Jeg vil fortelle en historie fra en dag med “min” psykopat.
Denne dagen skulle vi utføre en aktivitet, en utflukt. Utflukten var psykopatens forslag (som alt annet vi gjorde). Siden det var nydelig høstvær, så skulle vi sykle ut til et kjent turterreng, og gå en tur som ville føre oss opp på en høyde – et fantastisk utsiktspunkt – og der skulle vi nyte medbrakt mat og drikke. Bare vandringen alene var omtrent åtte kilometer så jeg skjønte at dette ville ta noen timer. Noen timer alene i psykopatens selskap, jeg gledet meg enormt til dette samværet. På dette tidspunktet hadde vi kjent hverandre i fjorten dager, men vært sammen hver eneste dag i dette tidsrommet, og jeg hadde allerede vendt meg til at psykopaten alltid var ved min side. Dog slo det meg at jeg visste veldig lite om ham.
Det var på returen, etter flere timer på vandring, da vi nærmet oss utgangspunktet hvor syklene våre sto, at vi fant en benk hvor vi besluttet oss for å sitte ned og hvile. Vi satt der i taushet, og speidet utover i samme retning. Benken var smal så vi satt forholdsvis tett. Jeg fisket i ryggsekken etter de siste bollene, tok en selv og tilbød psykopaten en. Han betakket.
Det var i denne stund, da vi satt der ved siden av hverandre, at alt plutselig føltes så ekte, riktig og naturlig. Jeg kjente meg så overveldende nær denne mannen som hadde fulgt alle mine skritt i to uker. Jeg visste knapt hvem han var, men jeg merket et vell av gode følelser for ham flomme innover meg. Vi var sammen. Det var bare oss to, mot resten av verden. Jeg merket en opplevelse av enorm indre fred. Jeg var skråsikker på at nå var øyeblikket kommet – som jeg hadde ventet på i mange år. Dette var mannen jeg skulle tilbringe lang tid sammen med, muligens resten av livet, og at alle hindringer som heretter skulle dukke opp kunne overvinnes, så lenge vi var sammen. Jeg var heldig. Jeg var lykkelig. Jeg var ikke ensom lenger. Jeg opplevde nærhet til et annet menneske, ikke bare fordi vi satt så tett. Det var emosjonell nærhet jeg opplevde. Psykene våre hadde på en måte smeltet sammen.
Jeg visste ikke hva som foregikk i hans hode mens jeg satt og opplevde alt dette. Jeg visste bare at der og da var det kun oss to. Dette var vårt øyeblikk, og jeg følte takknemlighet over at han viet så mye av sin tid til meg alene. Det fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt. Jeg undret om han nøt stunden like mye som jeg gjorde. Solen skinte på oss. Utsynet mot fjellet var fantastisk. Jeg skulle ønske vi kunne sitte der lenger, men det hadde vi ikke tid til. Vi måtte rekke butikken innen stengetid. Vi skulle handle inn til middag den kvelden. Middagen skulle vi både lage og innta sammen, bare oss to. Det var altså flere gode ting i vente.
Var jeg blitt forelsket som en tenåring? Egentlig ikke. Det var tilknytning på voksent vis jeg opplevde. Det var ikke følelsen av eufori, men av indre ro og trygghet med et annet menneske. Jeg kan den dag i dag hente frem følelsen og føle den påny. Den var sterk og fantastisk.
Men i dag, noen år etter denne hendelsen, så vet jeg også at den var basert på min virkelighet, og min virkelighet alene. Hans virkelighet? Jeg antar den så noenlunde slik ut; Hmm… jeg kjeder meg, hvor lenge må vi sitte her? NN er egentlig ganske kjedelig, hvorfor sier han/hun ikke noe? Det var egentlig en kjedelig tur, kjedelig selskap. Men det fikk tiden til å gå. Han/hun er så medgjørlig at jeg nesten må le, han/hun går jo med på alt jeg foreslår! For en dott. Antakelig begynner han/hun å bli forelsket i meg. Jeg må benytte meg av det, finne på sprell, se hvor høyt han/hun er villig til å hoppe for meg. Egentlig er det patetisk hvor snill han/hun er, eier ikke ryggrad, en slik person fortjener å bli lurt, narret, lekt med. Hmm… hva har jeg lyst på til middag i kveld? Uansett hva, så må jeg sørge for at det blir noe jeg vil ha. Jeg vil ikke at NN skal tro at han/hun bestemmer noe. Jeg er ettergivende med små ting, for å gi inntrykk av at vi spiller på lag, men jeg gir ikke etter når det gjelder middag. Jeg spiser bare ting jeg liker. Jeg vedder på at jeg kan få NN til å betale for alt også!
Disse tankene var usynlige for meg, men flere av hans handlinger var synlige. Dagen var virkelig ikke så fantastisk som jeg lenge husket den. For i min gode tro og velvillighet så hadde jeg ignorert mange røde flagg. Tegn og signaler som tydelig viste at psykopaten innerst inne ikke hadde tanke for andre enn seg selv. Jeg ignorerte dem fordi jeg ikke visste hva de betød. Her er noen av de jeg fortsatt husker;
– Jeg er høyere enn psykopaten. Likevel valgte han den sykkelen med mest komfortabel sykkelhøyde til seg selv. Det medførte at syklingen ble betraktelig tyngre for meg, da jeg satt veldig lavt.
– Selv om psykopaten er muskuløs og bedre trent enn meg, så lot han meg bære ryggsekken med alle våre felles ting hele turen. Han tilbød seg aldri å avlaste meg.
– Jeg hadde kjøpt boller, og han hadde kjøpt smågodt. Da jeg tilbød ham en bolle, så svarte han “ok, jeg tar en bolle av deg, så tar du litt smågodt av meg”. Jeg avfeide kommentaren som småsøt, som noe et barn ville sagt, og trodde ikke han egentlig mente at det skulle fordeles så nøyaktig. I virkeligheten mente han faktisk det. I hans sinn skulle ikke han gi meg mer enn jeg hadde gitt ham. Han hadde ingen idè om sjenerøsitet mot mennesker som støttet ham.
– Mesteparten av turen foregikk i taushet. Egentlig hadde vi svært lite å snakke om. Psykopaten ga veldig lite av seg selv, og jeg veiet mine ord. Jeg hadde allerede etter fjorten dager begynt å gå på eggeskall.
– En av tingene jeg faktisk fortalte psykopaten om, var min bror som døde for mange år siden da vi begge var ungdommer. Dette viste psykopaten ingen interesse for.
– Psykopaten tok flere bilder på turen som han senere samme dag la ut på sosiale medier. Ingen av bildene inkluderte meg. Jeg ble ikke referert til og på de sosiale mediene ga han inntrykk av å ha vært på tur alene.
Var det egentlig slik at jeg ikke ville se disse tegnene som brølte meg i øret allerede den gang? Nei, det var ikke slik. Jeg så dem, men valgte å la tvilen komme psykopaten til gode. Vi har alle vært der, og må tilgi oss selv for ikke å legge tilstrekkelig vekt på oppførsel som vi overhodet ikke hadde forutsetning til å forstå.
