turt å tro på at ville dukke opp i livet mitt. Gud hvor feil jeg tok. I to mnd ble jeg overøst med «kjærlighet» fra henne. Jeg kan ikke huske å ha hatt det så fint noen gang. En kveld vi lå ved siden av hverandre i sengen så kikket hun meg inn i øynene mine og sa at hun elsket meg, jeg følte det samme og sa at jeg elsket henne også, for det var det jeg følte, men selvfølgelig elsket hun meg ikke, men det forsto jeg jo ikke da. Hun ringte meg også noen ganger på natta når hun visste at jeg sov, og jeg tok jo selvfølgelig telefonen, da var hun helt fra seg fordi hun savnet meg så forferdelig. Den taktikken gjorde meg jo bare enda mer forelsket, for jeg visste jo ikke da at hun gjorde det for å få meg enda mer hekta på henne. Vi snakket i timesvis sammen på telefon hver dag, som regel var det henne som førte samtalen, eller rettere sagt hun snakket mens jeg lyttet, da jeg bare elsket å høre stemmen hennes. Hun hadde den vakreste stemmen jeg noen gang hadde hørt. Så begynte terroren. Hun fant bilder av kvinner på fb jeg hadde klikket liker på lenge før jeg ble sammen med henne og lagde sjalusi drama rundt det. Jeg kunne forklare i det vide og det breie at jeg ikke var interessert i dem, og at jeg ikke hadde vært sammen med dem, men ingenting hjalp. Den ene gangen fikk hun meg så frustrert at jeg slo hull i baderomsdøra. Og når hun hadde fått meg opprørt og fortvilet, så fikk hun meg til å føle at det var meg det var noe galt med. Etter dette hadde pågått i en mnd tid så spurte jeg om hun vil bli med meg i terapi, slik at vi kunne finne ut av kranglingen og kansje få en slutt på den. Da ble hun sint, og så ble hun lei seg og så gråt hun og kom med alle mulige forklaringer på hvorfor hun ikke ville i terapi, og at vi selv ville klare å finne en løsning på det. Etter det, så roet hun seg ned med disse dramaene. Hun likte heller ikke at jeg sa at hun var søt, vakker pen eller deilig, men når hun skiftet profilbilde på fb og menn ga henne lignende komplimenter så klikket hun både liker, og var svært så takknemlig for oppmerksomheten hun fikk fra sine mannlige venner, og når jeg nevnte det for henne, så sa hun at jeg måtte slutte å være sjalu på vennene hennes, og spurte jeg videre om hvorfor hun syntes det var greit at de ga henne komplimenter men ikke jeg så ble hun sint og sa at jeg måtte slutte med den sykelige sjalusien min. Og jeg trodde jo at det var meg som sjalu, hun fikk meg til å tro at det var meg det var noe galt med. Når vi var samme så ville jeg gjerne holde rundt henne eller holde henne i hånden, men en dag så var det også galt, hun ville ikke at jeg skulle ta på henne når vi var ute blant folk. Det var veldig forvirrende og det brøt ut en krangel mellom oss, for jeg forsto ikke at det gikk an. I tre mnd hadde vi jo holdt rundt hverandre men nå kunne vi ikke det lenger. Jeg ga meg, hun fikk det som hun ville selv om det var helt grusomt i begynnelsen så klarte jeg å avholde meg fra å holde rundt henne i offentligheten, og når vi var alene så ble det henne som måtte ta iniativet, for gjorde jeg det, enten det gjaldt å ha fysisk kontakt med henne som å holde rundt henne, forsøke å kysse henne, eller gud forby, komme med forslag om at vi kansje kunne ha sex, da fikk jeg beskjed om at jeg var masete og sex fiksert. Kosing, kyssing og sex , det var jo ikke noe annet vi gjorde de to første mnd vi var sammen, men så ble det mindre og mindre av det, og hver gang hun slengte noen smuler til meg, så var jo jeg kjempefornøyd. Vi så hverandre som regel bare annenhver helg, da var sønnen hennes på tre år hos sin far. Og når vi så hverandre så sjeldent så savnet jeg henne enda mer når hun ikke var der. Jeg slo opp med henne syv eller åtte ganger, men krøp alltid tilbake, og vi ble sammen igjen fordi hun så at det var mer forsyning og hente hos meg antar jeg. Den siste gangen det ble slutt så var det hun som ikke ville mer, vi kranglet om en eller annen filleting, jeg husker ikke en gang hva det var lenger.
