Dine personlige grenser kommer innenfra

I dag vil jeg skrive en liten tekst om et emne jeg har reflektert over den siste tiden. En av de mange kommentarene på bloggen gjorde meg oppmerksom på dette temaet. Mange har oppdaget at de har fått nye personlige grenser etter tiden med psykopaten. Personlige grenser er der for å beskytte vår integritet. Mange psykopat-ofre har hatt manglende, svake eller uklare grenser hele livet. Årsaken er som regel at de aldri ble bygget opp på nødvendig måte fra barnsben av. Mange av oss – flere enn vi tror – har narsissistiske eller psykopatiske foreldre som aldri tillot slike grenser å ta form. Andre av oss hadde sunne og kjærlige familier, men stod i fare for sosial utstøtelse i barne- og ungdomsårene. Vi visket derfor ut våre grenser i desperate forsøk på å passe inn i vennekretsen.

Dessverre gjorde vi oss selv en bjørnetjeneste. Når vi ikke fikk trening i å verne om vår integritet som barn og unge, så klarte vi heller aldri å plukke opp tråden som voksne. Mange av oss har blitt vellykkede voksne mennesker på de fleste vis, bortsett fra evnen til å beskytte oss selv. Vi har vært forsvarsløse mot dominerende mennesker. Dette ga psykopaten fri inngang. Det måtte en psykopatisk kollisjon til, for å gjøre oss oppmerksom på våre manglende grenser. Psykopaten tvang oss til å bygge opp våre grenser i godt voksen alder. Grensene andre mennesker har hatt intakt fra barnsben av, skal mange av oss altså bygge for første gang. Men som det sies, bedre sent enn aldri.

Noen vil kanskje spørre “hva betyr dette med personlige grenser? Det er et slikt diffust emne. Hvordan merker man at man har grenser?”. Vi merker grensene best når vi ikke har dem. Allverdens giftige mennesker, deriblant psykopaten, forsøker å invadere våre liv, og vi klarer ikke å bli kvitt dem. De fortsetter å kontakte oss og vil ha oss med på sosialt samvær. Men når vi er sammen med dem så opplever vi ubehag. Vi føler vi er under konstant angrep i form av subtil eller åpen kritikk, arroganse og nedlatenhet, og vi spør oss selv “hvorfor i all verden vil disse menneskene være sammen med oss, når de åpenbart misliker oss?”. Det er intet under at giftige mennesker finner oss. Giftige mennesker er hatefulle, og trenger villige søppelkontainere for å få utløp for deres hat. De utnytter andre for å heve seg selv. Etter samvær med oss så føler de seg som konger på haugen, for de har projisert deres forakt for verden over på oss. De har kanskje fått en smak av makt og dominanse av å se oss danse etter deres pipe. Vi derimot, går hjem tyngre og i dårligere form enn innen samværet. Giftige mennesker bygger oss ikke opp, de bryter oss ned. Det er derfor så viktig å stenge dem ute fra våre liv.

Spørsmålet bør derfor ikke være “hvorfor vil disse være sammen med oss?”. Svaret er soleklart som forklart over. Snarere bør spørsmålet være “hvorfor slipper vi dem til?”. Vi slipper dem til fordi vi er vant til det fra barnsben av. Den gang vi sto i fare for å utstøtes så lærte vi å svelge devaluering, så lenge vi kunne vise oss sammen med “de rette ungene” eller ungdommene. Senere, som voksne, så har vi fått mange gode venner som ikke er giftige. Men de giftige banker fortsatt på døren, og vi lukker døren opp for vi lærte aldri at vi ikke behøver å avsløre at vi er hjemme

Det er ingen menneskerett å være en del av våre liv. En viktig del av oppbyggingen av personlige grenser, består i å erkjenne at mennesker må gjøre seg fortjent til vår respekt og vår tid. Ingen kan bare ta seg til rette i våre liv. At andre må gjøre seg fortjent til oss istedet for omvendt, er en ny tanke for mange som hele livet har hatt en opplevelse av å være mindreverdige, og som har tolerert devaluering og mishandling så lenge man får stå i skyggen av noen. Dette har vært å foretrekke fremfor å være alene, ensom og utstøtt. Når mennesker med normale grenser og et sunt selvbilde møter nye mennesker, så spør de seg selv det selvbeskyttende spørsmålet “liker jeg ham/henne?”. Men mange av oss har istedet alltid stilt det selvdestruktive spørsmålet “liker han/hun meg?”. Hele vår sosiale omgang har vært basert på dette speilvendte bildet. Å forstå at vi er like gode som andre er derfor et grunnleggende arbeid som snur opp ned på hele vårt selvbilde. Mange vil trenge profesjonell hjelp med akkurat dette. Men vi kan begynne allerede nå uten hjelp, ved å si til oss selv “andre mennesker som vil være sammen med meg, trenger min tillatelse til det”. 

Giftige mennesker får innpass med smiger. En annen del av oppbyggingen av grenser består derfor i å lære oss å ikke falle for smiger. Vi må lære forskjellen på smiger og et ekte kompliment. Kort sagt så er smiger falskt, og et kompliment er ekte. Men de to kan ofte oppleves likt. Imidlertid er det noe i tonefallet og oppførselen til leverandøren, som avslører at det dreier seg om smiger og ikke ektefølt beundring. Det er heller ikke normalt å smigre noen for tidlig i relasjonen, innen man faktisk kjenner vedkommende. Jeg har en bekjent som nylig proklamerte at vedkommende i det siste “har tenkt så mye på meg”. Hvordan kunne jeg gjenkjenne at denne uttalelsen var smiger og ikke ektefølt? For det første lå det ingen handling bak ordene. Hvis noen påstår at de savner deg og har tenkt mye på deg uten å løfte en finger for å kontakte deg før dere tilfeldigvis støter på hverandre, så er det snakk om noe annet enn et kompliment. For det andre så er en betroelse som “jeg har tenkt mye på deg” faktisk veldig intim – også selv om den er ment vennskapelig og ikke nødvendigvis romantisk. En slik intim betroelse ønsker man å forkynne under fire øyne, for å understreke at den er ekte. Når den uttales med publikum til stede, så er det snakk om å gjøre deg forlegen fremfor trygg. Da avslører budbringeren at han/hun ønsker en nedverdigende reaksjon fra deg, og ikke tilknytning. Vedkommende som forsøkte å overbevise meg om at han/hun hadde tenkt mye på meg er en meget sjarmerende person, og klarte å få meg til å rødme der og da. Fortsatt kan smiger ta meg “på sengen” og jeg er sjelden forberedt på denne kommunikasjonsformen. Forskjellen i dag fra tiden før psykopaten, er at i dag klarer jeg å gjenkjenne smiger og riste det av meg etter ti minutter, hvorpå jeg tidligere ville tenkt på denne uttalelsen og personen som uttalte den i dagevis. I tillegg ville jeg antakelig ventet på at vedkommende som “har tenkt så mye på meg” faktisk skulle vise handling bak ordene og kontakte meg for å invitere meg ut. Og hvis dette ikke skjedde innen rimelig tid, så ville jeg antakelig selv tatt kontakt og invitert vedkommende. Dette er nøyaktig hva giftige mennesker vil med smiger. De vil at du skal tenke på dem og vente på dem. Slik beholder de makt og kontroll.

Jeg har ennå ikke kontaktet vedkommende som “tenkte så mye på meg”, og kommer heller ikke til å gjøre det. Dette er mine nye grenser i arbeid. De virker! Vi merker deres effekt på kroppen når vi klarer å stå imot giftige menneskers forsøk på å bli invitert inn. Og det er bare å la seg rive med av den gode følelsen det gir, når vi oppdager at vi klarer å beskytte oss selv. 

Når vi nå oppdager hvor mye gift vi har sluppet inn hele vårt liv, så opplever vi skam. Når vi tenker etter hvor lite konfronterende vi har vært overfor alle disse menneskene som har okkupert oss, så føler vi oss feige. Vi ser mennesker omkring oss, som alltid og tidlig sier klart og tydelig i fra når de støter på urettferdighet eller nedlatenhet, og vi skulle ønske vi var slik selv. Tydelige mennesker som ofte markerer seg, blir våre nye rollemodeller. Men de får oss også til å føle oss enda mindre, for uansett hvor hardt vi prøver og ønsker, så klarer vi ikke å være tydelige på en like effektiv måte som dem. Faktisk så kan vi oppleve latterliggjørelse av å markere oss nøyaktig på samme måte som dem.

