Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; “Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull.”
Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det – i lang tid etter bruddet med psykopaten. NK er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten. Hva er det egentlig som skjer?
Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen. To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det.
Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp.
Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning. Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer – til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm. Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige.
Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg “den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen”. Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen. Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten.
I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en “av og til” kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at “psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv”. Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen. Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe. Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.
Det magiske ordet er altså aksept.
Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført “drømmehevnen”. Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe.
Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen.
Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.
Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert. Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette? Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen. Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten.
La derfor sorgen bli en følgesvenn. De tyngste dagene kan vi “pakke oss selv inn i bomull” som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te. Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv? Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke.
Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;
1) Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.
2) Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.
3) Oppretthold streng NK. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten – selv etter noen år – vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.
Hei hei!
Jeg følger denne bloggen som en “god venn.” 🙂
Noe av det et barn er spesielt opptatt av er rettferdighet.
Tenk f.eks. når det med nøyaktig blikk følger mammas/pappas hånd og brusglassene for å se om hun/han slår helt like mengder til alle, hvis ikke er det raskt opprop om urettferdighet, hun/han fikk mer enn meg og stemninga deretter, fordi det betyr noe, ikke bare at brus er godt, men kanskje noe mye dypere, f.eks om mamma/pappa er like glad i meg, som i den/de andre – egenverdet.
Jeg tenker det “lille barnet”, er vår følgesvenn gjennom hele livet og at urettferdighet er noe av det verste enkeltindividet kan oppleve, uansett alder.
Når det gjelder tema her: Urettferdigheten over aldri bli møtt på egne følelser og behov, uansett “gaven” en selv gir, maktesløsheten over aldri bli møtt i dialog, kunne kompromisse om noe som har med fellesskapet å gjøre, smerten over gjentagende svik/utroskap. Urettferdigheten,sinnet og håpløsheten over å alltid måtte bære syndebukkstempelet uansett hvor oppi dagen skyldneren er. Trusler om å bli forlatt straks et forsøk på motsigelse foreligger, skjønt akkurat der burde man tatt trusselen som et råd til etterfølgelse…
Alt dette sviket, i form av urettferdighet og egoistiske handlinger, som har satt kroppen i fiolinstrengmodus over år, med sine forvirrede og falske toner, må jo ha gjort noe med kroppen til “offeret”, bruker anførsel fordi jeg ser på svikeren som en feig, svak og ynkelig stakkar som ikke evner kjenne på de sanselige gleder i livet, kun kjemper for å fylle sitt tomme jeg med egosentrerte behov – det egentlige offeret – selvgjort fordi det mangler enkelte antenner og følelseslivet er skrøpelig, mens en utholdende partner må ha en ualminnelig styrke innabords, noe gjerne empatiske mennesker med god kontakt med følelseslivet har, og derfor greier være i en slik relasjon som er mer en utholdenhetsprøve enn noe annet.
Er det rart om kroppen ikke lystrer når maktkampen endelig er avsluttet og en har kommet seg ut “nåløyet”, om armene kjennes som bly, ikke ønsker være med på flere tunge løft og om skuldrene nekter flere tunge byrder?!
Når fiolinstrengene, etter kontinuerlig ha vært i spenn, endelig får ro kan man tenke seg til resten…
Sinne, mot- og håpløshet, sorg, nedstemthet, angst o.l. hører alle følelseslivet til og er sunne reaksjoner i en sorgsirkel. Faren er om følelsene ikke får utløp, men glir over i likegyldighet som er det motsatte av følelser, da er det viktig å få hjelp utenfra, helst før – forebyggende.
Den beste medisin for å komme ut av et destruktivt forhold, slik jeg ser det, er å få “æra” av å ta den som har sveket deg på det groveste, skapt kaoset i deg, på fersken slik at denne ikke har mulighet til å nekte og eller anklage deg for oppspinn og løgn – spille offer og stakkars meg. Den følelsen, å endelig fått tatt “smartingen” med “buksene nede” forløser noe i deg – veggen som alltid har stått klar for å motta ditt hode er plutselig vekk og veien videre åpner seg…
Urettferdigheten over å aldri ha bli vist takknemlighet, uansett tjeneste, aldri få anerkjennelse, aldri være eller gjøre noe som er bra nok, alltid føle seg som en klamp om foten, måtte bære den andres svik, svakhet og hensynsløse atferd får sin forløsning i øyeblikket en kan stå foran svikeren, endelig føle frihet fra et årelangt “justismord” og si: ” Dette kan du iallefall ikke nekte for! Takk for meg!”
Takk! Disse ordene og forklaringen skulle jeg hatt for mange år siden!
Bra jeg fant denne i dag, når jeg har pakket meg inn i bomullen min og slitt meg gjennom en tårefylt dag!
Takk for at du minnet meg på det viktigste: jeg kom meg unna, jeg lever og han styrer ikke livet mitt!
Finfint innlegg, både av bloggforfatter og ikke minst av Lillian. Takk! 😀 Tidligere, da jeg snakket om eller beskrev forholdet til psykopaten, inntok jeg automatisk en krigersk, til dels opprørt og kanskje litt bitter retorikk. Venner og bekjente mente at det var positivt at jeg reagerte med sinne fremfor med sorg. Og så gikk jeg hjem til meg selv, til ensomhet og savn, og gråt meg i søvn. Jeg vet jeg har gjort det mange ganger. Ingen ting jeg har opplevd i livet har skapt mer ambivalens i følelsene mine enn det skadelige forholdet. I dag, noen år etter, skjønner jeg at alt jeg følte jeg hadde mistet, alt jeg savnet og alt jeg sørget over, i virkeligheten var det rettet mot tapet av de beste egenskapene jeg hadde hatt i meg selv. Han hadde tatt den positive sosiale gleden, det sprudlende pågangsmotet, lysten til å dele, empatien, fantasien, spontaniteten, hjelpsomheten…og ikke minst kjærligheten. Han hadde jo ingenting av dette selv, men snyltet på alt jeg i god tro tilbød han. Da han var ferdig, var jeg tilnærmet likegyldig. Tappet for alt. Det eneste han gav meg i rikt monn, var sinne, sjalusi og redsel. De egenskapene hadde jeg vært forskånet for før psykopaten dukket opp, og det har vært tøft å tone de ned i ettertid. Jeg hadde ikke klart det uten fysisk trening. Jeg har danset og svettet ut mye sinne, hat og frustrasjon! Men tidvis tyr jeg fremdeles til sinne når jeg beskriver han. Kuler og krutt er mitt følelsesspråk når han skal nevnes, og jeg har ikke satt en tidsgrense på det. Jeg får aldri tilbake den gamle, positive versjonen av meg selv. Den jeg kalte “lykkelig”. Det har jeg akseptert. Jeg sørger ikke lenger over det. Hva som har kommet isteden er definitivt ikke like sprudlende og festlig, men det er i det minste klarere. Jeg bruker ikke så mye tid på å dvele ved det meningsløse. En annen viktig ting er at jeg ikke øser like fritt av meg selv, slik jeg gjorde før jeg møtte psykopaten. Jeg har fått et filter som porsjonerer. Jeg er ikke opptatt av å tilfredsstille omverden, og jeg trenger heller ikke omverdens anerkjennelse på samme måte som før. Jeg har kanskje blitt litt klokere? Jeg har tatt meg tid til å få kunnskap om hva jeg har stått i. Og jeg har innsett at det å være lykkelig, det handler mest om friheten til å kunne føle hva jeg vil, uten at det kontrolleres av utenforstående. For meg er den friheten livsnødvendig.