Men vi må forstå at tegnene vi ser ikke er tilfeldigheter eller bagateller. Når vi observerer gjentakende egoistiske handlinger av sorten jeg lister over her, attpåtil flere på samme dag, så er det ikke lenger snakk om ren uomtenksomhet fra vedkommendes side, eller at han/hun har en dårlig dag. Det er derimot viktige avsløringer av et forstyrret sinn. Psykopatens selvtjenende handlinger blir kanskje formildet av et sjarmerende ytre eller en flatterende opptreden. Men se forbi dette og la handlingene tale for seg selv, de forteller nemlig så mye og de er der hele tiden. Når vi velger å ignorere eller minimere disse nokså tydelige signalene, så gjør vi fem høns til ei fjær. Selv en normal men egoistisk person vet at man må gi for å få. At samspill med andre er en kløktig dans hvor begge veksler på å føre. Psykopaten forstår ikke det. Psykopaten føler seg berettiget til å ta uten å gi tilbake.
Noe jeg kan påberope meg skyld i, var en intens tro på at ting var slik jeg ønsket de skulle være. Jeg tilpasset, formet, ekskluderte og inkluderte til alt ble en “virkelighet” som passet meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro at hans intensjoner var gode? Det var jo psykopaten som var pågående og ønsket et slikt intenst samvær hele tiden.
Historien handler om hvordan vi som ofre trår så feil i oppfattelsen av andre mennesker generelt, og psykopaten spesielt. Vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet “er denne personen egentlig slik jeg tror?”. Historien handler også om hvordan normale mennesker knytter dypere bånd med andre, og hvordan psykopaten ikke gjør det.
Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua “bare kom nærmere”. Og vi lystrer.
Men samværet hans hadde en agenda. Hans virkelighet var så fjern fra min som den kunne bli. Jeg hadde ingen anelse og satt godt i musefella – der på benken. Og her ligger historiens moral. To mennesker sitter sammen på en benk. De sitter tett, og speider i samme retning utover landskapet. I taushet tilbyr den ene den andre en bolle. Den andre takker nei.
Fra utsiden ligner det et fantastisk vennskap med gjensidig lojalitet og omtanke. Men de to befinner seg ikke i den samme virkeligheten. Den ene har et ønske om et dypere bånd. Den andre ikke. De er ikke venner. De er fiender.
Kjære blogger, igjen takk for at du deler, trøster og forklarer.
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i innleggene dine, og i så mange, mange av kommentarene som postes her på siden. Brikkene faller langsomt på plass og på de beste dagene føler jeg meg ikke lenger så forvirret, så gal som jeg gjorde da sentrifugen av sorg, skam, anger, fortvilelse spant meg rundt i et kaos av forvirring.
Konsentrasjonsevnen min er fortsatt “missing in action” – jeg har gått i en uke nå og bestemt meg for å lage en logg/oversikt over bisarre episoder og “forsvinningsnumre” min psykopat utsatte meg og barna mine for, uten å komme i gang. Jeg har i flere dager nå tenkt jeg skulle skrive og fortelle om min bedøvende angst for å bli forlatt, utløst av episode på episode med taushetsbehandling, forsvinninger og utestengelser som mine omgivelser ikke forsto da de hendte. Jeg har hatt lyst å fortelle om hvor flink jeg ble til å tolke atferden hans underveis, til å analysere hvor nær han var på å flytte fra oss når det smalt – oftest for bagateller som hverken jeg eller mine allierte husker nå, eller forsto den gangen det skjedde. Jeg har hatt lyst å fortelle om alle de gangene jeg hang opp tøyet hans og lurte på om det var siste gangen – og at jeg faktisk pakket og overleverte alle klærne hans vasket og brettet, pakket og klart da han omsider gjorde alvor av å forlate meg og livet vårt. Og jeg har hatt lyst til å fortelle om hvor utslitt jeg var, at jeg det siste halve året faktisk konfronterte ham med at flere av reaksjonsmåtene hans var uakseptable, og umodne.
Nå ser jeg at jeg faktisk har bedt om min egen “avskjedigelse i unåde”, jeg la kortene opp i hendene hans da jeg sa at jeg hadde sluttet å sende SMSer med hvite flagg og ønsker om at han fikk en hyggelig kveld når han forsvant en lørdagsettermiddag, stakk fra planlagt samvær med barna og meg, for å gjøre “greiene sine” og drikke øl med gutta, jeg fortalte ham at det føltes nedverdigende og respektløst å ikke få svar fra mannen sin, og at jeg var trøtt og lei av det. Jeg ga ham enda flere kort på hånd ved å forlange at han ikke avlyste vennesamvær 30 minutter før vi skulle være der, fordi han var misfornøyd med min manglende entusiasme for utflukten, og jeg ga ham alle 4 essene da jeg under et av hans siste raserianfall (fordi jeg hadde skrudd av bilradioen noen ganger når jeg ikke likte musikken) spurte ham “hva har du tenkt å gjøre med det”?
De siste dagene har jeg heldigvis klart å slutte å innbille meg at alt som har gått galt har vært min skyld, fordi jeg omsider husker og ser graverende raseri-episoder og absurde reaksjoner på folk og episoder som ikke har noenting med meg å gjøre. Og i dag ble det plutselig klinkende klart for meg at han faktisk ikke har mer enn 1 kamerat – resten er bekjentskaper han går på byen med – vårt nettverk og vennekrets var faktisk mine venner, nye og gamle, som alle nå (utrolig nok) stiller seg lojalt bak meg og barna mine og hjelper og trøster oss i en verden som forøvrig er falt i grus.
Det er vondt og kommer alltid til å smerte ubeskrivelig, at ingenting av det jeg så på som kjærlighetserklæringer, støtte og oppmuntring underveis har vært oppriktig og ærlig ment – det kommer alltid til å være vondt å vite at jeg ble løftet til himmels, roset, takket og båret fram, ene og alene for å skape stor nok fallhøyde til å slå meg i stykker når han bestemte seg for å slippe taket og la meg rase mot avgrunnen. Uten bloggen, uten artikler om psykopati, ville jeg aldri kommet på tanken at så mye “kjærlighet”, “samhold”, “felles” opplevelser, “planer” og “mål” kunne forfalskes, og jeg ville fortsatt å jage hvileløst og ustoppelig etter en forklaring på hva galt jeg hadde gjort.
For straffen er så brutal, så grusom, at jeg har tenkt den bare kunne forsvares om jeg hadde myrdet barna, vært utro med brødrene hans, eller noe annet utenkelig ondt, egosentrisk og grusomt.
Realiteten er at jeg elsket ham, mer enn jeg trodde var mulig, og var så takknemlig for alt det gode som tross alt kom min vei, at jeg til the bitter end, har gjort alt som står i min makt for å gjøre ham tilfreds og lykkelig. Det paradokset kommer jeg aldri til å forstå.