Det kan oppleves dypt nedverdigende å oppleve at grenser som fungerer for andre, ikke fungerer for oss; når andre får respekt, og vi får pepper for å oppføre oss på nøyaktig samme vis. Sannheten er at ikke alle er skapt til å være tydelig på samme måte. Derfor er mennesker forskjellige. Ikke alle er hardtslående og en person du typisk vil se gå foran i et oppgjør eller en revolusjon, a la Jeanne D`Arc i hundreårskrigen i 1430,  eller Michael Collins i den irske revolusjonen i 1916. Fordi vi reagerer forskjellig på hverandre, så vil to mennesker få vidt forskjellig respons på å si de samme ordene.  At du selv ikke får den ønskede responsen og respekten av å markere deg, gjør deg ikke til feig eller mislykket. En kamp kan kjempes på mange vis. Det vi glemmer, er at den hardtslående evnen vi nærmest misunner hos tydelige mennesker, kanskje er tuftet mer på frykt enn beundring, og at vedkommende kanskje ikke har flere strenger å spille på enn å være hardtslående. Lær deg å få respekt på den måten som er ment for deg. Det finnes mer finurlige måter å vise grenser på, enn å rope høyt.

Du trenger nemlig ikke å konfrontere dine fiender ansikt til ansikt. Motstanden kan komme innenfra.

Vi har ingen plikt til å konfrontere giftige mennesker. Giftige mennesker er ikke verdt styrken det kreves av empatiske og sensitive mennesker for å konfrontere. Konfrontasjoner som faller seg så naturlig og lett for noen, krever dagevis av mobilisering, psykisk oppbygging og “klump i magen” av sensitive mennesker. Å takle dine fiender på denne måten kan derfor være skadelig for deg. Du tror du må “manne deg opp” og markere dine grenser med stramt blikk og harde ord, men dette er en misforståelse. Vi hører ofte at “du må ta igjen!” når vi forteller om devaluering fra bøller. Men tror våre rådgivere virkelig at en voksen person som har tråkket på andre i hele sitt liv, plutselig vil si “vet du hva, nå har jeg vært en tyrann i 50 år, men fordi du gjør meg oppmerksom på det så kommer jeg nå til å forandre hele min adferd øyeblikkelig!”? Selvfølgelig skjer det ikke slik, og mest sannsynlig vil våre protester falle døde til jorden, og mye mulig gjøre vondt verre. 

Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være “sleip” mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet. 

At du ikke lar deg manipulere betyr at nye psykopater aldri vil slippe inn gjennom hjertedøren. Den døren står ikke lenger åpen. Psykopater, narsissister og giftige mennesker vil oppleve at de på overflaten kommer et stykke på vei med deg, men at de vil stange hodet mot veggen når de forsøker å nå helt inn for å ødelegge deg. Dine nye grenser stopper dem simpelthen. 

La oss ta for oss et eksempel. Du har fått en ny kollega. I starten er du imøtekommende mot din nye kollega, og dere har til og med hatt litt sosial omgang utenfor jobben. Men med din nye kunnskap så gjenkjenner du tidlig at denne personen har psykopatiske trekk. Du merker den indre motstanden bygge seg opp. Du ønsker ikke lenger sosial omgang med vedkommende, men du er tvunget til å forholde deg til ham/henne som kollega.

Hva du er i din fulle rett til å gjøre, er å late som om dere er gode kollegaer. Men på hjemmebane takker du nei til alle invitasjoner om sosial omgang. Du gjør dette på en høflig og respektfull måte, for du vil ikke gi denne personen noe å “arrestere” deg for. Men du lar ikke denne personen ta ytterligere del i ditt liv. Du holder samtaler og kommunikasjon på overflatisk nivå, selv om vedkommende fisker etter dypere betroelser. Du avskårer på den måten ham/henne fullstendig fra tilgang til materiale de kan bruke mot deg. Resultatet? De vil forsøke å gripe deg, slik man griper etter vann. 

Du vet at vedkommende er psykopatisk, men vedkommende vet ikke at du vet det.

Her har du en stor fordel som du kan bruke til din beskyttelse, og det er ikke feigt av deg å holde din viten for deg selv.

Du vil oppleve at ett av to skjer:

1) Din psykopatiske kollega vil miste interessen for deg, muligens bli arrogant og nedlatende overfor deg på jobben, men han/hun vil snart finne en ny søppelkontainer.

2) Din psykopatiske kollega vil bli tiltakende desperat og frustrert når han/hun merker dine usynlige grenser. Hvorfor slipper han/hun ikke helt inn? Dere har jo en god tone på jobben, og han/hun tror kanskje at de har deg i sin hule hånd. Kanskje smigeren vil tilta. Kanskje vil det komme trusler. Likevel støter de på en motstand hos deg de ikke klarer å sette fingeren på. De vil enten forsøke enda hardere for å trenge gjennom dine usynlige murer, eller de vil velge løsningen i punkt 1.

Uansett utfall, så vil begge scenariene være underholdende for deg å observere, fordi det hele er så forutsigbart og fordi du aldri knyttet deg emosjonelt til psykopaten. Når psykopaten ikke klarer å knytte deg emosjonelt til seg, så mister de også all makt. Du klarer lett å distansere deg. Du glemmer vedkommende når du kommer hjem fra jobb, og du gjør ingen anstrengelser for å bli likt av denne personen. 

Jeg vil at leseren skal trekke tre poenger fra denne teksten, og bruke disse som verktøy når dine nye grenser reises;

-Du skal selv godkjenne hvem du vil ha i livet ditt

-Lær deg forskjellen på smiger og kompliment. Unngå mennesker som smigrer

-Det er ikke feigt å unnvike direkte konfrontasjoner med giftige mennesker

 

37 kommentarer
    1. Veldig bra skrevet igjen.
      “Det er ikke feigt å unngå direkte konfrontasjoner med giftige mennesker.”
      Etter min oppfatning er det likevel slik at konfrontasjoner bidrar til å bygge opp styrke og karakter, dvs. de egenskaper som trengs for at man skal bli respektert og tatt på alvor. Jeg selv har kjempet mange kamper jeg ikke har hatt noen stor forventning om å vinne, men jeg har markert meg og erfart at det å kjempe har en stor verdi i seg selv. I hvert fall for dem som orker å kjempe. Jeg selv har utviklet ikke-ubetydelig mer kunnskap og innsikt, slik at jeg er blitt langt bedre til å identifisere sakens premisser. Èn dag vil jeg vinne frem – håper jeg. (For meg handler dette om kampen for mine barn mot alle morens flygende aper.) (Jeg har også ambisjoner om å vinne tilbake den ære som mine foreldre og eks-koner har fratatt meg. Å være uten ære betyr at folk ikke respekterer meg fordi jeg har så lav karakterstyrke..)
      “Kjemp for alt hva du har kjært – Dø om så det gjelder.
      Da er livet ei så svært – Døden ikke heller.”
      “Jeg velger meg April
      I den det gamle faller, i den det nye får feste.
      Fred er ei det beste, men at man noe vil.” BB

    2. Per Kristian Mathisen: i ditt tilfelle har du hatt flere å kjempe for enn deg selv (dine barn). I så fall stiller det seg kanskje litt annerledes, og at man ikke kan unnvike enhver konfrontasjon.

      Det får være opp til hver enkelt hvorvidt man vil markere seg eller ei. De som velger å vike, skal ikke oppleve det som feigt. Men jeg tror alle leserne her har tatt en og annen nødvendig kamp. Faktisk har man kjempet hardere enn de fleste når man har forsøkt å redde relasjonen med en psykopat.

      Selv markerte jeg meg en gang meget voldsomt overfor en skjult psykopat/narsissist. Men faktum er at jeg hadde det ikke bedre etterpå, enn om jeg bare hadde gått utenom og unngått kampen. Det er en myte at det må harde skyts til, for at man skal få selvverdet styrket.