Min sorg er fersk – bare noen måneder gammel – og hver gang jeg leser i bloggen her, at psykopatens våte drøm var at jeg faktisk tok livet mitt så brister hjertet igjen. For siden han dro har jeg klort meg fast etter blødende fingernegler over avgrunnen, og hver dag, hver natt, hver time, minutt og sekund er en kamp for å stå imot smerten. Jeg er mamma til to farløse barn, og MÅ holde ut, for deres skyld, men uten mine nærmeste venner og et profesjonelt team av fagfolk så hadde jeg ikke vært her lenger, for smerten er uutholdelig.
De siste dagene har det blitt klart for meg hvorfor – fordi jeg er tillintetgjort. Til intet gjort. Gjort til intet, ingenting av det jeg har gjort for ham gjennom år er noe verdt, ingen av opplevelsene våre, ingen av planene våre, ingen av bekreftelsene om kjærlighet, ingen kjærtegn, ingen løfter, ingen drømmer, ingen minner, ingen tradisjoner, ingen forpliktelser – ingenting betyr noe – og det er nesten umulig å ta inn, å absorbere. Jeg vet at jeg aldri vil komme over dette, for hele mitt jeg, hele min identitet, evne til kjærlighet, all tiltro og tillit er knust og ødelagt, og ingenting kan endre på det.
Selv om bruddet var så brutalt, så ubegripelig, så ondt, så rått at jeg VET med mitt intellekt at han hater meg, så sloss jeg daglig med meg selv for å holde NK, fortsatt synes jeg synd på ham som har gått fra hele sitt liv og all den kjærligheten han fikk hver eneste dag. Fortsatt synes jeg synd på ham som starter “på nytt”, som sitter selvforskyldt alene (enn så lenge) uten familien sin hos seg,
Mest absurd av alt er antagelig den dårlige samvittigheten som gnager meg, jeg har vondt langt inn i sjela for å ha sendt med ham ALT som kan assosieres med vårt liv sammen, hver minste lille ting, fra bilder vi hadde på veggen, til serviser og innbo som var anskaffet for vårt liv sammen, livet som skulle vare til “døden skilte oss ad”. Selv om jeg vet det er feil, så er jeg redd han føler seg forsmådd og forrådt, kastet ut og “glemt”.
Det var han som ville gå, brått og uten forvarsel, jeg har bedt om nåde og tilgivelse (uten å vite hva jeg har gjort galt), en stund, og så satt hardt mot hardt – veldig hardt – og er livredd for at min egen stolthet og overlevelsesinstinkt står mellom meg, og det som var mitt livs kjærlighet.
Nok en søvnløs natt er glidd over i dag, nye plikter, oppfølging av barn, trivialiteter som må gjøres, vil gradvis gli over til en ny natt, et nytt døgn som overlevende, og en gang håper jeg å forstå hvor ondskapen, kulden, hatet kom fra, fra denne mannen som jeg elsket høyere enn livet og har gjort alt i min makt for å gjøre lykkelig siden jeg møtte – og likevel feilet.
Neste milepæl er bryllupsdagen vår, hvordan jeg skal klare meg gjennom den vet jeg fortsatt ikke, men andre merkedager har kommet og gått, og barna mine har meg fortsatt hos seg. Noen flere våkenetter, forgråtte dager og mørke døgn, så har det gått et år – og da må vel smerten begynne å forta seg?
Også anonym: takk for at du forteller din triste historie. Jeg følte umiddelbart behov for å gi deg en tilbakemelding (de øvrige kommentarene her skal jeg også snart svare på).
Du har valgt å kommentere under en tekst med den noe pessimistiske overskriften “når sorgen aldri tar slutt”. Men jeg vil først fortelle deg at det blir snart lettere å leve med sorgen. Mye lettere. Personlig fikk jeg gode dager etter ca seks mnd. Etter to år levde jeg mer eller mindre normalt igjen. Jeg tipper at dette er en tidshorisont som gjelder mange, kanskje også deg. Det merkelige er at det spiller ingen rolle hvor lenge relasjonen med psykopaten har vart. 3 mnd? 30 år? Ofrene synes å slite like lenge, uansett.
Du skriver hvordan “ingenting av hva du har gjort, er verdt noe for ham”. Og denne setningen du skriver tror jeg er det nærmeste sannheten man kan komme. Psykopaten evner ikke å føle kjærlighet, hverken å gi eller å motta. Forstyrrelsen gjør at han/hun mener de har krav på oppmerksomheten de får, ikke at de må gjøre seg fortjent til den, og ikke at den er en gave. De kan derfor ikke sette pris på kjærlighetserklæringene. De har ingen rettferdighetssans. De vil aldri tenke “nå har kjæresten laget middag tyve ganger på rad, kanskje det er på tide at jeg gjør det. Dette begynner å bli flaut, og jeg skammer meg”. Psykopaten har ingen trang til å gjengjelde tjenester, og opplever ingen skam. Det grandiose selvbildet forhindrer dette. Jeg tror at hvis vi klarer å forstå dette tankesettet – “knekke psykopatkoden” – så vil vi forstå hele forstyrrelsen. Da vil vi også slutte å synes synd på psykopaten.
I ditt sinn så planla du et liv med ham “til døden skiller dere ad”. Du samlet servise og andre gjenstander med tanke på å bygge et livslangt rede med denne mannen. Du tenkte både “her og nå” og langsiktig. Hva du gjorde, var å investere i en fremtidig relasjon. Du vet at livet ikke varer evig, og trodde dere sammen nå skulle slå dere til ro med det, som en familie. Du antok at psykopaten tenkte som deg. Det gjør han ikke.