Da jeg var sammen med min P, fik jeg ofte at høre fra mine venner : “I passer så godt sammen som par” og jeg tænkte, ja, de ser jo det jeg også føler! Vi var et rigtig godt match og jeg var lykkelig, glad, tilfreds og stolt. Det var i mange år en berusende tid, intenst, så rigtigt, sanseligt og fantastisk. Jeg følte det så DEJLIGT. Og så fik jeg lidt af et chok og blev høj-frustreret, da en bekendt af min P (for han havde ingen venner) fortalte mig, at den periode jeg refererer til, synes “min” P bare var kedelig, intensløs, daglidags og søvndyssende. Jeg nægtede simpelthen at tro det var sandt! Hvordan kunne den periode og alt jeg synes svingede så skønt og elskeligt mellem os, opfattes så modsat af ham? Den bekendt måtte bestemt lyve eller have fuldstændig misfortået noget!! Men i dag, med al den viden jeg har fået mig, omkring psykopati/Narc., så tror jeg det er ganske sandt, hvad jeg hørte. Jeg nægtede bare fuldstændig at tro det, da jeg var i “rusen”. Det kunne umuligt passe, med min oplevelse af os og hans upåvirkethed. At det var SÅ forskelligt/sort-hvidt. Slet ikke til at forså.
Og der tok psykopaten kontakt, tok et halvt år.
Heldigvis har jeg lært mye, og vil ikke respondere.
Merkelig oppførsel.
Hei igjen – takk for nok et knallgodt innlegg.
Det treffer meg sånn at jeg må bare skrive noen ord. Disse setningene:
– “valgte å la tvilen komme psykopaten til gode.”
– “vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet “er denne personen egentlig slik jeg tror?”.
Jeg vet dette er noe jeg må jobbe med- har erfart det før men selvsagt ikke så alvorlig som med psykopaten. Men jeg blir alltid like forundret jeg – når jeg opplevde/opplever situasjoner der jeg rett og slett blir skuffet over reaksjoner som jeg ikke forventet av enkelte – for jeg hadde trodd at de var “større” – hadde mer romslighet eller toleranseevne – men merker veldig at jeg er “var” nå og tror jeg er blitt mer egoistisk og ikke tolererer så mye lenger – beskytter meg selv mest mulig.
“Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua “bare kom nærmere”. Og vi lystrer.” – jepp. Min psykopat klarte det kunststykket før jeg faktisk møtte ham live, – jeg husker øynene hans fra det aller første møte – de var så intense – jeg følte jeg ble trukket mot noe intenst, spesielt og annerledes. Noe som møtte det jeg så etter til de grader. Dette var det første møtet! og jeg er heller en person som er litt forsiktig og overhodet ikke lar meg rive med – men dette var spesielt. (haha). I ettertid ser jeg at han hadde pga omstendigheter rundt ham – valgt meg ut som et passende offer allerede før vi traff hverandre første gangen – traff ham på nettet og snakket med ham der først. Ekstra farlig for da åpner man seg mer enn om man treffer en face to face og skal bli kjent. Farlig. Jeg serverte på et sølvfat tanker og meninger – så han visste jo nøyaktig hvilke strenger han skulle spille på når vi først møttes og ting utviklet seg. Går aldri mer i den fellen.Jeg vet jeg overså så utrolig mange røde flagg, indre stemmer som stilte spørsmål og hele min fornuft – til de grader. Han må ha tenkt noe som følger – hm – en ordentlig person – a 4 liv – gud hvor kjedelig- men hun har jo ting på stell – hvis vi blir et par virker jeg mer ordentlig enn jeg er slik at jeg kan oppnå det jeg vil ovenfor …. (ting jeg ikke vil gå inn på). Må bare få henne til å tro at jeg møter drømmene hennes slik at hun kan hjelpe meg med penger og å skape en ramme som får meg til å se godt ut. Dumme naut – hun her har aldri opplevd annet enn gode ting -og tror godt om folk så dette skal jeg få til. haha. Ligger ut noen agn og ser om hun biter på.Litt intens kurtise så er det greit.
Min videre livsoppgave blir å være egoistisk men på en måte som ikke bikker feil vei – men gjøre det som gagner meg best og ikke på andres premisser. Learning by doing… (men jeg er jo ikke dønn naiv selv om jeg i utgangspunktet tror godt om folk bare for å si det..for jeg er jo og fornuftig og “leser” de fleste godt.- derfor er det og viktig for meg å jobbe med å akseptere at hvem som helst kan gå inn i en psykopats felle- for det har rokket ved min innerste selvtillit og alt jeg står for både personlig og jobbmessig- den har vært tung nemlig).
Det er bare veldig kort tid siden jeg endelig fikk kuttet siste bånd til psykopaten selv om det er en god stund siden selve bruddet. Jeg tror han trenerte det lengst mulig for å ha “kustus” på meg. Men – det er så godt nå- jeg føler en helt vannvittig frihetsfølelse nå – merker at jeg oftere og oftere er glad og har mer energi. Det var en filleting som gjenstod men det tynget nok mer enn jeg trodde å ha det med meg overhodet – så det er bare så godt nå. Det svinger selvsagt- men føler at det blir flere av de gode stundene enn de dårlige. Har takket deg gjennom mange innlegg – men bloggen og din måte å skrive på har rett og slett vært til fantastisk hjelp i mitt livs vanskeligste situasjon! Uendelig takknemlig er jeg:)
Også anonym: det er litt av en oppvåkningsfase du har vært gjennom/fortsatt er gjennom. Den er lang, vond og hudløst ærlig men samtidig god.
Bruk den til å bli skråsikker på at ingen av de merkelige hendelsene i relasjonen var din skyld. Mange som virket tilfeldige, var i virkeligheten iscenesatt av ham.
En psykopat vil etter idealiseringsfasen er over, alltid la en trussel om å forlate relasjonen henge over offeret. Det er fryktelig for offeret å leve med denne trusselen, med angsten for å bli forlatt. Slik kan det pågå i mange år inntil psykopaten til slutt går. I noen tilfeller er det offeret som går først, dette er meget upopulært for psykopaten fordi hans/hennes planlagte manuskript ikke blir fulgt.
“Det kommer alltid til å være vondt å vite at jeg ble løftet til himmels, roset, takket og båret fram, ene og alene for å skape stor nok fallhøyde til å slå meg i stykker når han bestemte seg for å slippe taket og la meg rase mot avgrunnen.” Dette er så perfekt formulert av deg, og dessverre så riktig. Psykopaten elsker å se oss falle. Han/hun gleder seg så enormt til dette, at de er villige til å idealisere offeret i meget lang tid for å oppleve rusen det gir dem, å se oss falle ned fra pidestallen. Det er derfor det er så viktig å ikke gi dem noen reaksjon når vi faller. Ingen trygling om å ta oss tilbake. Ingen bønn om svar. Ingen tårer eller emosjonelle utbrudd. Gir vi dem det så får de noe som kalles “narsissistisk forsyning”. Å ikke gi dem noe av dette gjør dem rasende, fordi de da opplever at de har idealisert oss uten gevinst for innsatsen.
Ja du elsket ham. Vi elsket alle våre psykopater. Men nå må vi elske dem på avstand. Spillet er slutt. Vi deltar ikke lenger, og vi må fremover sky dem som pesten. De kan aldri komme nær oss igjen. Det er mange grunner til at det må være slik, noe jeg tenker å fokusere på i et fremtidig innlegg i bloggen.
Takk for din kommentar og masse lykke til 🙂
Anonym21: din lille historie er et skremmende eksempel på de to vidt avvikende virkelighetene offeret og psykopaten lever i.