Del 2
Men vi fortsatte allikevel å holde kontakten gjennom telefonen, og jeg var ute hos henne en siste gang før det ble helt slutt, og vi hadde den mest fantastiske sexen jeg noen gang hadde hatt med henne, og jeg trodde at nå blir alt bedre, nå komme vi til å bli sammen igjen. Den gangen visste jeg ikke som jeg gjør i dag, at den sexen vi hadde det var begynnelsen på slutten, den sexen skulle gjøre meg enda mer hekta enn jeg hadde vært tidligere, den skulle minne meg om hvor deilig vi hadde hatt det når hun gjorde det helt slutt og jeg sto tilbake uten noen mulighet til å få henne tilbake. Hun visste akkurat hva hun gjorde, hun var ute etter å ødelegge meg, men det klarte hun ikke. Når det gikk opp for meg at det virkelig var over, så var alt bare et eneste kaos i hodet mitt, og magen verket, den motbydelige klumpen som hadde satt seg fast der pulserte, og ville ikke slippe taket. Dagen etter det hadde blitt helt slutt sendte vi dritt meldinger til hverandre i 24 timer. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg sa stygge ting til henne. Jeg ønsker deg alt vondt resten av livet var en av dem, og den brukte hun mot meg for alt den var verdt. Hun viste den selvfølgelig til alle venner , familie og kjente. Hun og jeg har svært få felles kjente, så den rammet ikke meg nevnverdig hvis man skal se strategisk på det. Det de som har lest den meldingen ikke forstår er at hvis de selv ikke har vært utsatt for en covert narsissist som jeg var, så vil jo en slik melding virke ondskapsfull, men jeg regner med at for de av oss som har vært borti disse djevlene og hatt dem nært innpå seg, så føler vi det samme, men det er tabu å si det høyt. Jeg er av av den samme oppfatning i dag som da jeg sendte meldingen, selv om følelsen som var der da jeg sendte meldingen har roet seg betraktelig.
Savnet etter maske psykopat var helt grusomt etter at jeg innså at det var slutt, men jeg bestemte meg for å ha null kontakt. En av mine beste venninner er en av dem som vet mest om narsissisme her til lands, og min bror har vært sammen med en covert narsissist i fire år og har barn med henne. Opp i all møkka så hadde jeg de to beste støttene jeg kunne ønske meg, og det var begge to som fikk meg til å forstå hva det var jeg hadde vært utsatt for. Jeg hadde satt meg godt inn i emnet psykopati mange år i forkant før jeg traff narsissist eksen min, det var faktisk derfor hun tok kontakt med meg fordi hun hadde sett alt jeg hadde skrevet om psykopati på fb. Hun hadde nemlig mistanke om at eksen som hun har barn med var psykopat. En av mld jeg sendte henne siste dagen vi sendte sms til hverandre var, hvorfor tok du kontakt med meg angående psykopati, du har da en mye større ekspertise på det område enn meg. Altså selv om jeg kunne endel om psykopati så klarte hun å fange meg i nettet sitt. Så ut til fingerspissene vet de hvilke knapper de skal trykke på for å få oss hekta på dem, de er eksperter på å få oss til å koble ut logikken slik at det er bare følelsene som driver oss. Jeg brente jo også alle broer den dagen da jeg fortalte henne at jeg visste at hun var narsissist, da var det ingen vei tilbake.
I etterkant slukte alt jeg kom over av artikler, bøker og videoer om narsissisme. Det kan virke som alle av oss som har vært utsatt for disse parasittene får et enormt behov for å vite mer om hva det er de har vært utsatt for. Denne informasjonhungeren jeg fikk når det gjaldt dette hjalp veldig mye med tanke på å holde null kontakt. Jo mer jeg leste jo kvalmere ble jeg av å tenke på hva det var jeg hadde vært sammen med, men allikevel var savnet der, en blanding av savn og hat, egentlig et paradoks. Støtten fra min bror som jeg snakket med dagen lang og min venninne, gjorde det enklere å holde hodet over vannet, jeg er evig takknemlig over hjelpen jeg har fått fra dem. Var det noe jeg lurte på så kunne jeg snakke med han eller henne. Det kan virke som alle vi som har vært borti narsissister og psykoater føler mye av det samme, og derfor er det også så lett for oss som har vært ofre for dem og forstå hverandre, og det å ha noen som forstår deg fullt ut når du har opplevd noe slikt som dette er utrolig verdifullt, ja det er den beste hjelpen du kan få. Men selv om den hjelpen er der, så går det ikke over, det tar tid. Og i løpet av den tiden det tar før man får gifta ut av kroppen, så kan man også komme til å gjøre irrasjonelle ting. Jeg trodde at hvis jeg hadde sex med et annen kvinne så ville gifta trekke raskere ut. Etter to mnd så forsøkte jeg det. Det var ikke noe lurt. Savnet etter maskepsykopat ble enda verre. Så min personlige erfaring tilsier at det å ha sex for å forsøke å glemme mishandleren du har vært sammen med, det hjelper overhodet ikke, det forverrer bare det hele, men jeg skal jo ikke si at det kan være en løsning for andre, men for meg var det ihvertfall ikke det.