Psykopaten reflekterer ikke over livet. Han/hun tror faktisk at det varer evig. De har et annerledes syn på tid, og tror de har allverdens tid til å bygge nye reder med nye partnere. Hva de egentlig gjør, er å sløse bort både deres egen og andres mest verdifulle eiendel – tiden. De blir værende i en relasjon så lenge det er komfortabelt. Ett år? 18 år? Spiller ingen rolle, det er uansett et blaff for dem. Men de knytter seg ikke til partneren eller egne barn. De opplever deres egne familie som “fremmede”.
Når du synes synd på ham, så er det fordi du så gjerne vil få ham til å forstå hvor mye han har mistet. Men han ser det ikke slik, han har ikke mistet noe. Han har ikke mistet noe fordi han aldri satt pris på det livet han hadde med deg. Han synes nok synd på seg selv, men av helt andre grunner enn du tror. Å forlate deg er en straff, han tror han straffer deg ved å gå. Og alt du gjør for å gjenopprette relasjonen, bekrefter ham i hans syn på at du opplever det som en straff. Men her blir forstyrrelsen tydelig igjen; ingen normale mennesker ønsker å straffe noen som ikke har gjort noe galt. Psykopaten gjør derimot det.
Vi synes ofte synd på psykopaten, men det er bortkastet sympati. Det er også en projeksjon. Psykopaten gjør utrolig mye ugang uten å føle skyld. Når man aldri har følt skyld så er samvittigheten ren. Psykopatens sinn er derfor like uskyldig som en valp og dette klarer psykopaten å projisere over på oss, slik at vi også opplever ham/henne som uskyldig. Det er derfor vanskelig å fatte at dette “uskyldsrene vesenet” faktisk har den mest djevelske forstyrrelsen på jord.
Jeg bare babler her, men håper mine tanker kan støtte deg. Du har en tung tid foran deg men du kommer til å klare det. Så mange her har vært nøyaktig samme sted. Men som det står i teksten – vi går fortsatt på denne kloden. I denne perioden må du ha minst mulig krav. Du må ikke forplikte deg til nye ting på en god stund ennå. Du vil trenge mye alenetid. Siden du har barn så får andre voksne pent vente. De klarer seg. Hold deg unna mas og jag. Bruk din lille energi på barna og deg selv. Ta en dag av gangen. Hva betyr det? Det betyr at ditt eneste mål er å få dere helskinnet gjennom dagen, morgendagen betyr ikke noe. Om en asteroide treffer oss i morgen så betyr det ikke noe, så lenge alt har ordnet seg i dag.
Jeg vil råde deg til å bruke krefter (krefter du nesten ikke har) på å være tålmodig med barna. Hvis du viser deg utålmodig eller hissig overfor barna, så vil den dårlige samvittigheten du får i etterkant gnage enda mer på din samvittighet. Det er det ikke verdt, derfor er det bedre å anstrenge seg ekstra for deres skyld.
Masse lykke til 🙂
Kjære anonym!
Trist og tragisk å lese hvordan du har hatt det og har det nå, vit det mildnes og blir blekere med tiden når du “våkner” mer og mer.
Ønsker bare å fortelle deg hva ondskapen, kulden og hatet har sin grobunn i og det er misunnelsen over å mangle din kjærlige og ubetingede raushet, for det gode medmennesket i deg/dine varme medmenneskelige egenskaper, som faktisk er årsaken til at du føler slik du gjør nå. Bruk det på noen som fortjener det og ikke på en snylter som har- og fortsatt tapper deg for alt!
Altså du har ikke gjort noe som skal gjøre deg til syndebukk og bærer av dårlig samvittighet, som er det han vil ved sin projisering av egen dårskap som faktisk får deg til å synes synd i han for hans egen ondskap og nedbryting av det gode i deg, derimot skal du beundre din egen gave, nemlig empati i overflod og drivkraften om å ville andre godt også etter all ondskap du selv har blitt “takket” med. Beundring for din fortsatt gode tro på medmennesket. Selv den som har ødelagt så mye for din og dine barns sunnhet og livskvalitet tar du ansvar- og føler omsorg for… Du skal se ditt ekte jeg og ikke den han har prøvd å innbille deg du er, nemlig bærer av hans eget skrøpelige selv!
Han har greid å forvirre deg, ved å vri dårlig samvittighet han selv, om sinnet var normalt, burde skammet seg over resten av livet. Men et sunt sinn ville aldri utsatt en annen for slik idiotisk, utarmende, urettferdig, hensynsløs og traumatiserende behandling.
Kjærlighet gjør godt, styrker og løfter deg og det er ikke det du har mottatt. Hva er det han har gitt deg? Hva er grunnen til at du bærer de følelsene han normalt skulle hatt? Jo, du er normal og forståelig nok surret inn i en forvirret tilstand og reagerer på dette utfra et normalt sinn og da er det vanskelig å fatte at noen kan være så unormal og hensynsløs som antisosiale personer er!
Alle gode ønsker om et nytt og bedre liv.
Mvh. Lillian.
lillian: dine tanker om urettferdighet er veldig veldig gode. Skjønt det første som slo meg da jeg leste kommentaren din er at det er psykopaten som sitter og følger med på brusglasset som et barn, ikke offeret. Barnet bemerker, som du sier, når det får mindre brus enn de andre barna, men aldri når det får litt mer!
Slik er det også med psykopaten. Psykopaten vil si klart i fra hvis han/hun har gitt mer enn deg, men lar deg gladelig gi og gi og gi uten å oppleve behov for å gi noe tilbake, eller se urettferdigheten i det.
Likevel, vi som ofre har også urettferdighet i bakhodet. Det er den skjeve innsatsen i relasjonen som får oss til å våkne opp, og til slutt å forlate relasjonen. Å tillate urettferdighet går altså ikke i lengden. Ofrene tåler det ikke, og psykopaten blir til slutt forlatt for sin unnlatelsessynd.
Da har skjevheten imidlertid ofte pågått altfor lenge, og man blir faktisk syk av å bli urettferdig behandlet over tid.
Jeg husker at jeg ble i relasjonen “på overtid” fordi jeg var sikker på at kompensasjon for psykopatens bedrag ville komme til slutt. Jeg ventet tålmodig, men noen kompensasjon kom aldri. Istedet ble innsatsen stadig skjevere. Det var da jeg fattet at psykopaten faktisk aldri hadde tenkt å kompensere meg for skjevheten, at jeg gikk. Men da var bedraget så dypt og omfattende at jeg allerede var blitt fysisk og psykisk syk av det.