Jeg vil dog legge inn et lite forbehold, mange psykopater lyver – hele tiden – til alle. De sverter også ofrene og svertekampanjen starter allerede fra første dag. Din eks` uttalelser til sin bekjente kan ha vært løgn og en del av svertekampanjen.
Det er likevel sikkert at hans opplevelse av relasjonen ikke var den samme som din. Psykopater kjeder seg hele tiden og det er høyt sannsynlig at stabiliteten som du elsket, den kjedet ham. Du ville ha ro og trygghet i relasjonen, psykopaten vil ha drama og spenning.
Takk for din kommentar 🙂
Takk for en treffende og tankevekkende beskrivelse. Jeg kjenner meg godt igjen når det gjelder alle de røde flaggene; at man faktisk så dem, men valgte å ignorere dem, lot tvilen komme P til gode – både pga et ønske om å møte den andre parten med tillit, og fordi man rett og slett ikke hadde rammene og forutsetningene for å forstå hva de handlet om.
Historien om benken og de to ulike virkelighetene fikk meg til å reflektere over min egen rehabiliteringsprosess, siden jeg nå definitivt føler både livsglede og våger å føle tillit til og omtanke for andre mennesker igjen – dette var nemlig ting jeg i nesten et år fryktet var behørig luket ut av meg for alltid, jeg var helt grå og tom, og klarte knapt å bry meg om noen.
Jeg husker godt de to første månedene etter bruddet, snart 2 år siden nå. Da var det nemlig nettopp den nyvunne innsikten i de totalt ulike virkelighetsoppfatningene som tynget mest. Det var jeg som gikk, eller rømte. Jeg begynte å forstå at alt var riv, ruskende galt, innså hvor utmattet og ødelagt og utslitt jeg var, og jeg begynte å ta innover meg manipuleringen. Jeg tenkte ting som: “han dytter meg vekk med den ene hånden og tviholder på meg med den andre” og “han herjer jo bevisst med meg”. LIKEVEL hadde han fortsatt min sympati; han var et offer, jeg følte med ham, jeg innbilte meg at han ikke kunne noe for det, at han ville meg vel, og jeg insisterte overfor meg selv på at han i hvert fall ikke var psykopat (jeg hadde vært inne på tanken, med andre ord).
I all denne dissonansen og kaoset klarte jeg likevel å bryte fordi den eneste klare søylen av sannhet jeg kunne se, var at dette var skadelig. Dessuten hadde jeg utrolig flaks i og med at jeg fikk muligheten til å flytte langt vekk for en stund. Da den muligheten kom, grep jeg den, brøt og dro – og gråt og led i to måneder. Det er forferdelig å tenke tilbake på den tiden. Jeg var alene på et fremmed sted i fremmed jobb, men når jeg ser på hele situasjonen og alt under ett, tror jeg det var riktig for meg å gjøre det på den måten; nærmest dyrke sorgen i ensomhet den aller første tiden, samtidig som jeg tvang meg på arbeid og gjorde ting som var “mine ting” selv om jeg følte null glede eller mening ved det der og da (i tillegg gråt jeg de første ukene like mye for ham, fordi han “aldri følte ro og aldri klarte å beholde de som elsket ham” – absurd nå, en klar og ren sorg da). Folk er jo veldig forskjellige på dette, men for meg tror jeg det tross alt gjorde rehabiliteringen kortere, ikke minst fordi den geografiske avstanden gjorde NK lettere på alle vis. Og dessuten fordi jeg fikk mulighet til å være alene med egne refleksjoner og la det brutale skylle inn over meg uten distraksjoner. Ting demret for meg, både sakte og fort, da og i løpet av det kommende året. Den altoverskyggende sympatien for ham forsvant overraskende fort.
“Jeg har aldri hatt det jeg føler at jeg har mistet”, husker jeg at jeg gikk og tenkte og tenkte i de to månedene jeg var utstasjonert og bearbeidet de ferskeste sårene. Og her kommer det jeg har sittet og fundert over i kveld, nå som alt er på nokså god avstand: Hva som egentlig har vært vanskeligst å bearbeide. 1) den psykiske mishandlingen, som foregikk i stort monn og som definitivt har satt sine spor, ELLER 2) det nesten ulevelige (i starten) i å innse at det man trodde man hadde, fellesskapet, egentlig aldri var sant? det sistnevnte snur jo opp ned på verdensbildet, troen på mennesker, ens egen vurderingsevne osv.
Ett svar er vel at det er kombinasjonen av disse to tingene som gjør denne opplevelsen så ekstraordinær og langt på vei ubegripelig. Samtidig merker jeg at den helt konkrete psykiske mishandlingen som gaslighting, trusler, sjalusifabrikering, raseri på absurde/skiftende premisser osv. sitter LENGST i, jeg sliter fortsatt med symptomer som jeg kobler til dette, symptomer som kan komme som lyn fra klar himmel (triggere osv.). Men igjen så var den akutte, heftige sorgen over at alt var bedrag, tyngre mens den sto på. Og endelig, tilbake igjen, så klarer jeg ikke skille disse tingene fra hverandre heller, det fremmedgjørende og tunge ved hele opplevelsen ligger i kombinasjonen.
Likevel fikk denne kloke og fine beskrivelsen av to personer på benken meg til å tenke at den grusomme opplevelsen av bedrag, at det aldri egentlig fantes, og sjokket man får etter bruddet over at man hele tiden levde i to helt forskjellige virkeligheter, kanskje er den opplevelsen man virkelig kan trekke lærdom ut av, også. Noe med å i fremtiden være mer påpasselig og ikke, som du treffende skriver, “projisere automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter” selv om de røde flaggene florerer. Møte mennesker med (en forbeholden) tillit, men IKKE la tvilen komme til gode når tegn dukker opp og ting skurrer.
PS. Beklager rotete og langt innlegg som bærer mye preg av høyttenkning, men jeg fikk et behov for å dele dette halvfordøyde tilbakeblikket, særlig ang. “de ulike virkelighetene” og sjokket innsikten om dette kan medføre etterpå. Igjen TAKK for innlegget og bloggen i det hele tatt, det har vært til så utrolig stor hjelp for meg og er fremdeles en uvurderlig støtte. 🙂
Anne: dette er hva mange psykopater gjør, det er hva jeg kaller en “oversveving”. En oversveving kan være direkte – som i ditt tilfelle – eller indirekte, hvor de “tar kontakt” via felles venner, overvåker dine profiler på sosiale medier, eller ringer fra ukjente numre og legger på når du svarer.
Hensikten med en oversveving er å sørge for at du ikke glemmer dem, og tvertimot bruker tid på å analysere “hva mente han/hun med det?” eller “var det NN som ringte?”. Slik sørger de for å ha makt over deg lenge etter bruddet. En oversveving handler altså ikke om savn eller anger fra psykopatens side, men i noen tilfeller kan de finne på å late som for å hekte offeret påny.
Fordi en psykopat har et annet forhold til tid enn normale mennesker har, så kan en oversveving skje ti dager, eller ti år etter bruddet.
Jeg vil minne om at selv om mange psykopater oversvever, så er det også mange som IKKE gjør det. Ofte føler ofrene seg da spesielt glemt. Men igjen – det handler aldri om savn eller kjærlighet når en psykopat oversvever.