      “Jeg har også ambisjoner om å vinne tilbake den ære som mine foreldre og eks-koner har fratatt meg”. Det er meget leit at du opplever at din ære er fratatt deg, og at den må gjenvinnes, men jeg må spørre – hvordan har du tenkt å gjøre det? Er ikke de gjeldende menneskene som krever den slags opprettelse av ære, ute av ditt liv? Og hvis de fortsatt er der, er de verdt å samle på? Jeg håper at de som er dine virkelige venner, verdsetter helt andre ting enn en ære som man må slå seg på brystet for å opprettholde.

      Ære er mye mer, og antakelig noe helt annet, enn hva vi tror det er. Det er antakelig også noe annet i dag, enn det var for 200 år siden. Jeg vil også påstå at det er noe annet for menn enn for kvinner. Men man har ikke tapt ære, selv om man unngår konfrontasjoner som man aldri oppmuntret til å bygge opp. Skylden for ufred går ene og alene til de giftige menneskene.

      Karakterstyrke og integritet er – etter min mening – å være ekte og ærlig mot seg selv og sine nærmeste, og har ingenting med å plukke opp sverdet ved enhver anledning.

      “Kjemp for alt du har kjært – dø om så det gjelder”, “Fred er ei det beste, men at man noe vil”.

      Er ikke slike vers krigshisseri? Hvordan inspirerer det deg?

      Du er her fortsatt. Du har overlevd en relasjon med en psykopat. Du har til og med avslørt psykopaten og med det utvist en psykisk årvåkenhet som er beundringsverdig. Er ikke det ærefullt?

      Jeg er nysgjerrig. Svar gjerne på min kommentar. Takk for at du kommenterer 🙂

    3. Takk for at du tar opp et veldig viktig tema.
      Forskjellen på smiger og kompliment .. Har jeg tenk mye på. setninger som “jeg har tenkt mye på deg siden jeg traff deg” ” jeg drømte om deg en natt ” Kjenner Jeg blir litt latterfull, men tror det Er setninger som ofte går igjen hos mennesker som skal innynde seg. Sånne setninger har fått meg til å rødme flere ganger, men om man tenker over det, så føles det som bisarre ting å si når handlingen ikke samsvarer med ordene men er vanskelige å skille fra flørt eller komplimenter når man ikke har erfaring fra skadelige mennesker. Med disse setningen fikk min P meg i kne.. Og den siste.. Du er spesiell for meg, du dukker stadig opp i hodet mitt. ( selv om han har funnet drømmedama)
      Jeg merker godt etter mine erfaringer at jeg har lært mye. Lytte til magen NPR jeg kjenner at ting er feil og si NEI. Uansett hvem som spør, om det ikke kjennes rett eller greit.
      En utrolig vanskelig ting å gjøre i starten for man er vant til å tenke at jaja det tar bare noen timer eller jaja vis det gjør han eller henne glad eller jeg klarer meg jo altid. Og når man da setter grenser, setter seg selv høyere gir det en utrolig dårlig følelse og samvittighet i starten.
      Men etter en stund og man ser at dette er bra for meg, er det veldig deilig, og de som er rundt endrer adferd og man får den respekten man fortjener. Etterstreber jeg lærte å sette pris på meg selv og sette grenser for både meg selv og andre er det også pice of cake å holde NK med P fordi man fortjener så mye bedre. De som egentlig ikke likte meg for den jeg er vil ble sure og forsvant ut av livet mitt, noe som gav meg mer energi og en gylden mulighet til å prioritere og sette pris på dem som virkelig var glad i meg for den jeg er.
      Takk for at du reflekterer for og sammen med oss:-)

    4. Eneste måte “å få ære” på er ignorering, livet er for kort til å ta kamper mot mennesker uten fult utviklede sjelsevner, de merker du har empati og er sterk-det bør jo være nok.
      Er slik du egentlig “vinner respekt” men det et er jo egentlig ingenting å vinne…de er tom, uten intigritet og empati-de vandrer faktisk som gjenferd til den dagen de er borte..

    5. Tak for endnu et klogt og inspirerende indlæg. Jeg genkender meget tydeligt din beskrivelse af hvordan mine grænser bliver tydeligere for mig selv. Når det endelig går op for en, hvordan mekanismerne fungerer i relationer med N/P, så er også de udfald man møder fra dem næsten forudsigelige. I hvert fald genkender jeg langt tidligere hvad der er på spil, – og jeg kan vælge mine reaktioner med omhu for at passe på mig selv.
      Jeg er meget enig med dig i, at man skal overveje hvad man får ud af direkte konfrontationer. De gange jeg har gjort det er det altid endt i meget mere drama og ballade, og jeg er blevet fanget i ordsalaten. Og omvendt, så har de gange jeg har enten ikke har reageret på det syge sinds forsøg på at indfange min opmærksomhed, eller har håndteret det på en konfliktneddæmpende måde, da har jeg selv fået det meget bedre. Og det har styrket min indre grænsesætning og dermed integritet.
      Men som skrevet mange gange, så er relationer med N/P uforudsigelige, og jeg bliver også fra tid til anden sat på prøve overfor, hvordan jeg vil reagere. Det ligger ligesom i sagens natur. Jeg har selv, indtil jeg opdagede denne blog også haft svært ved at mærke mine grænser. Jeg tror selv det også handler om, at jeg har været for udmattet til at håndhæve dem, fordi jeg i så mange år har været under følelsesmæssigt pres. Så angsten ved at stå op for mig selv har fyldt det hele, og her under sorgen og skammen ved at svigte sig selv, og som lammer en.
      Men jeg mærke i stadig stigende grad en indre styrke, som dels hjælper mig til at trække mig når jeg mærker en giftig stemning, dels får mig til at træde frem og markere mine grænser. Det, der helt essentielt har hjulpet mig i denne proces, er at forstå mekanismerne i et relationelt samspil med en N/P. Denne forståelse og indsigt har været med til at forandre mit blik på mig selv. Det er skamfølelsen der langsomt er ved at blive transformeret til en forståelse af, hvorfor jeg så længe har følt mig lille og utilstrækkelig selvom jeg sled med at skabe mig et værdigt liv for både mig selv og andre i mine relationer. Og som aldrig var godt nok.

    6. MY: Ja, smiger kommer fra et annet sted enn beundring og anerkjennelse. Med smiger så vil budbringeren manipulere og kontrollere.

      Likevel er en enkel smiger vanskelig å stå imot. Et helt arsenal med smiger er umulig å stå imot, og dette er ofte hva psykopaten gjør i idealiseringsfasen.

      Vi må ikke klandre oss selv for å falle for smiger. Sjarmerende mennesker vil alltid komme under huden på oss. Vi kan bare ruste oss til å gjenkjenne smiger, slik at vi etterhvert faller sjeldnere og mindre voldsomt.

      Et kompliment kommer fra en venn eller en kollega som har studert deg en stund. En som kjenner deg, og et kompliment er ofte velreflektert og gjennomtenkt. Et kompliment blir fremført på en helt annen måte enn en smiger. I tillegg bunner et kompliment i ektefølt beundring, respekt og likeverd.

      Takk for din kommentar 🙂

    7. SANDAL: “Jeg er meget enig med dig i, at man skal overveje hvad man får ud af direkte konfrontationer.”

      Dette er helt riktig synes jeg. Vi må huske at mange psykopater elsker konfrontasjoner. De kjeder seg og liker å “trykke på knapper” for å få en emosjonell reaksjon av oss, enten det er sinne, gråt, fortvilelse eller noe annet.

      De ser på oss som pipedukker, som “piper følelser” når de klemmer på oss.

      Og de elsker hvis vi “mister hodet” i en konfrontasjon og sier eller gjør ting de kan bruke mot oss. Hvis vi i tillegg gjør det foran andre tilstedeværende så er det rene julaften for psykopaten. Da kan de peke på oss og proklamere “se! Jeg sa han/hun er gal!”.

      Så ja, det er mange grunner til å ikke ta opp kampen med psykopaten. Men det finnes unntak og det må som sagt være opp til hver enkelt hvordan de konfronterer psykopatene som vi ikke kan unngå å ha kontakt med.