Dette er jo nøyaktig hva du selv skriver i siste avsnitt her 🙂
Takk for fin kommentar 🙂
Når det gjelder psykopaten er modenheten som hos en trassig 5-åring og forblir der.
En trassig 5-åring i et voksent, intelligent sinn er farlig det…
At et barn tøyer grenser er normalt, men når en voksen opptrer på samme måte er det traumatiserende da truslene har en farlig klang, er ment å skade, kontra det lille barnets hensikt som er søken etter trygge rammer under en normal modningspross.
En veldig god tekst å lese.Sitter med tårer i øynene,og en blandet følelse.Mest følelse av lettelse,for som sikkert mange andre ofre,føler jeg noen ganger på nettopp det; Er det noe galt med meg?Og hvorfor kommer jeg ikke bare over dette så fort som jeg skulle ønske?
-Det hjelper mye å lese at det er normalt.
Jeg har ikke visst så lenge at jeg er offer for en psykopat,og jeg har kjent på så utrolig mye følelser den siste mnd,som jeg jo skjønner er en del av sorg prosessen.
Allikevel er det litt ubehagelig og nesten skremmende og ha så mye ukjente(og selvsagt kjente følelser )på en gang.Det føles ut som de sloss litt,og det er utrolig slitsomt!
Blir ikke helt enig med meg selv.Som en annen her skrev,så føler jeg også litt på samvittigheten,og at jeg synes syndt på ham.Rett etterpå bytter det om til at jeg får avsmak bare jeg tenker på ham.
Igår ble jeg litt kvalm,fordi en mor ropte ut navnet på barnet sitt,og det var samme navn som min P.Jeg hater at en person har gjordt at jeg må ha det sånn.At jeg som alltid har vært så sterk,ble så svak.At jeg nå går rundt og strever med hverdagen.At å sovne er noe man gruer seg til,for marerittene er så slitsomt og tar på kroppen.Det føles nesten som at jeg har fått en “straff”for å være en åpen og kjærlig person som har trodd på kjærligheten.
Nå ble det mye skriblerier her,men bare noen tanker jeg har…Samtidig har jeg noen gode timer og noen ganger til og med gode dager.Men man blir sliten av å sloss mot smerten og mot alle følelsene,samtidig som man gjør sitt beste for å holde seg oppe.Godt å lese at det blir bedre!Det hjelper!Livet går videre.-Takk for påminnelsen!!Tiden leger alle sår:)Og selvom man ikke skal grave seg ned i alt dette; For meg har denne siden hjulpet enormt!Kunnskap om psykopaten,og om hva jeg er igjennom nå,har hjulpet masse.Ingen er alene.Takk til deg!
Trine Torp Didriksen: så fint at du finner hjelp i bloggen 🙂
Takk for tilbakemelding og lykke til videre 🙂
KARI: Ja, det er en skummel projektiv identitetsoverføring som skjer, hvor vi ender opp med psykopatens egenskaper, og han/hun ender opp med våre. Det er virkelig nærmest utrolig at det skjer.
Men like lite som at psykopaten plutselig blir empatisk og samvittighetsfull, så blir vi heller ikke plutselig psykopater. Det er en midlertidig tilstand. Med tid og NK så finner vi vårt “nye jeg”. Jeg vil ikke si vårt gamle jeg, for erfaringen med psykopaten forandrer oss såpass mye at vi aldri helt blir den samme. Men psykopater blir vi aldri 🙂
At vi ikke lenger er like opptatt av å tilfredsstille omverdenen, som vi en gang var? Jeg tenker at det er en god ting 🙂
Takk for en fin beskrivelse 🙂
Anonym: takk for at du deler 🙂
Jeg bruker mest ordet “offer” i bloggen, men forstår at det ikke passer alle å se seg selv på den måten. Kanskje “overlevende” er et mer dekkende ord, ihvertfall etter bruddet?
Likevel velger jeg “offer” fordi det er faktisk hva man er, når man blir singlet ut av psykopaten som objektet han/hun velger å pøse sin gift på.
Du skriver at du ikke blir helt enig med deg selv. Du synes vekselsvis synd på psykopaten, og får avsmak for ham. Dette er kognitiv dissonans. Grunnen til at KD er så vanskelig å forholde seg til, er fordi kontrastene blir så store. Når du synes synd på noen, så kan du ikke hate dem. Dette er barne-psykopaten som appellerer til oss. Psykopater har noe umodent og barnslig over seg, som gjør at vi tar ansvar for deres handlinger, og unnskylder dem. Den barnslige uskyldigheten de utstråler er så lett å falle for. Men så, på andre dager, så blir sannheten så tydelig, og avsmak og avsky velter over oss. Så får vi dårlig samvittighet, for hvordan kan vi føle avsky for det lille barnet? KD kan virkelig være helvete på jord for den som står i den.
Du reagerte da en mor ropte på sitt barn, som har samme navn som psykopaten. Dette er trigging, og forekommer sjelden når vi har hatt en relasjon til en normal person. Trigging er alt som kan minne oss om psykopaten. Vi blir trigget fordi vi er traumatisert. Vi forsøker å ta avstand fra traumet. En trigger trekker oss umiddelbart tilbake til traumet, og oppleves derfor så ubehagelig. En trigger kan være når felles bekjente nevner psykopaten, når du ser et sted, hus eller gjenstand du forbinder med psykopaten, et bilde av ham/henne, eller en bevegelse eller en måte å snakke på som minner om ham/henne. Min psykopat er utlending, og en periode så klarte jeg ikke å forholde meg til noe som kom fra samme land som psykopaten. Et helt land ble altså en trigger! En trigger er forløperen til retraumatisering, som er mer alvorlig.
Vær klar over at ting blir lettere med tiden, og du vil vokse enormt på dette. Den personlige utviklingen etter bruddet med en psykopat er ulikt noe annet man kan vokse på, det er nesten som om man utvikler en ekstra sans.
Lykke til 🙂
Nei – når skal sorgen ta slutt? Jeg antar at det alltid vil være et snev av den. Begynner å innse at jeg er i ferd med å isolere meg. Jeg tror ærlig talt ingen vil være sammen med noen som meg – med så mye bagasje og sære egenskaper. Den eneste bortsett fra venner jeg stoler på er hunden! Og den hunden er jeg nødt til å kunne ligge i fosterstilling med – noen må kunne godta det. Ser nå for meg å ta ferdig utdanningen min for så å leve et liv med hunden. Til å le og gråte av.