Fint at du aldri svarte 🙂 Hold deg sterk fortsatt 🙂
Mia11: takk for dine utdypende og hjelpsomme kommentarer, denne er intet unntak 🙂
Dine tanker rundt din relasjon med psykopaten er til hjelp for mange. Jeg vil gjerne reflektere litt omkring dette med å ha en høy toleranse for merkelig oppførsel, som du også nevner.
Mange av oss er meget omfavnende mennesker. Jeg mener ikke at vi er fordomsfrie. Ingen er det. Men mange har stor romslighet for mennesketyper og oppførsel. Vi tåler kanskje mer fientlighet uten å bli såret, vi kan le av humor som ikke er vår egen, vi tåler svik flere ganger enn andre innen vi reagerer etc.
Hva som gjør at noen av oss har en høyere toleranse enn andre er varierende. Noen av oss er mer sosiale og elskende. Noen er høysensitive. Mange er empatiske. Noen har en mer forstyrret bakgrunn, med narsissistiske eller psykopatiske foreldre, hvor man allerede fra barnsben av lærte at andres behov er viktigere enn egne behov. Jeg råder hver og en til å reflektere over hva som er årsaken til at nettopp DU har tolerert så mye fra andre.
Å ha høy toleranse er på godt og vondt. Andre mennesker føler seg vel og mottatt i vårt selskap. Mennesker som føler seg utstøtt av andre, søker til oss. De opplever oss som trygge og varme.
På den andre siden utsletter vi oss selv når vi rommer for mye. Vi tiltrekker oss ikke bare psykopater, men usunne mennesker som har til hensikt å spise av oss – fordi vi ikke alltid tar igjen og står opp for oss selv.
Det finnes respektløse og dårlige mennesker som ikke nødvendigvis har en personlighetsforstyrrelse, men som elsker å tråkke på andre. Og her er stikkordet – dårlige mennesker. Smak på det. Den første innskytelsen til romslige mennesker er “kan man si det? Det føles ikke riktig å kalle noen for dårlige mennesker”.
Så – her er tingen vi må lære oss. Dårlige mennesker finnes! Mennesker med slett moral, hatefulle sinn og egoistiske agandaer. De er ikke som oss, og fortjener ikke den romsligheten vi hittil har vært villige til å gi dem.
Det går stikk i strid med vår natur, men det er på tide at vi lærer å rangere menneskers verdi i våre liv. Da snakker jeg ikke om menneskerettigheter – noe alle har – men hvilken verdi vi skal tillegge våre medmennesker i våre egne liv. Den harde sannhet er at ikke alle fortjener vår romslighet.
Dette betyr å sette klarere grenser, trekke oss unna, si “nei”. Eller som du skriver Mia11 -“jeg tolererer ikke så mye lenger og er blitt mer egoistisk”. Hva det også betyr, er et høyere konfliktnivå. Å sette grenser vil føre til konfrontasjoner. Dette er ubehagelig for oss som på grunn av vår romslighet har unngått direkte konfrontasjoner tidligere. Konfrontasjonene kan trigge oss på en negativ måte. De kan føles nedverdigende. Men hva de også gjør, er å fortelle disse menneskene som ønsker å spise av oss, at “du og jeg er ikke venner, du kommer ingen vei med meg”.
Selv om det føles ubehagelig, så er dette en god ting!
Ønsker alle lykke til med deres “nye grenser” 🙂
Tusen takk til deg som styrer og skriver denne bloggen. Den gir så mye!
Jeg har noen spm..
Hvordan vet man at man selv ikke er psykopat?
Etter snart 5 år med en jeg tror har psykopatiske trekk er jeg meget forvirret, usikker, og aldri har jeg reflektert så mye over meg selv og min væremåte som jeg har gjort vertfall det siste året.
Jeg er begynt å isolere meg og ønsker å vere helt alene, fordi jeg er utmattet og sliten, jeg er blitt apatisk, orker ikke gråte, smile eller le, det blir som om jeg selv setter på meg en maske ovenfor mine nærmeste. Jeg sitter med en stor klump av sinne inne i meg som jeg ikke greier å få ut.
Det ødelegger meg, og barnet vårt. Fordi jeg er så forvirret, er det meg eller han? Av og til gir han meg avsmak og av og til er han den beste jeg vet.
Jeg ønsker å gå, men føler at det er jeg som er det store problemet her.. Og da greier jeg ikke å gi slipp, føler at jeg må forandre meg.. Vi bor ikke sammen, noe som gjør utryggheten min større. Jeg vet jeg sliter med å stole på folk i nære relasjoner mtp ting fra barndommen, men aldri har jeg vert som jeg er nå.. Sjalu, mistenksom etc.. Jeg har alltid brydd meg om folk, kanskje litt for “mye”. Nå føler jeg for å gi blaffen i alle, og fokuserer på meg og barnet vårt. Det er mye mer i bildet her som har gjort utryggheten min større.
Men mtp min væremåte det siste året, så blir jeg usikker på meg selv og tror at jeg er den store stygge ulven.. Og bryter ned meg selv.
ANONYM00
Fikk så lyst til å svare deg,etter at jeg leste kommentaren din.Jeg var med en psykopat i 3 år,og hadde en del likt som deg(hvertfall samme tanker,følelser,isolasjon og følelsen av at det var meg det var noe galt med)
Vil være litt forsiktig med hva jeg sier sånn sett,for det er bare DU som vet nøyaktig hvordan du har det og hvordan dere har det.Samtidig,så tror jeg disse følelsene og tankene du nå sitter med,er veldig normalt når man har med en psykopat og gjøre(hvertfall psykopatiske trekk.)
Du skriver at du føler at du må forandre deg.At det er du som er problemet.At du er forvirret.
Det er det psykopater gjør.Jeg og følte det sånn,for psykopaten hadde tatt kontroll over hjernen min,rett og slett.
I mitt tilfelle,bringte min psykopat frem usikkerhet,sinne og frustrasjon hos meg etterhvert,på grunn av ting han sa og gjorde som jeg reagerte på; og jeg ser nå i ettertid at det ville vært normalt å reagere på i ett NORMALT forhold,med en normal person.
Isteden ble mine reaksjoner snudd til at det var noe galt med meg,og på den måten ble jeg brutt ned.
Forstår du hva jeg prøver å forklare?
Du er kjempe sterk som leser om dette nå,og du finner masse hjelp her i bloggen,det gjorde jeg!
Alt du skriver er så utrolig kjent for meg,og det er nok like kjent for mange andre ofre på bloggen her.”Av og til gir han meg avsmak,og av og til er han den beste jeg vet”
Kunne ikke sagt det bedre selv,det stemmer på en prikk.Du skriver også at du aldri har vært som du er nå…Er det ikke rart,hvordan psykopater får det til?
Den klumpen du forteller at du har i magen,den er uutholdelig.Den gode nyheten er at den forsvinner,når du kutter båndet med psykopaten.
Ville egentlig bare si til deg at du ikke er alene,og at jeg forstår så godt hvordan du har det,ble kanskje litt rotete skrevet.
Ikke tvil på deg selv.
ANONYM00:
Jeg har også hatt tanker som deg. I den første boken jeg leste om psykopati (og som hjalp meg å se sannheten og “galskapen”) sto det noe sånt som:
“Tenker du at det er deg selv som er psykopat eller har psykopatiske trekk? Da kan jeg trøste deg med at det er et bevis på at det er du ikke. En ekte psykopat innehar ikke egenskaper som gir vedkommene mulighet til å reflektere som du gjør nå”.