      Takk for din kommentar 🙂

    8. Takk for et bra og nyttig innlegg. 🙂
      Du skriver: “Og de elsker hvis vi “mister hodet” i en konfrontasjon og sier eller gjør ting de kan bruke mot oss. Hvis vi i tillegg gjør det foran andre tilstedeværende så er det rene julaften for psykopaten. Da kan de peke på oss og proklamere “se! Jeg sa han/hun er gal!”.”
      Ja. Akkurat slik er det! Dette er metoden min leder har brukt på flere. Før det var min tur. Jeg forstår nå hvorfor jeg har klart meg såpass bra ift andre som har vært utsatt for p her på jobb. De ble vanskelige og han fikk rett. Og kunne rolig si de opp. Med mange aper som bidro.
      Jeg har blitt sterk og bygget meg opp igjen fra å være langt nede, isolert og mistet ansvar og status. Flaks, vilje og teft er vel grunnen. Sammen med hardt arbeid og god støtte av mann og tillitsvalgt.
      Med din blogg skjønner jeg så mye mer! Jeg skulle ønske jeg hadde hatt denne innsikten før. De tre fasene, smiger og personlige grenser skulle vært pensum på skolen.
      Ha en fin uke!

    9. Oslojente: jeg skjønner at din psykopat ikke er fra en intim relasjon, men fra jobb.

      Det er utrolig hvor mye skade disse menneskene kan gjøre på kropp, sjel og karrierer.

      Det er fint å høre at du har bygget deg opp igjen, gratulerer til deg 🙂

      Takk for din kommentar 🙂

    10. Takk for et bra blogginnlegg, igjen. Det er jo dette jeg ser at jeg har tatt i bruk de siste par årene; innholdet i de tre punktene du ber oss om å huske. Jeg føler meg overhodet ikke feig fordi jeg har opptrådd likegyldig og uinteressert, eller som en grå stein, overfor min eks. Spesielt ikke når jeg i etterkant har mottatt provokasjonene hans, som et siste maniske forsøk på å vippe meg av pinnen. Jeg føler meg sterkere enn han fordi jeg ikke blir provosert! Jeg bestemmer selv hvorvidt min eks skal være i mitt liv, og jeg har valgt bort steder, aktiviteter og mennesker vi hadde til felles, i tillegg til NK på nett og telefon. Jeg føler i dag at jeg har lykkes godt med det, selv om han ved et par anledninger (og by accident ifølge han) har funnet meg. Jeg kan alt om hans totale fravær av ærlighet, så jeg bestemte meg for å ikke bruke mer energi på å sortere sannsynlighetsgraden i utsagnene hans. Jeg anså isteden ALT for å være bullshit. Smiger og komplimenter iberegnet. Han starter enhver samtale med knallhard sympatisanking, og det er befriende å vite at jeg ikke kan hjelpe han, what so ever! Alt dette funker så bra. Så hvorfor gjorde jeg ikke dette for ti år siden?! Hvorfor var jeg ikke i stand til å få den mannen på avstand da? Jeg ville jo ha han ut av livet mitt den gangen også. Jeg visste innerst inne at han smigret meg kun for å oppnå noe, og jeg visste innerst inne at han kom til å knuse meg i neste øyeblikk. Det var regelen fremfor unntaket. Hvorfor kom jeg meg ikke bort? Den aller største feilen jeg gjorde var å IKKE UNNGÅ konfrontasjoner med psykopaten. Jeg trodde virkelig det hadde noen hensikt å diskutere med han. Jeg trodde han var normal og ville oppfatte de samme poengene som meg. Jeg opptrådde akkurat slik han ønsket jeg skulle gjøre. Jeg til og med veiledet han gjennom konsekvensene av hans dårlige valg, som om jeg anså han for å være i stand til å angre. Som om jeg mente at det var empatisk fornuft inni de samme hjernecellene som hadde klekket ut de mest ubehagelige situasjonene «til ære» for meg. Han levde lenge på min evne til å gjøre han normal. Nei, det er ikke feigt å unngå direkte konfrontasjoner med giftige mennesker. Det er faktisk livsviktig selvhjelp.

    11. KARI: jeg er glad for at du også ser det slik. Jeg tror nemlig mange sliter med spørsmålet “hvorfor tok jeg aldri igjen?!!”. Dette bidrar til å øke bitterhet og selvforakt, og forlenger rehabiliteringstiden etter bruddet.

      Men vi må tilgi oss selv. Vi gikk på eggeskall sammen med psykopaten. Ikke fordi vi var feige, men fordi vi ikke ville miste relasjonen.

      Vi ante heller ingenting om de skamløse og ondskapsfulle intensjonene bak psykopatens opptreden. Vi antok at det meste hadde en rasjonell forklaring. Derfor var vi tolerante og tilgivende. Å “ta igjen” anså vi ikke som riktig eller passende. Bitene falt først på plass senere, for mange lenge etter bruddet.

      Og når vi endelig innser at vi virkelig har grunn til å konfrontere og klandre, så kan vi ikke det pga NK.

      Ikke rart vi blir smågale!

      Derfor er det så viktig å vite, som du også skriver, at det er nettopp en emosjonell reaksjon psykopaten ønsker. Så selv om vi “brenner inne” med alt dette raseriet, så kan vi “kose oss” med at vi avskårer psykopaten fra å oppleve en slik reaksjon fra oss. Vi går ganske enkelt videre og later som om dette ikke har påvirket oss. Jeg kan love at det ergrer psykopaten 🙂

      Takk for at du kommenterer 🙂

    12. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
      Foreldre som sa at: ” så lenge du er snill og grei så får du venner”.
      Man får folk rundt seg, men de fleste er bare på jakt etter narssistisk forsyning som du skriver. Etter møte med psykopaten har jeg opplevd at jeg har tatt flere titals mennesker inn i livet mitt som har manipulert meg i mange år, nære familie også.
      Etter hvert har jeg begynt å like den såkalte “taushetsstraffen” bedre og bedre. Det er mye verre med alternativ 2 som du skriver, de som alltid er på jakt. Og det går veldig greit de dagene man har mye energi og overskudd, da fungerer grensene bra.
      Men det er de dagene da alt er tungt. Da føles det ut som alle sammen er på plass for å få sin bit. Da er det vanskelig å sette grenser, ignorer situasjoner og holde hodet kaldt. De menneskene står jo opp klokka 7 og starter å manipulere helt til dagen er ferdig, det er vilt å tenke på, men det er sant.
      Psykopaten er ikke lenger den personen som plager meg i daglige, men alle de andre menneskene som utnytter samvittigheten min.
      Det hjelper å være helt alene i noen dager, uker, da har jeg overskudd igjen, men hver eneste dag da tærer det på.
      Men det er vel bare å fortsette å jobbe med grensene og finne de metodene som er best for en selv. Det har blitt bedre den siste måneden, men de tøffe dagene kommer allikevel, heldigvis sjeldnere.
      Jeg kunne ønske at man kunne vite 100% hvem man kunne stole på og ikke, tenk hvor enkelt det hadde vært da og all tida man hadde slipt å bruke på de farlige menneskene…

    13. Anonym: “Jeg kunne ønske at man kunne vite 100% hvem man kunne stole på og ikke, tenk hvor enkelt det hadde vært da og all tida man hadde slipt å bruke på de farlige menneskene…”

      Vet du hva, du tenker ikke over det selv, men nå klarer du å spotte dem med nesten 100% nøyaktighet. Du vil merke at du fremover blir mye mer effektiv i å luke bort giftige og antisosiale mennesker (hvis ikke du har merket det allerede).

      Dette er en av de sjeldne “gavene” psykopaten etterlot oss.

      Jeg husker en venn fra før jeg traff psykopaten. Denne vennen forstår jeg i dag at er antisosial. Jeg brukte elleve år på å bli kvitt vedkommende. I dag “lever” en lignende person max noen få måneder i mitt liv.

      Ikke bare får de kortere tid med oss, de slipper heller ikke like langt inn som tidligere. Psykopaten slapp helt inn i hjerteroten. Andre narsissistiske venner har også lenge hatt en spesiell plass. Men jeg tipper at dette aldri kommer til å skje igjen. Giftige mennesker kommer fortsatt til å tappe oss for energi men langt fra like effektivt som før.