Men innser at jeg fortsatt er syk. Har Null Kontakt men i dag fikk jeg noe i fleisen uten å være forberedt. En boligannonse av naboleiligheten hans – med dronefoto fra hagen som viste nabohagen med hans bil og et glimt av et menneske, kvinnen han dumpet meg for. Da snørte alt seg sammen – og jeg som har hatt så gode dager nå. Det var visst en trigger av dimensjoner for meg.
Blir i et elendig humør av å se tegn på at han fortsatt eksisterer, lever, går og puster på denne jord. Han fortjener ikke det. Jeg fortjener ikke å være i den situasjonen jeg er i nå. Men det har tydeligvis skjebnen bestemt. At alt i mitt liv skal gå nedenom og hjem. At han skal være hevet over meg. Og det han ønsker mest er at jeg skal ta mitt eget liv. For det er det han har sagt. At han var sammen med meg for lenge fordi han ikke turte slå opp fordi jeg truet med selvmord! At han hadde omsorg for en håpløs person – mens det var motsatt. Jeg er sliten nå. Våknet helt slapp og sur skjønte ikke hvorfor – fikk se dette bildet mange timer senere. Som om underbevisstheten min allerede hadde sett det! Merkelig.
Kjære ANONYM.
Føleleskaoset eller “sentrifugen” (kognitiv dissonans) man føler man er i i den første fasen, er det som du ser flere av oss som kjenner oss igjen i.
Jeg er glad på dine vegne, for at denne bloggen finnes for deg – og du får hjelp til å sortere.
Jeg husker i fra den tiden at selv om jeg var full av sorg, forvirring, skuffelse, empati, og samtidig løsningsorientert og ufattelig raus og kjærlig (tenker jeg nå) – kjente jeg at en del av meg var på vei ut av noe klamt og trangt. Selv om jeg ikke forsto hva jeg var i/hadde vært i/ble utsatt for, skjønte jeg at det lå noe mye bedre og ventet på meg. Og det gjorde det!
Jeg øvde på å holde stø kurs, og f.eks konfirmasjoner så jeg på som milepæler. Jeg feiret “hver milepæl”, og visste at jeg var ett skritt videre noe godt. Etterhvert forsto jeg og måtte innse at noe godt var NK. Og gradvis ble alt så veldig mye bedre.
Stå på, gode tanker, tro på at det går fint!
Live
t: det med å isolere seg, bo alene i et hus dypt inne i skogen, kanskje med en hund og en katt, har fristet meg også.
Plutselig oppdager vi at vi fungerer ikke blant andre mennesker lenger. Vi har alltid vært sosiale vesener og beveget oss knirkefritt blant nær sagt alle mennesketyper. Men etter psykopaten oppdager vi feil hos andre hele tiden, vi ser potensielle konflikter i enhver samtale og føler oss sosialt klossete. Vi liker ikke andre mennesker lenger, og vi liker ikke oss selv når vi er sammen med dem.
Det er vanskelig å forklare hva som skjer her. Mest sannsynlig er det vår evne til tillt som har tatt fullstendig kvelden. Vi blir til og med mistroiske overfor gamle venner og familiemedlemmer.
Vi må langsomt lære oss til å slappe av igjen. Å forstå at selv om en gammel venn er litt kvass i tonen, eller gir oss et blikk som minner oss om psykopatens narsissistiske blikk, så betyr ikke det at denne gamle vennen har en skjult agenda.
I teksten “retraumatisering” så har jeg skrevet litt om hva som skjer.
Men uansett så har vi forandret oss. Jeg drømmer fortsatt om det lille huset i skogen, borte fra andre mennesker, og jeg tror faktisk det ender med det. Jeg er ikke bitter eller sint på samfunnet, men har det mye bedre i eget selskap enn i andres. Kanskje er det også fordi jeg har lært at andres aksept og velsignelse ikke betyr noe lenger. Kun min egen aksept av meg selv er viktig.
Man ønsker også et liv fritt for triggere. De er så ubehagelige. Du skriver om denne boligannonsen, som er en av mange. Vi gikk på eggeskall sammen med psykopaten for å unngå hans/hennes humørsvingninger. Nå går vi på eggeskall for å unngå triggere.
Hva jeg synes du skal gjøre er å unngå fullstendig isolasjon. Isoler deg litt, men tving deg til en minimumsmengde sosial omgang. Greia er at psykopaten får oss til å miste bakkekontakten. Vi får vrangforestillinger om oss selv og omverdenen. Vi blir paranoide og mister oss selv. Gamle venner reflekterer oss og når vi er sammen med dem så blir vi minnet på hvem vi er, hva vi liker og hvilke verdier vi har. Gamle venner korrigerer oss hvis vi avviker for mye fra oss selv.
Du kommer gjennom dette. Psykopaten din “eksisterer, lever, går og puster”, ja. Men er han en ekte psykopat så er det også alt han gjør. Det er ikke et menneske inne i ham. Han er bare et skall. En alvorlig forstyrret versjon av et menneske som ser ut som oss, lyder som oss og lukter som oss. Men han er ikke oss. Han er en parasitt fra en annen verden.
Han er ingenting du trenger å være misunnelig på.
Det handler om deg nå. Hva han tenker om deg eller gjør spiller ingen rolle, for med NK så er han ute av livet ditt. Persona non grata. Finito.
Lykke til 🙂
Kjære Lillian, kjære blogger
Takk for støtte og trøstende ord, det varmer og hjelper med tillit. Men fortsatt sitter jeg med følelsen av å ha mistet hele mitt liv, med skyldfølelse, med skam over å ha feilet. Jeg sliter med å akseptere at jeg ikke klarte å gjøre mannen i mitt liv lykkelig, selv om han fortalte meg om alle sine tidligere koners feil og mangler, selv om jeg forsøkte mitt aller, aller ytterste å gjøre ham glad og fornøyd, å unngå å gjøre de feilene de hadde gjort, å vise i handling, ord og med kjærtegn hver eneste dag, hvor glad jeg var for å få dele livet mitt med ham.
Jeg vet jeg har feil og mangler, da han gikk var jeg arbeidsledig og sykemeldt (som jeg fortsatt er), han skulle ta vare på meg og guttene mine (som mistet sin far for noen år siden), han skulle være der for oss – og i etterpåklokskapens grelle lys ser jeg at det jeg har vært aller mest redd for har hendt, han forlot oss da jeg var på mitt svakeste, oppbrukt, økonomisk blottstilt – som han gjorde med sin forrige ektefelle, som jeg har hatt så vondt av og sendt mange varme tanker i årenes løp. Han forlot oss uten forvarsel etter en krangel om et hageprosjekt og en sårende bemerkning til meg. Jeg husker som det var i går at jeg i et nanosekund før jeg svarte, VISSTE at om jeg nå tok igjen så ville det få katastrofale følger – og likevel valgte jeg å si at jeg var sint, for jeg var så sliten, så lei, så trøtt av å gå med hjertet i halsen og vente på neste forsvinningsnummer, neste “silent treatment”, neste uuttalte trussel om at jeg ikke burde føle meg for trygg.