Nå i ettertid – svært mange år etter, tenker jeg at det at jeg kan sette meg noe inn i psykopatens tankegang gir meg styrke. Et utsagn i fra en film jeg så, hvor “helten” skulle utføre et svært utfordrende oppdrag. Oppdragsgiveren sier: “Dette er livsfarlig, du må hente ut psykopaten jeg vet du kan finne inne i deg for å lykkes”.
I forholdet, og i første periode etter bruddet var det siste jeg ville “å gå i nærheten av hans plan”. Jeg ville agere i kjærlighet, respekt, forståelse – og være real!
Etterhvert har jeg altså innsett at kunnskap er mitt våpen, og at jeg kan “hente frem” psykopaten i meg uten “å være” psykopat, men håndtere situasjoner – og samtidig være real.
Lag en bra dag der ute!
Live
Falt for fristelsen til å kontakte psykopaten/narsissist på facebook etter mange måneder med ingen kontakt. Vedkommende var svært interessert i og snakke med meg, som ingenting hadde skjedd. Begynte å lure på meg selv igjen, og spurte om svar.
Fikk ingen svar, ble bare mer forvirret-jo mer jeg ga, jo mer trakk han seg vekk. ( Dette var under rimelighetens grenser på jakt etter svar.
Det virker som følelsesregisteret til narsissisten er styrt av musikk (det var nemlig også det i begynnelsen av relasjonen “da alt var fint” nå var det mye aggressiv musikk: du betyr ingenting for meg, etc
La så merke til i går kveld at han hadde skrevet godt kamuflert inn i tekst/musikk på annet språk:
“Stakkars deg, du spør etter svar” har laget en unskyldning til deg- så stå støtt på bena.
Tror den er myntet på meg, er jo nettopp jeg som har spurt etter svar.
Jeg vet at dette er for dumt, bare skader meg selv og skammer meg over hvor svak jeg ble i øyeblikket. Leter alltid etter svar, må slutte med det.
I et svakt øyeblikk avtalte vi også at jeg skulle gå på besøk til han etter et par uker, noe han tror på. ( ønsker å late som om jeg kommer- så gjør jeg ikke det. Han vil bli rasende, og jeg får min hevn.
Hevn er unødvendig, og er egentlig ikke bra. Men når de har behandlet deg særs dårlig, manipuert og lurt deg- hva om de får smake sin egen medisin?
Jeg vet jeg er svak her, men fikk plutselig et savn igjen.
Ella: Vil bare i all hast si én ting: DROPP DET! Dropp all kontakt, uansett. Det er så uhyre viktig for din rehabilireringsprosess! Null kontakt er ENESTE måte å komme seg vekk på. Alt du gir er noe han/hun ønsker seg. Du er verdt bedre enn gi psykopaten noe som helst. Samme hvor fristet du er: Gi INGENTING!
Jeg vet ikke hvem eller hva jeg har møtt, men han er i tankene mine døgnet rundt. Og jeg leser bloggen og innleggene her for å bruke dem preventivt i den relasjonen jeg befinner meg i nå. Det er vanskelig å si om denne mannen – E – er narsissist, psykopat eller “bare” et dårlig menneske, men alle varsellamper lyser. Han kan også være et skadet menneske – oppveksten var ikke god. Likevel har han kommet langt opp og fram – og det beundrer jeg ham for. Det som skiller ham fra andre dårlige mennesker jeg har truffet, er at han aldri på noe tidspunkt prøver å skjule hvem han er. Han vet at han er en såkalt drittsekk, og han later ikke som om han er noe annet eller noe bedre. Men bak fasaden ser jeg en ensom, såret gutt som trenger kjærlighet og tålmodighet. Og jeg er enormt tiltrukket av ham.
Når jeg leser bloggen din, blir jeg konfrontert med meg selv og min egen personlighet gang på gang. Jeg er omsorgsfull, empatisk og tåler mye – jeg er vokst opp i en familie der behovene mine aldri var et tema. Jeg har vært i omsorgsrollen fra jeg var et år og fikk mitt første søsken. Min mor var syk hele oppveksten min, og jeg har fortsatt mye ansvar og omsorg for henne. Mitt eneste barn har vært gjennom alvorlig sykdom, og i ekteskapet opplevde jeg (oppskriftsmessig) vold og utroskap. Jeg føler meg sliten, alene og uelsket, men jeg er høyt utdannet og har en ansvarsfull stilling, og sett fra utsiden er jeg trygg, selvsikker og utadvendt. Ulike menn er stadig interessert i meg, men jeg trekker meg alltid unna.
Og så møter jeg altså denne mannen. I halvannet år har vi møttes sporadisk, og hatt nesten daglig kontakt på SMS eller telefon. Men det er JEG som kjemper for å holde kontakten, og for å beholde ham. Jeg trodde han var like begeistret for meg som jeg var for ham, men etter hvert lurer jeg på om han i det hele tatt bryr seg. Hvis jeg er sliten, eller hvis jeg har lyst til noe, får jeg gjerne beskjed om at når jeg bestiller en drittsekk, får jeg en drittsekk. På halvannet år har han aldri sagt at jeg er pen eller flott – eller gitt meg positiv kreditt for noe som helst. Unntatt hvis jeg hjelper ham med noe som har med jobben hans å gjøre. Da både takker og skryter han.
Egentlig ville jeg ikke at kommentaren min skulle handle om ham, men om MEG. For jeg forstår ikke hvordan jeg kan finne meg i dette, og hva jeg skal med ham. Hvorfor er jeg så sanseløst og viljeløst begeistret for en mann som ikke gir meg NOE når han får så mye av meg? Jeg er der alltid for ham, og han er der så godt som aldri for meg. Jeg er sint på meg selv fordi jeg ikke ser min egen verdi, fordi jeg ikke tar vare på meg selv og fordi han – helt grunnløst og ufortjent – har fått en så stor plass i livet mitt. Jeg ønsker meg kjærlighet og omsorg, en mann som bryr seg om at jeg har det bra og som forteller meg hvor mye jeg betyr. Men jeg sitter her med en mann som avspiser meg med mindre enn smuler, og som aldri har lovet meg mer enn smuler.
Det er noe alvorlig i veien med meg, og med min følelse av egenverd. Jeg tenker at jeg fortjener bedre – og samtidig at jeg IKKE fortjener bedre. Om jeg kunne bli litt glad i meg selv, hadde jeg sikkert gått ifra ham, men i stedet gjør jeg alt for å beholde en mann som ikke ser ut til å bry seg om meg i det hele tatt – unntagen når jeg er bra for ham.
Jeg må være den dummeste, smarte damen i hele verden.