      Tenk hvilke “superevner” vi har fått 🙂

      Takk for din kommentar 🙂

    14. Det stemmer, jeg har allerede merket det.
      Bare av og til føles det ut som man er en magnet og alle de farlige menneskene kommer stormende, men jeg har lært den siste tiden at før fryktet jeg å bli ensom og forlatt. Men det er bare tull. Det er det de disse menneskene vil at du skal tro. Men ignorerer/avviser du disse menneskene så endrer ingen ting seg, bare en ting: Man blir tryggere på seg selv.
      Det er det som er viktig fremover nå, man må trives i sitt eget selskap og ikke være redd for å miste mennesker rundt seg, det er også da man “er seg selv”, og da tiltrekker man seg også de rette menneskene. Og det på riktig måte, ved å gi og ta.
      Man må tørre å gå en motsatt vei av det “alle andre” gjør, og ikke tenke så mye på hva folk mener, tenker og sier om deg. Det hjelper, samtidig å gi seg selv litt skryt av og til.
      Noe annet som også er rart, før og nå kommer folk til meg å spør om råd i ulike situasjoner. Nå gir jeg de samme rådene til meg selv, og de samme komplimentene. Og det føles godt, av og til ut som jeg er mer ego på en dag en jeg har vært hele livet. Man må først gi til seg selv, så kan man gi til folk rundt seg.
      Før ga jeg aldri meg selv råd eller komplimenter, nå gjør jeg det mer og mer automatisk og ubevisst.

    15. Anonym: “Det er det som er viktig fremover nå, man må trives i sitt eget selskap og ikke være redd for å miste mennesker rundt seg,”

      Når du har kommet så langt at du egentlig ikke er avhengig av noen for å ha det bra, når du ikke lenger desperat klenger deg til personer bare for å ha noen å være sammen med, da har psykopaten tapt. Ikke bare psykopaten, men alle giftige mennesker har mistet makten.

      For ingen av dem har noe å tilby deg, som du ikke kan få dekket i eget selskap 🙂

      Du skrev også i den første kommentaren at du nå setter pris på stillheten som “taushetskuren” gir.

      Dette er så viktig å huske for dere som nylig har innført NK, men som lider av abstinenser etter det brutte båndet, av savn og avklaring.

      Nyt stillheten! Det er et så godt og viktig råd. Du har ikke lenger angst i påvente av henvendelser fra psykopaten. Du sjekker ikke telefonen hvert femte minutt for å se om det har kommet en melding.

      For du vet at den ikke kommer 🙂

      Uten kontakt blir du ikke manipulert. Uten kontakt har du ingen angst. Uten kontakt brytes traumebåndet.

      Så nyt stillheten 🙂

    16. Jeg må bare spørre om en sak, for jeg har lest flere ganger at du skriver at bruddet/dumpingen var planlagt av psykopaten lenge før det skjedde.
      Jeg har vært naiv – i mitt hode ble det plutselig slutt mellom oss pga en krangel før jeg måtte dra til utlandet. Og han dumpet meg dagen jeg reiste hjem, over telefonen. I ettertid ser jeg nå alt han sa, dvs alt han løy om i månedene før bruddet klart og tydelig viser at han hadde tenkt å dumpe meg.
      Er det virkelig slik at de planlegger et brudd? Eller dvs planlegger et GRUSOMT brudd, med vilje?
      Eller er de ikke klar over at de gjør det – men følger bare samme mønster som før? Min psykopat gikk fra å spille kjærlig i telefonen til iskald over natten.

    17. t: det er fryktelig leit hva du har vært gjennom. Å forholde seg til de skiftende maskene til en person vi elsker er tortur. Når vi i tillegg blir dumpet på verst tenkelige måte, på verst tenkelige tidspunkt så bryter vi sammen – ihvertfall for en stund.

      Det jeg vet er at psykopaten helt fra starten vet at de kommer til å dumpe deg, de vet bare ikke hvordan ennå.

      Det ofrene opplever som romantiske dager, er “studiefasen” psykopaten bruker til å kartlegge vår personlighet, våre ønsker og svakheter, slik at både devaluering og avslutning kan foregå mest mulig pinefullt.

      Ja, det er nesten utrolig. Kan det stemme at noen er så grusomme? Ja dessverre. Disse menneskene er ondskap på to ben. Ikke meningen å lyde klisjefull, men det er så viktig at vi virkelig tar innover oss hvordan antisosiale mennesker fungerer.

      Når det nærmer seg slutten, så later psykopaten som om alt er som før, han/hun kan til og med gi offeret en real opptur for virkelig å øke fallhøyden når avslutningsdagen kommer. Slik har psykopaten planlagt slutten på forholdet, uten at offeret aner noenting.

      At psykopaten krangler med offeret rett før reiser, høytider, viktige eksamener, jobbintervjuer etc er meget vanlig og planlagt slik. Psykopaten ønsker at offeret skal fokusere på krangelen, istedetfor å nyte ferien, jula, positive høydepunkter eller viktige intervjuer. Psykopaten ødelegger gjerne disse.

      Å dumpe deg på hjemreisedagen var nok også kalkulert, for å gi deg et skikkelig antiklimaks etter turen.

      Vi må huske at disse menneskene aldri elsket oss, de forakter oss.

      En psykopat er fullt klar over hva han/hun gjør. Offeret er dømt fra første dag. Det er bare å løpe så snart man aner tegnene. Det er derfor jeg forsøker å spre kunnskap om emnet, slik at offeret kan komme psykopaten i forkjøpet. Allerhelst før det blir noen relasjon i det hele tatt.

      Takk for din kommentar 🙂

    18. Takk for viktig innlegg! Jeg trodde aldri at jeg hadde vage grenser fordi jeg ser meg selv som sterk og uredd. Men de grensene jeg trengte som liten, ble krenket gjentagende. Kunnskapen jeg tilegnet meg som voksen om dette temaet var likevel ikke tilstrekkelig, slik jeg trodde. Det måtte dessverre to dysfunksjonelle partnere til før jeg nøstet opp i de mentale flokene og jeg skjønte min rolle i det hele. (Eller hvor psykopaten fant sin åpning inn og sted å bli værende).
      Selv om man oppfatter seg selv som selvstendig og sterk, slik jeg gjør, er det fullt mulig å være hyper-tolerant ovenfor ikke så gode mennesker man slipper til inn i sin innerste sfære. Hadde jeg stått utenfor og sett inn i mine opplevelser med disse menneskene hadde jeg lynkjapt vært ute og lest vedkommende teksten. Men fordi jeg har vokst opp med å ikke være verdt noe, har jeg tålt mere, utsatt meg selv for unødvendig mye smerte og trodd at det delvis er min egen feil når mennesker finner det for godt å lyve for meg, svikte meg eller oppføre seg grenseoverskridende på en eller flere måter.
      Skamfølelse er en viktig faktor her. Vi har den gode skammen, som hindrer oss i å krenke andre. Som hjelper oss å verne om det mest private osv. Men den skammen som en overgriper påfører sitt offer (Vi kan være enige i at psykopaten kan sammenlignes med en overgriper?) må offeret ta, fordi psykopaten ikke evner å føle skam. Noen må ta den. Så, i tillegg til å bli utsatt for krenkelser får man skammen også. Den hindrer oss i å fortelle hva som har skjedd. Den gjør oss medskyldige og den er med på å bekrefte vår allerede skadeskutte selvfølelse. Vi blir en medskyldig. Slik blir vi også en likeverdig og kan bruke det som en forklaring på hvorfor vi blir værende hos en person vi fornuftsmessig vet ikke har noe godt å tilføre oss.
      Jeg gjorde det. Var hyper-tolerant ovenfor en oppførsel jeg burde ha spottet fra dag en. Hvorfor var jeg så villig til å gi alt for å få så lite? Svaret er at jeg har trodde jeg ikke fortjente bedre. Ubevisst har dette vært min sannhet om meg selv og er jeg takknemlig for noe i denne torturen av et forhold, så er det denne innsikten.
      Kanskje står jeg i fare for å bygge så strenge grenser nå at jeg risikerer å miste gode mennesker i livet mitt. Det er en reell fare. At man gjør feil, når man skal øve seg i en egenskap mange andre bare har naturlig, er sannsynlig. Jeg er ikke så redd for det lengre. Jeg er mye mer redd for å miste den ene personen jeg burde være aller mest opptatt av og bry meg mest om: meg selv.
      På generell basis: Det er ufattelig energikrevende å ha grenseoverskridende mennesker i livet sitt. Jeg har trodd at det ikke har brydd meg noe særlig. Jeg har sett og visst, men tenkt at jeg takler det. Samtidig har jeg vært mentalt sliten og med lavt selvbilde. Når jeg nå har “ryddet opp i rekkene” ser jeg hva disse menneskene har kostet meg. Jeg er gladere, tryggere, sover bedre og det viktigste: Jeg liker meg selv, på tross av at jeg vet der er andre som nå ikke gjør det. Det får være deres problem.