I min verden, i mitt følelsesliv tåler kjærlighet en hverdagslig krangel, i mitt liv er det rom for tilgivelse, og gjennom årene har vi snakket, snakket og snakket – om tilgivelse, om at det er uungåelig å såre hverandre i et samliv, men at det viktigste var hvordan man ordnet opp og forsøkte å forstå hva som skjedde. Da han dro fikk jeg vite at han ikke kunne leve med at jeg hadde innrømmet at JEG nok kom til å såre HAM igjen – som om han aldri hadde såret meg, som om det var en enveis sak som jeg alene var ansvarlig for.
Vi hadde alt, god økonomi, et hjem vi hadde bygd sammen, venner, tradisjoner, han takket meg så ofte for å berike livet hans, gi ham trygghet til å fixe saker han ikke kunne før, tapet av broren sin, høydeskrekk og “redsler”, jeg var en fantastisk sparringpartner, dyktig kokk og husmor, elskerinne, venn, og alle visste hvor flott vi hadde det – og ingen skjønner hvorfor han dro. Selv hans nærmeste venner og bekjente stiller seg uforstående, mens familien hans har slått hånden av meg, den 4. konen som ikke er til å leve med, som ikke er takknemlig nok, for egosentrisk, for krevende, for vanskelig. Nå sitter jeg med to gutter som igjen har mistet en farsfigur brått og uten forvarsel, som han forsøker å kjøpe kontakt med med penger, i et arbeidsmarked som er i fritt fall, og en helse og selvtillit som ikke bærer meg gjennom dagene – og hver eneste time på døgnet tenker jeg på ham som nok engang setter seg alene i en leilighet (enn så lenge), og ikke finner noen verdi, ingenting å kjempe for i livet han hadde, og hjertet mitt er knust, av sorg for ham og oss, av tapt tro på kjærlighet og tillit, av mindreverdighetskomplekser og sorg over livet som var.
Jeg hjalp ham å pakke alt han ville ha og mye mer fra hjemmet vårt, og la noen få lapper blant tingene for å si at jeg ga dem til ham fordi jeg håpte det ville bringe ham glede i livet hans videre, at jeg ikke klarte å se på det her, fordi jeg ikke kunne bli minnet på alt jeg har mistet hver eneste gang jeg åpnet en skuff eller et skap – og i retur, hva har jeg fått bortsett fra pengekrav og regninger?
Ingenting – ikke noe, ingen takk, ingen anerkjennelse av livet vi delte, ingen anger, ingen trøst, bare en kald, kald skulder, og jeg kommer aldri, noensinne til å forstå. Aldri.
Tusen takk ,Live og til deg som styrer bloggen,for hjelpsomme svar og omtanke:)
Oi oi – dette innlegget har jeg tenkt på i flere dager etter jeg har lest det. Et veldig godt innlegg og fine kommentarer — og kjære deg anonym som har et ferskt brudd – følelsene og tankene du beskriver kjenner jeg så godt igjen.
For min del tror jeg at jeg hadde de tankene før jeg gikk – er det mulig? Før jeg visste hva jeg stod ovenfor. Fortvilelsen, vantroen og ikke minst forvirringen av alle de motstridende følelsene opp mot “sannheten” skapt av psykopaten- sakte men sikkert gikk det opp for meg at det ble aldri nok. At dette var en som ikke så konsekvensene for meg men kun tenke på seg og sitt. Jeg trodde det egentlig ikke men følelsene rev og slet i meg innvendig. Når jeg gikk var det nok – jeg klarte ikke mer. Hvor var mitt vanlige jeg? entusiasmen, energien, optimismen? sugd ut av meg – vekke. Alt var han han han og hver minste ting ble noe stort. Følelsene, forvirringen, sympatien og ikke minst alt jeg hadde investert i ham skapte et kaos uten like innvendig – for stemmen hans satt i meg (appellerte til følelsene som de hadde gjort fra dag en og fortsatt kan gjøre nå snart to år etter). Sakte men sikkert aksepterte jeg situasjonen – for det nytter ikke – psykopaten vil aldri forstå. Man trenger ikke bruke et nanosekund på å prøve å få velvillighet, sympati el forståelse for det man har gjort/gitt/ofret/investert. Jeg har falt til ro med dette – så kan jeg få vondt av at jeg begynner på bar bakke i voksen alder. Alt jeg har jobbet for hele livet er “gone” etter et par års samliv.I etterkant ser jeg og at det nesten er tilfeldig at jeg gikk først – han var faktisk på vei til å skape seg et nytt liv et annet sted enn vi var men å ha meg på deltid om jeg ikke hadde reist. Det jeg prøver å si – utfallet er uunngåelig uavhengig om hvem som sa og gjorde hva eller hvem som gikk- tror jeg.
Det er mange gode innlegg under dette innlegget og det som er helt klart er at når tiden går litt vil alle de motstridende tankene sortere seg ut – beskytt deg selv mest mulig og vær snill med deg selv. Det vil bli bedre – du har ikke feilet, du har gjort alt og sikkert mer til – men utfallet var dømt i forkant. Du var faktisk nr 4 i rekken av umulige…. Jeg var nr to.
Kanskje jeg fremstår tøffere enn jeg er og – for jeg får fortsatt snart to år etter bruddet sympatitanker – savn – forvirring men da trekker jeg frem de mest groteske opplevelsene for å få de vekk. Det har hjulpet meg ihvertfall. Men det er enn prosess – ønsker deg alt godt i fortsettelsen.
Jeg ble dårlig forleden dag – jeg trodde jeg så ham i trafikken – jeg får fysiske reaksjoner og håper virkelig at jeg aldri ser ham igjen og synes så ufattelig synd på den som kommer etter meg i hans rekke. De vil oppleve det samme.
De plutelige sorg tankene,, sympatien – goodwillen – den kommer vel fordi vi fortsatt tillegger psykopaten egenskaper han ikke har men som vi sitter med og derfor slites vi mellom dem og “fornuften”- selv om vi egentlig vet sannheten så er det flashbacks av det vi ønsket å se i personen? egenskaper vi tilla ham og så gjerne ville ha?