Ella: Du har helt rett i observasjonen din; I psykopaten/narsissisten verden har det ikke skjedd noe som helst! Han/hun lever som om ALT er rosenrødt. De har ingen anger, ingen skam. De har ingen forklaring eller egen undring over hva som har skjedd. Men i og med at det er du som tar kontakt, så avslører du en viss interesse for vedkommende. Og din interesse er det ENESTE han/hun oppfatter! Uansett hva slags grunn du har til å ta kontakt, hva slags modus du er i når du tar kontakt eller hvor lang tid det har gått siden sist gang dere snakket sammen…uansett, om det så gjelder et dødsfall, så fester psykopaten/narsissisten seg kun ved det faktum at du viser interesse. Du tar kontakt. Som normal tenker man at det ligger mange grunner til hvorfor folk tar kontakt. Det er normalt å ha en grunn til å ta kontakt. Psykopaten derimot bryr seg ikke om grunner. De er så enkle, eller så kompliserte om du vil, at de kun tolker konkrete hendelser rettet mot deres egoistisk selv, eksempelvis det at du tar kontakt. Du er interessert! Dersom signalene videre er til nytte for dem, ja så responderer de positivt. Du kan si du savner vedkommende. Det er positivt. Du kan si at du fortsatt er såret over det som skjedde sist, og du kan si du trenger noen svar. Da stopper det. Du får ingen svar. Når det ikke er noe positivt å hente for psykopaten/narsissisten i kontakten med deg, ja så svinner de hen. For noen psykopater er det vanlig å legge ut kryptiske meldinger og bilder. Du har vist interesse men ikke til deres fordel, så da manipulerer de på avstand til fordelen blir deres. De som legger ut den slags, er gjerne de samme som selv tolker andres meldinger og bilder som personlige. Som om meldingen eller bildet er en kommunikasjon KUN BEREGNET PÅ DEM. Prøv å tenk etter hvor mange andre i din omgangskrets som kommuniserer med deg på den måten. Sannsynligvis ikke noen. Det er en manipulering som rett og slett er skadelig for deg, fordi du tolker kommunikasjonen som normal, når den i virkeligheten er en felle. Vedkommende svarer deg ikke, men starter isteden en gjettelek, der du vikles gradvis inn. Hensikten er å få deg mer og mer interessert. Gjør som MIR oppfordrer deg til; Dropp det. Gi ingenting. Massevis av lykke til.
Til Kari.
Vet du hva, jeg har aldri tidligere hørt så mye “riktig” hele mitt liv, det som du beskriver situasjonen slik den er. Jeg spurte etter svar, fikk det ikke- i stedet legges det ut melding på facebook profilen hans
: ” Stakkars, du spør etter svar, bare fortsett og mase så skal jeg finne opp en unskyldning-men ha føttene godt plantet på bakken”
Godt kamuflert i en musikktekst var den( vekker jo ingen mistanke ) men følte den var rettet mot meg, da jeg 2 dager før hadde spurt om svar.
Det er veldig lett å bli fanget i slike relasjoner, og dette bruddet skjønner jeg ikke mye av. Denne bloggen har vært til stor støtte for meg, og jeg er evig takknemlig.
Tusen takk for at dere svarte meg, føler meg sterkere. Skal lese mer om psykopatisk bånd.
Til Ella
Jeg forstår godt at du “sprakk”og tok kontakt,har gjordt det selv under de første bruddene-for en forklaring.Det som skjedde var at jeg ble dratt tilbake,sakte men sikkert,og rund dansen begynte igjen.Psykopater gir ikke en forklaring; spør du så kommer det enten masse svada(som egentlig er siktet til at det er noe galt med deg)eller ingen forklaring,fordi de psykopaten synes konfrontasjon er meget ubehagelig.
I mitt tilfelle kunne jeg kjenne igjen signalene på at han hadde funnet ett nytt offer,fordi jeg var blitt kjedelig og hadde begynt å stille spørsmål ved oppførselen hans.Han gikk videre,men holdt litt på meg likevel.Nå,etter siste brudd,har jeg motstått,og kuttet han tvert fra alt.
-Bruddene forstår man ingenting,eller svært lite av.Du som offer blir sittende med tusen spørsmål.
Det er meningen.Og ved å ta kontakt,eller i det hele tatt minne han på at du eksisterer,gjør at han ser på deg som svak.Ikke gi han den gleden!Og for all del,ikke møt han.Slett han fra absolutt ALT,slik at når fristelsen blir for stor så klarer du å holde deg unna.
Det er så fæl manipulering det du har blitt utsatt for,og det gjør vondt å oppleve.
Vær sterk og finn svar på spørsmålene dine ved å lese om psykopati,det hjelper enormt mye,og svarene dine finner du der.Lykke til videre!
Mir: vet du, jeg taklet sorgen på nøyaktig samme vis som deg. Jeg trakk meg bort fra de fleste sosiale aktiviteter, for å sørge i ensomhet. Det føltes godt. Men jeg gikk på jobb og hadde bare fire sykedager i løpet av det første året.
Jeg sørget også mye for hans del. Var han ikke klar over hva han mistet? Ja.. dette var før jeg forstod. Og også lenge etter at jeg kognitivt fattet tegninga, mens kognitiv dissonans rusket og slet i meg, så tenkte jeg dette.
Jeg var fortsatt “i tåka” da bruddet kom, og som deg hadde jeg sympati for ham. Jeg klarte derfor ikke å klandre ham for noe i mine avskjedskommentarer. Bruddet var en slags blanding av at jeg gikk og at han forkastet meg.
Vi ignorerer røde flagg fordi de er så subtile, og fordi psykopaten ikke gir oss tid til å tenke etter hva som skjer, for han/hun er pågående og gir oss straks nye rare handlinger å gruble på.
Neste gang vi støter på de samme røde flaggene, så vil vi gjenkjenne dem mye fortere. En eventuell ny psykopat vil derfor ikke klare å distrahere oss like effektivt.
Du skriver at du ikke vet hva som er vanskeligst å bearbeide; 1) den psykiske mishandlingen eller 2) å innse at det man trodde man hadde ikke var reellt.
Begge tingene er definitivt vanskelige å bearbeide. Jeg vet ikke med deg, men etter noen år så er det nummer 1 som er verst å riste av for mitt vedkommende. Jeg har langt på vei akseptert at min virkelighet var totalt annerledes enn psykopatens. Men at han behandlet meg så dårlig, uverdigheten jeg tillot ham å slippe unna med? Det kan jeg den dag i dag slite med.
Men hver gang jeg er sint på både meg selv og ham for å ha tillatt denne uverdigheten (det skjer forsåvidt sjeldnere og sjeldnere), så sier jeg til meg selv “du lot ham faktisk ikke slippe unna. Du trakk deg ut og han mistet en person som elsket ham. Det vil han aldri få tilbake”.
Jeg tror det er viktig at vi alle forteller oss dette. Hva ønsker vi egentlig? Hva er det som er så “ugjort” at vi fortsatt føler bølger av raseri velte over oss? Lekse opp for psykopaten? Si noen velrettede sannhetens ord? Slå ham/henne i ansiktet? Intet av det ville ha noen effekt. Den tydeligste signalet vi kan gi om at vi ikke finner oss i uverdigheten, er faktisk å gå.
Jeg håper du etterhvert klarer å forsone deg med begge aspektene som du sliter med 🙂
Lykke til og takk for en klok kommentar 🙂
Anonym00: du har fått et kjempefint svar fra “anonym”.