Del 3
Jeg var sammen med min narsissist i ni mnd, og det tok ca tre mnd før hun var ute av systemet mitt, på den måten at jeg ikke lenger bryr meg om hun har funnet noen andre eller at jeg ønsker henne tilbake. Men allikevel så dukker hun opp i tankene mine, men ikke på samme måte som før, jeg kjenner ingen dragning mot henne, kjenner ikke noe savn, begjæret jeg hadde for henne er også helt borte og jeg vet at hadde hun kommet på døra her så hadde jeg smelt den i gjen i ansiktet hennes, men i løpet av dagen så dukker hu opp inne i hodet mitt på et eller annet vis, men sjeldnere og sjeldnere og det er ikke lenger plagsomt, særlig når jeg vet at NK nå plager henne mye mer enn det plager meg.
For hvis vi skal være ærlige, så er jeg sikker på at alle av oss som har vært utsatt for psykopatenes mishandlinger fra bunn av vårt hjerte ønsker dem all elendighet de kan få.
Og vi menn som har vært utsatt for dem har ingenting og skamme oss over, for når vi forstår hva vi har vært utsatt for, at vi ga oss hen til noen vi trodde ville vårt beste, men som i realiteten ville knuse oss, når vi innser det, og forhåpentligvis klarer å komme levende gjennom det, så vil vi være styrket, vi vil da ha fått en radar som gjør oss i stand til å identifisere disse parasittene mye lettere enn vi klarte før de mishandlet oss. De knuste kansje hjertene våre, men vi skal huske at det finnes et lim som kan fikse det, den ene komponenten er vilje, den andre komponenten er å ville ta igjen, og å ta igjen er ikke noe stygt, det er et forsvar , en forsinket forsvar på et stygt angrep (men det er ikke sikkert alle trenger den komponenten). Og den tredje komponenten, som alle vi virkelige mennesker har, men som psykopatene mangler er empati, og den siste og kansje viktigste delen er tiden.
Ole John: tusen takk for din lange og velreflekterte kommentar.
Bloggen har sårt manglet mannlige stemmer, du dekker dette “hullet” så fint og jeg håper flere menn våger å fortelle deres historier. Jeg håper også mange tar seg tid til å lese kommentaren din i sin helhet da den er meget relevant for de fleste, uansett kjønn. Du kommer også med gode råd, for eksempel at det ikke hjelper å kaste seg ut i en ny relasjon for tidlig etter psykopaten.
Vi tror vi kan “glemme” hvis vi erstatter en avhengighet med en ny, det som på engelsk kalles “rebound partner”, men saken er at psykopaten hekter oss på en spesiell måte som ingen kan få oss til å glemme før vi har gjort det nødvendige arbeidet med oss selv. Vi vil også måle en ny partner opp mot idealiseringsfasen med psykopaten, men det blir umulig for en normal partner å overgå den opplevelsen.
Faktum er at vi trenger den tiden det tar å heles, innen vi i det hele tatt kan tenke på en ny partner. Inntil vi forstår at det er normale og “kjedelige” partnere som er bra for oss, så vil vi ubevisst søke etter en ny psykopat..
Viktig og bra observert 🙂
Selv takk for en utrolig viktig og bra blogg 🙂 Du er usedvanlig dyktig til å formulere deg. Jeg har flere ganger når jeg har lest dine innlegg blitt skuffet over at de ikke var lengre, og det skjer ikke ofte.