    19. Rebekka: “Kanskje står jeg i fare for å bygge så strenge grenser nå at jeg risikerer å miste gode mennesker i livet mitt. Det er en reell fare.”

      Jeg forstår din bekymring, men jeg tror faktisk ikke faren er der. Grunnen er at vår magefølelse/intuisjon ikke tar feil. Så hvis vi fremover bommer på vår evaluering av mennesker, så er det fordi vi fortsatt ikke lytter til intuisjonen.

      Et eksempel. Jeg hadde en venn som jeg var meget glad i. Jeg var sikker på at dette var en god person. Etter 14 mnd begynte jeg å få en dårlig følelse av denne vennen. Jeg opplevde meg utnyttet, denne personen viste enkelte små tegn til fientlighet som jeg fanget opp, og vedkommende kunne snakke om seg selv i timesvis – og så senere klandre meg for at vi aldri snakket om meg.

      Det endte med en verbal utblåsning fra min side. Min venns oppførsel trigget meg og jeg sa stygge ting om min venn direkte til vedkommendes ansikt.

      Senere fikk jeg dårlig samvittighet, trodde jeg hadde tolket min intuisjon helt feil og kjøpte en dyr gave til min venn som plaster på såret. Vi hadde en lang og dyp samtale hvor vi begge lovte å forbedre oss.

      Dette er nå noen måneder siden, og ingenting har forandret seg. Min venn er fortsatt like blottet for innsikt i hvordan vedkommende oppfører seg og jeg er om mulig blitt utnyttet enda mer. Jeg blir fortsatt like trigget og forstår at min intuisjon snakket sant hele tiden.

      ” Hvorfor var jeg så villig til å gi alt for å få så lite? Svaret er at jeg har trodde jeg ikke fortjente bedre.”

      Absolutt en relevant konklusjon, som mange lesere vil kjenne seg igjen i. Andre ofre, inkludert meg selv, ga så mye fordi vi trodde vi ville bli kompensert på et senere tidspunkt. Men denne kompensasjonen kom aldri, og da det ble klart at psykopaten aldri hadde tenkt å kompensere hverken for bedrag eller tjenester, så kom bristepunktet. Jeg vil skrive mer om dette i et innlegg snart.

      Takk for reflektert og spennende kommentar 🙂

    20. Ang det å konfrontere: Jeg sitter ikke på noen fasit og alle situasjoner er ulike, men jeg ser det som fånyttes å prøve å komme gjennom med noe som helst med disse menneskene. Det er en grunn for at de er slik de er og at det ikke går an å argumentere med dem/sette dem på plass, bare beviser dine mistanker om hva de er: Narsissister/psykopater/dysfunksjonelle.
      I stedet vil de fryde seg over at du bruker tid/energi og frustrasjon på å gå inn i konflikten. Man kan ikke vinne. Den eneste måten jeg føler jeg vinner på er å gå videre, ignorere dem og ha det bra i livet mitt.

    21. Kjenner meg igjen i meste parten av det Rebekka skreiv.
      Jeg har alltid blitt stemplet som “alt for snill”. På barneskolen ble jeg utnyttet fordi jeg ikke sa nei, når noen spurte meg om å hente noe eller hjelpe med noe.
      Samtidig har det liksom vert noe jeg ønsket selv, for jeg likte å glede andre.
      Jeg har utsatt mine behov og hjulpet andre istede. Likevel ble jeg den som “diltet” etter andre. De andre barna kalte meg for “gullungen” fordi den ene fantastiske læreren såg meg.
      Jeg har vert i to dysfunksjonelle forhold. Begge to vidt forskjellige. Men samtidig ser jeg i dag at det har vert noen likhetstrekk mellom disse to..
      Jeg overlevde det første bruddet. Men på hengende håret. Jeg ante ingenting om psykopati den gang.
      Jeg står ovenfor ett brudd med en dysfunksjonell person nå, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg videre.
      Ista gråt jeg så jeg ristet. Også får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, at jeg er dysfunksjonell og paranoid.. Selv om mine nærmeste sier at det ikke er et bra forhold, og hvor mye vondt det har forårsaket.. Men jeg føler likevel at siden jeg har vert i to usunne forhold så må det vere meg det er noe galt med.. Selv om jeg vet at jeg har blitt behandlet dårlig og innerst inne vet at ingen av de elsket meg, så føler jeg at det ikke går an å elske meg.. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle enda ett brudd, å gå videre uten å vere bitter og sint..

    22. Rebekka: Du har så rett, det er virkelig meningsløst å konfrontere en person som verken føler anger eller skam. Vi må ikke glemme at personen som vi ønsker å konfrontere, er jo fremdeles den samme personen som underveis syns det var helt greit at vi ble skadelidende. Det var ikke bare “helt greit”, det var faktisk tilsiktet og utspekulert, og vedkommende nøt resultatet. Å konfrontere en psykopat kan likestilles med å gratulere vedkommende med resultatet. Han/hun har lykkes med sin ondskapsfulle virksomhet, og min konfronterende tilstand er beviset! Men det er et viktig element i frigjøringsfasen som ikke kommer så ofte frem, og det er hva som skjer med offeret når absolutt alle de positive følelsene for psykopaten slipper taket og blir borte. Når du ikke lenger savner et eneste fiber av psykopatens kropp, ikke en eneste sekund av psykopatens liv, selv ikke det han/hun måtte ha av tilnærmet lik normal, hyggelig adferd. Du vil kanskje først bli fylt med en slags forakt for psykopatens virkelige jeg. Jeg vet at jeg følte forakt. Men enda bedre; Du vil etter hvert miste mye av den respekten du følte for han/henne da vedkommende fremdeles var å regne som normal i dine øyne! Jeg har aldri likt å frasi meg respekt for andre mennesker. Det har tidligere fått meg til å føle meg som et dårlig menneske, og jeg har isteden valgt å slippe opp litt på mine egne grenser. Jeg er oppdratt slik. Men min eks har fått meg til se annerledes på det. Jeg respekterer han som det mennesket han ønsket å vise meg at han er. Verken mer eller mindre. Han lever, og det respekterer jeg. Men han er skadelig og jeg ønsker ikke å ha han i mitt liv. Det er utrolig befriende når man føler akkurat den sannheten. Det føles ekte. Da har man ikke lenger behov for å konfrontere vedkommende, for han/hun er ikke lenger verdt en konfrontasjon.