Jeg må si at jeg beundrer dere som klarer å beskrive følelsene så fint -det er godt å lese. Jeg husker jeg satt på en åtte timers biltur med en venninde og alt bare rant ut – uroen, refleksjonene, hva er normalt – hva syns jeg – hans argumenter – jeg fortalte og fortalte, beskrev situasjoner – rasjonaliserte – brakte inn hans tanker og det utrolige var at når det faktisk ble sagt høyt så hørte jeg jo selv hvordan det hørtes ut. Det var så godt å få alt ut – få litt støtte for når jeg tok opp ting med han ble det alltid snudd og man ble usikker osv osv.. Nå babler jeg og her – men når jeg leste dette innlegget kom hele bruddet og alle følelsene de første månedene tilbake i tankene – i ettertid ser jeg hvor tøft det var å stå i den situasjonen og hvor sliten jeg var men det er utrolig hva man klarer – faktisk. Klem til dere alle for å dele deres historier og refleksjoner.
Glemte å signere det innlegget – hilsen Mia11
ANONYM, jeg kan bare si at jeg kjenner igjen alt du skriver og beskriver.
Kroppen kjenner det også, følelsene og tankene du har nå har vært i meg – og det er en veldig veldig utfordrende situasjon å være i.
Det jeg kan gjøre er å dele erfaring, og erfaringen sier at det er ingen tvil om at gode stunder du beskriver etterhvert helt sikkert kommer hyppigere og varer lengre dag for dag etter bruddet.
Jeg har nevnt flere ganger at jeg skulle ønske jeg hadde denne bloggen da jeg var der du er nå, jeg sier igjen at jeg er glad på dine vegne at du “er her”.
Ikke mist troen på at ditt sanne jeg og din gode kraft kommer tilbake. Og selv om økonomisk situasjon ser mørk ut, så let etter løsninger – og velg hvor du søker hjelp og rådgivning.
Jeg hadde svært lav selvtillit, og syntes økonomisk situasjon var beksvart. Jeg søkte og fikk god hjelp, kom inn i systemer som bygde opp selvtillit og tro på egen kompetanse og verdi i kraft av min personlighet, og selv om veien var lang og svingete ga hver sving meg verdifull erfaring og “lappet meg sammen” igjen. Resultatet er økonomisk trygghet, selvstendighet, og vidunderlig frihet til å være meg selv og ta egne valg.
Men som jeg sa tidligere, jeg var så pass skjør at jeg valgte å fokusere på ett konkret steg av gangen. Og milepælene som handlet om alt fra oppgjør, deling, konfirmasjoner etc. Jeg skrev og skrev og skrev, og satte opp tidsplaner for når jeg skulle ha gjennomført hva. Jeg klarte å følge og gjennomføre tidsplanene ganske godt, jeg feiret hver etappe – og det styrket meg og min selvtillit.
Jeg tror det beste som skjedde i prosessen var da jeg skjønte hva jeg faktisk var utsatt for, og satte sammen en verktøykasse for hvordan håndtere en person med psykopatiske trekk. Jeg likte det ikke, i starten kjentes det som jeg “la meg ned på hans plan”. Det er jo akkurat den slags mellommennesklig oppførsel jeg tar avstand fra og ikke har respekt for. Det kolliderer med mine verdisyn. Men etterhvert kjente jeg at det faktisk er ren overlevelse teknikk, og det virker! Alt ble lettere etter at jeg kun håndterte og kommuniserte i henhold til erkjennelsen av at jeg forholder meg til en (faktsik ukjent) person med personlighetsforstyrrelse.
Og så kom dagen da yngtse sønn ble 18, og jeg kunne innføre NK. Da var/ble jeg fri. Følelsen var ikke fantastisk, men jeg kjente en helt spesiell ro komme. Jeg var fri for all usympatsik, unødvendig og uforutsigbar STØY. Herlig. Gled deg til den dagen!
Ja, jeg kjenner på meg og vet (en form for 6`te sans som også tatt opp i et blogginlegg her) når han “kommer på” at jeg eksisterer (har sett meg tilfeldig, eller fått høre noe om meg) – og forsøker å pirke … (nå ser jeg på det som hjelpesløs “knipsing”). Jeg forholder meg til det som en slags svært dårlig og fascinerende underholdning, og gleder meg over at jeg har verktøy jeg kan ta i bruk -og som virker når det skjer 🙂
Det kan være en teknikk å takke for 1 til 5 ting hver morgen når du våkner, og 1- 5 ting når du legger deg. (NB ingenting er for “lite” å takke for). Det virket og virker godt for meg.
Kjenn og nyt alt du har sammen med og får til med barna, og ikke vær for streng med deg selv hvis du skulle oppføre deg litt annerledes enn som du ønsker.
Her i denne bloggen møter du andre som har overlevd den helt uforståelige situasjonen du er i nå, det vil du også gjøre.
Gode tanker, og masse styrke til deg!
Live
Kjære alle.
(ser at det er meg anonym og en “også anonym”,lurer på om ting har snurret litt om hverandre her,men godt med gode ord uansett!)
Tusen takk,det føles så godt å vite at andre har gått veien jeg nå går og har fremfor meg.
Det som trøster meg oppi alt dette,er det at jeg vet så godt at jeg kommer meg hel ut.
Det som trøster meg enda mer,er at siden han forlot meg for en annen for 2 gang,og vi aldri ble sammen igjen(vi har nå NK,og han er blokkert fra alt)er at den urolige,nesten ekle følelsen jeg har hatt i to tre år,er borte.Usikkerheten,vandring på tær rundt ham,tanker om at”forlater han meg idag?imorgen?”passe på alt man sier,for han hadde rett uansett.
Det er rom for meg og mitt.Og bare det.
Samtidig er det tøft.Vi har felles venner; holder meg unna de.
-Jeg er livredd han finner ut en måte å kontakte meg på.Ikke fordi han er fysisk voldelig,for det var han faktisk ikke,men er redd for å bli svak igjen eller falle for noe han sier.
Så,beklager til hun nye damen hans,men jeg håper han holder på deg en stund.For da slipper jeg han(Det er en fæl tanke,og det er forferdelig at jeg tenker det) Men han må holde på deg til jeg i det minste blir litt sterkere og kan motstå.Håper likevel du kommer deg unna,når du innser hva du er sammen med.
Jeg jobber med hverdagen,har skrevet dagsplan for hver dag,klokken 08.00-stå opp,gå i dusjen,re opp sengen.Klokken 08.45-spise frokost,klokken 16.30-trene osv osv..Det er det som fungerer for meg,da kommer jeg meg opp uansett hvor få timer søvn kroppen har fått.Det er en start.
Jeg har fjernet alle minner,bilder er slettet,stuen og soverommet er drastisk endret,til og med meldingslyd på telefonen er skiftet,alt som minner meg om min P er kastet.