Jeg vil tilføye at et skråsikkert tegn på at du ikke er psykopat, er at du spør om du er det – med bekymring. Det blir ofte sagt at “en psykopat ville aldri stilt det spørsmålet”. Det er ikke helt riktig. Noen psykopater vet hva de er, og erkjennelsen må utvilsomt ha startet med at de stilte seg det spørsmålet.
Forskjellen er at du spør MED BEKYMRING. Du ønsker ikke å være en psykopat. Din nye opptreden bekymrer deg for du liker den ikke. En psykopat liker seg selv og en psykopat som vet hva han/hun er, er som regel stolt av deres psykopati.
Grunnen til at vi påtar oss mange av psykopatens trekk, er via noe som heter “projektiv identifikasjonsoverføring”. Vanskelige ord. Det som er viktig å huske er at en psykopat er ute etter våre personlighetstrekk og egenskaper – han/hun ønsker dem for seg selv. Så skjer det en prosess hvor psykopaten studerer oss og speiler oss. Det er ikke – i motsetning til hva mange tror – for at vi skal forelske oss i ham/henne, det er for å overta vår personlighet.
Psykopaten har ingen egen “grunnmur” og kan som en kameleon forandre seg til en annen. Vi som ofre har ikke den evnen. Men psykopatens behandling av oss gjør oss hatefulle, mistroiske, utmattet og egoistiske.
Parallelt med at vi forsvinner inn i et skall, så blir psykopaten mer utadvendt og glad.
Vi er blitt psykopaten, og psykopaten er blitt oss.
Så kommer sorg etter bruddet, erkjennelsen av hva som har skjedd og skammen dette medfører, på toppen av alt sammen. Ikke rart vi ønsker å isolere oss! Gleden er borte, og samvær med andre er blitt en belastning. Jeg husker at jeg i en periode ikke likte noen. Jeg, som alltid var omgjengelig og nysgjerrig på andre! Plutselig så jeg noe negativt i alle.
Du kan trøste deg med at det varer ikke evig. Du har ikke blitt en psykopat, det lar seg ikke gjøre. Psykopaten har heller ikke blitt til deg, han/hun kan ikke forandre seg og vil alltid være psykopat.
Vi finner langsomt tilbake til en “ny versjon” av våre gamle selv. Vi har ikke mistet vår evne til kjærlighet og omtanke, men psykopaten har gitt oss en sunn skepsis til andre. Nå vet vi at ikke alle vil oss vel. Vi tar ikke lenger imot hvem som helst med åpne armer. Vi stiller oss litt observerende og avventende i utkanten. Dette er ikke psykopati, det er en ny og fordelaktig egenskap vi har tilegnet oss, som vil spare oss for mange forstyrrede mennesker, resten av våre liv.
Mitt råd til deg er å trekke deg ut av relasjonen med psykopaten så snart som mulig. Du blir ikke deg selv igjen, så lenge du fortsatt befinner deg i en relasjon med en psykopat.
Takk for din viktige kommentar og lykke til 🙂
Anonym00: glemte å nevne at du også har fått et fint svar fra Live. Flott at dere lesere svarer og hjelper hverandre 🙂
Ella: du har fått fine svar fra mange av dine medlesere, og mange gode råd.
Du har gjort hva mange av oss andre også har gjort – og alle har drømt om. Du har “lekt med” psykopaten.
Det er meget uklokt å gjøre det. Men fristelsen er stor – først fordi man ikke vet at det er et spill man befinner seg i. Man tror kommunikasjonen er ærlig og hederlig. Senere finner man ut at psykopaten aldri hadde ærlige hensikter, og man ønsker da en slags hevn.
Grunnen til at man aldri bør falle for fristelsen, er at psykopaten alltid vinner. Og grunnen er enkel, vi normale ofre spiller med hjertet, psykopaten spiller med vinnerinstinkt. Uansett om du klarer å “vinne” – som i ditt eksempel, ved å ikke møte opp til et planlagt besøk, så vil hevnen føles hul og tom. Normale mennesker får ingen tilfredsstillelse av å straffe personen vi elsket, selv om vedkommende fortjener det. Det føles godt der og da, men sjelen vår tar skade av det. I tillegg risikerer vi å bli utsatt for represalier av en psykopat med et narsissistisk sår (som vi forårsaket).
Det er ikke verdt det. Ta en “hevn” som du kan leve med resten av livet, i verdighet. For meg var det å avslutte relasjonen med noen gode ord, og aldri ta kontakt igjen.
Det passer kanskje ikke alle å gjøre det slik, men jeg kan love deg at det passer ingen å fortsette spillet.
Mange har gjort det samme som deg. De har gjenopptatt kontakten i håp om å få svar eller oppklaring. Det får man aldri av en psykopat. Jeg håper dere som har prøvd har tatt erfaringen innover dere og aldri tar kontakt igjen. Vi vil aldri heles tilstrekkelig ellers.
Det er meget lett å trå feil i omgang med en psykopat. Vi har alle gjort det. Derfor, reis deg på ny, børst skammen av deg og dediker deg til NK påny.
Lykke til 🙂
Anonym: av og til spiller det ingen rolle om partneren er psykopat, narsissist eller normal. Et dårlig menneske er et dårlig menneske. Og en broket bakgrunn er ingen unnskyldning for å manipulere eller gjøre andre mennesker usikre.
At du tenker på ham døgnet rundt kan være nettopp det – at han gjør deg usikker. Vi har ikke behov for å tenke konstant på mennesker som gjør oss trygge. Men mennesker som sender utydelige signaler og samtidig formår å binde oss sterkt, gjør oss avhengige og besatte.
Jeg kan ikke fortelle deg om partneren din er en psykopat. Det må du selv gjøre, med tilegnet kunnskap og intuisjon. Jeg kan fortelle at det er et psykopatisk rødt flagg med såkalte “pity plays” – historier om en trist oppvekst og fortid som ikke er sannhet, men som skal gi psykopaten sympati og heve offerets toleranse for dårlig oppførsel ytterligere.
Såklart finnes det mennesker som faktisk har reelle mishandlingshistorier å fortelle, og som bærer mye bagasje fra fortiden. Forskjellen er at normale mennesker vil aldri fortelle deg sine historier for å manipulere eller vinne sympati.
Du beskriver selv en oppvekst hvor du ble lært å sette andres behov først. Nå er du voksen, og dine svake grenser har allerede forvoldt deg mye sorg og problemer. Det er på tide at det stopper. Det er på tide at du setter dine egne behov først, kanskje for første gang i livet.
La det også bli en test for din kjæreste. Vil han tåle at du setter deg selv først? Ikke alltid vil føye ham? Det handler ikke om å bli en egoist. Jeg vil ikke oppmuntre noen til det. Men hvis din kjæreste ikke tåler rasjonelle, logiske og enkle tegn på at du styrer ditt eget liv, så er han i verste fall forstyrret. I alle tilfeller så elsker han deg ikke, og da bør du la ham gå.
Men dette handler ikke om ham eller noen annen som kommer etter ham. Det handler om deg og at du skal sitte i førersetet i resten av ditt liv. Aldri for sent å flytte seg fra passasjersiden til førersiden i eget liv 🙂
Lykke til 🙂
Kjære anonym, dette er lenge siden, men vil likvel gi en stor takk for svar, hvis du noen gang leser dette forstår jeg alt så mye bedre nå.
Så takk! 🙂