    23. Blog-forfatter; sikke en gave du har, i din formuleringsevne. En stor fornøjelse at læse og et MEGET relevant tema, synes jeg!
      Personlige grænser- ja, de er svære at sætte, når P (Covert Narcissist) i starten fortæller hvor helt ganske særlig man er. At man er hans egen lille skønne rose. Min P sagde engang: ?Jeg er så vild med dig, at det bliver du træt af i længden. At jeg er, så meget mere vild med dig, end jeg tror du er med mig??.
      Han sendte smiger i mit liv ? opfyldte alle mine længsler og drømme, men helt uden dybde, fandt jeg så senere ud af. Der var absolut ingenting i det, da jeg efterhånden konfronterede ham med alt det han ikke handlede på. Ord og handling passede slet, slet ikke sammen. Så ja, jeg var blevet smigret og fanget af hans ord og manipuleringsteknikker.
      Længe før forholdet sluttede, forsøgte jeg at få lidt balance ind i forholdet, ved at bede ham om bidrage til fællesskabet, f.eks. madlavningen og andre udgifter jeg havde påtaget mig alene. Ganske rimeligt synes jeg. Hvis ikke han snart tog hans andel, måtte vi ses på en anden måde. Jeg satte langsomt og stødt, flere og flere grænser for ham. Det sagde min intuition mig! Og jeg var bange, for jeg vidste et eller andet sted, at nu ville jeg miste ham!! Men jeg vidste samtidigt, at det skulle gøres. Han reagerede blandt andet ved at sige: Du er også bare sådan en, der siger hertil og ikke længere. Og han fik mig til at føle, at det var mig der var så skrap, at jeg lagde en distance ved at lægge en linje op, hvad jeg synes var rimeligt og hvad jeg efterhånden ikke synes var ok. At det var mig der skubbede ham væk. At det var mig der begyndte at trække mig fra forholdet, ved at sætte grænser for ham osv.
      Da det langt om længe kom dertil hvor jeg afslørede ham og hans maske faldt, da blev jeg så paf, at jeg bare sad og stirrede på ham med åben mund. Han sagde da: En anden kvinde har engang været så vred på mig, at hun stod og slog på mig i 1 time. Nå, sagde jeg bare. Det må have irriteret ham vanvittigt.
      At der så var et rigtig langt, hårdt og frustrerende efterspil med meget frem og tilbage, gjorde at grænserne til sidst blev meget flydende. Ville den dag i dag ønske, at jeg aldrig havde oplevet den sidste del af afslutningen. Ønsket at jeg bare havde nøjedes med det ?nå? dengang og at jeg så havde lukket døren bag mig og ikke oplevet den sidste ækle dødedans!
      Jeg synes i øvrigt at jeg altid har sat grænser. MEN det jeg ikke har gjort, er at følge op på dem. Jeg må i det stille, have accepteret at P ikke respekterede mine grænser. Jeg gik bare ud fra at mine grænser blev accepteret, når jeg nu havde sat dem. Har aldrig lært hjemmefra, hvad man gør, når folk ikke respekterer ens grænsesætning!. Det har jeg forhåbentlig lært nu, af onde og hårde livserfaringer med P.
      Jeg måtte først nå dertil, hvor jeg i krop og sjæl nåede et mætnings-stadie. Jeg kunne simpelthen ikke mere. Jeg kunne mærke i hver nerve i kroppen, at jeg ikke orkede flere forsøg på at jeg var den, der var large. Og da jeg endelig kom til den erkendelse, da var det jo enkelt at vise ?nu lukker jeg showet? ? Et definitivt punktum for dig P. Og så startede den lange periode, med at rejse mig lige så stille. Og der er jeg stadig. Vil bare sige til alle ofre, at der er rigtig mange stadier i genrejsning af sig selv – med tålmodighed går det heldigvis langsomt og stødt fremad!

    24. Tusen takk for svar. 🙂 Har lest litt om medavhengig nå, og kan bare nikke bekreftende på at mye stemmer..
      Men jeg går ikke inn i et forhold for å bli misbrukt/behandlet dårlig, jeg ønsker jo et sunt og godt forhold, hvor jeg kan føle meg trygg og ivaretatt. Ha det stabilt. Men ser at jeg sliter med å ta til meg kjærlighet som “sunne” mennesker gir. Det har heller aldri vert ett problem om å gi beskjed når grensene mine blir tråkket over, å avslutte et forhold, problemet er at jeg ikke greier å stå i det og gir etter når de lover gull-og grønne skoger.
      Jeg er ganske sikker nå på at min mor er en N, hele barndommen følte jeg et behov om å ta vare på henne. Samtidig ønsket og lengtet jeg etter å ha “andre foreldre” som tok vare på meg.
      Mulig derfor jeg ubevisst går inn i et dysfunksjonelt forhold.
      Men jeg skal definitivt ta dette opp med psykologen min når hun kommer tilbake fra permisjon.
      Ser at “medavhengig” heldigvis kan kureres. 🙂

    25. Det er forresten noe annet jeg har spekulert og fundert over.. Med min P/N måtte jeg nærmest trygle og be om kompliment. Mens med andre kvinner kunne han kommentere over hvor bra de såg ut etc. Ikke direkte til kvinnene, men til meg.
      Jeg husker spesielt noen ting nå, den ene var at jeg en dag pyntet meg litt mer enn vanlig for han, tok på meg løsvipper og følte meg veldig lekker, under middagen buste han ut “du? Har du løsvipper på? Kan du versåsnill å ta de av, det ser veldig dumt ut”. Jeg kjente tårene presse på bak øynene, og forklarte at jeg ønsket å pynte meg for han. Fikk bare til svar at “jaja, du er fin, men løsvippene kunne du droppet”.
      En annen ting var at jeg var den som ofte tok initiativ til kyss. Måtte be om at han skulle kysse meg. Ofte sa han “beklager, glemte å kysse deg”, som om jeg forventet at han skulle kysse meg, men det jeg egentlig ønsket var at han skulle kysse meg fordi han ønsket det, og ikke fordi han trodde jeg forventet det? Veldig forvirrende.
      Han fortalte meg også en gang at han hadde våknet en morgen og skvatt når han såg noen låg i sengen Vedsiden av han, at han hadde “glemt” at jeg var der..
      Jeg er kommet meg igjennom dag 1 med NK. Men det er beintøft. Kjenner ett stort sug etter å ha han her, samtidig vet jeg at jeg har fått nok.

    26. Anonym00: “Med min P/N måtte jeg nærmest trygle og be om kompliment. Mens med andre kvinner kunne han kommentere over hvor bra de såg ut etc. Ikke direkte til kvinnene, men til meg.”

      Dette er enkelt å svare på. Det er sjalusifabrikkering (eng. triangulation). Hva psykopaten gjør, er å heve sin verdi ved å antyde at andre har lyst på ham/henne, eller at andre mennesker eller andre ting er mer viktige for ham/henne enn du er. Ja du leste riktig, å sjalusifabrikkere med ting eller dyr er vanlig. For eksempel kan psykopaten kose med hunden hele kvelden og ignorere deg. Dette er bevisst, for å gjøre deg sjalu på hunden. Eller psykopaten kan være meget opptatt av det nye blomsterbeddet og tilbringe alle kveldene med å plante, luke og studere nye blomster, mens du går for lut og kaldt vann. Dette er ikke en normal person som har fått en ny lidenskapelig hobby, dette er en psykopat som helt bevisst forsøker å gjøre deg sjalu på blomsterbeddet! Du vet det når du gjør vedkommende oppmerksom på at du synes han/hun bruker altfor mye tid med beddet. En normal partner vil bli oppmerksom på å fordele tiden mer mellom deg og beddet. En psykopat vil gjøre det motsatte – bruke enda mer tid på beddet – og kanskje samtidig kalle deg gal eller klengete som i det hele tatt kan tenke om beddet som en trussel.

      I ditt tilfelle hadde psykopaten selvfølgelig ingen interesse av å gi komplimenter til kvinnene direkte. Da ville du ikke høre komplimentene og heller ikke bli sjalu.

      Hva psykopaten ønsker å oppnå med sjalusifabrikkering , er at offeret skal oppleve at det har “konkurranse” og legge seg enda flatere, beundre psykopaten enda høyere og tjene ham/henne enda mer.

      Når din psykopat fortalte at han skvatt av å se deg ligge i sengen, for han hadde glemt at du lå der, så er dette delvis en sjalusifabrikkering, på den måten at du skal føle deg liten og glemt, og dermed manipulere deg til å øke din verdi gjennom å øke din innsats i relasjonen. Men mest av alt er det en devaluering – for å få deg til å føle deg nettopp ubetydelig.

      Alle psykopater sjalusifabrikkerer til en viss grad. Noen mer enn andre. Min psykopat gjorde dette hele tiden – med personer av motsatt kjønn, med kompiser, til og med med mobiltelefonen sin.

      Takk for din kommentar 🙂

    27. Min P har ved flere anledninger spurt om jeg ikke skal fikse/ordne meg før vi skal ut på byen eller møte venner. Da har jeg allerede dusjet, sminket meg og pynta meg. Jeg er heldigvis trygg på utseende mitt- og vet at jeg ser langt bedre ut enn han. De første gangene stakk det- nå virker det heldigvis ikke lengre.
      Det blikket, den måten de måler andre mennesker på, kan ikke forklares. Min P kan for eksempel se på søsteren sin (som er verdens snilleste mot han) med et blikk som viser hvor lite han setter pris på henne, hvor ynkelig hun er i hans øyne. Ingen eller noe er bra nok for min P. Paradokset er at han selv ikke har noe som helst å gi til andre, enten av verdi eller av seg selv. Jeg tror ikke en gang han vet hvordan man gjør det. Psykopater er så onde at det er vanskelig å forstå.
      Jeg var i Thailand i sommer. Da så jeg plutselig en stor fisk. Den svømte rundt og rundt i ring og oppførte seg merkelig. Reisefølget mitt så at det var en liten hai. Da kom jeg på at jeg hadde hørt at ‘du vet det er en hai når du ser en- de oppfører seg på en annen måte’ . Har tenkt mye på den opplevelsen- og koblet det til psykopater. Psykopatene (haiene) er der ute. De forsøker godt å blende seg inn i flokken. Men har man først lært seg hvordan de oppfører seg, så kan man også peke ut hvem de er.