Jeg skrev mye om hva jeg hadde opplevd med denne kvinnen på bloggen min og på fb, jeg anonymiserte henne selvfølgelig, men det å kunne få det ut og fortelle hele verden om det grusomme jeg hadde opplevd, det var også terapi. Når man kommer seg opp på beina etter en slik hendelse så ser man jo at man har lært veldig mye, men man blir også veldig mistenksom overfor det annet kjønn. Det er nesten sånn at jeg antar at damer jeg møter har en personlighetsforstyrrelse til det motsatte er bevist, og jeg tror ikke jeg er alene om å ha det sånn, eller ?
Ole John: takk for dine komplimenter 🙂
Å generalisere er en naturlig forsvarsmekanisme. Kroppen “husker” og ønsker å unngå å gjennomgå det samme traumet. Problemet er at generalisering favner for bredt og blir uhensiktsmessig. Det sier seg selv at hverdagen blir vanskelig hvis man trigges av “alle menn”, “alle kvinner”, “alle svensker” eller “alle som kjører mazda”. Derfor må man forsøke å bevisst overstyre den refleksive reaksjonen på PTSD med rasjonell og logisk manøvrering.
Det er jo ikke “alle kvinner” vi er skeptiske til, men en viss oppførsel og betreden som kjennetegnet psykopaten. Denne oppførselen kan komme i alle forskjellige innpakninger; rike, gamle, nordmenn, utlendinger, unge, gamle, kjente, fremmede, kvinner, menn etc.
Jeg tror den umiddelbare generaliseringen som har til hensikt å beskytte oss når vi er på vårt mest sårbare etter bruddet, vil forsvinne etterhvert, slik at vi kan tilnærme oss mennesker som har enkelte likhetstegn med psykopaten, uten å bli trigget. Kroppen “lærer” at bare fordi et menneske bruker samme parfyme som psykopaten, så er han/hun en helt annen.
Men for å svare på ditt spørsmål, jeg tror ikke du er alene om å ha det sånn 🙂
Lykke til 🙂
Takk for svar 🙂 Ja jeg regner også med at den antagelsen om at alle er sånn til det motsatte er bevist etterhvert vil forsvinne, akkurat som savnet etter psykopaten forsvant. Tiden ordner sannsynligvis opp i det. Men det er jammen i meg bedre å være mistenksom enn det er å savne maskepsykopat.
Takk 🙂
Hei.
Jeg sliter også med tankekjør, jeg lurer mange ganger på om jeg krisemaksimerer det hele. Imidlertid VET jeg at det aldri er mulig for meg å få et sunt forhold med ham da han har tråkket på meg så til de grader x-antall ganger. Så min beslutning om å gå fra ham vil jeg aldri betvile….. tror jeg!
Det er et par situasjoner jeg virkelig funderer på om en P kunne reagert på samme måte han gjorde. Den ene situasjonen var en gang vi var på et kjøpesenter sammen. Jeg måtte dra fra ham fordi jeg skulle på jobb (jeg jobber turnus) I det jeg skulle dra, holdt han lenge rundt meg og sa “jeg gleder meg til å leve resten av mitt liv med deg” Jeg slapp endelig taket om han og oppdaget at han prøvde å skjule tårene som rant nedover kinnene hans. Da sa han “disse følelsene altså” Han klarte ikke skjule følelsene sine til tross for alle menneskene rundt oss.
En annen gang fortalte jeg han om en kollega av meg som hadde kommet til et bilulykkested. Min kollega måtte hjelpe et barn på alder med barnet til min P. Barnet i ulykken var hardt skadet og hadde ønsket å ringe til sin pappa. Da jeg fortalte dette, begynte min P å gråte. Han relaterte situasjonen til seg selv og sitt barn, og jeg ser det som normalt å reagere som han gjorde. Kan virkelig en P reagere på den måten???
Det er selvsagt mange flere situasjoner jeg stusser på, men de situasjonene ser jeg at hans atferd godt kan være tilgjort for å manipulere meg.
Vibeche: hans tårer på kjøpesenteret kan du trygt regne med også var manipulering. Husk at de er Oscar kandidater i skuespill. De får seg til å gjøre nær sagt hva som helst. Hvorfor gråte på et kjøpesenter? Det må jo være det perfekte stedet. Hundrevis av vitner som kan bevitne hvor følsom han var.
Jeg har lurt på dette en stund, da jeg ikke fikk det til å stemme med en oppførsel en P kan manipulere frem. Begge de to situasjonene jeg nevnte ovenfor, virket så ekte, følsomme og fine. Takk for svar, det er lettere å legge tankekjør fra seg når man får (av)bekreftet sine mistanker, for så å bare VITE at alle svar er: Fordi han er en P!