Det var en enormt lettelse å finne ut hva han er..Jeg ser jo alt klart nå,uker og mnd etter bruddet,men jeg så det ikke når jeg stod i det med ham.Noe som nok dere andre kjenner dere igjen i også.
Ha en god og sterk helg alle sammen!
Også anonym: “Dere hadde alt” og for normale mennesker er dette mer enn nok, men her er greia som er så viktig å huske: du kan aldri gjøre en psykopat lykkelig.
Du kan aldri elske ham/henne “frisk”.
Du kommer ingen vei med kjærlighet. Psykopaten håner din godhet. Du får aldri takknemlighet for dine kjærlighetserklæringer, din støtte til ham/henne, din innsats, dine økonomiske utlegg, dine tjenester etc. Du vil istedet bli møtt med forventninger om at du må gi mer.
Det er så viktig å gjenta for seg selv at vi har med forstyrrede mennesker å gjøre. Problemet er at vi kan ikke se det på dem, innpakningen er ofte så forlokkende og sjarmerende. Men hadde de lignet hva de egentlig er – parasitter – så tror jeg vi raskt hadde tatt avstand og det uten kognitiv dissonans.
Når du sitter og har det vondt og tenker på de tapte årene, så husk dette. Du har mistet så mye dyrebar tid sammen med psykopaten, ikke mist enda mer på å ha det dårlig nå som han er borte. Du har muligheten til å bruke resten av ditt liv på deg selv. Start i dag 🙂
Anonym: her skriver du mange gode ting.
Jeg vil trekke fram en av dem som er så viktig å fatte, du skriver “utfallet er uunngåelig uavhengig av hvem som sa og gjorde hva eller hvem som gikk – tror jeg.”
Vel, du behøver ikke å tro lenger, du kan trygt vite.
Det er nemlig helt riktig hva du skriver, og så utrolig viktig å huske på.
Det kunne aldri endt annerledes!!!
Når vi i etterkant vrir oss i sengen om natten, veier og analyserer hvert eneste ord, “hvis bare jeg hadde sagt/gjort det, så kanskje vi hadde vært sammen fortsatt” eller “hvis bare jeg fikk det siste ordet, så jeg kunne beholdt min verdighet”, “hvis bare, hvis bare”…..
Mange ofre river seg selv i fillebiter innvendig med alle disse spørsmålene. Noen blir så preget av den uforståelige avslutningen at personligheten tar en liten knekk og de lever resten av sine liv som smårare, “eksentriske” mennesker.
Budskapet mitt er at vi kan stoppe med den repetitive tvangsreflekteringen. Her og nå!
To ting er nemlig HELT sikkert;
1) Hadde ikke offeret gått, så hadde psykopaten gått. Offeret blir alltid forkastet til slutt.
2) Uansett hvordan avslutningen skjer, så skjer den IKKE med verdighet.
Derfor hadde det ikke utgjort et gram forskjell på utfallet, om du hadde gjort ting annerledes.
Lykke til til alle med å sikte tankene inn på andre spor enn “hvis bare” 🙂
Live: takk for at du svarer “anonym”, dette er kollegastøtte på sitt beste 🙂
Jeg synes det er en fantastisk idè å takke for ting. Det finnes alltid noe å være takknemlig for, selv når alt er som mørkest. Da kan det være noe så enkelt som “takk for at jeg klarte å stå opp i dag”. “Takk for at jeg har luft i lungene” eller “takk for at jeg har penger i lommeboken”. “Takk for at jeg har venner som svarer telefonen når jeg ringer”. Det finnes så mye å være takknemlig for, tross alt. Takknemlighet utelukker bitterhet og hat, de to kan ikke sameksistere, så denne øvelsen er perfekt til å motarbeide vonde følelser.
Takk for godt tips som alle lesere kan ha nytte av 🙂
Anonym: her strømmer det på med gode idèer. “Live” skriver om en takknemlighetsøvelse. Og du lager dagsplan som du klarer å følge, og som gir deg struktur i hverdagen. Håper andre lesere tar notis av dette, mange vil ha nytte av din idè 🙂
Din kommentar er oppløftende og en inspirasjon for alle. Slik jeg ser det, så gjør du alt “riktig”:
-du holder deg unna felles venner.
-du har fjernet alle minner/triggere (som er mulig å fjerne). Dette er så viktig for ikke å bli nostalgisk eller holde fast på en relasjon “som aldri var”.
-du “frykter” å se psykopaten igjen, og blokkerer alle kanaler for kontakt.
-du setter deg selv først. Ikke i selvopptatt forstand, men du lærer å elske og respektere deg selv.
Lykke til videre i det riktige sporet 🙂
“NK må vare livet ut.” I mitt, og sikkert også mange andres, tilfelle er dette en umulighet. Hva da?
OgsåAnonym: I de tilfellene bruker man noe som kalles LK (lavkontakt) og de gangene man må ha kontakt så bruker man “gråsteinsmetoden” (eng. grey rock method).
I korthet går det ut på å gjøre seg særdeles uinteressant. Korte og kjedelige svar og ingen intimopplysninger. Ingen emosjonelle reaksjoner. Ikke bite på smiger fra psykopatens side. Psykopaten ønsker narsissistisk forsyning fra sine ofre, og ved å ikke gi ham/henne det – gjøre deg like interessant som en gråstein – så vil de etterhvert miste interessen for deg.
Takk for svar. Jeg ser at jeg nok instinktivt har fulgt gråsteinsmetoden, men opplever at det bare trigger P. Det er ingen kontakt, fordi jeg har flyttet, blokkert osv. Jeg var overgangsobjektet som gikk. Langtidsobjektet smatt inn i passasjersetet én måned senere, og da begynte sykeliggjøringen av meg og mediekliningen. Nå er de forlovet og skal gifte seg. Likevel, når våre veier krysses så “stalker” P meg. Stiller seg bak meg, og tror seg usett. Lytter til samtaler osv. Oppnås øyekontakt, gir jeg ingenting. Jeg forholder meg mimikkløs og “flat”. De få gangene P oppnår øyekontakt med meg, så er det med strålende øyne og et lekent smil. Før ville jeg tolket det som at P ikke klarer å glemme meg og at /denne/ gangen blir det bra. Nå har jeg lært, og vet med fornuften at det er kattens lek med musen. Men jeg merker til min fortvilelse hvor hardt det er. Jeg må hele tiden skjerpe meg for ikke å gli rett inn i Ps armer igjen og for ikke å ta del i spillet… Jeg er utslitt.