    28. Hei.
      Jeg lurer på hva som er best å gjøre i denne situasjonen:
      Når p tar kontakt ( melding ) konfrontere han om manipulasjon/løgn?
      Eller full ignorering? ( ikke respondere på henvendelse i det hele tatt.
      Hva liker de minst og hva kan resultatet bli?

    29. Anonym: dette er et godt eksempel på devaluering. Så fint at du lar det prelle av 🙂

      “Det blikket, den måten de måler andre mennesker på, kan ikke forklares. Min P kan for eksempel se på søsteren sin (som er verdens snilleste mot han) med et blikk som viser hvor lite han setter pris på henne, hvor ynkelig hun er i hans øyne. Ingen eller noe er bra nok for min P. Paradokset er at han selv ikke har noe som helst å gi til andre, enten av verdi eller av seg selv. Jeg tror ikke en gang han vet hvordan man gjør det.”

      Jeg synes dette avsnittet du skrev er en så treffsikker forklaring på det overdrevne selvbildet psykopater har, komplementert med null selvinnsikt.

      De synes ganske enkelt de er bedre enn andre, bare i kraft av å eksistere. De er overlegne uansett hvor lite de gir. Og andre er ynkeligere uansett hvor mye de gir. Og det er heller ingen “formildende omstendighet” å være i slekt med dem, som du poengterer. Psykopaten ser ned på alle.

      Det er virkelig bare en tilstand som forklarer et slik syn – og det er rovdyrmentalitet. Normale mennesker er der som psykopatens byttedyr og næringskilde.

      Takk for din kommentar 🙂

    30. Ella: Det beste er full ignorering, selv om det er vanskelig.

      All respons, god eller dårlig, forteller psykopaten at du fortsatt tenker på ham/henne.

      Ofre har ofte mye på hjertet, og tenker “DET må jeg ihvertfall si, for det er slikt et gullkorn” selv om de innerst inne vet at NK betyr ingen respons. Men faktum er at ingen “gullkorn” gjør noe inntrykk på psykopaten. Det gjør heller ikke logikk, rasjonell argumentasjon eller erklæring av kjærlighet/hat.

      “Hva liker de minst og hva kan resultatet bli?”. Jeg forstår denne tankegangen, for jeg har hatt den selv. Men ofre som lurer på hva som rammer psykopaten hardest, har ikke forstått hva NK er til for. NK er for å beskytte oss og trekke oss ut av leken. Jeg må gjenta; TREKKE OSS UT AV LEKEN. Å lure på hva de liker minst, er å fortsatt delta i leken.

      Intet vi gjør kan gjøre psykopaten rasende eller angrende etter bruddet. Å føle sinne, anger eller skam (som la oss innse er hva vi egentlig ønsker at psykopaten gjør) krever tilstedeværelse av dype og stabile følelser, og det har psykopaten ikke. Han/hun opplever korte “blaff” av følelser lik de man ser hos dyr. De lider altså ikke sjelelig på samme måte som normale mennesker.

      Det er derfor bortkastet tid for offeret å bruke masse energi på å pønske ut hva som kan såre psykopaten. Det beste vi kan gjøre er å jobbe raskest mulig mot å bli likeglad, og fortsette våre liv så godt vi kan UTEN å tenke på psykopaten.

      Men jeg kan fortelle at hvis noe som helst gjør inntrykk på psykopaten, så er det å bli ignorert. Enda “verre” er det hvis et tidligere offer lever et lykkelig liv.

    31. Takk for svar 🙂
      Vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne bloggen. Man føler seg ikke “høy i hatten” når man spør gjentatte ganger. Likevel, man blir jo ikke “dømt”( slik man gjerne er redd for ) så opplever man også genuine gode mennesker, da får man jo håp og forståelse om at det finnes ekte gode mennesker der ute.
      Det betyr alt i en slik situasjon, aldri mer om jeg skal havne i noe slikt igjen.
      Tusen hjertelig takk for svar, ønsker deg en riktig god helg. ( Også til dere andre )

    32. Ella: Det er ingenting galt i å be om en forklaring mange ganger. Tvert i mot viser det selvinnsikt å vite hva man trenger og så be om det. Når jeg kjenner jeg er sliten og kanskje litt nedpå, hender det at jeg begynner å vakle i min overbevisning om hva som er rett og galt (i forhold til det jeg har vært gjennom) Da kontakter jeg en av vennene mine og ber om støtte. Ingenting av det de sier er nytt. Hodet mitt vet alt fra før, men jeg trenger bekreftelse på at jeg har sunne og normale reaksjoner. Det gjør vi kanskje alle. Blogger her må gjerne gjenta ordene “null kontakt” i hvert et avsnitt, for meg. Jeg trenger å høre det, til alt i meg spiller på lag hele tiden. Vi er flere!
      God helg!

    33. Godt å høre, av og til tror man at det er en selv som er på tulletur, de har jo også “normale øyeblikk” derfor er det lett å tvile.. er det bare jeg som tar feil ? etc- det som gjør det hele så vanskelig.
      🙂 God helg

    34. Tusen takk for utrolig bra artikkel, du skriver usedvanlig godt og lett forstålig. En av de beste artiklene om psykopati jeg har lest på lenge. Fortsett med det gode arbeide. Bloggen din er til stor hjelp for mange.

    35. Hei på dere. Oppdaget denne bloggen akkurat nå, har vært i et forferdelig og grusomt forhold (innså jeg etter hvert) med en kvinnelig covert narsissist nå i to og et halvt år. Men i går kveld kom (det etterlengtede) bruddet. Hun satt der skadefro og lo mens hun fortalte bl.a at ja, det stemte at hun hadde vært sammen med MANGE menn i løpet av tiden vi var sammen. Pluss at hun lirte av seg masse annen dritt som så mange ganger før. Og plutselig var jeg ved det”veikrysset” som blir beskrevet her; Og jeg velger å GÅ! Jeg velger veien tilbake til LIVET! Og jeg tenker at DENNE bloggen kommer til å bli SVÆRT nyttig for meg i den tunge tiden som jeg vet jeg har foran meg. TUSEN TUSEN takk til deg som har laget denne bloggen! Du er en “lifesaver” Klem fra Terje.

    36. Terje: det er fryktelig leit hva du har vært gjennom. Nå er du i akuttfasen. Noe du må være klar over, er at NK er enklest den aller første tiden, fordi man er sint, målrettet og bestemt. Men etterhvert som tiden går så kan nostalgi dukke opp og man begynner å vingle og tvile på dømmekraften.

      Vær sterk. Vær trygg på din avgjørelse og dømmekraft. Når du er usikker, så les og lær og få bekreftelse. Sjekk også siden http://www.psykopaten.info

      Hvis du er stødig i engelsk så finnes den enda flere gode amerikanske og britiske nettsteder og youtube kanaler. For eksempel er youtube kanalen “begood4000” meget god og laget av en mann som var utsatt for en kvinnelig psykopat. Kanalen er relevant for alle med et spesielt snitt for mannlige ofre.

      Hvis du fremover får problemer med NK, så post dine tanker her innen du kontakter din eks. Mange lesere her er flinke til å støtte hverandre og gi gode råd.

      Ønsker deg masse lykke til 🙂

    37. “Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være “sleip” mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet.”
      Hele innlegget her traff meg mitt i hjertet. Og det siterte resonnementet passer for absolutt alle sleipinger man har møtt – vær gjerne overfladisk og lat som de ikke har såret deg. Prøvde denne teknikken på en person i min nærhet nylig, en som jeg i mange år fremover kommer til å ha en del kontakt med. Det føltes veldig bra!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg